Ulven og tannbørsten

«Men bestemor, du har slik en forferdelig stor munn!»

«…the upper tusks are so long and have their points so much curled inwards, sometimes even touching the forehead, that they are utterly useless as weapons of attack. They more nearly resemble  horns than teeth, and are so manifestly useless as teeth that the animal was formerly supposed to rest his head by hooking them on to a branch.»

Charles Darwin om tennene til hjortesvin.

«Surveys representing data from several countries report prevalence rates of periodontal disease that range from 60% to 80% of dogs and cats examined» (1)

Her om dagen hadde jeg en merkelig og kanskje en smule sosialt ubehagelig opplevelse. Jeg var hos min lokale veterinær med min halvannet år gamle Shiba (ja, jeg vet at det er hipsterhunden over alle hipsterhunder, men bær med meg videre likevel).

Hos dyrlegen fikk vi spørsmål om vi pusset tennene på hunden vår. Rent instinktivt stilte jeg spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å pusse tennene til en hund. Veterinæren ble tydeligvis så overrasket over å møte motstand ved et så grunnleggende aspekt ved hundestell, at det fulgte en lengre lekse om hvordan tannkjøttproblemer i verste fall kunne lede til hjerte- og nyresykdom. Det ble klart at veterinæren følte at dette var en litt ubehagelig situasjon når vi så forsøkte å presse temaet litt til, så vi fikk raskt temaet over på noe annet. Vi latet som om vi kom til å følge rådet om å pusse tennene til vår lille hund gikk derfra med en følelse av å ha blitt oppfattet som alternative antivaksere som vi stilte spørsmål ved noe så grunnleggende som tannpuss.

Nå vet jeg godt at medisinske fagpersoner sjelden liker at lekfolk stiller spørsmål ved deres anbefalinger og er slik sett ikke overrasket over reaksjonen. Leger og veterinærer møter i sin hverdag konsekvensene av at deres pasienter eller eierne til pasientene i veterinærenes tilfelle, har googlet på forhånd og kommer med forhåndslagrede oppfatninger om både diagnose og kur.

Jeg hadde verken googlet eller i det hele tatt tenkt på dette med å pusse tennene til hunden vår. Min instinktive motstand til konseptet var i stedet basert på min kunnskap om menneskers helse og tannhelse samt min store interesse for evolusjonsbiologi.

For det høres for meg unektelig rart ut at hunder, som tross alt er å regne som ulver, trenge å pusse tennene sine? At hunder skulle trenge dette tilsier også at ulver trenger det og evt andre tilsvarende kjøttetere. Selv om jeg tilbringer lite tid i skogen, er jeg ganske sikker på at ulver ikke pusser tennene sine og jeg er ganske sikker på at verken ulver eller andre kjøttetere får sin levealder kortet ned fordi munnen råtner og tennene faller ut. Ingen dyr har utviklet seg til å trenge mer tannpuss enn det de klarer selv med sin egen tunge eller evt klør. Ikke engang mennesker har utviklet et slikt behov og evolusjonært sett må vi derfor si at mennesker heller ikke trenger å pusse sine tenner. Jeg er klar over at dette høres rart ut og skal selvfølgelig forklare, men husk bare først at tannpuss hos mennesker er en moderne tradisjon kun noen får år gammel, mens vi som art har eksistert i hundre tusener av år. Menneskers eksistens her på jorden har med andre ord i godt over 99% av tiden vært uten tannpuss. Og overraskende, for noen, har vi mesteparten av denne tiden blitt gamle med tennene i behold.

Men la oss ta hundene først. Alle våre hunderaser stammer fra ulver, og legg merke til flertallsformen her, for de ser ut til å stamme fra ulike typer ulver rundt omkring i verden (selv om jeg innimellom kan bli villig til å tro at min Shiba har både jerv og rev i sin stamtavle). Mennesker ser ut til å ha domestisert ulver på flere tidspunkt i vår samevolusjon, men vi har levd sammen med tamhunder i minst 15 000 år. I en 12 000 år grav fra Israel fant man for eksempel en 50 år gammel dame sammen med skjelettet til en liten valp. Domestiseringen av ulver og andre liknende rovdyr går ganske fort også. Bare noen få generasjoner hvor man plukker ut individene som er mest menneskevennlige og minst sky, og lar dem pare seg, gjør ulven raskt til en hund. Og med dyrking av disse sosiale egenskapene endres utrolig nok også utseende til hunden, den får hengeører, flekker i pelsen, krøllhaler, et mer barnlig utseende og flere andre morfologiske endringer som følger et unaturlig utvalg basert på atferd (2). Også evnen til å pare seg når som helst i løpet av året ser ut til å kunne være en ren konsekvens av domestisering.

Hvite merker på hodet og hengeører går igjen hos mange domestiserte arter og er en konsekvens av avl basert på blant annet sosial atferd. Bilde fra (2).Untitled

Men selv om dagens hunder kan se svært annerledes ut enn ulven, er de fortsatt så nært beslektet at hund og ulv kan pare seg og få fertilt avkom. Ulv og hund er faktisk taksonomisk sett samme art. Både hund og ulv tilhører familien canidiae og arten Lupus. Ulver er Canis Lupus lupus og hunden er Canis Lupus familiaris. Familiaris er en merkelapp på underart. Så hunder og ulver er fortsatt samme art og akkurat som vi mennesker har utviklet oss minimalt fysiologisk sett siden vi levde som jegere og sankere i tiden før vi startet med jordbruk rundt 10 000 år siden, har hunden også endret seg minimal fysiologisk siden den var en ulv. Mye er forskjellig, men det er utenpå.

Denne informasjonen forteller oss noe viktig. For alle dyr er tilpasset en type livsstil med medfølgende justerte behov for ulike livsstilsfaktorer som søvn, kosthold, fysisk aktivitet og sosiale behov, og hunden vår er fortsatt først og fremst tilpasset ulvens livsstil. Når en dyrehage går til anskaffelse av ulver, så vet de at for at ulvene skal få best mulig helse og trivsel så må man i størst mulig grad tilpasse deres liv i dyrehagen til det de ville fått i det fri. Ulver trenger for eksempel et stort areal, for de trenger mye bevegelse. Det gjør hunder også (med unntak av noen av de mer groteske moderne hunderaser som er avlet på en måte som gir dem muskel- skjelettlidelser, pusteproblemer eller ellers hindrer dem fra å drive med naturlige mengder aktivitet). Ulver trenger selvfølgelig også ulvemat akkurat slik koalaen trenger koalamat og ekorn trenger ekornmat. Ulvemat er andre dyr med hud og hår. I Kristiansand dyrepark har de flere ulver og der vet de at ulver i naturen spiser hele dyr hvor mye av de viktige næringsstoffene sitter i innvoller og bein. Siden ulvene der ofte får rent kjøtt (noe av det minst næringsrike på en dyreskrott) gir de ulvene et rovdyrpulver i tillegg som gir dem mikronæringsstoffene de trenger som de ikke får fra kosten. Dette er til en viss grad en konsekvens av at ulvene også er i et avlsprogram og at dyrehagen som skal ta vare på ulvene også må ta hensyn til gjestene som kommer for å se på dyrene. Det er gjestene som gir inntekter til å ta vare på dyrene videre. Gjestene hadde nok ikke kommet i samme antall om de ble vitne til ulver som ble foret med innvoller, hoder og kanskje aller helst levende dyr. Vi tåler å se ulvene få et hestebein fra en gammel traver eller et elglår (spesielt om vi blir fortalt at det kommer fra en elg som måtte bøte med livet i møtet med et tog eller liknende), men der går nok også grensen for hvor mye natur vi orker på en søndagstur på vei til Kardemomme by.

IMG_9816 copy
Vår lille shiba som iherdig tygger på en tørket grisesnute

Ulvens kosthold danner, på grunn av deres nære slektskap med hunder, retningslinjene for hva slags kosthold hunder får best helse av. Får ikke hunden hele dyr å spise, så trenger den tilskudd. De fleste dyrefôr inneholder en eller annen vitamin- og mineralmiks nettopp fordi maten i utgangspunktet ikke er god nok. Men utgangspunktet er at hunder er rene kjøttetere og lever best på ren animalsk mat. Dette passer svært dårlig med det vi ser på innholdsfortegnelsen på det meste av hundefôr. En rask titt på et fôr fra Royal Canin i min lokale dyrebutikk, som jeg sikkert ville kjøpt til min hund om jeg ikke hadde visst bedre, viser at hovedingrediensen er mais. I tillegg inneholder den maismel, maisgluten, hvete og soyaolje. Dette er ingredienser en ulv aldri ville fått i seg, som den er dårlig tilpasset og som inneholder flere potensielt skadelige proteiner (og feil type fettsyrer som i teorien kan bidra til økt inflammasjon) som vil kunne skade hundens tarmsystem og dermed gi opphav til en rekke sykdommer knyttet til inflammasjon og autoimmunitet som allergier, gikt og andre vanlige hundesykdommer. Og fôret kan også påvirke hundens tenner negativt, i motsetning til det dyreskrotter gjør.

Her er vi mennesker overraskende like hunder. Moderne mat, gir oss moderne sykdommer. Og dårlige tenner er en moderne sykdom.

La meg gi deg et tankeeksperiment. Tenk deg at du er et vesen fra en annen planet og jobber i denne planetens dyrehage. I dyrehagen er det dyr fra hele universet, også et par fine eksemplarer av arten Homo sapiens (oss). Det er ditt ansvar å mate dyrene og det er ditt ansvar at dyrene skal fremstå som friske, sterke og sunne. Og du vet, slik dyrehageansatte selvfølgelig vet, at for at dyrene skal være friske må man forsøke å gjenskape deres naturlige habitat og levesett. Ulvene trenger store områder å løpe på, mulighet til å skjule seg og hele dyreskrotter å spise. For dovendyret holder det med et par trær å henge i og dens sedvanlige diett av planteføde. Men hvilken mat ville du gitt menneskene? Hvordan ville du utformet deres innhegning for at de skulle trives best mulig og bli sunne og sterke? Og ville du gitt dem tannbørster og tannkrem?

