Lagt ut av Spørsmål vedrørende hvilke verdier vi som samfunn burde holde høyt og hvilke vi burde jobbe imot opptar meg mye for tiden. Som underviser på en lærerutdanning ser jeg få viktigere oppdrag enn å gjøre mitt beste for at de som skal passe på våre barn mesteparten av deres våkne barne- og ungdomsliv har gode verdisyn klare til videreformidling.
Vi ser lett opp til dem som er flinke til å bevege seg, men vi har utvilsomt gitt både idrett og mennesker som er flinke til å bevege seg et frikort fra å trenge å formidle gode verdier. Jeg forstår at dette kan være vanskelig å akseptere. Det er uvante perspektiver. Men bildet som kommer frem når vi legger denne delen av vårt samfunn under lupen er ganske klart og ikke så melert man skulle tro. Det er faktisk ofte lett å peke på hvem som er gode og dårlige forbilder.
Jørgine har fått eget program på TV. Gjennom å vise frem kroppen sin på Instagram, fikk hun nok popularitet til å kunne leve av å selge ting på nett. På jobben min, på kroppsøvingslærerutdanningen har vi egne fag kun rettet mot å lære fremtidige kroppsøvingslærere hvordan de skal jobbe med de negative effektene mennesker som Funkygine har på barn og ungdom. Fordi det ikke er lett å vite for ungdom hvem som er eksempler til etterfølgelse og hvem som ikke er det.
Kroppsøvingsfaget skal ifølge planen inspirere til livslang bevegelsesglede. Om det er en ting som er sikkert, så er det at faget har mislyktes i det oppdraget, men det er fortsatt et uttalt mål. Vi vet faktisk litt om hva som skal til for at mennesker skal bli glad i å være i bevegelse på en måte som bygger opp helse (både fysisk og psykisk). Det er for eksempel en dårlig idé å motiveres av ytre belønning, som det å få en viss type utseende. En slik motivasjon forsvinner lett, overskygger bedre verdier, får lett negative ringvirkninger og er i kjernen basert på sammenligning med andre. Sammenligning med andre er et tapende slag i den moderne verden hvor det alltid er noen som bedre, sterkere, raskere og penere enn deg selv, kun et gløtt på mobilen unna. Faktisk ser det ut til at om man er opptatt av å viser frem treningsresultatene på sin egen kropp, burde man holde det for seg selv og sin egne lille krets. Det øyeblikket det spres for alle, oppstår for store negative effekter i samfunnet. Negative effekter blant annet kroppsøvingslærere møter i sin hverdag.
Det er ikke noe godt tegn for et samfunn at mennesker som lever av å vise frem kroppen sin på Instagram blir løftet frem som forbilder. De som burde løftes frem som forbilder er mennesker som står for de verdiene vi vet samfunnet trenger mest av alt, slik som reduksjon av forbruk, egenverdien av bevegelse, miljøbevaring og økologisk tenkning, kritisk tenkning og ikke minst kunnskap. Men det blir for kjedelig og slike verdier får deg ikke «Skal vi danse».
Vi burde snakke om hvilke verdier vi ønsker skal fremmes av samfunnet rundt oss. Et samfunn kan vurderes ut ifra hvilke verdier det holder høyest.
Her om dagen gikk jeg forbi en reklameplakat på Oslo S. for den kinesiske mobilgiganten Huawei. Fra plakaten smilte Therese Johaug til meg. Jeg ble overrasket, ettersom jeg vet at Huawei er et selskap som både amerikanske FBI og den norske sikkerhetstjenesten advarer imot (Larsen, 2019)(O’Flaherty, 2019). Selskapet har fått stor internasjonal oppmerksomhet nettopp på grunn av sin uetiske drift. Det slo meg da jeg så plakaten at Therese Johaug kanskje ikke har fått med seg denne kontroversen rundt sin sponsor. Et raskt Google-søk da jeg kom hjem forteller meg at Johaug kjenner til kontroversen, for hennes manager har uttalt seg om saken flere ganger (Larsen, 2019).
Jeg tror at om jeg skulle laget en liste over de mest uetiske selskapene i verden, ville Huawei rangert relativt høyt på lista. Da kan jeg ikke se på Johaug som et godt forbilde. Min datter må ha noe bedre å se opp til enn en idrettsutøver som er så opptatt av å holde på med idretten sin at hun ikke bryr seg om hvem som betaler henne for å kunne drive med den. Johaug er ikke spesiell i dette henseende, i idretten snakker man ikke nok om etikken bak å bli sponset av Redbull, Huawei eller Equinor. Uten uetiske sponsorer kan man ikke drive idrett slik man driver den i dag. Det er premisset for mye av idretten.
