Hva er egentlig lavkarbo?

Det er rart, selv om jeg har jobbet med og forsket på lavkarbo, selv om jeg leser side opp og side ned av både vitenskapelig og ikke-vitenskapelig litteratur om lavkarbo, så må jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke helt vet hva lavkarbo er. Det vil si, hvis noen hadde spurt meg ville jeg svart noe sånt som: «Lavkarbo er et kosthold med mindre karbohydrater enn det som ansees som vanlig.» Men dette vet man jo. Ordet lavkarbo er ikke vanskelig å skjønne. Hvorfor driver jeg så og maser om dette da? Vel, vi mennesker har en unik evne til å mene mye om mangt, også om det vi ikke forstår. Vi kan til og med gjøre oss opp fastbolta meninger om ting vi ikke vet hva er. Lavkarbo er en av disse tingene.

På norsk buker mange ordet lavkarbodiett. Jeg liker ikke dette ordet, mest fordi ordet diett oftest kan og bør byttes ut med kosthold. I seg selv vil ordet lavkarbo som sagt oftest bare bety mindre karbohydrater, og et slikt kosthold kan selvfølgelig ta mange former. Dette har ført til at flere lavkarborelaterte utrykk har oppstått, slik som det engelske utrykket Low Carb High Fat (LCHF). Da understreker man at kostholdet inneholder mindre karbohydrater til fordel for et økt fettinnhold. Dette er selvfølgelig lurt, ettersom et kosthold med både lite karbohydrater og lite fett er en veldig dårlig idé.

På engelsk brukes også utrykkene low carbohydrate diet og very low carbohydrate diet om hverandre. Very low carbohydrate diet forkortes også ofte til VLCD, men denne samme forkortelsen brukes også om very low calorie diet, som er noe helt annet. Det er lett å bli forvirra, og det kan være vanskelig å vite hva man egentlig snakker om.

Atkinskostholdet er kanskje det mest kjente lavkarbokostholdet. Det baserer seg tradisjonelt på en kraftig reduksjon i karbohydrater i oppstartsfasen og deretter en gradvis gjeninnføring av karbohydrater. Det har med andre ord ikke et fast inntak av karbohydrater og anbefaler at inntaket tilpasses individuelle behov.

I mange vitenskapelige artikler definerer man low carbohydrate diet som et kosthold med under 30% av energiinntaket fra karbohydrater (det anbefalte er 50-60%). I følge Wikipedia er low carbohydrate diets vanligvis under 20% karbohydrat. En gruppe forskere gikk i 2009 sammen for å forsøke å skape en konsensus omkring lavkarboterminologien og foreslo det følgende:

Low-carb ketogenic diet (LCKD): mindre enn 50g karbohydrater og 10% kalorier daglig.
Low-carb diet (LCD): 50-130g karbohydrater daglig og mellom 10-26% av kaloriene.
Moderate-carb diet (MCD): 130-225g karbohydrater daglig og mellom 26-45% av kaloriene.

Dessverre ser det ikke ut til at det ble noe mer ordning på terminologien etter denne artikkelen kom ut og forvirringen ser ikke ut til å ha blitt mindre. I vitenskapslitteraturen brukes enda en mengde forskjellige utrykk om hverandre. For eksempel: LCD: low carb diet, VLCD: very low carb diet, HFLC: high fat low carb, LCHF: low carb high fat, LCHP: low carb high protein, CRD: carbohydrate restricted diet, VHFLCPP: very high fat low carbohydrate protein permitted. Det finnes enda mange flere, og dette viser at det er lite konsensus om hvordan uttrykk skal defineres og brukes.

Men så til hovedgrunnen for alt dette maset om hva lavkarbo er eller ikke er. Her er en helt vanlig sak i dagbladet om at lavkarbo ikke er noe for barn. Saken er på ingen måte spesiell, men vi bruker denne som et eksempel.

Selve saken er enkel. Journalisten skriver om lavkarbo og barn og finner en fagperson som er fryktelig kritisk til denne kombinasjonen. Les gjerne hele saken, så ser du hva jeg snakker om. Det som er slående her, er at det ikke står noe sted i artikkelen hva lavkarbo er? «Lavkarbo til barn er rett og slett uetisk,» sier Samira Lekhal, men hva slags kosthold er det hun advarer oss mot?

