Pål Jåbekk

«Men bestemor, du har slik en forferdelig stor munn!»

«…the upper tusks are so long and have their points so much curled inwards, sometimes even touching the forehead, that they are utterly useless as weapons of attack. They more nearly resemble  horns than teeth, and are so manifestly useless as teeth that the animal was formerly supposed to rest his head by hooking them on to a branch.»

Charles Darwin om tennene til hjortesvin.

«Surveys representing data from several countries report prevalence rates of periodontal disease that range from 60% to 80% of dogs and cats examined» (1)

Her om dagen hadde jeg en merkelig og kanskje en smule sosialt ubehagelig opplevelse. Jeg var hos min lokale veterinær med min halvannet år gamle Shiba (ja, jeg vet at det er hipsterhunden over alle hipsterhunder, men bær med meg videre likevel).

Hos dyrlegen fikk vi spørsmål om vi pusset tennene på hunden vår. Rent instinktivt stilte jeg spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å pusse tennene til en hund. Veterinæren ble tydeligvis så overrasket over å møte motstand ved et så grunnleggende aspekt ved hundestell, at det fulgte en lengre lekse om hvordan tannkjøttproblemer i verste fall kunne lede til hjerte- og nyresykdom. Det ble klart at veterinæren følte at dette var en litt ubehagelig situasjon når vi så forsøkte å presse temaet litt til, så vi fikk raskt temaet over på noe annet. Vi latet som om vi kom til å følge rådet om å pusse tennene til vår lille hund gikk derfra med en følelse av å ha blitt oppfattet som alternative antivaksere som vi stilte spørsmål ved noe så grunnleggende som tannpuss.

Nå vet jeg godt at medisinske fagpersoner sjelden liker at lekfolk stiller spørsmål ved deres anbefalinger og er slik sett ikke overrasket over reaksjonen. Leger og veterinærer møter i sin hverdag konsekvensene av at deres pasienter eller eierne til pasientene i veterinærenes tilfelle, har googlet på forhånd og kommer med forhåndslagrede oppfatninger om både diagnose og kur.

Jeg hadde verken googlet eller i det hele tatt tenkt på dette med å pusse tennene til hunden vår. Min instinktive motstand til konseptet var i stedet basert på min kunnskap om menneskers helse og tannhelse samt min store interesse for evolusjonsbiologi.

For det høres for meg unektelig rart ut at hunder, som tross alt er å regne som ulver, trenge å pusse tennene sine? At hunder skulle trenge dette tilsier også at ulver trenger det og evt andre tilsvarende kjøttetere. Selv om jeg tilbringer lite tid i skogen, er jeg ganske sikker på at ulver ikke pusser tennene sine og jeg er ganske sikker på at verken ulver eller andre kjøttetere får sin levealder kortet ned fordi munnen råtner og tennene faller ut. Ingen dyr har utviklet seg til å trenge mer tannpuss enn det de klarer selv med sin egen tunge eller evt klør. Ikke engang mennesker har utviklet et slikt behov og evolusjonært sett må vi derfor si at mennesker heller ikke trenger å pusse sine tenner. Jeg er klar over at dette høres rart ut og skal selvfølgelig forklare, men husk bare først at tannpuss hos mennesker er en moderne tradisjon kun noen får år gammel, mens vi som art har eksistert i hundre tusener av år. Menneskers eksistens her på jorden har med andre ord i godt over 99% av tiden vært uten tannpuss. Og overraskende, for noen, har vi mesteparten av denne tiden blitt gamle med tennene i behold.

Men la oss ta hundene først. Alle våre hunderaser stammer fra ulver, og legg merke til flertallsformen her, for de ser ut til å stamme fra ulike typer ulver rundt omkring i verden (selv om jeg innimellom kan bli villig til å tro at min Shiba har både jerv og rev i sin stamtavle). Mennesker ser ut til å ha domestisert ulver på flere tidspunkt i vår samevolusjon, men vi har levd sammen med tamhunder i minst 15 000 år. I en 12 000 år grav fra Israel fant man for eksempel en 50 år gammel dame sammen med skjelettet til en liten valp. Domestiseringen av ulver og andre liknende rovdyr går ganske fort også. Bare noen få generasjoner hvor man plukker ut individene som er mest menneskevennlige og minst sky, og lar dem pare seg, gjør ulven raskt til en hund. Og med dyrking av disse sosiale egenskapene endres utrolig nok også utseende til hunden, den får hengeører, flekker i pelsen, krøllhaler, et mer barnlig utseende og flere andre morfologiske endringer som følger et unaturlig utvalg basert på atferd (2). Også evnen til å pare seg når som helst i løpet av året ser ut til å kunne være en ren konsekvens av domestisering.

