Det aller viktigste – mestring og mening

«The reason why we are so bad at mathematics, is that evolution does not give a shit about mathematics.»

_{David Krakauer president av og William H. Miller professor of Complex Systems ved Santa Fe Instituttet på podcasten You are not so smart episode 287}

Vi blir født, vi lever og vi dør. Det hele kan virke meningsløst og det er strengt tatt ingen mening bak det hele. Men det betyr ikke at vi ikke opplever mening i livet. Tvert imot er opplevelsen av mening programmert inn i oss gjennom evolusjonen. Vi opplever det som meningsfullt å blant annet være sosiale, å skape, å leke og å mestre. Det å oppleve mestring og å oppleve at man bidrer positivt til omgivelsene sine, er kanskje de to viktigste opplevelsene vi kan ha som mennesker og det som bidrar mest til å gi livet mening.

Forskning tyder på at opplevelse av mening er normaltilstanden, mangel på mening er patologisk. I forskning på jegere- og sankere, pastoralister og andre grupper som lever i små samfunn svært likt slik mennesker har utviklet seg i flere hundre tusen år, finner man ikke mennesker som sliter med opplevelse av manglende mening. Vår naturtilstand er en tilstand hvor vi er omgitt av få mennesker som vi kjenner godt. Vi bruker tiden vår på å dekke grunnleggende behov, på å være sosiale, innimellom tid på gruppekonflikter, og mye tid på å skape, forme, lære, danse og synge. I en slik verden er all aktivitet meningsfull og direkte knyttet til ens eget liv og hverdag.

Forskning på jegere og sankere har vist at tiden de bruker på «jobb», det vil si på å få dekket sine grunnleggende behov for mat, klær og husly ikke tar mer enn rundt 15-20 timer i uka, og selv om tallet har blitt utfordret fordi man bruker noe mer tid totalt sett om man medregner tid til blant annet tilberedning av mat, fikse på verktøy og liknende i leiren (Venkataraman, u.å.), så er den naturlige menneskelige arbeidsuka, langt kortere enn det vi utsetter oss for nå. Det er et legitimt og viktig spørsmål å stille; hvor godt tilpasset vi er og hvor godt vi tåler å jobbe så mye som vi gjør nå? Den tiden som ikke brukes til arbeid, bruker mennesker i sitt naturlige habitat på å gjøre det de vil. Det er fritid, og fritid er noe av det mest dyrebare vi har. Det var i all den tiden som ikke ble tatt til det nødvendigste, at mennesker skapte alt det vi nå verdsetter så høyt, som kunst, håndverk, materialforståelse, musikk, sang og alt annet man kan skape, bearbeide og forfine. Lediggang var roten til alt godt. Ellen Dissanayake kaller kunst for «making special» og trekker likheter mellom kunst og ritualer, som også handler om å gjøre spesielt (Dissanayake, 1995). Hun skriver om hvordan kunst og «making special» har utviklet seg og verdien det har hatt i våre liv i uendelige generasjoner og dermed blitt en integrert del av oss.

Som dyrekropper, er vi i hovedsak utviklet for å gjøre, det som av noen blir kalt «knowing how» eller prosedural kunnskap. Vi tenker bedre når vi vi beveger oss, vi tenker i bevegelse og til og med språket vårt er avhengig av rom og bevegelse. Fraser som «der borte» gir ingen mening om ikke de kommer med gestikulering eller kroppsspråk. Forskning på gestikulering (bevege oss) viser at om vi tar vekk muligheten til å gestikulere, blir vi dårligere til å tenke, for eksempel blir vi dårligere til å forklare handlinger eller vei til steder.

