Pål Jåbekk

Jeg anser meg selv som en hyperskeptiker. Det er få mennesker jeg stoler på når det gjelder fagstoff og jeg foretrekker å sjekke faktaene selv. Å være skeptisk er standard innstilling på hodet til en vitenskapsperson. Man skal med andre ord møte alle kunnskap med en skeptisk innstilling. Enkelte som har vitenskapelig utdannelse misforstår dette med skepsis og kritisk sans og oppfatter det som at man alltid skal være skeptisk i en eller annen grad til all kunnskap. De ender ofte med å si at vi aldri kan være helt sikre på noe. Det er selvfølgelig feil. Vi kan være helt sikre å noe. Det finnes sannheter og de skal ikke undergraves av en misforstått skepsis.

I vitenskapen er det konsensus rundt det å bruke ordet teori om alt, selv om det ikke finnes noen muligheter for å motbevisning. Man sier for eksempel gravitasjonsteori, men dette er bare semantikk. Gravitasjonen er et faktum. Ingen kommer til å motbevise den. Å prøve å motbevise gravitasjonen er med andre ord et dårlig karrierevalg. Det samme gjelder evolusjonsteorien og andre «teorier». Språklig sett er det teorier. I praksis er det sannheter. Vi kan ikke lenger være kritiske til dem. Språket vårt og hele vårt begrepsapparat vil miste sin mening om vi plutselig skulle hevde at sannheter ikke finnes og at vi ikke kan vite noe sikkert.

Mitt ståsted er at jeg er en hyperskeptiker, men jeg holder også sannheter.

Det går stadig mer opp for meg at mediers konstruksjon av falske dikotomier (dikotomi = enten-eller) er en viktig årsak til manglede forståelse av verden, manglende forståelse av vitenskap og til mange menneskers manglende kritiske sans. Med falske dikotomier mener jeg situasjoner hvor vi får presentert en uenighet eller to motstridende synspunkter i en debatt mellom mennesker, først og fremst fagpersoner i dette tilfellet, hvor ett av synspunktene garantert er feil, men som likevel blir presentert som kvalitativt like godt som motsatsen.

Tenk deg en for eksempel en TV-debatt hvor to fagpersoner innen ernæring diskuterer karbohydratrestriksjon og en sier at vi trenger karbohydrater i kostholdet fordi hjernen trenger glukose (dette er vanlig å høre «eksperter» si) mens den andre sier at det trenger vi strengt tatt ikke, fordi kroppen kan produsere sin egen glukose og hjernen kan fint få mesteparten av energien den trenger fra ketonlegemer. I dette tilfelle har vi en person som utvilsomt tar feil og den andre har rett (man har sjekket, hjernen klarer seg fint i lang tid, selv om vi ikke spiser mat). Dette er ganske enkelt ikke en sak som er oppe til diskusjon.

Der mulig dette var et litt søkt eksempel, men jeg håper poenget likevel kommer frem. Om du tenker deg om, vil du sikkert komme på andre bedre eksempler fra ernæringens verden.

Dessverre er det slik at uansett hvor etablert sannhet man snakker om, så vil man klare å finne noen (som ofte er «fagpersoner») som er uenige. Det er enkle forklaringer på dette; Dette er en del av menneskets natur og det er rett og slett alltid nok idioter der ute å ta av.

Vi er opptatt av ytringsfrihet i Norge, men det at alle har rett til å si det de vil, betyr ikke at vi bør gi alle en mikrofon.

Innen klimaforskningen er det mange etablerte sannheter, men man vil alltid finne noen som ville trekke disse sannhetene i tvil. Om dette skjer på en TV-debatt eller i et TV-program vil kun de som har en inngående kunnskap om emnet se at den ene siden tar feil mens den andre har rett. De som ikke er fagpersoner har ingen grunn til å stole mer på den ene enn den andre, de får ofte like mye taletid og man må være en fagperson for å forstå hvem som presenterer dårlige argumenter. Slik fremstilles også ofte temaer knyttet til kosthold i media. Lavkarbo mot lavfett for eksempel, som om det var en konkurranse og dette var de to eneste måtene å spise på. En falsk dikotomi fordi massene vil ha sirkus. Jeg vet ikke helt om massene vil ha sirkus, eller om de bare tar det de får. Sirkus er det uansett.

