Mettet 2 – eksperimentet

I retorikkens og logikkens verden har man det som kalles logiske feilslutninger. For eksempel det som kalles «argumentum ad auctoritatem», eller argument fra autoritet, som betyr at vi sier noe er sant fordi en autoritet har sagt det (og det kan man jo ikke si). På engelsk opererer man også med begrepet «the fallacy fallacy» som sier at man ikke kan forkaste noens argumentasjon eller andre påstander fordi de en plass i argumentasjonen eller tidligere har begått en logisk feilslutning. Det ville vært en logisk feilslutning i seg selv. Vi kan nemlig ta feil om noe og likevel ha rett om noe annet.

Nylig skrev Kjetil Rolness et innlegg i Dagbladet om kosthold og ernæring av alle ting kalt «Den store feite forskningsskandalen». Her skriver han om hvordan ernæringsvitenskapen har en svært broket historie, som kan ha ført til både formulering av kostholdsråd som ikke er helsemessig forsvarlige og også at personer som har sagt imot gjeldene råd har blitt latterliggjort. Innlegget til Rollnes var i stor grad inspirert av en sak skrevet av forfatter og journalist Ian Leslie i the Guardian.

Leslie sin sak er et must å lese om man er interessert i helse og ernæring. Leslie argumenterer også for at vi har blitt villedet når det gjelder kosthold, blant annet på grunn av dårlige og uærlige forskere, markedskrefter og ikke minst en utstrakt bruk at et vitenskapelig verktøy som er svært dårlig egnet for feltet, nemlig epidemiologi. Som Leslie skriver:

«Epidemiological research involves the collection of data on people’s behaviour and health, and a search for patterns. Originally developed to study infection, Keys and his successors adapted it to the study of chronic diseases, which, unlike most infections, take decades to develop, and are entangled with hundreds of dietary and lifestyle factors, effectively impossible to separate.»

BEST-SELLER-cover-imageDet er spennende at ernæringsfaget de siste årene har blitt preget av personer som ikke er ernæringsfaglig utdannet selv, og som påvirker gjennom å skrive om historien til faget. Gary Taubes hadde stor gjennomslagskraft med sin bok om ernæringshistorien og ernæringsfagfeltet, selv om han selv er utdannet innen fysikk. Nylig har Nina Teicholz hatt stor påvirkningskraft og skapt mange overskrifter etter hun gav ut boka «The Big Fat Surprise». I likhet med Tuabes sin Good Calories Bad Calories er The Big Fat Surprise et enormt stykke arbeid som avslører hva som ligger bak vår tro og kunnskap om kosthold og de er begge viktige bøker  å lese for ernæringsfaglige.

Når man ser på historien til kostholdsanbefalingene blir man nødvendigvis trukket mot historien om Ancel Keys, hans Six og Seven Countries studier og utallige videre studier i tillegg til hans korstog mot alle som sa hans teorier imot. Etter alt man har lest om Ancel Keyes opp gjennom årene er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at han må ha vært en drittsekk uten sidestykke, selv om han kanskje for det meste hadde gode intensjoner. Hans vitenskapelige fremtoning er garantert ikke et eksempel til etterfølgelse, men det er likevel hans fremtoning som i stor grad er grunnen til at vi er der vi er i dag med tanke på hva vi tror (legg merke til ordet «tror» her) er sunt. Mye av diskusjonen i etterkant av Rolness sitt innlegg handler om data fra Keys studier.

mg_9698
Erik Arnesen

En som ikke overraskende reagerte på Rolness sitt innlegg i Dagbladet, var Erik Arnesen. Arnesen er helsefaglig rådgiver i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og leder mettet fett gruppen i Nasjonalt råd for ernæring. Arnesen skriver om Rolness på sin blogg:

«I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et ‘diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår’ og at flere tusen dødsfall skyldes ‘statlige sunnhetsråd'».

