Kan man stole på sin egen kropp?

Helene la igjen følgende kommentar for litt siden:

«Vi har nok ennå ikke fått opp øynene for at valg av kosthold har så mye å si for helse. Det jeg selv undres på er hvilke signaler hver enkelt av oss kan gå etter på egen kropp for å finne den optimale kosten. Kan man tillate seg å spise det meste ( hva som helst ) så lenge man er frisk, slank, sover godt og føler seg bra – eller bør alle spise karbohydratredusert med tanke på forebygging av kreft / hjerte-og karsykdommer / demens el andre sykdommer. Hvordan vite den beste fordelingen mellom karbohydrater og fett?? Jeg selv legger på meg fort om jeg spiser karbohydratrik mat, så det er min veileder, men hva med f eks barna mine som ikke har noen opplagte fysiske «problemer»? Er nok litt usikker på hvordan jeg skal tenke der, selv om jeg er overbevist om at mer fett og mindre karbohydrater er veien å gå, så er det graden av det jeg grubler på.»

Det er flere viktige poeng og spørsmål hun tar opp her.

For det første, er det å lytte til kroppens signaler egentlig en god måte å holde seg sunn på? Det korte svaret er nei. Likevel er det utvilsomt viktig å være bevisst signalene kroppen sender.

For det andre, er det lurt å spise mye karbohydrater selv om vi føler oss friske og holder oss tynne? Et fornuftig svar på dette blir lettere å gi om vi først ser nærmere på det første spørsmålet.

Om å lytte til kroppen
Er det ikke rart hvor lett det er å forstå at alle dyr
har et naturlig optimalt kosthold, mens få spør
 hva menneskts naturlige kosthold er? 
Det er flere grunner til at det å lytte til kroppen ikke er nok. Ikke sjelden føler mennesker seg friske og raske helt til de plutselig dør av uten forvarsel. Også sykdommer som diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom og demens (sykdommer som i stor grad påvirkes av livsstil) kan oppstå plutselig, selv om vi både føler oss friske og ser friske ut. Dette viser oss at sykdom ikke alltid er noe kroppen sier tydelig ifra om. Et hjerteattakk eller et slag, skyldes at en blodpropp setter seg fast i en blodåre til hjertet eller hjernen, og dette kan komme uten forvarsel og det kan være dødelig. Likevel vet vi at sunn livsstil forebygger denne typen sykdom.

En annen ting som er verdt å huske på er at vi oftest ikke er særlige flinke til å lytte til kroppen. Vi er rett og slett ikke vant med det og vi stoler ofte mer på hodet vårt enn på vår egen kropp. Dette blir ofte tydelig når personer går over til et nytt kosthold og opplever at dette nye kostholdet gjør at de føler seg kjempebra selv om kostholdet i seg selv ikke er sunt. Helsekostbutikker er fulle av produkter som godt kan gi oss dårligere helse, men som fordi vi forbinder dem med sunnhet og helse, gjør at vi føler oss sunnere. Dette er en placeboeffekt. Hvetegress, soyaprodukter og andre «sunne» produkter som aldri burde vært inntatt av mennesker overbeviser ofte personer om at de har blitt sunnere, noe som gjør at de føler seg sunnere. Det kanskje beste eksemplet på at vi stoler på hodet fremfor på kroppen, er den store mengden mennesker som er overbevist om at man går ned i vekt av å trene, selv om de har trent i årevis uten å gå ned i vekt.

Også når det gjelder mageproblemer har vi en lei tendens til å stole på hodet vårt fremfor kroppen. Når vi opplever mageproblemer tyr vi ofte til ekstra fiber, probiotika, og fullkorn, selv om man ikke blir bedre av dette. Ofte kan det være at det man egentlig trenger er mindre fiber (fiber blir til mat for magebakterier og gjør at man kan få en så stor oppblomstring av bakterier at det gjør oss syke), yoghurt (yoghurt inneholder ofte mye sukker og laktose, noe som kan føre til en forverring) og fullkorn (korn kan godt være årsaken til problemene). Men siden vi har lært at dette er sunne matvarer så stoler vi på det og er ofte villige til å fortsette å innta disse matvarene, selv om vi ikke blir bedre.