Hvite merker på hodet og hengeører går igjen hos mange domestiserte arter og er en konsekvens av avl basert på blant annet sosial atferd. Bilde fra (2).

Men selv om dagens hunder kan se svært annerledes ut enn ulven, er de fortsatt så nært beslektet at hund og ulv kan pare seg og få fertilt avkom. Ulv og hund er faktisk taksonomisk sett samme art. Både hund og ulv tilhører familien canidiae og arten Lupus. Ulver er Canis Lupus lupus og hunden er Canis Lupus familiaris. Familiaris er en merkelapp på underart. Så hunder og ulver er fortsatt samme art og akkurat som vi mennesker har utviklet oss minimalt fysiologisk sett siden vi levde som jegere og sankere i tiden før vi startet med jordbruk rundt 10 000 år siden, har hunden også endret seg minimal fysiologisk siden den var en ulv. Mye er forskjellig, men det er utenpå.

Denne informasjonen forteller oss noe viktig. For alle dyr er tilpasset en type livsstil med medfølgende justerte behov for ulike livsstilsfaktorer som søvn, kosthold, fysisk aktivitet og sosiale behov, og hunden vår er fortsatt først og fremst tilpasset ulvens livsstil. Når en dyrehage går til anskaffelse av ulver, så vet de at for at ulvene skal få best mulig helse og trivsel så må man i størst mulig grad tilpasse deres liv i dyrehagen til det de ville fått i det fri. Ulver trenger for eksempel et stort areal, for de trenger mye bevegelse. Det gjør hunder også (med unntak av noen av de mer groteske moderne hunderaser som er avlet på en måte som gir dem muskel- skjelettlidelser, pusteproblemer eller ellers hindrer dem fra å drive med naturlige mengder aktivitet). Ulver trenger selvfølgelig også ulvemat akkurat slik koalaen trenger koalamat og ekorn trenger ekornmat. Ulvemat er andre dyr med hud og hår. I Kristiansand dyrepark har de flere ulver og der vet de at ulver i naturen spiser hele dyr hvor mye av de viktige næringsstoffene sitter i innvoller og bein. Siden ulvene der ofte får rent kjøtt (noe av det minst næringsrike på en dyreskrott) gir de ulvene et rovdyrpulver i tillegg som gir dem mikronæringsstoffene de trenger som de ikke får fra kosten. Dette er til en viss grad en konsekvens av at ulvene også er i et avlsprogram og at dyrehagen som skal ta vare på ulvene også må ta hensyn til gjestene som kommer for å se på dyrene. Det er gjestene som gir inntekter til å ta vare på dyrene videre. Gjestene hadde nok ikke kommet i samme antall om de ble vitne til ulver som ble foret med innvoller, hoder og kanskje aller helst levende dyr. Vi tåler å se ulvene få et hestebein fra en gammel traver eller et elglår (spesielt om vi blir fortalt at det kommer fra en elg som måtte bøte med livet i møtet med et tog eller liknende), men der går nok også grensen for hvor mye natur vi orker på en søndagstur på vei til Kardemomme by.

Ulvens kosthold danner, på grunn av deres nære slektskap med hunder, retningslinjene for hva slags kosthold hunder får best helse av. Får ikke hunden hele dyr å spise, så trenger den tilskudd. De fleste dyrefôr inneholder en eller annen vitamin- og mineralmiks nettopp fordi maten i utgangspunktet ikke er god nok. Men utgangspunktet er at hunder er rene kjøttetere og lever best på ren animalsk mat. Dette passer svært dårlig med det vi ser på innholdsfortegnelsen på det meste av hundefôr. En rask titt på et fôr fra Royal Canin i min lokale dyrebutikk, som jeg sikkert ville kjøpt til min hund om jeg ikke hadde visst bedre, viser at hovedingrediensen er mais. I tillegg inneholder den maismel, maisgluten, hvete og soyaolje. Dette er ingredienser en ulv aldri ville fått i seg, som den er dårlig tilpasset og som inneholder flere potensielt skadelige proteiner (og feil type fettsyrer som i teorien kan bidra til økt inflammasjon) som vil kunne skade hundens tarmsystem og dermed gi opphav til en rekke sykdommer knyttet til inflammasjon og autoimmunitet som allergier, gikt og andre vanlige hundesykdommer. Og fôret kan også påvirke hundens tenner negativt, i motsetning til det dyreskrotter gjør.

