Et svar til Martin Norum

I forrige innlegg her på siden skrev jeg en kritikk av en måte å ta opp, vel…, kritikk på og jeg nevnte flere personer spesifikt. Mest skrev jeg om et innlegg av Martin Norum i aftenposten. Etter jeg la ut teksten på nettsiden min, skrev Martin et langt svar og la det igjen på facebooksiden min.

Med Martin sin tillatelse, velger jeg å svare på det her, ettersom både det å lese og skrive lange innlegg på facebook byr meg imot og jeg tror en nettside er en bedre plattform for en slik debatt (selv om jeg er usikker på om dette er en debatt).

Nå ville det ikke gjort meg så mye å la Martin sitt innlegg stå ubesvart, men så er jeg jo alltid nysgjerrig på dette fenomenet med debatter og evt muligheter for å faktisk finne ut av ting sammen. Så denne gangen ser jeg på det som et interessant prosjekt å se om det er mulig å komme noe videre i konstruktiv retning. Selv om jeg husker med gru blant annet Sam Harris sitt forsøk på god diskusjon med Noam Chomsky.

Lars (min podcastmakker) er nok noe mer begeistret for strategier som Daniel Dennet sitt konsept om «steel manning» som en motvekt til stråmannmaking. Jeg tenkte på det før jeg begynt å skrive dette, jeg liker konseptet, men synes vel ikke steel manning er fortjent fra meg i dette tilfellet. Det betyr dog ikke, at jeg ikke skal forsøke å holde meg faglig.

Si gjerne ifra om hva du synes om denne typen debatt som innlegg her. Om det ikke er noe populært å lese for tilhørere så tar jeg fremtidige debatter privat i stedet. Dere som leser dette må selvfølgelig også bidra, for som tilhører ser man lettere svakheter og styrker ved argumentene som vi som diskuterer ikke nødvendigvis ser.

Nå virker det for meg på det som Martin skriver at det er noe mer som ligger bak her enn det som ble publisert i Aftenposten. Det er jeg ikke interessert i og kjenner ikke til. Min kritikk var av det som stod i Aftenposten. Gunn-Karin Sakariassen har i etterkant publisert et motsvar og det har jeg heller ikke lest. Jeg er ikke interessert en eventuell konflikt mellom dem, kun måten Martin og andre som tilsynelatende ønsker å være en stemme for det rasjonelle gjør saken en utjeneste.

Under står Martin sitt innlegg fra facebook i kursiv, så svarer jeg i vanlig font.

La oss starte:

Du er god til å lese det du vil lese, men dårlig til å gjengi sakens gang på en sann måte, slik den faktisk har skjedd. Synd!»

Du forholder deg ikke til hva jeg har sagt og ignorerer det jeg baserer påstandene mine med. I motsetning til hva du skriver har jeg argumentert. Jeg har argumentert med at det ikke er grunn til å demonisere næringsrike matvarer og at rådene som fremkommer står i strid med *det samlede kunnskapsgrunnlaget*.

Som utgangspunkt her må jeg påpeke at jeg ikke her helt sikker på hva vi diskuterer siden innlegget ditt i Aftenposten var så vagt, men antar at det først og fremst handler om kostholdsrådene som var vist på bildet i artikkelen fra konferansen.

Her må jeg stå må mitt å hevde nok en gang som jeg skrev i opprinnelig post, at dette ikke er argumenter. Jeg kommer tilbake til dette begrepet ditt «det samlede kunnskapsgrunnlaget» seinere. Men for å ta det helt åpenbare her: om noen sier at det er svakheter ved «det samlede kunnskapsgrunnlaget» som gjør at råd kostholdsråd ikke er gode, så er det ikke et motargument å si at det står i strid med det samlede kunnskapsgrunnlaget. Det er bare å gjenta det samme som motparten og gjør at vi ikke kommer noen vei. Det er strengt tatt bare en tautologi. Kostholdskonferansen som du kritiserte har som utgangspunkt at bevisgrunnlaget myndighetene bruker på en eller annen måte ikke er godt nok. Då må diskusjon og argumentasjon gå på detaljene man er uenige i.

At lavkarbotilhengere spiser mindre av de aktuelle matvarene er ikke et argument for at alle andre skal gjøre det samme. Du har imidlertid ikke kommet med noen motargumenter mot dette, noe du er hjertelig velkommen til.

Her henger jeg ikke med på hva du skriver om Martin. Du nevner ikke lavkarbo med et ord i saken din og hvordan dette plutselig handler om lavkarbo forstår jeg rett og slett ikke. Jeg tror ikke det var en lavkarbokonferanse. Her må du gi meg mer info.

Du anklager meg for logiske tankefeil, men da er det relativt komisk at du skriver: «Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil «. Det er en vanlig tankefeil, men det er ikke saken her.

Da tar jeg imot din bekreftelse på at det er en tankefeil og fastholder at du begår den, men jeg er uenig i at det ikke er saken. Slik jeg ser det er det nettopp dette som er saken, og den direkte årsaken til mye av konfliktene i ernæringsfeltet.

Din logiske tankefeil er først at dette er en stråmann, og deretter at du ser totalt vekk fra hele evidensgrunnlaget og det at jeg har brukt dette som argument.

Nok en gang, om noen hevder at evidensgrunnlaget er feil, dårlig feiltolket eller svakt på en eller annen måte, er det ikke et argument å vise til dette samme grunnlaget. Hvordan det er å fremstille ditt argument feil, altså at jeg lager en stråmann kan jeg heller ikke umiddelbart se. Som sagt, evidensgrunnlaget er basisen for uenighetene som diskuteres og jeg sidestiller det å vise til det samlede bevisgrunnlaget som å appellere til flertallet, ettersom det du kaller det samlede bevisgrunnlaget er et grunnlag (ikke samlet) lagt frem av flertallet og som er grunnlaget som diskuteres.

Videre begår du «The texas sharpshooter» ved å danne deg et passende mønster for å fremme din sak (å påstå at jeg sier noe er riktig fordi flertallet sier det), selv om det ikke faktisk stemmer.

For å ta en liten digresjon her. Podcasten «You are not so smart» har en veldig fin episode (episode 71) om nettopp denne tankefeilen.

Men jeg ser ikke poenget ditt helt her. Min sak er å fremme god vitenskapelig holdning, men jeg mistenker at det ikke er det du mener når du sier «min sak». Det er mulig jeg lager et mønster som passer meg, men for å gjenta meg selv ad nauseum, å vise til det samlede evidensgrunnlaget er slik jeg kan lese teksten din, ditt hovedargument. Men du har rett i at du ikke direkte sier at noe er riktig fordi flertallet sier det er slik, så slik sett er det min tolkning av det du sier. Likevel synes jeg det er vanskelig å skille kvalitativt mellom den påstanden og det å vise til «det samlede evidensgrunnlaget.»

Du velger å forsøke og score et billig poeng og kalle dette en tankefeil. De er jo for å si det forsiktig anti-vitenskapelig praksis fra en som hevder han forholder seg til vitenskap (noe du åpenbart ikke gjør når du hevder suverenitet av lavkarbo over noe annet når det samlede evidensgrunnlaget ikke indikerer forskjell ved energi- og proteinmatching: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28193517).

Slik jeg ser det er det å påpeke tankefeil og logiske feilslutninger langt viktigere enn å skåre billige semantiske poeng. Jeg tror helt og holdent på at mange av problemene med ernæringsfaget og årsaken til de største konfliktene i fagfeltet er en direkte følge av disse nevnte og andre tankefeil. Derfor kommer jeg til å fortsette med, slik jeg har gjort tidligere å påpeke disse feilene.

Når du så sier at jeg ikke forholder meg til vitenskap fordi jeg hevder suverenitet av lavkarbo, så er dette vanskelig å forstå. Hva er det egentlig du sier at jeg mener? At lavkarbo alltid er best? At det best ved vektnedgang? Nå du kommer med slike unyanserte påstander uten å vise til at jeg faktisk har sagt dette, for jeg er helt sikker på at jeg ikke mener det, så er det kroneksemplet på stråmannsargumentasjon. Her må du nyansere å si akkurat hva jeg har sagt så vi kan diskutere faglig. Slike påstander legger ikke grunnlag for det.

Og til slutt synes jeg jo det er ironisk at den eneste artikkelen du viser til i svaret ditt er den kjente studien med Kevin Hall som hovedforfatter og som er sponset av NuSi en organisasjon som ble opprettet nettopp på grunn av de store uenighetene i ernæringsfeltet, dvs, intet samlet evidensgrunnlag.

Du anklager meg for personangrep, noe jeg ikke har begått noe sted, samtidig som du hyklersk nok begår et personangrep selv «fanget av sin egen hubris».

Du må lese teksten min nøye før du svarer Martin. Det var Marit Simonsen jeg skrev at kom med et personangrep.

Jeg har vært på sak. At jeg hadde en krass tone (antakelig for krass) er en helt annen ting, men jeg har fortsatt ikke gått til personangrep. Kritikken var i første omgang rettet mot personer i sosialer medier med stor rekkevidde, og dette ble kommentert i et facebookinnlegg (som jeg da antar du ikke har sett, siden du ser vekk fra dette) som handlet om at vedkommende ukritisk sprer demonisering av næringsrike matvarer, og vedkommende som holdt foredrag ble dratt inn i dette fordi hun var avbildet, uten at hun, men saken og temaet ble kommentert. Jeg har kommentert bombastiske ernæringsråd som av kommersielle hensyn utfordrer det etablerte og ikke baserer seg på vitenskap, men tro (noe jeg ser du ikke er så glad i), følelser og ideologi. Da må man tåle å bli utfordret tilbake.

Jeg skrev teksten min basert på ditt innlegg i Aftenposten. Du kan ikke i en lite skjult bebreidende tone, legge en skyld på meg for å ikke ha lest en eller annen diskusjon på facebook. Jeg aner ikke hva du eller andre diskuterer på facebook. Men om man må kjenne til en slik diskusjon for å lese aftenposteninnlegget, så vil jeg anbefale deg i fremtiden å skrive dette i tekstene dine. Så for å klargjøre, all diskusjon her og det jeg har skrevet tidligere er utelukkende basert på ditt innlegg i Aftenposten. Det stod der at teksten opprinnelig stod på din facebookside. Når jeg trykket på linken kom jeg til et helt likt innlegg på facebook. Om du sender ting til Aftenposten for publisering der, må du sørge for at det gir mening og ikke har en masse skjulte premisser.

Du setter et falskt premiss i at alle som er uenige er det fordi de mener at flertallet har rett, og ser nok en gang helt vekk fra det samlede evidensgrunnlaget, men velger heller feilaktig å påstå at jeg ikke har noen argumenter. Det er ikke apell til autoritet eller flertallet som leder min mening, men appell til samlet vurdering av vitenskapelig konsensus. Men sikkert digg å definere det slik, og det er klart det er mer behagelig å drive cherry picking, men det gjør det fortsatt ikke korrekt av den grunn.

Nå vet jeg ikke hva som er verst, å appellere til konsensus eller flertallet. Det blir sagt at det ikke finnes noen større trussel mot vitenskapelig utvikling enn konsensus. Jeg sidestiller som sagt appell til flertallet, og appell til «det samlede evidensgrunnlaget». Det er nok derfor du mener det er et falskt premiss.

Men la meg gå litt nærmere inn i det du kaller det samlede evidensgrunnlaget. I alle sakene, din inkludert, som jeg viser til i teksten min, bli appell til flertallet eller konsensus eller «det samlede evidensgrunnlaget» brukt som hovedargument mot det å gå imot myndighetenes kostholdsråd. Slik sett er det ikke et falskt premiss, men et faktum.

Og så til det viktigste her, det samlede evidensgrunnlaget i ernæring spiker i alle retninger når det gjelder flere saker. De norske kostholdsrådene er ikke basert på et samlet evidensgrunnlag, men på et utvalg av utvalg av forskning, hvor epidemiologi står sterkest. Epidemiologi kan knapt kalles vitenskap og kan ikke si noe om kausalitet, likevel stoles det tungt på innen ernæringen, et særtilfellet innen medisinen. Men epidemiologien spriker i alle retninger. Om du ser på forskning på rødt kjøtt og kreft spriker resultatene alle veier, om du ser på mettet fett og hjerte og karsykdom, spriker resultatene alle veier og sånn fortsetter det. Du kan ganske enkelt ikke vise til det samlede evidensgrunnlaget som et generelt argument, både på grunn av argumentets tautologiske natur i denne sammenhengen, men også fordi det samlede evidensgrunnlaget ikke viser det du tilsynelatende sier det viser.

Det er grunnlaget for kostholdsrådene som skaper store debatter i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter og som splitter fagmiljøet, derfor kan man kan ikke vise til det samlede evidensgrunnlaget som et argument.

