Gode og dårlige argumenter i kostholdsdebatten

Kostholdsdebatten i Norge, spesielt i media, reduseres ofte til; ”lavfett mot lavkarbo – hva er best?” Dette skyldes nok i stor grad manglende evne til å takle diskusjoner på begge sider av saken. En nylig vist debatt, send på NRK, gikk omtrent slik; lavkarbo, lite fett, Birger Svihus, lavkarbo, lite fett, lavkarbo, lite fett, Birger Svihus osv.

Disse elendige debattene preges ofte av manglende argumentasjon og ofte en fullstendig fraværende evne til å fatte seg i korthet. Og apropos forferdelige argumenter. Når man foreslår at et kosthold med lite karbohydrater er en smart strategi for dem som vil ha god helse eller for dem som vil ned i vekt, kommer det ofte fra opprettholderne av det tradisjonelle kostholdsparadigmet noe i disse baner; ”Karbohydratrestriksjon er vist å ha like gode effekter som fettrestriksjon over 1år, men vi vet ikke hva langtidseffekten av et slikt kosthold er.” Hvermansen, stakkar, som hører dette, blir naturligvis skeptisk. ”Kanskje lavkarbo bare er en slankekur som gir meg høyt kolesterol med påfølgende tette blodårer?

Det er mye som er galt med det overnevnte argument, og det er flere grunner til at det ikke er en særlig vettug påstand. Vi kan for eksempel nevne at i vitenskapelige studier gir karbohydratrestriksjon uten energirestriksjon langt større vekttap, så lenge karbohydratinntaket holdes lavt, enn fettreduksjon kombinert med tvungen energirestriksjon, Grunnen til like resultater etter 1år i to av studiene som brukes til å støtte det overnevnte argument, er at deltakerne i lavkarbogruppene etter hvert gikk tilbake til sitt gamle kosthold, og sluttet dermed å gå ned i vekt. Går vi inn i studiene og ser på hva som skjedde med dem holdt seg til lavkarbo ser vi en overlegen effekt. Det er med andre ord langt mer effektivt å spise så mye du vil, når du vil, så lenge maten inneholder lite karbohydrater enn å sulte seg på et kosthold med lite fett. De to strategiene er ikke like etter 1år. 
Karbohydratrestriksjon gir altså, på kort tid, bedre resultater på vekt sammenlignet med lite energi og lite fett. En annen artig observasjon er at lavkarbo gir en større forbedring av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og diabetes. I tilegg ser vi at lavkarbo forbedrer risikofaktorer for hjerte- og karsykdom selv uten vekttap. Lavfett derimot, viser lignede reduksjon i risikofaktorer kun ved vekttap.

Argumentet om potensiell fare over tid er også et dårlig argument. Vi vet om tradisjonelle befolkninger som spiser lite karbohydrater hele livet, som samtidig viser et nesten komplett fravær av livsstilssykdom. Det er aldri blitt gjort studier med lavt karbohydratinntak, som varer over flere år og dette er grunnen til at de mindre intelligente er redd for langtidseffekter. Lenge var det heller ikke gjort lengre studier av det ”tradisjonelt sunne” kostholdet. Korte studier viste ingen resultater på vekt. Dette gjorde at noen forskere satte seg som mål å vise en gang for alle at lite fett, mye frukt, grønt og fiber, faktisk funker (de var forferdelig forutinntatt) .

I 1993 startet en gruppe amerikanske forskere å ta inn deltakere til en enorm, og hittil dyreste, randomisert kontrollert studie. Studien ”The Women’s Health Initiative” satte 19,541 kvinner på et kosthold med økt inntak av frukt, grønnsaker og grove kornprodukter, med en restriksjon på totalt fett og mettet fett, og hadde 29294 kvinner som kontrollgruppe.

Etter seks år var gjennomsnittlig fettinntak i intervensjonsgruppen gått ned 8,2 prosent sammenlignet med kontrollgruppen. Etter 7,5 år var gjennomsnittlig vektendring i intervensjonsgruppen -1,9kg. Syv og et halvt år med mindre fett, mindre mat, mer frukt, grønt og korn var med andre ord omtrent like effektivt som å ikke gjøre noenting. Morsommere er det at dette klinisk insignifikante vekttapet skjedde til tross for at gjennomsnittlig selvrapportert kaloriinntak gikk ned 361,4kcal/per dag i intervensjonsgruppen. På toppen av det hele fikk intervensjonsgruppen økt midjemål. Gjennomsnittlig kroppsmasseindeks i intervensjonsgruppen var ved oppstart 29, så gruppen inneholdt mange overvektige mennesker som burde gått ned mye i vekt om strategien virket. Studien viste heller ingen bedring i risikofaktorer for hjerte- og karsykdom

Forfatterne av studien konkluderte med at

“A low-fat eating pattern does not result in weight gain in postmenopausal women.” 

