Kropp

1382072382695
Scott Eaton

Klær og bevegelse

Jeg liker å gå i løse og lette klær. I så stor grad at jeg er villig til å ofre ganske mye når det gjelder det å bruke klær som symboler for å bekrefte min sosiokulturelle status eller gruppetilhørighet til fordel for komfort. Det er mulig det er et tegn på det å bli eldre, det at komfort kommer opp på Maslows oppløpsside og bekrefter sin tilhørighet på pyramiden. Likefult er en viktig årsak til at jeg liker løse og lette klær, følelsen de gir meg av å være bevegelig. For jeg er så inderlig glad i å bevege meg, gjerne med store bevegelser og klær som gir meg følelsen av bevegelsesinnskrenkning gjør at jeg ikke trives for jeg liker å føle meg bevegelig. Det er følelsen av å være bevegelig som gjør at jeg tar tre trinn om gangen på tå i trappa opp til kontoret mitt eller hopper ned de siste trinnene på veien ned, eller at jeg både sitter og ligger i alle mulige posisjoner på gulvet når jeg leker med min datter.

Når jeg føler meg bevegelig, kan jeg oppleve en fysisk hindring i min vei som en velkommen utfordring til å stege over, klatre over, bøye meg under eller kanskje hoppe over. Føler jeg meg ikke bevegelig vil jeg kunne oppleve den samme fysiske hindringen som noe å gå rundt eller unngå.

Det er flere faktorer som påvirker min følelse av å være bevegelig, men klær er garantert en av dem (fottøy inkludert selvsagt). Klærne former meg som person, min følelse av meg, min personlighet, hvordan jeg reagerer, mitt humør, hvordan jeg tenker og føler. De gjør det gjennom å være en del av alle de sansesignalene som til enhver tid går til hjernen min og som blir en del av hjernens fortolkning av den spesifikke situasjon. Du vet, klær skaper folk.

Med denne bevisstheten om hvordan klær og omgivelser påvirker meg, kan jeg ta en aktiv rolle i å forme meg selv som person.

 «For hver person du kjenner finnes det en kropp. Du har kanskje aldri tenkt over dette enkle forholdet, men det er slik det er. Én person, én kropp; ett sinn, én kropp. Dette er et grunnleggende prinsipp. Du har aldri møtt en person uten kropp. Du har heller aldri møtt en person med to eller flere kropper, ikke engang siamesiske tvillinger. Slikt skjer bare ikke.»

Antonio Damasio i følelsen av hva som skjer.

Det er få ting jeg tenker så mye på i hverdagen nå for tiden som kropp, og med kropp mener jeg kropp inkludert sinn. Sinn er, som vi skal se, en naturlig del av kroppen. Vi kommer som en pakkeløsning vi dyr, ingenting ved meg eksisterer utenom kroppen. Jeg tenker mest på menneskekroppen for tiden, men også kropper generelt, og jeg finner det fascinerende hvor lite vi generelt vet om hvordan vi selv fungerer, hva som gjør at vi føler det vi føler, opplever det vi opplever, tolker slik vi gjør; what makes us tick.

Faktisk tror jeg oppriktig at verden kunne blitt et litt bedre sted om alle hadde mer innsikt i sin egen kropp, eller om hvordan kropper generelt fungerer. For om man ønsker å forstå seg selv, må man forstå kroppen. Forstår man seg selv, forstår man andre og om man forstår andre, kan man forstå verden.

Hvem er jeg?

Min følelse av meg, av det å være en person adskilt fra resten av verden, mine tanker og følelser og følelse av personlighet, er det hjernen min som skaper. Hjernen skaper dette gjennom å tolke alle signalene den har tilgang på. Det kommer sansesignaler inn om både det som skjer på utsiden av kroppen og det som skjer inni kroppen. Informasjonen brukes til å lage meg.