Det høres kanskje ut som et flåsete tankeeksperiment, men sannheten er at det er nettopp slike tankeeksperiment som danner grunnlaget for hvordan man bør og må tenke evolusjonsbiologisk når man jobber med dyrs (inkludert menneskers) helse.

Inntil de første mennesker begynte å dyrke jorda for ca. 10 000 år siden, levde vi som jegere og sankere. Vi spiste den maten naturen hadde å by på, og ikke de matvarene som i dag utgjør den største delen av det moderne kostholdet, som korn, belgfrukter, melk, sukker og raffinerte planteoljer. Kostholdet vi har hatt i løpet av de siste millioner år, har formet oss til det vi er i dag, og er fortsatt den maten som passer best for våre kropper. Genene våre har nemlig ikke endret seg særlig i løpet av de siste 10 000 årene, selv om kostholdet vårt har endret seg drastisk.

Konsekvensen er at vi i dag lever på et kosthold som i hovedsak består av matvarer vi er dårlig tilpasset, og dette er sannsynligvis en viktig årsak til at vi er så syke som vi er (3, 4). Flere dyktige forskere og medisinere har viet livet til å studere evolusjonær helse. Både S. Boyd Eaton og Loren Cordain [11−13] har for eksempel jobbet lenge med både antropologiske og arkeologiske data av menneskers kosthold og helse. Den mest omfattende analysen til nå av kostholdet til jegere og sankere ble forfattet av Loren Cordain og medarbeidere, og ble gitt ut i 2000 (5). Denne analysen viser med stor sannsynlighet hvordan vi mennesker ville levd om vi ikke hadde gått over til å dyrke jorden. De undersøkte befolkningene levde på vidt ulike steder, og de hadde svært ulike kosthold, men de hadde mye felles, og det er det som var felles, som virkelig er interessant. For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig», hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer, og de fikk 45–65 % av energien sin fra dyr. Hver femte av disse befolkningene levde nesten utelukkende på jakt og fiske.

02_Schweitzer620
Legen Albert Schweitzer, som vant nobels fredsprs i 1952 er bare en av mange som beskrev hvordan moderne sykdommer som kreft økte i forekomst i Afrika etter hvert som innfødte gikk over til moderne mat.

Men de viktigste forskjellene mellom menneskers naturlige kost og vår moderne kost finner vi i typen matvarer. For matvarer som utgjør en stor andel av vårt daglige energiinntak, blant annet alt laget av korn, sukker, planteoljer og melk, var så godt som fraværende hos de undersøkte befolkninger av jegere og sankere. Jegere og sankere spiser annerledes enn oss, og felles for disse befolkningene som lever på naturlig mat, er at de stort sett er friske og sunne, og lever lenge (3, 6, 7). En analyse fra 2007 (7) viser at menneskers naturlige gjennomsnittlige levealder er 68 til 78 år, uten tilgang til moderne medisin. Når du hører noen si at vi i steinalderen døde når vi var 30, hører du noen som ikke hva de snakker om. Og sist men ikke minst, jegere og sankere er kjent for sin gode tannhelse.

Det er interessant at en som var svært tidlig ut med å beskrive helsen vår når vi lever med et mer naturlig kosthold, var en tannlege. Weston E. Price, reiste verden rundt og samlet inn data, som han i 1939 publiserte i boken A Comparison of Primitive and Modern Diets and Their Effects. Weston jobbet som tannlege i Cleveland i USA. Han ville vite hva som var årsaken til de økende tannproblemene og helseproblemene han så på klinikken. Fremfor å begrave seg i petriskåler og prøver i laboratoriet valgte han å reise ut og undersøke hvordan folk faktisk levde. Price oppdaget tidlig at de han kalte «primitives» hadde mye finere tenner enn folk i Vesten. Faktisk har man visst svært lenge at livsstilssykdommer og dårlige tenner henger sammen, og at de sannsynligvis har en felles årsak. Siden tennene våre blir påvirket, ligger årsaken mest sannsynlig i kostholdet. Det betyr at om vi vet hva som gir dårlige tenner, så vet vi også hva som kan stå bak livsstilssykdommer. Weston Price skrev: «La oss slutte å late som om tannbørster og tannkrem er noe viktigere enn skobørster og skokrem. Det er butikkmat som har gitt oss butikktenner.»

Dr Price_image
Bilde fra A comparison of primitive and modern diets and their effects.

Price analyserte maten hos en rekke befolkninger, blant annet inuitter og indianere i Nord-Amerika, melanesiere og polynesiere, afrikanske stammer og aboriginer i Australia. Han fant blant annet at kosten deres inneholdt langt mer mineraler og vitaminer fra mat som smør, fisk, egg, skalldyr og innmat, sammenlignet med maten i USA. Menneskene Price møtte var også muskuløse, sunne og friske, og de hadde alle fine tenner. I tillegg til et lavt inntak av vitaminer og mineraler, skyldte Price på sukker og hvitt mel når han forklarte vår dårlige helse og vår dårlige tannhelse. Da Price skrev sin bok, var ideene hans uortodokse, men han holdt fast på at det er naturen vi må forholde oss til, og skrev: «Naturen må adlydes, ikke ortodoksi«.

Price kunne like gjerne studert hunder som får moderne hundemat. I likhet med ulver vil de, om de får sin naturlige mat, trenge tannbørster like mye som skobørster. Vi mennesker er faktisk langt likere en kjøtteter som hunden enn en planteeter, så moderne råd om at vi først og fremst bør spise vegetabilsk gir lite mening fra et evolusjonsbiologisk perspektiv.

Det er mange grunner til at de moderne matvarene som korn, belgfrukter og planteoljer ikke fremmer vår optimale helse. Årsaken er for komplekse for å gi inn på denne gang, men handler i stor grad om innhold av ulike typer antinæringsstoffer, blant annet lektiner som har som oppgave å skade dyret som forsøker å spise dem og som er grunnen til at vi mennesker også få problemer når vi spiser denne maten (8). Det er ikke overraskende vanlig at hunder også sliter med gluten, økt permeabilitet i tarm og immunresponser knyttet til mat.

Dessverre har vi begynt å gi hundene samme mat som oss. Vi fyller deres mat med mel og soya. Disse fyllmassene tilsettes hundefôr fordi det er billig og tilgjengelig og de har ikke noen gang inngått i en ulvs kosthold. De inneholder proteasehemmere, alpha-amylase hemmere (som kan virke positivt på blodsukker på kort sikt (9), men som sannsynligvis virker negativt på lang sikt), planteoljer som i feil mengder sannsynligvis vil kunne øke grad av inflammasjon og en rekke andre problematiske stoffer, for å ikke snakke om at det er ekstremt næringsfattig sammenlignet med hundens naturlige mat, som for eksempel lever.

I en svært grundig artikkel publisert i The British Journal of Nutrition i 2015 kalt Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition?(10) skriver forfatterne:

«Data on the wolf’s feeding ecology show that the progenitors of our modern-day dogs were adaptive, true carnivores and not omnivores. During times of feast and famine, wolves would have had to cope with a variable nutrient intake requiring an adaptable metabolism, which is still functional in our modern-day dogs. These traits may also allow wolves to make the transition from carnivory to omnivory during domestication. The nutritive characteristics of commercial foods differ in several aspects from the dog’s closest free-living progenitor in terms of dietary nutrient profile, and this may pose physiological and metabolic challenges that dogs need to cope with. The question remains to what extent the approximated nutrient profile also optimally supports health and longevity of domestic dogs with a more sedentary lifestyle and a longer lifespan in a different environment.» [min utheving]

Forfatterne er tydelige på at kommersielt hundefôr skiller seg betydelig fra det hundens nærmeste frilevende slektning spiser og at dette med all sannsynlighet spiller negativt inn på hunders helse. Selvfølgelig vil det gjøre det. Men det verste av alt er at dette ikke bare gjelder billig fôr vi finner i dagligvarebutikker, men også dyrere og tilsynelatende høykvalitetsfôr som selges og markedsførers sterkt av veterinærer. Hadde jeg ikke vært så klar over veterinærers manglede ernæringskunnskap, så ville jeg sett meg nødt til å anta at det hele er en bevisst strategi for å få flest mulig pasienter til klinikken. Friske hunder er jo dårlig business.

Nylig fikk jeg et par poser med hundesnacks fra et kjent merke som gratisprøver. Da jeg så på innholdsfortegnelsen viste det seg at de tre første ingrediensene, som det da er mest av, var soya, ren gluten og hvete. Produktene gikk rett i søpla.

xOqyqEb
To nære slektninger møtes.

Det er flere grunner til at jeg kaster slike produkter i søpla, også om vi ikke regner det enkle faktum at dette tross alt bare er søppel og ikke kan kalles mat. Viktigst er, som jeg har skrevet, at hunder er kjøttetere. Noen påstår at hunder er avlet så mye på at de i motsetning til ulver tåler et kosthold med svært mye planteføde (dette undervises visst også på veterinærstudiet). Men selv om det finnes små forskjeller mellom hunder og ulver, så må vi stoppe opp å tenke på hva denne tilpasningen egentlig har å si. Betyr det at de tåler bitte grann mer planteføde i kosten uten å bli syke, enn det ulver gjør? Eller betyr det at de kan få mat som i hovedsak er plantebasert og som dermed tvinger hunder til å være omnivore? Betyr det at de tåler litt mer karbohydrater, eller kanskje litt mer av enkelte typer karbohydrater? Betyr det at de tåler ulike antibeitestoffer bedre? Planteføde er ikke planteføde. Innholdet har alt å si og jeg ser stadig påstander om at en svært liten genetisk endring hos hunder sammenlignet med ulver er nok til å forsvare det å gi hunder store mengder planteføde. Disse påstandene er udokumenterte og mangler en grunnleggende forståelse av hva de genetiske endringene faktisk har å si i praksis.

