“Perhaps our greatest distinction as a species is our capacity, unique among animals, to make counter-evolutionary choices.”
Jared Diamond
Vi mennesker kan skylde mye av vår lidelse og sykdom på vår uheldige evne til å ta antievolusjonære valg. Mange av sykdommene som rammer oss skyldes i stor grad det vi kaller evolusjonær mismatch, det vil si et misforhold mellom hva vi gjør og hva vi er best tilpasset. Ikke overraskende får dette negative konsekvenser, ikke bare i form av sykdom, men også gjennom hvor lykkelige og tilfredse vi er. De sykdommene vi lider mest av og dør mest av er alle kategorisert som livsstilssykdommer, det vil si at de forårsakes i større eller mindre grad av en dårlig livsstil. Dårlig livsstil må nødvendigvis defineres som en livsstil som går imot det vi trenger og er best tilpasset, ettersom evolusjonen aldri lar arter tilpasse seg en «usunn» livsstil. Da dør de ut.
Et eksempel på en klassisk mismatch fra hverdagen er hvordan vi i moderne samfunn tuller med vår søvn og døgnrytme, noe som gir store negative effekter. Vi velger for eksempel å sove etter klokka, arbeidstid, hvordan samfunnet er organisert eller TV programmer, fremfor når sola går opp og ned. Og når det blir kveld og kroppene våre trenger mørke, slår vi på lys og fortsetter gjerne våketiden med å lyse oss i øynene med ulike skjermer som får hjernen til å tro at det ikke egentlig er kveld ennå.
Et annet eksempel på generell alvorlig mismatch er vårt kosthold. Vi spiser mat som aldri har eksistert i naturen, mat vi kan spise selv når vi egentlig er mette (noe som er et dårlig tegn), og vi spiser etter klokka, fremfor når vi er sultne. Vi går sjelden sultne og spiser minst av det våre forfedre spiste mest av.
I det hele tatt gjør menneskedyret fryktelig mye rart og utvilsomt mye dumt på grunn av ulike kulturelle føringer som dytter oss vekk fra det vi er best tilpasset. Dette får naturlig nok konsekvenser for vår biologi, vår helse og vårt velvære. Det meste av vår kunnskap tyder på at vi i snitt kunne vært langt friskere, sunnere, tilfredse og lykkelige om vi levde mer etter biologiske retningslinjer enn kulturelle.
Dette med mismatch og det at vi gjør så mye uheldig med oss selv er ikke noe nytt, men jeg har reagert på at det den siste tiden ser ut til å blåse spesielt kraftig fra den kulturelle siden og biologien blir glemt, bortgjemt eller oversett. Til sammen utgjør disse skumle strømningene en trussel mot vår lykke og maler et dystert bilde av fremtiden om vi følger dem.
Mat og klima
Den mye omtalte Eat-Lancet rapporten, en rapport utarbeidet av en gruppe mennesker som tror (tro er helt riktig ord i denne sammenhengen) sterkt på vegetarisme og veganisme og som har flere av de største matselskapene i verden i ryggen, vil ha de fleste av oss til å spise vegetarisk eller vegansk. Forfatterne av rapporten har som mål (i hvert fall ifølge dem) å forbedre både vår helse og klimaet. Men vitenskapen støtter ikke en påstand om at plantebasert kost er sunnere enn et kosthold med mye animalsk mat. Rapporten har naturlig nok fått mye kritikk på grunn av disse feilslutningene. Vi er utvilsomt godt tilpasset, og strengt tatt avhengige av, animalsk mat. Dette er den mest næringsrike maten og ingenting ved animalsk mat har blitt vist å være usunt i seg selv. B
øker og vitenskapelige artikler er skrevet i bøtter og spann med gode vitenskapelige argumenter for hvorfor det for eksempel er feil å si at mettet fett eller rødt kjøtt er helseskadelig. Ingen av argumentene er blitt motbevist, men de blir ofte oversett. Samtidig tyder økologiske data på at et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre for klimaet er å forbedre den dyrebare overjorden i verden. Vi trenger mer gress og andre planter som vokser i en jord som yrer av mikroskopisk liv. Det gjøres best gjennom å la dyr gå på beite, dyr som vi kan og bør spise. Det vi garantert ikke burde gjøre er å dyrke vekster som utarmer jorda og som tvinger oss til å bruke både kunstgjødsel og sprøytemidler. Det er slike vekster menneskene bak Eat-Lancet vil at vi skal spise i stedet for beitedyr.
Med andre ord, det å spise dyr som går på beite ser ut til å være et viktig tiltak både for vår helse og for klimaet, stikk imot det Stordalen og andre vil ha oss til å tro. Årsaken til diskrepansen i budskap ser ut til å være at temaene helse og klima har blitt knyttet til ideologier. Og der ideologier går inn, går rasjonalitet ut.
Det er flere ulike aspekter ved vår kultur som skaper slike grupper av mennesker med en felles kampsak, vitenskapelig støttet eller ei, og som så forfølger den med en troendes overbevisning, og i Stordalens tilfelle, med en korsfarers metoder. Det er likefullt og til syvende og sist tro som nå holder på å endre vårt samfunn til det verre, ettersom troen går imot det vi vet om både våre kroppers biologiske behov og grunnleggende prinsipper om bærekraft.
Foreldrepermisjon
Nylig gjorde vår regjering det som i mine øyne er et av de mest forferdelige eksempler på antivitenskapelige politiske tiltak siden Kjell Magne Bondevik ville fjerne evolusjonslæren fra skolen. Bondevik fikk ikke gjennomslag for hans antivitenskapelige religiøse budskap, men den nye foreldrepermisjonsordningen ble gjennomført. Med innføringen av den tok vi som samfunn et langt steg tilbake i tid til et mindre sivilisert samfunn da man ikke forsto verken biologi eller evolusjonsbiologi. For de av oss som nå er i barneproduserende alder betyr den nye ordningen at vi nå må spare opp penger for å kunne ta ulønnet permisjon om vi ønsker det som beviselig er best for mor og barnet. Det, eller å flytte til Sverige.
Det er lite ved vår moderne oppvekst i de første leveårene og vår familietilstand som ligner på slik det var for mennesker i tusenvis av år før vår moderne tid. Vi ser ut til å være best tilpasset å bo i grupper på rundt 100-200 individer. Nye barn ble passet av hele flokken, inkludert familie, venner og ikke minst eldre barn. Mødre ammet i mange år. Både som en viktig kontraseptiv metode, men også fordi morsmelk er en drikkekilde som ikke inneholder eventuelle smittekilder som kan finnes i vann i naturen. Og det var en alltid tilgjengelig og veldig næringsrik kilde til mat og væske. Men det er mye som er bra og nyttig med morsmelk: den er som nevnt kjempe næringsrik, men den gir også masse oligosakkarider som skal fostre opp nyttige deler av tarmmikrobiomet og den gir barnet immunitet mot sykdom. Alt dette er før vi har snakket om fordelene ved amming som ikke er direkte knyttet til morsmelken, blant annet det å knytte bånd med mor, stressreduserende effekter, mors innebygde behov og driv til å amme og behov for å være nær sitt barn og så videre.
Nå i moderne samfunn ammer man kortere enn i mesteparten av menneskets historie, ofte bare noen måneder. Barnet passes mest av de få medlemmene i kjernefamilien og blir plutselig sendt i en til en institusjon med en helt ny gruppe mennesker hvor det skal tilbringe mesteparten av sin våkne tid, ofte før det kan gå. Der er stressnivået høyt, det er ingen mor som bærer barnet inntil seg i rolige daglige gjøremål slik mennesker alltid har gjort, det er mange mennesker der, mange andre barn å forholde seg til og de er konstant tett på.
Men vår vitenskapelige baserte kunnskap tyder på at barn har det best om de er lenge sammen med mor i sin første levetid og mest sannsynlig har best av å bli ammet i hvert fall det første leveåret. Det meste tyder på at dette er det beste for mor også, i hvert fall om hun ønsker det. Mødre spiller en helt spesiell rolle for spedbarn, en helt annen enn far naturlig nok, derfor kan man ikke likestille mors og fars rolle i starten av et barns liv. Dette er grunnleggende biologi.
Inntil i fjor kunne i det minste mødre ta ut permisjon nok til å være hjemme og amme sitt barn i nesten et år (49 uker), noe som bare skulle mangle om man vil kalle seg et sivilisert samfunn. Nå kan de ikke lenger det (maks 40 uker, egentlig mindre siden permisjonen må starte noen uker før barne blir født), ettersom politikere i likestillingens navn (det vil si at man i praksis benekter biologiske forskjeller mellom kjønnene) sa at mor skulle få mindre permisjon og far mer. Man kan ikke lenger velge selv. Tvungen likestilling er i prinsippet antibiologisk og antivitenskapelig.
Men far kan ikke amme. Far er ikke mor. Vi er ikke laget for å bli ivaretatt av far alene fra vi er så små og mor er ikke laget for å lett skulle gå fra sitt barn så fort eller å komme seg fysisk og mentalt så fort. Og i hvert falle ikke i det moderne samfunnet hvor mødre tradisjonelt får lite hjelp av en utvidet flokk. Tanken på at foreldre ikke lenger skal kunne velge selv hvordan de fordeler sin permisjon på grunn av kunnskapsløse politikeres overformynderi er kvalmende. Den nye permisjonsordningen fører til et mer unaturlig oppvekstmønster for barnet og mer unaturlig foreldreperiode for foreldrene. Ordningen er antivitenskapelig, stikk i strid med grunnleggende biologi og den vil gjøre oss sykere. Den er også er en av de få tingene som gjør at jeg skammer meg over å bo i Norge.
Skolen
Som om de ovennevnte eksemplene på kollisjoner mellom kultur, idealisme og biologi ikke var nok, dukket nylig seriøse forslag opp i mediene om hvordan vi kan gjøre skolen enda verre for barna våre. For i 2017 oppnevnte Kunnskapsdepartementet en ekspertgruppe som skulle forske på hvorfor og hvordan kjønnsforskjellene i skolen oppstår, og de skulle komme med forslag til tiltak for å motvirke slike forskjeller. Mandag 4. februar overleverte utvalget rapporten: «Nye sjanser – betre læring, Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp» til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Ekspertutvalget viser i rapporten at gutter gjør det og har det litt verre på skolen enn jenter. Fremfor å gjøre noe med de åpenbare årsakene til dette, foreslår de blant annet mer skole som et botemiddel. Dette er ikke et av de le eller gråte øyeblikkene. Dette er et reint gråte øyeblikk.
Det er mulig det ikke er øyeblikkelig åpenbart for en leser hvor vanvittig dette forslaget er, så la oss bare først ta grunnlinjene i skolesystemet vårt.
Vi mennesker blir som de fleste andre dyr født med en iboende nysgjerrighet til mange ting, med en utforskertrang, skapertrang og kreativitet, og ikke minst med en evolusjonært lagret lekende tilnærming til verden. Barn kan lære de utroligste ting og deres nysgjerrighet og læringsmotivasjon er vanskelig å ødelegge. Med mindre vi plasserer dem i skolen da.
I skolen kan man ikke lenger lære det man vil lære. Man kan ikke følge sine interesser og nysgjerrighet. Man må lære det man blir fortalt at man skal lære i det tempoet skolen sier at man skal lære det, og om man ikke følger snittet i tilegnelse av vår nøye utvalgte kunnskap, bryter helvete løs. Da har vi en masse systemer på plass for å sørge for at barnet forstår at det er barnet det er noe galt med, og ikke skolesystemet.
I skolen kan man ikke vente med å lære seg å lese til man er 10 år om man vil det, selv om det ville vært det eneste naturlige å gjøre om skolesystemet faktisk tok hensyn til individuelle forskjeller. Ikke bare kan ikke barn lære det de vil lære, men de blir også testet regelmessig på det de lærer, de blir gradert offentlig på deres kunnskap og de har flaks om de ser noen som helst relevans i det de lærer for sitt eget senere liv.
Om du skulle designet et system hvis mål var å drepe barn nysgjerrighet og ønske om å lære, ville det sett ganske likt ut som dagens skolesystem. På toppen av det hele tvinges barn i den offentlige skolen til å gjøre mesteparten av læringen sittende stille ved en pult, på en stol. Og for å toppe hele dritten, gis barna i den offentlige skolen oftest lekser, skolearbeid, som tar fra dem livet utenfor skolen også. Jeg gruer meg til min datter skal begynne på skolen.
For å bøte på det faktum at gutter naturlig nok gjør det dårligere på skolen enn jenter (det er naturlig for det er store forskjeller mellom kjønnene og vi må anta at et rigid system som skolesystemet vil favorisere ett av kjønnene), foreslås det i kjølvannet av den nye rapporten at barn fra 1-4 klasse må være lengre på skolen og gjøre mer «gutteaktiviteter» som å være i fysisk aktivitet. I tillegg brukes lekser som en unnskyldning for å innføre heldagsskole fordi barn da kan gjøre leksene på skolen. Det er den komplette idioti og glade vanvidd.
Dette forslaget er feil og uansvarlig på så mange måter, ikke mint fordi løsningen på problemene er åpenbar og enkel. Om vi i stedet for å forsøke og få vår biologi til å passe inn i det allerede eksisterende (og helt tilfeldig lagde) skolesystemet, kunne tilpasset skolen til våre behov, ville alle problemer vært løst. Det er ikke noe problem at gutter og jenter liker forskjellige ting eller flinke på ulike ting. Hadde vi bare endret skolen slik at alle elever i større grad kunne følge sine egne interesser, helt uavhengig av kjønn, ville problemene vært løst. Om ikke alle måtte lære det samme i samme tempo hadde problemene vært løst. Det er skolen slik vi gjør skole idag som er problemet.
Det finnes skoler som tar hensyn til vår natur og lar barn lære etter sine behov og ønsker. Det finnes mange rundt i verden, men dessverre ingen i Norge. Det finnes skoler der barn og ungdom får velge selv hva de lærer og i hvilket tempo og det går helt fint med disse barna når de blir voksne. De kommer inn på skolene de ønsker og får jobbene de ønsker. Det går helt fint. Den amerikanske psykologen Peter Gray er en av dem som skriver om slike demokratiske friskoler i sin bok Freedom to learn. Den anbefales. Lars og jeg har også snakket med han om dette på vår podcast og episoden kan høres her.
