Når kultur og biologi kolliderer – del 1

“Perhaps our greatest distinction as a species is our capacity, unique among animals, to make counter-evolutionary choices.”

Jared Diamond

Vi mennesker kan skylde mye av vår lidelse og sykdom på vår uheldige evne til å ta antievolusjonære valg. Mange av sykdommene som rammer oss skyldes i stor grad det vi kaller evolusjonær mismatch, det vil si et misforhold mellom hva vi gjør og hva vi er best tilpasset. Ikke overraskende får dette negative konsekvenser, ikke bare i form av sykdom, men også gjennom hvor lykkelige og tilfredse vi er. De sykdommene vi lider mest av og dør mest av er alle kategorisert som livsstilssykdommer, det vil si at de forårsakes i større eller mindre grad av en dårlig livsstil. Dårlig livsstil må nødvendigvis defineres som en livsstil som går imot det vi trenger og er best tilpasset, ettersom evolusjonen aldri lar arter tilpasse seg en «usunn» livsstil. Da dør de ut.

Et eksempel på en klassisk mismatch fra hverdagen er hvordan vi i moderne samfunn tuller med vår søvn og døgnrytme, noe som gir store negative effekter. Vi velger for eksempel å sove etter klokka, arbeidstid, hvordan samfunnet er organisert eller TV programmer, fremfor når sola går opp og ned. Og når det blir kveld og kroppene våre trenger mørke, slår vi på lys og fortsetter gjerne våketiden med å lyse oss i øynene med ulike skjermer som får hjernen til å tro at det ikke egentlig er kveld ennå.

Et annet eksempel på generell alvorlig mismatch er vårt kosthold. Vi spiser mat som aldri har eksistert i naturen, mat vi kan spise selv når vi egentlig er mette (noe som er et dårlig tegn), og vi spiser etter klokka, fremfor når vi er sultne. Vi går sjelden sultne og spiser minst av det våre forfedre spiste mest av.

I det hele tatt gjør menneskedyret fryktelig mye rart og utvilsomt mye dumt på grunn av ulike kulturelle føringer som dytter oss vekk fra det vi er best tilpasset. Dette får naturlig nok konsekvenser for vår biologi, vår helse og vårt velvære. Det meste av vår kunnskap tyder på at vi i snitt kunne vært langt friskere, sunnere, tilfredse og lykkelige om vi levde mer etter biologiske retningslinjer enn kulturelle.

Dette med mismatch og det at vi gjør så mye uheldig med oss selv er ikke noe nytt, men jeg har reagert på at det den siste tiden ser ut til å blåse spesielt kraftig fra den kulturelle siden og biologien blir glemt, bortgjemt eller oversett. Til sammen utgjør disse skumle strømningene en trussel mot vår lykke og maler et dystert bilde av fremtiden om vi følger dem.

Mat og klima

Den mye omtalte Eat-Lancet rapporten, en rapport utarbeidet av en gruppe mennesker som tror (tro er helt riktig ord i denne sammenhengen) sterkt på vegetarisme og veganisme og som har flere av de største matselskapene i verden i ryggen, vil ha de fleste av oss til å spise vegetarisk eller vegansk. Forfatterne av rapporten har som mål (i hvert fall ifølge dem) å forbedre både vår helse og klimaet. Men vitenskapen støtter ikke en påstand om at plantebasert kost er sunnere enn et kosthold med mye animalsk mat. Rapporten har naturlig nok fått mye kritikk på grunn av disse feilslutningene. Vi er utvilsomt godt tilpasset, og strengt tatt avhengige av, animalsk mat. Dette er den mest næringsrike maten og ingenting ved animalsk mat har blitt vist å være usunt i seg selv. B

øker og vitenskapelige artikler er skrevet i bøtter og spann med gode vitenskapelige argumenter for hvorfor det for eksempel er feil å si at mettet fett eller rødt kjøtt er helseskadelig. Ingen av argumentene er blitt motbevist, men de blir ofte oversett. Samtidig tyder økologiske data på at et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre for klimaet er å forbedre den dyrebare overjorden i verden. Vi trenger mer gress og andre planter som vokser i en jord som yrer av mikroskopisk liv. Det gjøres best gjennom å la dyr gå på beite, dyr som vi kan og bør spise. Det vi garantert ikke burde gjøre er å dyrke vekster som utarmer jorda og som tvinger oss til å bruke både kunstgjødsel og sprøytemidler. Det er slike vekster menneskene bak Eat-Lancet vil at vi skal spise i stedet for beitedyr.

