Pål Jåbekk

[…] you don’t know what you’ve got till it’s gone.

They paved paradise and put up a parking lot

Joni Mitchell

Jeg bor rett ved en fint park kalt Hagemannsparken. Den ligger rett ved vannet. Der går en fin opplyst grusvei gjennom parken under noen få høye trær. Det er en liten sandstrand der, en fin molo å bade ifra, en stor gresslette og en gammel paviljong. Det er andre ting i parken også, men i areal utgjøres det meste av gress med spredte trær og noen får områder med skog/buskas hvor man blant annet kan plukke hvitveis om våren og bringebær om høsten.

Her om dagen vedtok de i utvalg for regulering og kommunalteknikk i Holmestrand kommune at lokale krefter skulle få lov til å ta en del av naturområdet i enden av parken rett ved stranden, til å bygge en ballbinge.

Min første reaksjon da jeg hørte dette var sinne, nå er det gått over i tristhet. Ikke fordi jeg er en motstander av fotball (i hvert fall ikke så stor motstander), eller fordi noen innbyggere foreslo å bygge en ballbinge i parken, men fordi kommunen som skal handle til innbyggernes beste og planlegge for at flest mulig av innbyggerne får det best mulig over tid, sviktet i deres tjeneste. For det er de som skal avgjøre om dette er et godt, rasjonelt og fornuftig gjennomførbart tiltak. Og da er spørsmålet, hvordan i alle dager kan en kommune med god samvittighet i 2019 ta av et naturområde ved sjøen for å bygge en ballbinge?

Jeg tror svaret er kunnskapsløshet, men det gir meg bare flere nye spørsmål; hvorfor mangler man kunnskap, hvilken kunnskap er det i så fall som mangler og hvordan får man den?

En park med gress og natur har en uendelig mengde handlingsmuligheter. Vi som jobber med dette til daglig kaller det ofte innbydelser. Begrepet er en oversettelse av det engelske begrepet «affordance» og ble først brukt på denne måten av den amerikanske psykologen James J. Gibson. Man snakker om hvordan redskaper eller omgivelser innbyr til handlinger. Innbydelser eller handlingsmuligheter er individuelle. Vi ser ikke alle de samme mulighetene i omgivelsene. For eksempel kan et barn se et tre som har veltet som en innbydelse til å klatre på, hoppe fra, krype under, balansere på, lete etter insekter i osv. Mens en voksen som ser det samme treet kan se et hinder som innbyr til å gå rundt.

Handlingsmuligheter kan læres. Et barn som aldri har vært i skogen vil kanskje se færre muligheter for fysisk utfoldelse der enn et som har vært i skogen ofte og erfart selv og lært mange forskjellige handlingsmuligheter av andre. En park med gress og natur kan innby til lek og kroppslig utfoldelse på veldig mange måter. Man kan naturlig nok utforske selve naturen med en rekke ulike blikk, fra det rent analytiske til det lekne. Naturen forandres også hele tiden så den vil innby til ulike handlinger på ulike dager eller ulike deler av året. I en park kan man spille de fleste spill og leke de fleste leker ofte bare med litt ekstra medbrakt utstyr. Man kan trene, slappe av, utforske eller nyte i stille kontemplasjon.

Generelt sett er det slik at jo mindre styrt mot en viss aktivitet et område er, jo flere muligheter har det. En ballbinge derimot er et idrettsanlegg med få handlingsmuligheter. Konseptet fra Norges fotballforbund har naturligvis som mål å få barn til å spille fotball. Det er en fotballbane i miniatyr. En ballbinge er laget med fotball som mål. Den er statisk, uforanderlig, lite mulig å tilpasse og med tydelige grenser. Den har noen få spesifikke funksjoner og er laget for de som er interessert i fotball eller avgrenset ball-lek og området den opptar er dermed ekskluderende for dem uten slike interesser. I verste fall er den ekskluderende for de fleste.

Ballbinger kan nok passe som en del av et idrettsanlegg, ettersom målet med den er å drive idrett, og de kan nok passe i urbane områder hvor ballbinger er en mulighet for å lage en designert plass for barns ballaktiviteter. Men å ta av et naturområde i en park…

En ballbinge er styrende for barns fysiske utfoldelse. Det er et anlegg som vi voksne har tenkt opp og som har så innskrenkede muligheter at ballbingens fysiske egenskaper på en naturlig måte vil styre barns fysiske aktivitet i retning av fotball. Det er naturlig å spørre seg om hvor mye vi skal eller bør styre barn og unges aktivitet og om det eventuelt er noe negativt med slik styring. Jeg vil anbefale å lese denne flotte artikkelen i The Atlantic som et utgangspunkt.

Den handler mest om overbeskyttelse av barn, men overbeskyttelse har svært mange likheter med styring og er i stor grad styring. For vi har et iboende behov for kreativ utfoldelse, for å forme våre egne omgivelser og finne egne handlingsmuligheter. Det i seg selv er ikke et argument mot organisert idrett, men mot overdreven idrettifisering av barn og unges aktivitet.

Fra et folkehelseperspektiv må vi nok si at en ballbinge ikke vil bidra positivt i nevneverdig grad og det kan godt tenkes at den vil kunne bidra negativt. Blant annet gjennom fortrengning av de handlingsmulighetene parken allerede har og gjennom å ekskludere mange for de få. Miljøet som kan oppstå i en ballbinge er heller ikke nødvendigvis bra, slik rapportert av NRK her.

