Hva er egentlig problemet med rødt kjøtt?

Et nylig oppslag i Aftenposten holder liv i debatten rundt de Norske kostholdsrådene og spesielt debatten omhandlende rødt kjøtt. I følge Aftenposten sin artikkel er myndighetene overbevist om at rødt kjøtt er skadelig, men ingen vet hvorfor. Denne posten står opprinnelig på min andre blogg, men passer bedre inn her. Jeg har gjort noen tilføyninger nederst.

Mandag 31. januar la Nasjonalt råd for ernæring frem rapporten, ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer.” Rapporten er en vitenskapelig gjennomgang av kostens påvirkning på en rekke sykdommer og helsetilstander, og gir konkrete råd om forebygging. Blant rådene er en anbefaling om restriksjon i inntaket av rødt kjøtt. Begrunnelsen er at rødt kjøtt øker risikoen for tykk- og endetarmskreft. Så sikre er rådet i saken at de sier det er en ”overbevisende” årsakssammenheng mellom de to faktorene. Det vil si, det er egentlig ikke Nasjonalt råd for ernæring som er sikre. De gjengir bare konklusjonen i en rapport fra World Cancer Research Fund (WCRF) fra 2007 [1]. Det var denne rapporten som konkluderte med en overbevisende sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og kreft i tykk- og endetarm, og det er denne rapporten de norske anbefalingene hviler tungt på.

Sentralt i den delen av vitenskapen som dreier seg om kostholdsfaktorers påvirkning på helse er spørsmålet om kausalitet, d.v.s. hvilken faktor som direkte forårsaker en helseeffekt. Det er kun en type vitenskapelige studier som med god sikkerhet kan vise kausale årsakssammenhenger. I tilfellet med rødt kjøtt ville en slik type studie bestå av minst to grupper med mennesker som er like på alle måter bortsett fra i inntaket av rødt kjøtt. Om en gruppe spiser mye kjøtt og en annen lite, kan vi følge gruppene over tid og etter hvert registrere hvor mange i hver av gruppene som får tykktarmskreft. Om gruppen som spiste mye kjøtt fikk så mye mer kreft enn gruppen som spiste lite at det ikke kan anses å være tilfeldig, kunne vi anta at kjøtt fører til kreft. Det vil si, selv da hadde vi ikke bevist noe, for selv et slikt resultat betyr lite inntil noen gjør akkurat den samme studien om igjen og får et tilsvarende resultat. Kausalitet, det at kjøtt faktisk fører til kreft, krever at resultater i slike studier er reproduserbare. En slik studie har aldri og vil aldri bli gjort. Selv om det kunne gitt oss et endelig svar en gang for alle, er slike studier altfor dyre og resurskrevende å gjøre over lang tid på mange mennesker. I stedet gjør man det som av mange regnes som det nest beste – epidemiologiske eller observasjonelle studier. Slike studier deler gjerne ut spørreskjemaer til en stor gruppe mennesker med spørsmål om hva og hvor mye de spiser. Disse menneskene følges så opp over mange år og man registrerer sykdommer etter hvert som de oppstår. Deretter kan man gjennom statistiske metoder se om det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og kreft. Det viktigste å huske på med slike studier, og gjerne det første man lærer i metodefag på skolen, er at de ikke sier noen ting om kausalitet. De kan ikke under noen omstendigheter fortelle oss om kjøttspising fører kreft, kun at de to faktorene kan opptre sammen i en befolkning. Man kan finne at rødt kjøtt korrelerer (opptrer sammen med) med kreftforekomst, men det kan godt tenkes at de som spiser mest rødt kjøtt også røyker mer eller er mer utsatt for en miljøfaktor som kan gi kreft. Dermed er det en annen faktor som er sannsynlig årsak til kreften, selv om kjøtt og kreft korrelerer. Man kan for eksempel, gjennom å bruke en slik studie, finne at det er en sammenheng mellom fotstørrelse og intelligens. Man bør likevel være forsiktig med å kirurgisk øke fotstørrelsen for å få økt intelligens, fordi korrelasjonen mest sannsynlig kommer av at voksne med store føtter skårer høyere på tester enn barn med små føtter.

I et merkelig sitat fra den nye norske rapporten skrives det at det tyske Bundesinstitut für Risikobewertung, ”…konkluderer at de epidemiologiske studiene ikke dokumenterer entydig at sammenhengen er kausal.” Grunnen til at setningen er rar er som nevnt over at epidemiologiske studier ikke kan dokumentere kausalitet. Dette er vitenskapelig metode for nybegynnere.