Den enkleste måten å oppleve mestring på, er å gjøre. For eksempel gjennom å bevege seg, skape, forme, snekre, bygge eller synge. Da opplever vi fort om vi lykkes eller ikke. Skal jeg slå et hjul får jeg øyeblikkelig tilbakemelding om jeg lykkes i min oppgave. Det samme om jeg synger eller skyter med pil og bue på en blink. Og om jeg øver på å forbedre en motorisk ferdighet, får jeg øyeblikkelig tilbakemelding på om jeg blir bedre. Og forbedringen oppleves med hele kroppen, hele nervesystemet og muskel- og skjelettsystemet. Nervesignaler fra sensorer som registrerer trykk i huden (den taktile sansen), sensorer som registrerer hvor jeg er i rommet (vestibulærsansen) og sensorer som forteller hjernen kroppens positur (muskel, ledd- og senespoler) inngår alle i opplevelsen av å gjøre og når vi lærer en motorisk handling lagres lærdommen som et enormt rikt minne som huskes og gjentas av hele kroppen. Både det å kunne gjenskape en bevegelse, det vil si å ha en motorisk ferdighet, og det å huske noe teoretisk er langtidshukommelse. Det er bare ulike typer minner.

Vi kan være smarte på ulike måter. Noen er veldig flinke på «knowing how», andre på «knowing that» (proposisjonal kunnskap), men kroppen vår er i hovedsak laget for å vite hvordan. Det er også det som gir mest og enklest opplevelse av mestring og mening.

Om vi lærer å skrive gjennom å lage formen til bokstavene med en penn eller for eksempel gjennom å tegne bokstaver i sand, så lærer vi hvordan bokstavene føles ut. Lærdommen huskes som en kompleks og nøyaktig finmotorisk ferdighet som lagres i nervesystemet som et minne sammen med kunnskapen om hvordan bokstaven høres ut når vi uttaler den. Da lærer vi på en helt annen måte enn om vi trykker på et bokstavsymbol på en flat skjerm eller knapp hvor den motoriske opplevelsen av alle tegn er like. Om vi øver på å forbedre vår evne til å lage bokstaver, å forme dem så fint vi kan, da blir vi godt kjent med dem da.

Hjernen vår er utviklet for å lære og ta til seg visse typer kunnskap og de kognitive biologiske systemene som behandler denne kunnskapen kalles biologisk primære domener. De brukes til å lære biologisk primær kunnskap, det vil si den typen kunnskap som har vært viktig for vår utvikling som art. Slik kunnskap kan være å lære seg motoriske ferdigheter, skape og samhandle med objekter for å lage redskaper, kunst eller musikk, lære seg muntlig språk, eller å lære seg å samhandle godt med andre mennesker. Fordi det er slik kunnskap vi er utviklet for å lære, og hjernens systemer er laget for å skape og lagre, oppleves læring av biologisk primær kunnskap generelt sett mer meningsfullt å lære. Vi vil også være mer motivert for å lære den og den læres lettere gjennom oppdagende læring enn direkte instruksjon. På mange måter er dette ferdigheter barn ønsker å lære og lærer naturlig inntil de begynner på skolen og stort sett får sin lærelyst ødelagt av skolering.

Barn lærer det viktigste de trenger å lære i selvstyrt lek. Det viktigste de trenger å lære seg er å samhandle godt med andre mennesker, å gi og ta, vise omsorg, tilpasse seg andre, regulere seg selv, medfølelse, tålmodighet, toleranse og aksept av forskjeller. Dette kommer i stor grad naturlig i selvstyrt lek, så lenge barna som forsøker å leke ikke har fått sin lekkompetanse ødelagt av dårlige idealer fra medier eller dårlige eldre rollemodeller. Barn som får for lite mulighet til fri lek fra starten av livet og dermed kan få en underutviklet lekkompetanse, kan også slite med å bli gode medlekere som eldre og dermed miste mye av den sosiale lærdommen leken byr på. Barn som ikke får lekt nok, og dermed ikke blir så flinke til å samhandle sosialt, fungerer dårligere sosialt som voksne. Det er den lekfylte barndommen som er den beste motgiften mot et egoistisk samfunn.

