Have some ATP

If, a little while back, someone had told me I should ingest more ATP to improve my performance I certainly would have reacted with disbelief. It sounds like eating chlorophyll in order to give my cells more oxygen (it is not how it works). After some smaller studies and some theorizing in media and science journals, a member over at Paleohacks asked the following question in 2012:

PEAK ATP…? Total Marketing Hype or the Next Big Performance Supplement?

Well, to answer the above question, it seems like it might just be the next big thing. Just recently a wonderfully interesting study was published in Nutrition and Metabolism where the effect of ATP supplementation was examined.

The company, TSI has marketed a supplement with ATP for a while. ATP, as most of you know, is an energy substrate, or the energy substrate which drives all energy demanding processes in our body. In addition to driving processes within the cell, ATP also has important extracellular functions. Most importantly via purinergic (P2Y and P2X) membrane receptors. ATP plays many important roles such as relaxing smooth gut muscles, affecting neurotransmission and also modifying muscle excitability by modifying ion gradient across muscle cell membranes. 

Once ATP enters the body it is readily used. If injected into the blood it is undetectable in a matter of seconds. Once in our blood, ATP is taken up by our red blood cells. This in turn enables them to more efficiently transport oxygen to the parts of the body in need of oxygen.

When oxygen demands of muscle cells increase, this is sensed by red blood cells, which in turn deforms and releases ATP. The result is dilated blood vessels that can supply more blood with more nutrients and oxygen to the working musculature.

So in this study 21 healthy, trained young men were either given daily doses of ATP (the supplement was TSI’s PEAK-ATP (ATP-disodium) TSI partially sponsored the study) or a placebo (maltodextrine). What makes this study particularly interesting is its rigid design which makes the results obtained less likely to be affected by errors. Both participants and researchers were blinded to what supplement was used, until all results were in.

The study was also divided into three phases: Phase one consisted of a three times per week non-linear periodized resistance training for 8 weeks. Phase two consisted of a two-week overreaching cycle. Phase three consisted of participants tapering for weeks 11 and 12.

Researchers measured a whole lot of factors ranging from muscle strength (back squat, bench press, and deadlift), vertical jump power, Wingate peak power (anaerobic test on ergometer cycle), creatine kinase, C-reactive protein, free and total testosterone, perceived recovery, protein breakdown (urinary 3-methylhistidine) and body composition determined by dual-energy x-ray absorptiometry.

What perhaps most are interested in is what happened to strength and muscle mass. Well, both groups increased strength but the ATP-group experienced a significantly greater increase. ATP caused a 12,9% and 16,4% strength increase in deadlift and back squat respectively. In the placebo group the corresponding results were 4,4% and 8,5%. Total strength increase with ATP was 12,6% and 5,9% in the control group.

During the overreaching cycle the placebo group experienced a 22,6kg average decrease in strength while the number in the ATP-group was only 12kg. The vertical jump power test showed that the ATP-group had a significantly higher power output compared to controls (15,7% vs. 11,6%). During the overreaching cycle ATP subjects reduced power output by 2,2% while controls reduced it by 5%.

In addition the ATP-group increased lean body mass by 4kg versus only 2,1kg in control group.

In sum this study shows that ATP supplementation can be considered an ergogenic aid with quite considerable effects on muscle strength, volume, power production and recovery. ATP also seemed to cause higher training volume tolerability and reduced muscle breakdown. These results should be of interest for both competition athletes as well as recreational athletes with a considerable time spent exercising.

It should be considered though that this is just the first study to show these effects and it needs to be replicated. No test has yet been done on females or older participants. But considering the above results, more studies of ATP supplementation should pop up soon.

Kål

For et treffende tema og å ta opp i disse fårikåltider, man skulle nesten tro det var planlagt…

I paleosfæren oppstår det diskusjoner om hva som er paleo og hva ikke er det. For å gjenta meg selv er paleo best brukt som en rettesnor og ikke som et strengt begrenset og absolutt levemønster. Det finnes tross alt ikke ett paleokosthold. Mennesker har spist vidt forskjellig mat ettersom hvor i verden de bodde og ikke alle kosthold var like sunne. Spørsmålet i naturen er om kostholdet er godt nok for å overleve og føre genene videre, ikke om det er optimalt. Mitt mål er å lete etter det optiamle.