Idrett er i seg selv en egoistisk affære – det er ikke noe man gjør for å fremme gode verdier, for andre eller med mål om skape en bedre verden. Det er noe man gjør kun for seg selv, drevet av en motivasjon for egenutvikling av spesifikke egenskaper. Nå er ikke dette i seg selv et argument imot idrett. Den grunnleggende egoistiske naturen til mye av idretten kan også være noe positivt ved den, akkurat som det kan være det for en hvilken som helst annen form for fordypning og forbedring av seg selv. For like egoistisk kunne vi sagt at mange typer kunst, musikk eller hobbyer er. Men det er ingenting som gjør det mer nobelt å være toppidrettsutøver enn å være musiker. Det er ingenting nobelt i seg selv ved å drive med idrett. Man er ikke et forbilde kun fordi man er flink til å bevege seg. Ikke for noe annet enn for en viss motorisk eller fysisk ferdighet. Det er viktig å huske. Det er hva man sier, hvilke valg man tar, hvilke verdier man sloss for, som avgjør hvilken respekt man gjør seg fortjent til.
Plakaten med Huawei og Johaug rørte opp i tanker jeg allerede bar på om idrettens vesen. Det var VM i friidrett i Qatar. Arrangørene brukte store mengder utenlandsk arbeidskraft. Arbeidere har jobbet med dårlig lønn og under forferdelige forhold for å bygge idrettsanlegg (Kalajdzic & Nytrøen). VM i friidrett ble til gjennom noe som er skummelt nærme slavearbeid. Som om ikke dette er nok, er den nye friidrettsstadion en enorm påkjenning på både klima og miljø gjennom store utslipp av CO2 og produksjonen av materialene den er bygd av. Om tre år skal Qatar arrangere fotball VM. Ingen av de norske eller utenlandske idrettsforbundene ser ut til å bry seg. Det er vanskelig å sette ord på hvor grundig friidrettsforbund, fotballforbund og utøvere har sviktet i å være gode forbilder.
Alt dette får meg til å lure på om den moderne idretten er noe vi burde sloss imot fremfor å heie frem? Trenger vi, eller burde vi i det hele tatt ha en idrett som ikke fremmer gode verdier som etikk, moral og bærekraft? I en samtale med idrettsfilosof og tidligere rektor ved Norges Idrettshøgskole, Gunnar Breivik, forteller han meg at toppidrettsutøvere nok ikke kan ta inn over seg hva de driver med fra et etisk perspektiv fordi de da vil se hvor problematisk idretten de driver med faktisk er. Han sier videre at OL er en dårlig ide og noe han vil avvikle fordi ideologien og pengebruken som preger OL nå er fullstendig håpløs (Sandåker & Jåbekk, 2019).
Når, eller om jeg etter hvert skal sende min datter inn i en idrett, så ønsker jeg at idretten, som alt annet i hverdagen hennes, inkludert skolen, skal lære henne gode verdier. Verdier som demokrati, empati, toleranse, etikk og moral. Om idrettsforbundene overser grunnleggende etiske problemer knyttet til menneskerettigheter eller klimaproblemer, tror jeg ikke organisert idrett er noe for oss.
Det er naturlig nok forskjell på idrettene. Jo større idrettene er, jo mer er de bundet til det kapitalistiske systemet og drevet av prinsipper som går på tvers av gode verdier, slik som kontinuerlig økende forbruk og vekst. Jeg var med å arrangere VM i orientering da jeg var rundt 15 år og husker ennå hvordan noen de beste utøverne fra rundt omkring i verden måtte overnatte på gymsalgulv med felles do og dusj. Den standarden ville få utøvere i dag tatt til takke med. Det er for så vidt ikke så rart, men det er problematisk at standarden som kreves så alt for ofte er mye høyere enn den burde være. Et av de beste eksemplene på fair play i idretten har jeg fra orienteringen.
I VM i orientering i 2009 løper Martin Johansson fra Sverige foran Thierry Gueorgiou fra Frankrike og Anders Norberg fra Norge på vei mot 13. post. Michal Smola fra Tsjekkia er noen sekunder bak på fjerde plass. Martin Johansson får plutselig en pinne rett gjennom leggen og roper ut i smerte. Thierry Gueorgiou ankommer Johansson først og stopper for å hjelpe. Deretter kommer Nordberg og Smola, som også begge avbryter løpet for å hjelpe. Martin Johanson ba de tre løperne om å fortsette løpet, men de nektet og ble i stedet ved den skadde utøveren. Resten av utøverne fikk ikke med seg dramaet som utspilte seg. Til slutt gikk VM tittelen til Sveits med Russland og Finland på plassene bak. Det Sveitsiske laget gikk til arrangøren i etterkant og sa at de ikke følte seg som vinnere (Kochback 2019).