Skolesystemet er i seg selv grunnleggende antivitenskapelig og antievolusjonært, ettersom det ikke er utformet verket for å ivareta våre naturlige behov eller utformet etter det vitenskapen forteller oss er den beste måten å lære på. Det kommer til å bli en fantastisk dag, den dagen samfunnet våkner opp og innser hva vi gjør med barndommen og hvor dårlig skolesystemet egentlig er. Da kan vi sammen gjøre noe med systemet, slik at alle barn kan bli det de ønsker og fortjener å bli.
Jeg sier ikke at alle skoler må bli slike demokratiske friskoler, men de må i det miste være en viktig del av idealet vi strekker oss imot. Det er mange grep vi kan gjøre i den eksisterende skolen. Vi kan slutte med karakterer, vi kan slutte med sittevedpult-undervisning, vi kan la barn få større valgfrihet i både hva de lærer og i hvilket tempo, vi kan la all læring være mer fysisk aktiv og ikke minst kan vi og bør vi forby lekser.
Jeg anser lekser som et skammelig overgrep i fra skolenes side, hvor de presser seg inn på barns fritid og tar fra dem enda mer av deres barndom og tid til å utfolde seg fritt enn det skolen allerede gjør.
Fra naturens side er vi ekstremt godt laget for å lære de utroligste ting, men vi er forskjellige. Vi har forskjellige ønsker, behov, egenskaper og utfordringer. Og læring skjer best gjennom en indre motivasjon, et ønsker om å lære, ikke gjennom å bli fortalt både hva og hvordan vi skal lære. Hadde skolen tatt hensyn til både vår grunnleggende biolog og de grunnleggende biologiske forskjellene mellom oss, også forskjeller mellom kjønnene, hadde den den tillatt langt mer frihet til læring enn den gjør.
Det stikk motsatte av å ta hensyn til vår biologi er å gjøre mer av det samme, mer skole, mindre frihet, mindre fritid. Det er det som nå foreslås. Dette er ikke forlag som er basert på forskning som viser at dette er en god måte å gå frem på. Forslagene er eksperimenter. Eksperimenter på våre barn, på samme måte som det var et eksperiment å la 6-åringer starte på skolen. Og det er så inderlig trist å se hvordan våre kunnskapsløse politikere og andre som styrer og former vår hverdag gang etter gang gjør valg, ofte med gode intensjoner, som fordi de bryter med våre biologiske behov gjør verden til et verre sted å leve.
Tenk deg at du sitter i en god stol og er helt avslappet, ingen bekymringer og ikke noe mas rundt deg. Tenk deg så at du i denne avslappede tilstanden begynner å tenke på en kommende hendelse som stresser deg og gjør deg nervøs. Kanskje du skal holde viktig fremlegg på jobb eller i studier foran mange mennesker, et fremlegg du ikke føler deg godt nok forberedt på. Eller kanskje du må ta opp noe vanskelig med et familiemedlem, en situasjon du vet kommer til å bli vanskelig. Om du hadde sittet i en slik rolig tilstand, og så ikke gjort annet enn å tenke på en slik kommende stressende situasjon, ville du opplevd en rekke ganske store endringer i kroppens fysiologi. Pulsen din ville gått opp, pusten ville blitt mer preget av utvidelse av brystkasse fremfor pusting med «magen», kanskje ville du kjent en urolig følelse i magen, noe skjer med fordøyelsen. Kroppen blir urolig og ubehagelig. Den har endret seg og er stresset.
I eksemplet har tanken skapt store endringer i fysiologien. Og samtidig, når fysiologien har endret seg fra en rolig og avslappet tilstand preget av det parasympatiske nervesystemet, til å bli en stresset en preget av det sympatiske, har også tankemønstrene og følelsene endret seg. Stresset gjør det lettere å bli fanget i katastrofetenkning, og at vi fortsetter å drøvtygge på de samme tankene om igjen og om igjen og spiller av det samme scenariet i hodet for oss selv igjen og igjen.
Eksemplet gir oss to verdifulle innsikter: 1) det viser den grunnleggende vekselvirkningen mellom vår indre verden og kroppens fysiologi. De er ikke atskilt, de er to sider av samme sak. 2) eksemplet er ikke unikt. Om vi tenker oss om, innser vi se at dette er slik livet er hele tiden. Det er aldri noe skille mellom det fysiske og det psykiske.
Dette lille hverdagseksemplet danner utgangspunkt for et dykk ned i dette fascinerende samspillet og den språkjungelen vi har for å forsøke å beskrive nettopp dette.
Flere eksempler
Hvis du er ute å svømmer på Australias nordkyst kan du, om du har skikkelig uflaks, bli stukket av en liten manet kalt Irukandji. Den blir ikke stort større enn 1 cm, men effekten den har på oss er enorm. Er du uheldig, dør du. Men om du ikke dør kan stikket gjøre at døden virker som den enkle utveien. Får du Irukandji syndrom, som er det man kaller det om man bli stukket, kan man blant annet oppleve sterk hodepine, høyt blodtrykk, ryggsmerter, muskelsmerter, smerter i bryst og mage, kvalme, oppkast, hevelser og hjerterytmeforstyrrelser. Men som om dette ikke er nok, har personer som har hatt et uheldig møte med maneten beskrevet både følelse av angst og en nært forestående undergang (impending doom). Pasienter har rapportert at de er så sikre på at de kommer til å dø at de ber legen om å gjøre slutt på livet deres. Giften fra en manet (som stort sett bare består av vann) på ikke mer enn 1 cm kan altså gjøre at man tror sin egen undergang er nær kun gjennom å manipulere vår biokjemi. Ulike kjemikalier, enten de kommer i form av en gift fra en neslecelle, medisiner eller rusmidler, styrer hvem vi er, hva og hvordan vi tenker og føler til enhver tid. Vi har ikke stor kontroll over dette.
Hvordan vi tenker, føler og er som mennesker er ikke bare et resultat av vår fysiologi, men av samspillet mellom vår biokjemi, vår erfaring og inntrykk og påvirkninger fra våre omgivelser. Det biokjemiske miljøet i kroppen kan endres både fra øyeblikk til øyeblikk, som når kroppen plutselig skiller ut stresshormoner og vi blir øyeblikkelig oppvakte, konsentrerte og fokuserte eller som når vi gjør avspenningsøvelser der aktiviteten til det parasympatiske nervesystemet tar overhånd og vi kommer i en hvilemodus.
Hormoner er én måte kroppens ulike celler kan kommunisere med hverandre på og vår atferd er nært knyttet til det komplekse hormonelle miljøet. Vi starter livet i livmoren i en kjønnsudifferensiert form. Så plutselig begynner testiklene til det som skal bli gutter å produserer store mengder testosteron. Dette former hele kroppen, inkludert hjernen og dermed hjernefunksjonen. Hjernens oppbygning og funksjon avgjør hvordan vi blir som personer. Menn og kvinner er i snitt forskjellig av denne grunnen. Hormonnivåene våre er kun én av faktorene som bestemmer hvordan vi er som mennesker, men en faktor vi alle er godt vant med fra hverdagn. De som har opplevd overgangsalder, eller fått lavt stoffskifte med påfølgende medisiner som øker stoffskiftet, vil ha en spesielt nær og potent erfaring med dette. Tyroideahormonene påvirker i stor grad hvor opplagt vi føler oss både fysisk og psykisk.
En annen interessant observasjon knyttet til hvordan vi som personer formes av våre hormonnivåer, er hvordan kvinner som går gjennom kjønnsskifte og tar testosteron, rapporterer om store endringer i deres psyke. De beskriver hvordan de tenker annerledes, føler annerledes og ser verden annerledes.
Det er ikke bare store organismer som giftige maner som kan påvirke vår opplevelse av verden. Det finnes for eksempel en liten encellet parasitt kalt Toxoplasma Gondii. Den er kanskje mest kjent for å få infiserte mus til å slutte å være redd for katter. Parasitten bor og formerer seg i tarmen til katter. For å komme seg inn i en katt fra en mus, bruker den kjemiske signaler for å endre musens atferd så det er større sjanse for at den blir spist av en katt. Toxoplasma gondii er bare én av svært mange parasitter som påvirker atferden til infiserte arter og som også smitter og påvirker oss mennesker. Vi kjenner ikke omfanget av smitte hos mennesker eller hvor mye vi faktisk blir styrt av parasitten, men studier har funnet sammenheng mellom graden av smitte og risiko for trafikkulykker, utadvendthet og redusert ansvarsfølelse. Smitte er også tett knyttet til blant annet personlighetsforstyrrelser og schizofreni. Parasitten, og også andre parasitter vi både kjenner til og ikke kjenner ennå, er nok en av de faktorer som styrer hvem vi er, hva og hvordan vi tenker og føler.
På slutten av 1800-tallet patenterte Heinrich Dreser i Bayer AD et nytt morfinderivat kalt Heroin, ettersom stoffet gjorde folk heroiske. Heroin skaper blant annet følelser av eufori samtidig som det demper smerte. Heroin påvirker hvordan og hva vi tenker, hvordan vi føler og vår atferd. Det gjør alle rusmidler og det tross alt derfor vi bruker dem. For rusmidlene endrer kroppens biokjemi og dermed endrer de oss. Vi bruker dem ikke på tross av hva de gjør med oss, men på grunn av hva de gjør med oss. Mange av stoffene vi tar er ganske like stoffer kroppen allerede produserer. Endorfiner er en betegnelse på morfinliknende stoffer som produseres i kroppen vår (endo betyr inni eller fra innsiden). Endorfinene kan skilles ut både basert på hva vi tenker og opplever og de endrer hele vår opplevelse av verden og oss selv. Slik er det med alle rusmidler vi bruker. Alkohol gjør av i mister hemninger, LSD kan gjøre at vi mister følelsen av oss selv, cannabis kan roe tankekjør og så videre.
Hvordan vår fysiologi påvirker vår tolkning og opplevelse av verden har blitt forsket mye på. I en morsom og svært illustrerende studie gjorde to postdoktorer ved Universitetet i British Columbia følgende. I én situasjon stod en attraktiv dame og delte ut en enkel psykologitest til menn ved enden av en stødig bro som mest sannsynlig ikke skapte frykt hos dem som gikk over. Hun fikk dem til å fylle ut skjemaet og gav dem deretter hennes telefonnummer i tilfelle de hadde spørsmål om testen i etterkant. I en annen situasjon stod hun ved enden av en mer ustabil hengebro og gjorde akkurat det samme. Forskerne testet også to ulike scenarier, et der mennene ble møtt av damen idet de gikk av broen, og ett der de ble møtt av damen etter de hadde hvilt seg litt. Når forskerne i etterkant så hvor mange av mennene som ringte damen opp, viste det seg at langt flere ringte om de hadde møtt henne rett etter den ustabile broen enn etter både den stabile eller etter de hadde fått litt tid på å komme seg etter de hadde gått over den ustabile broen. Den mest sannsynlige forklaringen på dette, er det som på engelsk kalles «Misattribution of arousal». De fysiske signalene som skapes når man er redd eller nervøs fordi man går over en skummel hengebro, er svært like de som kommer når man blir seksuelt opphisset, blant annet høy puls, høyt blodtrykk, økt blodstrøm til huden, økte nivåer av hormoner som adrenalin. Mennene som hadde gått over den ustabile broen oppfattet møtet med den attraktive kvinnen på en annen måte enn de andre og tolket situasjonen på en helt annen måte.
Forskerne gjentok forsøket med en mannlig intervjuer og da var det ingen forskjell mellom gruppene. Dette resultatet overrasker ingen som har satt seg inn i hvordan emosjoner dannes.
Et fenomen som lenge har utfordret både vitenskapen og vårt syn på oss selv er placebo – det at troen på en effekt eller intervensjon i fravær av en faktisk intervensjon gir en målbart bedre tilstand. Placeboeffekten virker ofte bedre enn medisiner. I mange tilfeller kan man fortelle en pasient at en sukkerpille er en god behandling for en sykdom eller tilstand, og effekten på målbare risikofaktorer er stor. Man kan til og med fortelle pasientene at det er en sukkerpille de får og effekten vil likefullt kunne være målbar om bare pillen gis på en omsorgsfull måte. Placeboeffekten er ikke narremedisin. Placeboeffekten er en faktisk positiv effekt som noen ganger er større enn ekte medisinske alternativer. Dette gjelder også for noen typer operasjoner, hvor man bare later som man har operert ved å lage et overfladisk kutt i huden som ser ut som et operasjonssår. Folk blir bedre likevel. Poenget er at det er ingenting magisk med å «tenke seg selv frisk», det er ganske enkelt sånn vi fungerer. Tanker påvirker som vi har sett vår fysiologi, og dette er et helt grunnleggende faktum.
Det er heller ikke noe rart med å tenke seg selv syk. I ett forsøk gav japanske forskere en gruppe personer en plante de sa var giftig eføy. Svært mange fikk tydelige utslett etter møtet med planten, enda den ikke var giftig i det hele tatt. De ovennevnte eksemplene sier ikke at en positiv holdning kan kurere oss for alt som kan gå galt. Det de forteller oss er at det er en målbar og godt dokumentert helseeffekt på fysiologiske variabler av et endret indre liv. Og om vi ønsker å endre vår fysiologi i en positiv retning, innebærer det også å jobbe med tanker og følelser.
Tolkning
Disse eksemplene er bare noen av mange og de viser noe som er kjent for oss all om vi bare tenker oss om. Både forskning og vår erfaring forteller oss av det ikke eksisterer noe skille mellom det fysiske og det psykiske. Og kunnskapen forteller oss at vi har langt mindre kontroll over våre tanker og emosjoner enn det mange av oss tror og krever av både oss selv og andre. Denne kunnskapen forteller oss også at om vi ønsker å forstå oss selv så må vi studere kroppen, alle dens systemer og funksjoner og kanskje spesielt fysiologien.