Arnesen ser ut til å være mest opptatt av å motbevise Rolness sine påstander om at man har fokusert for lite på sukker og for mye på fett. Hadde bare Rollnes brukt ordet sukker i utvidet forstand og ment sukker, stivelsesrike og raffinerte matvarer så hadde han hatt mer rett. Man må huske at om sukker dømmes for å ha forårsaket vår uhelse, så dømmes også i stor grad stivelsesrike matvarer. Men selv om Rolnese ikke har fått alle fakta helt på bordet angående Keys og fokus på sukker og fett, så skriver han som vist at det har vært gjort et «…ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår.»

Og tilsynelatende fordi Rolness ikke har alle fakta helt på plass og muligens gjør noen logiske feilslutninger i polemikkens gode navn, avfeier Arnesen dette utsagnet med:  «Å kalle kostrådene, og spesifikt kostrådene om fett, for et ‘ukontrollert eksperiment’ strider imidlertid mot både fornuft og data.» (det gis imidlertid ikke noen gode data for å støtte dette utsagnet og Arnesen forsøker seg med å si at evolusjonært sett har vi sannsynligvis ikke spist så mye mettet fett likevel).

Men om Rolness, og evt andre som hevder det samme, tar feil om andre ting, så betyr det ikke at han tar feil når han kaller det et eksperiment. Å si dette ville vært et eksempel på en feilslutning feilslutning (fallacy fallacy).

Det har blitt gjort et eksperiment, fordi det aldri har eksistert data som har gitt grunn til å tro at mettet fett stod bak livsstilssykdommene våre. Man har på bakgrunn av utvikling i livsstilssykdommer og utvikling av overvekt hatt et enormt fokus på fettreduksjon i offentlige kostråd og man har ikke ant konsekvensen av hva som skjer dersom befolkningen reduserer sitt totale fettinntak og erstatter det med stivelsesrike karbohydrater, eller hva som skjer om befolkningen erstatter animalsk fett rikt på mettet fett med planteoljer. Med et fullstendig manglende vitenskapelig grunnlag og ingen anelse om hva som kommer til å skje med oss om vi følger anbefalingene (for slik har mennesker aldri spist tidligere i noen samfunn) må vi kalle det et eksperiment.

Når Arnesen skriver at vi sannsynligvis ikke har spist så mye mettet fett evolusjonært sett, som ikke i seg selv er et argument for at mettet fett er usunt, så refererer han til en artikkel med Loren Cordain som hovedforfatter, mannen som står bak paleokostholdet og som sier om at det er en ting vi ikke burde spise, så er det kornprodukter, noe vi sannsynligvis har spist mye av i stedet for animalsk produkter siden myndighetene i det uendelige maser om hvor sunt korn er og hvor usunt animalsk fett er.

Ian Leslie, Gary Taubes, Nina Teicholz og andre som har vist at ernæringsfaget er skammelig uvitenskapelig og vist at de siste ca. 50 årene ikke kan kalles noe særlig annet et eksperimentelle, hva angår kostholdsanbefalingers påvirkning på helse, støttes av store mengder data.

For å ta et par korte eksempler (det finnes mye mer). I 1966 til 1973 ble The Sydney Diet Heart Study gjennomført. Studien har blitt brukt som grunnlag for å si og anbefale at vi må bytte ut mettet fett med flerumettet fett.

I studien var en intervensjonsgruppe som økte inntaket av flerumettet fett (først og fremst omega 6) og reduserte sitt inntak av mettet fett. I tillegg hadde man en kontrollgruppe som ikke fikk noen spesielle råd. En ny gjennomgang av data fra denne studien publisert i BMJ i 2013 (1) viste at intervensjonsgruppen hadde 70% økt kardiovaskulær dødelighet sammenlignet med kontrollgruppen. Tilsynelatende ikke en smart kostholdsendring.