Hjernen min er som den er både på grunn av arv og miljø. Signalbanene den har bygd opp og hvordan den prioriterer i sin informasjonsbehandling har blitt formet av mitt liv frem til nå, og den endres hver dag av nye erfaringer, tanker, følelser og inntrykk. Så når hjernen min tolker alle signalene som kommer inn, er det en tolkningsenhet som ikke er lik andres og min opplevelse er unik, selv om det er grenser for hvor forskjellig vi kan oppleve verden. Hjernen min tolker og gjør en slags sannsynlighetsberegning av hva som er riktig å føle og hvilke systemer som skal aktiveres. Er jeg varm eller kald, sliten, trøtt eller syk, kvalm eller forelsket? Fortolkingsprosessen er ikke enkel, for kroppen vår har et begrenset antall måter å reagere på, et begrenset antall signalveier og signalstoffer, så innimellom tar den feil. Det er helt naturlig.

Vår selvbevissthet, altså vår følelse av å være et avgrenset individ fra resten av verden kan har blitt til ved en ren tilfeldighet (1). De andre dyrene har ingen eller langt lavere grad av selvbevissthet og de klarer seg helt fint, så det er ingen selvfølge at vi mennesker skulle trenge det heller. Men selvbevissthet har vi og den skapes av hjernen, blant annet av vår store hjernebark (2).

Det er mulig det er ubehagelig å få høre at ens egen bevissthet kun er en bieffekt av den nevrofysiologiske kjemisuppa som tross alt er oss, men ubehaget gjør det ikke noe mindre sant. Å bli så selvbevisste som mennesker har blitt har dog vist seg å være en enorm evolusjonær fordel, til tross for at dette også kommer med mange negative konsekvenser. Også Antonio Damasio, den verdenskjente portugisiske professoren i nevrovitenskap kommenterer sinnes nylige nedrangering og skriver:

Ideen om at sinnet er et produkt av hele organismen i samspill kan kanskje umiddelbart se ut til å stride mot vår intuitive følelse. I nyere tid har begrepet sinn beveget seg fra det eteriske ingensteder det befant seg på 1600- tallet til sin nåværende plassering i eller omkring hjernen – litt av en nedtur, men fortsatt en ærverdig plassering.

Følelsen av jeg dannes av det som omtales som «the default mode network» (3). Dette er et nettverk i hjernen satt sammen av distinkte deler som samarbeider på en viss måte. Dette vet vi blant annet fordi vi eksperimentelt kan ta vekk følelsen av selv på ulike måter. Man kan for eksempel bruke ulike typer psykedeliske stoffer som LSD. Nye fMRI-skanninger av personer på LSD som opplever det man kaller «ego dissolution» forteller oss nøyaktig hvilke deler av hjernen gjennom hvilke mekanismer som er ansvarlig for dette. Ulike meditasjonsteknikker gir lignende opplevelser av «ego dissolution» (4, 5).

Dette nettverket av hjernen ansvarlig for å skape vår følelse av selv blir også undertrykt når vi er opptatt med en vanskelig nok oppgave. Dette vises også i fMRI-skanninger og det forklarer blant annet hvordan vi kan miste oss selv i en oppgave, en følelse svært godt forklart i Mihály Csíkszentmihályi sin flytteori (6). Flyttilstanden har mye positivt ved seg og er kanskje spesielt nyttig å jobbe med for oss som jobber med bevegelse og læring. En slik flyttilstand beskrives på ulike måter i ulike felt og kulturer. I østlig filosofi kan man f.eks. høre det japanske begrepet «mushin» som oversettes best til ikke-sinn.

«Bushido is the proper way of life for the Japanese. In order to learn about the Way, forget about self and awaken to the truth… Exerting self is a mistake… We should not say “myself” — in truth there is no such thing… When there is no thought of self, true Bushido develops.»

Yamaoka Tesshu, 1836 – 1888

Vår bevissthet er også naturlig nok et resultat av hjernens energiomsetning. En gruppe svenske forskere har funnet at det er et terskelnivå for hvor lite glukose hjernens mitokondrier kan brenne om vi skal kunne være bevisste (7).  Og konker hjernen helt ut, er det som kjent ingenting igjen å spare på.