Så her er vi i dag:

– Mindre karbohydrater, uten energirestriksjon er mer effektivt enn mindre fett med energirestriksjon.
– Karbohydratrestriksjon er mer effektivt enn fettrestriksjon i studier som varer 1år.

– Enkelte folkegrupper lever på lavkarbo hele livet uten tegn til vestlig sykdomsforekomst.
– Korte studier av karbohydratrestriksjon gir bedre effekter på vekt, risikofaktorer for hjerte- og karsykdom                 og bedrer alle deler av det metabolske syndrom.
– Mindre fett og mindre energi virker dårlig på kroppsvekt på kort sikt, og på lang sikt går man ikke ned i vekt, men risikirer å bli tykkere rundt midjen. 
 – Mindre fett og energi og mer frukt, grønnt og fiber bedrer ikke risikofaktorer for hjerte- og karsykdom hos postmenopausale kvinner.

Lack of balls or lack of brains?

In my last post I hinted strongly at the occurrence of cognitive dissonance in a recent editorial. I don’t actually think there is much dissonance out there in the world of science. People aren’t really suffering emotional distress from feelings of holding conflicting ideas. Those who sense something is wrong usually acknowledge it and resolve their confusions. Most often when we find obvious contradictions in the same texts in scientific journals I think there are two main reasons; Lack of balls and lack of brains.

Lack of balls is a naturally occurring phenomenon due to the peer review system. If the editorial mentioned in my last post had concluded that carbohydrate restriction is the solution to all our problems it probably wouldn’t have been published, and we would have missed out on all the good stuff that was also in it. Somewhere along the way the writer possibly swallowed a medium sized camel and experienced the consequent testicular shrinkage.

Lack of brains is also no rare happening. Either as lack of actual thinking power or lack of brains for dinner, the two are closely related. Still, dissonance is rare. Pure stupidity, I believe, more frequent. Many, simply do not know any better.

I finally finished Lindebergs “Food and Western Disease: Health and nutrition from an evolutionary perspective.» Despite the joy of finally reading this exiting book, at closing the book after reading its last page I felt a strong sense of disappointment. Lean meat! LEAN MEAT! Come on, Staffan.

Here is a book with tons of great science, nearly two thousand references and a great and interesting study to top it off, but when the author seem to miss some of the absolute basics about fat and disease, I find it unlikely this is due to fear of not getting published. It seems his honest opinion. On top of it all, Lindeberg clearly over interprets many studies. Often, the references do not support the statement they accompany and the belittling words that should have been there with the statement, are left out.

So I’ve been thinking a lot lately. Are my standards to high? How can I get so disappointed because of a few blunders in an otherwise great book? Nobody’s perfect, I know, but I just so much want someone to get everything right, or at least all the important stuff. Reading books about diet can be tedious, as I am sure many of you agree with. We’re all looking for that one book to make all other books in it’s field superfluous.

The one thing I do know is that I can’t keep going with my standards at the currant level. It’ll only make me an angry, stressed out old man. Right now there is too much non sense out there, and I need to find a way to deal with it. 

So I’m taking a break right now.

Historien om Lindeberg og Kitava, og hva vi kan lære av den

Når en dyrepasser skal sørge for god helse hos sine dyr er det én grunnleggende regel å følge; dyrene må få den maten de ville spist i naturen og som de dermed er best tilpasset. Man kan ikke fostre opp en tiger på plantekost eller en kjempepanda på kjøtt. Man kan helle ikke fostre opp en ku eller gris på korn, selv om dette er en helt vanlig praksis. Når vi mennesker vil ha en god helse er det én grunnleggende regel vi må følge; vi må spise den maten vi ville spist i naturen og som vi er tilpasset. Mennesket er altetende, men det betyr ikke at vi kan eller bør spise alt.