Her er vi mennesker overraskende like hunder. Moderne mat, gir oss moderne sykdommer. Og dårlige tenner er en moderne sykdom.

La meg gi deg et tankeeksperiment. Tenk deg at du er et vesen fra en annen planet og jobber i denne planetens dyrehage. I dyrehagen er det dyr fra hele universet, også et par fine eksemplarer av arten Homo sapiens (oss). Det er ditt ansvar å mate dyrene og det er ditt ansvar at dyrene skal fremstå som friske, sterke og sunne. Og du vet, slik dyrehageansatte selvfølgelig vet, at for at dyrene skal være friske må man forsøke å gjenskape deres naturlige habitat og levesett. Ulvene trenger store områder å løpe på, mulighet til å skjule seg og hele dyreskrotter å spise. For dovendyret holder det med et par trær å henge i og dens sedvanlige diett av planteføde. Men hvilken mat ville du gitt menneskene? Hvordan ville du utformet deres innhegning for at de skulle trives best mulig og bli sunne og sterke? Og ville du gitt dem tannbørster og tannkrem?

Det høres kanskje ut som et flåsete tankeeksperiment, men sannheten er at det er nettopp slike tankeeksperiment som danner grunnlaget for hvordan man bør og må tenke evolusjonsbiologisk når man jobber med dyrs (inkludert menneskers) helse.

Inntil de første mennesker begynte å dyrke jorda for ca. 10 000 år siden, levde vi som jegere og sankere. Vi spiste den maten naturen hadde å by på, og ikke de matvarene som i dag utgjør den største delen av det moderne kostholdet, som korn, belgfrukter, melk, sukker og raffinerte planteoljer. Kostholdet vi har hatt i løpet av de siste millioner år, har formet oss til det vi er i dag, og er fortsatt den maten som passer best for våre kropper. Genene våre har nemlig ikke endret seg særlig i løpet av de siste 10 000 årene, selv om kostholdet vårt har endret seg drastisk.

Konsekvensen er at vi i dag lever på et kosthold som i hovedsak består av matvarer vi er dårlig tilpasset, og dette er sannsynligvis en viktig årsak til at vi er så syke som vi er (3, 4). Flere dyktige forskere og medisinere har viet livet til å studere evolusjonær helse. Både S. Boyd Eaton og Loren Cordain [11−13] har for eksempel jobbet lenge med både antropologiske og arkeologiske data av menneskers kosthold og helse. Den mest omfattende analysen til nå av kostholdet til jegere og sankere ble forfattet av Loren Cordain og medarbeidere, og ble gitt ut i 2000 (5). Denne analysen viser med stor sannsynlighet hvordan vi mennesker ville levd om vi ikke hadde gått over til å dyrke jorden. De undersøkte befolkningene levde på vidt ulike steder, og de hadde svært ulike kosthold, men de hadde mye felles, og det er det som var felles, som virkelig er interessant. For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig», hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer, og de fikk 45–65 % av energien sin fra dyr. Hver femte av disse befolkningene levde nesten utelukkende på jakt og fiske.

Men de viktigste forskjellene mellom menneskers naturlige kost og vår moderne kost finner vi i typen matvarer. For matvarer som utgjør en stor andel av vårt daglige energiinntak, blant annet alt laget av korn, sukker, planteoljer og melk, var så godt som fraværende hos de undersøkte befolkninger av jegere og sankere. Jegere og sankere spiser annerledes enn oss, og felles for disse befolkningene som lever på naturlig mat, er at de stort sett er friske og sunne, og lever lenge (3, 6, 7). En analyse fra 2007 (7) viser at menneskers naturlige gjennomsnittlige levealder er 68 til 78 år, uten tilgang til moderne medisin. Når du hører noen si at vi i steinalderen døde når vi var 30, hører du noen som ikke hva de snakker om. Og sist men ikke minst, jegere og sankere er kjent for sin gode tannhelse.