Husk forresten at også planteetere spiser kjøtt. Er du heldig kan du møte et rådyr i skogen som står og tygger på et kadaver og selv dyr som gorillaer spiser animalsk mat som et viktig kosttilskudd. Dyr spiser andre dyr fordi dyr er mer næringsrikt enn planter. Når du skal bygge opp en dyrekropp av mat gjøres dette lettest om man spiser et dyr hvor byggesteinene kommer i rett form, enn om man spiser planter hvor mange av byggesteinene må endres før de kan brukes. Planteetere har utviklet en rekke strategier for å få mest mulig næring ut av maten. De er ofte svært avhengig av store bestander av mikroorganismer som hjelper dem med å fordøye maten. Både kyr og gorillaer lever for eksempel på et høyfettkosthold, ettersom bakteriene i magen deres gjør om karbohydrater til fett som dyret så tar opp i tarmen. Noen planteetere må gulpe opp maten sin i flere omganger for å få ut mest næring av den, noen spiser sin egen avføring, mange spiser andre dyr og innsekter som kosttilskudd og ikke minst må planteetere bruke svært mye av sin våkne tid på å spise. Slik er verken ulver eller mennesker og vi kan begge spise et stort måltid av næringsrik animalsk mat for så å gå flere dager uten å spise, uten problem. Ulver og hunder mangler selvfølgelig slike planteeterstrategier oppstått for å få mest mulig næring ut av planteføde.

Det er flere påstander som ofte dukker opp når jeg hører veterinærer eller andre snakke om hvor godt hunder tåler plantebasert mat. «De er ikke obligatorisk karnivore slik som katter.» «I naturen spiser ulver også planteføde slik som magesekker med innhold og også litt planter og bær de finner i naturen.»

For å ta det siste først. Ulver spiser, som de fleste andre rovdyr hele kropper og får slik sett i seg det de trenger (de får akkurat som mennesker alt de trenger fra animalsk mat). Troen på at ulver spiser mageinnhold ser ut til å være feil og data tyder på at det å spise litt bær kun er en valpeoppførsel. Magesekker spises uten innhold. Økologiske studier av ulver viser at de er det som på fagspråket kalles «true carnivores» ekte karnivore (10). De har ikke den samme nødvendigheten for kontinuerlig proteininntak som katter og kan lage enkelte aminosyrer selv, som ikke katter kan. Dette betyr dog ikke på noen måte at ulver eller hunder er omnivore.

Det finnes noen små forskjeller på hunderaser når det gjelder tilpasning til moderne kost. Noen raser har i større grad oppstått sammen med jegere og sankere enn agrikulturalister og ser dermed ut til å være nærmere ulven, blant annet når det gjelder gener som koder for amylase (11), et enzym som bidrar til nedbryting av karbohydrater. Men nok en gang, det enkle faktum at noen raser har økt antall gener som koder for amylase betyr ikke at de trenger eller har godt av mer stivelse i maten. Det betyr bare at de kan tåle litt karbohydrater litt bedre enn andre hunder. Men de er fortsatt i all hovedsak å anse som kjøttetende ulver.

At hunder for eksempel har høyere produksjon av amylase i bukspyttkjertel og glukokinase i lever (begge enzymer som hjelper med nedbrytning av karbohydrater) har blitt tolket til at hunder må ha tilpasset seg planteføde i større grad enn katter, men det kan også for eksempel tolkes som et tegn på at de er godt tilpasset det å spise lever som inneholder en god porsjon glykogen.

Vi mennesker begynner å bryte ned karbohydrater allerede i munnhulen. Vi har amylase i spyttet vårt som bryter ned stivelse til glukose. Det er glukosen bakterier i munnen så kan spise på. Dette er et tegn på at vi har inntatt en del karbohydrater i løpet av vår evolusjonære fortid. Vi mennesker har en planteeter som forfar bare noen millioner år tilbake i tid. Siden utviklet vi oss mer og mer til å leve på animalsk mat.

Blir det liggende rester av karbohydratrik mat i munnen får bakteriene mye å spise på, de produserer syre som kan skape hull og de kan skape tannkjøttbetennelse. Det er noe av grunnen til at tannleger vil at du skal bruke tanntråd selv om det ikke finnes gode vitenskapelige data for å støtte bruk av tanntråd hos mennesker. Likevel ser ikke dette ut til å ha vært noe problem for jegere og sankere, noe som kan tyde på at hovedproblemet er karbohydratrik moderne mat, kanskje spesielt acellulære karbohydrater (12). Hunder har ikke amylase i spyttet og dette viser deres tilpasning til et kosthold med lite karbohydrater. De har som sagt en viss produksjon i bukspyttkjertel, men med all sannsynlighet overgås denne kapasiteten til daglig hos hunder som får for mye karbohydrater. Hunder får i stadig økende grad de samme livsstilssykdommene som mennesker slik som overvekt, diabetes, artritt og andre betennelser (13, 14) og den hovedmistenkte er selvfølgelig kostholdet.

potd-wolf_2852359k
Vår lille shiba som iherdig tygger på en tørket grisesnute

Tilpasningene som har skjedd hos hunder fysiologisk sett og som har betydning for hva de tåler av mat, er med andre ord så små at vi fortsatt er nødt til å anse dem som kjøttetere. Deres optimale livsstil finner vi med utgangspunkt i ulvens livsstil. Ingenting av dette gjenspeiles i moderne hundefôr, verken det man kjøper i butikk eller hos veterinærer.

Optimal mat vil også gi naturlig og god tannhelse. Næringsrik mat og mat med tyggemotstand gir gode tenner. Dette gjelder både hunder og mennesker. Allerede i 1945 beskrev Weston Price det han kalte Activator X, en vitaminlignende substans som beskyttet oss mot en rekke sykdommer og lidelser fra tannråte til hjerte- og karsykdom. Dette viste seg senere å være vitamin K2, et vitamin man finner i blant annet fett fra gressetere, innmat, egg, harde oster og fermentert mat som natto. Vitamin K2 er et svært viktig vitamin, men matvarene som er rike på vitaminet blir vi enten advart mot (som egg og kjøtt) eller vi har sluttet å lage den (slik som fermentert mat). K2 bidrar til sunn kalsiummetabolisme (gjennom aktivering av osteokalsin) og sunne tenner. Det produseres av bakterier i magen hos både mennesker og hunder selv om det er uvisst hvor mye av dette vi får nyttiggjort oss av og hvor mye som bare blir inkorporert i membranen til bakterier. Det kan derfor være lurt å gi hunden din noen eggeplommer i nye og ne, og spis for all del noen selv også. Du har godt av det.

Poenget er at dyr får best helse og tannhelse av å spise maten de er best tilpasset. Ulver er kjøttetere og trenger hele dyr. Mennesker kan fylle på med litt grønnsaker, frukt og bær. Ingen dyr har et evolusjonært behov for tannpuss, verken mennesker eller hunder. Trenger vi det, spiser vi feil mat.

Mange veterinærer vil sannsynligvis argumentere med at det er gjort studier som viser fordeler av tannpuss og tannpleie hos hund. Slike studier er gjort (15) og i kjent vitenskapelig analfabetisk stil konkluderer man med at det er effektivt for å forebygge tannkjøttbetennelse. Tannpuss forebygger tannkjøttbetennelse, men dette er hos hunder som spiser moderne tørrfor og tannpuss for hunder framstår derfor som en nødvendighet tvunget frem av at vi gir dem dårlig mat. I «Dietary influences on periodontal health in dogs and cats» (1) skriver for eksempel Ellen Logan, «Proper nutrition and effective oral hygiene are necessary components of oral health and should be jointly promoted in the management of oral disease in dogs and cats.» Utsagnet er basert på studer som viser positiv effekt av blant annet tannpuss hos hunder som spiser moderne prosessert hundemat. Det hadde med all sannsynlighet holdt med godt kosthold så hadde vi sluppet tannpussen (og selvfølgelig mat med tyggemotstand). Dette gjelder for hunder, ulver og mennesker. Flere studier har funnet at tørrfor gjør det bedre sammenlignet med alternative fôrregimer. Og det er helt tydelig at tyggemotstand er viktig for tannhelse, også hos ulver (16). Råhud kommer ofte frem som effektivt for god tannhelse i studier. Alt dette gir mening med tanke på at hunden vår tross alt skal spise et helt bytte, med skinn, små bein og det hele.

Den store tragedien er at ingen har gjort studier som sammenligner hunder som får ulvemat med hunder som får hundemat.

Skriver Ellen Logan: (1)

«Early literature reported that the natural diet of wild canids and felids had plaque-retardant effects and that those wild canids and felids were not afflicted with the generalized form of periodontal disease seen in domesticated pets.»

Men videre skriver Logan at dette er det ikke gjort noen studier på og basert på de enkle fakta at tannsykdom hos hunder er svært vanlig og at tannpuss ser ut til å hjelpe (alt selvfølgelig på moderne hundefôr) ser hun ingen annen utvei enn å anbefale et strengt regime av regelmessig tannpuss i hjemmet og regelmessig veterinærbesøk for profesjonell tannpleie.