Ramsden-LMBB
Christoffer Ramsden

Her om dagen kom en ny artikkel ut, skrevet av Christoffer Ramsden og kolleger. Det var Ramsden som stod bak artikkelen om Sydney Diet Heart Study også. Denne gangen hadde han sett på tidligere upubliserte (woops!) data fra Minnesota Coronary Experiment (1968-73) (2). Studien hadde en gruppe som byttet ut mettet fett med plantefett og margarin og en gruppe som spiste mer mettet fett.

Dataene viste at de som spiste mindre mettet og mer umettet plantefett reduserte kolesterolnivået mye og jo mer de reduserte kolesterolnivået jo mer økte risikoen deres for å dø. Man så ingen fordeler av denne kostholdsendringen med tanke på hjerte- og karsykdom. For å virkelig spikre igjen kista til rådet om å bytte mettet fett med margarin og planteoljer, inkluderte Ramsden og kolleger 5 andre studier (til sammen over 10 000 deltakere) og gjorde en metaanalyse som viste at man verken forebygger hjerte- og karsykdom eller total dødelighet ved å bytte mettet med umettet.

Deres konklusjon lød som følger:

«Available evidence from randomized controlled trials shows that replacement of saturated fat in the diet with linoleic acid effectively lowers serum cholesterol but does not support the hypothesis that this translates to a lower risk of death from coronary heart disease or all causes. Findings from the Minnesota Coronary Experiment add to growing evidence that incomplete publication has contributed to overestimation of the benefits of replacing saturated fat with vegetable oils rich in linoleic acid.»

Gary Taubes intervjuet Ivan Franz, som stod bak Minnesotastudien. Dette var en enorm og godt gjennomført studie, men den ble aldri spesielt populær fordi resultatene fra den ikke støttet den gjeldende hypotesen. Franz, som da jobbet sammen med Ancel Keys, ventet faktisk 16år med å publisere sine data til etter han hadde pensjonert seg og da i lite populære og innflytelsesrike journaler. Som forklaring på dette sa Franz ganske enkelt: «We were just disappointed in the way it came out.»

Vitenskapelige data støtter med andre ord ikke anbefalingene vi blir gitt, og mye tyder på at noen av anbefalingene gjør mer vondt enn godt. Å gi denne anbefalingen om å bytte mettet med umettet, har vært et eksperiment tidligere og det er et eksperiment nå. Heldigvis kan mange av oss velge om vi vil være med på eksperimentet og jeg er garantert ikke med på det. Jeg nyter mitt kosthold rikt på mettet fett fra planter og dyr og holder meg langt unna margariner og planteoljer rike på omega 6.

PS. Få også med deg Turid Sylte sitt innlegg i Verdens Gang kalt «Bacon er sunnere enn sukker» her.

  1. Ramsden CE, Zamora D, Leelarthaepin B, Majchrzak-Hong SF, Faurot KR, Suchindran CM, et al. Use of dietary linoleic acid for secondary prevention of coronary heart disease and death: evaluation of recovered data from the Sydney Diet Heart Study and updated meta-analysis. BMJ (Clinical research ed). 2013;346:e8707.
  2. Ramsden CE, Zamora D, Majchrzak-Hong S, Faurot KR, Broste SK, Frantz RP, et al. Re-evaluation of the traditional diet-heart hypothesis: analysis of recovered data from Minnesota Coronary Experiment (1968-73). BMJ (Clinical research ed). 2016;353:i1246.

 

Cellenens språk – Rapamysin

Hva har muskelvekst og aldring med påskeøya å gjøre? Vel, overraskende mye. La oss starte med begynnelsen.