Med andre ord, det å spise dyr som går på beite ser ut til å være et viktig tiltak både for vår helse og for klimaet, stikk imot det Stordalen og andre vil ha oss til å tro. Årsaken til diskrepansen i budskap ser ut til å være at temaene helse og klima har blitt knyttet til ideologier. Og der ideologier går inn, går rasjonalitet ut.

Det er flere ulike aspekter ved vår kultur som skaper slike grupper av mennesker med  en felles kampsak, vitenskapelig støttet eller ei, og som så forfølger den med en troendes overbevisning, og i Stordalens tilfelle, med en korsfarers metoder. Det er likefullt og til syvende og sist tro som nå holder på å endre vårt samfunn til det verre, ettersom troen går imot det vi vet om både våre kroppers biologiske behov og grunnleggende prinsipper om bærekraft.

Foreldrepermisjon

Nylig gjorde vår regjering det som i mine øyne er et av de mest forferdelige eksempler på antivitenskapelige politiske tiltak siden Kjell Magne Bondevik ville fjerne evolusjonslæren fra skolen. Bondevik fikk ikke gjennomslag for hans antivitenskapelige religiøse budskap, men den nye foreldrepermisjonsordningen ble gjennomført. Med innføringen av den tok vi som samfunn et langt steg tilbake i tid til et mindre sivilisert samfunn da man ikke forsto verken biologi eller evolusjonsbiologi. For de av oss som nå er i barneproduserende alder betyr den nye ordningen at vi nå må spare opp penger for å kunne ta ulønnet permisjon om vi ønsker det som beviselig er best for mor og barnet. Det, eller å flytte til Sverige.

Det er lite ved vår moderne oppvekst i de første leveårene og vår familietilstand som ligner på slik det var for mennesker i tusenvis av år før vår moderne tid. Vi ser ut til å være best tilpasset å bo i grupper på rundt 100-200 individer. Nye barn ble passet av hele flokken, inkludert familie, venner og ikke minst eldre barn. Mødre ammet i mange år. Både som en viktig kontraseptiv metode, men også fordi morsmelk er en drikkekilde som ikke inneholder eventuelle smittekilder som kan finnes i vann i naturen. Og det var en alltid tilgjengelig og veldig næringsrik kilde til mat og væske. Men det er mye som er bra og nyttig med morsmelk: den er som nevnt kjempe næringsrik, men den gir også masse oligosakkarider som skal fostre opp nyttige deler av tarmmikrobiomet og den gir barnet immunitet mot sykdom. Alt dette er før vi har snakket om fordelene ved amming som ikke er direkte knyttet til morsmelken, blant annet det å knytte bånd med mor, stressreduserende effekter, mors innebygde behov og driv til å amme og behov for å være nær sitt barn og så videre.

Nå i moderne samfunn ammer man kortere enn i mesteparten av menneskets historie, ofte bare noen måneder. Barnet passes mest av de få medlemmene i kjernefamilien og blir plutselig sendt i en til en institusjon med en helt ny gruppe mennesker hvor det skal tilbringe mesteparten av sin våkne tid, ofte før det kan gå. Der er stressnivået høyt, det er ingen mor som bærer barnet inntil seg i rolige daglige gjøremål slik mennesker alltid har gjort, det er mange mennesker der, mange andre barn å forholde seg til og de er konstant tett på.

Men vår vitenskapelige baserte kunnskap tyder på at barn har det best om de er lenge sammen med mor i sin første levetid og mest sannsynlig har best av å bli ammet i hvert fall det første leveåret. Det meste tyder på at dette er det beste for mor også, i hvert fall om hun ønsker det. Mødre spiller en helt spesiell rolle for spedbarn, en helt annen enn far naturlig nok, derfor kan man ikke likestille mors og fars rolle i starten av et barns liv. Dette er grunnleggende biologi.