Skriver Bosch og medarbiedere (10):

«The concept of ‘natural’ foods that may better match the physiological and metabolic make-up of dogs is comparable to the paradigm that the Palaeolithic hunter-gatherer diet would better fit modern man than our current nutrition. The discordance hypothesis originally described by Eaton & Konner states that the human genome evolved to adapt to conditions that no longer exist, the change from Palaeolithic to current nutrition occurred too rapidly for adequate genetic adaptation and the resulting mismatch helps to cause some common ‘diseases of civilisation’ such as diabetes mellitus, obesity and dental disease» [min utheving]

Med evolusjonsbiologien som grunnlag er det viktigste spørsmålet vi kan stille oss når vi snakker om hunders tannhelse følgende: har ulver samme problemer med tannhelsen? Hvis ikke er hundenes problemer garanter knyttet til livsstilsfaktorer vi mennesker er skyld i og den mest sannsynlige livsstilsfaktoren er maten. Og ja, jeg vet at domestiserte hunder kan leve lengre enn ville ulver, men hundene får tannkjøttproblemer allerede i ung alder så det argumentet er ugyldig. Spørsmålet om ulver har samme problemer med tannstein og andre tannproblemer som hunder er også ganske enkelt å svare på. Fra Kristiansand dyrepark får jeg høre at ulvene der, som fores med stykker av kjøtt med bein og hud (mest fra hest), har så godt som ingen tannproblemer og de ser nesten ingen tannstein i det hele tatt.

Jeg ville trodd at om det er en yrkesgruppe som burde være enda mer opptatt av evolusjonsbiologi enn meg, så er det veterinærer (rent bortsett fra evolusjonsbiologer selvsagt). De jobber til daglig med arter som gjennom avl utvikler seg og endrer seg foran våre øyne. Darwins On the origin of the Species burde være enhver dyrleges grunnbok. Men etter mitt siste besøk hos veterinæren, undersøkelser av hva slags fôr som ofte bli solgt hos dem og anbefalinger om å pusse tennene til rovdyr fremfor å gi dem rett mat, begynner jeg å lure på om yrkesgruppen har mistet sitt evolusjonsbiologiske grunnlag. Hva skal vi egentlig tro når våre dyrleger er sponset av og selger plantebasert dyrefor som skaper usunne hunder? Har de glemt hvor hundene våre kommer ifra?

 

Litteratur

  1. Logan EI. Dietary influences on periodontal health in dogs and cats. The Veterinary clinics of North America Small animal practice. 2006;36(6):1385-401, ix.
  2. Trut L, Oskina I, Kharlamova A. Animal evolution during domestication: the domesticated fox as a model. BioEssays : news and reviews in molecular, cellular and developmental biology. 2009;31(3):349-60.
  3. Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective: Chichester: Wiley-Blackwell; 2010.
  4. Jåbekk P. Helt naturlig mat og trening : god helse, mer energi, sterk kropp, vektnedgang, bedre mage. Oslo: Renessanse forl.; 2013.
  5. Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. The American journal of clinical nutrition. 2000;71(3):682-92.
  6. Cordain L, Eaton SB, Sebastian A, Mann N, Lindeberg S, Watkins BA, et al. Origins and evolution of the Western diet: health implications for the 21st century. The American journal of clinical nutrition. 2005;81(2):341-54.
  7. Gurven M, Kaplan H. Longevity Among Hunter- Gatherers: A Cross-Cultural Examination. Population and Development Review. 2007;33(2):321-65.
  8. Cordain L. Cereal grains: humanity’s double-edged sword. World review of nutrition and dietetics. 1999;84:19-73.
  9. Koike D, Yamadera K, DiMagno EP. Effect of a wheat amylase inhibitor on canine carbohydrate digestion, gastrointestinal function, and pancreatic growth. Gastroenterology. 1995;108(4):1221-9.
  10. Bosch G, Hagen-Plantinga EA, Hendriks WH. Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition? Br J Nutr. 2015;113 Suppl:S40-54.
  11. Reiter T, Jagoda E, Capellini TD. Dietary Variation and Evolution of Gene Copy Number among Dog Breeds. PloS one. 2016;11(2):e0148899.
  12. Spreadbury I. Comparison with ancestral diets suggests dense acellular carbohydrates promote an inflammatory microbiota, and may be the primary dietary cause of leptin resistance and obesity. Diabetes, metabolic syndrome and obesity : targets and therapy. 2012;5:175-89.
  13. Freeman LM, Abood SK, Fascetti AJ, Fleeman LM, Michel KE, Laflamme DP, et al. Disease prevalence among dogs and cats in the United States and Australia and proportions of dogs and cats that receive therapeutic diets or dietary supplements. Journal of the American Veterinary Medical Association. 2006;229(4):531-4.
  14. DG ON, Church DB, McGreevy PD, Thomson PC, Brodbelt DC. Prevalence of disorders recorded in dogs attending primary-care veterinary practices in England. PloS one. 2014;9(3):e90501.
  15. Harvey C, Serfilippi L, Barnvos D. Effect of Frequency of Brushing Teeth on Plaque and Calculus Accumulation, and Gingivitis in Dogs. Journal of veterinary dentistry. 2015;32(1):16-21.
  16. Vosburgh KM, Barbiers RB, Sikarskie JG, Ullrey DE. A Soft versus Hard Diet and Oral Health in Captive Timber Wolves (Canis lupus). The Journal of Zoo Animal Medicine. 1982;13(3):104-7.

 

Mange, men ikke fullt så mange

30-mind-blowing-facts-about-the-microbes-that-live-inside-of-you

De siste tiårene har vi fått en enorm økning i kunnskapen om hvordan vi påvirkes av bakterier som lever i og på kroppen vår. Mange fagpersoner mener vi bør se på kroppen vår som et økosystem, fremfor en kropp. Når jeg har holdt foredrag, og også i Helt naturlig mat og trening, har jeg påstått at vi har omtrent 10 ganger så mange bakterier i magen som vi har celler i kroppen. Jeg klarte aldri å finne god støtte til denne påstanden, men den blir gjengitt i alt fra fagartikler til fagbøker. Nå viser en ny studie (1) at jeg tok feil og at dette tidligere så ofte uttalte estimatet med stor sannsynlighet er feil. I den nye studien kommer det frem at vi mest sannsynlig har rundt 40 trillioner bakterier og rundt 30 trillioner celler i kroppen, så forholdet bakterier til egne celler er nærmere 1:1.

De første estimatene som gav oss 10:1 tallet var i stor grad basert på størrelsen til bakterier mot størrelsen på våre egne celler. Problemet er bare at både bakterier og kroppslige celler varierer svært mye i størrelse.

Denne nye forskningen og dette nye tallet er viktig å få på plass. Vi skal være så nøyaktige som vi kan, men om det har noe å si med tanke på helse er lite sannsynlig.

Vi vet fortsatt at bakterier er viktige. Det er i stor grad de som bestemmer helseeffekten av maten du spiser. De danner fortsatt viktige signalstoffer, korte mettede fettsyrer, holder endotelcellene i tarmen ved like og i det hele passer på vår fordøyelse. Barn som vokser opp på gård har fortatt bedre immunforsvar og er mindre syke, barn som fødes med keisersnitt har fortsatt en annen og mer uheldig sykdomsfremkallende bakterieflora enn de som fødes vaginalt. Antibiotika gjør oss forsatt syke på lang sikt om vi ikke får bygd opp bakteriefloraen vår riktig. Bakterier betyr akkurat like mye for vår helse som tidligere, og vi kommer sannsynligvis til å oppdage at de betyr enda mer, selv om det nå er kommet frem at det ikke er fullt så mange av dem som vi tidligere har trodd.

 

  1. Sender R, Fuchs S, Milo R. Are We Really Vastly Outnumbered? Revisiting the Ratio of Bacterial to Host Cells in Humans. Cell. 2016;164(3):337-40.

Bekreftende dissonans

«– we see what we want to see; we believe what we want to believe and we pay far more attention to the evidence that supports our beliefs than the evidence that doesn’t. This is why we need some kind of methodology of thinking, of being skeptical, that tends to counteract this tendency – hence, the scientific method. Institutionalized skepticism.»

Gary Taubes

cognitive-dissonance

Da jeg nylig kritiserte Ingeborg Senneset for å skrive om komplekse biologiske problemstillinger på en alt for enkel måte, ble trafikken til nettsiden min mangedoblet. Det er tydelig et tema mange føler sterkt om. Mange kommenterte innlegget og i dette tilfellet fungerer de saklige kommentarene som en støtte for poenget med teksten. Man kan ikke tro at man kan skrive faglig og saklig om et så komplekst emne som dette på bakgrunn at man anser seg selv som en rasjonell person, at man linker til ulike nettsider og spør en lege om å lese gjennom før publikasjon. Det er uansvarlig, det ufaglig og jeg synes det er respektløst mot alle som forsøker å tilføre dette feltet mer faglighet.

I kommentarene begynte for eksempel diskusjonen om hvordan man skal tolke de ulike artiklene som omhandler glutenintoleranase, hvor mange artikler som viser hva osv. Med andre ord kom det fort frem hvor komplekst emnet er. Jeg skrev også inn en setning (for å vise eksempel på kildebruk i dette emnet og ikke som en argumentasjon om glutenintoleranse) som var helt lik en fra den nylig publiserte reviewartikkelen fra British Medical Journal, og jeg brukte samme kilder og samme argumentasjon, og like fullt hopper noen frem og kritiserer kildebruken. Dette er kilder som har vært gjennom en fagfellevurdering i et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter. Jeg er selvfølgelig klar over at også slike tidsskrifter gjør feil og fagfellevurderingen er på ingen måte en fullstendig kvalitetssikring, men det er det beste vi har og det at kildebruken fra dette tidsskriftet så fort blir kritisert, sier ganske mye om hvordan man må forholde seg til empiri i dette fagfeltet.