PåskeøyaI den sørøstlige delen av stillehavet, under Chiles eierskap, ligger lille og store Rapa – Rapa Iti og Rapa Nui. Rapa Nui er bedre kjent under sitt folkelige navn, Påskeøya. I 1964 dro en gruppe kanadiske forskere til påskeøya for å samle jord og planteprøver. En av jordprøvene som ble funnet der under steinansiktenes uforanderlige blikk, ble gitt til et mikrobiologiteam i Montreal, hvor blant annet indiske Suren Sehga arbeidet. I prøven fant Suren et nytt biokjemisk stoff med antibiotiske effekter. De canadiske forskerne hadde med seg en ikke ubetydelig skatt fra Rapa Nui. Det Suren og kolleger identifiserte i en av jordprøvene var en bakterie (Streptomyces hygroscopicus), som skilte ut et stoff de kalte Rapamycin – sopp fra Rapa.

I 1975 ble de første artiklene om rapamycins egenskaper publisert og det har siden kommet mange artikler om dette stoffet som viser seg å ha mange bruksområder. Rapamycin (også kalt Sirolimus) har blant annet blitt brukt som en demper av immunsystemet og blitt gitt til pasienter som får organtransplantasjoner. Hos mus har rapamysin vist seg å forlenge livet med opp til 14%.

Rapamycin virker gjennom å påvirke et protein, et lite enzym forkortet TOR. De som har studert fysiologi og kanskje spesielt muskelfysiologi kommer fort over forkortelsen mTOR som står for mammalian (ofte mechanical) Target Of Rapamycin så TOR er ganske enkelt Target Of Rapamycin.

TOR påvirker cellenes vekst og deling og autofagi (celledød). Det påvirker hvordan proteiner blir laget ut ifra oppskriften (RNA), nydanning av blodårer, hvordan lysosomer (cellenes renovasjonsvesen) resirkulerer rester og hvordan mitokondriene virker. mTOR er i det hele tatt et grunnleggende signalmolekyl som sanser cellenes tilstand og setter igang passende prosesserer. Stoffet er en viktig del av cellenes språk.

Felles for mange av de overnevnte prosesser er at de alle er viktige deler av cellenes aldringsprosess. Studier har vist at kalorirestriksjon, så lenge den ikke blir for stor, kan forlenge levealder i en rekke organismer og noe av forklaringen er redusert aktivitet til TOR. Om man bruker medisiner for å blokkere TOR kan man redusere kreft og hjerte- og karsykdom i dyremodeller. mTOR er nemlig en del av signalveien til blant annet insulin og IGF og sørger for at disse hormonsignalene blir oversatt til riktige prosesser i cellen. Man ser dysregulering av mTOR ved for eksempel overvekt, diabetes, kreft og depresjon og når vi ser denne lista med sykdommer forstår vi at vi er i en verden av inflammasjon.

Fordi mTOR er et så viktig signalmolekyl og stor aktivitet til mTOR henger sammen med en rekke sykdommer og aldring i seg selv, blir medisner som påvirker mTOR (som for eksempel rapamycin og liknende stoffer) sett på som veldig lovende forskningsområder.

Når muskler vokser, vokser de først og fremst fordi de får et økt proteininnhold (mer aktin og myosin). Det er mTOR som er det viktigste signalet om økt proteinsyntese. Og det kanskje sterkeste signalet om økt mTOR i muskelceller er rett og slett mekanisk belastning som øker IGF1. Økt inntak av aminosyrer kan også øke mTOR aktivitet og er dermed en viktig strategi når vi vil øke muskelmassen. Den aminosyren som i størst grad regulerer muskelvekst er leucin og derfor den vi ønsker å få mest av fra et tilskudd (animalske tilskudd har mest). Leucin virker gjennom å aktivere mTOR. Men det er sannsynligvis reduksjon i proteininntak som delvis driver den økte livslengden i dyreforsøk, så størst mulig muskler er sannsynligvis ikke en strategi som går så godt sammen med lengst mulig liv.

Det er forresten også mTOR som sørger for at dyr som går i hi ikke mister all muskelmassen sin og perioder der dyret våkner i løpet av dvalen gir en midlertidig økning i mTOR.