Poenget mitt er at selvbevisstheten vår utvilsomt skapes i og av kroppen vår, nærmere bestemt i hjernen. Hvor ellers skulle den kunne skapes? Formen selvbevisstheten tar er avhengig av signalene fra resten av kroppen og hjernens eksisterende koblinger.

Men når vi snakker om kropp, gjør vi det ofte i en slags dualisme. Vi sier for eksempel kropp og sinn og kropp og sjel. En sjel har vi garanter ikke, ettersom dette bare er et religiøst påfunn. Men et sinn har vi, om det er dette ordet vi velger å bruke om følelsen av å være en person. Det er bare det at sinnet vårt er å anse like mye en del av kroppen vår som en muskelsammentrekning er det. Vi trenger med andre ord ikke si kropp og sinn, det holder å si kropp.

Sinn, hjerne, helse og fleksibilitet

Når hjernen vår skaper følelse av selv, emosjoner og sinnstilstander, så gjør den det som en uatskillelig del av resten av kroppen. Det samme blodet som strømmer i resten av kroppen kommer også til hjernen for å transportere både til og fra den. Dette er et utrolig viktig poeng. For tenk bare på hvordan alle cellene i kroppen din bygges opp av byggesteiner den får ifra mat, celler skiftes ut kontinuerlig. Feil eller for få byggesteiner gir feil eller dårlig funksjon i alle deler av kroppen, hjernen inkludert. Inflammasjon eller betennelse, er en av mange helt naturlige prosesser i kroppen, men for mye på feil sted kan skape problemer. I hjernen kan det for eksempel føre til depresjon.

Inflammasjon kan blant annet komme av feil kosthold, lite søvn, stress, dårlig tarmfunksjon, for lite eller for mye fysisk aktivitet. Det er med andre ord mye vi kan gjøre for å påvirke hvordan vi føler oss, hva vi tenker og hvordan vi handler. Inflammasjon er bare ett eksempel. Virus, parasitter og ulike mikroorganismer kan påvirke vår fysiologi, hvordan vi føler oss og gjennom det vår personlighet. Giftstoffer eller fremmedstoffer som forstyrrer og dytter biokjemien i en uheldig retning er et annet eksempel noe historien om «the mad hatter» fra Alice in Wonderland er et godt eksempel på.

Det kan nok høres overveldende ut at det er så mye som virker skadelig for oss, men vi trenger ikke bli overveldet. I stedet kan vi fokusere på hva all denne kunnskapen betyr. Det betyr blant annet av vi mennesker er veldig fleksible. Vi har ikke én personlighet som er satt og uforanderlig. Vi har ikke ett reaksjonsmønster, ett atferdsmønster som er «bare sånn jeg er». Ei heller er det sånn at måten vi tenker på og hva vi tenker er uforanderlig. Det er mye vi kan gjøre i hverdagen for å ha det bedre både fysisk og psykisk. Målrettet innsats kan gi utrolige resultater.

Emosjoner og kroppslig tilstand

Vi er kun en kropp og vi bør begynne å prate om sinn på samme måte som vi blant annet prater om vår tarmhelse, det vil si som noe som er svært avhengig av miljøet vårt, svært påvirkelig og noe som kan eksistere på en skala fra godt til dårlig.

Hjernen vår skaper vår følelse av selv, men den skaper også emosjoner. Vi kan skille mellom følelser som smerte, trykk, kulde, og liknende på den ene siden, og emosjoner som glede, lykke, nedstemthet, skadefryd eller ensomhet på den andre.

Allerede for over 100 år siden da William James, en av tidenes viktigste psykologer, skrev artikkelen «What is an emotion?» la han det frem som en selvfølge at emosjoner er like mye fysiologiske som alt annet i kroppen. En emosjon er som sagt et resultat av en tolkningsprosess i hjernen, og kan for eksempel være følelsen av å være bevegelig.