Senneset og andre som forsøker å skrive om slike emner i korte kommentarer i Aftenposten, burde ha nok selvinnsikt til å se at det ikke går. Jeg er ikke i tvil om at Senneset kunne ha skrevet en lengre og mye bedre artikkel om emnet og kritikken er ikke av hennes kunnskapsnivå eller journalistiske evner. Poenget er bare at i dette feltet bør man enten skrive lengre og skikkelig med skikkelig referering, eller så bør man la være. Om man går for den lettvinte løsningen og skriver enkelt, kort og dermed automatisk ufaglig, så oppnår man det motsatte av det jeg antar Senneset egentlig vil, som er å skape mer rasjonalitet og mindre ernæringsovertro. Om jeg har rett i min antakelse om Sennesets ønsker, så har vi akkurat det samme målet.

Fra mitt ståsted ser det dessverre ut til å ha vokst frem en ny type antiintellektualisme som går alternativbevegelser en høy gang. Den nye antiintellektualismen består av mennesker som tror det er nok å innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det kan navigere trygt gjennom ulike felt uten å bli lurt. Ofte ser jeg slike mennesker gjøre den klassiske «fallacy fallacy» hvor de forkaster en påstand, for eksempel om ernæring, fordi de som kommer med den også inntar andre beviselig ikke-vitenskapelige holdninger. Den vanligste logiske feilslutningen jeg ser fra de jeg anser som tilhører av dette miljøet er likevel argumentum ad verecundiam, argument fra autoritet. Jeg har for eksempel flere ganger blitt møtt med argumentet om at Erik Arnesen sier noe annet, ergo må jeg ta feil. Det er en grunn til at man kaller dette en logisk feilslutning og ikke et argument.

Man kan ganske enkelt ikke bare innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det håpe på trygg navigering gjennom ulike felt uten å bli lurt. Det vil være som å stille seg opp med det beste kompasset, men omgitt av ulike metallkilder som får det til å vise feil. Det vil ikke hjelpe hvor godt kompass man har, om man ikke blir kvitt metallet. Det går dessverre ikke med rasjonalitet alene. Vitenskapen er selvjusterende, mennesker er det ikke. Det krever mer enn innstilling, selv om en god innstilling også er viktig. Jeg skulle også ønske man kunne forkaste alt en som tror på homøopati sier, men sannheten er at selv om man tar grundig feil om noe, kan man ha rett om noe annet. Det er irriterende, men sant.

Ekte rasjonalitet er, som jeg har skrevet om tidligere, empiri. Det er det eneste vi kan forholde oss til, empiri, empiri, empiri. Det holder ikke med en «skeptisk» holdning. Da gjør man slike feil som å skrive kort, lettvint og feil om komplekse biologiske problemstillinger som angår svært mange menneskers helse og bidrar på den måten ikke med å øke det generelle intelligensnivået en millimeter.

Gary Taubes, vitenskapsjournalisten som gravde dypt i ernæringsvitenskapen, er en av dem som har fått gjennomgå av selvutnevnte men i praksis antiintellektuelle rasjonalister. Han gav i 2015 en «keynote address» ved Commencement Ceremony for Schmid College of Science and Technology, kalt «The Exquisite Balancing Act for Doing Science Right»

Jeg anbefaler alle å lese denne talen, da den har flere viktige poeng angående vitenskpelige holdninger som er verdt å ta med seg videre.

«It does not make any difference how beautiful your guess is. It does not make any difference how smart you are, who made the guess, or what his name is – if it disagrees with [the] experiment it is wrong. That is all there is to it.»

Richard Feynman

 

Ingeborg Senneset mener om gluten

Senneset

Jeg er kanskje en av disse bloggerne som blir nevnt i den nylig publiserte teksten om gluten, skrevet av journalist Ingeborg Senneset. Jeg har, som Senneset, ingen utdanning i ernæring, men forskjellen på oss er at når jeg skriver om gluten på min blogg, så bruker jeg fagfellevurderte tidsskrifter som kilder, fremfor anekdotiske bevis som tross alt er det hun kritiserer.

Det forundrer meg at Ingeborg Senneset, som tilsynelatende ønsker et høyere faglig nivå på dette feltet og er opptatt av at vi må være mer kritiske, er så grunnleggende ukritisk selv og ikke ser ut til å holde vitenskapelige prinsipper om kildebruk særlig høyt.

Når jeg til daglig underviser studenter i vitenskapelige fag, får de streng beskjed om at artikler som dem fra AftenpostenViten eller TV2 ikke kan refereres til, fordi de holder for lavt faglig nivå og ikke er fagfellevurdert. De må lære å bruke fagbøker eller fagfellevurderte tidsskrifter som et minimum. I tillegg må vi som underviser selvfølgelig slå ned på «cherry picking», som vil si å bare vise til et fåtall kilder som støtter deres synspunkt når det finnes flere kilder som peker andre veier.

Stråmansargumenter, som vi si å legge påstander i munnen må en motstander, ofte en innbilt motstander, som når man sier, «De fleste som kjøper glutenfrie produkter, gjør det den i tro at de er sunnere eller slankende, ikke fordi de ikke tåler gluten.» er eller ikke lov å bruke. Kilden bak Sennesets påstand er nettsiden til et firma som gjør forbruksundersøkelser, men som ikke gir referanse på hvor dataene er hentet fra. Sannsynligvis er de gjort i andre land enn Norge og reflekterer derfor ikke nødvendigvis nordmenns grunnlag for å spise glutenfritt som det for meg virker som er de som kritiseres her.

Det er lett å både bruke og finne gode kilder, og det er latskap og ikke bruke dem. Derfor forstår jeg ikke Sennesets utbredte mangel på dem. La meg vise med et eksempel om gluten (i Vancouver stil).

Forekomsten av cøliaki ser ut til å ha økt fire til fem ganger i løpet av de siste 50 årene og det er mye usikkerhet knyttet til hvorfor (1). Mange som har det er udiagnostisert og vil derfor få bedre helse uten gluten (1). Flere studier (2, 3) har vist at personer med mageproblemer, men uten en cøliakidiagnose, får økt permeabilitet i tarmen (en svært negativ effekt, forbundet med mye sykdom (4)) selv om ikke alle studier viser dette (5). En studie tyder på at endringer i bakteriekulturer i tarmen vår kan endre vår følsomhet for gluten (6).

Hos pasienter med nevropsykiatriske diagnoser som schizofreni, ser man ofte økt forekomst av antistoffer til gliadin, det ene proteinet i gluten (7).

En reviewartikkel nylig publisert i British Medical Journal (1) anbefaler helsepersonell å prate med sine pasienter som er redd for effekter av gluten, nettopp fordi det er så mye vi ikke vet om det ennå. Men manglende kunnskap kan ikke tas som et argument mot det å spise glutenfritt.

Med tanke på Senneset sin påstand om at man ikke blir tynnere av å spise glutenfritt, burde hun i det minste fortalt om teorier som finnes i det faglige miljøet knyttet til dette, for eksempel om hvordan gluten gjennom å øke permeabilitet i tarm bidrar til inflammasjon og inflammasjon bidrar til overvekt. Hun kunne nevnt at noen dyrestudier støtter glutenfri kost ved overvekt (8). I det aller minste kunne hun sjekket forskningslitteraturen, fremfor å referere til TV2 og KK.

Når Senneset skriver, «Ingen forskningsdata tyder på at det er farlig, unntatt for de med cøliaki – en sykdom som gir en allergilignende reaksjon i tynntarmen.» Så er ikke bare dette feil, slik jeg har vist med referanser over, men det er uforsvarlig og ufaglig og eneste kilde til påstanden er en artikkel i AftenpostenViten som er skrevet av journalist Mina Hauge Nærland og heller ikke denne viser til vitenskapelige artikler.

Mina Hauge Nærland, som  blant annet skriver en masse korte Viten-artikler som starter med «5 myter om…», uttalte da Aftenposten Viten startet opp: «Det er også stort rom for nyansering. Tenk for eksempel på avisenes store oppslag om hva som er sunt eller ikke. Viten skal være grundig og etterrettelig, og også med mulighet for å skrive lengre enn det avisene vanligvis tillater.» Slik som «5 myter om» artikler uten referanser?

Jeg er ikke i tvil om at det er mange kommersielle interesser som skor seg på folks frykt mot gluten. Men vi passe oss for å ikke bruke dette som et argument mot at gluten er ufarlig eller bruke en manglende kunnskap som argument for at dette er alternativt og at alle rasjonelle derfor skal fnyse av ordet glutenfritt. Det har vært en enorm økning i forskning på gluten og helse de siste årene og det er fortsatt veldig mye vi ikke vet. Biologien er utrolig kompleks på dette området, noe som tilsier at man velge sine påstander med omhu.

Ingeborg Senneset, ta et ansvar. Gå foran som et godt forbilde og vis hvordan vi egentlig bør skrive om vitenskap. Din glutenartikkel er ikke et eksempel til etterfølgelse. Skriv heller en skikkelig artikkel, enn denne som så helt passende ble publisert under «meninger».

