Om paleobegrepet

Jeg anbefaler alle å spise et paleokosthold. Det gjør jeg fordi jeg har kommet frem til at dette er et optimalt kosthold. På norsk kalles ofte paleokosthold for steinalderkosthold. Legg forresten merke til at jeg skriver paleokosthold og ikke paleodiett. Enten jeg skriver om paleo eller lavkarbo bruker jeg ordet kosthold. Endrer man kostholdet for å få bedre helse så gjør man det oftest med mål om å finne en ny varig livsstil og et nytt varig kosthold og ikke en midlertidig endring i kostholdet, som er det jeg tolker en diett til å være. Snakker vi om kosthold så må vi si kosthold.

Uansett, når jeg snakker om paleokosthold så er det det jeg, og andre, kaller det vi er kommet frem til, som er et optimalt menneskekosthold. Grunnen til at det kalles paleo er ikke fordi det er nøyaktig sånn vi spiste i paleolitikum, perioden som har gitt navnet til kostholdet og som varte fra ca. 2 millioner år siden frem til ca. 10 000 år siden. Men kostholdet likner svært på slik man spiste i denne perioden og det er derfor et passende navn.

Det fantes selvfølgelig ikke ett spesifikt paleolittisk kosthold, og det er det også svært få som hevder (jeg har aldri hørt noen påstå dette), likevel er en av de vanligste kritikkene av paleokostholdet nettopp at det ikke fantes ett paleokosthold. Dette er ingen saklig innvending, men en tullete ekstraopplysning som sjelden passer inn der det tas opp. Under paleolitikum spiste mennesker svært forskjellig alt etter hvor man var bosatt og alt etter hvilken tid det var snakk om. Men de paleolittiske kostholdene hadde mye til felles og det er det de har felles som er interessant og som gjør et jeg kaller kostholdet jeg anbefaler et paleokosthold.

Honningsanking med livet som innsats
Siden paleolitikum var før jordbruksrevolusjonen inntok man da ikke korn i særlige mengder. Kun få steder i verden ble det inntatt i små mengder (husk at selv om enkelte folkegrupper inntok små mengder korn innimellom, så betyr det på ingen måte at det var lurt). Belgfrukter ble også kun inntatt i små mengder. Raffinert sukker fantes ikke. Det søteste man fikk tak i var honning der det fantes og det ble ofte sanket med livet som innsats (honningen ble heller ikke inntatt som ren honning slik vi gjør i dag, men som en del av vokskaker med bielarver og voks). Frukten som fantes da var først og fremst vill frukt som var langt surere, inneholdt mindre sukker og mer fiber, enn dagens frukt. Man hadde ikke planteoljer eller margariner. Fettet kom fra animalsk mat eller fettrike planter. Kun få folkegrupper inntok melk og melk er slik sett i en særstilling. Animalsk mat var viktig for alle mennesker og den generelle regelen var at man forsøkte å spise så mye animalsk som mulig og at man foretrakk dette fremfor planteføde.
Det er fraværet av disse overnevnte matvarene som kjennetegner menneskets kosthold som jegere og sankere, sammen med forståelsen av at den mest næringsrike maten er animalsk. Det er også fraværet av disse matvarene som kjennetegner det kostholdet jeg skulle ønske alle spiste og som om vi gjøre det mest sannsynlig ville gjort alt fra livsstilssykdommer til kviser svært sjelden (litt avhengig av at vi også beveger oss innimellom, sover nok og ikke stresser for mye).

Under paleolitikum spiste som sagt mennesker vidt forskjellig, men det er ikke forskjellene som er interessante, fordi data tyder på at jegere og sankere stort sett var sunne og friske og fri for livsstilssykdommer uansett hvor de bodde. Og dette er ett av punktene som taler for et paleolittisk kosthold uansett hvordan man setter det sammen. For et paleokosthold kan være så mangt; noen spiser mye grønnsaker, andre mer kjøtt, noen spiser mye fisk og sjømat, mens andre mer nøtter og bær. Alt går likevel under det jeg kaller paleokosthold så lenge man i stor grad unngår korn, belgfrukter, frøbaserte planteoljer og margariner og sukker.

Skal man gjøre et kosthold så optimalt som mulig må man selvsagt ha evolusjonsbiologien som grunnlag, men ikke all mat man spiste under paleolitikum var optimal mat. Derfor må alle matvarer selvfølgelig også vurderes ut ifra moderne kunnskap om deres effekt på vår biokjemi. Jeg spiser ofte fete melkeprodukter, selv om dette ikke fantes i paleolitikum. Jeg spiser innimellom moderne frukt som heller ikke fantes da. Jeg spiser moderne kjøtt som har en annen sammensetning enn kjøttet til ville dyr og jeg spiser mye annet steinaldermennesket ikke hadde tilgang på. Men likevel sier jeg at jeg spiser et paleokosthold, fordi det er det kostholdet mitt ligner mest på og fordi jeg trenger å kategoriserer det og gi det et navn så folk forstår hva jeg snakker om.

Jeg ville aldri påstått at man kun burde spise matvarer som ble spist av jegere og sankere for over 10 000 år siden, at man burde leve som en steinaldermann eller at man burde unngå alt som er moderne (hadde jeg sagt det hadde jeg jo vært komplett idiot). Men jeg står fast ved at om man ønsker å komme frem til et optimalt menneskekosthold, så vil det mer enn noe annet ligne på de kostholdene som fantes under paleolitikum Se også her for mer info).

