Kroppsøving!

Gjennom millioner av år er våre kropper tilpasset bevegelse av en viss form og en viss mengde. Kroppene våre er så tilpasset bevegelse at om vi ikke beveger oss nok, blir vi skjøre og syke (både fysisk og psykisk). For lite bevegelse gjør oss beinskjøre fordi skjelettet trenger belastning for å bli sterkt. Om vi beveger oss for lite etter hvert som vi blir eldre får vi sarkopeni, tap av muskelmasse, og vi vil bare føle oss enda eldre. Dette skjer ikke fordi vi blir eldre, slik man tidligere har trodd, men fordi vi ikke beveger oss nok mens vi eldes. Også hjernen, som alle andre vev, er avhengig av kontinuerlig bevegelse av kroppen for optimal funksjon og utvikling. Vi er formet av bevegelse på samme måte som vi er formet av mat, og vi er avhengige av bevegelse på samme måte som vi er avhengige av mat.

Hjernen vår har også utviklet seg over lang tid, men de største endringene har skjedd i løpet av det som evolusjonært sett er en kort tid. Jeg synes vi er litt som mårdyr vi mennesker. Det er tydelig at vi alltid har trivdes med å ha mye å gjøre. Da våre forfedre fikk dekket sine primærbehov for mat, husly, klær osv, satt de seg ikke ned og gjorde ingenting. Tvert imot. De drev med håndverk, laget musikk og byggverk, oppfant rare ritualer og danser osv. Vår kulturarv er det beste argumentet for at livet som jeger og sanker ikke var særlig hardt. Lediggang er jo roten til alt godt, eller i det minste til kreativitet og alt vi kaller kultur.

Likevel, bevegelse kom lenge før vår selvbevissthet og kultur. Og da er det unektelig litt rart at vi i løpet av vår 10-årige obligatoriske skolegang kun har ett fag viet til bevegelse. Ikke bare er det kun ett fag, men det er et fag som fremstår som ett av de minst gjennomtenkte og det oftest nedprioriterte. Hvor mange gymlærere (det heter ikke lenger gym, det heter kroppsøving) har ikke gjennom tidene startet sine timer med å kaste ut noen baller på gulvet, for så å slappe av langs sidelinjen?

Det er selvfølgelig ikke slik faget skal være, og det er nok ikke så ofte det er sånn. Men med tanke på hvor viktig bevegelse er for oss nå, hva det betyr for oss på så mange måter og hva det har betydd for oss gjennom historien, så er det ikke mye av dette som gjenspeiles i kroppsøvingsfaget slik det praktiseres i dag.

Det ser i stor grad ut til at faget blir brukt til å aktivisere, det vil si at det viktigste fokuset er rettet mot at barna skal være i bevegelse og mindre fokus vies hvordan de er i bevegelse. Men dette er bare ett aspekt ved bevegelse og ikke nødvendigvis det viktigste. Den skotske pedagogen Peter Arnold gikk i bresjen for at vi må utnytte flere dimensjoner ved bevegelse i skolen og sa at barna må få lære i bevegelse, gjennom bevegelse og om bevegelse.

Med læring om bevegelse mente han om aspekter som omhandlet kropp, anatomi, teknikk eller mekanikk. Læring gjennom bevegelse refererte til å forstå temaer eller fag gjennom bevegelse, det vil si illustrere med kropp og bevegelse. Det kunne også ha en mer refererende funksjon og handle om å gjennom bevegelse forstå temaer som samarbeid, empati og holdninger. At de andre fagene ofte benytter seg lite av bevegelse til læring er noe vi alle har erfart. Vi lærer gjerne bedre i bevegelse enn sittende stille ved en pult. Den siste dimensjonen til Arnold, læring i bevegelse, handlet om bevegelsens egenverdi, om å bli kjent med kroppen og dens muligheter og det var denne dimensjonen han mente burde være fagets primære legitimering.

Arnolds dimensjoner er ikke endelige eller beskrivende for alt som omhandler bevegelse, men han pekte på et viktig aspekt, og det er at bevegelse er så inderlig mye mer og burde handle om så mye mer enn kun å bevege seg.

Det er for eksempel i bevegelse barn bør lære om kroppsspråk, hvordan vi blir oppfattet, hvordan vi føler oss med ulike holdninger. Hvordan det føles ut å være avslappet og anspent. Hvordan pusten vår påvirker kroppen, sammenhengen med følelser og kroppslige symptomer og mye mye mer.

Slik jeg ser det tar verken skolen, eller kroppsøvingsfaget vare på vårt behov for å forstå vår kropp og vår bevegelse.

I stor grad oppfører vi oss i moderne samfunn som hodefotinger. Kroppen brukes som et verktøy for å frakte jeget, som vi føler sitter i hodet, fra A til B. Men vi lever i en illusjon. Det finnes ingen kjerne i hodet mitt som er meg, det finnes ingen sjel. Min følelse av meg er bare resultatet av alle mine erfaringer og følelser, kroppslige og kognitive. Det er summen av dette tilsynelatende statiske, men likevel så veldig dynamisk, vi kaller jeg. Vi er ikke uforanderlige.

Vi er dessverre mer tilbøyelige til å si at vi har en kropp, enn at vi er en kropp. Men det går ingen magisk grense i nakkeregionen som skiller hodet fra resten av oss. Vi er vår kropp, våre tanker og følelser, og dermed vår følelse av selv, påvirkes av våre muskler, organer og alle vev og deres biokjemiske sum som i stor grad påvirkes av bevegelse.