Hjernen og resten av sentralnervesystemet bruker alle signaler det har tilgang på, være seg eksterne som syn, lukt, smak, eller taktile signaler, og interne som propriosepsjon, blodtrykk, puls, hormonnivåer og liknende. Disse signalene, sammen med tidligere erfaringer og lagrede nervebaner utgjør en tolkningsprosess som gjør at emosjoner ikke er like fra gang til gang, de må skapes på nytt i enhver situasjon og prosessen er ikke perfekt.

Det er faktisk det samme med emosjoner som bevegelser. Bevegelser vi kan er ikke ferdig lagrede skjemaer i hjernen som kan gjentas likt fra gang til gang. I stedet er bevegelser et resultat av en samorganisering av alle kroppens systemer som tolkes med bakgrunn i kroppens akutte fysiologiske (inkludert den emosjonelle) situasjon. Det er dette som kalles selvorganisering og som gjør at bevegelser aldri blir helt like, uansett hvor mye vi øver på dem (8).

En god illustrasjon av kroppens akutte dannelse av emosjoner på nytt og nytt, uavhengig av en ferdig følelsesoppskrift, er eksempler på hjernens mistolkning av signalene den har tilgang på. Som når noen får et panikkanfall uløst av fysisk aktivitet. Tung fysisk aktivitet gir svært liknende kroppslige signaler som panikkangst, med blant annet smerte, høy puls og kortpustethet. En annen mistolkning kan være når noen har en gryende mageinfeksjon på en date, men tolker dette som en forelskelse ettersom symptomene er svært like; rødming, uro/sommerfugler i magen, høy puls med mer.

Våre emosjoner er avhengige av hva musklene vår gjør. Vi har en muskel-leddsans kalt den kinestetiske sans. Det er denne sansen som blant annet gjør at vi vet at armen vår er bøyd selv om vi ikke kan se den. Kroppens stillinger, spenninger og avslappethet registreres kontinuerlig og blir en del av hjernens tolkningsprosess. En anspent kropp vil skape andre emosjoner enn en avslappet kropp, og vil gjøre at vi tolker det vi opplever annerledes. Den enkle øvelsen å fokusere på pusten, puste dypt noen ganger og kjenne at skuldrene senker seg, endrer vår sinnstilstand.

Til og med musklene i ansiktet vårt påvirker vårt indre liv. I en randomisert kontrollert studie gav forskere en gruppe deltakere Botox for å lamme deler av ansiktsmuskulaturen. Etterfølgende test av styrken av deres følelsesmessige respons på ulike visuelle stimuli viste at Botox effektivt dempet deres emosjonelle respons. Med andre ord, vi føler mindre, om ansiktsmusklene våre ikke får gjort det de er laget for. Og effekten går begge veier. Vi kan faktisk bli i bedre humør ved å tvinge frem et smil (9, 10).

Vårt indre liv og opplevelse av verden er også tett knyttet til vår energimetabolisme. Lavt blodsukker kan gjøre den snilleste og roligste av oss til en ubehagelig type å være rundt. Næringsstoffmangler kan gjøre oss uopplagt, inflammasjon kan gjøre oss deprimerte, infeksjoner kan gjøre oss utslått. Vårt indre liv er et direkte resultat av vår fysiologi akkurat som alt annet ved kroppen er det.

Avsluttende ord

Forstår vi kroppen vår, forstår vi oss selv. Forstår vi oss selv, forstår vi andre og forstår vi andre forstår vi verden. Vi er fleksible. Kropp med sinn inkludert, kan påvirkes og endres. Veldig lite ved oss er forutbestemt. Vi kan nok endre oss mer enn de fleste tror. En hindring er at vår følelse av selv, hvordan jeg er som person, føles statisk. Det føles ut som om vi er den samme hele tiden, men forskning har vist oss at slik føler vi oss uansett hvor mye vi endrer oss. Andre opplever det oftere bedre enn vi gjør selv. Det finnes ingen kjerne i oss som er oss. Kroppen vår er det vi er.