Mye av tiden barn i moderne samfunn bruker i hverdagen, går til å lære meningsløse kognitive ferdigheter som gir lite mulighet for å oppleve mestring og dermed mening. Det er skolens skyld. Skolen er ikke utviklet basert på vår kunnskap om hva mennesker er best tilpasset, eller hva vi faktisk trenger for å trives. Skolen er en historisk-kulturell artefakt og den er ikke tilpasset oss (det er ikke det moderne samfunnet generelt heller). I stedet forsøker vi å tvinge alle mennesker inn i et kunstig skapt ideal. Og det er barna som lykkes i dette kunstig skapte idealet som blir kalt normalen. De som mislykkes, får ekstra hjelp til å bli som normalen. Men det er skolevegreren som burde være normalen. Den har ofte forstått noe de andre barna ikke har forstått. Det meste er meningsløst. Vi burde behandlet overdreven teoretisk abstraksjon som et eksplosivt materiale, det vil si med stor forsiktighet og kun noe kun noen få av oss burde behandle. Barna som ikke klarer å sitte stille og som heller vil bevege seg, som vil gjøre, skape, forme, bygge og handle med hele kroppen, burde være normalen, ikke de evolusjonære utskuddene som klarer å sitte stille i timevis med øving på evolusjonært nye kognitive ferdigheter. Det er ikke noe godt mål på funksjon å være godt tilpasset et sykt samfunn.

Mennesket trenger fritid. Mye fri tid. Barn trenger ekstra mye fri tid. Skolen tar for mye tid av deres liv, i hvert fall så lenge den ikke gir barn det de trenger mens de er på skolen. De praktisk- estetiske fagene, som er de som i størst grad lærer bort ferdigheter som ligner på det vi er utviklet for, nedprioriteres mest. Det er opplest og vedtatt at lesing skriving og regning er viktigst. Viktigere enn mestring og mening. Når det kuttes fordi kommunene eller fylkeskommuner har for lite penger, tas det først av de fagene og retningene vi ser ned på. Musikklinjer kuttes, kulturskoler nedprioriteres. Lærere i de praktisk- estetiske fagene i grunnskolen har ofte ikke studiepoeng i faget engang, enda jeg vil argumentere for at de er vår beste strategi for å gi barn opplevelse av mestring og mening.

I fravær av bevegelseslek i skolen eller læring i og gjennom bevegelse, sendes barn til idretten for motorisk ferdighetslæring på fritiden. Der går de til de blir ungdom, så slutter de aller fleste og de som fortsetter med trening begynner på treningssenter. Idretten slipper ofte billig unna, men er som regel en arena for å lære bort dårlige holdninger som aldri ville passet inn ellers i samfunnet, en oppførsel og adferd som ofte går på tvers av hva god sosial interaksjon i resten av samfunnet er. Det er en arena med dårlige idealer hvor egoister er villige til å overse bærekraft, miljø, klima, umoralske aksjeeiere, kjønnsdiskriminering, doping, og så videre. Om ikke den organiserte idretten tar inn over seg at den bør trene hele individer som gjennom idretten også skal bli moralske og gode samborgere, så har den organiserte idretten utspilt sin rolle.   

Det er selvfølgelig lov å være glad i tall, i abstrahert kunnskap, i kvantemekanikk om man vil. Men å trives med slik kunnskap må ansees som evolusjonært sett unaturlig og garantert ikke som noen normal til etterfølgelse for alle.    

I siste runde av den store norske undersøkelsen kalt Ungdata, som er gjort på 150 000 ungdommer i ungdomsskole og videregående skole, kommer det blant annet frem at ca. 10 prosent av jentene i undersøkelsen har vært mye plaget av ensomhet den siste uken. Hvis utvalget er representativt, gjelder dette mange tusen norske ungdommer (det er over 180 000 elever bare på videregående og rundt like mange i ungdomskolen). 8% svarer at de er helt uenig i påstanden «Jeg liker meg selv som jeg er.» 29% av de spurte sier at de er litt eller helt enig i utsagnet «Jeg gruer meg ofte til å gå på skolen». 34% sier de er helt enig i at de kjeder seg ofte på skolen. Vi kjeder oss ikke når vi føler mestring og mening. 30% sier de ofte eller svært ofte blir stresset av skolearbeidet. 22% av ungdommen sier det lokale kulturtilbudet er dårlig eller svært dårlig. 21% svarer at de sjelden eller aldri i løpet av siste uke har følt på mestring. Dette utgjør i så fall over 70 000 norske ungdommer.