For å skape et optimalt kosthold må man ta det beste av to verdener: evolusjonsbiologien som grunnlag og tilsette moderne kunnskap. Denne posten handler om en gruppe matvarer som på alle måter er neolittiske (nye/moderne/ikke paleolittiske), men som likevel kan, eller kanskje bør, inngå i et sunt kosthold.

Om det er en ting steinaldermennesker garantert ikke spiste så er det kål eller kålplanter. Kål i alle sine former er nemlig menneskeskapt. Likevel er det litt av en matvare, det er få ting som er så godt med smør som kål og får i kål ville ikke vært det samme uten kål (og så rimer det jo på Pål).

Alle kålplanter som f.eks. blomkål, rosenkål, kålhode, grønnkål, savoykål, rødkål, kålrot, knutekål og også brokkoli (skriv inn Brassica oleracea i Google bildesøk og se variasjonen som er skapt) stammer fra en unnselig liten plante som i sin naturlige tilstand ser slik ut:

Villkålen er en toårig plante som kan vokse godt i salt og sandete jord. Første året lagres næring i stilken og andre året brukes næringen til å lage gule blomster som kan bli 1-2 meter høye. Det er denne planten som har blitt kultivert og avlet på til den har gitt oss et uendelig antall kålsorter.

Kultivering av kål har foregått lenge, for allerede i gamle hellas og i romertiden hadde man kålplanter som hagegrønnsak. Leser man engelske tekster om kosthold vil man gjerne komme over uttrykket «cruciferous vegetables» og dette henviser til alle typer kålplanter (Cruciferea betyr korsbærer og henviser til de fire kronbladene på sennepsblomsten som likner et kors. Sennepsblomsten er i samme familie som kålplantene).

Kålplanter er ikke så rent dumme næringsmessig. De inneholder generelt en del mineraler og er rike på blant annet betakaroten og vitamin C. I tabellen under kan dere se kålsorter sammenlignet med andre vanlige matvarer.

Klikk på bildet for større versjon

Et vitamin som ikke står på denne listen (fra matvaretabellen) er vitamin K. De fleste kålsorter er veldig rike på vitamin K1 (vitamin K2 er kanskje viktige å ta hensyn til for moderne mennesker, men det finnes det mest av i animalsk mat som blant annet modnet ost, smør og egg).

Det er gjerne karbohydratene og fiberet spesielt man legger merke til når man spiser kål. Den karakteristiske lukten fra kåltyper kommer fra et karbohydratliknende stoff kalt Glukosinolat, som er svovelholdig. Svovel er også et livsviktig mineral å få i seg og trengs blant annet for å skape glutation, en av kroppens sterkeste og viktigste antioksidanter, og for å lage insulin.

Glukosinolat er også kjent å kunne påvirke skjoldbruskkjertelen og skape struma ved høye doser i dyreforsøk. Det ser ikke ut som det er en risiko for at dette skal skje hos mennesker som spiser kålplanter innimellom, men mye kålplanter sammen med jodmangel er en dårlig kombinasjon.

Og, ikke ukjent for mange, fiser vi ofte av kålplanter og det er på grunn av karbohydratene, og det er svovelet i kålen som gjør at fisen lukter spesielt vondt. Kålplanter inneholder karbohydratet raffinose, et trisakkarid som består av glukose, fruktose og galaktose. Mange dyr har et enzym i magen som bryter ned raffinose, men vi mennesker mangler dette. Derfor går dette karbohydratet ufordøyd ned til tykktarmen hvor bakterier som har enzymet bryter det ned for oss. I prosessen skapes gass.

Når man lett får gass i magen av en matvare er det gjerne et tegn på at vi bør spise mindre om gangen av den matvaren, eller ikke spise den i det hele tatt. Personer som sliter med mage- tarmproblemer bør nok med fordel holde seg unna kålsorter (spesielt om man sliter med SIBO: small intestine bacterial overgrowth) eller i hvert fall holde inntaket lavt, inntil man har forbedret tilstanden. For andre er det bare å hive inn, men som sagt ikke så mye at man blir ubehagelig å være sammen med i etterkant.