Ettersom alle studier som finnes om sammenhengen mellom inntak av rødt kjøtt og tykktarmskreft er i gruppen epidemiologiske studier, kan vi ikke si at rødt kjøtt fører til kreft. Men om alle våre data, selv om de som er epidemiologiske, tyder på at det finnes en sammenheng og vi i tilegg har svært sannsynlige årsaksforklaringer fra for eksempel dyrestudier eller cellestudier, så kan man si at det er overbevisende sannsynlig at høyt inntak av rødt kjøtt fører til tykk- og endetarmskreft.

Så hva er egentlig grunnlaget for konklusjonen i den norske repporten?

I hovedsak er den norske anbefalingen basert på rapporten fra World Cancer Research Fund fra 2007. Denne rapporten hevder også at det er en overbevisende sammenheng mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft. Stewart Truswell skrev i 2009 en sterk kritikk av rapporten til WCRF i American Journal of Clinical Nutrition [2]. Truswell stiller seg undrende til at rødt kjøtt ble flyttet fra å ha en sannsynlig (probable) sammenheng med tykk- og endetarmskreft i rapporten fra 2002, til å ha en overbevisende (convincing) sammenheng i 2007.

Truswell trekker blant annet frem at WCRF har utelukket 13 studier med til sammen 1.578.970 deltakere, hvorav kun to av disse fant en positiv sammenheng mellom rødt kjøtt og kreft. Michael Marmot og Martin Wiseman som medforfattet WCRF-rapporten hevder at flere av disse studiene ikke så på rødt kjøtt direkte, men at noen så på bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt sammen og andre på kjøtt generelt [3]. WCRF tok heller ikke med en oppfølgingsstudie av 5 grupper vegetarianere som var sammenlignet med sosialt like altetere. Denne fant ingen forskjell i dødelighet fra tykk- og endetarmskreft [2]. I et tilfelle rapporterte WCRF direkte feil, da de hevdet at i en finsk studie av Pietinen og kolleger, var den relative risikoen for tykk- og endetarmskreft for storfe, svin og lam 1.2, når den i virkeligheten var 0.9 eller 0.8. Marmot og Wiseman innrømmet dette, men unnskyldte seg med at de ikke hadde tatt så mye hensyn til denne studien likevel.

WCRF valgte bort én stor studie som viste en lav risiko for kreft, til fordel for en metodisk dårligere studie som vist langt høyere risiko, fordi den sistnevnte passet bedre inn i den statistiske metoden de brukte. I tilegg til feilmerking av en studie og andre mer eller mindre grove feil fra forfatterne av WCRF-rapporten, minner Truswell oss på at i CD-en som fulgte med rapporten ble det hevdet at ”…mechanisms for involvement of meat in colorectal cancer are far from plausible.

I tilegg til WCRF refereres det i kostholdsanbefalingene til en metaanalyse (analyse av analyser) av 15 prospektive studier som fant en positiv sammenheng mellom risiko for tykk- og endetarmskreft og inntak av rødt kjøtt. Relativ risiko var 1.28 for høyt mot lavt inntak av rødt kjøtt – et tall som er alt for lavt for å vekke oppmerksomheten til forskere som ikke allerede har et forutinntatt forhold til rødt kjøtt.

Den norske rapporten viser også til en ny og svært stor studie av Amanda Cross og medarbeidere [4]. Denne studien undersøkte hele 494036 deltagere over 6.8 år (Rapporten fra Nasjonal råd for ernæring sier at studien hadde 545653 deltakere og ikk over 10år, men dette er misvisende). Denne studien er et godt eksempel på datagrunnlaget for kostholdsanbefalinger ettersom den brukte en svært vanlig epidemiologisk metode. Studien baserte sine funn på spørreskjemaer som ble delt ut i oppstarten av studien. Spørreskjemaene innholdt spørsmål om hva deltakerne vanligvis spiste. Etter ca 7år sjekket man om det var en sammenheng mellom sykdom og det som ble oppgitt i disse skjemaene. Denne metoden tar ikke hensyn til kostholds- og livsstilsfaktorer som endrer seg i løpet av studien, men dette er dessverre likevel en helt vanlig metode å bruke. De i studien som spiste mest kjøtt hadde mindre utdannelse, var yngre, røykte mer og var generelt mer overvektige. Disse faktorene ble kontrollert for i analysen, men faktorer som sukkerinntak som er nært knyttet til overvekt, brydde ingen seg om. Næringsstoffgruppen som kalles karbohydrater er spesielt interessant og burde kontrolleres for, fordi man vet at senkning av blodsukkeret reduserer vekst og utvikling av tykktarmskreft [5]. Uansett, forskerne fant at høyt inntak av rødt kjøtt var forbundet med økt risiko for tykk- og endetarmskreft (Hazard Ratio=1.24, for de som er interessert.)