 

Litteratur

  1. Lebwohl B, Ludvigsson JF, Green PH. Celiac disease and non-celiac gluten sensitivity. BMJ (Clinical research ed). 2015;351:h4347.
  2. Vazquez-Roque MI, Camilleri M, Smyrk T, Murray JA, Marietta E, O’Neill J, et al. A Controlled Trial of Gluten-Free Diet in Patients with Irritable Bowel Syndrome-Diarrhea: Effects on Bowel Frequency and Intestinal Function. Gastroenterology. 2013;144(5):903-11.e3.
  3. Hollon J, Puppa EL, Greenwald B, Goldberg E, Guerrerio A, Fasano A. Effect of gliadin on permeability of intestinal biopsy explants from celiac disease patients and patients with non-celiac gluten sensitivity. Nutrients. 2015;7(3):1565-76.
  4. Fasano A. Zonulin and its regulation of intestinal barrier function: the biological door to inflammation, autoimmunity, and cancer. Physiological reviews. 2011;91(1):151-75.
  5. Sapone A, Lammers KM, Casolaro V, Cammarota M, Giuliano MT, De Rosa M, et al. Divergence of gut permeability and mucosal immune gene expression in two gluten-associated conditions: celiac disease and gluten sensitivity. BMC medicine. 2011;9:23.
  6. Olivares M, Neef A, Castillejo G, Palma GD, Varea V, Capilla A, et al. The HLA-DQ2 genotype selects for early intestinal microbiota composition in infants at high risk of developing coeliac disease. Gut. 2015;64(3):406-17.
  7. Dickerson F, Stallings C, Origoni A, Vaughan C, Khushalani S, Leister F, et al. Markers of gluten sensitivity and celiac disease in recent-onset psychosis and multi-episode schizophrenia. Biological psychiatry. 2010;68(1):100-4.
  8. Soares FL, de Oliveira Matoso R, Teixeira LG, Menezes Z, Pereira SS, Alves AC, et al. Gluten-free diet reduces adiposity, inflammation and insulin resistance associated with the induction of PPAR-alpha and PPAR-gamma expression. The Journal of nutritional biochemistry. 2013;24(6):1105-11.

 

Det fleksible mennesket

«Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Pippi Langstrømpe

Ofte er en av hovedoppgavene i psykologisk behandling å la pasienten forstå at de er foranderlige og at ting kan bli bedre og helt annerledes, selv om man ikke har noen følelse av det eller tro på det.

Depresjon og depressive sykdommer er tilstander der man ikke ser noen utvei, noen mulighet for endring, og ikke klarer å forstå at ting kan bli bedre. Det er vanskelig å tenke seg noe verre enn å ha det skikkelig dårlig og samtidig ikke tro på at det kan være på noen annen måte.

For de fleste av oss er det relativt lett å forstå at ting kan eller kommer til å endre seg. Vi sier ting som «gi det tid», «tiden leger alle sår», «det kommer en ny dag i morgen». Denne tilsynelatende optimistiske troen på at vi mennesker er fleksible, eller foranderlige er tydelig i vår kultur. Likevel har vi ikke like stor forståelse av vår fleksibilitet på alle plan og noen ganger kan vi også ha en overdreven tro på vår evne til å tilpasse oss. Store deler av selvhjelpslitteraturen er et bevis på det siste.

Det er nok lett å bli fanget i en følelse av å være lite foranderlig med medfølgende tanker om at «jeg er jo bare sånn». Det er ikke rart i det hele tatt, med tanke på at vi ikke egentlig klarer å observere oss selv eller observere endringene som skjer i oss. Vår følelse av selv oppleves statisk, som en kjerne inni oss som sitter rett bak disse øynene og ser ut på verden. Og denne kjernen kjennes uforanderlig ut og vil alltid, uansett hvor mye vi endrer oss, kjennes statisk ut. Jeg kjenner meg som den samme Pål som jeg alltid har vært, enda jeg vet jeg har endret meg mye.

Men hvis vi i stedet for å se på oss selv som en ferdig person, kunne sett på oss selv som summen av alle sanseinntrykk og tanker i det iakttagende øyeblikket, ville vi nok følt oss mer fleksible. Alle sanseinntrykkene som skaper denne følelsen av selv er jo bare signaler fra kroppen om dens tilstand og orientering i verden der og da, og selv små endringer i vår biokjemi vil gjøre at vi er helt annerledes. Det er lett å nevne kjemikalier som vil gjøre meg helt annerledes, om enn kun til virkningen går ut. Men annerledes likeså, og det er kun enkel kjemi. Denne kjemien påvirker vi også med livsstil.

Ta eksemplet med depresjon. Depresjon blir i stor grad sett på som en inflammatorisk sykdom eller tilstand og bedring av inflammasjonen vil bedre depresjonen. Man kan ikke tenke seg ut av en betent hjerne og om man forsøker og mislykkes, vil man føle seg lite foranderlig. Men man har bare brukt feil strategi og man er mer fleksibel enn man virker.

Mat påvirker vår biokjemi og hormonelle miljø svært mye. Skal vi endre på kropp eller sinn, må mat inngå i strategien.

144779028776 kopierI forrige post skrev jeg om helsebegrepet og hvordan det i en av definisjonene handler om ens evne til å tilpasse seg hverdagens krav. For meg er følelsen av god helse å føle meg robust. Ikke robust som noe som kun er hardt og uforanderlig, som for eksempel en marmorfigur. Marmoren har liten evne til å tilpasse seg og blir trykket for stort eller ensidig, sprekker den mange biter. Jeg vil heller være robust som et stort tre, som kan tåle selv den sterkeste storm gjennom å bøye og tilpasse seg. Har jeg innstillingen til Pippi i sitatet over, har jeg god helse (om enn dårlig dømmekraft).

Når vi snakker om vår evne til å tilpasse oss og være fleksible, er vi på samme slagmark som den eldgamle arv og miljø (nature or nurture) diskusjonen. Hva er endelig og hva kan vi forandre på?

Det enkle svaret er at alt arvelig, fordi det er arvematerialet vårt som bestemmer vårt potensiale innen alle ferdigheter og egenskaper. Hvor mye vi tåler og hvor mye vi kan endre oss er avhengig av potensialet i arvematerialet vårt. Vi er ikke våre gener, vi er det kroppen gjør med dem i samspill med omverdenen.

Selvfølgelig er vi foranderlige og fleksible. Alt vi vet om for eksempel læring, viser nettopp at vi kan endres. Vi kan lære nye fag, nye bevegelser, og til og med nye måter å tenke på og føle på. Alt innenfor våre menneskelige begrensninger og personlige begrensinger bestemt av vårt DNA og DNA-uttrykk, men vi har åpenbart et stort spillerom.

Som lærer, blir man ofte stilt overfor elever som skylder sin mislykkethet på at de bare er sånn, noe som viser at mange av oss tidlig opplever seg selv som lite fleksible og føler at ting er forutbestemt. «Jeg er ikke sånn som er flink i matte eller flink i gym.» Men tenker vi oss om ser vi hvor lite grunnlag vi danner denne følelsen på. Vi har jo bare forsøkt en type skole, med en type læring og en type læringsmiljø, med en type foreldre og en type barndom med en type levesett. Alle disse faktorene kan endres på og gi helt andre resultater. Man kan bli dårlig i matte i ett klasserom, men flink i et annet. Problemet er oftere hvordan ting formidles og læres, enn hva som formidles.

En viktig oppgave for voksne er å lære barn at vi er fleksible og at om vi ikke kan noe nå, så kan vi lære det om vi ønsker. Det er et mål å ikke la personlighet knyttes til hvor godt man mestrer en viss egenskap der og da. Men det er også en viktig balansegang her. Det er disse rimelighetens grenser da. Vi kan lære det vi ikke kan, enten det skulle være å føle på en annen måte eller å sykle på en enhjulsykkel. Åpenheten om dette bør eksistere innenfor rimelighetens grenser. Om barn i for stor grad blir fortalt at de er fleksible og at alt er mulig, så sier man også indirekte at alt de ikke får til er fordi de ikke øver nok eller prøver hardt nok. Og det vil vi ikke si, spesielt ikke med tanke på det vi vet om viktigheten av hvordan ting formidles og læres. Dessuten skal vi få lov til å finne oss selv og vår plass/stil/personlighet, finne det vi ønsker å være og være flinke til og slik tillate oss selv å være dårlige i andre ting. Vi skal ikke trenge å kunne alt. Det er mulig man kan ta fra folk muligheten til å føle særegenhet og å finne seg selv om man fokuserer for mye på vår evne til å endres.

Vi virker kronisk fascinert av mennesker som viser stor fleksibilitet. For eksempel kroppsbyggeren som begynt å trene som 60 åring, eller regnskapsføreren som begynte å spille fiolin som voksen og som siden reiser verden rundt for å opptre. Dette er god underholdning, men jeg tror vi ofte ikke klarer å se hvordan dette gjelder oss, på samme måte som man ikke klarer å se hvordan ulykker skal ramme oss.

Jeg er redd for at vi generelt sett ikke forstår hvor tilpasningsdyktige vi er og hvor mange muligheter vi egentlig har, og jeg tror vi kunne hatt det litt bedre om vi forsto dette. Med tanke på helsefaget ville denne forståelsen vært langt mer realistisk om helsepersonell bare visste hvor mye av sykdommene vi lett kan forebygge med rette justeringer i livsstil.

Og når vi først snakker om helse er et annet viktig perspektiv at vi ikke tillater kroppen vår beholde sin naturlige fleksibilitet, og da mener jeg ikke først og fremst bevegelighet, selv om vi generelt sett også er for lite bevegelige, men jeg mener at vi ikke tillater kroppen å gjøre sine nødvendige justeringer i hverdagen og slik sett påfører vi oss sykdom. For eksempel, vårt behov for næring, søvn, hvile og så videre varierer fra dag til dag, likevel forsøker vi å gjøre det samme hver dag. Ofte vil kroppen ha behov for å sove lenger, spise annen mat, bevege seg på en annen måte, og vi ville gjort alt dette hadde vi bare bodd i et samfunn som tillot det. Men i stedet tvinger vi hele tiden kroppen vår, som egentlig har behov for kontinuerlig justering, til å passe inn i våre faste statiske rutiner, noe som sannsynligvis bidrar mye til sykdom og slitasje. Bare tanken på at du skulle trenge like mange timer søvn hver natt, er fullstendig meningsløs og går imot alt vi vet om vår fysiologi og kjenner du etter vil du også kjenne at det er sant. Det er mye klokt i utsagnet, «Spis når du er sulten, sov når du er trøtt.»