Så der slår jeg et slag for en matvare som er alt annet en paleo og minner om at paleobegrepet best brukes som en rettesnor.

Kosthold og kreft – Ingen holdepunkter?

For noen dager siden satte Fedon Lindberg fokus på kostholdets betydning for kreftsykdom i Dagens Medisin. På fredag kom onkologer (kreftleger) med tilsvar. De mente de kunne ha mer fokus på mat, men ikke noe mer enn det.

«Det er ingen holdepunkter for at sukker i seg selv har noen betydning verken for utvikling eller spredning av kreft. Tre av verdens største kreftsykehus, MD Anderson Cancer Center, Moffitt Cancer Center og Mayo Clinic, tilbakeviser på sine nettsider en slik sammenheng, og kaller det en myte, sier Steinar Aamdal, professor i onkologi ved Universitetet i Oslo.»

Det er feil at det ikke finnes holdepunkter. Det er en rekke holdepunkter. Og en myte?, vel du får bedømme selv.

Dette er vel et slags tilsvar på tilsvaret.

Når det oppstår uenigheter i mellom vitenskapelige miljøer eller personer er en av hovedgrunnene manglende kunnskap. Det betyr ikke at en av partene er mindre smarte, eller for late til å oppsøke kunnskap (selv om dette også er en mulighet). Det betyr at fagpersoner som er uenige har et ulikt kunnskapsgrunnlag. De har lest forskjellig litteratur og baserer sine argumenter på forskjellige kunnskapsfundamenter, og resultatet er at man rett og slett snakker forbi hverandre og ingen av partene forstår at den andre kan argumentere på den måten. Det betyr at den enkleste måten å løse slike uenigheter på, er å lese hverandres litteratur. Derfor vil jeg starte med å anbefale alle som synes jeg ikke gir noen mening i det følgende, å lese Thomas Seyfried sin bok, Cancer as a metabolic disease (evt kan du få et innblikk i hva boken handler om ved å lese denne artikkelen) som omhandler samspillet mellom kreft, metabolismen, kosthold og mitokondriell funksjon. Les så Gary Taubes bok Good Calories Bad Calories, som omhandler spredningen av livsstilssykdommer og kunnskapsgrunnlaget for å bekjempe dem med livsstilsråd. Når disse er lest er vi i det minste mer på likefot og kan fortsette argumentasjonen derfra.

Historiske data tyder på at kreftsykdom var langt mer sjelden hos befolkninger som levde mer som jegere og sankere enn det er hos oss. På begynnelsen av 1900 tallet dro flere medisinere nordover for å undersøke påstanden om at inuitter nærmest var immune mot kreft. Etter noen år var påstanden bekreftet. Inuittene hadde ikke særlig kreft, med mindre de spiste som vestlige. Og jo mer de spiste som vestlige, jo mer kreft hadde de.

Da Albert Schweizer arbeidet i som lege i Afrika ble han overrasket over mangelen på kreft hos lokalbefolkningen, men han så etter hvert at forekomsten av kreft hos disse menneskene økte med gradvis overgang til vestlig livsstil.

Da Staffan Lindeberg gjorde sine studier på Kitawa var mangelen på kreft en av tingene han bet seg merke i. Faktisk er det et fullstendig allment akseptert faktum, at mange kreftsykdommer helt konsekvent går hånd i hånd med livsstilsykdommer som hjerte- og karsykdom, diabetes, inflammasjonssykdommer og overvekt. Denne observasjonen er i seg selv nok til at vi bør rette blikket mot årsakene til disse andre sykdommene. For det er rett og slett en stor sannsynlighet for at om vi vet hva som forårsaker hjerte -og karsykdom, diabetes, inflammasjonssykdommer og overvekt, så vet vi også hva som forårsaker eller bidrar til kreft. Det er ikke vanskelig å peke på de kostholdsfaktorene som har endret seg mest i tiden der kreft og andre livsstilssykdommer har økt. Om det ikke er den viktigste, så er det ingen tvil om at sukker har spilt en viktig rolle.