Blant pågående store diskusjoner i tidsskrifter er om mettet fett er farlig i det hele tatt, om rødt kjøtt er farlig, om salt bør reduseres, om vi bør spise så mye fiber som anbefales, hva man bør spise for å gå ned i vekt osv. Og det er masse argumenter både for og imot i disse og flere saker. Dette er ikke diskusjoner om mindre viktige detaljer, men om de helt grunnleggende hjørnesteinene i kostholdsrådene. At disse diskusjonene kan skje på et så høyt nivå, viser både svakheter med fagfeltet, men ikke minst at det ikke finnes noe samlet evidensgrunnlag som peker en retning og som man kan bruke som argument.

Et eksempel fra min hverdag på hvorfor det ikke går å argumentere slik er dette: Når jeg underviser i ernæring på Høgskolen (nå Oslo – Met) har vi en lærebok i grunnleggende ernæring på pensum fra Danmark, redigert av Arne Astrup. I den står det ganske tydelig at det ikke ser ut til at mettet fett i kosten er noe vi bør advare mot og det går gjennom studier og argumenter for dette. I tillegg på pensum er de norske kostholdsanbefalingene som advarer ganske sterkt mot mettet fett. Og hvert år må jeg forklare hvorfor det er en så grunnleggende forskjell mellom disse to.

Unntaket i denne sammenhengen er at man kan bruke argument om det samlede bevisgrunnlaget om man snakker om enkelte spesifikke påstander. Som om for eksempel gulrot er helseskadelig å spise. Da kan man si at det samlede evidensgrunnlaget ikke støtter en slik påstand. Men det kan aldri brukes som et generelt argument.

Det samme gjelder det du skriver om «feil» utdanning. Hvor har jeg skrevet det? Det jeg har sagt om dette er at utdanningen ikke kvalifiserer til å jobbe klinisk. Men det hindrer deg naturligvis ikke å sette opp en stråmann. Utdanningen det er snakk om i dette tilfellet vektlegger heller ikke vitenskap, metode og kritisk tenking, noe som fremkommer tydelig både av pensum, beskrivelse av utdanningen og den faktiske kunnskapen vedkommende og andre med samme utdanning har vist i sine kommentarer. Beklager, men konstant appell til følelser og ideologi leder ingen vei.

Du har helt rett Martin i at du ikke direkte skriver om det å ha feil utdanning. Det er mulig jeg tolker det du skriver for langt, men teksten din ble oppfattet som en kritikk mot mennesker som uttaler seg om kosthold og som samtidig ikke har relevant, eller riktig utdanning.

For eksempel skriver du:

«Er det én egenskap «coacher» med svært begrenset ernæringsutdanning burde ha på plass i ernæringsspørsmål, så er det ydmykhet og åpenhet for å ta feil. Ikke ignoranse, arroganse og inkompetanse.»

Jeg synes dette er direkte flåsete. Ydmykhet og åpenhet for å ta feil, gjelder alle som jobber med fag uansett utdanning. Utdanning har ikke noe å si.

Du skriver også: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter»»

Ernæringsterapeut er ikke noen beskyttet tittel og viser slik sett ikke til en utdanning. Alle kan kalle seg dette. Noen av dem som kaller seg ernæringsterapeuter har for eksempel utdanning i samfunnsernæring fra HiOA. Erik Arnesen som er ernæringsrådgiver for LHL og sitter i Nasjonalt råd for ernæring har for eksempel en slik utdanning. Med andre ord slår du vilt rundt deg med slike unyanserte kritikker mot folk som kaller seg ernæringsterapeuter. Det er ikke utdanningen til folk som er problemet, men enkeltmenneskers ufaglighet. Og teksten din oppfattes virkelig som at mennesker som har en ernæringsutdanning som ikke kvalifiserer til klinisk ernæringsfysiolog, tilhører et alternativt miljø som kommer med ernæringsfjas. Det er bare feil på så mange måter noe kan være feil, selv om jeg er ganske sikker på at det ikke er det du ønsker å si.

«Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede.»

Det holder dessverre ikke vann å be folk se til evolusjonen for å finne ut hva man skal spise, fordi det i motsetning til hva man får inntrykk av i posten din ikke var én steinalderdiett. Og hva forfedrene våre spiste er på ingen måte et argument for hva vi er best tilpasset å spise i dag. Nettopp på grunn av _evolusjonen_ (vi utvikler oss og lever i en annen verden enn før). Vi lever også ganske betydelig mye lengre i dag enn hva vi gjorde før, og det er ikke akkurat noe som tyder på at det vi gjør og spiser i dag er underlegent det vi gjorde i steinalderen, selv om dette er et multifaktorielt årsaksbilde bak dette, deriblant bestående av teknologi, medisin, kosthold og mer.

Her setter du opp den vanligste stråmannen som blir brukt i dette feltet. Det er ingen som påstår at det fantes én steinalderdiett. Det ville jo vært fullstendig på jordet og det er utrolig at du kan tro at noen kan påstå noe slikt. Det er rett og slett en skammelig uvitenskapelig stråmann og en fullstendig missrepresentasjon av det som blir sagt.

For det første vil jeg si at når det gjelder alle argumentene dine her, så tar du feil på hvert enkelt. Jeg har vist og forklart grundig hvorfor det er feil i min bok «Helt naturlig mat og trening» og kan ikke gjengi all argumentasjonen her ettersom det ville blitt for langt. Men kort oppsummert sier de evolusjonære data svært mye om hva vi bør spise sli kdet selvfølgelig gjør med alle dyrearter. Man kan fint sette opp retningslinjer for hva som kjennetegnet kosthold rundt omkring i verden før jordbruksrevolusjonen selv om det var mye ulikt med disse kostholdene. Det er det som er felles som er poenget, ikke det som er forskjellig. Og det er svært mange data som tyder på at det vi spiser i dag er underlegent det vi spiste i paleolitikum. Først og fremst spiser vi langt mer næringsfattig nå. Nok en gang, jeg har argumentert for dette grundig i min bok og kan ikke ta alt her. Argumentene dine viser likevel at du ikke har tatt deg bryet med å lese forskningslitteratur om evolusjonært kosthold ettersom hvert enkelt av ditt argument er motbevist gang på gang i nesten hver eneste artikkel du finner. Her prater du rett og slett om noe du ikke kan noe om.

Kan du vise meg hva det «evolusjonært tilpassede» kostholdet er (med referanser), og videre referansen til «I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold»? Du begår forresten tankefeilen «Burdon of proof» ved å påstå at bevisbyrden ligger hos noen andre enn den som fremsetter påstanden (deg) om at «det evolusjonært tilpassede» er best.

Her viser du nettopp en sterk ufaglig side. Du argumenterer først sterkt imot et evolusjonært kosthold, med å kun bruke stråmenn som er motbevist opp og ned i mente i litteraturen om slikt kosthold, og så ber du om litteratur om dette. Det kan ikke tolkes på noen annen måte enn at du argumenterer sterkt imot noe du ikke har lest særlig om og ikke kan noe om. Det er alvorlig.

Et evolusjonært kosthold er satt sammen etter retningslinjer fra preagrikulturell tid. I hovedsak betyr det: fravær av korn, belgfrukter, raffinerte matvarer som planteoljer og sukker og i stor grad også melkeprodukter. Ellers består kostholdet da av kjøtt, fisk, fugl, egg, frukt, grønnsaker, nøtter, sopp og bør i alle former og i ulike mengder uavhengig av makronæringsstoffinntak.

Her er et par artikler fra en studie som sammenlignet paleolittisk kost med middelhavskost. De inneholder også forklaring på hva som kjennetegner det evolusjonært baserte kostholdet. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17583796 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21118562

Jeg begår ikke en tankefeil her når det gjelder bevisbyrden. Evolusjon danner grunnlaget for alle biologiske fag. Kommer man med påstander som går mot evolusjonen er bevisbyrden alltid på det antievolusjonære. Det må du bare godta. Det gjelder alt som har med vår helse å gjøre, for eksempel treningsbelastning, søvnmengde, stress, kostholdssammensetning osv. Det er alltid evolusjon som danner grunnlaget. Det øyeblikket man foreslår noe som går på tvers av det evolusjonære er bevisbyrden på deg. Om du arbeider i en dyrehage og noen foreslår å fore alle dyrene samme mat, og dermed se bort i fra deres naturlige kosthold, så er det et antievolusjonært forslag, og bevisbyrden er automatisk på den som foreslår dette fordi ingen dyr tilpasses et naturlig usunt kosthold. Det samme gjelder mennesker. Det har ikke skjedd noen stor genetisk endring i vårt genom siden vi gikk over til jordbruk. Det har jeg sjekket. Derfor kan det ikke være at vi har tilpasset oss det moderne kostholdet.

Av nysgjerrighet, er du ernæringsutdannet? Før du hopper på nok en feilaktig påstand om at jeg med å spørre om dette påstår at du tar feil: det var ikke det jeg nå skrev. Jeg spør siden du åpenbart har en svært sterk bias mot høyfett-kosthold. Jeg har personlig ingenting i mot lavkarbo, og ser på det som et fint alternativ for mange, men har noe imot alle påstandene om suvereniteten av lavkarbo over lavfett (som ikke støttes av litteraturen). Og som spesielt ikke støttes av litteraturen hva gjelder prestasjon i sammenheng med trening. Det er også interessant å vite om du er ernæringsutdannet basert på det jeg nå skrev og i tillegg det du uttaler her:

“For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.”

At du fortsatt henger deg opp i utdanningen til folk, etter det jeg skrev i forrige post, og nå vil vite om min utdanning, er irrasjonelt, barnslig og upassende. Folks utdanning har ingenting å si.

Når det gjelder din påstand mot min forutinntatthet for høyfettkosthold så er det noe du må dokumentere. Slike påstander om en faglig uredelighet er alvorlige og kan ikke kastes ut uten å vise tydelig hva denne forutinntattheten faktisk er.

Som skrevet tidligere er ett av de sikreste tegnene på svakheter ved fagfeltet de store uenighetene om de aller mest grunnleggende deler av faget.

Dersom du ikke selv har ernæringsutdanning er det kanskje verdt å tenke og reflektere over din egen ernæringsforståelse og dine forsøk på “fornuft” ved å spille på evolusjon. Jeg anerkjenner mine begrensninger innen svært mange felt innen ernæring, deriblant epidemyologi. Jeg anerkjenner også at jeg på ingen måte burde jobbe med syke personer, i likhet med “ernæringsterapeuten” som sier hun jobber klinisk.

Som oppsummering og velment råd: du kommer ikke så godt ut av det ved å glatt ignorere det andre begrunner påstandene sine med. Det er også fint å unngå feilene du anklager meg for å gå i. Dette gjør du ved å feilaktig påstå at jeg begår personangrep samtidig som du gjør det selv, ved å feilaktig anklage meg for tankefeil jeg ikke har begått samtidig som du pent hopper rett i noen fine selv. Kanskje du kunne begynne å diskutere fag og bruke vitenskap, fremfor et langt innlegg som likevel er innholdsløs kritikk?

Min oppsummering av ditt svar er at du fortsetter å gjøre en grunnleggende feil ved å vise til det samlede bevisgrunnlaget ettersom det både er tautologisk i form av å være grunnlaget for uenigheten og for å være et falsk premiss. Det samlede bevisgrunnlaget viser ingen klar kostholdsretning generelt sett, (annet enn en evolusjonær basert retning) slik den som anbefales av myndighetene. Du argumenterer mot et evolusjonært basert kosthold med å kun bruke stråmenn, og du fortsetter å fokusere på folks utdanning, denne gangen min utdanning. Derfor står min kritikk fra den den forrige posten ennå. Jeg anser slik argumentasjon som å være i samme gruppe som det mest alternative og uvitenskapelige og for å være selvmål i kampen mot irrasjonalitet.

Jeg vil også gi ett siste råd. Det er å kritisere enkeltpersoner og enkeltargumenter/enkeltsaker fremfor å forsøke å kritisere miljøer eller liknende. Det er det jeg gjør med deg her. Jeg kunne for eksempel ikke kritisert skeptikermiljøet generelt. Om vi ikke retter kritikken tydelig mot dem som fortjener det, men maler med for stor pensel eller blir for vag, vil alt for mange bli dømt skyldig ved assosiasjon, noe som bare bidrar til å fremme gruppetenkning.

Rasjonalitetens ufrivillige motspillere

Bare for å legge det på bordet med en gang, jeg utstår ikke tro i noen form, enten det er troen på en eller flere guder, konspirasjonsteorier eller troen på at vi kan behandle med å stikke nåler i magiske energibaner. Tro, når den erstatter fornuft, rasjonalitet og vitenskap, gjør verden til et verre sted å være. Men selv så mye jeg misliker tro, er det én ting som får blodtrykket mitt til å stige enda mer.

Det er når de som mener de kjemper for skepsis og rasjonalitet, uten å være klar over det, fanget av sin egen hubris, i stedet slår et slag for ufornuften.

FallaciesPosterHigherRes

13. februar stod et innlegg på Aftenposten Meninger, skrevet av Martin Norum.   Innlegget var et angrep på en kostholdskonferanse og enkeltpersoner ved denne konferansen som hadde kommet med kostholdsråd som var på tvers av myndighetene sine råd. Så vidt jeg forstår Norum gjennom det jeg har sett på nett, anser han seg som en forkjemper for det rasjonelle og innlegget hans var ment som et slag mot det alternative og uvitenskapelige.