Både fasteperioder og også ketogene perioder (et ketogent kosthold hemmer mTOR i hjernen og er en av grunne til at kostholdet virker positivt ved epilepsi) har sin helsefremmende effekt delvis gjennom påvirkning av mTOR. Vi trenger med andre ord ikke være sultne hele tiden for å få bedre helse og lengre liv, men kan med fordel faste periodisk for helsens skyld.

Vi har også ulike mTOR komplekser kalt mTORC1 og mTORC2 (C=complex), men der tror jeg vi slutter mer fysiologiforelesningen. Dette var altså sammenhengen mellom påskeøya, aldring og muskelvekst. Fysiologi er fantastisk!

 

Beklager manglende referanser denne gangen.

Kroppsøving!

natural2-260x300Gjennom millioner av år er våre kropper tilpasset bevegelse av en viss form og en viss mengde. Kroppene våre er så tilpasset bevegelse at om vi ikke beveger oss nok, blir vi skjøre og syke (både fysisk og psykisk). For lite bevegelse gjør oss beinskjøre fordi skjelettet trenger belastning for å bli sterkt. Om vi beveger oss for lite etter hvert som vi blir eldre får vi sarkopeni, tap av muskelmasse, og vi vil bare føle oss enda eldre. Dette skjer ikke fordi vi blir eldre, slik man tidligere har trodd, men fordi vi ikke beveger oss nok mens vi eldes. Også hjernen, som alle andre vev, er avhengig av kontinuerlig bevegelse av kroppen for optimal funksjon og utvikling. Vi er formet av bevegelse på samme måte som vi er formet av mat, og vi er avhengige av bevegelse på samme måte som vi er avhengige av mat.

Hjernen vår har også utviklet seg over lang tid, men de største endringene har skjedd i løpet av det som evolusjonært sett er en kort tid. Jeg synes vi er litt som mårdyr vi mennesker. Det er tydelig at vi alltid har trivdes med å ha mye å gjøre. Da våre forfedre fikk dekket sine primærbehov for mat, husly, klær osv, satt de seg ikke ned og gjorde ingenting. Tvert imot. De drev med håndverk, laget musikk og byggverk, oppfant rare ritualer og danser osv. Vår kulturarv er det beste argumentet for at livet som jeger og sanker ikke var særlig hardt. Lediggang er jo roten til alt godt, eller i det minste til kreativitet og alt vi kaller kultur.

Likevel, bevegelse kom lenge før vår selvbevissthet og kultur. Og da er det unektelig litt rart at vi i løpet av vår 10-årige obligatoriske skolegang kun har ett fag viet til bevegelse. Ikke bare er det kun ett fag, men det er et fag som fremstår som ett av de minst gjennomtenkte og det oftest nedprioriterte. Hvor mange gymlærere (det heter ikke lenger gym, det heter kroppsøving) har ikke gjennom tidene startet sine timer med å kaste ut noen baller på gulvet, for så å slappe av langs sidelinjen?

csm_3.2-2905925-copy_78905dec05
Det er selvfølgelig ikke slik faget skal være, og det er nok ikke så ofte det er sånn. Men med tanke på hvor viktig bevegelse er for oss nå, hva det betyr for oss på så mange måter og hva det har betydd for oss gjennom historien, så er det ikke mye av dette som gjenspeiles i kroppsøvingsfaget slik det praktiseres i dag.

Det ser i stor grad ut til at faget blir brukt til å aktivisere, det vil si at det viktigste fokuset er rettet mot at barna skal være i bevegelse og mindre fokus vies hvordan de er i bevegelse. Men dette er bare ett aspekt ved bevegelse og ikke nødvendigvis det viktigste. Den skotske pedagogen Peter Arnold gikk i bresjen for at vi må utnytte flere dimensjoner ved bevegelse i skolen og sa at barna må få lære i bevegelse, gjennom bevegelse og om bevegelse.