Ingen holdepunkter?

Alle risikofaktorer som utgjør det metabolske syndrom (som er en sammenslåing av risikofaktorer for diabetes og hjerte- og karsykdom), forbedres av karbohydratrestriksjon, selv uten vekttap. Sukker øker inflammasjoner i kroppen, mens karbohydratredusert kosthold minsker det. I flere studier har man også redusert utviklingen av kreft ved å bruke karbohydratrestriksjon.

Ingen holdepunkter?

Kreft er på alle måter en metabolsk sykdom og det finnes flere forskningsresultater som har bevist dette. Noen epidemiologiske studier peker også mot en mulig synder. I 2011 ble en studie gjort hvor en stor gruppe kvinner ble tilfeldig delt inn i to grupper: en som skulle innta mindre fett og en som var kontrollgruppe og fortsatte med sitt vanlige kosthold. Ettersom det er vanlig å anta at fett bidrar til kreft var målet med studien å se om reduksjon i fettinntaket reduserte forekomsten av brystkreft. Etter 10 år var det 118 tilfeller av brystkreft i lavfettgruppen og 102 i kontrollgruppen. Karbohydratinntaket korrelerte med økt kreftforekomst [1].

I 2010 tenkte en gruppe japanske forskere at den økende forekomsten av tykktarmskreft i Japan var på grunn av et økende fettinntak. De ba derfor 373 personer som hadde hatt kreft, om å redusere fettinntaket til 18-22%. Etter 4 år ble forskerne overrasket av å finne at fettreduksjonen hadde økt kreftforekomsten [2]. Tittelen på artikkelen fra forsøket var «Excessive fat restriction might promote the recurrence of colorectal tumors.«

I 1995 fikk to pasienter med ondartet hjernesvulst (astrocytom) et lavkarbokosthold med 60% mellomlange triglyserider. PET-skanning viste en 21,8% reduksjon i glukoseopptaket i svulstene (kreftceller er avhengige av glukose for å vokse å spre seg). En av pasientene viste store forbedringer i hjernefunksjon og kreften sluttet å vokse [3].

I et forsøk på mus med ondartet hjernekreft gjorde et ketogent kosthold at veksten til kreften ble redusert med 65% sammenlignet med en kontrollgruppe [4].

Det er det samme gamle kostholdet med mindre fett og mer frukt, grønt og grovt som anbefales alle, også kreftpasienter. Men anbefalingen hviler utelukkende på en antakelse om at dette er sunnere eller bedre. For ingen studier har klart å vise at det faktisk har en god effekt. Og flere har vist negative effekter. I gigantstudien «The Womens Health Initiative» ble tusenvis av kvinner bedt om å spise sunnere, det vil si mindre fett og mer frukt grønt og grovt, i mange år, og vet du hva som skjedde? Ingen ting. Når det gjaldt hudkreftforekomst, som er vist å henge sammen med kosthold, skjedde det ingenting. Men man så at de damene som spiste mest fett før studien og som derfor reduserte fettinntaket mest, fikk en økt risiko for hudkreft og de som spiste minst fett før studiestart, fikk en redusert risiko. En fortolkning av studieresultatene er altså at mindre fett øker risikoen for hudkreft [5].

Det er mange studier som tyder på at det siste man skal redusere, om man har kreft eller skal forebygge kreft er, er fett. I en italiensk studie fra 1996 så man at risikoen for brystkreft minsket med økende fettinntak og økte med økende karbohydratinntak [6].

Flere dyreforsøk viser at ketogent kosthold både reduserer vekst og gjør at svulster går tilbake [7-10]. Og sammen med lovende forsøk hos mennesker [11,12] blir bildet stadig mer tydelig. Jeg vil si det er mye som tyder på at vi fint kan anbefale en egen kreftdiett og det er ikke vanskelig å si hvordan den bør settes sammen.

Det alle disse studiene viser (og flere til) er at kreft i stor grad er en metabolsk sykdom som i stor grad påvirkes av kostholdet. Vi vet altså at både utvikling av kreft i stor grad påvirkes av kosthold og at kosthold kan brukes til å bedre kreft etter den har oppstått.