Ikke minst forteller disse eksemplene oss at jeg som person er ikke et statisk fenomen. Selv om det oppleves som om jeg er den samme hele tiden, viser forskning at det er feil. Jeg er heller ikke en god dommer av min egen variasjon, blant annet på grunn av at det ikke finnes noe jeg. Vi har lett, gjennom årevis med forskning og vårt arbeid tyder på at noe «jeg» eller et «selv» ikke finnes i den forstand vi omtaler det til daglig å vårt språk. Ingen kjerne, ingen substans, annet enn summen av vår fysiologi som lager en opplevelse av å være noe annet enn den fysiske kroppen. Likevel oppleves vår væren som om vi har en kjerne av personlighet som er oss, at det er noe som det er å være oss, men som professor i nevrovitenskap Anil Seth sier: «dette er bare en hallusinasjon». Jeg har skrevet litt mer om bevissthet her.
Språket
Det gir lite mening å snakke om fysisk og psykisk som to adskilte domener. For eksempel når vi snakker om fysisk og psykisk helse, fysisk og psykisk stress eller fysisk og psykisk sykdom. Om vi godtar premisset om at alt ved oss er et resultat av fysiologien vår (noe vi strengt tatt er nødt til om vi følger empirien) så må vi også godta den nødvendige konsekvensen om en vekselvirkning mellom det vi kaller det psykisk og det vi kaller fysisk. Kroppens biokjemiske miljø bestemmer hva og hvordan vi tenker, føler og opplever, men effekten går som vist begge veier. Vi kan påvirke det biokjemiske miljøet gjennom hvordan og hva vi tenker føler og opplever.
For mange vil nok dette kunne høres rart ut, men de ovennevnte eksemplene viser oss at det er sant og vi kjenner mange av disse effektene så inderlig godt fra våre egne liv.
Betyr dette at vi ikke bør bruke ord som fysisk og psykisk? Eller ikke å skille mellom kropp og sinn? Jeg er usikker. Jeg skulle gjerne hatt et bedre begrepsapparat, men har ingen alternativer jeg føler er gode nok ennå. Men jeg mener bestemt at når vi bruker bruker begrepene fysisk og psykisk, så må vi være tydelig på vår forståelse av at dette kun er beskrivelser av to ulike aspekter ved vår kropp. Vi har ikke en kropp, vi er en kropp. Å snakke om fysisk og psykisk er som å snakke om lunge og lever.
Denne forståelsen av at vår bevissthet, tanker, emosjoner og hele vårt indre liv er styrt av samspillet mellom sanseinntrykk og fysiologi, får konsekvenser for vår hverdag. Det gir for eksempel ingen mening å behandle en «psykisk sykdom» kun gjennom for eksempel atferdsterapi uten se på de faktorene som bidrar mest til uheldige endringer i vår fysiologi, som for eksempel søvn og kosthold. Trening er ikke bare godt for kroppen i betydningen muskler, lunger og så videre, men for hele oss inkludert det psykiske. Usunn mat er usunn for hele kroppen, ifra sirkulasjonssystemet til følelseslivet.
Jeg liker å gå i løse og lette klær. I så stor grad at jeg er villig til å ofre ganske mye når det gjelder det å bruke klær som symboler for å bekrefte min sosiokulturelle status eller gruppetilhørighet til fordel for komfort. Det er mulig det er et tegn på det å bli eldre, det at komfort kommer opp på Maslows oppløpsside og bekrefter sin tilhørighet på pyramiden. Likefult er en viktig årsak til at jeg liker løse og lette klær, følelsen de gir meg av å være bevegelig. For jeg er så inderlig glad i å bevege meg, gjerne med store bevegelser og klær som gir meg følelsen av bevegelsesinnskrenkning gjør at jeg ikke trives for jeg liker å føle meg bevegelig. Det er følelsen av å være bevegelig som gjør at jeg tar tre trinn om gangen på tå i trappa opp til kontoret mitt eller hopper ned de siste trinnene på veien ned, eller at jeg både sitter og ligger i alle mulige posisjoner på gulvet når jeg leker med min datter.
Når jeg føler meg bevegelig, kan jeg oppleve en fysisk hindring i min vei som en velkommen utfordring til å stege over, klatre over, bøye meg under eller kanskje hoppe over. Føler jeg meg ikke bevegelig vil jeg kunne oppleve den samme fysiske hindringen som noe å gå rundt eller unngå.
Det er flere faktorer som påvirker min følelse av å være bevegelig, men klær er garantert en av dem (fottøy inkludert selvsagt). Klærne former meg som person, min følelse av meg, min personlighet, hvordan jeg reagerer, mitt humør, hvordan jeg tenker og føler. De gjør det gjennom å være en del av alle de sansesignalene som til enhver tid går til hjernen min og som blir en del av hjernens fortolkning av den spesifikke situasjon. Du vet, klær skaper folk.
Med denne bevisstheten om hvordan klær og omgivelser påvirker meg, kan jeg ta en aktiv rolle i å forme meg selv som person.
«For hver person du kjenner finnes det en kropp. Du har kanskje aldri tenkt over dette enkle forholdet, men det er slik det er. Én person, én kropp; ett sinn, én kropp. Dette er et grunnleggende prinsipp. Du har aldri møtt en person uten kropp. Du har heller aldri møtt en person med to eller flere kropper, ikke engang siamesiske tvillinger. Slikt skjer bare ikke.»
Antonio Damasio i følelsen av hva som skjer.
Det er få ting jeg tenker så mye på i hverdagen nå for tiden som kropp, og med kropp mener jeg kropp inkludert sinn. Sinn er, som vi skal se, en naturlig del av kroppen. Vi kommer som en pakkeløsning vi dyr, ingenting ved meg eksisterer utenom kroppen. Jeg tenker mest på menneskekroppen for tiden, men også kropper generelt, og jeg finner det fascinerende hvor lite vi generelt vet om hvordan vi selv fungerer, hva som gjør at vi føler det vi føler, opplever det vi opplever, tolker slik vi gjør; what makes us tick.
Faktisk tror jeg oppriktig at verden kunne blitt et litt bedre sted om alle hadde mer innsikt i sin egen kropp, eller om hvordan kropper generelt fungerer. For om man ønsker å forstå seg selv, må man forstå kroppen. Forstår man seg selv, forstår man andre og om man forstår andre, kan man forstå verden.
Hvem er jeg?
Min følelse av meg, av det å være en person adskilt fra resten av verden, mine tanker og følelser og følelse av personlighet, er det hjernen min som skaper. Hjernen skaper dette gjennom å tolke alle signalene den har tilgang på. Det kommer sansesignaler inn om både det som skjer på utsiden av kroppen og det som skjer inni kroppen. Informasjonen brukes til å lage meg.
Hjernen min er som den er både på grunn av arv og miljø. Signalbanene den har bygd opp og hvordan den prioriterer i sin informasjonsbehandling har blitt formet av mitt liv frem til nå, og den endres hver dag av nye erfaringer, tanker, følelser og inntrykk. Så når hjernen min tolker alle signalene som kommer inn, er det en tolkningsenhet som ikke er lik andres og min opplevelse er unik, selv om det er grenser for hvor forskjellig vi kan oppleve verden. Hjernen min tolker og gjør en slags sannsynlighetsberegning av hva som er riktig å føle og hvilke systemer som skal aktiveres. Er jeg varm eller kald, sliten, trøtt eller syk, kvalm eller forelsket? Fortolkingsprosessen er ikke enkel, for kroppen vår har et begrenset antall måter å reagere på, et begrenset antall signalveier og signalstoffer, så innimellom tar den feil. Det er helt naturlig.
Vår selvbevissthet, altså vår følelse av å være et avgrenset individ fra resten av verden kan har blitt til ved en ren tilfeldighet (1). De andre dyrene har ingen eller langt lavere grad av selvbevissthet og de klarer seg helt fint, så det er ingen selvfølge at vi mennesker skulle trenge det heller. Men selvbevissthet har vi og den skapes av hjernen, blant annet av vår store hjernebark (2).
Det er mulig det er ubehagelig å få høre at ens egen bevissthet kun er en bieffekt av den nevrofysiologiske kjemisuppa som tross alt er oss, men ubehaget gjør det ikke noe mindre sant. Å bli så selvbevisste som mennesker har blitt har dog vist seg å være en enorm evolusjonær fordel, til tross for at dette også kommer med mange negative konsekvenser. Også Antonio Damasio, den verdenskjente portugisiske professoren i nevrovitenskap kommenterer sinnes nylige nedrangering og skriver:
Ideen om at sinnet er et produkt av hele organismen i samspill kan kanskje umiddelbart se ut til å stride mot vår intuitive følelse. I nyere tid har begrepet sinn beveget seg fra det eteriske ingensteder det befant seg på 1600- tallet til sin nåværende plassering i eller omkring hjernen – litt av en nedtur, men fortsatt en ærverdig plassering.
Følelsen av jeg dannes av det som omtales som «the default mode network» (3). Dette er et nettverk i hjernen satt sammen av distinkte deler som samarbeider på en viss måte. Dette vet vi blant annet fordi vi eksperimentelt kan ta vekk følelsen av selv på ulike måter. Man kan for eksempel bruke ulike typer psykedeliske stoffer som LSD. Nye fMRI-skanninger av personer på LSD som opplever det man kaller «ego dissolution» forteller oss nøyaktig hvilke deler av hjernen gjennom hvilke mekanismer som er ansvarlig for dette. Ulike meditasjonsteknikker gir lignende opplevelser av «ego dissolution» (4, 5).
Dette nettverket av hjernen ansvarlig for å skape vår følelse av selv blir også undertrykt når vi er opptatt med en vanskelig nok oppgave. Dette vises også i fMRI-skanninger og det forklarer blant annet hvordan vi kan miste oss selv i en oppgave, en følelse svært godt forklart i Mihály Csíkszentmihályi sin flytteori (6). Flyttilstanden har mye positivt ved seg og er kanskje spesielt nyttig å jobbe med for oss som jobber med bevegelse og læring. En slik flyttilstand beskrives på ulike måter i ulike felt og kulturer. I østlig filosofi kan man f.eks. høre det japanske begrepet «mushin» som oversettes best til ikke-sinn.
«Bushido is the proper way of life for the Japanese. In order to learn about the Way, forget about self and awaken to the truth… Exerting self is a mistake… We should not say “myself” — in truth there is no such thing… When there is no thought of self, true Bushido develops.»
Yamaoka Tesshu, 1836 – 1888
Vår bevissthet er også naturlig nok et resultat av hjernens energiomsetning. En gruppe svenske forskere har funnet at det er et terskelnivå for hvor lite glukose hjernens mitokondrier kan brenne om vi skal kunne være bevisste (7). Og konker hjernen helt ut, er det som kjent ingenting igjen å spare på.
Poenget mitt er at selvbevisstheten vår utvilsomt skapes i og av kroppen vår, nærmere bestemt i hjernen. Hvor ellers skulle den kunne skapes? Formen selvbevisstheten tar er avhengig av signalene fra resten av kroppen og hjernens eksisterende koblinger.
Men når vi snakker om kropp, gjør vi det ofte i en slags dualisme. Vi sier for eksempel kropp og sinn og kropp og sjel. En sjel har vi garanter ikke, ettersom dette bare er et religiøst påfunn. Men et sinn har vi, om det er dette ordet vi velger å bruke om følelsen av å være en person. Det er bare det at sinnet vårt er å anse like mye en del av kroppen vår som en muskelsammentrekning er det. Vi trenger med andre ord ikke si kropp og sinn, det holder å si kropp.
Sinn, hjerne, helse og fleksibilitet
Når hjernen vår skaper følelse av selv, emosjoner og sinnstilstander, så gjør den det som en uatskillelig del av resten av kroppen. Det samme blodet som strømmer i resten av kroppen kommer også til hjernen for å transportere både til og fra den. Dette er et utrolig viktig poeng. For tenk bare på hvordan alle cellene i kroppen din bygges opp av byggesteiner den får ifra mat, celler skiftes ut kontinuerlig. Feil eller for få byggesteiner gir feil eller dårlig funksjon i alle deler av kroppen, hjernen inkludert. Inflammasjon eller betennelse, er en av mange helt naturlige prosesser i kroppen, men for mye på feil sted kan skape problemer. I hjernen kan det for eksempel føre til depresjon.
Inflammasjon kan blant annet komme av feil kosthold, lite søvn, stress, dårlig tarmfunksjon, for lite eller for mye fysisk aktivitet. Det er med andre ord mye vi kan gjøre for å påvirke hvordan vi føler oss, hva vi tenker og hvordan vi handler. Inflammasjon er bare ett eksempel. Virus, parasitter og ulike mikroorganismer kan påvirke vår fysiologi, hvordan vi føler oss og gjennom det vår personlighet. Giftstoffer eller fremmedstoffer som forstyrrer og dytter biokjemien i en uheldig retning er et annet eksempel noe historien om «the mad hatter» fra Alice in Wonderland er et godt eksempel på.
Det kan nok høres overveldende ut at det er så mye som virker skadelig for oss, men vi trenger ikke bli overveldet. I stedet kan vi fokusere på hva all denne kunnskapen betyr. Det betyr blant annet av vi mennesker er veldig fleksible. Vi har ikke én personlighet som er satt og uforanderlig. Vi har ikke ett reaksjonsmønster, ett atferdsmønster som er «bare sånn jeg er». Ei heller er det sånn at måten vi tenker på og hva vi tenker er uforanderlig. Det er mye vi kan gjøre i hverdagen for å ha det bedre både fysisk og psykisk. Målrettet innsats kan gi utrolige resultater.
Emosjoner og kroppslig tilstand
Vi er kun en kropp og vi bør begynne å prate om sinn på samme måte som vi blant annet prater om vår tarmhelse, det vil si som noe som er svært avhengig av miljøet vårt, svært påvirkelig og noe som kan eksistere på en skala fra godt til dårlig.