Truswell er ikke den eneste som er kritisk til hvor mye som tolkes inn i dataene som finnes. I “Red meat and colorectal cancer: a critical summary of prospective epidemiologic studies”, fra 2010 [6] fremmer Alexander og Cushing en viktig innvending. Det at andre faktorer enn rødt kjøtt, for eksempel vestlig livsstil og et høy inntak av raffinert sukker, også korrelerer med kreft, begrenser muligheten til å isolere effekten av rødt kjøtt. I sitt grundige review konkluderer Alexander og Cushing med at de tilgjengelige epidemiologiske bevis ikke er nok til å støtte en uavhengig positiv sammenheng mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft.

Hvis rødt kjøtt forårsaker kreft i tykktarmen, vil man forvente å finne at økende inntak av kjøtt gir økende forekomst av kreft. Altså jo mer kjøtt, jo mer sykdom, en såkalt dose-respons sammenheng. Nasjonalt råd for ernæring sier i rapporten sin at en slik dose-respons sammenheng finnes, men de oppgir ingen kilde med uttalelsen. Jeg sjekket, og fant at noen studier har et dose-respons forhold mens andre ikke har det.

Den norske rapporten fremhever flere ganger at de epidemiologiske studiene støttes av mekanistiske studier. Problemet er bare at de mekanistiske studiene omhandler teorier som er svært dårlige, så dårlige at de ikke kan brukes til å støtte noe som helst. I rapporten står det, ”Mekanismer for utvikling av kreft og de mulige kostfaktorer som kan påvirke risiko for kreftutvikling er grundig diskutert i rapporten fra World Cancer Research Fund rapporten (1) og den medfølgende CD.” Jeg synes konklusjonen angående mekanismer som gis på denne CD-en er verdt å gjenta, ”…far from plausible.

Så de vitenskapelige ”bevisene” som finnes for sammenhengen mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft er kun fra studier som ikke egentlig kan si noe om årsaken til kreft. Noen av disse studiene viser ingen sammenheng, mens noen finner en sammenheng og ofte er sammenhengen svak. Epidemiologiske studier har en mengde svakheter, kanskje først og fremst det man kaller ”confounding factors.” For at ikke andre faktorer enn kjøtt, for eksempel røyking eller fysisk aktivitet, skal være årsaken til en eventuell sammenheng, kontrollerer man for disse faktorene i de statistiske utregningene. Men hvilke faktorer man kontrollerer for er fullstendig opp til de respektive forskere. Det er for eksempel vanlig å kontrollere for inntak av mettet fett, fordi man har en oppfatning om at mettet fett er farlig. Andre faktorer som godt kan tenkes å være den egentlige årsaken til en positiv sammenheng kan bli oversett, enten på grunn av forutinntatthet eller på grunn av manglende kunnskap, og det er ikke usannsynlig at rødt kjøtt blir uskyldig dømt. Disse studiene blir sett i sammenheng med dyre- og cellestudier som heller ikke kan si noe om årsaken til kreft, og som er basert på relativt dårlige biologiske hypoteser.

Man skulle kanskje tro at for å kunne si at det er en overbevisende sammenheng mellom to faktorer, måtte man ha flere gode randomiserte kontrollerte studier som er gullstandarden når det kommer til å peke på årsaker. Men slik er det ikke. Ingen slike studier finnes og vi må nøye oss med det nest beste.

Interessant nok står det i ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer” at ”Ut fra en helhetlig vurdering av forskningsfeltet, inklusive manglene på klare mekanismer, kan man reise spørsmål ved om sammenhengen heller burde kategoriseres som sannsynlig.” Rådet kommer dermed med selv med en innvending reist av mange andre, men unnlater å ta hensyn til den.

Samtidig med de norske anbefalingene kom det også ut nye kostholdsanbefalinger i USA. I USA valgte de en mer moderat tilnærming til kjøtt og kreft og skriver, “…moderate evidence suggests an association between the increased intake of processed meats (e.g., franks, sausage, and bacon) and increased risk of colorectal cancer and cardiovascular disease.” Rødt kjøtt gis tilnærmet ingen oppmerksomhet.

Til syvende og sist er bevisene for en sammenheng mellom rødt kjøtt og kreft i tykktarm og endetarm dårlige. Dette betyr ikke at sammenhengen ikke finnes, og det er fortsatt mulig at kjøtt faktisk gir oss kreft. Så valget må bli opp til den enkelte av oss. Jeg kommer til å fortsette med å spise kjøtt, mye kjøtt og aller helst rødt kjøtt. Mitt eneste håp er at myndighetenes ensidige fokusering på korn, frukt og grønt gjør at kjøttprisene går ned så jeg kan fortsette å nyte min dagelige porsjon rødt kjøtt.