Det er interessant at en som var svært tidlig ut med å beskrive helsen vår når vi lever med et mer naturlig kosthold, var en tannlege. Weston E. Price, reiste verden rundt og samlet inn data, som han i 1939 publiserte i boken A Comparison of Primitive and Modern Diets and Their Effects. Weston jobbet som tannlege i Cleveland i USA. Han ville vite hva som var årsaken til de økende tannproblemene og helseproblemene han så på klinikken. Fremfor å begrave seg i petriskåler og prøver i laboratoriet valgte han å reise ut og undersøke hvordan folk faktisk levde. Price oppdaget tidlig at de han kalte «primitives» hadde mye finere tenner enn folk i Vesten. Faktisk har man visst svært lenge at livsstilssykdommer og dårlige tenner henger sammen, og at de sannsynligvis har en felles årsak. Siden tennene våre blir påvirket, ligger årsaken mest sannsynlig i kostholdet. Det betyr at om vi vet hva som gir dårlige tenner, så vet vi også hva som kan stå bak livsstilssykdommer. Weston Price skrev: «La oss slutte å late som om tannbørster og tannkrem er noe viktigere enn skobørster og skokrem. Det er butikkmat som har gitt oss butikktenner.»

Price analyserte maten hos en rekke befolkninger, blant annet inuitter og indianere i Nord-Amerika, melanesiere og polynesiere, afrikanske stammer og aboriginer i Australia. Han fant blant annet at kosten deres inneholdt langt mer mineraler og vitaminer fra mat som smør, fisk, egg, skalldyr og innmat, sammenlignet med maten i USA. Menneskene Price møtte var også muskuløse, sunne og friske, og de hadde alle fine tenner. I tillegg til et lavt inntak av vitaminer og mineraler, skyldte Price på sukker og hvitt mel når han forklarte vår dårlige helse og vår dårlige tannhelse. Da Price skrev sin bok, var ideene hans uortodokse, men han holdt fast på at det er naturen vi må forholde oss til, og skrev: «Naturen må adlydes, ikke ortodoksi«.

Price kunne like gjerne studert hunder som får moderne hundemat. I likhet med ulver vil de, om de får sin naturlige mat, trenge tannbørster like mye som skobørster. Vi mennesker er faktisk langt likere en kjøtteter som hunden enn en planteeter, så moderne råd om at vi først og fremst bør spise vegetabilsk gir lite mening fra et evolusjonsbiologisk perspektiv.

Det er mange grunner til at de moderne matvarene som korn, belgfrukter og planteoljer ikke fremmer vår optimale helse. Årsaken er for komplekse for å gi inn på denne gang, men handler i stor grad om innhold av ulike typer antinæringsstoffer, blant annet lektiner som har som oppgave å skade dyret som forsøker å spise dem og som er grunnen til at vi mennesker også få problemer når vi spiser denne maten (8). Det er ikke overraskende vanlig at hunder også sliter med gluten, økt permeabilitet i tarm og immunresponser knyttet til mat.

Dessverre har vi begynt å gi hundene samme mat som oss. Vi fyller deres mat med mel og soya. Disse fyllmassene tilsettes hundefôr fordi det er billig og tilgjengelig og de har ikke noen gang inngått i en ulvs kosthold. De inneholder proteasehemmere, alpha-amylase hemmere (som kan virke positivt på blodsukker på kort sikt (9), men som sannsynligvis virker negativt på lang sikt), planteoljer som i feil mengder sannsynligvis vil kunne øke grad av inflammasjon og en rekke andre problematiske stoffer, for å ikke snakke om at det er ekstremt næringsfattig sammenlignet med hundens naturlige mat, som for eksempel lever.