Hjernen vår skaper vår følelse av selv, men den skaper også emosjoner. Vi kan skille mellom følelser som smerte, trykk, kulde, og liknende på den ene siden, og emosjoner som glede, lykke, nedstemthet, skadefryd eller ensomhet på den andre.
Allerede for over 100 år siden da William James, en av tidenes viktigste psykologer, skrev artikkelen «What is an emotion?» la han det frem som en selvfølge at emosjoner er like mye fysiologiske som alt annet i kroppen. En emosjon er som sagt et resultat av en tolkningsprosess i hjernen, og kan for eksempel være følelsen av å være bevegelig.
Hjernen og resten av sentralnervesystemet bruker alle signaler det har tilgang på, være seg eksterne som syn, lukt, smak, eller taktile signaler, og interne som propriosepsjon, blodtrykk, puls, hormonnivåer og liknende. Disse signalene, sammen med tidligere erfaringer og lagrede nervebaner utgjør en tolkningsprosess som gjør at emosjoner ikke er like fra gang til gang, de må skapes på nytt i enhver situasjon og prosessen er ikke perfekt.
Det er faktisk det samme med emosjoner som bevegelser. Bevegelser vi kan er ikke ferdig lagrede skjemaer i hjernen som kan gjentas likt fra gang til gang. I stedet er bevegelser et resultat av en samorganisering av alle kroppens systemer som tolkes med bakgrunn i kroppens akutte fysiologiske (inkludert den emosjonelle) situasjon. Det er dette som kalles selvorganisering og som gjør at bevegelser aldri blir helt like, uansett hvor mye vi øver på dem (8).
En god illustrasjon av kroppens akutte dannelse av emosjoner på nytt og nytt, uavhengig av en ferdig følelsesoppskrift, er eksempler på hjernens mistolkning av signalene den har tilgang på. Som når noen får et panikkanfall uløst av fysisk aktivitet. Tung fysisk aktivitet gir svært liknende kroppslige signaler som panikkangst, med blant annet smerte, høy puls og kortpustethet. En annen mistolkning kan være når noen har en gryende mageinfeksjon på en date, men tolker dette som en forelskelse ettersom symptomene er svært like; rødming, uro/sommerfugler i magen, høy puls med mer.
Våre emosjoner er avhengige av hva musklene vår gjør. Vi har en muskel-leddsans kalt den kinestetiske sans. Det er denne sansen som blant annet gjør at vi vet at armen vår er bøyd selv om vi ikke kan se den. Kroppens stillinger, spenninger og avslappethet registreres kontinuerlig og blir en del av hjernens tolkningsprosess. En anspent kropp vil skape andre emosjoner enn en avslappet kropp, og vil gjøre at vi tolker det vi opplever annerledes. Den enkle øvelsen å fokusere på pusten, puste dypt noen ganger og kjenne at skuldrene senker seg, endrer vår sinnstilstand.
Til og med musklene i ansiktet vårt påvirker vårt indre liv. I en randomisert kontrollert studie gav forskere en gruppe deltakere Botox for å lamme deler av ansiktsmuskulaturen. Etterfølgende test av styrken av deres følelsesmessige respons på ulike visuelle stimuli viste at Botox effektivt dempet deres emosjonelle respons. Med andre ord, vi føler mindre, om ansiktsmusklene våre ikke får gjort det de er laget for. Og effekten går begge veier. Vi kan faktisk bli i bedre humør ved å tvinge frem et smil (9, 10).
Vårt indre liv og opplevelse av verden er også tett knyttet til vår energimetabolisme. Lavt blodsukker kan gjøre den snilleste og roligste av oss til en ubehagelig type å være rundt. Næringsstoffmangler kan gjøre oss uopplagt, inflammasjon kan gjøre oss deprimerte, infeksjoner kan gjøre oss utslått. Vårt indre liv er et direkte resultat av vår fysiologi akkurat som alt annet ved kroppen er det.
Avsluttende ord
Forstår vi kroppen vår, forstår vi oss selv. Forstår vi oss selv, forstår vi andre og forstår vi andre forstår vi verden. Vi er fleksible. Kropp med sinn inkludert, kan påvirkes og endres. Veldig lite ved oss er forutbestemt. Vi kan nok endre oss mer enn de fleste tror. En hindring er at vår følelse av selv, hvordan jeg er som person, føles statisk. Det føles ut som om vi er den samme hele tiden, men forskning har vist oss at slik føler vi oss uansett hvor mye vi endrer oss. Andre opplever det oftere bedre enn vi gjør selv. Det finnes ingen kjerne i oss som er oss. Kroppen vår er det vi er.
Vi er fleksible og på samme måte som vi kan forme kroppen gjennom for eksempel trening, kan vi forme hvordan vi tenker og føler. Det vil si, hvordan vi tenker og føler formes eller trenes hele tiden. Derfor bør vi vite noe om alle disse faktorene som bestemmer hvem vi er og om hvordan fysiologien vår spiller inn. Bevissthet om de faktorene som påvirker kroppen vår og dermed sinnet vårt mest gir oss en utrolig frihet.
Hvor vi så skal lære dette er vanskelig å si. I skolen naturlig nok, og helst tidlig. I kroppsøvingsfaget vil jeg foreslå selv om det ikke nå inngår i fagets mål, men også i andre fag. Det er lett å se hvordan man i kroppsøving blant annet kunne lært om hvordan spenningsregulering påvirker oss mentalt, om pusteteknikker og avspenning, om hvordan våre reaksjoner, samarbeid og fair play blir påvirket av vår fysiske intensitet og evne til å kjenne etter i egen kropp. Det blir spennende å se hva både tiden og nye læreplaner bringer.
Bare for å legge det på bordet med en gang, jeg utstår ikke tro i noen form, enten det er troen på en eller flere guder, konspirasjonsteorier eller troen på at vi kan behandle med å stikke nåler i magiske energibaner. Tro, når den erstatter fornuft, rasjonalitet og vitenskap, gjør verden til et verre sted å være. Men selv så mye jeg misliker tro, er det én ting som får blodtrykket mitt til å stige enda mer.
Det er når de som mener de kjemper for skepsis og rasjonalitet, uten å være klar over det, fanget av sin egen hubris, i stedet slår et slag for ufornuften.
13. februar stod et innlegg på Aftenposten Meninger, skrevet av Martin Norum. Innlegget var et angrep på en kostholdskonferanse og enkeltpersoner ved denne konferansen som hadde kommet med kostholdsråd som var på tvers av myndighetene sine råd. Så vidt jeg forstår Norum gjennom det jeg har sett på nett, anser han seg som en forkjemper for det rasjonelle og innlegget hans var ment som et slag mot det alternative og uvitenskapelige.
Men det var ikke det innlegget hans var. Tvert imot var det et lysende eksempel på antirasjonalitet og uvitenskapelighet fint pakket inn i ad hominem argumentasjonsfeil. Hans to hovedargumenter mot personene som fremmet kostholdsråd på tvers av myndighetens var 1) at myndighetene har rett på bakgrunn av at det er flere mennesker som mener dette enn eventuelle alternativer og at det tross alt er myndighetene, og 2) at man ikke kan stole på kostholdsråd som kommer fra dem med feil utdanning.
Norum skriver blant annet: «Rådene strider, med noen unntak som brus, godteri og fast food, mot det samlede kunnskapsgrunnlaget som finnes, og er rett og slett ikke riktige påstander i det hele tatt. De er stikk i strid med hva som er å anbefale, men dette er ikke noe nytt fra det alternative ernæringsmiljøet.» og videre: «Der finner man som regel på sin egen virkelighet fremfor å forholde seg til systematiske undersøkelser og den objektive virkelighet.»
Og til slutt: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter».»
Om ikke alle umiddelbart ser problemet med denne argumentasjonen, skal jeg forklare. Norum var uvitenskapelig og irrasjonell fordi han ikke kom med argumenter, men med logiske feilslutninger. Han tenkte feil. Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil som har et eget navn: argumentum ad populum (i dette tilfellet blandet med argumentum ad verecundiam). Det rett og slett helt feil. Antall mennesker som anser en ide som sann, påvirker ikke ideens sannhet.
Ironien ved at Norum fikk publisert teksten sin en kort dag etter 12. februar, Charles Darwin sin bursdag, var ikke tapt på meg. Darwin er bare en av mange vitenskapsmenn som gjennom tidene har slått gjennom med en ide de aller fleste var imot, men som ikke desto mindre var sann. Darwin fikk (selvfølgelig ikke helt alene) sin ide til å bli den rådene gjennom logikk, argumentasjon og empiri. Darwins farlige ide om at design ikke trenger noen designer gikk imot fornuften og det allment aksepterte.
Norums andre logiske tankefeil er hans påstand om at utdanningen til personen som fremmer en påstand har noe å si. Dette er også en så vanlig måte å tenke feil på at det har et eget navn: argumentum ad verecundiam, å appellere til autoritet.
Jeg synes det er både skummelt og tankevekkende hvor lavt nivå det er på argumentene til mange av dem som tror de slåss for rasjonaliteten. På jobben min ville oppgaver jeg fikk inn med slik argumentasjon ikke fått til ståkarakter i første klasse engang. Norum kunne vist til empiri og argumentert enkelt for sannsynlighet, men gjør det av en eller annen grunn ikke.
Den vanligste feilen jeg ser i slike innlegg, er gruppetenkning (group think). Man velger side og skiller mellom seg selv med de andre som slåss for det rasjonelle, og dem som står for det alternative. Men risikoen med dette er at man kjøper seg inn i ideer kun fordi de godtas av gruppen man identifiserer seg med, fremfor å kjøpe dem basert på empiri.
Økonomen og filosofen Thomas Powel uttrykker dette treffende når han skirver: «The ignorance, prejudices, and groupthink of an educated elite are still ignorance, prejudice and groupthink…»
Og videre, «Although scientists should always put new theories to the test and assess their validity, this is not always done. Ideas are often accepted more on the basis of resonance with peers than empirical verification.» Mennesker som ser på seg selv som forkjempere for fornuften må i like stor grad, eller det vil si, må faktisk i større grad enn alle andre, sloss imot vår biologiske og kulturelt innebygde evne til å tenke feil.
Vitenskapsfolk er akkurat som alle andre og som Sowell skriver det: «If they are simply people who are like-minded in general, then the consensus of the group about a particular new idea depends on what that group already believes in general- and says nothing about the empirical validity of that idea in the external world.»
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de dårlige og irrasjonelle holdningene mange av dem som anser seg selv som skeptikere viser. Jeg har vist et eksempel her tidligere på hvordan for eksempel overskeptiker Gunnar Tjomlid i en kommentar viste at han mente jeg ikke kunne tas seriøst med det argumentet at jeg fremmet noe som gikk imot det mer anerkjente. Altså ingen faglige motargumenter, men kun nok en logisk feilslutning. Ingeborg Senneset gjorde en tilsvarende feil da hun skrev om ufornuften rundt frykt for gluten. Innlegget hennes så utelukkende ut til å være basert på en tro om at gluten ikke kunne være farlig fordi 1) myndighetene sier det ikke er farlig, og 2) flere som er uenige i myndighetene, og som lett stemples som alternative, sier det er farlig og ideen blir derfor skyldig ved assosiasjon. Ingen empiri trengs.
Det disse menneskene, som ufrivillig spiller på motstanderes side og fremmer ufornuft fremfor rasjonell tanke, ikke ser ut til å være klar over, er den innsatsen som kreves for å navigere i polariserte debatter. Som George Santayana formulerte det, prisen på kunnskap er evig overvåkenhet. Det er ikke lett å være rasjonell, man kan ikke bare velge side. Man må faktisk jobbe for å unngå å velge side. Man kan ikke forkaste ideen om eloverfølsomhet fordi den kommer fra en mann med en hatt av aluminiumsfolie. Man kan forkaste den fordi den mangler empiri.
Bongotrommespiller Richard Feynman, både sa og skrev, at det første prinsippet er at en ikke må bli lurt – og at en selv er den enkleste å lure.
Det er ikke vanskelig å slå opp i media og finne slike eksempler, og det er det som gjør meg så redd. Hva om det er en trend? For litt siden skrev vitenskapsskribent Marit Simonsen en kritikk av et innslag som hadde vært sendt på NRK.
Marit Simonsen gjør i denne kritikken akkurat det samme som de overnevnte og spiller de irrasjonelle og antivitenskapeliges rolle uten være klar over det.
TV-innslaget Marit Simonsen kritiserer viste en person som laget mat, blant annet kraft, og som sier at rett mat gir god tarmhelse, noe som kan være viktigere enn influensavaksinen. Marit Simonsen liker dårlig hele vinklingen og sier at NRK gjør en grov bom og lister opp det hun mener er feil.
Først kritiserer hun NRK for å kalle Margit Vea (som kommer med uttalelsen om kraft) en kostholdsekspert siden hun kun hadde en mastergrad i helsefag rettet mot ernæring. Men dette er ikke et argument. Det er bare tull. Det har som sagt ingenting å si hvem som kommer med en påstand, spørsmålet er om den støttes av empiri. Gjør den ikke det, er det bare å vise til enten mangelen på empiri eller til empirien som usannsynliggjør påstanden. Veas påstand kunne vært avkreftet med et enkelt søk på pubmed. Det er det som ville vært det rasjonelle og vitenskapelige svaret av Simonsen. I stedet gjør hun som Norum og så alt for mange andre og bruker argumentum ad verecundiam eller versjoner av denne tankefeilen. For vi må faktisk være åpne for at personen med hatt av aluminiumsfolie også kan ha rett, enten vi vil eller ikke, og det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, hvem har rett? Det skriver Simonsen faktisk ingenting om. Hele poenget med hvorvidt påstanden kan støttes vitenskapelig forsvinner i stedet i et barnslig personangrep.
Simonsen har en utdanning i biologi. Hun kunne lett satt seg inn i mekanismene bak influensavirus, hvilke deler av immunforsvaret som blir aktivert, hvordan det virker, hvilken rolle evt tarmfunksjon og faktorer knyttet til fordøyelse kan spille i immunforsvaret osv. Og på grunnlag av dette kunne hun kommet med et svar på nøyaktig hvor sannsynlig det er at man kan forebygge influensa med å passe på hva man spiser. Å ikke gjøre dette fremstår som latskap og hubris.