Når det skapes slike falske dikotomier gir medier inntrykk av at den ene siden av saken er kvalitativt like god som den andre selv om den ofte ikke er det. For det finnes ofte ingen dikotomi. Det er ikke det ene eller det andre. Det er bare det ene. Den andre bør gå å ta seg ei bolle. I vitenskapen snakker man mest om sannsynlighet og ofte er en side så mye mer sannsynlig enn en annen at det er fullstendig uhensiktsmessig å diskutere. Medier vil gjennom å fremstille to synspunkter som kvalitativt like gode, når de ikke er det, undergrave god og riktig kunnskap. Men det er sånne medier er (og politikk).

En TV-debatt har sjelden som mål å kåre en vinner eller å gi et faglig balansert presentasjon av en sak. Få saker er fra et faglig synspunkt balansert. Det kan kanskje virke som om medier forsøker å ta et etisk riktig valg ved å belyse saker fra flere sider, men det er nå engang slik at mange saker ikke skal eller bør belyses fra flere sider. De burde belyses fra den rette siden og bare den rette. Mediene oppnår dermed det motsatte, de undergraver kunnskap og skaper usikkerhet hvor det ikke burde være noen.

Man kan tro hva man vil, men det endrer ikke på hva som er sant. Det er derfor det heter tro.

Når aviser presenterer fagstoff, ofte i form av forskningsnyheter, velger de ofte å spørre fagpersoner som mener vidt forskjellig ting, om å uttale seg. «Hva betyr disse resultatene?» Nok en gang kan det være at avisene føler de gjør noe riktig ved å belyse saken fra flere sider, men ofte har ikke saken egentlig flere sider. Dette må vi som lesere være klar over. Uansett hvor riktig noe er, finner man som sagt alltid noen som er uenige og det er disse som blir spurt om å uttale seg. Taletid er et dårlig mål på hvem som fortjener tillit. De som jobber i avisen har ikke faglig kompetanse til å avgjøre hvem som har rett og de har som mål å underholde og tjene penger. Sånn er det bare. Det er derfor kunnskap best fås fra fagfellevurderte tidsskrifter, selv om disse også har sine svakheter.

Noen saker bør presenteres unyansert fordi saken ikke har flere nyanser. «Verden er ikke svart hvit», kan man få høre, men dette er en uintelligent uttalelse, ettersom noen ting utvilsomt er enten svarte eller hvite. Det finnes dikotomier og det finnes nyanser. Vitenskapsfolk har som oppgave å finne ut av hva som er hva.

En gang ble jeg oppringt av NRK som skulle ha deltakere til Debatten. De spurte meg om et tema (husker ikke hva det dreide seg om) og jeg fortalte hvor jeg stod (de spurte selvfølgelig om hva jeg mente og da får jeg alltid lyst til å si at jeg ikke mener noe som helst, men vet noe med sikkerhet og forsøker å finne ut av det jeg ikke vet). Da svarte de at de allerede hadde personer med dette synspunktet, så de trengte å finne noen som mente noe annet. Det er slik debattene skapes.

Jeg får ofte høre, kanskje spesielt fra mennesker innen alternativbransjen (eller veganere), at «ingen har rett på sannheten». Til alle dere som drar denne frasen vil jeg bare si: Visst pokker har noen rett på sannheten. De som har rett har rett på den.

Det også viktig å være klar over at det ikke alltid det er mulig å finne ut av hva som er rett. Kanskje spørsmålet man har stilt ikke har et klart svar. Andre ganger har vi ganske enkelt ikke mulighet til å finne svaret. Men som man sier på engelsk «Absence of proof, is not proof of absence». Fravær av bevis er ikke bevis på fravær.

Så hvorfor skriver jeg om dette? For det første er det et lite hjertesukk fra min side. Blogging kan være veldig terapeutisk. Jeg begynner egentlig å bli for gammel for å irritere meg over slike ting. Men det er viktig å være klar over at det er sånn ting fungerer. Når du får presentert faglige uenigheter i media, må du vite at det kan være du observerer en diskusjon som aldri burde vært diskutert, mellom en som har rett og en som tar feil. Det er ingenting du kan gjøre med dette, annet enn å sjekke fakta selv.

― Carl Sagan