I en svært grundig artikkel publisert i The British Journal of Nutrition i 2015 kalt Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition?(10) skriver forfatterne:

«Data on the wolf’s feeding ecology show that the progenitors of our modern-day dogs were adaptive, true carnivores and not omnivores. During times of feast and famine, wolves would have had to cope with a variable nutrient intake requiring an adaptable metabolism, which is still functional in our modern-day dogs. These traits may also allow wolves to make the transition from carnivory to omnivory during domestication. The nutritive characteristics of commercial foods differ in several aspects from the dog’s closest free-living progenitor in terms of dietary nutrient profile, and this may pose physiological and metabolic challenges that dogs need to cope with. The question remains to what extent the approximated nutrient profile also optimally supports health and longevity of domestic dogs with a more sedentary lifestyle and a longer lifespan in a different environment.» [min utheving]

Forfatterne er tydelige på at kommersielt hundefôr skiller seg betydelig fra det hundens nærmeste frilevende slektning spiser og at dette med all sannsynlighet spiller negativt inn på hunders helse. Selvfølgelig vil det gjøre det. Men det verste av alt er at dette ikke bare gjelder billig fôr vi finner i dagligvarebutikker, men også dyrere og tilsynelatende høykvalitetsfôr som selges og markedsførers sterkt av veterinærer. Hadde jeg ikke vært så klar over veterinærers manglede ernæringskunnskap, så ville jeg sett meg nødt til å anta at det hele er en bevisst strategi for å få flest mulig pasienter til klinikken. Friske hunder er jo dårlig business.

Nylig fikk jeg et par poser med hundesnacks fra et kjent merke som gratisprøver. Da jeg så på innholdsfortegnelsen viste det seg at de tre første ingrediensene, som det da er mest av, var soya, ren gluten og hvete. Produktene gikk rett i søpla.

Det er flere grunner til at jeg kaster slike produkter i søpla, også om vi ikke regner det enkle faktum at dette tross alt bare er søppel og ikke kan kalles mat. Viktigst er, som jeg har skrevet, at hunder er kjøttetere. Noen påstår at hunder er avlet så mye på at de i motsetning til ulver tåler et kosthold med svært mye planteføde (dette undervises visst også på veterinærstudiet). Men selv om det finnes små forskjeller mellom hunder og ulver, så må vi stoppe opp å tenke på hva denne tilpasningen egentlig har å si. Betyr det at de tåler bitte grann mer planteføde i kosten uten å bli syke, enn det ulver gjør? Eller betyr det at de kan få mat som i hovedsak er plantebasert og som dermed tvinger hunder til å være omnivore? Betyr det at de tåler litt mer karbohydrater, eller kanskje litt mer av enkelte typer karbohydrater? Betyr det at de tåler ulike antibeitestoffer bedre? Planteføde er ikke planteføde. Innholdet har alt å si og jeg ser stadig påstander om at en svært liten genetisk endring hos hunder sammenlignet med ulver er nok til å forsvare det å gi hunder store mengder planteføde. Disse påstandene er udokumenterte og mangler en grunnleggende forståelse av hva de genetiske endringene faktisk har å si i praksis.

Husk forresten at også planteetere spiser kjøtt. Er du heldig kan du møte et rådyr i skogen som står og tygger på et kadaver og selv dyr som gorillaer spiser animalsk mat som et viktig kosttilskudd. Dyr spiser andre dyr fordi dyr er mer næringsrikt enn planter. Når du skal bygge opp en dyrekropp av mat gjøres dette lettest om man spiser et dyr hvor byggesteinene kommer i rett form, enn om man spiser planter hvor mange av byggesteinene må endres før de kan brukes. Planteetere har utviklet en rekke strategier for å få mest mulig næring ut av maten. De er ofte svært avhengig av store bestander av mikroorganismer som hjelper dem med å fordøye maten. Både kyr og gorillaer lever for eksempel på et høyfettkosthold, ettersom bakteriene i magen deres gjør om karbohydrater til fett som dyret så tar opp i tarmen. Noen planteetere må gulpe opp maten sin i flere omganger for å få ut mest næring av den, noen spiser sin egen avføring, mange spiser andre dyr og innsekter som kosttilskudd og ikke minst må planteetere bruke svært mye av sin våkne tid på å spise. Slik er verken ulver eller mennesker og vi kan begge spise et stort måltid av næringsrik animalsk mat for så å gå flere dager uten å spise, uten problem. Ulver og hunder mangler selvfølgelig slike planteeterstrategier oppstått for å få mest mulig næring ut av planteføde.

Det er flere påstander som ofte dukker opp når jeg hører veterinærer eller andre snakke om hvor godt hunder tåler plantebasert mat. «De er ikke obligatorisk karnivore slik som katter.» «I naturen spiser ulver også planteføde slik som magesekker med innhold og også litt planter og bær de finner i naturen.»