Men det var ikke det innlegget hans var. Tvert imot var det et lysende eksempel på  antirasjonalitet og uvitenskapelighet fint pakket inn i ad hominem argumentasjonsfeil. Hans to hovedargumenter mot personene som fremmet kostholdsråd på tvers av myndighetens var 1) at myndighetene har rett på bakgrunn av at det er flere mennesker som mener dette enn eventuelle alternativer og at det tross alt er myndighetene, og 2) at man ikke kan stole på kostholdsråd som kommer fra dem med feil utdanning.

Norum skriver blant annet: «Rådene strider, med noen unntak som brus, godteri og fast food, mot det samlede kunnskapsgrunnlaget som finnes, og er rett og slett ikke riktige påstander i det hele tatt. De er stikk i strid med hva som er å anbefale, men dette er ikke noe nytt fra det alternative ernæringsmiljøet.» og videre: «Der finner man som regel på sin egen virkelighet fremfor å forholde seg til systematiske undersøkelser og den objektive virkelighet.»

Og til slutt: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter».»

Om ikke alle umiddelbart ser problemet med denne argumentasjonen, skal jeg forklare. Norum var uvitenskapelig og irrasjonell fordi han ikke kom med argumenter, men med logiske feilslutninger. Han tenkte feil. Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil som har et eget navn: argumentum ad populum (i dette tilfellet blandet med argumentum ad verecundiam). Det rett og slett helt feil. Antall mennesker som anser en ide som sann, påvirker ikke ideens sannhet.

Ironien ved at Norum fikk publisert teksten sin en kort dag etter 12. februar, Charles Darwin sin bursdag, var ikke tapt på meg. Darwin er bare en av mange vitenskapsmenn som gjennom tidene har slått gjennom med en ide de aller fleste var imot, men som ikke desto mindre var sann. Darwin fikk (selvfølgelig ikke helt alene) sin ide til å bli den rådene gjennom logikk, argumentasjon og empiri. Darwins farlige ide om at design ikke trenger noen designer gikk imot fornuften og det allment aksepterte.

Norums andre logiske tankefeil er hans påstand om at utdanningen til personen som fremmer en påstand har noe å si. Dette er også en så vanlig måte å tenke feil på at det har et eget navn: argumentum ad verecundiam, å appellere til autoritet.

Jeg synes det er både skummelt og tankevekkende hvor lavt nivå det er på argumentene til mange av dem som tror de slåss for rasjonaliteten. På jobben min ville oppgaver jeg fikk inn med slik argumentasjon ikke fått til ståkarakter i første klasse engang. Norum kunne vist til empiri og argumentert enkelt for sannsynlighet, men gjør det av en eller annen grunn ikke.

Den vanligste feilen jeg ser i slike innlegg, er gruppetenkning (group think). Man velger side og skiller mellom seg selv med de andre som slåss for det rasjonelle, og dem som står for det alternative. Men risikoen med dette er at man kjøper seg inn i ideer kun fordi de godtas av gruppen man identifiserer seg med, fremfor å kjøpe dem basert på empiri.

Økonomen og filosofen Thomas Powel uttrykker dette treffende når han skirver: «The ignorance, prejudices, and groupthink of an educated elite are still ignorance, prejudice and groupthink…»

Og videre, «Although scientists should always put new theories to the test and assess their validity, this is not always done. Ideas are often accepted more on the basis of resonance with peers than empirical verification.» Mennesker som ser på seg selv som forkjempere for fornuften må i like stor grad, eller det vil si, må faktisk i større grad enn alle andre, sloss imot vår biologiske og kulturelt innebygde evne til å tenke feil.

Vitenskapsfolk er akkurat som alle andre og som Sowell skriver det: «If they are simply people who are like-minded in general, then the consensus of the group about a particular new idea depends on what that group already believes in general- and says nothing about the empirical validity of that idea in the external world.»

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de dårlige og irrasjonelle holdningene mange av dem som anser seg selv som skeptikere viser. Jeg har vist et eksempel her tidligere på hvordan for eksempel overskeptiker Gunnar Tjomlid  i en kommentar viste at han mente jeg ikke kunne tas seriøst med det argumentet at jeg fremmet noe som gikk imot det mer anerkjente. Altså ingen faglige motargumenter, men kun nok en logisk feilslutning. Ingeborg Senneset gjorde en tilsvarende feil da hun skrev om ufornuften rundt frykt for gluten. Innlegget hennes så utelukkende ut til å være basert på en tro om at gluten ikke kunne være farlig fordi 1) myndighetene sier det ikke er farlig, og 2) flere som er uenige i myndighetene, og som lett stemples som alternative, sier det er farlig og ideen blir derfor skyldig ved assosiasjon. Ingen empiri trengs.

Det disse menneskene, som ufrivillig spiller på motstanderes side og fremmer ufornuft fremfor rasjonell tanke, ikke ser ut til å være klar over, er den innsatsen som kreves for å navigere i polariserte debatter. Som George Santayana formulerte det, prisen på kunnskap er evig overvåkenhet. Det er ikke lett å være rasjonell, man kan ikke bare velge side. Man må faktisk jobbe for å unngå å velge side. Man kan ikke forkaste ideen om eloverfølsomhet fordi den kommer fra en mann med en hatt av aluminiumsfolie. Man kan forkaste den fordi den mangler empiri.

Bongotrommespiller Richard Feynman, både sa og skrev, at det første prinsippet er at en ikke må bli lurt – og at en selv er den enkleste å lure.

Det er ikke vanskelig å slå opp i media og finne slike eksempler, og det er det som gjør meg så redd. Hva om det er en trend? For litt siden skrev vitenskapsskribent Marit Simonsen en kritikk av et innslag som hadde vært sendt på NRK.

Marit Simonsen gjør i denne kritikken akkurat det samme som de overnevnte og spiller de irrasjonelle og antivitenskapeliges rolle uten være klar over det.

TV-innslaget Marit Simonsen kritiserer viste en person som laget mat, blant annet kraft, og som sier at rett mat gir god tarmhelse, noe som kan være viktigere enn influensavaksinen. Marit Simonsen liker dårlig hele vinklingen og sier at NRK gjør en grov bom og lister opp det hun mener er feil.

Først kritiserer hun NRK for å kalle Margit Vea (som kommer med uttalelsen om kraft) en kostholdsekspert siden hun kun hadde en mastergrad i helsefag rettet mot ernæring. Men dette er ikke et argument. Det er bare tull. Det har som sagt ingenting å si hvem som kommer med en påstand, spørsmålet er om den støttes av empiri. Gjør den ikke det, er det bare å vise til enten mangelen på empiri eller til empirien som usannsynliggjør påstanden. Veas påstand kunne vært avkreftet med et enkelt søk på pubmed. Det er det som ville vært det rasjonelle og vitenskapelige svaret av Simonsen. I stedet gjør hun som Norum og så alt for mange andre og bruker argumentum ad verecundiam eller versjoner av denne tankefeilen. For vi må faktisk være åpne for at personen med hatt av aluminiumsfolie også kan ha rett, enten vi vil eller ikke, og det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, hvem har rett? Det skriver Simonsen faktisk ingenting om. Hele poenget med hvorvidt påstanden kan støttes vitenskapelig forsvinner i stedet i et barnslig personangrep.

Simonsen har en utdanning i biologi. Hun kunne lett satt seg inn i mekanismene bak influensavirus, hvilke deler av immunforsvaret som blir aktivert, hvordan det virker, hvilken rolle evt tarmfunksjon og faktorer knyttet til fordøyelse kan spille i immunforsvaret osv. Og på grunnlag av dette kunne hun kommet med et svar på nøyaktig hvor sannsynlig det er at man kan forebygge influensa med å passe på hva man spiser. Å ikke gjøre dette fremstår som latskap og hubris.

Det får meg til å tenke på Linus Pauling, den dobbelte nobelprisvinneren som gjorde et akademisk selvmord ved å hevde at høyde doser C-vitamin kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Om Pauling hadde stått frem i dag med en påstand om at C-vitamin kunne kurere forkjølelse, og det ikke var gjort nok forskning på dette, så ville jeg synes det hadde vært en trolig spennende idé å teste ut. Men mange skeptikere ville slått i hjel ideen uten å vise til empiri.

Det er nok ikke tilfeldig at alle disse sakene beskrevet her handler om ernæring. For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.

For eksempel: jeg nevnte Darwin. Når man skal sette sammen et optimalt kosthold for et hvilket som helst dyr, må man selvfølgelig ta utgangspunkt i det evolusjonært tilpassede kostholdet til denne arten. Det gjelder også mennesket. Skulle man foreslå et kosthold som viker fra det evolusjonært tilpassede, så vil med logisk nødvendighet bevisbyrden ligge på det kostholdet som viker fra det evolusjonært tilpassede. Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede. I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold. Det betyr at ernæring er et fagfelt som, unikt i de medisinske og biologiske fagene, ikke tar hensyn til evolusjonsbiologien, noe som i seg selv viser hvor svakt faglig det er.

Jeg er bekymret for at den kampen jeg kjemper for, kampen for fornuft, rasjonalitet og logikk vil tape, ikke på grunn av motstanderes motstand, men på grunn av selvmål fra mine medspillere. Veien til evig fortapelse kan, fra der jeg står, se ut til å være brolagt med gode intensjoner. I podcasten Lars og Pål har vi tatt diskusjoner om skepsis og hva ekte skepsis er i både denne og denne episoden og vi tar opp flere vanlige fallgruver. Lytt om du ønsker en utvidet argumentasjon.

Edsvorne menn

All-jurors
Fra filmen 12 edsvorne menn

Tenk deg en rettsak hvor den anklagede skal ha begått en alvorlig forbrytelse. En jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Men forbrytelsen i denne saken er innviklet og spørsmålet om skyld avhenger av avansert kunnskap og kjennskap til spesifikke fagfelt som juryen ikke har. Derfor henter begge sider av saken inn ekspertvitner. Aktoratet, som representerer myndighetene, har inne et ekspertvitne som juryen kjenner fra offentligheten. Han har jobbet med myndighetene i slike saker lenge og ingen ser noen grunn til å tvile på hans ekspertise. De anklagede derimot baserer saken sin på at aktoratets ekspertvitne i denne saken tar feil. De vet at den anklagede er uskyldig og har innkalt et eget ekspertvitne som vil vise uten tvil at aktoratets ekspert i denne saken tar feil. Problemet er at ekspertene argumenterer med sitt fagspråk. De snakker om avanserte fysiologiske prosesser, om målemetoder som har feilkilder og avanserte statistiske modeller. Faktisk er begge ekspertene blant de beste i sitt felt og det er ingen i rettsalen som har noen som helst kompetanse til å avgjøre hvem av de som har rett i sine motstridene syn. I denne saken tar aktoratets kjente og kjære ekspert feil. Mens forsvarets mer ukjente, men likefult kompetente ekspert, har rett og har argumentert for sin sak helt rett. Den anklagedes liv hviler så i hendene til en gruppe mennesker uten kompetanse til å avgjøre hvilken ekspert som har rett og de har valget mellom et kjent og trygt fjes som har gjort en god jobb i lang tid og et ukjent fjes som står der og sier at den folkekjære eksperten tar feil om grunnleggende ting i sitt eget felt. Juryens avgjørelse er lett å forutse.

I mai 2017 presenterte Erik Arnesen, som representant for Nasjonalt råd for ernæring, en oppdatert rapport om vitenskapen knyttet til fett og spesielt mettet fett og en anbefaling om videre rådgivning om mettet fett. Arbeidsgruppen bak den nye gjennomgangen av kostrådene knyttet til fett, bestod av Erik Arnesen, Jøran Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl. Presentasjonen var bestilt av Helsedirektoratet og bakgrunnen for bestillingen var de siste årenes store mengder medieoppslag og forskningsartikler som har stilt spørsmål ved om mettet fett er skyld i hjerte- og karsykdom. Mange av artiklene stiller ikke engang spørsmål ved advarsler mot mettet fett, men sier i stedet rett ut at mettet fett er blitt uskyldig dømt. Kritikken mot kostrådene som sier vi må spise lite mettet fett, ser faktisk bare ut til å øke i styrke. Nasjonalt råd for ernæring konkluderte med at det var mindre tvil enn noen gang om mettet fett sin rolle i hjerte- og karsykdom og at de eksisterende rådene kom styrket ut av deres prosess.

I min jobb underviser jeg innimellom i et enkelt ernæringsfag. På pensum står blant annet myndighetenes kostholdsråd og begrunnelsen for disse. I tillegg står en grunnbok i ernæring fra 2015 skrevet av en rekke eksperter i sitt felt og redaktøren av boka den internasjonalt høyt anerkjent forskeren fra Danmark, Arne Astrup. Astrup har blant annet skrevet kapitlet i boka om sammenhenger mellom kosthold og hjerte- og karsykdom.