Med læring om bevegelse mente han om aspekter som omhandlet kropp, anatomi, teknikk eller mekanikk. Læring gjennom bevegelse refererte til å forstå temaer eller fag gjennom bevegelse, det vil si illustrere med kropp og bevegelse. Det kunne også ha en mer refererende funksjon og handle om å gjennom bevegelse forstå temaer som samarbeid, empati og holdninger. At de andre fagene ofte benytter seg lite av bevegelse til læring er noe vi alle har erfart. Vi lærer gjerne bedre i bevegelse enn sittende stille ved en pult. Den siste dimensjonen til Arnold, læring i bevegelse, handlet om bevegelsens egenverdi, om å bli kjent med kroppen og dens muligheter og det var denne dimensjonen han mente burde være fagets primære legitimering.

Arnolds dimensjoner er ikke endelige eller beskrivende for alt som omhandler bevegelse, men han pekte på et viktig aspekt, og det er at bevegelse er så inderlig mye mer og burde handle om så mye mer enn kun å bevege seg.

Det er for eksempel i bevegelse barn bør lære om kroppsspråk, hvordan vi blir oppfattet, hvordan vi føler oss med ulike holdninger. Hvordan det føles ut å være avslappet og anspent. Hvordan pusten vår påvirker kroppen, sammenhengen med følelser og kroppslige symptomer og mye mye mer.

Slik jeg ser det tar verken skolen, eller kroppsøvingsfaget vare på vårt behov for å forstå vår kropp og vår bevegelse.

I stor grad oppfører vi oss i moderne samfunn som hodefotinger. Kroppen brukes som et verktøy for å frakte jeget, som vi føler sitter i hodet, fra A til B. Men vi lever i en illusjon. Det finnes ingen kjerne i hodet mitt som er meg, det finnes ingen sjel. Min følelse av meg er bare resultatet av alle mine erfaringer og følelser, kroppslige og kognitive. Det er summen av dette tilsynelatende statiske, men likevel så veldig dynamisk, vi kaller jeg. Vi er ikke uforanderlige.

Vi er dessverre mer tilbøyelige til å si at vi har en kropp, enn at vi er en kropp. Men det går ingen magisk grense i nakkeregionen som skiller hodet fra resten av oss. Vi er vår kropp, våre tanker og følelser, og dermed vår følelse av selv, påvirkes av våre muskler, organer og alle vev og deres biokjemiske sum som i stor grad påvirkes av bevegelse.

Det er dette kroppsøvingsfaget burde lære oss. Ikke fotball eller innebandy.
Jeg jobber blant annet med å utdanne kroppsøvingslærere, jeg er glad i bevegelse og fysisk aktivitet og ønsker gjerne at vi alle skal bevege oss mer, men jeg har et litt ambivalent forhold til faget kroppsøving. På den ene siden ville jeg se på det som et stort tap om vi mistet faget, men samtidig skulle jeg ønske at vi ikke trengte det. Jeg skulle ønske all undervisning i skolen inneholdt så mye bevegelse, fokus på bevegelse, og at skolehverdagen hadde større og bedre muligheter for bevegelse, at det ville føles overflødig med et eget fag viet til bevegelse.

Men det er viktig å påpeke at hensikten med kroppsøvingsfaget er ikke bare å være i bevegelse. For eksempel er et kompetansemål etter 10. trinn å kunne «forklare hvordan ulike kroppsideal og ulik bevegelseskultur påvirker trening, ernæring, livsstil og helse.» I tillegg skal man lære seg nyttige ferdigheter som livredning, navigasjon med kart og kompass, kunne overnatte ute i naturen, navigere trygt rundt vann, praktisere trygg bruk av sykkel i trafikken og ikke minst å praktisere fair play. Ved siden av dette skal man også få innblikk i mange av idrettene og bevegelseskulturene som finnes i vårt og andres samfunn og slik sett hjelpe oss med å forstå samfunnet vårt bedre.