Vi har laget et samfunn hvor for mye av unges tid tas til meningsløse skoleaktiviteter. Aktiviteter som i stor grad både er meningsløse og gir liten mestringsfølelse. Vi vurderer også barna på hvor godt de gjør det, sammenligner dem, og forteller dem at fremtiden blir vanskelig om de ikke mestrer godt nok nå. Vi gir dem lite fri tid, lite tid til selvutvikling, få gode forbilder og få arenaer for utvikling av ferdigheter de ønsker å utvikle. Vi nedprioriterer alt i samfunnet som handler om «know how» og ser ned på mekking, snekring eller å drive med musikk.

Det er få som klarer å argumentere for verdien av kultur lenger. Den verdien ser det ut til av vi som samfunn har glemt. Om ikke man klarer å knytte det til et økonomisk mål, bærekraftsmål eller liknende, klarer vi ikke å si hvorfor vi trenger det. Vi trenger kulturtilbud fordi det er det vi er utviklet for som mennesker på samme måte som vi trenger vitamin D. Det er det som gir liv og innhold til livet. Som gir oss en platform for mestring og mening. Og på samme måte som vi trenger et samfunn hvor de av oss som har vært mer heldige med arv og miljø kan hjelpe de mindre heldige og vi da også må godta en og annen som «snylter» på systemet, må vi også godta en og annen kunstner som bruker offentlige midler på en måte vi ikke liker. Det er en forsvinnende liten pris å betale for den store rikheten i erfaringer som vi får igjen. Og vi trenger naturlig nok fri tid til å bruke kulturtilbud.

Det kan ofte virke som vi som samfunn har glemt hva det vil si å øve på en motorisk ferdighet. Hvis vi ikke gjør det selv og husker hvordan det arbeidet oppleves, vil vi ikke klare å sette pris på de som tilbyr oss opplevelser basert på egen ferdighetsutvikling. Om du går med musikk i øret, ser på en film eller spiller et TV-spill, så ligger det vanvittige mengder med timer bak de kreative valgene som har skapt produktet du underholdes av. Og de som har laget dette har hundrevis av timer med øving og ferdighetsutvikling bak seg. Timer på timer med prøving og feiling, forbedring og forfining. De har sittet på rommene sine som barn og ungdom og øvd og øvd og etter hvert blitt mestre på sitt redskap enten det er sin egen stemme, en tegneblyant eller en gitar. Om vi ikke legger til rette for at barn opplever hvordan det er å øve på biologisk primære ferdigheter over tid, vil de som voksne slite med å sette pris på andres ferdigheter eller produktene av dem som voksne. Da får vi et samfunn som ikke lenger ser verdien av kunst og kultur. En slik erfart forståelse av ferdighetsutvikling, kommer bare gjennom egen erfaring med øving. Men slik ferdighetsøving er blitt sjelden, skolen tar ikke ansvar for det og tar så mye tid av barns liv at det er lite til overs for annen øving. I skolen er det meste av ferdighetsøvingen på teoretiske ferdigheter som vi må kalle biologisk sekundære, som vi gjør fordi vi blir fortalt det og ikke fordi vi vil.

Menneskesamfunn består av menneskekropper. Et samfunn får de kroppene det legger opp til og fortjener. Kropper som ikke får sine grunnleggende behov for mestring og mening oppfylt, blir dysfunksjonelle kropper. De blir blant annet egoistiske, selvsentrerte og lite medfølende. Vi får det samfunnet vi legger opp til fordi vi har grunnleggende fysiologiske behov som inkluderer alt ifra søvn, mat, fysisk aktivitet, vennskap, trygge sosiale relasjoner og opplevelse av mestring og verdi. Behov som ikke blir møtt kommer med negative konsekvenser. Og vi kan ikke tvinge oss til å fungere uten opplevelser av mestring og mening noe mer enn vi kan tvinge oss til å fungere uten mat og søvn.

• Dissanayake, E. (1995). Homo Aestheticus. Where Art Comes From and Why. University of Washington Press. http://www.jstor.org/stable/j.ctvct01j9

• Venkataraman, V. (u.å.). Lessons from the foragers. https://aeon.co/essays/what-hunter-gatherers-demonstrate-about-work-and-satisfaction