Tilføyning
En av grunnene til at myndighetene tror rødt kjøtt kan forårsake tykk-og endetarmskreft er at det dannes polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) og hetrosykliske aminer når kjøtt varmes ved høy temperatur. Men ingen negative sammenhenger er funnet mellom fjørfe og fisk og tykk- og endetarmskreft selv om det dannes akkurat de samme stoffene ved oppvarming av denne maten.

Faktisk er kornprodukter den største kilden til PAH i kostholdet vårt, selv om det inneholder mindre enn kjøtt per vektenhet.

En annen foreslått årsaksforklaring er nitrater og nitritter i kjøtt. Men grønnsaker utgjør mellom 70-97% av kostens innhold av nitrater.

Mellom 1963 og 1998 gikk forbruket av rødt kjøtt ned hele 25% i Storbritannia, mens forekomsten av tykk- og endetarmskreft økte med 64%.

I den nylig publiserte og enorme randomiserte kontrollerte studien, Womens Health Initiative, spiste gruppen som skulle følge et sunt kosthold langt mindre rødt kjøtt enn kontrollgruppen. Likevel var det ingen forskjell i kreftforekomst etter 8 år.

Minst seks randomiserte kontrollerte studier viser at fiber ikke forbebygger tarmkreft og en metaanalyse fra 2000 viser at hele ideen er grunnløs. Dessuten tyder noen resultater fra intervensjonsstudier at fiber kan øke kreftfaren. Selv om noen av disse randomiserte kontrollerte studiene ble publisert i tidsskrifter som the Lancet og New England Journal of Medicine, ble de ikke tatt med i rapporten til WCRF.

Litteratur

1. Food, nutrition, physical activity, and the prevention ofcancer: a global perspective. Washington DC: American Institute for Cancer Research; 2007.

2. Truswell AS: Problems with red meat in the WCRF2. Am J Clin Nutr 2009, 89: 1274-1275.

3. Marmot M, Wiseman M: Reply to AS Truswell. The American Journal of Clinical Nutrition 2009, 89: 1275-1276.

4. Cross AJ, Leitzmann MF, Gail MH, Hollenbeck AR, Schatzkin A, Sinha R: A prospective study of red and processed meat intake in relation to cancer risk. PLoS Med 2007, 4: e325.

5. Seyfried TN, Shelton LM: Cancer as a metabolic disease. Nutr Metab (Lond) 2010, 7: 7.

6. Alexander DD, Cushing CA: Red meat and colorectal cancer: a critical summary of prospective epidemiologic studies. Obes Rev 2010.

Kosthold og helse

Alle deler av deg, hver minste lille celle og hvert minste lille molekyl er laget av maten du spiser. Mat er byggesteiner. Ikke nok med det, maten inneholder også energien som trengs for å bruke disse byggesteinene og for å drive alle prosessene som utgjør oss. Vi trenger byggesteiner fordi kroppen vår er i konstant endring. De fleste av cellene som er oss, lever ikke særlig lenge. Vi fornyes konstant, byggesteiner går i stykker, skilles ut og vi trenger nye. Man kan ikke leve på luft og vann, eller kjærlighet for den saks skyld. Å prøve vil resultere i en uromantisk og pinefull død.

Vi er laget av maten vi spiser, men det er noen deler av maten som er viktigere enn andre. Det finnes for eksempel essensielle næringsstoffer – næringsstoffer kroppen ikke kan lage selv. Disse stoffene må derfor finnes i maten. Et kosthold som mangler essensielle næringsstoffer vil gradviss svekke oss og gjøre oss syke.

Dyr inneholder alle de næringsstoffer kroppen trenger. Dette er egentlig ikke så rart, siden vi består av de samme stoffene som andre dyr. Dette betyr at om du kun spiser mat som kommer fra dyr trenger du ikke noe annet. Prøver du derimot å bare spise mat fra planter, et veganerkosthold, vil du gradvis svekkes på grunn av mangel på essensielle næringsstoffer. Planter, uansett type inneholder bare noen av de næringsstoffene vi trenger og innholdet av de stoffene vi faktisk trenger er ofte alt for lavt. 
Manglende næringsstoffer er en måte kostholdet påvirker helsen vår. En annen er tilstedeværelsen av ikke-næringsstoffer. Mye av det som kan kjøpes i en butikk og som klassifiseres som mat, inneholder stoffer som ikke finnes i naturen. Kroppen vår er ofte ikke tilpasset disse stoffene. De passer ganske enkelt ikke inn i fysiologien vår. Flere av dem ser ut til å kunne gjøre oss syke.