Det er dette kroppsøvingsfaget burde lære oss. Ikke fotball eller innebandy.
Jeg jobber blant annet med å utdanne kroppsøvingslærere, jeg er glad i bevegelse og fysisk aktivitet og ønsker gjerne at vi alle skal bevege oss mer, men jeg har et litt ambivalent forhold til faget kroppsøving. På den ene siden ville jeg se på det som et stort tap om vi mistet faget, men samtidig skulle jeg ønske at vi ikke trengte det. Jeg skulle ønske all undervisning i skolen inneholdt så mye bevegelse, fokus på bevegelse, og at skolehverdagen hadde større og bedre muligheter for bevegelse, at det ville føles overflødig med et eget fag viet til bevegelse.

Men det er viktig å påpeke at hensikten med kroppsøvingsfaget er ikke bare å være i bevegelse. For eksempel er et kompetansemål etter 10. trinn å kunne «forklare hvordan ulike kroppsideal og ulik bevegelseskultur påvirker trening, ernæring, livsstil og helse.» I tillegg skal man lære seg nyttige ferdigheter som livredning, navigasjon med kart og kompass, kunne overnatte ute i naturen, navigere trygt rundt vann, praktisere trygg bruk av sykkel i trafikken og ikke minst å praktisere fair play. Ved siden av dette skal man også få innblikk i mange av idrettene og bevegelseskulturene som finnes i vårt og andres samfunn og slik sett hjelpe oss med å forstå samfunnet vårt bedre.

Kroppsøvingsfaget har med andre ord, i hvert fall i mine øyne, en viktig plass i skolen allerede nå slik det begrunnes i fagplanen. Egenskapene vi lærer der er ikke lett å lære i andre fag og krever at vi lærer med kroppen i bevegelse.

Men kroppsøvingsfaget har i mange år slitt med en schizofren natur i stor grad opprettholdt av at de som jobber med faget ikke klarer å bli enige om fagets hensikt. Hva faget virkelig skal handle om. Historisk sett har faget røtter i militær tradisjon og gymnastikk med hensikt å skape en sunn og sterk ungdom. Fra dette har det gradvis blitt større og større fokus på helse og at faget spiller en viktig rolle i forebygging av livsstilssykdommer.

Nå forsøker mange å legitimere faget i stor grad gjennom denne forebyggende helseeffekten. Og de politiske og didaktiske diskusjonene går nå om hva hensikten med faget egentlig skal være. Det såkalte Ludvigsen-utvalget, oppkalt etter leder Sten Ludvigsen, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, har i oppgave å skrive rapporter om hva de tror vil være viktig å lære for morgendagens barn og ungdom med tanke på fremtidig samfunnsutvikling. Da er det naturlig å være redd for at kroppsøving snart utelukkende vil handle om mest mulig bevegelse for enhver pris for å forebygge sykdom.

Jeg har ingen tro på at utvalget vil komme med noe nyttig, vi mennesker er notorisk dårlige til å forutse fremtiden, og oppgaven er spesielt vanskelig nå til dags når verden endrer seg fortere enn noen gang. Slik sett burde vi kanskje heller laget et kroppsøvingsfag som er fleksibelt og kan kontinuerlig tilpasses (slik alle fag burde) samfunnsendringer. Men om faget bare hadde sin begrunnelse i vår evolusjonære bakgrunn og evolusjonære behov for bevegelse i alle former så vil ingen fremtidige samfunnsendringer endre på denne begrunnelsen. Genetisk sett er vi fortsatt steinaldermennesker og vil fortsatt være det i tusenvis av år til. Vi er kroppslige, vi er en kropp, vi lærere gjennom en kropp og erfarer verden gjennom en kropp. Fremtiden vil ikke endre på dette.

Om en person som levde for 100 år siden hadde reist frem i tid, til nåtiden, tror jeg denne personen knapt ville kjent igjen den moderne verden, som har endret seg eksponentielt i lang tid. Men skolen og skolestrukturen ville vært lett gjenkjennelig. Der sitter vi fortsatt ved hver vår pult i time opp og time ned med en lærer foran en tavle, og vi lærer på samme måte som vi alltid har gjort. Ikke fordi noen har bevist at dette er den beste måten å lære på eller å skape et samfunn på, men fordi skolesystemet er politisk og dermed ekstremt motstandsdyktig mot endring.

Dette tankeeksperimentet viser hvor lite skolesystemet endrer seg over tid. Kroppsøvingsfaget har også endret seg lite på 100år. Mine foreldres beskrivelser av kroppsøving på 60-tallet er helt lik min beskrivelse av faget på 90-tallet. Det er ingen tvil om at kroppsøving er viktig og samtidig ingen tvil om at faget har et stort ubrukt potensial. Det at faget har endret seg så lite over så lang tid, viser at vi ikke får ut potensialet til faget. Og dagens politiske diskusjon rundt faget ser ut til å gjøre det anda vanskeligere å frigjøre dette potensialet. For nå ser det ut til å bli spist opp av helsebegrunnelser.

Jeg mener vi som er tilknyttet kroppsøvingsfaget må sloss imot at faget legitimeres ut ifra en helsemessig forebyggende nytteverdi. Og kroppsøvingslærere må passe på å ikke la faget bli noe så enkelt og tullete som en plass der vi spiller hjørnefotball gang på gang på gang. Det vil være en hån mot vår evolusjonære bakgrunn og mot våre behov for alle dimensjoner ved læring og bevegelse.