Vi er fleksible og på samme måte som vi kan forme kroppen gjennom for eksempel trening, kan vi forme hvordan vi tenker og føler. Det vil si, hvordan vi tenker og føler formes eller trenes hele tiden. Derfor bør vi vite noe om alle disse faktorene som bestemmer hvem vi er og om hvordan fysiologien vår spiller inn. Bevissthet om de faktorene som påvirker kroppen vår og dermed sinnet vårt mest gir oss en utrolig frihet.

Hvor vi så skal lære dette er vanskelig å si. I skolen naturlig nok, og helst tidlig. I kroppsøvingsfaget vil jeg foreslå selv om det ikke nå inngår i fagets mål, men også i andre fag. Det er lett å se hvordan man i kroppsøving blant annet kunne lært om hvordan spenningsregulering påvirker oss mentalt, om pusteteknikker og avspenning, om hvordan våre reaksjoner, samarbeid og fair play blir påvirket av vår fysiske intensitet og evne til å kjenne etter i egen kropp. Det blir spennende å se hva både tiden og nye læreplaner bringer.

Kroppsøving!

natural2-260x300Gjennom millioner av år er våre kropper tilpasset bevegelse av en viss form og en viss mengde. Kroppene våre er så tilpasset bevegelse at om vi ikke beveger oss nok, blir vi skjøre og syke (både fysisk og psykisk). For lite bevegelse gjør oss beinskjøre fordi skjelettet trenger belastning for å bli sterkt. Om vi beveger oss for lite etter hvert som vi blir eldre får vi sarkopeni, tap av muskelmasse, og vi vil bare føle oss enda eldre. Dette skjer ikke fordi vi blir eldre, slik man tidligere har trodd, men fordi vi ikke beveger oss nok mens vi eldes. Også hjernen, som alle andre vev, er avhengig av kontinuerlig bevegelse av kroppen for optimal funksjon og utvikling. Vi er formet av bevegelse på samme måte som vi er formet av mat, og vi er avhengige av bevegelse på samme måte som vi er avhengige av mat.

Hjernen vår har også utviklet seg over lang tid, men de største endringene har skjedd i løpet av det som evolusjonært sett er en kort tid. Jeg synes vi er litt som mårdyr vi mennesker. Det er tydelig at vi alltid har trivdes med å ha mye å gjøre. Da våre forfedre fikk dekket sine primærbehov for mat, husly, klær osv, satt de seg ikke ned og gjorde ingenting. Tvert imot. De drev med håndverk, laget musikk og byggverk, oppfant rare ritualer og danser osv. Vår kulturarv er det beste argumentet for at livet som jeger og sanker ikke var særlig hardt. Lediggang er jo roten til alt godt, eller i det minste til kreativitet og alt vi kaller kultur.

Likevel, bevegelse kom lenge før vår selvbevissthet og kultur. Og da er det unektelig litt rart at vi i løpet av vår 10-årige obligatoriske skolegang kun har ett fag viet til bevegelse. Ikke bare er det kun ett fag, men det er et fag som fremstår som ett av de minst gjennomtenkte og det oftest nedprioriterte. Hvor mange gymlærere (det heter ikke lenger gym, det heter kroppsøving) har ikke gjennom tidene startet sine timer med å kaste ut noen baller på gulvet, for så å slappe av langs sidelinjen?

csm_3.2-2905925-copy_78905dec05
Det er selvfølgelig ikke slik faget skal være, og det er nok ikke så ofte det er sånn. Men med tanke på hvor viktig bevegelse er for oss nå, hva det betyr for oss på så mange måter og hva det har betydd for oss gjennom historien, så er det ikke mye av dette som gjenspeiles i kroppsøvingsfaget slik det praktiseres i dag.

Det ser i stor grad ut til at faget blir brukt til å aktivisere, det vil si at det viktigste fokuset er rettet mot at barna skal være i bevegelse og mindre fokus vies hvordan de er i bevegelse. Men dette er bare ett aspekt ved bevegelse og ikke nødvendigvis det viktigste. Den skotske pedagogen Peter Arnold gikk i bresjen for at vi må utnytte flere dimensjoner ved bevegelse i skolen og sa at barna må få lære i bevegelse, gjennom bevegelse og om bevegelse.