Når vi i undervisningen kommer til temaet mettet fett, vet studentene godt at det er noe man skal holde seg unna, det er en del av den kollektive bevisstheten. Som Leonard Cohen så treffende sa det: «everybody knows». Dessuten står det uttrykkelig i myndighetenes kostholdsråd. Problemet er bare at det står noe ganske annet i ernæringsboka de også har på pensum. Der står det blant annet om en av de største metaanalysene på feltet som viste at det «[…] ikke fantes en signifikant association mellem intaget af mættet fedt og udviklingen av åreforrkalkning.» og videre at dette «…bryder med den hitidige opfattelse baseret på observationelle undersøgelser, at intaget av mættede fedtsyrer fremmer udviklingen av åreforkalkning.» Astrup går gjennom mulige svakheter og potensielle feilkilder i forskningen og refererer også til andre analyser som når han skriver: «I 2013 og 2014 er metaanalyser av alle de randomiserede studier nået frem til at der ikke opnås en nedsat forekomst af IHS (Iskemisk Hjerte Sykdom) ved at skifte mættet fedt med polyumøættet fedt.» Totalt sett, er budskapet at det ikke finnes særlig vitenskapelig grunnlag til å advare mot mettet fett og at det å bytte ut mette med umettet fett, ikke gir mindre hjerte- og karsykdom.

Studentene mine reagerer på at de får servert to motstridende syn, og jeg forsøker å vri det hele til noe positivt. «Dette har de bare godt av, for nå får de se hvordan vitenskap er i praksis», tenker jeg. Jeg forklarer at vi som fremtidige fagpersoner må tåle å være i et fagmiljø som ikke alltid er preget av konsensus. Faktisk blir det sagt at det ikke finnes noen større trussel mot utvikling av ny kunnskap enn konsensus. Kanskje er det lærerikt å se i praksis at sannheter sjelden er skrevet i stein og om noen skulle spørre dem om råd i fremtiden, så må de lære å være nyanserte i sine svar. Personlig synes jeg det er utrolig interessant med slike saker, og det gir meg lyst til å finne ut av hvem som har rett og gir meg en unnskyldning til å tilbringe gode timer i medisinske databaser. Men jeg er redd studentene sjelden deler min entusiasme, de vil helst ha det endelige og uforanderlige svaret servert på et fat. Skolesystemet i Norge har ikke forberedt dem på dette.

Den lille diskrepansen mellom en enkel fagbok og myndighetenes råd, er et lite gløtt inn i et vitenskapelig miljø preget av et intellektuelt kjempeslagsmål som bare varer og varer. Konflikten omhandler skyldspørsmålet til mettet fett. Skal det dømmes for å gi oss hjertesykdom, eller er det en uskyldig bivåner som var på feil sted til feil tid? Ekspertene sier imot hverandre, men kostholdsrådene som regelmessig gis oss fra myndighetene er å regne som juryens dom. Når Helsedirektoratet nå har fått sin rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, har de som jury, forståelig nok, valgt å stole på det kjente og kjære ekspertvitnet.

Grunnen til at saken om mettet fett om mulig er verre enn eksemplet jeg innledet med, er at dommen som fant mettet fett skyldig, ikke har ført til at mettet fett blir låst inne, men det har ført til at hele samfunnet rundt oss, i fra vareutvalg i butikker til hva som står i skolebøker, er formet av dommen og dommen påvirker helsen til oss alle, hvilke sykdommer vi får og hvor lenge vi lever. Vi kan ikke ta feil i dette skyldspørsmålet.

I løpet av de siste 10 årene har det kommet ut en rekke bøker som alle omhandler historien om, og vitenskapen bak advarsler mot mettet fett. De er både fornøyelig og skuffende lesning. Skuffende fordi de forteller en historie hvor de vitenskapelige idealene ikke har vært holdt høyt i hevd. Felles for bøkene er ikke at de sier at mettet fett er helt uskyldig, men de sier at det ikke finnes bevis nok for å dømme og at man derfor ikke kan advare mot det, ettersom det kan føre til at den egentlige synderen går fri. Hjerte- og karsykdom er utbredt og noe vi både ønsker og kan forebygge, men vi må vite hvem den skyldige er. Et stort og stadig voksende internasjonalt fagmiljø, mener vi må la tvilen komme den tiltalte til gode og rette oppmerksomheten mot andre potensielle skyldige som utvilsomt var på åstedet.

Jeg drar rettsaksanalogien langt her, fordi jeg liker prinsippet om at tvilen må komme den tiltalte til gode, og i tilfellet med mettet fett ser det ut som at det stikk motsatte er gjort. Det finnes ingen sterke bevis hevder mange. Dette er ikke som røyking og lungekreft hvor bevisene er overveldende og sterke. Mettet fett ser ut til å ha blitt dømt på grunnlag av en lang rekke usikre indisier som alle kan og blir kritisert, og alle tvilsspørsmål ser ut til å ha blitt brukt til å styrke dommen.

Da Nasjonalt råd for ernæring gikk gjennom vitenskapelige artikler publisert fra 2010 til 2016 viste deres konklusjoner at mettet fett fortsatt var å regne som skyldig i forbrytelsen hjerte- og karsykdom. Mettet fett burde i stor grad skiftes ut med flerumettet fett hevdet rådet. Dette er det samme som Helsedirektoratet har sagt i lang tid og det samme som står i Nordic Nutrition Recommendations, som våre kostholdsråd kommer fra.

Men samme måned som rådet konkluderte, på en måte som på ingen måte rokket ved deres tidligere arbeid eller konklusjoner, publiserte tidsskriftet Nutrition Journal en ny metaanalyse som konkluderte på følgende måte: «Available evidence from adequately controlled randomised controlled trials suggest replacing SFA (Saturatet Fatty Acids) with mostly n-6 PUFA (Poly Unsaturated Fatty Acids) is unlikely to reduce CHD (Coronary Heart Disease) events, CHD mortality or total mortality. The suggestion of benefits reported in earlier meta-analyses is due to the inclusion of inadequately controlled trials. These findings have implications for current dietary recommendations.» Artikkelen sier altså at det å bytte ut mettet fett med flerumettet plantefett ikke vil gi noen fordeler når det gjelder hjerte- og karsykdom og dødelighet, og årsaken til at tidligere analyser har kommet med denne konklusjonen er at de har inkludert studier som ikke er gode nok.

Konklusjonen til denne artikkelen er derfor stikk i strid med den til Arnesen, Retterstøl og Hjelmesæth. Ekspertene strides, men juryen må dømme. Enten tar begge sider feil, eller så har én rett og den andre tar feil. Det er de eneste alternativene når to gjensidig utelukkende og motstridende konklusjoner møtes. Tvilen kommer i hvert fall ikke den tiltalte til gode. Det bør dog påpekes dette prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ikke egner seg særlig godt i folkehelsearbeid, i hvert fall ikke som et absolutt prinsipp. Om enhver liten tvil eller et hvert vitenskapelig resultat som ikke passet inn var nok til å forkaste en teori, så ville vi ikke kunne gitt noen anbefalinger i det hele tatt. Så vi må ofte overse tvil og forsøke å komme frem til det mest sannsynlige svaret. Det er bare det at i saken mot mettet fett, diskuteres egentlig ikke om det er litt tvil, men om mettet fett i det hele tatt noen gang var på åstedet.

27. april i år dukker det opp en artikkel på forskning.no med overskriften «– Mettet fett tetter ikke blodårene». Artikkelen handler om den massive motstanden mot å advare mot inntak av mettet fett og det siste tilskuddet i kritikken, en artikkel kalt «Saturated fat does not clog the arteries: coronary heart disease is a chronic inflammatory condition, the risk of which can be effectively reduced from healthy lifestyle interventions» publisert i British Journal of Sports Medicine.

Bare en drøy uke seinere dukker en ny artikkel opp på forskning.no, denne gang med overskriften: «– Fortsatt solid støtte for råd om mettet fett». Artikkelen innledes av en bilde av Erik Arnesen og også medlem i Nasjonalt råd for ernæring, Liv Elin Torheim, som sammen holder deres rapport til Helsedirektoratet. Forskning.no skriver: «En reduksjon av mettet fett i kosten vil kunne redde mange mennesker fra hjertesykdom i framtida, skriver Arnesen, Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl i rapporten, hvor de gjør grundig rede for forskningen de har lagt til grunn for konklusjonene sine.»

Kanskje er det en egentlig en rettsak vi trenger. En vitenskapelig rettsak hvor hver side av mettet-fett-debatten får fremlegge sine bevis og juryen består av eksperter på vitenskapelig metode, statistikk og fysiologi. Det er vanskelig å se hvordan vi ellers skal få løst konflikten uten at det går alt for lang tid med usikkerhet. Slike saker som dette finnes ikke, men noe liknende har skjedd.

Den svenske legen Annika Dahlqvist fikk sin helse drastisk forbedret da hun endret sitt kosthold til et karbohydratredusert kosthold med mye fett (ofte kalt Low Carb High Fat, LCHF). Siden har hun brukt mye av sin tid på å jobbe med et slikt kosthold for å forbedre menneskers helse. Men i 2005 rapporterte 2 ernæringsfysiologer henne til Socialstyrelsen, det som tilsvarer Statens helsetilsyn i Sverige. Hun ble rapportert fordi de to ernæringsfysiologene mente hun satte pasienters liv i fare når hun behandlet overvekt og diabetes type 2 med LCHF. Dahlqvist ble også tvunget til å si opp sin jobb som allmennlege i 2006 da hun ble bedt av sin sjef ved Njurunda vårdcentral om å slutte å anbefale karbohydratredusert kost. Etter to år med saksgang, som tvang Socialstyrelsen til å gå gjennom det vitenskapelige grunnlaget, ble Dahlqvist frikjent. I rapporteringen av saken i den svenske Läkartidningen skriver de: «Att behandla överviktiga och diabetes typ 2-patienter med kolhydratfattig och fettrik kost överensstämmer med vetenskap och beprövad erfarenhet.»

Nå viser ikke denne saken mot Dahlqvist at mettet fett er ufarlig, men vi må huske at de som meldte henne for brudd på legeeden hadde, som de aller fleste, lært at lite karbohydrater og mye fett var skadelig, spesielt for de som var overvektige og hadde type 2 diabetes. Det var den allmenne oppfatning, det som ble undervist på høgskoler og universiteter (og som ennå undervises i Norge) og det var bare få som hardnakket hevdet at det ikke var skadelig. Alle visste jo det. Men når bevisene ble krevd gjennomgått, viste det seg at det majoriteten hevdet, var feil.

Mye av denne konflikten har nok også sin gode grobunn i det ernæringsvitenskapelige fagmiljøet som sliter med et frynsete rykte. I 2015 skrev den amerikanske journalisten Nina Teicholz en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet BMJ kalt: «The scientific report guiding the US dietary guidelines: is it scientific?» Teicholz gav i 2014 ut boka, «The Big Fat Surprise: Why Butter, Meat and Cheese Belong in a Healthy Diet», en grundig gjennomgang av historien bak anbefalinger om å redusere fettinnhold og innhold av mettet fett hvor hun legger frem en historie preget av økonomiske interesser, personlig vinning, feilslått politikk og dårlig vitenskap. Konklusjonen er at det ikke er grunnlag, og aldri fantes grunnlag, for å advare mot verken mye fett eller mye mettet fett i kosten. I artikkelen i BMJ kritiserte hun den amerikanske Dietary Guidelines Committee, som utformer kostholdsanbefalingene, blant annet for å ikke følge god vitenskapelig standard og for å være forutinntatte.

Artikkelen skapte en enorm reaksjon rettet mot BMJ og over 180 fagpersoner verden over tok kontakt med tidsskriftet med sin bekymring og krevde artikkelen trukket. Brevet deres kan leses her. Blant dem som underskrev på kravet om å trekke artikkelen var Kåre Norum, tidligere leder ved klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo og lang forkjemper for fettreduksjon i Norge. Kåre Norum illustrerte ofte holdningsproblemene som er utbredt i ernæringsvitenskapen, blant annet da han med sin professortittel i 2004 gikk ut i VG og kalte indremedisiner Fedon Lindberg en kommersiell amatør. Bakgrunnen var at Kjell Magne Bondevik fulgte Lindberg sine råd om å spise litt mindre raffinerte karbohydrater og litt mer fett.

Også Jan I. Pedersen som også er å finne ved avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO skrev under på brevet som i starten skriver: «Because the “investigation” as a whole is so riddled with errors, we urge the BMJ to retract it, not only to inform your readers, but also to protect the BMJ’s credibility.» Og brevet avslutter like polemisk med: «In summary, the Teicholz/BMJ “investigation” is based on non-facts.  Such a paper has no place in the pages of a prominent scientific journal and should be retracted.» Dette er sterkere ord enn det som er vanlig i slike saker. Det er et språk man kunne forventet om Andrew Wakefield sin forskning som fabrikkerte data om skadeeffekter av vaksiner, men ikke om en artikkel som denne. Reaksjonen sier mye om det ernæringsfaglige miljøet.