Selv om man føler seg sunnere når man
drikker hvetegress, betyr ikke det
 at man er sunnere.
Men dette med å stole på sin egen kropp handler til syvende og sist om å sette ens egen helse i perspektiv. Hvis vi føler at vi har en dårlig helse så er det fordi vi vet at det er mulig å ha det bedre. Så selv om vi føler oss sunne og friske, kan det være at vi kunne følt oss enda sunnere og friskere. Men om vi aldri har opplevd å ha det så godt, har vi ikke noe å sette vår nåværende situasjon i forhold til. Så vi må spørre oss om vi egentlig vet hvor godt vi kan ha det? 
Tenk deg at du våkner hver dag og føler deg sterk og frisk. Tenk deg at du kan klatre opp i et tre om du har lyst, uten store problemer, eller at du kan løpe noen kilometer uten at det gjør deg noe. Tenk deg at du sjelden er syk, at du nesten aldri har vondt og at du sjelden har lyst på søte ting og aldri blir voldsomt sulten. Dette kan høres ut som en fantasi for mange, men skal man dømme ut ifra både antropologiske og fysiologiske data, så burde dette være normalen. Mennesker er i utgangspunktet egentlig både friske og sterke mesteparten av tiden.

Dette med at vi ikke alltid vet hvor godt det er mulig å ha det gjør at vi ikke kan stole på vår egen kropp. Når vi i tillegg vet at de fleste av oss ikke er særlig godt trent i å tolke kroppens signaler og at mye sykdom oppstår uten at man merker det, så betyr dette at vi også trenger teoretisk kunnskap når målet er optimal helse.

Hvor mye karbohydrater?
Vi kan for så vidt bruke karbohydratinntak for å illustrere hvorfor det ikke holder å kun lytte til sin egen kropp. Karbohydrater i maten ser ut til å være helt nødvendig for at vi skal kunne bli overvektige og tar man karbohydratene ut av maten går man nesten uten unntak ned i vekt. Men dette betyr ikke at det er karbohydrater alene som er årsaken til overvektsproblemet. Vi vet at det er fullt mulig for mennesker å ha et kosthold som i hovedsak består av karbohydrater uten å bli overvektig. Men det er vanskelig og tilsynelatende nær umulig å bli overvektig uten karbohydrater. De faktorene som sannsynligvis bidrar mest til overvekt, i tillegg til karbohydrater i kosten, er stress, mage- og tarmproblemer, infeksjoner og inflammasjon. Disse påvirker også hverandre, stress vil for eksempel kunne gi mageproblemer og dårligere immunforsvar, noe som igjen vil øke risikoen for infeksjoner og inflammasjon.

Stress og karbohydrater passer veldig dårlig sammen.
Dessuten er det viktig å huske at overvekt i seg selv ikke nødvendigvis er et tegn på sykdom. Faktisk er det sånn at en person som er flink til å lagre overflødig sukker som fett i fettvev (og som derfor legger lett på seg) kan være beskyttet mot skadeeffektene som høyt blodsukker kan gi hos en som ikke lagrer overflødig sukker så lett. Tynnhet er ikke det samme som sunnhet. Det er for eksempel vanlig at «tynne» mennesker har en høy fettprosent og slik sett kan være akkurat like «overvektige» som de som ser tykkere ut. Dessuten får også tynne mennesker diabetes, metabolsk syndrom, insulinresistens/PCOS og alle de andre sykdommene som er forbundet med usunn livsstil. 
Vi vet at enkelte menneskegrupper som lever som jegere og sankere har et høyt karbohydratinntak kombinert med svært god helse. Men det blir feil å konkludere ut ifra dette at vi kan ha et like høyt karbohydratinntak og få en like god helse selv om vi skulle får karbohydratene fra sunne kilder som frukt og grønnsaker. Spørsmålet vi må stille oss er om vi her og nå, og med vår nåværende livsstil og nåværende stressnivå, kan spise 50-60% karbohydrater (offentlig anbefalt mengde) uten å ta skade av det? Jeg tror svaret er nei og en av grunnene er nettopp stress. Stress kommer i mange former, men felles er det at det bryter oss ned og gjør oss insulinresistente. En enkelt natt med dårlig søvn vil for eksempel gjøre oss mer insulinresistente [1], noe som gjør at vi påfølgende dag har dårligere fettforbrenning og lettere får både lavt blodsukker og lyst på søt mat.