Noe som er interessant, er at en mengde forskning viser sammenhenger mellom hvor mye natur mennesker har rundt seg og hvor god helse vi har. Det ser også ut som om denne sammenhengen er kausal. Se for eksempel på denne studien og noen av kildene i introduksjonen på den.

Mon tro om det finnes tilsvarende positive helseeffekter av å bli regelmessig eksponert for ballbinger? Neppe. Fra et perspektiv knyttet til handlingsmuligheter og folkehelse burde vårt aller største fokus i utforming av våre omgivelser være å verne om, ta vare på og gi tilgang til de få park- og naturområdene som er igjen nær der vi bor. Dette burde i mine øyne kommuner være harde på. Man bør ha en god grunn for å ta av park og natur. Og hva slags signaler er det vi sender barn og unge om hvordan vi behandler våre grønne omgivelser når vi tar så lett på å ta av natur for å bygge idrettsanlegg?

En lokal person som var positiv til bygging av ballbinge følte det var bedre å bygge en ballbinge enn at naturen bare sto der, ubrukt, spesielt med tanke på hvor mye tid barn og unge tilbrakte foran skjermer for tiden. Jeg lurer på hvordan vi har kommet dit at vi ikke lenger ser handlingsmuligheter i park og natur, hvordan vi er mer villig til å konstruere et strukturert område for en spesifikk type aktivitet enn å la barn og unge utforske og skape aktivitet selv, og ikke minst hvordan vi ikke lenger setter pris på potensiale? Et lite naturområde, selv et lite krattområde, har et stort potensiale om vi ikke gjør noe med det. Det er ikke alltid vi vet hva dette ubrukte potensialet er, men om vi godtar at det som oftest finnes mange «unknown unknowns» som vil vise seg med tiden, må vi også lære å sette pris på ubrukt potensiale.

Det er to forskjellige spørsmål ved denne saken: skal vi ta av et naturområde for å lage noe for barn og unges fysiske utfoldelse? Og om vi skal ta av et naturområde for å lage noe for barn og unges fysiske utfoldelse, skal vi da lage en ballbinge? Det finnes utrolig mye fint man kan lage for barn og unge som stimulerer til lek og utfoldelse og det finnes naturligvis fagpersoner som kjenner til mange av disse alternativene, som de fleste, inkludert lokalpolitikere og kommuneansatte, oftest ikke kjenner til. Kunnskapen er tilgjengelig kun på forespørsel. Svaret på det første av spørsmålene er ikke åpenbart for meg. Jeg kan lett se at justeringer i et naturområde, slik som en naturlekeplass, kan være bedre for samfunnet enn et krattområde. Helt avhengig av at området ikke brukes av andre dyr som trenger det mer enn oss. Men svaret på det siste spørsmålet er et rungende nei. Det er ikke ballbinge man bør bygge.

Professor Jan Ove Tangen skrev følgende i tidsskriftet Idrett og Anlegg i 2003:

«Det er behov for mer refleksjon og diskusjon om idrettsanleggs inklusjons og eksklusjonsmekanismer. Selv om man har kommet i gang med forskning på dette, er det fortsatt et stort behov for mer empirisk forskning om hvordan idrettsanlegg faktisk fungerer. Svaret på hvordan flere skal bli mer fysisk aktive og hvilke idrettsanlegg som stimulerer til det, ligger muligens i ”de öppna landskap”. Der trives barn, unge og voksne best. Anlegget må åpne opp for mer fleksibel og alternativ bruk. Det må stimulere til kreativitet og mangfoldighet. Den tradisjonelle idretten må ikke få definisjonsmakt over hvordan nærmiljøanlegg skal utformes og brukes. Ballbingen er et grelt eksempel på hvor galt det da kan gå.»

Hele hans artikkel kan lastes ned her.

Barn og unges lek og fysiske utfoldelse er viktig. Og kvaliteten på den er mye viktigere enn intensiteten. For i fysisk aktivitet lærer vi om oss selv og verden, styring av emosjoner, kreativitet, utforskertrang, motoriske ferdigheter, samarbeid og så videre og så videre. Kvaliteten på aktiviteten avgjør signalene som sendes og hva barna sitter igjen med.

Da jeg hørte at kommunen min godkjente bygning av en ballbinge i parken vår, opplevde jeg det først som en stor mangel på anstendighet. Men det slo meg at hovedproblemet sannsynligvis er mangel på oppmerksomhet og tilstedeværelse. Enhver avgjørelse kan tas med mer eller mindre grad av kritisk tanke bak. Vi kan gi avgjørelsen mer eller mindre oppmerksomhet. Lite oppmerksomhet øker sannsynligheten for en dårlig avgjørelse, ettersom den ikke er gjennomtenkt. En avgjørelse som ikke er gjennomtenkt er som regel kunnskapsløs ettersom kunnskapen vi allerede har krever oppmerksomhet for å kobles til en avgjørelse. Kunnskap krever oppmerksomhet og tilstedeværelse. Dette synes jeg er et grunnleggende viktig poeng for hvordan vi former systemene rundt oss. De må formes og designes så de tillater tiden det tar å ta veloverveide avgjørelser. Når vi hytter med nevene etter politikere som tar dårlige avgjørelser er nok ofte grunnen at de ikke har brukt nok tid på dem. Enten fordi de ikke har nok tid, eller fordi de ikke forstår viktigheten av nok tid, oppmerksomhet og kunnskap for å ta veloverveide valg.

I dette tilfellet er konsekvensen av manglende oppmerksomhet, kunnskapsløshet og tap av anstendighet.