Staffan Lindeberg jobber ved Lund Universitet i Sverige og Kitava er en øy tilhørende Trobriand gruppen i Papua Ny Guinea. Flere hadde studert menneskene på Trobriand øyene før, men få hadde gjort systematiske medisinske undersøkelser av innbyggerne. Dette gjorde Lindeberg. Han visste nemlig at de ca 2300 innbyggerne på Kitava var lite påvirket av vestlig livsstil. Kostholdet deres bestod i hovedsak av kokosnøtter, fisk, frukt (banan, papaya, ananas, mango, guava, vannmelon, gresskar) og rotgrønnsaker som søtpotet, yam, taro og tapioka. Innbyggerne på Kitava hadde også mye mat. Ikke sjelden lå overskuddsmat å råtnet eller ble gitt til hundene. Mindre enn 0.2% av maten deres kom fra vestlige matvarer. På grunn av et høyt inntak av kokosnøtter rike på mettet fett, var inntaket av mettet fett like høyt som i vesten.

I 1990, da Lindeberg gjennomførte sine analyser av befolkningen, var 6% av innbyggerne mellom 60 og 95 år. Til tross for et rimelig antall eldre mennesker på øya fant Lindeberg og kollegaene ingen tegn på hjerte- og karsykdom, verken anstrengelsesutløste brystsmerter eller plutselig død. Faktisk kunne ingen av innbyggerne huske at noen hadde dødd plutselig, med mindre det dreide seg om drap eller ulykker som drukning eller å falle ned fra kokostrær. Innbyggerne ble også spurt om en rekke sykdomssymptomer hos familiemedlemmer som ikke levde lenger. Ingen husket sykdomstegn som tydet på hjerte- og karsykdom. Ikke nok med det, men ingen av de eldre på øya viste tegn på demens eller dårlig hukommelse. De gamle på øya var vanligvis aktive hele livet, inntil de gikk gjennom noen dager med rask redusering av helsen med påfølgende død.

171 av øyas beboere ble undersøkt med EKG. Tallet er for lite for å si med sikkerhet at det ikke fantes hjertesykdom der, men kombinert med EKG resultatene fra to andre studier av tradisjonelle melanesiske befolkninger, tyder tallene på en ekstremt lav forekomst.

Dette er spesielt interessant fordi hele 76% av mennene og 80% av kvinnene røykte. Denne observasjonen er gjort også i andre befolkninger. Det virker som et godt kosthold også beskytter mot skadeeffektene av røyking. Ingen av innbyggerne på Kitava var overvektige, ingen hadde diabetes, ingen hadde hjerte- karsykdom og alle kjente til den ene personene som hadde tegn på kreft i munnhulen, men andre kreftformer virket ukjente.

Kitavastudien stiller spørsmålstegn med flere populære teorier. En av disse er teorien om et overvektsfremmende miljø kjennetegnet av stor tilgang på mat og lite fysisk aktivitet. Kitavas befolkning hadde mer enn nok mat, men ingen der var overvektige. De var heller ikke spesielt aktive (beregnet 1.7 ganger BMR), omtrent på nivå med daværende middels aktive i Sverige.

Denne studien kan ikke alene brukes som en mal for et optimalt kosthold for mennesker. Men den kan gi oss en god pekepinn. Det mest interessante med Kitavastudien er at en ikke er unik. Det finnes flere andre befolkninger (alt fra inuitter på Grønland, masaier i Afrika, indianere i Amerika og aboriginere i Australia) med et tradisjonelt kosthold som også tilsynelatende har svært lav forekomst av livsstilssykdommer, men som har et ganske forskjellig kosthold fra innbyggerne på Kitava. Studier av disse befolkningsgruppene, som alle er fri for livsstilssykdommer, som har stor tilgang på mat men ikke er opptatt av å bevege seg unødvendig mye, viser oss at det er mulig for de aller fleste mennesker å ha en god helse. Og vi vet med sikkerhet at kostholdet har mye å si. Sykdommene som plager vestlige samfunn med moderne matvarer, blir akkurat like utbredt når disse menneskene går fra et tradisjonelt kosthold til et vestlig.

Ettersom ulike grupper med en tradisjonell livsførsel med svært ulike kosthold alle får samme sykdomsmønsteret ved overgang til et vestlig kosthold, må vi spørre oss om hvilke kostholdsfaktorer disse tradisjonelle gruppene har felles og som ikke finnes i vårt kosthold.

Svaret er korn og raffinerte matvarer, hvorav planteoljer og sukker er de viktigste. Hvis du vil ha en god helse er dette de viktigste og første tingene du må fjerne fra kostholdet. Korn, planteoljer og sukker.

En grundig gjennomgang av Kitavastudien, lignende studier og Lindebergs tanker om sammenhengen mellom kosthold, livsstil og helse kan du lese i ”Food and Western Disease. Health and nutrition from an evolutionary perspective” og her: http://www.staffanlindeberg.com/