Om å være en kropp – Innledning

På en liten blågrønn planet langt ute i en spiralarm av galaksen melkeveien, bor det en mengde forskjellige kropper. Noen består bare av én enkelt celle, andre av milliarder. Men alle er kropper og alle kroppene er i et kontinuerlig og ubrytelig bånd med sine omgivelser. Én av disse kroppstypene på denne blågrønne planeten har utviklet en spesiell type bevissthet (mange av kroppene er nok bevisste på ulike nivåer, men akkurat dette dyret skiller seg ut), som gjør at det er klar over at det er en kropp. Dessverre har dette gjort at mange av disse kroppene tror det er selvbevisstheten i seg selv, som er det de faktisk er, mens kroppen er noe selvbevisstheten er pakket inn i. Dette medfører store problemer for både hvordan hver enkelt av kroppene har det, og også hvordan de fungerer sammen.

Den delen av kroppen som gir opphav til selvbevisstheten, en litt seig fettrik masse på toppen av en knokkelsøyle og godt pakket inn i et hardt kranium, har fått en slags VIP status. Det har gjort at selvbevisstheten gradvis har ansett seg som viktigere og høyere i status enn denne enkle fysiologien som skaper den. Like fullt, det er fysiologien til disse kroppene som er opphavet til og grunnmuren til både bevissthetene og alt bevissthetene erfarer. Kroppene skaper emosjoner som bevissthetene må finne ut av hva de skal gjøre med. Og ofte prøver disse selvbevissthetene å tvinge sin fysiologi til å følge sin vilje, for eksempel til å slutte å lage ubehagelige emosjoner som frykt, sjalusi, anger eller tristhet. Forsøkene er for det meste fåfengt. Det er ikke tvang fysiologien trenger, men samarbeid.

Mens jeg skriver dette skjer det en enorm utvikling i kunstig intelligens. Store deler av verden holder pusten mens de venter i spenning på hva som vil komme. Ikke alle er optimistiske. Vi anser oss selv som bevisste vesener, en kunstig intelligens blir som regel ikke ansett å være bevisst. Likevel frykter noen av oss at vi plutselig kan komme til å skape en kunstig bevissthet, en kunstig generell intelligens som kan utgjøre en eksistensiell risiko for menneskeheten og verden generelt. I møte med slike framtidsscenarier blir spørsmålet om hva det vil si å være et menneske mer relevant. Hvordan er vi som er kropper annerledes fra en kunstig intelligens som ikke er styrt av fysiologi?

For min del er det ikke bare utviklingen av kunstige intelligenser som får meg til å mene at det er viktig å tenke på hva det vil si å være et menneske. Jeg tror vi i alt for lang tid allerede har unngått å virkelig sette ord på en del viktige aspekter ved oss. Og fraværet av denne refleksjonen om oss selv har både gjort at vi har bygget systemer vi passer dårlig inn i og at vi stiller forventninger til oss selv som ikke er realistiske. Denne serien handler om kunnskap. En kunnskap om oss selv og hvordan vi fungerer som er alt for uuttalt i samfunnet generelt.

Her vil jeg sette ord på noen av mine tanker om hva det vil si å være en kropp. Det er på ingen måte noe forsøk på en fullstendig beskrivelse, men heller et innblikk i representative aspekter ved oss. På mange måter er det min fascinasjon av fysiologi, prosessene som utgjør oss, som er min inngang til tematikken. Kropper er fleksible, ikke statiske. Det er dette som gjør at vi kan lære og endre oss på utallige måter, enten vi vil eller ikke. Selv om min motivasjon for å skrive om dette i stor grad er å dele noe jeg selv synes er uendelig spennende, mener jeg bestemt at vi både som enkeltmennesker og som samfunn har stor nytte av kunnskapen om hvordan kropper fungerer og at denne kunnskapen burde ha en større plass i hverdagen. Kropper er det vi er, og det vi omgir oss med og interagerer med. Vårt velvære, både fysisk og psykisk er tett knyttet til vår forståelse av hvordan vår egen og andres kropper fungerer. Kunnskapen om menneskekroppens funksjon og oppbygning foreller oss at vi både er veldig forskjellige og samtidig veldig like.