For å ta det siste først. Ulver spiser, som de fleste andre rovdyr hele kropper og får slik sett i seg det de trenger (de får akkurat som mennesker alt de trenger fra animalsk mat). Troen på at ulver spiser mageinnhold ser ut til å være feil og data tyder på at det å spise litt bær kun er en valpeoppførsel. Magesekker spises uten innhold. Økologiske studier av ulver viser at de er det som på fagspråket kalles «true carnivores» ekte karnivore (10). De har ikke den samme nødvendigheten for kontinuerlig proteininntak som katter og kan lage enkelte aminosyrer selv, som ikke katter kan. Dette betyr dog ikke på noen måte at ulver eller hunder er omnivore.

Det finnes noen små forskjeller på hunderaser når det gjelder tilpasning til moderne kost. Noen raser har i større grad oppstått sammen med jegere og sankere enn agrikulturalister og ser dermed ut til å være nærmere ulven, blant annet når det gjelder gener som koder for amylase (11), et enzym som bidrar til nedbryting av karbohydrater. Men nok en gang, det enkle faktum at noen raser har økt antall gener som koder for amylase betyr ikke at de trenger eller har godt av mer stivelse i maten. Det betyr bare at de kan tåle litt karbohydrater litt bedre enn andre hunder. Men de er fortsatt i all hovedsak å anse som kjøttetende ulver.

At hunder for eksempel har høyere produksjon av amylase i bukspyttkjertel og glukokinase i lever (begge enzymer som hjelper med nedbrytning av karbohydrater) har blitt tolket til at hunder må ha tilpasset seg planteføde i større grad enn katter, men det kan også for eksempel tolkes som et tegn på at de er godt tilpasset det å spise lever som inneholder en god porsjon glykogen.

Vi mennesker begynner å bryte ned karbohydrater allerede i munnhulen. Vi har amylase i spyttet vårt som bryter ned stivelse til glukose. Det er glukosen bakterier i munnen så kan spise på. Dette er et tegn på at vi har inntatt en del karbohydrater i løpet av vår evolusjonære fortid. Vi mennesker har en planteeter som forfar bare noen millioner år tilbake i tid. Siden utviklet vi oss mer og mer til å leve på animalsk mat.

Blir det liggende rester av karbohydratrik mat i munnen får bakteriene mye å spise på, de produserer syre som kan skape hull og de kan skape tannkjøttbetennelse. Det er noe av grunnen til at tannleger vil at du skal bruke tanntråd selv om det ikke finnes gode vitenskapelige data for å støtte bruk av tanntråd hos mennesker. Likevel ser ikke dette ut til å ha vært noe problem for jegere og sankere, noe som kan tyde på at hovedproblemet er karbohydratrik moderne mat, kanskje spesielt acellulære karbohydrater (12). Hunder har ikke amylase i spyttet og dette viser deres tilpasning til et kosthold med lite karbohydrater. De har som sagt en viss produksjon i bukspyttkjertel, men med all sannsynlighet overgås denne kapasiteten til daglig hos hunder som får for mye karbohydrater. Hunder får i stadig økende grad de samme livsstilssykdommene som mennesker slik som overvekt, diabetes, artritt og andre betennelser (13, 14) og den hovedmistenkte er selvfølgelig kostholdet.

Tilpasningene som har skjedd hos hunder fysiologisk sett og som har betydning for hva de tåler av mat, er med andre ord så små at vi fortsatt er nødt til å anse dem som kjøttetere. Deres optimale livsstil finner vi med utgangspunkt i ulvens livsstil. Ingenting av dette gjenspeiles i moderne hundefôr, verken det man kjøper i butikk eller hos veterinærer.

Optimal mat vil også gi naturlig og god tannhelse. Næringsrik mat og mat med tyggemotstand gir gode tenner. Dette gjelder både hunder og mennesker. Allerede i 1945 beskrev Weston Price det han kalte Activator X, en vitaminlignende substans som beskyttet oss mot en rekke sykdommer og lidelser fra tannråte til hjerte- og karsykdom. Dette viste seg senere å være vitamin K2, et vitamin man finner i blant annet fett fra gressetere, innmat, egg, harde oster og fermentert mat som natto. Vitamin K2 er et svært viktig vitamin, men matvarene som er rike på vitaminet blir vi enten advart mot (som egg og kjøtt) eller vi har sluttet å lage den (slik som fermentert mat). K2 bidrar til sunn kalsiummetabolisme (gjennom aktivering av osteokalsin) og sunne tenner. Det produseres av bakterier i magen hos både mennesker og hunder selv om det er uvisst hvor mye av dette vi får nyttiggjort oss av og hvor mye som bare blir inkorporert i membranen til bakterier. Det kan derfor være lurt å gi hunden din noen eggeplommer i nye og ne, og spis for all del noen selv også. Du har godt av det.