Om kroppen vår blir utsatt for stress og høyt karbohydratinntak over flere år vil den kunne endre seg så mye at den plutselig blir syk og at den plutselig begynner å legge på seg. Så mitt svar på hvorvidt Helenes barn (eller alle andre barn eller voksne) kan spise mye karbohydrater fordi de er tynne og friske, er følgende:

De menneskene i verden som har mye karbohydrater i kosten og som lever slik mennesket er laget for å leve (spiser paleolittisk mat) får karbohydratene sine fra grønnsaker og frukt. De inntar ikke korn, planteoljer, belgfrukter eller rent sukker. De stresser også sannsynligvis mindre enn vi gjør. Hvis man i mest mulig grad lever på denne måten så ser det ut til at man kan spise mye karbohydrater, men jo mer man fjerner seg fra en paleolittisk livsstil, jo mer skade kan et høyt karbohydratinntak gjøre. Siden de færreste av oss følger denne livsstilen betyr det at de fleste av oss bør ha et relativt lavt inntak av karbohydrater, selv om vi føler oss friske og ikke er overvektige. Og jo mindre karbohydrater vi spiser jo mer fett må vi spise. 

Litteratur

1. Donga E, van Dijk M, van Dijk JG, Biermasz NR, Lammers GJ, van Kralingen KW, Corssmit EP, Romijn JA: A single night of partial sleep deprivation induces insulin resistance in multiple metabolic pathways in healthy subjects. J Clin Endocrinol Metab 2010, 95: 2963-2968.

Homo cerebrum portans, can you trust your body?

«How little do we know that which we are! How less what we may be!«

Lord Byron, Don Juan 

I’ve been thinking about the way we advise when it comes to health. I wanted to write some of it down and also write something about the carrying of brains, but I realize this all turned out a bit incoherent. Still, I’ll put this out there as some loose thoughts as I do not feel that the title of this blog in any way promises coherency.

Hundreds of thousands of years of evolution has made us smarter than any other animal ever to exist. But might we have become too smart for our own good? As modern science has advanced and we’ve gradually become more urban, we have removed ourselves from what’s natural and embraced the unnatural. Not because the unnatural has given us better health, but because leading theories say is gives us better health. We have embraced the theoretical knowledge of nutrition and health, yet we seem to have forgotten simple facts such as what type of foods humans actually eat. We no longer trust our bodies to tell us if what we do is right, instead we are willing to eat foods our body tells us make us sick, but that our head is telling us are healthy. And most often, we trust our head. Truth and reality has long since parted ways and the human body has been reduced to an instrument for carrying our brain from A to B. When the body resists, we force it to submission with medication. 

iStockphoto
When we start our search for health we soon realize the importance of listening to our body, and as soon as we feel we’ve learnt how to do this we are quick to pass the insight on to others. «You need to listen to your body!» It is easy to say, but I fear the advice is oft based as much on self-illusion as on self-insight. Telling an average modern human to listen to his body is much like telling an average modern human to listen for the mating calls of the common black bird – we have no idea what to listen for.

We might feel healthy, and arguably feeling healthy is in many ways the same as being healthy, but how healthy we feel is a matter of perspective. Compared to the other animals, the human animal is unarguably in a terrible state. Our ancestors are accused of hunting down huge and dangerous mammals, such as mammoths, with simple handheld weapons and so contributing to their extinction. The Inuit hunt whales in kayaks and hunters living in the central Kalahari still do persistence hunting.  A few thousand years ago we must have been a fierce and impressive animal, but if modern humans were to return to nature, pale, fat, unfit and allergic to trees, I fear the other animals would laugh their heads of if they could.

We might feel healthy, but how well we feel depends on how well we’ve been. If the norm is a condition characterized by illness and un-health, we will not know what it feels like to be really healthy. In fact, we might feel super healthy and still be far from how healthy we could be. Generally speaking, it seems that we no longer know what good health feels like. I am not even sure I do. I know it should be possible to feel strong and fit every day. I know we should all be able to climb a tree if we wanted to, or run a few miles if we feel like it. I know that it is possible to view physical challenges in everyday life as welcome challenges rather than as frustrating obstacles. But in order to achieve good health we do in fact need to listen to our body. 