Det får meg til å tenke på Linus Pauling, den dobbelte nobelprisvinneren som gjorde et akademisk selvmord ved å hevde at høyde doser C-vitamin kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Om Pauling hadde stått frem i dag med en påstand om at C-vitamin kunne kurere forkjølelse, og det ikke var gjort nok forskning på dette, så ville jeg synes det hadde vært en trolig spennende idé å teste ut. Men mange skeptikere ville slått i hjel ideen uten å vise til empiri.
Det er nok ikke tilfeldig at alle disse sakene beskrevet her handler om ernæring. For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.
For eksempel: jeg nevnte Darwin. Når man skal sette sammen et optimalt kosthold for et hvilket som helst dyr, må man selvfølgelig ta utgangspunkt i det evolusjonært tilpassede kostholdet til denne arten. Det gjelder også mennesket. Skulle man foreslå et kosthold som viker fra det evolusjonært tilpassede, så vil med logisk nødvendighet bevisbyrden ligge på det kostholdet som viker fra det evolusjonært tilpassede. Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede. I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold. Det betyr at ernæring er et fagfelt som, unikt i de medisinske og biologiske fagene, ikke tar hensyn til evolusjonsbiologien, noe som i seg selv viser hvor svakt faglig det er.
Jeg er bekymret for at den kampen jeg kjemper for, kampen for fornuft, rasjonalitet og logikk vil tape, ikke på grunn av motstanderes motstand, men på grunn av selvmål fra mine medspillere. Veien til evig fortapelse kan, fra der jeg står, se ut til å være brolagt med gode intensjoner. I podcasten Lars og Pål har vi tatt diskusjoner om skepsis og hva ekte skepsis er i både denne og denne episoden og vi tar opp flere vanlige fallgruver. Lytt om du ønsker en utvidet argumentasjon.
Tenk deg en rettsak hvor den anklagede skal ha begått en alvorlig forbrytelse. En jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Men forbrytelsen i denne saken er innviklet og spørsmålet om skyld avhenger av avansert kunnskap og kjennskap til spesifikke fagfelt som juryen ikke har. Derfor henter begge sider av saken inn ekspertvitner. Aktoratet, som representerer myndighetene, har inne et ekspertvitne som juryen kjenner fra offentligheten. Han har jobbet med myndighetene i slike saker lenge og ingen ser noen grunn til å tvile på hans ekspertise. De anklagede derimot baserer saken sin på at aktoratets ekspertvitne i denne saken tar feil. De vet at den anklagede er uskyldig og har innkalt et eget ekspertvitne som vil vise uten tvil at aktoratets ekspert i denne saken tar feil. Problemet er at ekspertene argumenterer med sitt fagspråk. De snakker om avanserte fysiologiske prosesser, om målemetoder som har feilkilder og avanserte statistiske modeller. Faktisk er begge ekspertene blant de beste i sitt felt og det er ingen i rettsalen som har noen som helst kompetanse til å avgjøre hvem av de som har rett i sine motstridene syn. I denne saken tar aktoratets kjente og kjære ekspert feil. Mens forsvarets mer ukjente, men likefult kompetente ekspert, har rett og har argumentert for sin sak helt rett. Den anklagedes liv hviler så i hendene til en gruppe mennesker uten kompetanse til å avgjøre hvilken ekspert som har rett og de har valget mellom et kjent og trygt fjes som har gjort en god jobb i lang tid og et ukjent fjes som står der og sier at den folkekjære eksperten tar feil om grunnleggende ting i sitt eget felt. Juryens avgjørelse er lett å forutse.
I mai 2017 presenterte Erik Arnesen, som representant for Nasjonalt råd for ernæring, en oppdatert rapport om vitenskapen knyttet til fett og spesielt mettet fett og en anbefaling om videre rådgivning om mettet fett. Arbeidsgruppen bak den nye gjennomgangen av kostrådene knyttet til fett, bestod av Erik Arnesen, Jøran Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl. Presentasjonen var bestilt av Helsedirektoratet og bakgrunnen for bestillingen var de siste årenes store mengder medieoppslag og forskningsartikler som har stilt spørsmål ved om mettet fett er skyld i hjerte- og karsykdom. Mange av artiklene stiller ikke engang spørsmål ved advarsler mot mettet fett, men sier i stedet rett ut at mettet fett er blitt uskyldig dømt. Kritikken mot kostrådene som sier vi må spise lite mettet fett, ser faktisk bare ut til å øke i styrke. Nasjonalt råd for ernæring konkluderte med at det var mindre tvil enn noen gang om mettet fett sin rolle i hjerte- og karsykdom og at de eksisterende rådene kom styrket ut av deres prosess.
I min jobb underviser jeg innimellom i et enkelt ernæringsfag. På pensum står blant annet myndighetenes kostholdsråd og begrunnelsen for disse. I tillegg står en grunnbok i ernæring fra 2015 skrevet av en rekke eksperter i sitt felt og redaktøren av boka den internasjonalt høyt anerkjent forskeren fra Danmark, Arne Astrup. Astrup har blant annet skrevet kapitlet i boka om sammenhenger mellom kosthold og hjerte- og karsykdom.
Når vi i undervisningen kommer til temaet mettet fett, vet studentene godt at det er noe man skal holde seg unna, det er en del av den kollektive bevisstheten. Som Leonard Cohen så treffende sa det: «everybody knows». Dessuten står det uttrykkelig i myndighetenes kostholdsråd. Problemet er bare at det står noe ganske annet i ernæringsboka de også har på pensum. Der står det blant annet om en av de største metaanalysene på feltet som viste at det «[…] ikke fantes en signifikant association mellem intaget af mættet fedt og udviklingen av åreforrkalkning.» og videre at dette «…bryder med den hitidige opfattelse baseret på observationelle undersøgelser, at intaget av mættede fedtsyrer fremmer udviklingen av åreforkalkning.» Astrup går gjennom mulige svakheter og potensielle feilkilder i forskningen og refererer også til andre analyser som når han skriver: «I 2013 og 2014 er metaanalyser av alle de randomiserede studier nået frem til at der ikke opnås en nedsat forekomst af IHS (Iskemisk Hjerte Sykdom) ved at skifte mættet fedt med polyumøættet fedt.» Totalt sett, er budskapet at det ikke finnes særlig vitenskapelig grunnlag til å advare mot mettet fett og at det å bytte ut mette med umettet fett, ikke gir mindre hjerte- og karsykdom.
Studentene mine reagerer på at de får servert to motstridende syn, og jeg forsøker å vri det hele til noe positivt. «Dette har de bare godt av, for nå får de se hvordan vitenskap er i praksis», tenker jeg. Jeg forklarer at vi som fremtidige fagpersoner må tåle å være i et fagmiljø som ikke alltid er preget av konsensus. Faktisk blir det sagt at det ikke finnes noen større trussel mot utvikling av ny kunnskap enn konsensus. Kanskje er det lærerikt å se i praksis at sannheter sjelden er skrevet i stein og om noen skulle spørre dem om råd i fremtiden, så må de lære å være nyanserte i sine svar. Personlig synes jeg det er utrolig interessant med slike saker, og det gir meg lyst til å finne ut av hvem som har rett og gir meg en unnskyldning til å tilbringe gode timer i medisinske databaser. Men jeg er redd studentene sjelden deler min entusiasme, de vil helst ha det endelige og uforanderlige svaret servert på et fat. Skolesystemet i Norge har ikke forberedt dem på dette.
Den lille diskrepansen mellom en enkel fagbok og myndighetenes råd, er et lite gløtt inn i et vitenskapelig miljø preget av et intellektuelt kjempeslagsmål som bare varer og varer. Konflikten omhandler skyldspørsmålet til mettet fett. Skal det dømmes for å gi oss hjertesykdom, eller er det en uskyldig bivåner som var på feil sted til feil tid? Ekspertene sier imot hverandre, men kostholdsrådene som regelmessig gis oss fra myndighetene er å regne som juryens dom. Når Helsedirektoratet nå har fått sin rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, har de som jury, forståelig nok, valgt å stole på det kjente og kjære ekspertvitnet.
Grunnen til at saken om mettet fett om mulig er verre enn eksemplet jeg innledet med, er at dommen som fant mettet fett skyldig, ikke har ført til at mettet fett blir låst inne, men det har ført til at hele samfunnet rundt oss, i fra vareutvalg i butikker til hva som står i skolebøker, er formet av dommen og dommen påvirker helsen til oss alle, hvilke sykdommer vi får og hvor lenge vi lever. Vi kan ikke ta feil i dette skyldspørsmålet.
I løpet av de siste 10 årene har det kommet ut en rekke bøker som alle omhandler historien om, og vitenskapen bak advarsler mot mettet fett. De er både fornøyelig og skuffende lesning. Skuffende fordi de forteller en historie hvor de vitenskapelige idealene ikke har vært holdt høyt i hevd. Felles for bøkene er ikke at de sier at mettet fett er helt uskyldig, men de sier at det ikke finnes bevis nok for å dømme og at man derfor ikke kan advare mot det, ettersom det kan føre til at den egentlige synderen går fri. Hjerte- og karsykdom er utbredt og noe vi både ønsker og kan forebygge, men vi må vite hvem den skyldige er. Et stort og stadig voksende internasjonalt fagmiljø, mener vi må la tvilen komme den tiltalte til gode og rette oppmerksomheten mot andre potensielle skyldige som utvilsomt var på åstedet.
Jeg drar rettsaksanalogien langt her, fordi jeg liker prinsippet om at tvilen må komme den tiltalte til gode, og i tilfellet med mettet fett ser det ut som at det stikk motsatte er gjort. Det finnes ingen sterke bevis hevder mange. Dette er ikke som røyking og lungekreft hvor bevisene er overveldende og sterke. Mettet fett ser ut til å ha blitt dømt på grunnlag av en lang rekke usikre indisier som alle kan og blir kritisert, og alle tvilsspørsmål ser ut til å ha blitt brukt til å styrke dommen.
Da Nasjonalt råd for ernæring gikk gjennom vitenskapelige artikler publisert fra 2010 til 2016 viste deres konklusjoner at mettet fett fortsatt var å regne som skyldig i forbrytelsen hjerte- og karsykdom. Mettet fett burde i stor grad skiftes ut med flerumettet fett hevdet rådet. Dette er det samme som Helsedirektoratet har sagt i lang tid og det samme som står i Nordic Nutrition Recommendations, som våre kostholdsråd kommer fra.
Men samme måned som rådet konkluderte, på en måte som på ingen måte rokket ved deres tidligere arbeid eller konklusjoner, publiserte tidsskriftet Nutrition Journal en ny metaanalyse som konkluderte på følgende måte: «Available evidence from adequately controlled randomised controlled trials suggest replacing SFA (Saturatet Fatty Acids) with mostly n-6 PUFA (Poly Unsaturated Fatty Acids) is unlikely to reduce CHD (Coronary Heart Disease) events, CHD mortality or total mortality. The suggestion of benefits reported in earlier meta-analyses is due to the inclusion of inadequately controlled trials. These findings have implications for current dietary recommendations.» Artikkelen sier altså at det å bytte ut mettet fett med flerumettet plantefett ikke vil gi noen fordeler når det gjelder hjerte- og karsykdom og dødelighet, og årsaken til at tidligere analyser har kommet med denne konklusjonen er at de har inkludert studier som ikke er gode nok.
Konklusjonen til denne artikkelen er derfor stikk i strid med den til Arnesen, Retterstøl og Hjelmesæth. Ekspertene strides, men juryen må dømme. Enten tar begge sider feil, eller så har én rett og den andre tar feil. Det er de eneste alternativene når to gjensidig utelukkende og motstridende konklusjoner møtes. Tvilen kommer i hvert fall ikke den tiltalte til gode. Det bør dog påpekes dette prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ikke egner seg særlig godt i folkehelsearbeid, i hvert fall ikke som et absolutt prinsipp. Om enhver liten tvil eller et hvert vitenskapelig resultat som ikke passet inn var nok til å forkaste en teori, så ville vi ikke kunne gitt noen anbefalinger i det hele tatt. Så vi må ofte overse tvil og forsøke å komme frem til det mest sannsynlige svaret. Det er bare det at i saken mot mettet fett, diskuteres egentlig ikke om det er litt tvil, men om mettet fett i det hele tatt noen gang var på åstedet.
27. april i år dukker det opp en artikkel på forskning.no med overskriften «– Mettet fett tetter ikke blodårene». Artikkelen handler om den massive motstanden mot å advare mot inntak av mettet fett og det siste tilskuddet i kritikken, en artikkel kalt «Saturated fat does not clog the arteries: coronary heart disease is a chronic inflammatory condition, the risk of which can be effectively reduced from healthy lifestyle interventions» publisert i British Journal of Sports Medicine.
Bare en drøy uke seinere dukker en ny artikkel opp på forskning.no, denne gang med overskriften: «– Fortsatt solid støtte for råd om mettet fett». Artikkelen innledes av en bilde av Erik Arnesen og også medlem i Nasjonalt råd for ernæring, Liv Elin Torheim, som sammen holder deres rapport til Helsedirektoratet. Forskning.no skriver: «En reduksjon av mettet fett i kosten vil kunne redde mange mennesker fra hjertesykdom i framtida, skriver Arnesen, Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl i rapporten, hvor de gjør grundig rede for forskningen de har lagt til grunn for konklusjonene sine.»
Kanskje er det en egentlig en rettsak vi trenger. En vitenskapelig rettsak hvor hver side av mettet-fett-debatten får fremlegge sine bevis og juryen består av eksperter på vitenskapelig metode, statistikk og fysiologi. Det er vanskelig å se hvordan vi ellers skal få løst konflikten uten at det går alt for lang tid med usikkerhet. Slike saker som dette finnes ikke, men noe liknende har skjedd.