Poenget er at dyr får best helse og tannhelse av å spise maten de er best tilpasset. Ulver er kjøttetere og trenger hele dyr. Mennesker kan fylle på med litt grønnsaker, frukt og bær. Ingen dyr har et evolusjonært behov for tannpuss, verken mennesker eller hunder. Trenger vi det, spiser vi feil mat.

Mange veterinærer vil sannsynligvis argumentere med at det er gjort studier som viser fordeler av tannpuss og tannpleie hos hund. Slike studier er gjort (15) og i kjent vitenskapelig analfabetisk stil konkluderer man med at det er effektivt for å forebygge tannkjøttbetennelse. Tannpuss forebygger tannkjøttbetennelse, men dette er hos hunder som spiser moderne tørrfor og tannpuss for hunder framstår derfor som en nødvendighet tvunget frem av at vi gir dem dårlig mat. I «Dietary influences on periodontal health in dogs and cats» (1) skriver for eksempel Ellen Logan, «Proper nutrition and effective oral hygiene are necessary components of oral health and should be jointly promoted in the management of oral disease in dogs and cats.» Utsagnet er basert på studer som viser positiv effekt av blant annet tannpuss hos hunder som spiser moderne prosessert hundemat. Det hadde med all sannsynlighet holdt med godt kosthold så hadde vi sluppet tannpussen (og selvfølgelig mat med tyggemotstand). Dette gjelder for hunder, ulver og mennesker. Flere studier har funnet at tørrfor gjør det bedre sammenlignet med alternative fôrregimer. Og det er helt tydelig at tyggemotstand er viktig for tannhelse, også hos ulver (16). Råhud kommer ofte frem som effektivt for god tannhelse i studier. Alt dette gir mening med tanke på at hunden vår tross alt skal spise et helt bytte, med skinn, små bein og det hele.

Den store tragedien er at ingen har gjort studier som sammenligner hunder som får ulvemat med hunder som får hundemat.

Skriver Ellen Logan: (1)

«Early literature reported that the natural diet of wild canids and felids had plaque-retardant effects and that those wild canids and felids were not afflicted with the generalized form of periodontal disease seen in domesticated pets.»

Men videre skriver Logan at dette er det ikke gjort noen studier på og basert på de enkle fakta at tannsykdom hos hunder er svært vanlig og at tannpuss ser ut til å hjelpe (alt selvfølgelig på moderne hundefôr) ser hun ingen annen utvei enn å anbefale et strengt regime av regelmessig tannpuss i hjemmet og regelmessig veterinærbesøk for profesjonell tannpleie.

Skriver Bosch og medarbiedere (10):

«The concept of ‘natural’ foods that may better match the physiological and metabolic make-up of dogs is comparable to the paradigm that the Palaeolithic hunter-gatherer diet would better fit modern man than our current nutrition. The discordance hypothesis originally described by Eaton & Konner states that the human genome evolved to adapt to conditions that no longer exist, the change from Palaeolithic to current nutrition occurred too rapidly for adequate genetic adaptation and the resulting mismatch helps to cause some common ‘diseases of civilisation’ such as diabetes mellitus, obesity and dental disease» [min utheving]

Med evolusjonsbiologien som grunnlag er det viktigste spørsmålet vi kan stille oss når vi snakker om hunders tannhelse følgende: har ulver samme problemer med tannhelsen? Hvis ikke er hundenes problemer garanter knyttet til livsstilsfaktorer vi mennesker er skyld i og den mest sannsynlige livsstilsfaktoren er maten. Og ja, jeg vet at domestiserte hunder kan leve lengre enn ville ulver, men hundene får tannkjøttproblemer allerede i ung alder så det argumentet er ugyldig. Spørsmålet om ulver har samme problemer med tannstein og andre tannproblemer som hunder er også ganske enkelt å svare på. Fra Kristiansand dyrepark får jeg høre at ulvene der, som fores med stykker av kjøtt med bein og hud (mest fra hest), har så godt som ingen tannproblemer og de ser nesten ingen tannstein i det hele tatt.