Inntil i fjor kunne i det minste mødre ta ut permisjon nok til å være hjemme og amme sitt barn i nesten et år (49 uker), noe som bare skulle mangle om man vil kalle seg et sivilisert samfunn. Nå kan de ikke lenger det (maks 40 uker, egentlig mindre siden permisjonen må starte noen uker før barne blir født), ettersom politikere i likestillingens navn (det vil si at man i praksis benekter biologiske forskjeller mellom kjønnene) sa at mor skulle få mindre permisjon og far mer. Man kan ikke lenger velge selv. Tvungen likestilling er i prinsippet antibiologisk og antivitenskapelig.

Men far kan ikke amme. Far er ikke mor. Vi er ikke laget for å bli ivaretatt av far alene fra vi er så små og mor er ikke laget for å lett skulle gå fra sitt barn så fort eller å komme seg fysisk og mentalt så fort. Og i hvert falle ikke i det moderne samfunnet hvor mødre tradisjonelt får lite hjelp av en utvidet flokk. Tanken på at foreldre ikke lenger skal kunne velge selv hvordan de fordeler sin permisjon på grunn av kunnskapsløse politikeres overformynderi er kvalmende. Den nye permisjonsordningen fører til et mer unaturlig oppvekstmønster for barnet og mer unaturlig foreldreperiode for foreldrene. Ordningen er antivitenskapelig, stikk i strid med grunnleggende biologi og den vil gjøre oss sykere. Den er også er en av de få tingene som gjør at jeg skammer meg over å bo i Norge.

Skolen

Som om de ovennevnte eksemplene på kollisjoner mellom kultur, idealisme og biologi ikke var nok, dukket nylig seriøse forslag opp i mediene om hvordan vi kan gjøre skolen enda verre for barna våre. For i 2017 oppnevnte Kunnskapsdepartementet en ekspertgruppe som skulle forske på hvorfor og hvordan kjønnsforskjellene i skolen oppstår, og de skulle komme med forslag til tiltak for å motvirke slike forskjeller. Mandag 4. februar overleverte utvalget rapporten: «Nye sjanser – betre læring, Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp» til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Ekspertutvalget viser i rapporten at gutter gjør det og har det litt verre på skolen enn jenter. Fremfor å gjøre noe med de åpenbare årsakene til dette, foreslår de blant annet mer skole som et botemiddel. Dette er ikke et av de le eller gråte øyeblikkene. Dette er et reint gråte øyeblikk.

Det er mulig det ikke er øyeblikkelig åpenbart for en leser hvor vanvittig dette forslaget er, så la oss bare først ta grunnlinjene i skolesystemet vårt.

Vi mennesker blir som de fleste andre dyr født med en iboende nysgjerrighet til mange ting, med en utforskertrang, skapertrang og kreativitet, og ikke minst med en evolusjonært lagret lekende tilnærming til verden. Barn kan lære de utroligste ting og deres nysgjerrighet og læringsmotivasjon er vanskelig å ødelegge. Med mindre vi plasserer dem i skolen da.

I skolen kan man ikke lenger lære det man vil lære. Man kan ikke følge sine interesser og nysgjerrighet. Man må lære det man blir fortalt at man skal lære i det tempoet skolen sier at man skal lære det, og om man ikke følger snittet i tilegnelse av vår nøye utvalgte kunnskap, bryter helvete løs. Da har vi en masse systemer på plass for å sørge for at barnet forstår at det er barnet det er noe galt med, og ikke skolesystemet.

I skolen kan man ikke vente med å lære seg å lese til man er 10 år om man vil det, selv om det ville vært det eneste naturlige å gjøre om skolesystemet faktisk tok hensyn til individuelle forskjeller. Ikke bare kan ikke barn lære det de vil lære, men de blir også testet regelmessig på det de lærer, de blir gradert offentlig på deres kunnskap og de har flaks om de ser noen som helst relevans i det de lærer for sitt eget senere liv.

Om du skulle designet et system hvis mål var å drepe barn nysgjerrighet og ønske om å lære, ville det sett ganske likt ut som dagens skolesystem. På toppen av det hele tvinges barn i den offentlige skolen til å gjøre mesteparten av læringen sittende stille ved en pult, på en stol. Og for å toppe hele dritten, gis barna i den offentlige skolen oftest lekser, skolearbeid, som tar fra dem livet utenfor skolen også. Jeg gruer meg til min datter skal begynne på skolen.