Dette er sånn jeg vil at idrett skal være; et system hvor man aldri mister synet på hva som egentlig betyr noe i livet. Mennesker er viktigere enn medaljer.
Utøvere som oppfører seg som dårlig oppdratte barn, klager på dommere, filmer, er dårlige tapere eller som mister perspektivet og overdriver verdien av det de holder på med, er heller ikke gode forbilder.
Men der idretten svikter, har lek ofte mer å tilby. Barn som møtes og spiller uorganisert fotball vet at om de ikke deler inn lagene rettferdig blir det ikke noe gøy å spille for noen av dem. Om noen overdriver, er egoistiske eller på en eller annen måte oppfører seg dårlig, opphører ganske enkelt spillet og barna finner på noe annet. Det er med andre ord et innebygd insentiv i leken om å oppføre seg bra, vise hensyn, være rettferdig og praktisere fair play. Fortsettelsen av spillet er avhengig av det. Leken er dannende der idretten ikke er det.
Når spillet blir mer som en lek åpnes det også for tilpasninger som ikke kan gjøres i en organisert setting. Som å smalne inn målet til det ene laget om de har en målvakt som ikke er så høy eller rask som på det andre laget. Man kan overse offsideregler og ta hjørnespark fra der det passer for det som teller er egenverdien av å holde spillet i gang og ha det fint sammen.
Gunnar Breivik forteller (Breivik, 2019) om hvordan han og filosof Arne Næss pleide å spille tennis sammen. Da møtte de opp med 15 baller hvorav minst to skulle være punkterte. Punkterte baller gir et spennende moment av uforutsigbarhet i spillet. Man skulle ikke spille den andre spilleren ut, men spille ham god. Ballene skulle ikke være for lette og ikke for vanskelige å ta. Serven kunne man ta fra hvor man ville og det viktigste var å ha mest mulig spill. Når de var ferdig var ingen taper eller vinner og begge kunne gå hjem fornøyde med dagens prestasjon. Det var ikke spillet tennis de to filosofene bedrev, men en tennisinspirert lek.
Om vi tar et steg vekk ifra de faste rammene som ofte preger konkurranseidretten, ser vi at vi kan drive idrett alle sammen, uten dyre arenaer og stort CO2 avtrykk. Om dagens konkurranseidrett skal overleve inn i en tid med økende oppmerksomhet på grunnleggende verdier, må den endres. Og kanskje må vi også endre vårt syn på idretten? Hvem er et bedre forbilde for kommende generasjoner: idrettsutøveren som sponset av Red Bull reiser verden rundt med et hjelpeapparat og smørebil (med ekstra ventilasjon på grunn av fluorgass) på slep, eller gjengen som møtes på den gamle grusbanen for å spille litt ball og som er mer opptatt av at alle har det bra enn å holde telling?
Litteratur
Breivik, G. (2019). What would a deep ecological sport look like? The example of Arne Naess. Journal of the Philosophy of Sport, 46(1), 63-81. doi:10.1080/00948705.2019.1566003
Kalajdzic, P., & Nytrøen, O. (2019). – Alle mesterskap i Qatar burde vært boikottet. Retrieved from https://www.nrk.no/norge/_-alle-mesterskap-i-qatar-burde-vaert-boikottet-1.14725421
Kochback , J. (2019, 28.09.2009). Wrap-up: WOC 2009 Relay. Retrieved from http://news.worldofo.com/2009/08/28/wrap-up-woc-2009-relay/
Larsen, G. R. (2019). Johaug-manager om Huawei-avtalen: – Vi kommer ikke til å foreta oss noe. Retrieved from https://www.abcnyheter.no/nyheter/sport/2019/06/04/195583332/johaug-manager-om-huawei-avtalen-vi-kommer-ikke-til-a-foreta-oss-noe
O’Flaherty, K. (2019). Huawei Security Scandal: Everything You Need to Know. Retrieved from https://www.forbes.com/sites/kateoflahertyuk/2019/02/26/huawei-security-scandal-everything-you-need-to-know/#7e6b562b73a5
(2019). Lars og Pål [Retrieved from https://larsogpaal.libsyn.com/episode-64-lek-og-idrett-natur-og-filosofi-et-portrett-av-gunnar-breivik
Pål Jåbekk 