Det er mye vi kan endre på. Våre kropper og våre sinn er veldig, veldig fleksible. Det betyr ikke at det alltid er lett å gjøre endringer, men endringer kan ofte gjøres. Om vi føler oss lite fleksible, at for eksempel ikke klarer å gå ned i vekt, lære matematikk eller lære å tenke positivt, så er det ofte fordi metoden vi har valgt, eller metoden som er valgt for oss, er feil eller dårlig, og ikke fordi vi er født sånn eller er sånn.

 

Sjekk også ut podcasten Lars & Pål, hvor jeg sammen med Lars Sandåker i siste episode tar opp nettopp tanker rundt det fleksible mennesket.

Hva er god helse?

For meg er følelsen av god helse å føle meg robust.

Jeg skriver mye om helse og jeg bruker ofte ordet helse. Derfor føler jeg det passende å si litt om hva jeg legger i ordet. Om du er på jakt etter bedre helse, er det viktig at du vet hva du legger i ordet. Hvordan skal du ellers vite når jakten er ferdig?

Jeg er egentlig ganske frisk og om noen skulle spurt meg ville jeg sagt at jeg har god helse. Likevel ønsker jeg meg bedre helse. Det er ikke alle aspekter ved mitt velvære jeg er fornøyd med og slik tror jeg det er mange som har det. I hvert fall er det min erfaring. Og det er lov å ønske seg bedre helse enn man allerede har, det er ingenting galt med denne typen egoisme. Men vi må vite hva god helse er for oss, hvis ikke er det lett å bli villfarne og miste begrepet om både når man skal starte og stoppe i jakten på forbedret helse.

Det er paradoksalt at verdens helseorganisasjon har det jeg regner som den aller dårligste definisjonen på helse. De sier at

«Helse er en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte.«

Det er to spesielt interessante aspekter ved deres definisjon. For det første bruker de begrepet helse som en dikotomi, altså noe du enten har eller ikke har. Jeg bruker det ikke slik og i dagligtale er det vanlig å snakke om helse som et gradsbegrep hvor vi for eksempel sier at vi har god eller dårlig helse. Vi har altså alle helse, men graden varierer.

Det er på denne siste måten jeg bruker begrepet. Jeg kan være enig i at ordet helse for så vidt er et positivt ladet ord akkurat som det danske sunnhet og at det slik sett kanskje ville vært mer riktig å snakke om at vi har lite eller mye helse (lite eller mye sunnhet) fremfor god eller dårlig helse. Men begrepene god og dårlig helse er så godt innarbeidet i vårt språk at jeg vil forholde meg til disse. Jeg bruker også ordet uhelse ofte. Jeg vet ikke hvor dette kommer fra, men jeg liker det. Noen ganger er det vanskelig å vite akkurat hva som er galt, om det er sykdom, plager, lidelse, nedstemthet. Noe er galt og det noe gir uhelse. Jeg liker ordet. Det er greit om du ikke gjør det.

Det andre interessante aspektet ved WHO’s definisjon er hvem som ifølge deres definisjon faktisk har helse. Hvem er noen gang i en tilstand av «…komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære«? Kanskje en ekstremt veltrent, ung og ikke minst ruset person? Jeg vil påstå at ingen har helse slik det defineres av WHO og det er litt problematisk. Det er problematisk fordi helse også handler, som jeg skal komme til, om å være fornøyd når man når en allmenntilstand med nok helse, og da må vi vite hva nok helse er.

Vi kan jo også spørre folk om hva de legger i begrepet helse. I perioden 1997 til 2000 spurte Per Fugelli og Benedicte Ingstad 80 norske personer, hvor også toppidrettsutøvere var representert, om hva som var de viktigste meningsbærende elementene i deres helsedefinisjon. Svarene var: trivsel, funksjon, natur, humør, mestring og energi. Fugelli og Ingstad kom også frem til at det folkelige perspektivet på helse hadde tre kjennetegn:

– Helhet. Helse er et holistisk fenomen. Helse er vevd inn i alle sider av livet og samfunnet.

– Pragmatisme. Helse er et relativt fenomen. Helse erfares og bedømmes i forhold til hva folk finner det rimelig å forvente ut fra alder, sykdomsbyrde og sosial situasjon.

– Individualisme. Helse er et personlig fenomen. Menneskene er ulike. Derfor må helse som mål og veiene til helse bli forskjellige fra individ til individ.

Svarene som deltakerne gav Ingstad og Fugelli har en mye større betydning enn WHO sin definisjon. Merk deg ordene: trivsel, funksjon, natur, humør, mestring og energi. På denne bloggen vil jeg snakke spesielt om funksjon, mestring, og energi og med dem på plass kommer fort trivsel og humør på kjøpet. Naturen vil jeg også komme inn på senere.

En annen som definerte helse på en måte, helt i tråd med min egen tolkning av ordet, var den norske medisineren Peter Hjort. Han gav følgende enkle syn på helse: «God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»

Ofte blir hans utsagn bare forkortet til, helse er overskudd til å takle hverdagens krav. Og det er en vel så god definisjon.

Hverdagen stiller uunngåelige krav til oss og vår følelse av helse er unektelig knyttet til hvordan vi takler disse kravene. Tenk deg en dag hvor du er sliten. Hvor du frykter at det skal komme flere utfordringer du må takle, fordi du ikke vet om du tåler mer. Tenk deg en dag der du føler at du har brukt opp alt overskuddet og energien du har bruker du på å fokusere på å komme gjennom dagen med vettet i behold.

Sammenlign den dagen med en hvor du føler deg ovenpå. Hvor du har ekstra energi og uforutsette utfordringer blir tatt på strak arm og sindig løst. Følelsen av helse i disse to dagene er som natt og dag. Men slike dager kan vi oppleve alle sammen og det viser oss, som Fugelli og Ingstad også fikk tilbakemelding om, at helse er et flyktig begrep.

Helse er også komparativt relatert og relativt. Det avhenger av hva vi har som sammenligning. Tenker vi oss om vet vi hvor mye sammenligning i seg selv har å si for vår følelse av velvære. Når livet ser ut til å gå lettere for andre føler vi oss nedenfor og skulle vi mot formodning føle at livet er en dans på roser sammenlignet med andre, så har vi det godt.

Vi er ved kjernen av helsebegrepet og budskapet til denne bloggen. Hvis målet er å få overskudd til å takle hverdagens krav og til å mestre og tilpasse oss vanskeligheter, så må vi forberede oss på utfordringene. Vi vet de kommer og vi må bli robuste. Følelsen av robusthet er det vi får når utfordringene preller av oss og vi kanskje til og med blir kjepphøye og tar på oss ekstra oppgaver (som å skrive på en blogg – et sunnehtstegn kanskje?) eller oppsøker ekstra utfordringer.

To liv kan arte seg svært forskjellig og kravene som stilles i hverdagen i våre liv kan variere enormt. Det er derfor viktig å huske at det er grenser for hvilke krav vi kan være robuste nok for å takle på en god måte. Det finnes grenser, men robusthet handler også om hvor fort vi kommer oss om vi først går på en smell. God helse er derfor også avhengig av at vi forstår hvor mye vi kan kreve av oss selv.

Vi skal og bør være robuste. Livet gir oss mye juling, men er vi robuste tåler vi mye juling fordi livet også kan gi oss så mye pleie. Selv om det et utall livsstilsfaktorer som påvirker vår helse fokuserer jeg her på mat, bevegelse, stress og søvn. De er ikke alt, men de er unektelig blant de viktigste og danner grunnlaget for både vår fysiske og mentale helse. Jo flere av disse fire faktorene som viker fra det optimale jo mindre sannsynlig er det at vi føler oss robuste. Om det virker overdrevent reduksjonistisk å koke helsa vår ned til disse fire faktorene så bare heng med videre (og gå tilbake og les det jeg har skrevet tidligere). Jeg skal gjøre mitt beste for å overbevise deg om at dette er en nyttig tilnærming til helse og jeg mener at dette er de fire delene av et liv en lege alltid burde spørre sin pasient om.

«Health is not bought with the chemists’ pills

nor saved by the surgeons’ knife.

Health is not only the absence of ills

but a fight for the fullness of life«

Piet Hein

Mettet 2 – eksperimentet

I retorikkens og logikkens verden har man det som kalles logiske feilslutninger. For eksempel det som kalles «argumentum ad auctoritatem», eller argument fra autoritet, som betyr at vi sier noe er sant fordi en autoritet har sagt det (og det kan man jo ikke si). På engelsk opererer man også med begrepet «the fallacy fallacy» som sier at man ikke kan forkaste noens argumentasjon eller andre påstander fordi de en plass i argumentasjonen eller tidligere har begått en logisk feilslutning. Det ville vært en logisk feilslutning i seg selv. Vi kan nemlig ta feil om noe og likevel ha rett om noe annet.

Nylig skrev Kjetil Rolness et innlegg i Dagbladet om kosthold og ernæring av alle ting kalt «Den store feite forskningsskandalen». Her skriver han om hvordan ernæringsvitenskapen har en svært broket historie, som kan ha ført til både formulering av kostholdsråd som ikke er helsemessig forsvarlige og også at personer som har sagt imot gjeldene råd har blitt latterliggjort. Innlegget til Rollnes var i stor grad inspirert av en sak skrevet av forfatter og journalist Ian Leslie i the Guardian.