For å bøte på det faktum at gutter naturlig nok gjør det dårligere på skolen enn jenter (det er naturlig for det er store forskjeller mellom kjønnene og vi må anta at et rigid system som skolesystemet vil favorisere ett av kjønnene), foreslås det i kjølvannet av den nye rapporten at barn fra 1-4 klasse må være lengre på skolen og gjøre mer «gutteaktiviteter» som å være i fysisk aktivitet. I tillegg brukes lekser som en unnskyldning for å innføre heldagsskole fordi barn da kan gjøre leksene på skolen. Det er den komplette idioti og glade vanvidd.

Dette forslaget er feil og uansvarlig på så mange måter, ikke mint fordi løsningen på problemene er åpenbar og enkel. Om vi i stedet for å forsøke og få vår biologi til å passe inn i det allerede eksisterende (og helt tilfeldig lagde) skolesystemet, kunne tilpasset skolen til våre behov, ville alle problemer vært løst. Det er ikke noe problem at gutter og jenter liker forskjellige ting eller flinke på ulike ting. Hadde vi bare endret skolen slik at alle elever i større grad kunne følge sine egne interesser, helt uavhengig av kjønn, ville problemene vært løst. Om ikke alle måtte lære det samme i samme tempo hadde problemene vært løst. Det er skolen slik vi gjør skole idag som er problemet.

Det finnes skoler som tar hensyn til vår natur og lar barn lære etter sine behov og ønsker. Det finnes mange rundt i verden, men dessverre ingen i Norge. Det finnes skoler der barn og ungdom får velge selv hva de lærer og i hvilket tempo og det går helt fint med disse barna når de blir voksne. De kommer inn på skolene de ønsker og får jobbene de ønsker. Det går helt fint. Den amerikanske psykologen Peter Gray er en av dem som skriver om slike demokratiske friskoler i sin bok Freedom to learn. Den anbefales. Lars og jeg har også snakket med han om dette på vår podcast og episoden kan høres her.

Skolesystemet er i seg selv grunnleggende antivitenskapelig og antievolusjonært, ettersom det ikke er utformet verket for å ivareta våre naturlige behov eller utformet etter det vitenskapen forteller oss er den beste måten å lære på. Det kommer til å bli en fantastisk dag, den dagen samfunnet våkner opp og innser hva vi gjør med barndommen og hvor dårlig skolesystemet egentlig er. Da kan vi sammen gjøre noe med systemet, slik at alle barn kan bli det de ønsker og fortjener å bli.

Jeg sier ikke at alle skoler må bli slike demokratiske friskoler, men de må i det miste være en viktig del av idealet vi strekker oss imot. Det er mange grep vi kan gjøre i den eksisterende skolen. Vi kan slutte med karakterer, vi kan slutte med sittevedpult-undervisning, vi kan la barn få større valgfrihet i både hva de lærer og i hvilket tempo, vi kan la all læring være mer fysisk aktiv og ikke minst kan vi og bør vi forby lekser.

Jeg anser lekser som et skammelig overgrep i fra skolenes side, hvor de presser seg inn på barns fritid og tar fra dem enda mer av deres barndom og tid til å utfolde seg fritt enn det skolen allerede gjør.

Fra naturens side er vi ekstremt godt laget for å lære de utroligste ting, men vi er forskjellige. Vi har forskjellige ønsker, behov, egenskaper og utfordringer. Og læring skjer best gjennom en indre motivasjon, et ønsker om å lære, ikke gjennom å bli fortalt både hva og hvordan vi skal lære. Hadde skolen tatt hensyn til både vår grunnleggende biolog og de grunnleggende biologiske forskjellene mellom oss, også forskjeller mellom kjønnene, hadde den den tillatt langt mer frihet til læring enn den gjør.

Det stikk motsatte av å ta hensyn til vår biologi er å gjøre mer av det samme, mer skole, mindre frihet, mindre fritid. Det er det som nå foreslås. Dette er ikke forlag som er basert på forskning som viser at dette er en god måte å gå frem på. Forslagene er eksperimenter. Eksperimenter på våre barn, på samme måte som det var et eksperiment å la 6-åringer starte på skolen. Og det er så inderlig trist å se hvordan våre kunnskapsløse politikere og andre som styrer og former vår hverdag gang etter gang gjør valg, ofte med gode intensjoner, som fordi de bryter med våre biologiske behov gjør verden til et verre sted å leve.

Det vi trenger nå, er folkeopprør!