Den svenske legen Annika Dahlqvist fikk sin helse drastisk forbedret da hun endret sitt kosthold til et karbohydratredusert kosthold med mye fett (ofte kalt Low Carb High Fat, LCHF). Siden har hun brukt mye av sin tid på å jobbe med et slikt kosthold for å forbedre menneskers helse. Men i 2005 rapporterte 2 ernæringsfysiologer henne til Socialstyrelsen, det som tilsvarer Statens helsetilsyn i Sverige. Hun ble rapportert fordi de to ernæringsfysiologene mente hun satte pasienters liv i fare når hun behandlet overvekt og diabetes type 2 med LCHF. Dahlqvist ble også tvunget til å si opp sin jobb som allmennlege i 2006 da hun ble bedt av sin sjef ved Njurunda vårdcentral om å slutte å anbefale karbohydratredusert kost. Etter to år med saksgang, som tvang Socialstyrelsen til å gå gjennom det vitenskapelige grunnlaget, ble Dahlqvist frikjent. I rapporteringen av saken i den svenske Läkartidningen skriver de: «Att behandla överviktiga och diabetes typ 2-patienter med kolhydratfattig och fettrik kost överensstämmer med vetenskap och beprövad erfarenhet.»
Nå viser ikke denne saken mot Dahlqvist at mettet fett er ufarlig, men vi må huske at de som meldte henne for brudd på legeeden hadde, som de aller fleste, lært at lite karbohydrater og mye fett var skadelig, spesielt for de som var overvektige og hadde type 2 diabetes. Det var den allmenne oppfatning, det som ble undervist på høgskoler og universiteter (og som ennå undervises i Norge) og det var bare få som hardnakket hevdet at det ikke var skadelig. Alle visste jo det. Men når bevisene ble krevd gjennomgått, viste det seg at det majoriteten hevdet, var feil.
Mye av denne konflikten har nok også sin gode grobunn i det ernæringsvitenskapelige fagmiljøet som sliter med et frynsete rykte. I 2015 skrev den amerikanske journalisten Nina Teicholz en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet BMJ kalt: «The scientific report guiding the US dietary guidelines: is it scientific?» Teicholz gav i 2014 ut boka, «The Big Fat Surprise: Why Butter, Meat and Cheese Belong in a Healthy Diet», en grundig gjennomgang av historien bak anbefalinger om å redusere fettinnhold og innhold av mettet fett hvor hun legger frem en historie preget av økonomiske interesser, personlig vinning, feilslått politikk og dårlig vitenskap. Konklusjonen er at det ikke er grunnlag, og aldri fantes grunnlag, for å advare mot verken mye fett eller mye mettet fett i kosten. I artikkelen i BMJ kritiserte hun den amerikanske Dietary Guidelines Committee, som utformer kostholdsanbefalingene, blant annet for å ikke følge god vitenskapelig standard og for å være forutinntatte.
Artikkelen skapte en enorm reaksjon rettet mot BMJ og over 180 fagpersoner verden over tok kontakt med tidsskriftet med sin bekymring og krevde artikkelen trukket. Brevet deres kan leses her. Blant dem som underskrev på kravet om å trekke artikkelen var Kåre Norum, tidligere leder ved klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo og lang forkjemper for fettreduksjon i Norge. Kåre Norum illustrerte ofte holdningsproblemene som er utbredt i ernæringsvitenskapen, blant annet da han med sin professortittel i 2004 gikk ut i VG og kalte indremedisiner Fedon Lindberg en kommersiell amatør. Bakgrunnen var at Kjell Magne Bondevik fulgte Lindberg sine råd om å spise litt mindre raffinerte karbohydrater og litt mer fett.
Også Jan I. Pedersen som også er å finne ved avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO skrev under på brevet som i starten skriver: «Because the “investigation” as a whole is so riddled with errors, we urge the BMJ to retract it, not only to inform your readers, but also to protect the BMJ’s credibility.» Og brevet avslutter like polemisk med: «In summary, the Teicholz/BMJ “investigation” is based on non-facts. Such a paper has no place in the pages of a prominent scientific journal and should be retracted.» Dette er sterkere ord enn det som er vanlig i slike saker. Det er et språk man kunne forventet om Andrew Wakefield sin forskning som fabrikkerte data om skadeeffekter av vaksiner, men ikke om en artikkel som denne. Reaksjonen sier mye om det ernæringsfaglige miljøet.
Og det å kreve en slik artikkel trukket er ingen liten sak, og grunnlaget for å trekke en artikkel skal være alvorlige feil ved den. Men redaksjonen i BMJ fant ingen alvorlige feil og i 2016 så de seg nødt til å gi ut en pressemelding der de skrev at de de ikke fant grunnlag for å trekke artikkelen. De hadde til og med gitt artikkelen til to uavhengige forskere som gikk gjennom Teicholz sin artikkel og som konkluderte med samme bekymringer som Teicholz om måten kostholdsanbefalingene ble til. BMJ støttet Teicholz, ikke de over 180 internasjonalt anerkjente forskerne som sammen mente at dette ikke hørte hjemme i et vitenskapelig tidsskrift.
Teicholz ble ikke bare møtt med kritikk. Flere prominente forskere stod bak henne, blant dem Arne Astrup, som uttalte til nettstedet Cardiobrief: “The Dietary Guidelines Advisory committee seems to be completely dissociated from the top level scientific community, and unaware of the most updated evidence.”
I 1957 klassikeren «Tolv edsvorne menn» forsøker hovedpersonen, spilt av Henry Fonda, å overbevise de 11 andre jurymedlemmene han sitter sammen med, om å frikjenne en som er anklaget for å ha drept sin egen far. Fonda mener, som det eneste medlemmet av juryen, at de bør la tvilen komme den tiltalte til gode. De andre 11 vil dømme den anklagede og bli ferdig med jobben. Men fordi juryen må komme med en enstemmig dom, tvinger hovedpersonen de andre medlemmene til å ta diskusjonen og det vises gradvis at de har latt sin dom være preget av forutinntatthet om blant annet kriminelt belastede områder, og noen vil bare bli fortest mulig ferdig med jobben. Etter hvert som fordommene kommer til syne, begynner stadig flere i juryen å tvile på om den anklagede er skyldig, inntil de enstemmig bestemmer seg for å la tvilen komme den tiltalte til gode og dømmer enstemmig ikke-skyldig.
«Men bestemor, du har slik en forferdelig stor munn!»
«…the upper tusks are so long and have their points so much curled inwards, sometimes even touching the forehead, that they are utterly useless as weapons of attack. They more nearly resemble horns than teeth, and are so manifestly useless as teeth that the animal was formerly supposed to rest his head by hooking them on to a branch.»
Charles Darwin om tennene til hjortesvin.
«Surveys representing data from several countries report prevalence rates of periodontal disease that range from 60% to 80% of dogs and cats examined» (1)
Her om dagen hadde jeg en merkelig og kanskje en smule sosialt ubehagelig opplevelse. Jeg var hos min lokale veterinær med min halvannet år gamle Shiba (ja, jeg vet at det er hipsterhunden over alle hipsterhunder, men bær med meg videre likevel).
Hos dyrlegen fikk vi spørsmål om vi pusset tennene på hunden vår. Rent instinktivt stilte jeg spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å pusse tennene til en hund. Veterinæren ble tydeligvis så overrasket over å møte motstand ved et så grunnleggende aspekt ved hundestell, at det fulgte en lengre lekse om hvordan tannkjøttproblemer i verste fall kunne lede til hjerte- og nyresykdom. Det ble klart at veterinæren følte at dette var en litt ubehagelig situasjon når vi så forsøkte å presse temaet litt til, så vi fikk raskt temaet over på noe annet. Vi latet som om vi kom til å følge rådet om å pusse tennene til vår lille hund gikk derfra med en følelse av å ha blitt oppfattet som alternative antivaksere som vi stilte spørsmål ved noe så grunnleggende som tannpuss.
Nå vet jeg godt at medisinske fagpersoner sjelden liker at lekfolk stiller spørsmål ved deres anbefalinger og er slik sett ikke overrasket over reaksjonen. Leger og veterinærer møter i sin hverdag konsekvensene av at deres pasienter eller eierne til pasientene i veterinærenes tilfelle, har googlet på forhånd og kommer med forhåndslagrede oppfatninger om både diagnose og kur.
Jeg hadde verken googlet eller i det hele tatt tenkt på dette med å pusse tennene til hunden vår. Min instinktive motstand til konseptet var i stedet basert på min kunnskap om menneskers helse og tannhelse samt min store interesse for evolusjonsbiologi.
For det høres for meg unektelig rart ut at hunder, som tross alt er å regne som ulver, trenge å pusse tennene sine? At hunder skulle trenge dette tilsier også at ulver trenger det og evt andre tilsvarende kjøttetere. Selv om jeg tilbringer lite tid i skogen, er jeg ganske sikker på at ulver ikke pusser tennene sine og jeg er ganske sikker på at verken ulver eller andre kjøttetere får sin levealder kortet ned fordi munnen råtner og tennene faller ut. Ingen dyr har utviklet seg til å trenge mer tannpuss enn det de klarer selv med sin egen tunge eller evt klør. Ikke engang mennesker har utviklet et slikt behov og evolusjonært sett må vi derfor si at mennesker heller ikke trenger å pusse sine tenner. Jeg er klar over at dette høres rart ut og skal selvfølgelig forklare, men husk bare først at tannpuss hos mennesker er en moderne tradisjon kun noen får år gammel, mens vi som art har eksistert i hundre tusener av år. Menneskers eksistens her på jorden har med andre ord i godt over 99% av tiden vært uten tannpuss. Og overraskende, for noen, har vi mesteparten av denne tiden blitt gamle med tennene i behold.
Men la oss ta hundene først. Alle våre hunderaser stammer fra ulver, og legg merke til flertallsformen her, for de ser ut til å stamme fra ulike typer ulver rundt omkring i verden (selv om jeg innimellom kan bli villig til å tro at min Shiba har både jerv og rev i sin stamtavle). Mennesker ser ut til å ha domestisert ulver på flere tidspunkt i vår samevolusjon, men vi har levd sammen med tamhunder i minst 15 000 år. I en 12 000 år grav fra Israel fant man for eksempel en 50 år gammel dame sammen med skjelettet til en liten valp. Domestiseringen av ulver og andre liknende rovdyr går ganske fort også. Bare noen få generasjoner hvor man plukker ut individene som er mest menneskevennlige og minst sky, og lar dem pare seg, gjør ulven raskt til en hund. Og med dyrking av disse sosiale egenskapene endres utrolig nok også utseende til hunden, den får hengeører, flekker i pelsen, krøllhaler, et mer barnlig utseende og flere andre morfologiske endringer som følger et unaturlig utvalg basert på atferd (2). Også evnen til å pare seg når som helst i løpet av året ser ut til å kunne være en ren konsekvens av domestisering.
Hvite merker på hodet og hengeører går igjen hos mange domestiserte arter og er en konsekvens av avl basert på blant annet sosial atferd. Bilde fra (2).
Men selv om dagens hunder kan se svært annerledes ut enn ulven, er de fortsatt så nært beslektet at hund og ulv kan pare seg og få fertilt avkom. Ulv og hund er faktisk taksonomisk sett samme art. Både hund og ulv tilhører familien canidiae og arten Lupus. Ulver er Canis Lupus lupus og hunden er Canis Lupus familiaris. Familiaris er en merkelapp på underart. Så hunder og ulver er fortsatt samme art og akkurat som vi mennesker har utviklet oss minimalt fysiologisk sett siden vi levde som jegere og sankere i tiden før vi startet med jordbruk rundt 10 000 år siden, har hunden også endret seg minimal fysiologisk siden den var en ulv. Mye er forskjellig, men det er utenpå.
Denne informasjonen forteller oss noe viktig. For alle dyr er tilpasset en type livsstil med medfølgende justerte behov for ulike livsstilsfaktorer som søvn, kosthold, fysisk aktivitet og sosiale behov, og hunden vår er fortsatt først og fremst tilpasset ulvens livsstil. Når en dyrehage går til anskaffelse av ulver, så vet de at for at ulvene skal få best mulig helse og trivsel så må man i størst mulig grad tilpasse deres liv i dyrehagen til det de ville fått i det fri. Ulver trenger for eksempel et stort areal, for de trenger mye bevegelse. Det gjør hunder også (med unntak av noen av de mer groteske moderne hunderaser som er avlet på en måte som gir dem muskel- skjelettlidelser, pusteproblemer eller ellers hindrer dem fra å drive med naturlige mengder aktivitet). Ulver trenger selvfølgelig også ulvemat akkurat slik koalaen trenger koalamat og ekorn trenger ekornmat. Ulvemat er andre dyr med hud og hår. I Kristiansand dyrepark har de flere ulver og der vet de at ulver i naturen spiser hele dyr hvor mye av de viktige næringsstoffene sitter i innvoller og bein. Siden ulvene der ofte får rent kjøtt (noe av det minst næringsrike på en dyreskrott) gir de ulvene et rovdyrpulver i tillegg som gir dem mikronæringsstoffene de trenger som de ikke får fra kosten. Dette er til en viss grad en konsekvens av at ulvene også er i et avlsprogram og at dyrehagen som skal ta vare på ulvene også må ta hensyn til gjestene som kommer for å se på dyrene. Det er gjestene som gir inntekter til å ta vare på dyrene videre. Gjestene hadde nok ikke kommet i samme antall om de ble vitne til ulver som ble foret med innvoller, hoder og kanskje aller helst levende dyr. Vi tåler å se ulvene få et hestebein fra en gammel traver eller et elglår (spesielt om vi blir fortalt at det kommer fra en elg som måtte bøte med livet i møtet med et tog eller liknende), men der går nok også grensen for hvor mye natur vi orker på en søndagstur på vei til Kardemomme by.