Og det å kreve en slik artikkel trukket er ingen liten sak, og grunnlaget for å trekke en artikkel skal være alvorlige feil ved den. Men redaksjonen i BMJ fant ingen alvorlige feil og i 2016 så de seg nødt til å gi ut en pressemelding der de skrev at de de ikke fant grunnlag for å trekke artikkelen. De hadde til og med gitt artikkelen til to uavhengige forskere som gikk gjennom Teicholz sin artikkel og som konkluderte med samme bekymringer som Teicholz om måten kostholdsanbefalingene ble til. BMJ støttet Teicholz, ikke de over 180 internasjonalt anerkjente forskerne som sammen mente at dette ikke hørte hjemme i et vitenskapelig tidsskrift.

Teicholz ble ikke bare møtt med kritikk. Flere prominente forskere stod bak henne, blant dem Arne Astrup, som uttalte til nettstedet Cardiobrief: “The Dietary Guidelines Advisory committee seems to be completely dissociated from the top level scientific community, and unaware of the most updated evidence.

I 1957 klassikeren «Tolv edsvorne menn» forsøker hovedpersonen, spilt av Henry Fonda, å overbevise de 11 andre jurymedlemmene han sitter sammen med, om å frikjenne en som er anklaget for å ha drept sin egen far. Fonda mener, som det eneste medlemmet av juryen, at de bør la tvilen komme den tiltalte til gode. De andre 11 vil dømme den anklagede og bli ferdig med jobben. Men fordi juryen må komme med en enstemmig dom, tvinger hovedpersonen de andre medlemmene til å ta diskusjonen og det vises gradvis at de har latt sin dom være preget av forutinntatthet om blant annet kriminelt belastede områder, og noen vil bare bli fortest mulig ferdig med jobben. Etter hvert som fordommene kommer til syne, begynner stadig flere i juryen å tvile på om den anklagede er skyldig, inntil de enstemmig bestemmer seg for å la tvilen komme den tiltalte til gode og dømmer enstemmig ikke-skyldig.

Ulven og tannbørsten

«Men bestemor, du har slik en forferdelig stor munn!»

«…the upper tusks are so long and have their points so much curled inwards, sometimes even touching the forehead, that they are utterly useless as weapons of attack. They more nearly resemble  horns than teeth, and are so manifestly useless as teeth that the animal was formerly supposed to rest his head by hooking them on to a branch.»

Charles Darwin om tennene til hjortesvin.

«Surveys representing data from several countries report prevalence rates of periodontal disease that range from 60% to 80% of dogs and cats examined» (1)

Her om dagen hadde jeg en merkelig og kanskje en smule sosialt ubehagelig opplevelse. Jeg var hos min lokale veterinær med min halvannet år gamle Shiba (ja, jeg vet at det er hipsterhunden over alle hipsterhunder, men bær med meg videre likevel).

Hos dyrlegen fikk vi spørsmål om vi pusset tennene på hunden vår. Rent instinktivt stilte jeg spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å pusse tennene til en hund. Veterinæren ble tydeligvis så overrasket over å møte motstand ved et så grunnleggende aspekt ved hundestell, at det fulgte en lengre lekse om hvordan tannkjøttproblemer i verste fall kunne lede til hjerte- og nyresykdom. Det ble klart at veterinæren følte at dette var en litt ubehagelig situasjon når vi så forsøkte å presse temaet litt til, så vi fikk raskt temaet over på noe annet. Vi latet som om vi kom til å følge rådet om å pusse tennene til vår lille hund gikk derfra med en følelse av å ha blitt oppfattet som alternative antivaksere som vi stilte spørsmål ved noe så grunnleggende som tannpuss.

Nå vet jeg godt at medisinske fagpersoner sjelden liker at lekfolk stiller spørsmål ved deres anbefalinger og er slik sett ikke overrasket over reaksjonen. Leger og veterinærer møter i sin hverdag konsekvensene av at deres pasienter eller eierne til pasientene i veterinærenes tilfelle, har googlet på forhånd og kommer med forhåndslagrede oppfatninger om både diagnose og kur.

Jeg hadde verken googlet eller i det hele tatt tenkt på dette med å pusse tennene til hunden vår. Min instinktive motstand til konseptet var i stedet basert på min kunnskap om menneskers helse og tannhelse samt min store interesse for evolusjonsbiologi.

For det høres for meg unektelig rart ut at hunder, som tross alt er å regne som ulver, trenge å pusse tennene sine? At hunder skulle trenge dette tilsier også at ulver trenger det og evt andre tilsvarende kjøttetere. Selv om jeg tilbringer lite tid i skogen, er jeg ganske sikker på at ulver ikke pusser tennene sine og jeg er ganske sikker på at verken ulver eller andre kjøttetere får sin levealder kortet ned fordi munnen råtner og tennene faller ut. Ingen dyr har utviklet seg til å trenge mer tannpuss enn det de klarer selv med sin egen tunge eller evt klør. Ikke engang mennesker har utviklet et slikt behov og evolusjonært sett må vi derfor si at mennesker heller ikke trenger å pusse sine tenner. Jeg er klar over at dette høres rart ut og skal selvfølgelig forklare, men husk bare først at tannpuss hos mennesker er en moderne tradisjon kun noen får år gammel, mens vi som art har eksistert i hundre tusener av år. Menneskers eksistens her på jorden har med andre ord i godt over 99% av tiden vært uten tannpuss. Og overraskende, for noen, har vi mesteparten av denne tiden blitt gamle med tennene i behold.

Men la oss ta hundene først. Alle våre hunderaser stammer fra ulver, og legg merke til flertallsformen her, for de ser ut til å stamme fra ulike typer ulver rundt omkring i verden (selv om jeg innimellom kan bli villig til å tro at min Shiba har både jerv og rev i sin stamtavle). Mennesker ser ut til å ha domestisert ulver på flere tidspunkt i vår samevolusjon, men vi har levd sammen med tamhunder i minst 15 000 år. I en 12 000 år grav fra Israel fant man for eksempel en 50 år gammel dame sammen med skjelettet til en liten valp. Domestiseringen av ulver og andre liknende rovdyr går ganske fort også. Bare noen få generasjoner hvor man plukker ut individene som er mest menneskevennlige og minst sky, og lar dem pare seg, gjør ulven raskt til en hund. Og med dyrking av disse sosiale egenskapene endres utrolig nok også utseende til hunden, den får hengeører, flekker i pelsen, krøllhaler, et mer barnlig utseende og flere andre morfologiske endringer som følger et unaturlig utvalg basert på atferd (2). Også evnen til å pare seg når som helst i løpet av året ser ut til å kunne være en ren konsekvens av domestisering.

Hvite merker på hodet og hengeører går igjen hos mange domestiserte arter og er en konsekvens av avl basert på blant annet sosial atferd. Bilde fra (2).Untitled

Men selv om dagens hunder kan se svært annerledes ut enn ulven, er de fortsatt så nært beslektet at hund og ulv kan pare seg og få fertilt avkom. Ulv og hund er faktisk taksonomisk sett samme art. Både hund og ulv tilhører familien canidiae og arten Lupus. Ulver er Canis Lupus lupus og hunden er Canis Lupus familiaris. Familiaris er en merkelapp på underart. Så hunder og ulver er fortsatt samme art og akkurat som vi mennesker har utviklet oss minimalt fysiologisk sett siden vi levde som jegere og sankere i tiden før vi startet med jordbruk rundt 10 000 år siden, har hunden også endret seg minimal fysiologisk siden den var en ulv. Mye er forskjellig, men det er utenpå.

Denne informasjonen forteller oss noe viktig. For alle dyr er tilpasset en type livsstil med medfølgende justerte behov for ulike livsstilsfaktorer som søvn, kosthold, fysisk aktivitet og sosiale behov, og hunden vår er fortsatt først og fremst tilpasset ulvens livsstil. Når en dyrehage går til anskaffelse av ulver, så vet de at for at ulvene skal få best mulig helse og trivsel så må man i størst mulig grad tilpasse deres liv i dyrehagen til det de ville fått i det fri. Ulver trenger for eksempel et stort areal, for de trenger mye bevegelse. Det gjør hunder også (med unntak av noen av de mer groteske moderne hunderaser som er avlet på en måte som gir dem muskel- skjelettlidelser, pusteproblemer eller ellers hindrer dem fra å drive med naturlige mengder aktivitet). Ulver trenger selvfølgelig også ulvemat akkurat slik koalaen trenger koalamat og ekorn trenger ekornmat. Ulvemat er andre dyr med hud og hår. I Kristiansand dyrepark har de flere ulver og der vet de at ulver i naturen spiser hele dyr hvor mye av de viktige næringsstoffene sitter i innvoller og bein. Siden ulvene der ofte får rent kjøtt (noe av det minst næringsrike på en dyreskrott) gir de ulvene et rovdyrpulver i tillegg som gir dem mikronæringsstoffene de trenger som de ikke får fra kosten. Dette er til en viss grad en konsekvens av at ulvene også er i et avlsprogram og at dyrehagen som skal ta vare på ulvene også må ta hensyn til gjestene som kommer for å se på dyrene. Det er gjestene som gir inntekter til å ta vare på dyrene videre. Gjestene hadde nok ikke kommet i samme antall om de ble vitne til ulver som ble foret med innvoller, hoder og kanskje aller helst levende dyr. Vi tåler å se ulvene få et hestebein fra en gammel traver eller et elglår (spesielt om vi blir fortalt at det kommer fra en elg som måtte bøte med livet i møtet med et tog eller liknende), men der går nok også grensen for hvor mye natur vi orker på en søndagstur på vei til Kardemomme by.

IMG_9816 copy
Vår lille shiba som iherdig tygger på en tørket grisesnute

Ulvens kosthold danner, på grunn av deres nære slektskap med hunder, retningslinjene for hva slags kosthold hunder får best helse av. Får ikke hunden hele dyr å spise, så trenger den tilskudd. De fleste dyrefôr inneholder en eller annen vitamin- og mineralmiks nettopp fordi maten i utgangspunktet ikke er god nok. Men utgangspunktet er at hunder er rene kjøttetere og lever best på ren animalsk mat. Dette passer svært dårlig med det vi ser på innholdsfortegnelsen på det meste av hundefôr. En rask titt på et fôr fra Royal Canin i min lokale dyrebutikk, som jeg sikkert ville kjøpt til min hund om jeg ikke hadde visst bedre, viser at hovedingrediensen er mais. I tillegg inneholder den maismel, maisgluten, hvete og soyaolje. Dette er ingredienser en ulv aldri ville fått i seg, som den er dårlig tilpasset og som inneholder flere potensielt skadelige proteiner (og feil type fettsyrer som i teorien kan bidra til økt inflammasjon) som vil kunne skade hundens tarmsystem og dermed gi opphav til en rekke sykdommer knyttet til inflammasjon og autoimmunitet som allergier, gikt og andre vanlige hundesykdommer. Og fôret kan også påvirke hundens tenner negativt, i motsetning til det dyreskrotter gjør.

Her er vi mennesker overraskende like hunder. Moderne mat, gir oss moderne sykdommer. Og dårlige tenner er en moderne sykdom.

La meg gi deg et tankeeksperiment. Tenk deg at du er et vesen fra en annen planet og jobber i denne planetens dyrehage. I dyrehagen er det dyr fra hele universet, også et par fine eksemplarer av arten Homo sapiens (oss). Det er ditt ansvar å mate dyrene og det er ditt ansvar at dyrene skal fremstå som friske, sterke og sunne. Og du vet, slik dyrehageansatte selvfølgelig vet, at for at dyrene skal være friske må man forsøke å gjenskape deres naturlige habitat og levesett. Ulvene trenger store områder å løpe på, mulighet til å skjule seg og hele dyreskrotter å spise. For dovendyret holder det med et par trær å henge i og dens sedvanlige diett av planteføde. Men hvilken mat ville du gitt menneskene? Hvordan ville du utformet deres innhegning for at de skulle trives best mulig og bli sunne og sterke? Og ville du gitt dem tannbørster og tannkrem?

Det høres kanskje ut som et flåsete tankeeksperiment, men sannheten er at det er nettopp slike tankeeksperiment som danner grunnlaget for hvordan man bør og må tenke evolusjonsbiologisk når man jobber med dyrs (inkludert menneskers) helse.

Inntil de første mennesker begynte å dyrke jorda for ca. 10 000 år siden, levde vi som jegere og sankere. Vi spiste den maten naturen hadde å by på, og ikke de matvarene som i dag utgjør den største delen av det moderne kostholdet, som korn, belgfrukter, melk, sukker og raffinerte planteoljer. Kostholdet vi har hatt i løpet av de siste millioner år, har formet oss til det vi er i dag, og er fortsatt den maten som passer best for våre kropper. Genene våre har nemlig ikke endret seg særlig i løpet av de siste 10 000 årene, selv om kostholdet vårt har endret seg drastisk.