Ingen holdepunkter?

At kreft påvirkes av karbohydrater i kosten er noe som fra et biokjemisk synspunkt gir fullstendig mening. Kreftceller kjennetegnes tross alt av at de på grunn av mutasjoner er skadet og tåler mindre enn andre celler. Det er dette vi utnytter ved stråling og cellegift, begge behandlinger som er farlig for alle celler, men mest kreftceller. Det som i hovedsak gjør kreftceller så svake er at de er metabolsk ufleksible, det vil si, de klarer ikke å tilpasse seg svingninger i energitilførsel. Dette er de fordi mitokondriene i kreftcellene er ødelagte. Fett forbrennes i mitokondriene og siden kreftceller på grunn av ødelagte mitokondrier ikke klarer å forbrenne fett til energi, er de helt avhengige av sukker (som ikke trenger å forbrennes i mitokondriene). I kreftceller forbrennes store mengder sukker og det dannes mye melkesyre. Dette kalles Warburg-effekten på fagspråket. Kreftceller krever mye energi og de suger til seg alt sukker de kan få. De produserer også ekstra blodårer (angiogenese) som kan frakte sukker og de produserer mye av et insulinliknende hormon som gjør at de kan vokse fortere.

Faktisk er det kreftcellers store avhengighet av sukker man utnytter når kreftpasienter drikker radioaktivt merket sukker, som man kan bruke til å finne svulster i en PET-skanning.

Ved å innta en radioaktiv sukkerløsning kan man 
skanne pasientenr og se hvor kroppen bruker
mest glukose. Her lyser kreftområder opp i hvitt og gult

Både insulin og IGF1 antas å spille en viktig rolle i veksten av kreftceller. Insulin går opp når karbohydratinntaket går opp og går ned når karbohydratinntaket går ned. Spredningen av kreft (metastase) ser ut til å være avhengig av inflammasjonsfaktorer. Gjett hva i kosten som bidrar til inflammasjon.

Sammenhengen mellom blodsukker, insulin og kreft er så grunnleggende i kreftens patofysiologi at å foreslå at sukker ikke spiller en rolle vil være helt meningsløst. Allerede på 1920-tallet viste den tyske legen A. Braunstein at hos diabetespasienter som fikk kreft, falt sukkerinnholdet i urinen fordi sukkeret ble brukt opp av kreftceller.

Ingen holdeunkter?

Kreftceller har ødelagte mitokondrier. Dette er deres svakhet og det er noe vi kan utnytte. (Nerdelingo: ødelagte mitokondrier bidrar til skader på DNA-et, gir redusert betaoksidasjon, oppregulerer onkogener og øker motstand mot apoptose blant annet gjennom å nedregulere p53). Den genetiske sykdommen von Hippel-Lindau, som øker risikoen for en mengde kreftformer i svært høy grad, gjør dette gjennom å påvirke cellemetabolismen og mer spesifikt mitokondriene [13]. Flere av virusene som er antatt å kunne gi kreft skader mitokondriene.

Og forresten, kroniske inflammatoriske sykdommer og autoimmunsykdommer (blant annet cøliaki), som i veldig stor grad ser ut til å stamme fra moderne matvarer som korn og planteoljer, opptrer også i urovekkende ofte sammen med kreft [14].

Så historiske, antropologiske og arkeologiske data viser at kreft er en moderne sykdom som øker i forekomst parallelt med overgang til moderne kosthold, akkurat som hjerte- og karsykdom, diabetes, overvekt og inflammasjonssykdommer. Epidemiologiske studier støtter ikke et kosthold med lite fett og mye karbohydrater for kreftpasienter og flere studier peker i motsatt retning. Epidemiologiske studier viser også hvordan en rekke kreftsykdommer bør regnes som livsstilssykdommer på lik linje med andre livsstilssykdommer. Kliniske studier viser at kreft i stor grad er en metabolsk sykdom, som lett på virkes av kosthold, blant annet gjennom påvirkning av glukose- og insulinnivåer. Forbrenningen av næringsstoffer i cellen er direkte knyttet til utviklingen av kreft. Både dyreforsøk og menneskeforsøk viser at man kan forbedre tilstanden til kreftpasienter og i enkelte tilfeller også kurere kreft gjennom å leve på et kosthold med lite karbohydrater og mye fett. Den mest effektive livsstilsbehandlingen av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og diabetes er også karbohydratrestriktivt kosthold. Overvekt forbedres best med samme kosthold. Enhver med et minimum av medisinsk kunnskap kjenner til viktigheten av glukose, insulin, Warburg-effekten, IGF1, og alle andre av de metabolske faktorene som kjennetegner kreftsykdom.