Leslie sin sak er et must å lese om man er interessert i helse og ernæring. Leslie argumenterer også for at vi har blitt villedet når det gjelder kosthold, blant annet på grunn av dårlige og uærlige forskere, markedskrefter og ikke minst en utstrakt bruk at et vitenskapelig verktøy som er svært dårlig egnet for feltet, nemlig epidemiologi. Som Leslie skriver:

«Epidemiological research involves the collection of data on people’s behaviour and health, and a search for patterns. Originally developed to study infection, Keys and his successors adapted it to the study of chronic diseases, which, unlike most infections, take decades to develop, and are entangled with hundreds of dietary and lifestyle factors, effectively impossible to separate.»

BEST-SELLER-cover-imageDet er spennende at ernæringsfaget de siste årene har blitt preget av personer som ikke er ernæringsfaglig utdannet selv, og som påvirker gjennom å skrive om historien til faget. Gary Taubes hadde stor gjennomslagskraft med sin bok om ernæringshistorien og ernæringsfagfeltet, selv om han selv er utdannet innen fysikk. Nylig har Nina Teicholz hatt stor påvirkningskraft og skapt mange overskrifter etter hun gav ut boka «The Big Fat Surprise». I likhet med Tuabes sin Good Calories Bad Calories er The Big Fat Surprise et enormt stykke arbeid som avslører hva som ligger bak vår tro og kunnskap om kosthold og de er begge viktige bøker  å lese for ernæringsfaglige.

Når man ser på historien til kostholdsanbefalingene blir man nødvendigvis trukket mot historien om Ancel Keys, hans Six og Seven Countries studier og utallige videre studier i tillegg til hans korstog mot alle som sa hans teorier imot. Etter alt man har lest om Ancel Keyes opp gjennom årene er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at han må ha vært en drittsekk uten sidestykke, selv om han kanskje for det meste hadde gode intensjoner. Hans vitenskapelige fremtoning er garantert ikke et eksempel til etterfølgelse, men det er likevel hans fremtoning som i stor grad er grunnen til at vi er der vi er i dag med tanke på hva vi tror (legg merke til ordet «tror» her) er sunt. Mye av diskusjonen i etterkant av Rolness sitt innlegg handler om data fra Keys studier.

mg_9698
Erik Arnesen

En som ikke overraskende reagerte på Rolness sitt innlegg i Dagbladet, var Erik Arnesen. Arnesen er helsefaglig rådgiver i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og leder mettet fett gruppen i Nasjonalt råd for ernæring. Arnesen skriver om Rolness på sin blogg:

«I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et ‘diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår’ og at flere tusen dødsfall skyldes ‘statlige sunnhetsråd'».

Arnesen ser ut til å være mest opptatt av å motbevise Rolness sine påstander om at man har fokusert for lite på sukker og for mye på fett. Hadde bare Rollnes brukt ordet sukker i utvidet forstand og ment sukker, stivelsesrike og raffinerte matvarer så hadde han hatt mer rett. Man må huske at om sukker dømmes for å ha forårsaket vår uhelse, så dømmes også i stor grad stivelsesrike matvarer. Men selv om Rolnese ikke har fått alle fakta helt på bordet angående Keys og fokus på sukker og fett, så skriver han som vist at det har vært gjort et «…ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår.»

Og tilsynelatende fordi Rolness ikke har alle fakta helt på plass og muligens gjør noen logiske feilslutninger i polemikkens gode navn, avfeier Arnesen dette utsagnet med:  «Å kalle kostrådene, og spesifikt kostrådene om fett, for et ‘ukontrollert eksperiment’ strider imidlertid mot både fornuft og data.» (det gis imidlertid ikke noen gode data for å støtte dette utsagnet og Arnesen forsøker seg med å si at evolusjonært sett har vi sannsynligvis ikke spist så mye mettet fett likevel).

Men om Rolness, og evt andre som hevder det samme, tar feil om andre ting, så betyr det ikke at han tar feil når han kaller det et eksperiment. Å si dette ville vært et eksempel på en feilslutning feilslutning (fallacy fallacy).

Det har blitt gjort et eksperiment, fordi det aldri har eksistert data som har gitt grunn til å tro at mettet fett stod bak livsstilssykdommene våre. Man har på bakgrunn av utvikling i livsstilssykdommer og utvikling av overvekt hatt et enormt fokus på fettreduksjon i offentlige kostråd og man har ikke ant konsekvensen av hva som skjer dersom befolkningen reduserer sitt totale fettinntak og erstatter det med stivelsesrike karbohydrater, eller hva som skjer om befolkningen erstatter animalsk fett rikt på mettet fett med planteoljer. Med et fullstendig manglende vitenskapelig grunnlag og ingen anelse om hva som kommer til å skje med oss om vi følger anbefalingene (for slik har mennesker aldri spist tidligere i noen samfunn) må vi kalle det et eksperiment.

Når Arnesen skriver at vi sannsynligvis ikke har spist så mye mettet fett evolusjonært sett, som ikke i seg selv er et argument for at mettet fett er usunt, så refererer han til en artikkel med Loren Cordain som hovedforfatter, mannen som står bak paleokostholdet og som sier om at det er en ting vi ikke burde spise, så er det kornprodukter, noe vi sannsynligvis har spist mye av i stedet for animalsk produkter siden myndighetene i det uendelige maser om hvor sunt korn er og hvor usunt animalsk fett er.

Ian Leslie, Gary Taubes, Nina Teicholz og andre som har vist at ernæringsfaget er skammelig uvitenskapelig og vist at de siste ca. 50 årene ikke kan kalles noe særlig annet et eksperimentelle, hva angår kostholdsanbefalingers påvirkning på helse, støttes av store mengder data.

For å ta et par korte eksempler (det finnes mye mer). I 1966 til 1973 ble The Sydney Diet Heart Study gjennomført. Studien har blitt brukt som grunnlag for å si og anbefale at vi må bytte ut mettet fett med flerumettet fett.

I studien var en intervensjonsgruppe som økte inntaket av flerumettet fett (først og fremst omega 6) og reduserte sitt inntak av mettet fett. I tillegg hadde man en kontrollgruppe som ikke fikk noen spesielle råd. En ny gjennomgang av data fra denne studien publisert i BMJ i 2013 (1) viste at intervensjonsgruppen hadde 70% økt kardiovaskulær dødelighet sammenlignet med kontrollgruppen. Tilsynelatende ikke en smart kostholdsendring.

Ramsden-LMBB
Christoffer Ramsden

Her om dagen kom en ny artikkel ut, skrevet av Christoffer Ramsden og kolleger. Det var Ramsden som stod bak artikkelen om Sydney Diet Heart Study også. Denne gangen hadde han sett på tidligere upubliserte (woops!) data fra Minnesota Coronary Experiment (1968-73) (2). Studien hadde en gruppe som byttet ut mettet fett med plantefett og margarin og en gruppe som spiste mer mettet fett.

Dataene viste at de som spiste mindre mettet og mer umettet plantefett reduserte kolesterolnivået mye og jo mer de reduserte kolesterolnivået jo mer økte risikoen deres for å dø. Man så ingen fordeler av denne kostholdsendringen med tanke på hjerte- og karsykdom. For å virkelig spikre igjen kista til rådet om å bytte mettet fett med margarin og planteoljer, inkluderte Ramsden og kolleger 5 andre studier (til sammen over 10 000 deltakere) og gjorde en metaanalyse som viste at man verken forebygger hjerte- og karsykdom eller total dødelighet ved å bytte mettet med umettet.

Deres konklusjon lød som følger:

«Available evidence from randomized controlled trials shows that replacement of saturated fat in the diet with linoleic acid effectively lowers serum cholesterol but does not support the hypothesis that this translates to a lower risk of death from coronary heart disease or all causes. Findings from the Minnesota Coronary Experiment add to growing evidence that incomplete publication has contributed to overestimation of the benefits of replacing saturated fat with vegetable oils rich in linoleic acid.»

Gary Taubes intervjuet Ivan Franz, som stod bak Minnesotastudien. Dette var en enorm og godt gjennomført studie, men den ble aldri spesielt populær fordi resultatene fra den ikke støttet den gjeldende hypotesen. Franz, som da jobbet sammen med Ancel Keys, ventet faktisk 16år med å publisere sine data til etter han hadde pensjonert seg og da i lite populære og innflytelsesrike journaler. Som forklaring på dette sa Franz ganske enkelt: «We were just disappointed in the way it came out.»

Vitenskapelige data støtter med andre ord ikke anbefalingene vi blir gitt, og mye tyder på at noen av anbefalingene gjør mer vondt enn godt. Å gi denne anbefalingen om å bytte mettet med umettet, har vært et eksperiment tidligere og det er et eksperiment nå. Heldigvis kan mange av oss velge om vi vil være med på eksperimentet og jeg er garantert ikke med på det. Jeg nyter mitt kosthold rikt på mettet fett fra planter og dyr og holder meg langt unna margariner og planteoljer rike på omega 6.

PS. Få også med deg Turid Sylte sitt innlegg i Verdens Gang kalt «Bacon er sunnere enn sukker» her.

  1. Ramsden CE, Zamora D, Leelarthaepin B, Majchrzak-Hong SF, Faurot KR, Suchindran CM, et al. Use of dietary linoleic acid for secondary prevention of coronary heart disease and death: evaluation of recovered data from the Sydney Diet Heart Study and updated meta-analysis. BMJ (Clinical research ed). 2013;346:e8707.
  2. Ramsden CE, Zamora D, Majchrzak-Hong S, Faurot KR, Broste SK, Frantz RP, et al. Re-evaluation of the traditional diet-heart hypothesis: analysis of recovered data from Minnesota Coronary Experiment (1968-73). BMJ (Clinical research ed). 2016;353:i1246.