Konsekvensen er at vi i dag lever på et kosthold som i hovedsak består av matvarer vi er dårlig tilpasset, og dette er sannsynligvis en viktig årsak til at vi er så syke som vi er (3, 4). Flere dyktige forskere og medisinere har viet livet til å studere evolusjonær helse. Både S. Boyd Eaton og Loren Cordain [11−13] har for eksempel jobbet lenge med både antropologiske og arkeologiske data av menneskers kosthold og helse. Den mest omfattende analysen til nå av kostholdet til jegere og sankere ble forfattet av Loren Cordain og medarbeidere, og ble gitt ut i 2000 (5). Denne analysen viser med stor sannsynlighet hvordan vi mennesker ville levd om vi ikke hadde gått over til å dyrke jorden. De undersøkte befolkningene levde på vidt ulike steder, og de hadde svært ulike kosthold, men de hadde mye felles, og det er det som var felles, som virkelig er interessant. For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig», hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer, og de fikk 45–65 % av energien sin fra dyr. Hver femte av disse befolkningene levde nesten utelukkende på jakt og fiske.

02_Schweitzer620
Legen Albert Schweitzer, som vant nobels fredsprs i 1952 er bare en av mange som beskrev hvordan moderne sykdommer som kreft økte i forekomst i Afrika etter hvert som innfødte gikk over til moderne mat.

Men de viktigste forskjellene mellom menneskers naturlige kost og vår moderne kost finner vi i typen matvarer. For matvarer som utgjør en stor andel av vårt daglige energiinntak, blant annet alt laget av korn, sukker, planteoljer og melk, var så godt som fraværende hos de undersøkte befolkninger av jegere og sankere. Jegere og sankere spiser annerledes enn oss, og felles for disse befolkningene som lever på naturlig mat, er at de stort sett er friske og sunne, og lever lenge (3, 6, 7). En analyse fra 2007 (7) viser at menneskers naturlige gjennomsnittlige levealder er 68 til 78 år, uten tilgang til moderne medisin. Når du hører noen si at vi i steinalderen døde når vi var 30, hører du noen som ikke hva de snakker om. Og sist men ikke minst, jegere og sankere er kjent for sin gode tannhelse.

Det er interessant at en som var svært tidlig ut med å beskrive helsen vår når vi lever med et mer naturlig kosthold, var en tannlege. Weston E. Price, reiste verden rundt og samlet inn data, som han i 1939 publiserte i boken A Comparison of Primitive and Modern Diets and Their Effects. Weston jobbet som tannlege i Cleveland i USA. Han ville vite hva som var årsaken til de økende tannproblemene og helseproblemene han så på klinikken. Fremfor å begrave seg i petriskåler og prøver i laboratoriet valgte han å reise ut og undersøke hvordan folk faktisk levde. Price oppdaget tidlig at de han kalte «primitives» hadde mye finere tenner enn folk i Vesten. Faktisk har man visst svært lenge at livsstilssykdommer og dårlige tenner henger sammen, og at de sannsynligvis har en felles årsak. Siden tennene våre blir påvirket, ligger årsaken mest sannsynlig i kostholdet. Det betyr at om vi vet hva som gir dårlige tenner, så vet vi også hva som kan stå bak livsstilssykdommer. Weston Price skrev: «La oss slutte å late som om tannbørster og tannkrem er noe viktigere enn skobørster og skokrem. Det er butikkmat som har gitt oss butikktenner.»

Dr Price_image
Bilde fra A comparison of primitive and modern diets and their effects.

Price analyserte maten hos en rekke befolkninger, blant annet inuitter og indianere i Nord-Amerika, melanesiere og polynesiere, afrikanske stammer og aboriginer i Australia. Han fant blant annet at kosten deres inneholdt langt mer mineraler og vitaminer fra mat som smør, fisk, egg, skalldyr og innmat, sammenlignet med maten i USA. Menneskene Price møtte var også muskuløse, sunne og friske, og de hadde alle fine tenner. I tillegg til et lavt inntak av vitaminer og mineraler, skyldte Price på sukker og hvitt mel når han forklarte vår dårlige helse og vår dårlige tannhelse. Da Price skrev sin bok, var ideene hans uortodokse, men han holdt fast på at det er naturen vi må forholde oss til, og skrev: «Naturen må adlydes, ikke ortodoksi«.

Price kunne like gjerne studert hunder som får moderne hundemat. I likhet med ulver vil de, om de får sin naturlige mat, trenge tannbørster like mye som skobørster. Vi mennesker er faktisk langt likere en kjøtteter som hunden enn en planteeter, så moderne råd om at vi først og fremst bør spise vegetabilsk gir lite mening fra et evolusjonsbiologisk perspektiv.

Det er mange grunner til at de moderne matvarene som korn, belgfrukter og planteoljer ikke fremmer vår optimale helse. Årsaken er for komplekse for å gi inn på denne gang, men handler i stor grad om innhold av ulike typer antinæringsstoffer, blant annet lektiner som har som oppgave å skade dyret som forsøker å spise dem og som er grunnen til at vi mennesker også få problemer når vi spiser denne maten (8). Det er ikke overraskende vanlig at hunder også sliter med gluten, økt permeabilitet i tarm og immunresponser knyttet til mat.

Dessverre har vi begynt å gi hundene samme mat som oss. Vi fyller deres mat med mel og soya. Disse fyllmassene tilsettes hundefôr fordi det er billig og tilgjengelig og de har ikke noen gang inngått i en ulvs kosthold. De inneholder proteasehemmere, alpha-amylase hemmere (som kan virke positivt på blodsukker på kort sikt (9), men som sannsynligvis virker negativt på lang sikt), planteoljer som i feil mengder sannsynligvis vil kunne øke grad av inflammasjon og en rekke andre problematiske stoffer, for å ikke snakke om at det er ekstremt næringsfattig sammenlignet med hundens naturlige mat, som for eksempel lever.

I en svært grundig artikkel publisert i The British Journal of Nutrition i 2015 kalt Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition?(10) skriver forfatterne:

«Data on the wolf’s feeding ecology show that the progenitors of our modern-day dogs were adaptive, true carnivores and not omnivores. During times of feast and famine, wolves would have had to cope with a variable nutrient intake requiring an adaptable metabolism, which is still functional in our modern-day dogs. These traits may also allow wolves to make the transition from carnivory to omnivory during domestication. The nutritive characteristics of commercial foods differ in several aspects from the dog’s closest free-living progenitor in terms of dietary nutrient profile, and this may pose physiological and metabolic challenges that dogs need to cope with. The question remains to what extent the approximated nutrient profile also optimally supports health and longevity of domestic dogs with a more sedentary lifestyle and a longer lifespan in a different environment.» [min utheving]

Forfatterne er tydelige på at kommersielt hundefôr skiller seg betydelig fra det hundens nærmeste frilevende slektning spiser og at dette med all sannsynlighet spiller negativt inn på hunders helse. Selvfølgelig vil det gjøre det. Men det verste av alt er at dette ikke bare gjelder billig fôr vi finner i dagligvarebutikker, men også dyrere og tilsynelatende høykvalitetsfôr som selges og markedsførers sterkt av veterinærer. Hadde jeg ikke vært så klar over veterinærers manglede ernæringskunnskap, så ville jeg sett meg nødt til å anta at det hele er en bevisst strategi for å få flest mulig pasienter til klinikken. Friske hunder er jo dårlig business.

Nylig fikk jeg et par poser med hundesnacks fra et kjent merke som gratisprøver. Da jeg så på innholdsfortegnelsen viste det seg at de tre første ingrediensene, som det da er mest av, var soya, ren gluten og hvete. Produktene gikk rett i søpla.

xOqyqEb
To nære slektninger møtes.

Det er flere grunner til at jeg kaster slike produkter i søpla, også om vi ikke regner det enkle faktum at dette tross alt bare er søppel og ikke kan kalles mat. Viktigst er, som jeg har skrevet, at hunder er kjøttetere. Noen påstår at hunder er avlet så mye på at de i motsetning til ulver tåler et kosthold med svært mye planteføde (dette undervises visst også på veterinærstudiet). Men selv om det finnes små forskjeller mellom hunder og ulver, så må vi stoppe opp å tenke på hva denne tilpasningen egentlig har å si. Betyr det at de tåler bitte grann mer planteføde i kosten uten å bli syke, enn det ulver gjør? Eller betyr det at de kan få mat som i hovedsak er plantebasert og som dermed tvinger hunder til å være omnivore? Betyr det at de tåler litt mer karbohydrater, eller kanskje litt mer av enkelte typer karbohydrater? Betyr det at de tåler ulike antibeitestoffer bedre? Planteføde er ikke planteføde. Innholdet har alt å si og jeg ser stadig påstander om at en svært liten genetisk endring hos hunder sammenlignet med ulver er nok til å forsvare det å gi hunder store mengder planteføde. Disse påstandene er udokumenterte og mangler en grunnleggende forståelse av hva de genetiske endringene faktisk har å si i praksis.

Husk forresten at også planteetere spiser kjøtt. Er du heldig kan du møte et rådyr i skogen som står og tygger på et kadaver og selv dyr som gorillaer spiser animalsk mat som et viktig kosttilskudd. Dyr spiser andre dyr fordi dyr er mer næringsrikt enn planter. Når du skal bygge opp en dyrekropp av mat gjøres dette lettest om man spiser et dyr hvor byggesteinene kommer i rett form, enn om man spiser planter hvor mange av byggesteinene må endres før de kan brukes. Planteetere har utviklet en rekke strategier for å få mest mulig næring ut av maten. De er ofte svært avhengig av store bestander av mikroorganismer som hjelper dem med å fordøye maten. Både kyr og gorillaer lever for eksempel på et høyfettkosthold, ettersom bakteriene i magen deres gjør om karbohydrater til fett som dyret så tar opp i tarmen. Noen planteetere må gulpe opp maten sin i flere omganger for å få ut mest næring av den, noen spiser sin egen avføring, mange spiser andre dyr og innsekter som kosttilskudd og ikke minst må planteetere bruke svært mye av sin våkne tid på å spise. Slik er verken ulver eller mennesker og vi kan begge spise et stort måltid av næringsrik animalsk mat for så å gå flere dager uten å spise, uten problem. Ulver og hunder mangler selvfølgelig slike planteeterstrategier oppstått for å få mest mulig næring ut av planteføde.

Det er flere påstander som ofte dukker opp når jeg hører veterinærer eller andre snakke om hvor godt hunder tåler plantebasert mat. «De er ikke obligatorisk karnivore slik som katter.» «I naturen spiser ulver også planteføde slik som magesekker med innhold og også litt planter og bær de finner i naturen.»

For å ta det siste først. Ulver spiser, som de fleste andre rovdyr hele kropper og får slik sett i seg det de trenger (de får akkurat som mennesker alt de trenger fra animalsk mat). Troen på at ulver spiser mageinnhold ser ut til å være feil og data tyder på at det å spise litt bær kun er en valpeoppførsel. Magesekker spises uten innhold. Økologiske studier av ulver viser at de er det som på fagspråket kalles «true carnivores» ekte karnivore (10). De har ikke den samme nødvendigheten for kontinuerlig proteininntak som katter og kan lage enkelte aminosyrer selv, som ikke katter kan. Dette betyr dog ikke på noen måte at ulver eller hunder er omnivore.

Det finnes noen små forskjeller på hunderaser når det gjelder tilpasning til moderne kost. Noen raser har i større grad oppstått sammen med jegere og sankere enn agrikulturalister og ser dermed ut til å være nærmere ulven, blant annet når det gjelder gener som koder for amylase (11), et enzym som bidrar til nedbryting av karbohydrater. Men nok en gang, det enkle faktum at noen raser har økt antall gener som koder for amylase betyr ikke at de trenger eller har godt av mer stivelse i maten. Det betyr bare at de kan tåle litt karbohydrater litt bedre enn andre hunder. Men de er fortsatt i all hovedsak å anse som kjøttetende ulver.

At hunder for eksempel har høyere produksjon av amylase i bukspyttkjertel og glukokinase i lever (begge enzymer som hjelper med nedbrytning av karbohydrater) har blitt tolket til at hunder må ha tilpasset seg planteføde i større grad enn katter, men det kan også for eksempel tolkes som et tegn på at de er godt tilpasset det å spise lever som inneholder en god porsjon glykogen.

Vi mennesker begynner å bryte ned karbohydrater allerede i munnhulen. Vi har amylase i spyttet vårt som bryter ned stivelse til glukose. Det er glukosen bakterier i munnen så kan spise på. Dette er et tegn på at vi har inntatt en del karbohydrater i løpet av vår evolusjonære fortid. Vi mennesker har en planteeter som forfar bare noen millioner år tilbake i tid. Siden utviklet vi oss mer og mer til å leve på animalsk mat.