Trusting in one’s body must have been far easier for earlier humans. When there was little theoretical and written knowledge, our bodies was basically the thing we relied on. But a hunter gatherer will learn to listen to his body and to interpret its answers from birth. We however, have learned to trust theory and have little or no body-listening skills. So if you start listening to your body at 30, you cannot actually trust it. You just do not have the listening skills. That is why we still need to rely on skepticism and theoretical knowledge. For example, if you start working out at 30 and feel that the way you are working out is amazingly effective and so effective that you feel the need to share it with everybody, you should probably calm down and reflect a little. Most likely you would have gotten amazing results with other exercise forms and maybe even better results. It is important to remember that no matter how good we feel, we often do not know how good we could have felt. The same can be said about foods which by some are added to the diet and seemingly changes life and health for the better. Your body might feel better, but there is a good chance that it isn’t better and your seemingly improved health might very well be an illusion. (God I’m tired of wheat grass drinking health evangelists convinced that their green goo is the reason for their newfound vigour.)

No, it’s not telling you to drink this!
 
A mother recently said to me «I am overweight and know I should eat fewer carbohydrates, but what about my son who is lean? Should he too reduce his intake of carbs to prevent becoming overweight or sick?»

It is a very good question, but the premise is sort of wrong. Overweight does not equal poor health. In fact, a person who easily gains weight might be protected against the ill effects of high blood sugar that cause harm in a lean person who does not convert glucose to fat so easily. Anyway, her son definitely cannot leave these decisions his body, although the body should be listened to. His body might tell him he should lay off grains, because it makes his stomach upset and painful, it’s an easy enough signal to understand. But when it comes to preventing illness, out body tells us very little. Often enough we feel great and then we die. So we need theory and science.

Our best bet for optimal nutrition is, as far as I can tell, a paleo(-ish) diet with fewer carbohydrates than what is recommended by the government, but exactly how many carbohydrates, I don’t know.

In the paleosphere the Kitavans are often used to show that humans can live on a diet based on carbohydrates without ill health. From this observation many conclude that we too can live on just as much carbohydrate with just as little ill health as the Kitavans. But this conclusion excludes all other lifestyle factors that differ between us and the Kitavans. Some of these factors really matters a lot. Perhaps the most important of these is stress.

Stress makes us insulin resistant and ill in so many ways. For example, a single night of poor sleep is enough to make us a good deal more insulin resistant. This makes us poorer at burning fat and may lead to blood sugar fluctuations and sugar cravings and this is unhealthy for all of us, regardless of weight. The question we should ask is not if humans can live on a diet with 50-60% carbohydrates and be healthy, but if we, here and now, with our current lifestyle and currents stress levels, can live on such a diet. Even if those 50-60% are from healthy paleo foods, I am not so sure.

In the end, knowing our body is an important step towards good health, and getting to know our body is a constant process of trial and error. It takes time to get good at it. But listening to physiologic feedback is not enough to prevent illness. We need theory as well and together they will take us most of the way.

Overvekt handler ikke om hvor mye vi spiser

Jeg har sittet å tenkt litt på overvekt og forenklingen som alt for ofte blir gjort med tanke på problemet. Det blir fortsatt hevdet at overvekt kommer av at vi spiser for mye eller beveger oss for lite. Det er mange grunner til at dette er en meningsløs uttalelse og jeg har skrevet om noen av grunnene tidligere både her og her.

Under er noen utvalgte fakta som bidrar til å vise at overvekt handler om mer enn bare energi inn og energi ut.