Sist men ikke minst kan både naturlig og unaturlig mat gjøre oss syke om de kommer i unaturlige mengder. Enkle sukkerarter, som glukose, fruktose og kombinasjonen sukrose er helt naturlige stoffer og kroppen vet akkurat hva den skal gjøre med disse stoffene. Inntar man derimot sukker i unaturlig store mengder vil det overstige kroppens kapasitet til å hanskes med det og det går fra å være uskadelig til skadelig.

Planteoljer er et annet eksempel på en type matvare vi inntar i unaturlige mengder og som ser ut til å gjøre oss syke. Korn inntas også i mengder som lang overgår kroppens mengde til å takle både antibeitestoffer (antinæringsstoffer) og innholdet av naturlige næringsstoffer. Ingen av de friskeste befolkningene som noen gang er registrert, spiser særlig korn.

Likevel er det én ting man må huske når man snakker om hva som er naturlig og unaturlig, og det er at ingen kunstig fremstilte stoffer er helseskadelig fordi de er kunstige. Ingenting er negativt fordi det er unaturlig. Det eneste som betyr noe er kroppens reaksjon på de spesifikke stoffer. Om det kunstige tilsetningsstoffet Aspartam er helseskadelig i en viss mengde, så er det ikke fordi det er kunstig, men fordi akkurat dette stoffet har egenskaper uavhengig av hvor det kommer fra som ikke er forenelig med en optimal fysiologi.

You want cognitive dissonance? I’ll give you cognitive dissonance!

The latest issue of Obesity offers both welcome rationality, important discussions and good chances of some decent hair pulling.

It features an editorial by Jean-Pierre Flatt from the Department of Biochemistry and Molecular Biology, University of Massachusetts.

Flatt gives us an insight into some important misconceptions about obesity. He even made us a list of contents:

1. Problems in applying the energy balance concept  

2. Problems with the metabolic efficiency concept 

3. The misleading emphasis on the importance of low resting metabolic rates 

4. Misleading expectations about the importance of adaptive thermogenesis 

5. Problem in judging the importance of de novo lipogenesis and of its metabolic cost 

6. The irrelevance of the “nutrient partitioning” concept 

7. Failure to recognize the greater impact of energy intake than energy expenditure 

8. Difficulties in understanding food intake regulation 

9. Conditions for body weight stability: settling point vs. set point 

10. Problems with the application of the RQ/FQ concept 

11. The “defense of body weight” concept 

12. The different roles played by CHO and fat in energy metabolism 

13. Food intake regulation and carbohydrate balance 

14. The difficulty in obtaining experimental evidence about the role of carbohydrate balance in food intake regulation 

15. The need to distinguish between the role of carbohydrate balance in food intake regulation and the role of habitual glycogen levels in body weight regulation 

16. Understanding the recent increases in the preponderance of obesity 

17. Why don’t people eat even more? 

18. Confusion about the leverage of exercise on body weight 

19. Is dietary fat or is dietary CHO the major culprit in causing weight gain? 

20. How can inherited traits influence body weight regulation? 

21. The leverage of inherited vs. noninherited factors 

22. BMI vs. % ideal body weight 

Lots of interesting stuff right? Right. There is lots of interesting food for thought in the editorial and much is welcome food. For instance the problems with the energy balance concept, and:

The use of settling point rather than set point:

This corresponds to a “settling point” (20). Such a view accommodates the fact that circumstances cause weight stability to occur for various degrees of adiposity. Thus it seems to fit reality much better than the concept of a «set point» or «ponderostat». 

It has sometimes been considered that “set-points” are reset for different conditions, but in effect this argument reduces the set-point phenomenon to a settling point. 

I agree with him that saying the body is «defending» itself against body weight change is not a very helpful thing to say:

The common tendency of individual body weights to return to their original value after a weight-changing intervention is often explained as the manifestation of a mechanism tending to “defend” a particular body composition. The problem with this concept is that it appears to imply that mechanisms exist to actively drive the fat mass to a particular level, much as one would expect if a set-point mechanism existed (21). It fails to take into consideration that before the intervention, body composition for a given individual had already evolved until a steady state of weight maintenance had become established. 

He even mentions Mark Friedmans work on how liver substrate oxidation rates affect hunger, work I have previously written about on this blog. 

And he even acknowledges that exercise reduces weight by glycogen depletion and increased fat oxidation rather than by acutely increased energy expenditure.

But most of all, he talks about the importance of glycogen storage in obesity.

Thus, the role which increased habitual glycogen levels will play in promoting obesity in humans needs to be recognized! 

And the dissonance?

After elaborating thoroughly on the importance of glycogen stores:

“In view of the considerations made above, it is not surprising that a high incidence of obesity is typically encountered in sedentary populations consuming diets providing substantial amounts of fat.” (my bold) 

You can pull your hair now. It never seizes to surprise me how so much smart and something so incredibly stupid can be crammed into the same text.