Blir det liggende rester av karbohydratrik mat i munnen får bakteriene mye å spise på, de produserer syre som kan skape hull og de kan skape tannkjøttbetennelse. Det er noe av grunnen til at tannleger vil at du skal bruke tanntråd selv om det ikke finnes gode vitenskapelige data for å støtte bruk av tanntråd hos mennesker. Likevel ser ikke dette ut til å ha vært noe problem for jegere og sankere, noe som kan tyde på at hovedproblemet er karbohydratrik moderne mat, kanskje spesielt acellulære karbohydrater (12). Hunder har ikke amylase i spyttet og dette viser deres tilpasning til et kosthold med lite karbohydrater. De har som sagt en viss produksjon i bukspyttkjertel, men med all sannsynlighet overgås denne kapasiteten til daglig hos hunder som får for mye karbohydrater. Hunder får i stadig økende grad de samme livsstilssykdommene som mennesker slik som overvekt, diabetes, artritt og andre betennelser (13, 14) og den hovedmistenkte er selvfølgelig kostholdet.

potd-wolf_2852359k
Vår lille shiba som iherdig tygger på en tørket grisesnute

Tilpasningene som har skjedd hos hunder fysiologisk sett og som har betydning for hva de tåler av mat, er med andre ord så små at vi fortsatt er nødt til å anse dem som kjøttetere. Deres optimale livsstil finner vi med utgangspunkt i ulvens livsstil. Ingenting av dette gjenspeiles i moderne hundefôr, verken det man kjøper i butikk eller hos veterinærer.

Optimal mat vil også gi naturlig og god tannhelse. Næringsrik mat og mat med tyggemotstand gir gode tenner. Dette gjelder både hunder og mennesker. Allerede i 1945 beskrev Weston Price det han kalte Activator X, en vitaminlignende substans som beskyttet oss mot en rekke sykdommer og lidelser fra tannråte til hjerte- og karsykdom. Dette viste seg senere å være vitamin K2, et vitamin man finner i blant annet fett fra gressetere, innmat, egg, harde oster og fermentert mat som natto. Vitamin K2 er et svært viktig vitamin, men matvarene som er rike på vitaminet blir vi enten advart mot (som egg og kjøtt) eller vi har sluttet å lage den (slik som fermentert mat). K2 bidrar til sunn kalsiummetabolisme (gjennom aktivering av osteokalsin) og sunne tenner. Det produseres av bakterier i magen hos både mennesker og hunder selv om det er uvisst hvor mye av dette vi får nyttiggjort oss av og hvor mye som bare blir inkorporert i membranen til bakterier. Det kan derfor være lurt å gi hunden din noen eggeplommer i nye og ne, og spis for all del noen selv også. Du har godt av det.

Poenget er at dyr får best helse og tannhelse av å spise maten de er best tilpasset. Ulver er kjøttetere og trenger hele dyr. Mennesker kan fylle på med litt grønnsaker, frukt og bær. Ingen dyr har et evolusjonært behov for tannpuss, verken mennesker eller hunder. Trenger vi det, spiser vi feil mat.

Mange veterinærer vil sannsynligvis argumentere med at det er gjort studier som viser fordeler av tannpuss og tannpleie hos hund. Slike studier er gjort (15) og i kjent vitenskapelig analfabetisk stil konkluderer man med at det er effektivt for å forebygge tannkjøttbetennelse. Tannpuss forebygger tannkjøttbetennelse, men dette er hos hunder som spiser moderne tørrfor og tannpuss for hunder framstår derfor som en nødvendighet tvunget frem av at vi gir dem dårlig mat. I «Dietary influences on periodontal health in dogs and cats» (1) skriver for eksempel Ellen Logan, «Proper nutrition and effective oral hygiene are necessary components of oral health and should be jointly promoted in the management of oral disease in dogs and cats.» Utsagnet er basert på studer som viser positiv effekt av blant annet tannpuss hos hunder som spiser moderne prosessert hundemat. Det hadde med all sannsynlighet holdt med godt kosthold så hadde vi sluppet tannpussen (og selvfølgelig mat med tyggemotstand). Dette gjelder for hunder, ulver og mennesker. Flere studier har funnet at tørrfor gjør det bedre sammenlignet med alternative fôrregimer. Og det er helt tydelig at tyggemotstand er viktig for tannhelse, også hos ulver (16). Råhud kommer ofte frem som effektivt for god tannhelse i studier. Alt dette gir mening med tanke på at hunden vår tross alt skal spise et helt bytte, med skinn, små bein og det hele.

Den store tragedien er at ingen har gjort studier som sammenligner hunder som får ulvemat med hunder som får hundemat.

Skriver Ellen Logan: (1)

«Early literature reported that the natural diet of wild canids and felids had plaque-retardant effects and that those wild canids and felids were not afflicted with the generalized form of periodontal disease seen in domesticated pets.»

Men videre skriver Logan at dette er det ikke gjort noen studier på og basert på de enkle fakta at tannsykdom hos hunder er svært vanlig og at tannpuss ser ut til å hjelpe (alt selvfølgelig på moderne hundefôr) ser hun ingen annen utvei enn å anbefale et strengt regime av regelmessig tannpuss i hjemmet og regelmessig veterinærbesøk for profesjonell tannpleie.

Skriver Bosch og medarbiedere (10):

«The concept of ‘natural’ foods that may better match the physiological and metabolic make-up of dogs is comparable to the paradigm that the Palaeolithic hunter-gatherer diet would better fit modern man than our current nutrition. The discordance hypothesis originally described by Eaton & Konner states that the human genome evolved to adapt to conditions that no longer exist, the change from Palaeolithic to current nutrition occurred too rapidly for adequate genetic adaptation and the resulting mismatch helps to cause some common ‘diseases of civilisation’ such as diabetes mellitus, obesity and dental disease» [min utheving]

Med evolusjonsbiologien som grunnlag er det viktigste spørsmålet vi kan stille oss når vi snakker om hunders tannhelse følgende: har ulver samme problemer med tannhelsen? Hvis ikke er hundenes problemer garanter knyttet til livsstilsfaktorer vi mennesker er skyld i og den mest sannsynlige livsstilsfaktoren er maten. Og ja, jeg vet at domestiserte hunder kan leve lengre enn ville ulver, men hundene får tannkjøttproblemer allerede i ung alder så det argumentet er ugyldig. Spørsmålet om ulver har samme problemer med tannstein og andre tannproblemer som hunder er også ganske enkelt å svare på. Fra Kristiansand dyrepark får jeg høre at ulvene der, som fores med stykker av kjøtt med bein og hud (mest fra hest), har så godt som ingen tannproblemer og de ser nesten ingen tannstein i det hele tatt.

Jeg ville trodd at om det er en yrkesgruppe som burde være enda mer opptatt av evolusjonsbiologi enn meg, så er det veterinærer (rent bortsett fra evolusjonsbiologer selvsagt). De jobber til daglig med arter som gjennom avl utvikler seg og endrer seg foran våre øyne. Darwins On the origin of the Species burde være enhver dyrleges grunnbok. Men etter mitt siste besøk hos veterinæren, undersøkelser av hva slags fôr som ofte bli solgt hos dem og anbefalinger om å pusse tennene til rovdyr fremfor å gi dem rett mat, begynner jeg å lure på om yrkesgruppen har mistet sitt evolusjonsbiologiske grunnlag. Hva skal vi egentlig tro når våre dyrleger er sponset av og selger plantebasert dyrefor som skaper usunne hunder? Har de glemt hvor hundene våre kommer ifra?

 

Litteratur

  1. Logan EI. Dietary influences on periodontal health in dogs and cats. The Veterinary clinics of North America Small animal practice. 2006;36(6):1385-401, ix.
  2. Trut L, Oskina I, Kharlamova A. Animal evolution during domestication: the domesticated fox as a model. BioEssays : news and reviews in molecular, cellular and developmental biology. 2009;31(3):349-60.
  3. Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective: Chichester: Wiley-Blackwell; 2010.
  4. Jåbekk P. Helt naturlig mat og trening : god helse, mer energi, sterk kropp, vektnedgang, bedre mage. Oslo: Renessanse forl.; 2013.
  5. Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. The American journal of clinical nutrition. 2000;71(3):682-92.
  6. Cordain L, Eaton SB, Sebastian A, Mann N, Lindeberg S, Watkins BA, et al. Origins and evolution of the Western diet: health implications for the 21st century. The American journal of clinical nutrition. 2005;81(2):341-54.
  7. Gurven M, Kaplan H. Longevity Among Hunter- Gatherers: A Cross-Cultural Examination. Population and Development Review. 2007;33(2):321-65.
  8. Cordain L. Cereal grains: humanity’s double-edged sword. World review of nutrition and dietetics. 1999;84:19-73.
  9. Koike D, Yamadera K, DiMagno EP. Effect of a wheat amylase inhibitor on canine carbohydrate digestion, gastrointestinal function, and pancreatic growth. Gastroenterology. 1995;108(4):1221-9.
  10. Bosch G, Hagen-Plantinga EA, Hendriks WH. Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition? Br J Nutr. 2015;113 Suppl:S40-54.
  11. Reiter T, Jagoda E, Capellini TD. Dietary Variation and Evolution of Gene Copy Number among Dog Breeds. PloS one. 2016;11(2):e0148899.
  12. Spreadbury I. Comparison with ancestral diets suggests dense acellular carbohydrates promote an inflammatory microbiota, and may be the primary dietary cause of leptin resistance and obesity. Diabetes, metabolic syndrome and obesity : targets and therapy. 2012;5:175-89.
  13. Freeman LM, Abood SK, Fascetti AJ, Fleeman LM, Michel KE, Laflamme DP, et al. Disease prevalence among dogs and cats in the United States and Australia and proportions of dogs and cats that receive therapeutic diets or dietary supplements. Journal of the American Veterinary Medical Association. 2006;229(4):531-4.
  14. DG ON, Church DB, McGreevy PD, Thomson PC, Brodbelt DC. Prevalence of disorders recorded in dogs attending primary-care veterinary practices in England. PloS one. 2014;9(3):e90501.
  15. Harvey C, Serfilippi L, Barnvos D. Effect of Frequency of Brushing Teeth on Plaque and Calculus Accumulation, and Gingivitis in Dogs. Journal of veterinary dentistry. 2015;32(1):16-21.
  16. Vosburgh KM, Barbiers RB, Sikarskie JG, Ullrey DE. A Soft versus Hard Diet and Oral Health in Captive Timber Wolves (Canis lupus). The Journal of Zoo Animal Medicine. 1982;13(3):104-7.

 

Mange, men ikke fullt så mange

30-mind-blowing-facts-about-the-microbes-that-live-inside-of-you

De siste tiårene har vi fått en enorm økning i kunnskapen om hvordan vi påvirkes av bakterier som lever i og på kroppen vår. Mange fagpersoner mener vi bør se på kroppen vår som et økosystem, fremfor en kropp. Når jeg har holdt foredrag, og også i Helt naturlig mat og trening, har jeg påstått at vi har omtrent 10 ganger så mange bakterier i magen som vi har celler i kroppen. Jeg klarte aldri å finne god støtte til denne påstanden, men den blir gjengitt i alt fra fagartikler til fagbøker. Nå viser en ny studie (1) at jeg tok feil og at dette tidligere så ofte uttalte estimatet med stor sannsynlighet er feil. I den nye studien kommer det frem at vi mest sannsynlig har rundt 40 trillioner bakterier og rundt 30 trillioner celler i kroppen, så forholdet bakterier til egne celler er nærmere 1:1.

De første estimatene som gav oss 10:1 tallet var i stor grad basert på størrelsen til bakterier mot størrelsen på våre egne celler. Problemet er bare at både bakterier og kroppslige celler varierer svært mye i størrelse.

Denne nye forskningen og dette nye tallet er viktig å få på plass. Vi skal være så nøyaktige som vi kan, men om det har noe å si med tanke på helse er lite sannsynlig.

Vi vet fortsatt at bakterier er viktige. Det er i stor grad de som bestemmer helseeffekten av maten du spiser. De danner fortsatt viktige signalstoffer, korte mettede fettsyrer, holder endotelcellene i tarmen ved like og i det hele passer på vår fordøyelse. Barn som vokser opp på gård har fortatt bedre immunforsvar og er mindre syke, barn som fødes med keisersnitt har fortsatt en annen og mer uheldig sykdomsfremkallende bakterieflora enn de som fødes vaginalt. Antibiotika gjør oss forsatt syke på lang sikt om vi ikke får bygd opp bakteriefloraen vår riktig. Bakterier betyr akkurat like mye for vår helse som tidligere, og vi kommer sannsynligvis til å oppdage at de betyr enda mer, selv om det nå er kommet frem at det ikke er fullt så mange av dem som vi tidligere har trodd.

 

  1. Sender R, Fuchs S, Milo R. Are We Really Vastly Outnumbered? Revisiting the Ratio of Bacterial to Host Cells in Humans. Cell. 2016;164(3):337-40.

Bekreftende dissonans

«– we see what we want to see; we believe what we want to believe and we pay far more attention to the evidence that supports our beliefs than the evidence that doesn’t. This is why we need some kind of methodology of thinking, of being skeptical, that tends to counteract this tendency – hence, the scientific method. Institutionalized skepticism.»