Vår lille shiba som iherdig tygger på en tørket grisesnute
Ulvens kosthold danner, på grunn av deres nære slektskap med hunder, retningslinjene for hva slags kosthold hunder får best helse av. Får ikke hunden hele dyr å spise, så trenger den tilskudd. De fleste dyrefôr inneholder en eller annen vitamin- og mineralmiks nettopp fordi maten i utgangspunktet ikke er god nok. Men utgangspunktet er at hunder er rene kjøttetere og lever best på ren animalsk mat. Dette passer svært dårlig med det vi ser på innholdsfortegnelsen på det meste av hundefôr. En rask titt på et fôr fra Royal Canin i min lokale dyrebutikk, som jeg sikkert ville kjøpt til min hund om jeg ikke hadde visst bedre, viser at hovedingrediensen er mais. I tillegg inneholder den maismel, maisgluten, hvete og soyaolje. Dette er ingredienser en ulv aldri ville fått i seg, som den er dårlig tilpasset og som inneholder flere potensielt skadelige proteiner (og feil type fettsyrer som i teorien kan bidra til økt inflammasjon) som vil kunne skade hundens tarmsystem og dermed gi opphav til en rekke sykdommer knyttet til inflammasjon og autoimmunitet som allergier, gikt og andre vanlige hundesykdommer. Og fôret kan også påvirke hundens tenner negativt, i motsetning til det dyreskrotter gjør.
Her er vi mennesker overraskende like hunder. Moderne mat, gir oss moderne sykdommer. Og dårlige tenner er en moderne sykdom.
La meg gi deg et tankeeksperiment. Tenk deg at du er et vesen fra en annen planet og jobber i denne planetens dyrehage. I dyrehagen er det dyr fra hele universet, også et par fine eksemplarer av arten Homo sapiens (oss). Det er ditt ansvar å mate dyrene og det er ditt ansvar at dyrene skal fremstå som friske, sterke og sunne. Og du vet, slik dyrehageansatte selvfølgelig vet, at for at dyrene skal være friske må man forsøke å gjenskape deres naturlige habitat og levesett. Ulvene trenger store områder å løpe på, mulighet til å skjule seg og hele dyreskrotter å spise. For dovendyret holder det med et par trær å henge i og dens sedvanlige diett av planteføde. Men hvilken mat ville du gitt menneskene? Hvordan ville du utformet deres innhegning for at de skulle trives best mulig og bli sunne og sterke? Og ville du gitt dem tannbørster og tannkrem?
Det høres kanskje ut som et flåsete tankeeksperiment, men sannheten er at det er nettopp slike tankeeksperiment som danner grunnlaget for hvordan man bør og må tenke evolusjonsbiologisk når man jobber med dyrs (inkludert menneskers) helse.
Inntil de første mennesker begynte å dyrke jorda for ca. 10 000 år siden, levde vi som jegere og sankere. Vi spiste den maten naturen hadde å by på, og ikke de matvarene som i dag utgjør den største delen av det moderne kostholdet, som korn, belgfrukter, melk, sukker og raffinerte planteoljer. Kostholdet vi har hatt i løpet av de siste millioner år, har formet oss til det vi er i dag, og er fortsatt den maten som passer best for våre kropper. Genene våre har nemlig ikke endret seg særlig i løpet av de siste 10 000 årene, selv om kostholdet vårt har endret seg drastisk.
Konsekvensen er at vi i dag lever på et kosthold som i hovedsak består av matvarer vi er dårlig tilpasset, og dette er sannsynligvis en viktig årsak til at vi er så syke som vi er (3, 4). Flere dyktige forskere og medisinere har viet livet til å studere evolusjonær helse. Både S. Boyd Eaton og Loren Cordain [11−13] har for eksempel jobbet lenge med både antropologiske og arkeologiske data av menneskers kosthold og helse. Den mest omfattende analysen til nå av kostholdet til jegere og sankere ble forfattet av Loren Cordain og medarbeidere, og ble gitt ut i 2000 (5). Denne analysen viser med stor sannsynlighet hvordan vi mennesker ville levd om vi ikke hadde gått over til å dyrke jorden. De undersøkte befolkningene levde på vidt ulike steder, og de hadde svært ulike kosthold, men de hadde mye felles, og det er det som var felles, som virkelig er interessant. For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig», hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer, og de fikk 45–65 % av energien sin fra dyr. Hver femte av disse befolkningene levde nesten utelukkende på jakt og fiske.
Legen Albert Schweitzer, som vant nobels fredsprs i 1952 er bare en av mange som beskrev hvordan moderne sykdommer som kreft økte i forekomst i Afrika etter hvert som innfødte gikk over til moderne mat.
Men de viktigste forskjellene mellom menneskers naturlige kost og vår moderne kost finner vi i typen matvarer. For matvarer som utgjør en stor andel av vårt daglige energiinntak, blant annet alt laget av korn, sukker, planteoljer og melk, var så godt som fraværende hos de undersøkte befolkninger av jegere og sankere. Jegere og sankere spiser annerledes enn oss, og felles for disse befolkningene som lever på naturlig mat, er at de stort sett er friske og sunne, og lever lenge (3, 6, 7). En analyse fra 2007 (7) viser at menneskers naturlige gjennomsnittlige levealder er 68 til 78 år, uten tilgang til moderne medisin. Når du hører noen si at vi i steinalderen døde når vi var 30, hører du noen som ikke hva de snakker om. Og sist men ikke minst, jegere og sankere er kjent for sin gode tannhelse.
Det er interessant at en som var svært tidlig ut med å beskrive helsen vår når vi lever med et mer naturlig kosthold, var en tannlege. Weston E. Price, reiste verden rundt og samlet inn data, som han i 1939 publiserte i boken A Comparison of Primitive and Modern Diets and Their Effects. Weston jobbet som tannlege i Cleveland i USA. Han ville vite hva som var årsaken til de økende tannproblemene og helseproblemene han så på klinikken. Fremfor å begrave seg i petriskåler og prøver i laboratoriet valgte han å reise ut og undersøke hvordan folk faktisk levde. Price oppdaget tidlig at de han kalte «primitives» hadde mye finere tenner enn folk i Vesten. Faktisk har man visst svært lenge at livsstilssykdommer og dårlige tenner henger sammen, og at de sannsynligvis har en felles årsak. Siden tennene våre blir påvirket, ligger årsaken mest sannsynlig i kostholdet. Det betyr at om vi vet hva som gir dårlige tenner, så vet vi også hva som kan stå bak livsstilssykdommer. Weston Price skrev: «La oss slutte å late som om tannbørster og tannkrem er noe viktigere enn skobørster og skokrem. Det er butikkmat som har gitt oss butikktenner.»
Bilde fra A comparison of primitive and modern diets and their effects.
Price analyserte maten hos en rekke befolkninger, blant annet inuitter og indianere i Nord-Amerika, melanesiere og polynesiere, afrikanske stammer og aboriginer i Australia. Han fant blant annet at kosten deres inneholdt langt mer mineraler og vitaminer fra mat som smør, fisk, egg, skalldyr og innmat, sammenlignet med maten i USA. Menneskene Price møtte var også muskuløse, sunne og friske, og de hadde alle fine tenner. I tillegg til et lavt inntak av vitaminer og mineraler, skyldte Price på sukker og hvitt mel når han forklarte vår dårlige helse og vår dårlige tannhelse. Da Price skrev sin bok, var ideene hans uortodokse, men han holdt fast på at det er naturen vi må forholde oss til, og skrev: «Naturen må adlydes, ikke ortodoksi«.
Price kunne like gjerne studert hunder som får moderne hundemat. I likhet med ulver vil de, om de får sin naturlige mat, trenge tannbørster like mye som skobørster. Vi mennesker er faktisk langt likere en kjøtteter som hunden enn en planteeter, så moderne råd om at vi først og fremst bør spise vegetabilsk gir lite mening fra et evolusjonsbiologisk perspektiv.
Det er mange grunner til at de moderne matvarene som korn, belgfrukter og planteoljer ikke fremmer vår optimale helse. Årsaken er for komplekse for å gi inn på denne gang, men handler i stor grad om innhold av ulike typer antinæringsstoffer, blant annet lektiner som har som oppgave å skade dyret som forsøker å spise dem og som er grunnen til at vi mennesker også få problemer når vi spiser denne maten (8). Det er ikke overraskende vanlig at hunder også sliter med gluten, økt permeabilitet i tarm og immunresponser knyttet til mat.
Dessverre har vi begynt å gi hundene samme mat som oss. Vi fyller deres mat med mel og soya. Disse fyllmassene tilsettes hundefôr fordi det er billig og tilgjengelig og de har ikke noen gang inngått i en ulvs kosthold. De inneholder proteasehemmere, alpha-amylase hemmere (som kan virke positivt på blodsukker på kort sikt (9), men som sannsynligvis virker negativt på lang sikt), planteoljer som i feil mengder sannsynligvis vil kunne øke grad av inflammasjon og en rekke andre problematiske stoffer, for å ikke snakke om at det er ekstremt næringsfattig sammenlignet med hundens naturlige mat, som for eksempel lever.
I en svært grundig artikkel publisert i The British Journal of Nutrition i 2015 kalt Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition?(10) skriver forfatterne:
«Data on the wolf’s feeding ecology show that the progenitors of our modern-day dogs were adaptive, true carnivores and not omnivores. During times of feast and famine, wolves would have had to cope with a variable nutrient intake requiring an adaptable metabolism, which is still functional in our modern-day dogs. These traits may also allow wolves to make the transition from carnivory to omnivory during domestication. The nutritive characteristics of commercial foods differ in several aspects from the dog’s closest free-living progenitor in terms of dietary nutrient profile, and this may pose physiological and metabolic challenges that dogs need to cope with. The question remains to what extent the approximated nutrient profile also optimally supports health and longevity of domestic dogs with a more sedentary lifestyle and a longer lifespan in a different environment.» [min utheving]
Forfatterne er tydelige på at kommersielt hundefôr skiller seg betydelig fra det hundens nærmeste frilevende slektning spiser og at dette med all sannsynlighet spiller negativt inn på hunders helse. Selvfølgelig vil det gjøre det. Men det verste av alt er at dette ikke bare gjelder billig fôr vi finner i dagligvarebutikker, men også dyrere og tilsynelatende høykvalitetsfôr som selges og markedsførers sterkt av veterinærer. Hadde jeg ikke vært så klar over veterinærers manglede ernæringskunnskap, så ville jeg sett meg nødt til å anta at det hele er en bevisst strategi for å få flest mulig pasienter til klinikken. Friske hunder er jo dårlig business.
Nylig fikk jeg et par poser med hundesnacks fra et kjent merke som gratisprøver. Da jeg så på innholdsfortegnelsen viste det seg at de tre første ingrediensene, som det da er mest av, var soya, ren gluten og hvete. Produktene gikk rett i søpla.
To nære slektninger møtes.
Det er flere grunner til at jeg kaster slike produkter i søpla, også om vi ikke regner det enkle faktum at dette tross alt bare er søppel og ikke kan kalles mat. Viktigst er, som jeg har skrevet, at hunder er kjøttetere. Noen påstår at hunder er avlet så mye på at de i motsetning til ulver tåler et kosthold med svært mye planteføde (dette undervises visst også på veterinærstudiet). Men selv om det finnes små forskjeller mellom hunder og ulver, så må vi stoppe opp å tenke på hva denne tilpasningen egentlig har å si. Betyr det at de tåler bitte grann mer planteføde i kosten uten å bli syke, enn det ulver gjør? Eller betyr det at de kan få mat som i hovedsak er plantebasert og som dermed tvinger hunder til å være omnivore? Betyr det at de tåler litt mer karbohydrater, eller kanskje litt mer av enkelte typer karbohydrater? Betyr det at de tåler ulike antibeitestoffer bedre? Planteføde er ikke planteføde. Innholdet har alt å si og jeg ser stadig påstander om at en svært liten genetisk endring hos hunder sammenlignet med ulver er nok til å forsvare det å gi hunder store mengder planteføde. Disse påstandene er udokumenterte og mangler en grunnleggende forståelse av hva de genetiske endringene faktisk har å si i praksis.
Husk forresten at også planteetere spiser kjøtt. Er du heldig kan du møte et rådyr i skogen som står og tygger på et kadaver og selv dyr som gorillaer spiser animalsk mat som et viktig kosttilskudd. Dyr spiser andre dyr fordi dyr er mer næringsrikt enn planter. Når du skal bygge opp en dyrekropp av mat gjøres dette lettest om man spiser et dyr hvor byggesteinene kommer i rett form, enn om man spiser planter hvor mange av byggesteinene må endres før de kan brukes. Planteetere har utviklet en rekke strategier for å få mest mulig næring ut av maten. De er ofte svært avhengig av store bestander av mikroorganismer som hjelper dem med å fordøye maten. Både kyr og gorillaer lever for eksempel på et høyfettkosthold, ettersom bakteriene i magen deres gjør om karbohydrater til fett som dyret så tar opp i tarmen. Noen planteetere må gulpe opp maten sin i flere omganger for å få ut mest næring av den, noen spiser sin egen avføring, mange spiser andre dyr og innsekter som kosttilskudd og ikke minst må planteetere bruke svært mye av sin våkne tid på å spise. Slik er verken ulver eller mennesker og vi kan begge spise et stort måltid av næringsrik animalsk mat for så å gå flere dager uten å spise, uten problem. Ulver og hunder mangler selvfølgelig slike planteeterstrategier oppstått for å få mest mulig næring ut av planteføde.
Det er flere påstander som ofte dukker opp når jeg hører veterinærer eller andre snakke om hvor godt hunder tåler plantebasert mat. «De er ikke obligatorisk karnivore slik som katter.» «I naturen spiser ulver også planteføde slik som magesekker med innhold og også litt planter og bær de finner i naturen.»
For å ta det siste først. Ulver spiser, som de fleste andre rovdyr hele kropper og får slik sett i seg det de trenger (de får akkurat som mennesker alt de trenger fra animalsk mat). Troen på at ulver spiser mageinnhold ser ut til å være feil og data tyder på at det å spise litt bær kun er en valpeoppførsel. Magesekker spises uten innhold. Økologiske studier av ulver viser at de er det som på fagspråket kalles «true carnivores» ekte karnivore (10). De har ikke den samme nødvendigheten for kontinuerlig proteininntak som katter og kan lage enkelte aminosyrer selv, som ikke katter kan. Dette betyr dog ikke på noen måte at ulver eller hunder er omnivore.