Heres another brainmusher for you:

Thus the answer to the question asked above is that the major culprit is the unrestricted and ubiquitous availability of a mixed diet, offering numerous appetizing foods, often in large portions, in which sugar, and to an even greater extent fat, contribute to raise the energy density.

Spring cleaning, truth and disagreements

There!

Spring cleaning. All freshened up – away with bricks and Banksy and bombing.

The truth 
We are all confused (some more than others) about what to eat – which foods are good for us and which are not. We’d all like to know this, to learn once and for all which foods give us the best health. It’s all just so bloody confusing.

There is one thing, though, that we have to keep in mind if we want to know the truth about healthy foods. Or rather, there is something to realize. And here it is:

Some things are right and some things are wrong. Sometimes there is only one right answer, and when one thing is right, everything else is wrong. Sometimes things are either black or white with no shades of grey. There are such things as truths.

Only very narrow minded people think that there are always more nuances. They are narrow minded because they exclude the possibility of non gradation. This is a problem. It is a problem because this idea of there always being more sides to a story gives rise to the idea of everything in moderation – the golden mean. There is nothing strange about this response to confusing information. We are not all experts and most of us do not have the time to dig into the literature and by ourselves solve any disagreements. So we keep away from extremes. It’s a balancing act.

But if your goal is optimal nutrition and optimal health, the middle way is the wrong way. Nothing in nutritional science indicates that this is an effective way to reach our goals. Most likely you will end up eating too little of some nutrients and too much of others. And I know many nutrients are essential in one dose, optimal in another and toxic in higher doses. Still, this does not in any way indicate the middle way to be a good general rule. For optimal health you need the right amount of nutrients, nothing more nothing less.

Unfortunately, government nutritional guidelines are a version of “everything in moderation.” Not too much fat, a little sugar, some fiber and some protein and a little salt. This means that if your diet is utter crap, starting eating as official guidelines recommends, will likely improve your health. However, you will never have an optimal diet. This requires rather more rationality than what is offered by the official guidelines.

The disagreements
What appear to be scientific disagreements confuse us into dietary mediocrity. But the disagreements themselves are rarely scientific. Whenever you see two “experts” arguing about what constitutes a good diet, remember that any scientific data by itself is objective. It is what it is. But the data has to be interpreted by people, thus making it subjective. It is interpreted by people with very different amounts of total and subject specific knowledge, and with varying potential for rational thinking.

This means that whenever “experts” disagree on basic knowledge there are two likely scenarios. Either one of them is right, which means the other is wrong. Or they are both wrong. I’ve said it before and I’ll say it again. We cannot disagree more than the evidence permits. A disagreement is not a matter of opinion. There is no room for opinion in science. A disagreement is either a sign of lack of knowledge in one or more of the disagreeing parts or a sign of an underlying agenda not related to science in one or more of the parts.

Taubes and Oz disagreed about the dangers of saturated fat. They might both be wrong, but they can’t both be right.

Angående konflikter og sannheter

Om sannheter 
Hvis du er interessert i helse og vil vite hvem som har rett og hvem som tar feil med henhold til helse, må du forstå det følgende.

Noen ting i verden er svart/hvitt, rett og galt. Noen ting er fullstendig uten nyanser. Når én ting er rett, er alt annet galt. Det finnes sannheter og du må være åpen for dette. Kun trangsynte mennesker mener at alle saker har flere sider og nyanser. Disse menneskene er trangsynte fordi de har utelukket muligheten for at enkelte ting er unyansert. Dette er et problem. Det er nemlig denne trangsyntheten som har fostret ideen om den gylne middelvei. Den gylne middelvei er et av de største hinder i vår søken etter sannheter.

La oss holde oss innen ernæringsvitenskapen. Innen dette feltet er det ekstremt med uenighet. Når disse uenighetene eksisterer hos fagfolk og blir forsterket av pressen svarer vi folket, overveldet av forvirring, med å søke etter en gylden middelvei. Mindre fett, mindre sukker, mindre salt, mindre proteiner; litt av alt. Nøkkelhull. Det er ingenting merkelig med denne responsen. De færreste av oss er eksperter og de færreste av oss har tid og mulighet til å fordype oss i faglige uenigheter for å finne et godt svar selv. Men…

…hvis du er interessert i optimal helse er den gyldne middelvei en blindvei. Den er ingen dyd, men et tegn på at man har gitt opp. Ingenting i vitenskapen tyder på at dette er en god generell leveregel, og om du benytter regelen for å avgjøre hvilken mat du skal spise, vil du med all sannsynlighet ende opp med å få i deg for mye av ting du burde innta mindre av og for lite av ting du burde innta mer av.