Trening og NSAIDs

Det er morsomt dette med et evolusjonært perspektiv på kroppens fysiologi. Ting gir så mye mer mening i et slikt perspektiv, selv ting man ikke forstår i utgangspunktet. 

Når vi trener, og spesielt om vi trener hardt som ved tung styrketrening og enda verre ved tung eksentrisk trening, så skaper vi inflammasjon i kroppen. Inflammasjon er kroppens vanlig reaksjon på skader. Nå for tiden er det mye snakk om kroniske inflammasjonstilstander som ved alle de vanlige livsstilssykdommene. Til og med overvekt blir av mange forskere kalt en kronisk lavinflammasjonstilstand og inflammasjon er noe vi vanligvis jobber hardt for å unngå. Inflammasjon kaller vi ofte betennelse og får vi betennelser tar vi ofte betennelsesdempende medisiner eller setter kanskje kortisonsprøyter.

Da kan det kanskje virke rart at trening skaper betennelse. Trening er jo sunt og vi blir sterkere av det så hvorfor driver kroppen å skaper en så tilsynelatende ugunstig betennelsestilstand? Et evolusjonært perspektiv viser oss at det må være en viktig grunn til denne treningsinduserte inflammasjonen og da bør vi være forsiktige med å ta den bort.

For det første er det ikke treningen som gjør oss sterkere, det er hvilen i etterkant. Trening bryter oss ned, hvilen bygger oss opp. En viktig del av restitusjonsprosessen etter trening er faktisk kroppens egen inflammasjonsprosess.

Eksentrisk trening (trening der musklene jobber imot en forlenging) er den treningstypen som i størst grad aktiverer musklenes egne stamceller, satellittcellene, og det er en treningsform som gir et enormt treningsstimuli. Men eksentrisk trening fører også til store skader i musklene (mikroskader) som gir en stor inflammasjon målt gjennom økte nivåer av blant annet interlaukin-6 og TNFalfa. Denne økte inflammasjonen kan virke uhensiktsmessig, med tanke på inflammasjonens rolle i flere sykdommer som involverer stort muskelsvinn. I tillegg vet man at om man gir disse inflammatoriske stoffene til forsøkspersoner vil det gi økt muskelnedbrytning. Men inflammasjonen må likevel være der av en grunn.

Med tanke på eksentrisk trening ser det ut til at det er de inflammatoriske stoffene som faktisk aktiverer satellittcellene, som kan bli til nye muskelceller. Inflammasjonen som kommer etter de mikroskopiske skadene i musklene forteller kroppen at det er lurt å danne flere nye muskelceller slik at skaden ved neste tilsvarende belasting ikke skal bli så stor.

I et forsøk fikk man forsøkspersoner til å gjøre 200 maksimale eksentriske kontraksjoner med hvert bein. Det ene beinet fikk tilført NSAIDs. NSAIDs står for Non Steroidal Antiinflammatory Drugs og vi kjenner mange av de vanligste av disse medikamentene under navn som Ibux, Voltaren, Brexsidol og Naproxen. Disse medikamentene hemmer altså inflammasjon og mange får dem forskrevet ved betennelse i muskler og ledd. Deres effekt på kroppens tilpasning til trening er derimot mindre heldig. I dette forsøket viste det seg at kun det beinet som ikke fikk NSAIDs fikk en økning i satellittceller 8 dager etter treningen.

Faktisk er det mye som tyder på at om man er interessert i muskelvekst og økt muskelstyrke så bør man være forsiktig med bruken av slike antiinflammatoriske medikamenter. Kroppen trenger sin naturlige inflammasjon som et stimuli for å vokse seg sterkere. Kroniske betennelser stammer først og fremst fra en dårlig livsstil og et dårlig kosthold. Tar man antiinflammatoriske medisiner for slike tilstander kan man gjøre det enda vanskeligere å komme i bedre form. Idrettsutøvere og de som trener mye burde være klar over at et høyt og langvarig inntak av NSAID’s kan virke negativt på prestasjon. Cortisonsprøyter er enda verre og kan over tid svekke muskler og sener i stor grad.

Det kan være at man kan slippe unna en del av den negative effekten av NSAIDs på muskeltilpasning om man ikke inntar det rett før eller rett etter trening, men juryen er fortsatt ute på dette spørsmålet. Uansett viser et evolusjonært perspektiv oss at vi skal være forsiktig med å tulle med noen av kroppens viktige prosesser før vi forstår hvorfor de finnes i utgangspunktet. Når det gjelder inflammasjon, også den etter trening, så trenger vi den garantert.

Litteratur

1. Schoenfeld BJ. The use of nonsteroidal anti-inflammatory drugs for exercise-induced muscle damage: implications for skeletal muscle development. Sports medicine (Auckland, NZ). 2012;42(12):1017-28.

2. Urso ML. Anti-inflammatory interventions and skeletal muscle injury: benefit or detriment? Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 2013;115(6):920-8.

3. Mackey AL. Does an NSAID a day keep satellite cells at bay? Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 2013;115(6):900-8.