Det er sikkert mange som når de leser dette, sitter og tenker på små barn som for det meste får bacon og fløte, selv om slike tanker selvfølgelig bare er et resultat av tidligere dårlig journalistikk. Poenget mitt er uansett dette, man kan ikke som fagperson kritisere noe som ikke er blitt definert. Hva slags lavkarbo er det snakk om her? Tror du journalisten i det hele tatt har tenkt på at lavkarbokosthold kan ta akkurat like mange former som et høykarbokosthold?

Med slike artikler i bakhodet vil jeg oppfordre alle som leser slike og liknende saker om å tenke seg litt om. Også om man skulle diskutere lavkarbo med andre mennesker. Sørg for at man bruker ordet lavkarbo på samme måte, hvis ikke kommer man ingen vei. I en nyhetssak der lavkarbo ikke blir definert blir ganske enkelt hele saken ubrukelig og kan ikke si noe verken for eller mot lavkarbo (hva nå det er). Man kan i hvert fall ikke diskutere noe uten at alle partene i diskusjonen er innforstått med eller enige om det aller mest grunnleggende.

Å krangle om hvor sunt lavkarbo er uten å vite hva lavkarbo faktisk er, er ikke spesielt hensiktsmessig, og man vil ikke oppnå noe mer enn å krangle.

Nytt navn

Som en del av forberedelsene til et nytt og spennende prosjekt, endrer jeg navnet på denne bloggen til «En kjøtteters bekjennelser». Nettadressen er fortsatt den samme og alle linker vil fortsatt virke.

Vil med det samme minne om den engelske bloggen, Ramblings of a carnivore. Husk at det er mulig å bla gjennom arkivet i begge bloggene. Det kan til og med være at det står noe interessant en eller annen plass.

Følg med videre for mer info om kosthold, trening og helse, og still gjerne spørsmål eller kom med kommentarer i kommentarfeltet under postene.

Inntil videre, her er et fantastisk bilde av en chihuahua og en grand danois. Er det ikke morsomt at de begge kommer fra ulven og er skapt av mennesker?

Hva er ketose?

Etterhvert som karbohydratrestriksjon har blitt mer mainstream, har det i dagligtalen dukket opp begreper tradisjonelt brukt i medisinske fagmiljøer. Ketose er ett av disse begrepene og det blandes ofte med både ketoacidose og ketolyse.

Ordet ketose kommer fra ketonlegemer (betahydroksybutyrat, acetoacetat og aceton). Når kroppen bryter ned fett dannes det ketonlegemer. Jo mer fett som brytes ned i et visst tidsrom, jo mer ketonlegemer dannes. Trening øker fettforbrenningen og dermed produksjonen av ketonlegemer. Til vanlig styres produksjonen av ketonlegemer av mengden karbohydrater i kostholdet. Jo mindre karbohydrater som inntas, jo mer fett brukes som energi og jo mer ketonlegemer dannes. Etter en natts søvn har vi vanligvis en god fettforbrenning og produserer derfor også mer ketonlegemer. 

Ketonlegemene er egentlig bare mellomprodukter i nedbrytningen av fett til energi og de brukes også til energi i cellene rundt i kroppen, selv om litt kan forsvinne ut med svette, utåndingsluft og urin.

Det kan være lurt å huske at slik man bruker ordet ketose til vanlig, så er det ikke en enten-eller tilstand. Kroppen produserer alltid ketonlegemer og produksjonen går opp og ned i løpet av døgnet. Det er ikke definert et nivå av ketonlegemer i blodet vi kaller å være i ketose og vanligvis mener vi bare at man har en stor produksjon på grunn av et lavt inntak av karbohydrater. Et cirkatall er under 100g karbohydrater om dagen for et gjennomsnittsmenneske med moderat aktivitetsnivå. Men nok en gang, ketose er ikke noe man er, eller ikke er i. Det er et løst begrep og bør derfor brukes løst.