Det finnes noen små forskjeller på hunderaser når det gjelder tilpasning til moderne kost. Noen raser har i større grad oppstått sammen med jegere og sankere enn agrikulturalister og ser dermed ut til å være nærmere ulven, blant annet når det gjelder gener som koder for amylase (11), et enzym som bidrar til nedbryting av karbohydrater. Men nok en gang, det enkle faktum at noen raser har økt antall gener som koder for amylase betyr ikke at de trenger eller har godt av mer stivelse i maten. Det betyr bare at de kan tåle litt karbohydrater litt bedre enn andre hunder. Men de er fortsatt i all hovedsak å anse som kjøttetende ulver.
At hunder for eksempel har høyere produksjon av amylase i bukspyttkjertel og glukokinase i lever (begge enzymer som hjelper med nedbrytning av karbohydrater) har blitt tolket til at hunder må ha tilpasset seg planteføde i større grad enn katter, men det kan også for eksempel tolkes som et tegn på at de er godt tilpasset det å spise lever som inneholder en god porsjon glykogen.
Vi mennesker begynner å bryte ned karbohydrater allerede i munnhulen. Vi har amylase i spyttet vårt som bryter ned stivelse til glukose. Det er glukosen bakterier i munnen så kan spise på. Dette er et tegn på at vi har inntatt en del karbohydrater i løpet av vår evolusjonære fortid. Vi mennesker har en planteeter som forfar bare noen millioner år tilbake i tid. Siden utviklet vi oss mer og mer til å leve på animalsk mat.
Blir det liggende rester av karbohydratrik mat i munnen får bakteriene mye å spise på, de produserer syre som kan skape hull og de kan skape tannkjøttbetennelse. Det er noe av grunnen til at tannleger vil at du skal bruke tanntråd selv om det ikke finnes gode vitenskapelige data for å støtte bruk av tanntråd hos mennesker. Likevel ser ikke dette ut til å ha vært noe problem for jegere og sankere, noe som kan tyde på at hovedproblemet er karbohydratrik moderne mat, kanskje spesielt acellulære karbohydrater (12). Hunder har ikke amylase i spyttet og dette viser deres tilpasning til et kosthold med lite karbohydrater. De har som sagt en viss produksjon i bukspyttkjertel, men med all sannsynlighet overgås denne kapasiteten til daglig hos hunder som får for mye karbohydrater. Hunder får i stadig økende grad de samme livsstilssykdommene som mennesker slik som overvekt, diabetes, artritt og andre betennelser (13, 14) og den hovedmistenkte er selvfølgelig kostholdet.
Tilpasningene som har skjedd hos hunder fysiologisk sett og som har betydning for hva de tåler av mat, er med andre ord så små at vi fortsatt er nødt til å anse dem som kjøttetere. Deres optimale livsstil finner vi med utgangspunkt i ulvens livsstil. Ingenting av dette gjenspeiles i moderne hundefôr, verken det man kjøper i butikk eller hos veterinærer.
Optimal mat vil også gi naturlig og god tannhelse. Næringsrik mat og mat med tyggemotstand gir gode tenner. Dette gjelder både hunder og mennesker. Allerede i 1945 beskrev Weston Price det han kalte Activator X, en vitaminlignende substans som beskyttet oss mot en rekke sykdommer og lidelser fra tannråte til hjerte- og karsykdom. Dette viste seg senere å være vitamin K2, et vitamin man finner i blant annet fett fra gressetere, innmat, egg, harde oster og fermentert mat som natto. Vitamin K2 er et svært viktig vitamin, men matvarene som er rike på vitaminet blir vi enten advart mot (som egg og kjøtt) eller vi har sluttet å lage den (slik som fermentert mat). K2 bidrar til sunn kalsiummetabolisme (gjennom aktivering av osteokalsin) og sunne tenner. Det produseres av bakterier i magen hos både mennesker og hunder selv om det er uvisst hvor mye av dette vi får nyttiggjort oss av og hvor mye som bare blir inkorporert i membranen til bakterier. Det kan derfor være lurt å gi hunden din noen eggeplommer i nye og ne, og spis for all del noen selv også. Du har godt av det.
Poenget er at dyr får best helse og tannhelse av å spise maten de er best tilpasset. Ulver er kjøttetere og trenger hele dyr. Mennesker kan fylle på med litt grønnsaker, frukt og bær. Ingen dyr har et evolusjonært behov for tannpuss, verken mennesker eller hunder. Trenger vi det, spiser vi feil mat.
Mange veterinærer vil sannsynligvis argumentere med at det er gjort studier som viser fordeler av tannpuss og tannpleie hos hund. Slike studier er gjort (15) og i kjent vitenskapelig analfabetisk stil konkluderer man med at det er effektivt for å forebygge tannkjøttbetennelse. Tannpuss forebygger tannkjøttbetennelse, men dette er hos hunder som spiser moderne tørrfor og tannpuss for hunder framstår derfor som en nødvendighet tvunget frem av at vi gir dem dårlig mat. I «Dietary influences on periodontal health in dogs and cats» (1) skriver for eksempel Ellen Logan, «Proper nutrition and effective oral hygiene are necessary components of oral health and should be jointly promoted in the management of oral disease in dogs and cats.» Utsagnet er basert på studer som viser positiv effekt av blant annet tannpuss hos hunder som spiser moderne prosessert hundemat. Det hadde med all sannsynlighet holdt med godt kosthold så hadde vi sluppet tannpussen (og selvfølgelig mat med tyggemotstand). Dette gjelder for hunder, ulver og mennesker. Flere studier har funnet at tørrfor gjør det bedre sammenlignet med alternative fôrregimer. Og det er helt tydelig at tyggemotstand er viktig for tannhelse, også hos ulver (16). Råhud kommer ofte frem som effektivt for god tannhelse i studier. Alt dette gir mening med tanke på at hunden vår tross alt skal spise et helt bytte, med skinn, små bein og det hele.
Den store tragedien er at ingen har gjort studier som sammenligner hunder som får ulvemat med hunder som får hundemat.
Skriver Ellen Logan: (1)
«Early literature reported that the natural diet of wild canids and felids had plaque-retardant effects and that those wild canids and felids were not afflicted with the generalized form of periodontal disease seen in domesticated pets.»
Men videre skriver Logan at dette er det ikke gjort noen studier på og basert på de enkle fakta at tannsykdom hos hunder er svært vanlig og at tannpuss ser ut til å hjelpe (alt selvfølgelig på moderne hundefôr) ser hun ingen annen utvei enn å anbefale et strengt regime av regelmessig tannpuss i hjemmet og regelmessig veterinærbesøk for profesjonell tannpleie.
Skriver Bosch og medarbiedere (10):
«The concept of ‘natural’ foods that may better match the physiological and metabolic make-up of dogs is comparable to the paradigm that the Palaeolithic hunter-gatherer diet would better fit modern man than our current nutrition. The discordance hypothesis originally described by Eaton & Konner states that the human genome evolved to adapt to conditions that no longer exist, the change from Palaeolithic to current nutrition occurred too rapidly for adequate genetic adaptation and the resulting mismatch helps to cause some common ‘diseases of civilisation’ such as diabetes mellitus, obesity and dental disease» [min utheving]
Med evolusjonsbiologien som grunnlag er det viktigste spørsmålet vi kan stille oss når vi snakker om hunders tannhelse følgende: har ulver samme problemer med tannhelsen? Hvis ikke er hundenes problemer garanter knyttet til livsstilsfaktorer vi mennesker er skyld i og den mest sannsynlige livsstilsfaktoren er maten. Og ja, jeg vet at domestiserte hunder kan leve lengre enn ville ulver, men hundene får tannkjøttproblemer allerede i ung alder så det argumentet er ugyldig. Spørsmålet om ulver har samme problemer med tannstein og andre tannproblemer som hunder er også ganske enkelt å svare på. Fra Kristiansand dyrepark får jeg høre at ulvene der, som fores med stykker av kjøtt med bein og hud (mest fra hest), har så godt som ingen tannproblemer og de ser nesten ingen tannstein i det hele tatt.
Jeg ville trodd at om det er en yrkesgruppe som burde være enda mer opptatt av evolusjonsbiologi enn meg, så er det veterinærer (rent bortsett fra evolusjonsbiologer selvsagt). De jobber til daglig med arter som gjennom avl utvikler seg og endrer seg foran våre øyne. Darwins On the origin of the Species burde være enhver dyrleges grunnbok. Men etter mitt siste besøk hos veterinæren, undersøkelser av hva slags fôr som ofte bli solgt hos dem og anbefalinger om å pusse tennene til rovdyr fremfor å gi dem rett mat, begynner jeg å lure på om yrkesgruppen har mistet sitt evolusjonsbiologiske grunnlag. Hva skal vi egentlig tro når våre dyrleger er sponset av og selger plantebasert dyrefor som skaper usunne hunder? Har de glemt hvor hundene våre kommer ifra?
Litteratur
Logan EI. Dietary influences on periodontal health in dogs and cats. The Veterinary clinics of North America Small animal practice. 2006;36(6):1385-401, ix.
Trut L, Oskina I, Kharlamova A. Animal evolution during domestication: the domesticated fox as a model. BioEssays : news and reviews in molecular, cellular and developmental biology. 2009;31(3):349-60.
Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective: Chichester: Wiley-Blackwell; 2010.
Jåbekk P. Helt naturlig mat og trening : god helse, mer energi, sterk kropp, vektnedgang, bedre mage. Oslo: Renessanse forl.; 2013.
Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. The American journal of clinical nutrition. 2000;71(3):682-92.
Cordain L, Eaton SB, Sebastian A, Mann N, Lindeberg S, Watkins BA, et al. Origins and evolution of the Western diet: health implications for the 21st century. The American journal of clinical nutrition. 2005;81(2):341-54.
Gurven M, Kaplan H. Longevity Among Hunter- Gatherers: A Cross-Cultural Examination. Population and Development Review. 2007;33(2):321-65.
Cordain L. Cereal grains: humanity’s double-edged sword. World review of nutrition and dietetics. 1999;84:19-73.
Koike D, Yamadera K, DiMagno EP. Effect of a wheat amylase inhibitor on canine carbohydrate digestion, gastrointestinal function, and pancreatic growth. Gastroenterology. 1995;108(4):1221-9.
Bosch G, Hagen-Plantinga EA, Hendriks WH. Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition? Br J Nutr. 2015;113 Suppl:S40-54.
Reiter T, Jagoda E, Capellini TD. Dietary Variation and Evolution of Gene Copy Number among Dog Breeds. PloS one. 2016;11(2):e0148899.
Spreadbury I. Comparison with ancestral diets suggests dense acellular carbohydrates promote an inflammatory microbiota, and may be the primary dietary cause of leptin resistance and obesity. Diabetes, metabolic syndrome and obesity : targets and therapy. 2012;5:175-89.
Freeman LM, Abood SK, Fascetti AJ, Fleeman LM, Michel KE, Laflamme DP, et al. Disease prevalence among dogs and cats in the United States and Australia and proportions of dogs and cats that receive therapeutic diets or dietary supplements. Journal of the American Veterinary Medical Association. 2006;229(4):531-4.
DG ON, Church DB, McGreevy PD, Thomson PC, Brodbelt DC. Prevalence of disorders recorded in dogs attending primary-care veterinary practices in England. PloS one. 2014;9(3):e90501.
Harvey C, Serfilippi L, Barnvos D. Effect of Frequency of Brushing Teeth on Plaque and Calculus Accumulation, and Gingivitis in Dogs. Journal of veterinary dentistry. 2015;32(1):16-21.
Vosburgh KM, Barbiers RB, Sikarskie JG, Ullrey DE. A Soft versus Hard Diet and Oral Health in Captive Timber Wolves (Canis lupus). The Journal of Zoo Animal Medicine. 1982;13(3):104-7.
De siste tiårene har vi fått en enorm økning i kunnskapen om hvordan vi påvirkes av bakterier som lever i og på kroppen vår. Mange fagpersoner mener vi bør se på kroppen vår som et økosystem, fremfor en kropp. Når jeg har holdt foredrag, og også i Helt naturlig mat og trening, har jeg påstått at vi har omtrent 10 ganger så mange bakterier i magen som vi har celler i kroppen. Jeg klarte aldri å finne god støtte til denne påstanden, men den blir gjengitt i alt fra fagartikler til fagbøker. Nå viser en ny studie (1) at jeg tok feil og at dette tidligere så ofte uttalte estimatet med stor sannsynlighet er feil. I den nye studien kommer det frem at vi mest sannsynlig har rundt 40 trillioner bakterier og rundt 30 trillioner celler i kroppen, så forholdet bakterier til egne celler er nærmere 1:1.
De første estimatene som gav oss 10:1 tallet var i stor grad basert på størrelsen til bakterier mot størrelsen på våre egne celler. Problemet er bare at både bakterier og kroppslige celler varierer svært mye i størrelse.
Denne nye forskningen og dette nye tallet er viktig å få på plass. Vi skal være så nøyaktige som vi kan, men om det har noe å si med tanke på helse er lite sannsynlig.
Vi vet fortsatt at bakterier er viktige. Det er i stor grad de som bestemmer helseeffekten av maten du spiser. De danner fortsatt viktige signalstoffer, korte mettede fettsyrer, holder endotelcellene i tarmen ved like og i det hele passer på vår fordøyelse. Barn som vokser opp på gård har fortatt bedre immunforsvar og er mindre syke, barn som fødes med keisersnitt har fortsatt en annen og mer uheldig sykdomsfremkallende bakterieflora enn de som fødes vaginalt. Antibiotika gjør oss forsatt syke på lang sikt om vi ikke får bygd opp bakteriefloraen vår riktig. Bakterier betyr akkurat like mye for vår helse som tidligere, og vi kommer sannsynligvis til å oppdage at de betyr enda mer, selv om det nå er kommet frem at det ikke er fullt så mange av dem som vi tidligere har trodd.
Sender R, Fuchs S, Milo R. Are We Really Vastly Outnumbered? Revisiting the Ratio of Bacterial to Host Cells in Humans. Cell. 2016;164(3):337-40.