De som sier at de tror på den gyldne middelvei, har gjennom å bruke ordet ”tro” vraket alle de verktøy som kan hjelpe oss med å finne sannheten og dermed mistet muligheten til å finne den. Tro har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvis du velger å tró på en fagperson fremfor en annen, har du allerede tapt. Ser du derimot, på grunnlag av et logisk resonnement, at det er større sjanse for at en har rett fremfor en annen, har du valg riktig. Du kan fortsatt ha tatt feil, men du har brukt riktig metode og du har i hvert fall ikke gitt opp. Å tro er å gi opp.

Dessverre er det slik i dag at kostrådene myndigheter verden over anbefaler, er nettopp en versjon av den gyldne middelvei. Det betyr at om du har et elendig kosthold, kan du få bedre helse om du følger rådene, men du vil aldri få optimal helse. For å få det, må vi tenke oss om.

Om konflikter 
Jeg vil vite hva som er rett og hva som er galt. Jeg vil finne sannheten og for å finne den bruker jeg vitenskap. Vitenskapen med dens velutviklede metoder og lange erfaring er dog ikke så effektivt som jeg gjerne skulle sett at den var. Det tar tid å finne informasjon, sortere den og tolke den i lys av all annen innsamlet informasjon.

Veldig mange mennesker er forvirret om hva som er gode kostholdsråd. Årsaken er at vi blir utsatt for store mengder informasjon og mye feilinformasjon, og fordi det ser ut som til og med ekspertene er uenige om hva vi skal spise.

Men ekspertene er ikke uenige. Om du ser en paneldebatt på TV med ulike ”eksperter” som tilsynelatende virker fullstendig uenige, kan du huske det følgende. Enten tar de alle feil, noe som betyr at ingen av dem egentlig kan regnes som eksperter, eller så har én rett (og kan dermed regnes som en ekspert) og de andre tar feil. Det er vår jobb å finne ut hvem som har rett.

Når fagpersoner er uenige, er selve konflikten eller uenigheten sjelden vitenskapelig. Vitenskapelige data åpner ikke i særlig grad for uenighet. Når en uenighet likevel eksisterer er det et sikkert tegn på enten manglende kunnskap hos en av partene, eller en underliggende ikke-vitenskapelig agenda.

Man kan nemlig ikke være mer uenig enn det bevisene tillater. Vitenskapelige data kan være usikre, men de er i seg selv helt objektive. Subjektive blir dataene først når noen tolker dem. Informasjon blir tolket av mennesker med varierende grad av kunnskap og varierende evne til logisk og rasjonell tenkning.

Så, når fagpersoner (som ofte blir titulert vitenskapsfolk, men som ofte ikke er det) er uenige om grunnleggende ting, kan jeg forsikre deg om at i de aller fleste tilfeller tar én av partene feil mens den andre har rett. Det skjer som sagt også at begge partene tar feil, men husk bare at det ikke er noe vitenskapelig med uenigheten og uenigheten må ikke svekke tronen på vitenskapen som verktøy. Noen ting vet vi med sikkerhet og det vi ikke vet kan deles inn i varierende grad av sannsynlighet. Husk at når noe er rett, er all annen motstridende informasjon feil. Det høres banalt ut, men det er lett å begynne å tvile, selv på sannheter, og spesielt om en usannhet blir gjentatte mange nok ganger, i verste fall av personer man stoler på.

Christian Drevon hevder at naturlig mettet fett er helseskadelig i mengder Dag Viljen Poleszynski sier er ufarlig. Det er mulig at de begge tar feil, men ikke at de begge har rett.

My beloved science and me

I am no expert on anything, except perhaps on being me, of which I have an entire lifetime of experience. I don’t know much about biochemistry, about anthropology, anatomy or physiology in general. I got through my entire low quality typically Norwegian education in sport sciences almost completely without taking notes (it’s difficult to listen to a lecturer, think, and take notes at the same time) and without top scores. I have a terrible memory and often read my own blog to learn new things. In fact one of the reasons I started writing things down here was simply to have a place to put down my thoughts so that I could find them again. I am no expert and no one reading this blog should make the mistake of considering anything here expert advice.

But I like science. The reason is that I’d just like to know the truth. I am not interested in believing and the only way to find truth, as far as I know, is to use science. We all start out as scientists and we all know how to use science when we are born. From day one we are doing our very own n=1 study. What happens when I eat this? What sort of reaction do I get when I pull this down? The results are recorded in neurons and we test and test and test.

After a while though the brain starts living a life of its own, and we believe things not tested, we suppose and assume and depend on rational guidance to not lose touch with reality.