Ingen holdepunkter?

Referanser

1. Martin LJ, Li Q, Melnichouk O, Greenberg C, Minkin S, Hislop G et al.: A randomized trial of dietary intervention for breast cancer prevention. Cancer Res 2011, 71: 123-133.

2. Nakamura T, Ishikawa H, Takeyama I, Kawano A, Ishiguro S, Otani T et al.: Excessive fat restriction might promote the recurrence of colorectal tumors. Nutr Cancer 2010, 62: 154-163.

3. Nebeling LC, Miraldi F, Shurin SB, Lerner E: Effects of a ketogenic diet on tumor metabolism and nutritional status in pediatric oncology patients: two case reports. J Am Coll Nutr 1995, 14: 202-208.

4. Zhou W, Mukherjee P, Kiebish MA, Markis WT, Mantis JG, Seyfried TN: The calorically restricted ketogenic diet, an effective alternative therapy for malignant brain cancer. Nutr Metab (Lond) 2007, 4: 5.

5. Gamba CS, Stefanick ML, Shikany JM, Larson J, Linos E, Sims ST et al.: Low-Fat Diet and Skin Cancer Risk: The Women’s Health Initiative Randomized Controlled Dietary Modification Trial. Cancer Epidemiol Biomarkers Prev 2013, 22: 1509-1519.

6. Franceschi S, Favero A, Decarli A, Negri E, La Vecchia C, Ferraroni M et al.: Intake of macronutrients and risk of breast cancer. Lancet 1996, 347: 1351-1356.

7. Poff AM, Ari C, Seyfried TN, D’Agostino DP: The ketogenic diet and hyperbaric oxygen therapy prolong survival in mice with systemic metastatic cancer. PLoS One 2013, 8: e65522.

8. Ho VW, Leung K, Hsu A, Luk B, Lai J, Shen SY et al.: A low carbohydrate, high protein diet slows tumor growth and prevents cancer initiation. Cancer Res 2011, 71: 4484-4493.

9. Otto C, Kaemmerer U, Illert B, Muehling B, Pfetzer N, Wittig R et al.: Growth of human gastric cancer cells in nude mice is delayed by a ketogenic diet supplemented with omega-3 fatty acids and medium-chain triglycerides. BMC Cancer 2008, 8: 122.

10. Freedland SJ, Mavropoulos J, Wang A, Darshan M, Demark-Wahnefried W, Aronson WJ et al.: Carbohydrate restriction, prostate cancer growth, and the insulin-like growth factor axis. Prostate 2008, 68: 11-19.

11. Fine EJ, Segal-Isaacson CJ, Feinman RD, Herszkopf S, Romano MC, Tomuta N et al.: Targeting insulin inhibition as a metabolic therapy in advanced cancer: A pilot safety and feasibility dietary trial in 10 patients. Nutrition 2012, 28: 1028-1035.

12. Schmidt M, Pfetzer N, Schwab M, Strauss I, Kammerer U: Effects of a ketogenic diet on the quality of life in 16 patients with advanced cancer: A pilot trial. Nutr Metab (Lond) 2011, 8: 54.

13. Shiao YH, Resau JH, Nagashima K, Anderson LM, Ramakrishna G: The von Hippel-Lindau tumor suppressor targets to mitochondria. Cancer Res 2000, 60: 2816-2819.

14. Franks AL, Slansky JE: Multiple associations between a broad spectrum of autoimmune diseases, chronic inflammatory diseases and cancer. Anticancer Res 2012, 32: 1119-1136.