Med læring om bevegelse mente han om aspekter som omhandlet kropp, anatomi, teknikk eller mekanikk. Læring gjennom bevegelse refererte til å forstå temaer eller fag gjennom bevegelse, det vil si illustrere med kropp og bevegelse. Det kunne også ha en mer refererende funksjon og handle om å gjennom bevegelse forstå temaer som samarbeid, empati og holdninger. At de andre fagene ofte benytter seg lite av bevegelse til læring er noe vi alle har erfart. Vi lærer gjerne bedre i bevegelse enn sittende stille ved en pult. Den siste dimensjonen til Arnold, læring i bevegelse, handlet om bevegelsens egenverdi, om å bli kjent med kroppen og dens muligheter og det var denne dimensjonen han mente burde være fagets primære legitimering.

Arnolds dimensjoner er ikke endelige eller beskrivende for alt som omhandler bevegelse, men han pekte på et viktig aspekt, og det er at bevegelse er så inderlig mye mer og burde handle om så mye mer enn kun å bevege seg.

Det er for eksempel i bevegelse barn bør lære om kroppsspråk, hvordan vi blir oppfattet, hvordan vi føler oss med ulike holdninger. Hvordan det føles ut å være avslappet og anspent. Hvordan pusten vår påvirker kroppen, sammenhengen med følelser og kroppslige symptomer og mye mye mer.

Slik jeg ser det tar verken skolen, eller kroppsøvingsfaget vare på vårt behov for å forstå vår kropp og vår bevegelse.

I stor grad oppfører vi oss i moderne samfunn som hodefotinger. Kroppen brukes som et verktøy for å frakte jeget, som vi føler sitter i hodet, fra A til B. Men vi lever i en illusjon. Det finnes ingen kjerne i hodet mitt som er meg, det finnes ingen sjel. Min følelse av meg er bare resultatet av alle mine erfaringer og følelser, kroppslige og kognitive. Det er summen av dette tilsynelatende statiske, men likevel så veldig dynamisk, vi kaller jeg. Vi er ikke uforanderlige.

Vi er dessverre mer tilbøyelige til å si at vi har en kropp, enn at vi er en kropp. Men det går ingen magisk grense i nakkeregionen som skiller hodet fra resten av oss. Vi er vår kropp, våre tanker og følelser, og dermed vår følelse av selv, påvirkes av våre muskler, organer og alle vev og deres biokjemiske sum som i stor grad påvirkes av bevegelse.

Det er dette kroppsøvingsfaget burde lære oss. Ikke fotball eller innebandy.
Jeg jobber blant annet med å utdanne kroppsøvingslærere, jeg er glad i bevegelse og fysisk aktivitet og ønsker gjerne at vi alle skal bevege oss mer, men jeg har et litt ambivalent forhold til faget kroppsøving. På den ene siden ville jeg se på det som et stort tap om vi mistet faget, men samtidig skulle jeg ønske at vi ikke trengte det. Jeg skulle ønske all undervisning i skolen inneholdt så mye bevegelse, fokus på bevegelse, og at skolehverdagen hadde større og bedre muligheter for bevegelse, at det ville føles overflødig med et eget fag viet til bevegelse.

Men det er viktig å påpeke at hensikten med kroppsøvingsfaget er ikke bare å være i bevegelse. For eksempel er et kompetansemål etter 10. trinn å kunne «forklare hvordan ulike kroppsideal og ulik bevegelseskultur påvirker trening, ernæring, livsstil og helse.» I tillegg skal man lære seg nyttige ferdigheter som livredning, navigasjon med kart og kompass, kunne overnatte ute i naturen, navigere trygt rundt vann, praktisere trygg bruk av sykkel i trafikken og ikke minst å praktisere fair play. Ved siden av dette skal man også få innblikk i mange av idrettene og bevegelseskulturene som finnes i vårt og andres samfunn og slik sett hjelpe oss med å forstå samfunnet vårt bedre.