På apoteket kan man kjøpe Ketostix, som er papirstrimler man kan måle innholdet av ketonlegemer i urinen med. Enkelte blodsukkermålere kan også måle ketonlegemer.

Et kosthold som fører til høy produksjon av ketonlegemer, kalles gjerne ketogen kost. Noen typer fettsyrer kan også være mer ketogene enn andre, det vil si at de lettere blir gjort om til ketonlegemer.

En ketoacidose er en livsfarlig forsuring av blodet man oftest ser hos alkoholikere eller dårlig regulerte diabetikere (diabetisk ketoacidose hos type 1 diabetikere). I slike situasjoner skjer økningen i nivået av ketonlegemer sammen med andre komplikasjoner, som høyt blodsukker eller dehydrering. Uansett, man kan ikke få en ketoacidose av å spise mindre karbohydrater. Det er ikke sånn kroppen virker.

Ketolyse er et begrep som ble oppfunnet av den danske legen Torkil P. Andersen og er rett og slett navnet på hans konsept og er ikke det samme som ketose.

Ketogen kost, eller bare lavkarbokost, blir brukt blant annet i behandlingen av flere typer epilepsi (spesielt hos barn), overvekt og livsstilssykdommer, og mye tyder på at også nevrodegenerative sykdommer, og flere kreftformer, forbedres av ketose.

Der, jeg følte det passet med en liten oppklaring. Håper det var forståelig. Og forresten, den norske siden på Wikipedia om ketose er helt bak mål, så les den engelske (den nynorske siden er også langt bedre enn den på bokmål).

How competitive sports might take the fun out of exercising

Exercise is done against one’s wishes and maintained only because the alternative is worse.

George A. Sheehan

AP Photo/Anja Niedringhaus
The Olympics is over (Paralympics has yet to start) and the super humans has left the TV screen. It was all great fun (except of course for the things that weren’t fun, such as doping, poor sportsmanship and the occasional dislocated elbow) and for many, very inspiring. I certainly feel more inspired and eager to exercise than in quite a long while.

But as I am reading through scientific articles, all about the relationship between exercise and various health parameters, I am suddenly struck by the meaninglessness of it all. Exercise is healthy in so many ways, but it really should not be something we partake in to improve our cholesterol levels. It is not something we should do to prevent osteoporosis or fatty liver and it is not something to do to hopefully feel or look good in 10 years’ time. Exercise should be about having a good time here and now, and any extra beneficial effects should be considered bonuses.

Of course, many do consider exercise to be nothing more than fun and a break from every day hassle, but many do not and that is a shame. Exercise is one of those things we humans so easily overthink and make so much more than is really is. Movement is the most natural thing in the world. We are truly made to move and undoubtedly sicken if we don’t.

One of the reasons that so many of us struggle to just have fun moving and not being caught by the big monster that is stress, pressure and expectations, might be the influence from competitive sports. There is a big difference between exercising for the joy of exercise and exercising to become the best. Undoubtedly, competitive athletes also have fun exercising, but the presence of competition is what makes all the difference and we should not strive to become like competitive athletes. Once we set our goals high we start to specialize and we exclude so many ways of moving that would have been rewarding in so many ways.

I’m am not trying be some exercise hippie here, setting high goals and going for them is all good, but I feel that it should be easier for people to just play and have fun with exercise without all the fuss about high quality equipment or the neurotic focusing on numbers.

I know many of you are like me in that we feel we have too little time to exercise and so when we do get some time we try to make our exercise sessions count and try to make them as effective as possible, often heavy high intensity exercise that really wears you out. But think about it, what kind of inane way to exercise is that? 

I guess what I’m trying to say is something like this. If exercising in a physiologically less effective, but more enjoyable way makes you happier, then do it. Finding the joy in exercise is about not asking too many questions. Generally speaking we are so concerned with effects and numbers and comparing one form of exercise with another, that we reduce the chance of just having fun with being active. Being happy is what makes you look good, not high intensity. It is about setting your goals straight. Remember, you only live once and there is so much fun to be had.

So if you ask me, the best exercise is the exercise that makes you happy. How about we just have some fun, eh?