"Kostholdet som gjør deg smartere"

Jeg plukket opp en utgave av gratisstudentbladet Campus, på jobb her om dagen. Det var teksten på forsiden som sa, «Kostholdet som gjør deg smartere» som fanget blikket mitt. Artikkelen inni bladet er lærerik, men kanskje ikke helt slik tiltenkt.

Det viktigste den lærer oss er noe om utdannelse og kunnskap. I en vitenskapelig utdannelse, som for eksempel innen ernæringslære, er kanskje det viktigste for en student å lære å være kritisk og skeptisk til alt en lærer. Dette er selvsagt slitsomt og vanskelig, men det må til for å bli flink. Alternativet er å stole på sine forelesere og godta at lærebøkene stemmer. Risikoen er da større for at man vil spre tillært feilkunnskap.

Jeg håper ingen av mine studenter, ukritisk godtar det jeg lærer bort, selv om jeg vet det er mange som gjør det. Utdanningssystemet i Norge har fortsatt mye å hente når det gjelder å lære å tenke selv, være kritisk og reflektert. Studerer man ernæring i Norge vil man med stor sannsynlighet lære at planter er bra, kjøtt mindre bra, plantefett er bra, dyrefett mindre bra, korn er bra osv. Dette er kunnskap man må være svært skeptisk til, ettersom det passert dårlig inn i et evolusjonært perspektiv og fordi det utfordres av en stor mengde vitenskapelige studier.

Campus har fått eksperthjelp for å finne ut av hvilken mat som gjør en smart. For å bli smart, eller få en god kapasitet for å prestere mentalt bør man blant annet:

  • Spise frukt, grønnsaker og bær (du vet, fordi de er så rike på vitaminer og mineraler og antioksidanter. Og så inneholder de så lite energi. Energi vil man jo som kjent ikke ha for mye av. Dessuten inneholder de fiber som er bra for magen du vet).
  • Spise kornblandinger, for eksempel havregrøt med nøtter.
  • Spise planter, fordi man har lett for å glemme at de også kan være fine kilder til proteiner.
  • Spise vegetarmat innimellom.
  • Spise fisk.
  • Passe på å spise karbohydrater ofte nok (du vet, fordi hjernen din trenger glukose…).
  • Ikke ta tilskudd, det holder med mat.


Etter å ha lest ekspertens råd fikk jeg plutselig en merkelig trang til å fremsette mine egne råd (som jeg håper mine studenter vil følge). Rådene ble litt annerledes enn dem i Campus:

  • Spis fisk (fisk er fin mat, det er vi enige om).
  • Ta ekstra tilskudd av omega-3. Du trenger mer enn det du får i deg fra noen få fiskemiddager.
  • Også andre tilskudd er nødvendig. Blant annet vitamin D når det er lite sol.
  • Ikke spis så mye frukt, grønnsaker og bær. De inneholder lite energi og er ikke spesielt rike på vitaminer og mineraler som hjernen trenger.
  • Ikke spis korn. Det er å gamble med hjernen, som er utrolig delikat og skjør.
  • Ikke spis for mye plantemat. Proteinkvaliteten er generelt dårligere enn i animalsk mat og mange av proteinene er direkte skadelige.
  • Ikke spis for mye karbohydrater. Det vil gjøre av du lett kan få lavt blodsukker og at hjernen din ikke får nok energi. For å få et jevnt blodsukker er man avhengig av en god fettforbrenning. God fettforbrenning får man av et kosthold rikt på animalsk mat med mye protein og fett.
  • Spis mye animalsk mat. Den er rik på vitaminer og mineraler og næringsstoffene der er ofte langt mer tilgjengelig for kroppen vår enn de fra planter.
  • Spis råtten mat innimellom, som for eksempel, kimchi, rakfisk, natto, og yoghurt med lite sukker og mye fett. (Fordi hjernen er avhengig av god magefunksjon og fiber er ikke det viktigste i dette henseende).
  • Spis mye egg.
  • Ekte hjernemat er faktisk innmat og organer som f.eks. hjerne. Hjernen trenger fett fra dyr.

Så er det opp til dere hvilken liste som skal følges om man ønsker å ha kostholdet som gjør deg smart.