Kroppsøvingsfaget har med andre ord, i hvert fall i mine øyne, en viktig plass i skolen allerede nå slik det begrunnes i fagplanen. Egenskapene vi lærer der er ikke lett å lære i andre fag og krever at vi lærer med kroppen i bevegelse.

School Children in Physical Education Class
Men kroppsøvingsfaget har i mange år slitt med en schizofren natur i stor grad opprettholdt av at de som jobber med faget ikke klarer å bli enige om fagets hensikt. Hva faget virkelig skal handle om. Historisk sett har faget røtter i militær tradisjon og gymnastikk med hensikt å skape en sunn og sterk ungdom. Fra dette har det gradvis blitt større og større fokus på helse og at faget spiller en viktig rolle i forebygging av livsstilssykdommer.

Nå forsøker mange å legitimere faget i stor grad gjennom denne forebyggende helseeffekten. Og de politiske og didaktiske diskusjonene går nå om hva hensikten med faget egentlig skal være. Det såkalte Ludvigsen-utvalget, oppkalt etter leder Sten Ludvigsen, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, har i oppgave å skrive rapporter om hva de tror vil være viktig å lære for morgendagens barn og ungdom med tanke på fremtidig samfunnsutvikling. Da er det naturlig å være redd for at kroppsøving snart utelukkende vil handle om mest mulig bevegelse for enhver pris for å forebygge sykdom.

Jeg har ingen tro på at utvalget vil komme med noe nyttig, vi mennesker er notorisk dårlige til å forutse fremtiden, og oppgaven er spesielt vanskelig nå til dags når verden endrer seg fortere enn noen gang. Slik sett burde vi kanskje heller laget et kroppsøvingsfag som er fleksibelt og kan kontinuerlig tilpasses (slik alle fag burde) samfunnsendringer. Men om faget bare hadde sin begrunnelse i vår evolusjonære bakgrunn og evolusjonære behov for bevegelse i alle former så vil ingen fremtidige samfunnsendringer endre på denne begrunnelsen. Genetisk sett er vi fortsatt steinaldermennesker og vil fortsatt være det i tusenvis av år til. Vi er kroppslige, vi er en kropp, vi lærere gjennom en kropp og erfarer verden gjennom en kropp. Fremtiden vil ikke endre på dette.

Om en person som levde for 100 år siden hadde reist frem i tid, til nåtiden, tror jeg denne personen knapt ville kjent igjen den moderne verden, som har endret seg eksponentielt i lang tid. Men skolen og skolestrukturen ville vært lett gjenkjennelig. Der sitter vi fortsatt ved hver vår pult i time opp og time ned med en lærer foran en tavle, og vi lærer på samme måte som vi alltid har gjort. Ikke fordi noen har bevist at dette er den beste måten å lære på eller å skape et samfunn på, men fordi skolesystemet er politisk og dermed ekstremt motstandsdyktig mot endring.

Dette tankeeksperimentet viser hvor lite skolesystemet endrer seg over tid. Kroppsøvingsfaget har også endret seg lite på 100år. Mine foreldres beskrivelser av kroppsøving på 60-tallet er helt lik min beskrivelse av faget på 90-tallet. Det er ingen tvil om at kroppsøving er viktig og samtidig ingen tvil om at faget har et stort ubrukt potensial. Det at faget har endret seg så lite over så lang tid, viser at vi ikke får ut potensialet til faget. Og dagens politiske diskusjon rundt faget ser ut til å gjøre det anda vanskeligere å frigjøre dette potensialet. For nå ser det ut til å bli spist opp av helsebegrunnelser.

Jeg mener vi som er tilknyttet kroppsøvingsfaget må sloss imot at faget legitimeres ut ifra en helsemessig forebyggende nytteverdi. Og kroppsøvingslærere må passe på å ikke la faget bli noe så enkelt og tullete som en plass der vi spiller hjørnefotball gang på gang på gang. Det vil være en hån mot vår evolusjonære bakgrunn og mot våre behov for alle dimensjoner ved læring og bevegelse.