  1. Den store økningen i overvektige mennesker har i mange deler av verden sammenfalt med et lavere fettinntak og et generelt «sunnere» kostholdsmønster. 
  2. Insulin er hormonet som er hovedregulator av hvor mye fett som blir lagret og hvor mye som blir forbrent. 
  3. Fett stimulerer ikke til fettlagring, det er det først og fremst karbohydrater som gjør. 
  4. Folkeslag som spiser mye fett er ikke mer overvektige enn de som spiser lite. 
  5. Studier hvor deltakere slanker seg gjennom å spise mindre virker fryktelig dårlig. Det vanligste langtidsresultatet er at tapt vekt kommer tilbake igjen. 
  6. Studier av å trene mer viser også svært dårlige resultater med tanke på vekt. Det finnes faktisk ikke nok vitenskapelig dokumentasjon for å argumentere for at man går ned i vekt av å trene. 
  7. Fettlagringen er i stor grad det som gir oss vårt utseende og fettlagring varierer fra person til person, noe som viser at den er genetisk bestemt. 
  8. Ville dyr blir ikke overvektige selv om de har en stor tilgang på mat. De eneste gangene ville dyr blir virkelig overvektige er når de lagrer fett før dvale og da skjer lagringen fordi dyrene skiller ut mer insulin, noe som gjør at de spiser mer. 
  9. Mennesker som lever som jegere og sankere blir heller ikke overvektige, selv om de har mye mat og ikke er særlig fysisk aktive. 
  10. Forsøksdyr som er overvektige har alle en defekt i fettlagringen, noe som gjør at de legger på seg av samme mengde mat som normalvektige dyr spiser. 
  11. Overvektige mennesker ser også ut til å legge på seg av en normal mengde mat. Forsøker man da å spise mindre enn en normal mengde blir man sulten eller slapp. Hvorfor skulle den overvektige trenge å gå sulten når andre ikke trenger det? 
  12. Når vi kommer i puberteten legger jenter på seg fett, mens gutter mister fett. Dette viser oss at hormoner bestemmer fettlagringen. Når kvinner kommer i overgangsalderen og det hormonelle miljøet endrer seg får kvinner en mer maskulin fettlagring og kroppsfasong.
  13. Det er ikke mengden mat vi inntar som bestemmer hvor mye fett som sendes ut av fettlageret eller som bestemmer hvor flink kroppen er til å forbrenne fett. Mindre mat gjør ikke nødvendigvis energien i fettvev mer tilgjengelig. 
  14. Spiser vi veldig mye mindre mat, gir fettvevet fra seg mer energi, men da blir vi også sultne og dette er sannsynligvis grunnen til at slanking gjennom å spise mindre virker så dårlig. 
  15. Vi blir mindre sultne hvis vi tar medisiner som hindrer at fett blir lagret i fettvev. 
  16. Vi blir mer sultne om vi tar medisiner (for eksempel insulin) som hindrer fettvevet i å gi fra seg energi eller hindrer at denne energien forbrennes. 
  17. Hormonelle endringer som gjør at vi vokser i høyden gjør oss mer sultne fordi vi bygger nytt vev. Hormonelle endringer som gjør at vi bygger mer fettvev gjør oss også mer sultne. 
  18. Om man faster vil man gradvis bli mer og mer sulten, inntil kroppen setter i gang med en stor produksjon av ketonlegemer, og da blir vi mindre sultne. Ketonlegemene er et tegn på en stor fettforbrenning. Fettforbrenning gjør oss med andre ord mindre sultne. 
  19. Overvekt skyldes en defekt i fettmetabolismen. 
  20. Hva man spiser bestemmer hvor mye man spiser, fordi hva man spiser bestemmer hvor opplagte vi er, hva og hvor mye vi forbrenner og hvor sultne og hvor mette vi blir. 
Ting er ikke alltid så veldig innviklet, verken når det gjelder overvekt og helse eller været for den saks skyld. Den åpenbare enkeltheten i en værmelding illustreres her av Peter Dobromylskyj, som tilfeldigvis også er innehaver av den fantastiske bloggen Hyperlipid:

Hvordan det burde vært…

Jeg drømmer om en verden der journalister er den gruppen blant oss som virkelig forstår forskjellen på korrelasjon og kausalitet. Da tror jeg intervjusituasjoner kunne blitt så mye mer morsomt og ikke minst ville det gjort det langt vanskeligere å slippe unna med tullprat.

Ta for eksempel Dagsrevyen fredag 4. mai. En ny rapport viser at vi ikke spiser så «sunt» som myndighetene vil ha oss til og at vi blant annet spiser for mye kjøtt (HURRA!). I motsetning til meg selv, synes mange i myndighetenes rekker at dette er en negativ utvikling. 