The urge to believe is strong. Superstition, which is one of those evolutionary obstacles on the course to rationality, is a good example of this. You wore your blue shirt to that meeting that went just perfect, and when it is time for a new meeting there is an urge to yet again pull out the same shirt, because it might be that the shirt matters. Another great meeting and the likelihood of a different shirt being worn to an important meeting gradually diminishes. Athletes engaging in competitive sports seem particularly prone to superstitious thoughts.

Superstition still makes perfect sense in light of evolution, as most things do, but luckily we can fight even evolution. Our irrationality can also be blamed on evolution. Believing that the stars are fires on the eternal hunting grounds of the afterlife or that somehow everything is linked to a carpenter being nailed to a piece of wood for saying people should just try to get along, is believed because our brains have evolved little protection against these sorts of thoughts. But this lack of an irrationality force field can make the search for truth difficult.

I am no expert, but I’d still like to know the truth and I fight the propensity to believe every day. That being said, I don’t think you have to be an expert to understand the general theme of healthy living. Much of it makes perfect sense and much of the rest requires a strong belief held despite the nature of the evidence.

Eating foods found in nature and not those invented by humans makes a lot of sense. Not accepting this requires some faith. Eating animals also makes a lot of sense as most data suggest it to be wise, while not eating animals requires belief in something other than nature (if you ask a vegan he might say he believes in nature, but that’s just self delusion. He believes in his self delusion).

Grains worry me. Admittedly I haven’t looked at the data on this subject very thoroughly. It seems to me the data arguing against grain intake is not that strong. I would have liked to have some RCT’s and some more anthropologic data from hunter gatherers. But the data are strong enough to have me worried, and strong enough to make grains nothing more than an occasional exception to my diet.

In all likelihood you do not have to eat a low carb diet to be healthy. Anthropologic data has shown us that humans can and do live as hunter gatherers on a relatively high carbohydrate diet without being plagued by the diseases of civilization.

I feel there are two important notes shat should be made regarding optimal diets. Firstly, although humans can thrive with good health on high carbohydrate diets, this does not exclude the possibility that we can thrive even more and improve our health more by replacing some of the carbohydrate with fats and protein. The Kitawans were healthy, but could they have been healthier? Secondly, although the evidence clearly indicate a natural, Paleolithic like diet with minimal grains, plant oils and processed foods as the optimal diet for maximal health, as a (wannabe)scientist I cannot take this to mean that we will not find an even better alternative. I am, and have to be, open to the possibility that we in the future might grow meat in the laboratory that far exceeds the nutritional quality of any natural meat, that we may make genetically modified foods that should replace natural foods or that we in the end will compose our diets of highly processed even plant based foods which might be the best human diet ever achieved. Technology is cool and the speed of scientific progress is astounding. I can’t wait to see what the future will bring. For now though, natural paleo like diets are our best alternative.

Science like most human endeavors is also affected by fashion and trends. There are even scientific journal with names like “Trends in molecular medicine” and “Trends in cell biology.” The latest environmental fashion is climate, which seems to be changing rather more than most people like it to. It’s a fashion though, and I dislike the reduced focus on other major environmental disasters. Physics has string theory, which has been all the hype for some time. Paleo is a trend in nutritional science and I think leptin perhaps is losing its popularity.

Strangely, it took a fashion designer (my wife) to give me a good scientific analogy for the changing of trends and how we perceive them. Fashion is after all both defined and plagued by ever changing trends. She proposed that trends are like the ever moving tectonic plates, but there is always a constant and stable core. Sometimes we get caught up in the ways of the plates and forget about the core.

The important thing to remember about trends in science is to not confuse popularity with importance. A new and exciting theory can shift our focus like a pair of boobs passing through the vision of a human male, but its importance must be questioned.

I sometimes think that as a scientist I should be open to anything. If new data emerge from good methods they should be accepted despite any of my previous certainties. I also think that not all things need to be studied. We do not need to do a scientific study to find out if it is dangerous to jump out of an airplane without a parachute, because common sense, a well developed human ability, predict the outcome of these actions and tells us what the result might be.

Unfortunately, this view – the conviction that some things need not be tested because rationality and common sense dictate them to be true – can also be used to halt science. This has happened in some scientists who do not think any more dietary trials are necessary because we already know fat is fattening. Or that no more trials of physical activity to treat obesity are necessary because we already know exercise makes us thinner. It is common sense and regarded as established as gravity.

So we need to have an open mind, albeit not so much that our brains fall out, the prime example being alternative medicine which in all aspects apart from a deity seems equal to religion.

Nutritional science like any science is a mental obstacle course where the true way is along a rope that is not spanned high in the air, but only just above the ground. It seems intended more to cause stumbling than to be walked upon.*

*Franz Kafka