Gary Taubes

cognitive-dissonance

Da jeg nylig kritiserte Ingeborg Senneset for å skrive om komplekse biologiske problemstillinger på en alt for enkel måte, ble trafikken til nettsiden min mangedoblet. Det er tydelig et tema mange føler sterkt om. Mange kommenterte innlegget og i dette tilfellet fungerer de saklige kommentarene som en støtte for poenget med teksten. Man kan ikke tro at man kan skrive faglig og saklig om et så komplekst emne som dette på bakgrunn at man anser seg selv som en rasjonell person, at man linker til ulike nettsider og spør en lege om å lese gjennom før publikasjon. Det er uansvarlig, det ufaglig og jeg synes det er respektløst mot alle som forsøker å tilføre dette feltet mer faglighet.

I kommentarene begynte for eksempel diskusjonen om hvordan man skal tolke de ulike artiklene som omhandler glutenintoleranase, hvor mange artikler som viser hva osv. Med andre ord kom det fort frem hvor komplekst emnet er. Jeg skrev også inn en setning (for å vise eksempel på kildebruk i dette emnet og ikke som en argumentasjon om glutenintoleranse) som var helt lik en fra den nylig publiserte reviewartikkelen fra British Medical Journal, og jeg brukte samme kilder og samme argumentasjon, og like fullt hopper noen frem og kritiserer kildebruken. Dette er kilder som har vært gjennom en fagfellevurdering i et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter. Jeg er selvfølgelig klar over at også slike tidsskrifter gjør feil og fagfellevurderingen er på ingen måte en fullstendig kvalitetssikring, men det er det beste vi har og det at kildebruken fra dette tidsskriftet så fort blir kritisert, sier ganske mye om hvordan man må forholde seg til empiri i dette fagfeltet.

Senneset og andre som forsøker å skrive om slike emner i korte kommentarer i Aftenposten, burde ha nok selvinnsikt til å se at det ikke går. Jeg er ikke i tvil om at Senneset kunne ha skrevet en lengre og mye bedre artikkel om emnet og kritikken er ikke av hennes kunnskapsnivå eller journalistiske evner. Poenget er bare at i dette feltet bør man enten skrive lengre og skikkelig med skikkelig referering, eller så bør man la være. Om man går for den lettvinte løsningen og skriver enkelt, kort og dermed automatisk ufaglig, så oppnår man det motsatte av det jeg antar Senneset egentlig vil, som er å skape mer rasjonalitet og mindre ernæringsovertro. Om jeg har rett i min antakelse om Sennesets ønsker, så har vi akkurat det samme målet.

Fra mitt ståsted ser det dessverre ut til å ha vokst frem en ny type antiintellektualisme som går alternativbevegelser en høy gang. Den nye antiintellektualismen består av mennesker som tror det er nok å innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det kan navigere trygt gjennom ulike felt uten å bli lurt. Ofte ser jeg slike mennesker gjøre den klassiske «fallacy fallacy» hvor de forkaster en påstand, for eksempel om ernæring, fordi de som kommer med den også inntar andre beviselig ikke-vitenskapelige holdninger. Den vanligste logiske feilslutningen jeg ser fra de jeg anser som tilhører av dette miljøet er likevel argumentum ad verecundiam, argument fra autoritet. Jeg har for eksempel flere ganger blitt møtt med argumentet om at Erik Arnesen sier noe annet, ergo må jeg ta feil. Det er en grunn til at man kaller dette en logisk feilslutning og ikke et argument.

Man kan ganske enkelt ikke bare innta en slags skeptisk og rasjonell grunnholdning og med det håpe på trygg navigering gjennom ulike felt uten å bli lurt. Det vil være som å stille seg opp med det beste kompasset, men omgitt av ulike metallkilder som får det til å vise feil. Det vil ikke hjelpe hvor godt kompass man har, om man ikke blir kvitt metallet. Det går dessverre ikke med rasjonalitet alene. Vitenskapen er selvjusterende, mennesker er det ikke. Det krever mer enn innstilling, selv om en god innstilling også er viktig. Jeg skulle også ønske man kunne forkaste alt en som tror på homøopati sier, men sannheten er at selv om man tar grundig feil om noe, kan man ha rett om noe annet. Det er irriterende, men sant.

Ekte rasjonalitet er, som jeg har skrevet om tidligere, empiri. Det er det eneste vi kan forholde oss til, empiri, empiri, empiri. Det holder ikke med en «skeptisk» holdning. Da gjør man slike feil som å skrive kort, lettvint og feil om komplekse biologiske problemstillinger som angår svært mange menneskers helse og bidrar på den måten ikke med å øke det generelle intelligensnivået en millimeter.

Gary Taubes, vitenskapsjournalisten som gravde dypt i ernæringsvitenskapen, er en av dem som har fått gjennomgå av selvutnevnte men i praksis antiintellektuelle rasjonalister. Han gav i 2015 en «keynote address» ved Commencement Ceremony for Schmid College of Science and Technology, kalt «The Exquisite Balancing Act for Doing Science Right»

Jeg anbefaler alle å lese denne talen, da den har flere viktige poeng angående vitenskpelige holdninger som er verdt å ta med seg videre.

«It does not make any difference how beautiful your guess is. It does not make any difference how smart you are, who made the guess, or what his name is – if it disagrees with [the] experiment it is wrong. That is all there is to it.»

Richard Feynman

 

Ingeborg Senneset mener om gluten

Senneset

Jeg er kanskje en av disse bloggerne som blir nevnt i den nylig publiserte teksten om gluten, skrevet av journalist Ingeborg Senneset. Jeg har, som Senneset, ingen utdanning i ernæring, men forskjellen på oss er at når jeg skriver om gluten på min blogg, så bruker jeg fagfellevurderte tidsskrifter som kilder, fremfor anekdotiske bevis som tross alt er det hun kritiserer.

Det forundrer meg at Ingeborg Senneset, som tilsynelatende ønsker et høyere faglig nivå på dette feltet og er opptatt av at vi må være mer kritiske, er så grunnleggende ukritisk selv og ikke ser ut til å holde vitenskapelige prinsipper om kildebruk særlig høyt.

Når jeg til daglig underviser studenter i vitenskapelige fag, får de streng beskjed om at artikler som dem fra AftenpostenViten eller TV2 ikke kan refereres til, fordi de holder for lavt faglig nivå og ikke er fagfellevurdert. De må lære å bruke fagbøker eller fagfellevurderte tidsskrifter som et minimum. I tillegg må vi som underviser selvfølgelig slå ned på «cherry picking», som vil si å bare vise til et fåtall kilder som støtter deres synspunkt når det finnes flere kilder som peker andre veier.

Stråmansargumenter, som vi si å legge påstander i munnen må en motstander, ofte en innbilt motstander, som når man sier, «De fleste som kjøper glutenfrie produkter, gjør det den i tro at de er sunnere eller slankende, ikke fordi de ikke tåler gluten.» er eller ikke lov å bruke. Kilden bak Sennesets påstand er nettsiden til et firma som gjør forbruksundersøkelser, men som ikke gir referanse på hvor dataene er hentet fra. Sannsynligvis er de gjort i andre land enn Norge og reflekterer derfor ikke nødvendigvis nordmenns grunnlag for å spise glutenfritt som det for meg virker som er de som kritiseres her.

Det er lett å både bruke og finne gode kilder, og det er latskap og ikke bruke dem. Derfor forstår jeg ikke Sennesets utbredte mangel på dem. La meg vise med et eksempel om gluten (i Vancouver stil).

Forekomsten av cøliaki ser ut til å ha økt fire til fem ganger i løpet av de siste 50 årene og det er mye usikkerhet knyttet til hvorfor (1). Mange som har det er udiagnostisert og vil derfor få bedre helse uten gluten (1). Flere studier (2, 3) har vist at personer med mageproblemer, men uten en cøliakidiagnose, får økt permeabilitet i tarmen (en svært negativ effekt, forbundet med mye sykdom (4)) selv om ikke alle studier viser dette (5). En studie tyder på at endringer i bakteriekulturer i tarmen vår kan endre vår følsomhet for gluten (6).

Hos pasienter med nevropsykiatriske diagnoser som schizofreni, ser man ofte økt forekomst av antistoffer til gliadin, det ene proteinet i gluten (7).

En reviewartikkel nylig publisert i British Medical Journal (1) anbefaler helsepersonell å prate med sine pasienter som er redd for effekter av gluten, nettopp fordi det er så mye vi ikke vet om det ennå. Men manglende kunnskap kan ikke tas som et argument mot det å spise glutenfritt.

Med tanke på Senneset sin påstand om at man ikke blir tynnere av å spise glutenfritt, burde hun i det minste fortalt om teorier som finnes i det faglige miljøet knyttet til dette, for eksempel om hvordan gluten gjennom å øke permeabilitet i tarm bidrar til inflammasjon og inflammasjon bidrar til overvekt. Hun kunne nevnt at noen dyrestudier støtter glutenfri kost ved overvekt (8). I det aller minste kunne hun sjekket forskningslitteraturen, fremfor å referere til TV2 og KK.

Når Senneset skriver, «Ingen forskningsdata tyder på at det er farlig, unntatt for de med cøliaki – en sykdom som gir en allergilignende reaksjon i tynntarmen.» Så er ikke bare dette feil, slik jeg har vist med referanser over, men det er uforsvarlig og ufaglig og eneste kilde til påstanden er en artikkel i AftenpostenViten som er skrevet av journalist Mina Hauge Nærland og heller ikke denne viser til vitenskapelige artikler.

Mina Hauge Nærland, som  blant annet skriver en masse korte Viten-artikler som starter med «5 myter om…», uttalte da Aftenposten Viten startet opp: «Det er også stort rom for nyansering. Tenk for eksempel på avisenes store oppslag om hva som er sunt eller ikke. Viten skal være grundig og etterrettelig, og også med mulighet for å skrive lengre enn det avisene vanligvis tillater.» Slik som «5 myter om» artikler uten referanser?

Jeg er ikke i tvil om at det er mange kommersielle interesser som skor seg på folks frykt mot gluten. Men vi passe oss for å ikke bruke dette som et argument mot at gluten er ufarlig eller bruke en manglende kunnskap som argument for at dette er alternativt og at alle rasjonelle derfor skal fnyse av ordet glutenfritt. Det har vært en enorm økning i forskning på gluten og helse de siste årene og det er fortsatt veldig mye vi ikke vet. Biologien er utrolig kompleks på dette området, noe som tilsier at man velge sine påstander med omhu.

Ingeborg Senneset, ta et ansvar. Gå foran som et godt forbilde og vis hvordan vi egentlig bør skrive om vitenskap. Din glutenartikkel er ikke et eksempel til etterfølgelse. Skriv heller en skikkelig artikkel, enn denne som så helt passende ble publisert under «meninger».

 

Litteratur

  1. Lebwohl B, Ludvigsson JF, Green PH. Celiac disease and non-celiac gluten sensitivity. BMJ (Clinical research ed). 2015;351:h4347.
  2. Vazquez-Roque MI, Camilleri M, Smyrk T, Murray JA, Marietta E, O’Neill J, et al. A Controlled Trial of Gluten-Free Diet in Patients with Irritable Bowel Syndrome-Diarrhea: Effects on Bowel Frequency and Intestinal Function. Gastroenterology. 2013;144(5):903-11.e3.
  3. Hollon J, Puppa EL, Greenwald B, Goldberg E, Guerrerio A, Fasano A. Effect of gliadin on permeability of intestinal biopsy explants from celiac disease patients and patients with non-celiac gluten sensitivity. Nutrients. 2015;7(3):1565-76.
  4. Fasano A. Zonulin and its regulation of intestinal barrier function: the biological door to inflammation, autoimmunity, and cancer. Physiological reviews. 2011;91(1):151-75.
  5. Sapone A, Lammers KM, Casolaro V, Cammarota M, Giuliano MT, De Rosa M, et al. Divergence of gut permeability and mucosal immune gene expression in two gluten-associated conditions: celiac disease and gluten sensitivity. BMC medicine. 2011;9:23.
  6. Olivares M, Neef A, Castillejo G, Palma GD, Varea V, Capilla A, et al. The HLA-DQ2 genotype selects for early intestinal microbiota composition in infants at high risk of developing coeliac disease. Gut. 2015;64(3):406-17.
  7. Dickerson F, Stallings C, Origoni A, Vaughan C, Khushalani S, Leister F, et al. Markers of gluten sensitivity and celiac disease in recent-onset psychosis and multi-episode schizophrenia. Biological psychiatry. 2010;68(1):100-4.
  8. Soares FL, de Oliveira Matoso R, Teixeira LG, Menezes Z, Pereira SS, Alves AC, et al. Gluten-free diet reduces adiposity, inflammation and insulin resistance associated with the induction of PPAR-alpha and PPAR-gamma expression. The Journal of nutritional biochemistry. 2013;24(6):1105-11.