Inne i nyhetsredaksjonen til NRK er Anne Hafstad, som er avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. Atle Bjurstrøm spør henne ut og dette er hvordan samtalen går: 

Atle: Dere fraråder altså lavkarbodiett over lang tid. Hvor sikre er dere på den forskningen?

Anne: Med den viten vi har i dag, så er vi ganske sikre på at dette ikke er et kosthold vi kan anbefale over tid. Når det er sagt, så vet vi jo at lavkarbo, som de fleste andre dietter, fører til vektnedgang. Men altså, som et varig kosthold over tid, så er den vitenskapelige dokumentasjonen vi har i dag så overbevisende med tanke på at dette øker risikoen for hjerte- og karsykdom.

Atle: Gir høyere kolesterol…

Anne: …ja…

Atle: Men det er jo også folk som opplever lavere kolesterol ved lavkarbodietter?

Anne: Du vil alltid, i en vitenskapsdebatt, så vil det være noen som slår ut i ulike retninger [denne uttalelsen er vel det man kan kalle åpen for tolkning], men det totale bildet er veldig entydig på at dette er skadelig over tid, og vi har god statistikk på…vi ser jo hvordan hjerte- og karsykdommer i Norge har gått ned parallelt med at forbruket av fett har gått ned.

Der sluttet utspørringen om det som egentlig var det interessante, og det er litt synd for det er her Atle virkelig kunne gitt nådestøtet (billedlig talt, vel og merke).

Om man ønsker kan man kritisere Anne for både det ene og det andre, blant annet manglende kunnskap, løgn, og generell fjas, men det er Atle jeg aller helst ville sett fra en annen vinkel (metaforisk sett, så klart).

Dette er hvordan intervjuet utartet seg i hodet mitt: 

Atle: Dere fraråder altså lavkarbodiett over lang tid. Hvor sikre er dere på den forskningen?

Anne: Med den viten vi har i dag, så er vi ganske sikre på at dette ikke er et kosthold vi kan anbefale over tid. Når det er sagt, så vet vi jo at lavkarbo, som de fleste andre dietter fører til vektnedgang. Men altså som et varig kosthold over tid, så er den vitenskapelige dokumentasjonen vi har i dag så overbevisende med tanke på at dette øker risikoen for hjerte- og karsykdom.

Atle: Gir høyere kolesterol…

Anne: …ja…

Atle: Men det er jo også folk som opplever lavere kolesterol ved lavkarbodietter?

Anne: Du vil alltid, i en vitenskapsdebatt , så vil det være noen som slår ut i ulike retninger, men det totale bildet er veldig entydig på at dette er skadelig over tid, og vi har god statistikk på…vi ser jo hvordan hjerte- og karsykdommer i Norge har gått ned parallelt med at forbruket av fett har gått ned.

Atle: Men det er bare en korrelasjon og det betyr ikke at det er det reduserte forbruket av fett som har gitt mindre hjerte- og karsykdom.

Anne: …jo det stemmer, men…

Atle: Det virket som om du antydet at det var dokumentert at det reduserte fettinntaket hadde forårsaket reduksjonen i hjerte- og karsykdom?

Anne: Vi anser det som sannsynlig at fettreduksjonen står bak nedgangen.

Atle: Men det kan dere altså ikke vite, når alt dere har er epidemiologiske data? 

Anne: …nei, i teorien kan man ikke det, men vi er vel ikke her for å diskutere vitenskapelig metode…


Atle: …dessuten er jo de virkelig interessante spørsmålene om det bare er dødeligheten fra hjerte- og karsykdom som har gått ned og om tallet på hvor mange som faktisk får hjerte- og karsykdom har gått ned? Er det færre som får hjerte- og karsykdom eller lever vi bare lenger med sykdommen før vi dør?

Anne: …vel, vi vet at dødeligheten har gått ned…

Atle: …men ikke forekomsten altså, så for å oppsummere, så vet dere ikke hva som har forårsaket den reduserte dødeligheten og det kan godt være at den har gått ned til tross for at fettinntaket har gått ned fremfor på grunn av dette. Og om det er sånn at vi får like mye hjerte- og karsykdom, så betyr det at nedgangen i fettinntak ikke har hatt noen effekt, noe som er stikk motsatt av det du forsøker å antyde? 

Ja ja. Det er lov å drømme. God helg!