Kroppsøvingsfaget har med andre ord, i hvert fall i mine øyne, en viktig plass i skolen allerede nå slik det begrunnes i fagplanen. Egenskapene vi lærer der er ikke lett å lære i andre fag og krever at vi lærer med kroppen i bevegelse.

School Children in Physical Education Class
Men kroppsøvingsfaget har i mange år slitt med en schizofren natur i stor grad opprettholdt av at de som jobber med faget ikke klarer å bli enige om fagets hensikt. Hva faget virkelig skal handle om. Historisk sett har faget røtter i militær tradisjon og gymnastikk med hensikt å skape en sunn og sterk ungdom. Fra dette har det gradvis blitt større og større fokus på helse og at faget spiller en viktig rolle i forebygging av livsstilssykdommer.

Nå forsøker mange å legitimere faget i stor grad gjennom denne forebyggende helseeffekten. Og de politiske og didaktiske diskusjonene går nå om hva hensikten med faget egentlig skal være. Det såkalte Ludvigsen-utvalget, oppkalt etter leder Sten Ludvigsen, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, har i oppgave å skrive rapporter om hva de tror vil være viktig å lære for morgendagens barn og ungdom med tanke på fremtidig samfunnsutvikling. Da er det naturlig å være redd for at kroppsøving snart utelukkende vil handle om mest mulig bevegelse for enhver pris for å forebygge sykdom.

Jeg har ingen tro på at utvalget vil komme med noe nyttig, vi mennesker er notorisk dårlige til å forutse fremtiden, og oppgaven er spesielt vanskelig nå til dags når verden endrer seg fortere enn noen gang. Slik sett burde vi kanskje heller laget et kroppsøvingsfag som er fleksibelt og kan kontinuerlig tilpasses (slik alle fag burde) samfunnsendringer. Men om faget bare hadde sin begrunnelse i vår evolusjonære bakgrunn og evolusjonære behov for bevegelse i alle former så vil ingen fremtidige samfunnsendringer endre på denne begrunnelsen. Genetisk sett er vi fortsatt steinaldermennesker og vil fortsatt være det i tusenvis av år til. Vi er kroppslige, vi er en kropp, vi lærere gjennom en kropp og erfarer verden gjennom en kropp. Fremtiden vil ikke endre på dette.

Om en person som levde for 100 år siden hadde reist frem i tid, til nåtiden, tror jeg denne personen knapt ville kjent igjen den moderne verden, som har endret seg eksponentielt i lang tid. Men skolen og skolestrukturen ville vært lett gjenkjennelig. Der sitter vi fortsatt ved hver vår pult i time opp og time ned med en lærer foran en tavle, og vi lærer på samme måte som vi alltid har gjort. Ikke fordi noen har bevist at dette er den beste måten å lære på eller å skape et samfunn på, men fordi skolesystemet er politisk og dermed ekstremt motstandsdyktig mot endring.

Dette tankeeksperimentet viser hvor lite skolesystemet endrer seg over tid. Kroppsøvingsfaget har også endret seg lite på 100år. Mine foreldres beskrivelser av kroppsøving på 60-tallet er helt lik min beskrivelse av faget på 90-tallet. Det er ingen tvil om at kroppsøving er viktig og samtidig ingen tvil om at faget har et stort ubrukt potensial. Det at faget har endret seg så lite over så lang tid, viser at vi ikke får ut potensialet til faget. Og dagens politiske diskusjon rundt faget ser ut til å gjøre det anda vanskeligere å frigjøre dette potensialet. For nå ser det ut til å bli spist opp av helsebegrunnelser.

Jeg mener vi som er tilknyttet kroppsøvingsfaget må sloss imot at faget legitimeres ut ifra en helsemessig forebyggende nytteverdi. Og kroppsøvingslærere må passe på å ikke la faget bli noe så enkelt og tullete som en plass der vi spiller hjørnefotball gang på gang på gang. Det vil være en hån mot vår evolusjonære bakgrunn og mot våre behov for alle dimensjoner ved læring og bevegelse.