Jeg ville trodd at om det er en yrkesgruppe som burde være enda mer opptatt av evolusjonsbiologi enn meg, så er det veterinærer (rent bortsett fra evolusjonsbiologer selvsagt). De jobber til daglig med arter som gjennom avl utvikler seg og endrer seg foran våre øyne. Darwins On the origin of the Species burde være enhver dyrleges grunnbok. Men etter mitt siste besøk hos veterinæren, undersøkelser av hva slags fôr som ofte bli solgt hos dem og anbefalinger om å pusse tennene til rovdyr fremfor å gi dem rett mat, begynner jeg å lure på om yrkesgruppen har mistet sitt evolusjonsbiologiske grunnlag. Hva skal vi egentlig tro når våre dyrleger er sponset av og selger plantebasert dyrefor som skaper usunne hunder? Har de glemt hvor hundene våre kommer ifra?

 

Litteratur

1. Logan EI. Dietary influences on periodontal health in dogs and cats. The Veterinary clinics of North America Small animal practice. 2006;36(6):1385-401, ix.
2. Trut L, Oskina I, Kharlamova A. Animal evolution during domestication: the domesticated fox as a model. BioEssays : news and reviews in molecular, cellular and developmental biology. 2009;31(3):349-60.
3. Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective: Chichester: Wiley-Blackwell; 2010.
4. Jåbekk P. Helt naturlig mat og trening : god helse, mer energi, sterk kropp, vektnedgang, bedre mage. Oslo: Renessanse forl.; 2013.
5. Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. The American journal of clinical nutrition. 2000;71(3):682-92.
6. Cordain L, Eaton SB, Sebastian A, Mann N, Lindeberg S, Watkins BA, et al. Origins and evolution of the Western diet: health implications for the 21st century. The American journal of clinical nutrition. 2005;81(2):341-54.
7. Gurven M, Kaplan H. Longevity Among Hunter- Gatherers: A Cross-Cultural Examination. Population and Development Review. 2007;33(2):321-65.
8. Cordain L. Cereal grains: humanity’s double-edged sword. World review of nutrition and dietetics. 1999;84:19-73.
9. Koike D, Yamadera K, DiMagno EP. Effect of a wheat amylase inhibitor on canine carbohydrate digestion, gastrointestinal function, and pancreatic growth. Gastroenterology. 1995;108(4):1221-9.
10. Bosch G, Hagen-Plantinga EA, Hendriks WH. Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition? Br J Nutr. 2015;113 Suppl:S40-54.
11. Reiter T, Jagoda E, Capellini TD. Dietary Variation and Evolution of Gene Copy Number among Dog Breeds. PloS one. 2016;11(2):e0148899.
12. Spreadbury I. Comparison with ancestral diets suggests dense acellular carbohydrates promote an inflammatory microbiota, and may be the primary dietary cause of leptin resistance and obesity. Diabetes, metabolic syndrome and obesity : targets and therapy. 2012;5:175-89.
13. Freeman LM, Abood SK, Fascetti AJ, Fleeman LM, Michel KE, Laflamme DP, et al. Disease prevalence among dogs and cats in the United States and Australia and proportions of dogs and cats that receive therapeutic diets or dietary supplements. Journal of the American Veterinary Medical Association. 2006;229(4):531-4.
14. DG ON, Church DB, McGreevy PD, Thomson PC, Brodbelt DC. Prevalence of disorders recorded in dogs attending primary-care veterinary practices in England. PloS one. 2014;9(3):e90501.
15. Harvey C, Serfilippi L, Barnvos D. Effect of Frequency of Brushing Teeth on Plaque and Calculus Accumulation, and Gingivitis in Dogs. Journal of veterinary dentistry. 2015;32(1):16-21.
16. Vosburgh KM, Barbiers RB, Sikarskie JG, Ullrey DE. A Soft versus Hard Diet and Oral Health in Captive Timber Wolves (Canis lupus). The Journal of Zoo Animal Medicine. 1982;13(3):104-7.