1.4 Kropp og sinn – What it is like to be a batman
“What is it like to be a bat? What is it like for a bat to be a bat?”
Thomas Nagel
«Kom deg ut i frisk luft! Det er godt for kropp og sjel.» Denne og lignende formuleringer er vanlige på norsk. Vi sier kropp og sjel, kropp og sinn, fysisk og psykisk, fysisk og mental. Det å dele mennesker og verden i to er ingen ny tanke. Allerede Platon skilte mellom det sansbare og ideene og han plasserte sjelen blant ideene. Aristoteles mente sjelen var det som gav kroppen form og verken hos Platon eller Aristoteles var kropp og sjel det samme. Selve kropp-sinn skillet, slik vi bruker ordene i dag, er i stor grad preget av Rene Descartes (1593-1650) som ofte kalles far til den nyere tids filosofi. Descartes var en rasjonalist og mente at rasjonell tanke var nok for å komme frem til grunnleggende sannheter om verden. Han forsøkte å formulere noe om hva vi kan vite med sikkerhet om verden. Han visste at vi ikke kunne stole på sansene våre. Vi kan for eksempel høre og se ting som beviselig ikke er der eller som egentlig er annerledes. En pinne som er halvveis fordypet i vann kan se bøyd ut, men vi kan vite at den er rett. Synssansen lurer oss. Descartes konkluderte derfor med at vi ikke kan vite noe sikkert basert på sansene eller kroppes utsrekning (res extensa). Men, mente Descartes, det at jeg tenker dette, det er det ingen tvil om: cogito ergo sum, jeg tenker derfor er jeg. Dermed lagde Descartes et skille mellom res extensa (det utstrakte eller kroppen) og res cogitans (det tenkende eller sjelen). Den utstrakte substans er fysisk materie, den tenkende er immateriell og er sjelen. For Descartes var kroppen en utstrakt substans som både gjør sansingen og som jeg-et sanser og dermed noe som kan betviles. Det tenkende, som ikke kan betviles, kan nødvendigvis ikke ha utstrekning, må være en immateriell substans som ikke kan sanses og som dermed ikke er kroppen. Descartes lagde her det som er kjent som en substansdualisme (ofte Kartesiansk dualisme): Vi består av to substanser, kropp og sjel og de er helt adskilt.
Som mange Europeere på den tiden var Descartes også kristen og svært religiøs, så utgangspunktet for hele hans filosofi og resonnement var at vi tross alt hadde en sjel. Det var aldri aktuelt å betvile dette. Men konseptet sjel er et religiøst konsept, som vi kjenner godt fra de abrahamske religionene som har samme gud (kristendom, jødedom og islam) selv om mange religioner har lignende konsepter[1]. Aristoteles mest kjente verk kalte han De anima (det som animerer), noe som ofte oversettes til «om sjelen». Sjelen, eller psyken (ψυχή) som han kalte det, var det som gjorde en kropp til en kropp og ikke noe som eksisterte på siden av eller uavhengig av kroppen. Sjel har med andre ord vært synonymt med psyke og sinn i svært lang tid og sjelsbegrepet har satt seg i språket, dessverre.
For det religiøse konseptet sjel, er som all religion bare tro. Det har aldri eksistert noen vitenskapelig grunn til å tro at vi eller andre dyr for den saks skyld, har noe slikt som en sjel slik det beskrives i religioner. Ordet satt seg i dagligtale og brukes ofte i den overnevnte kombinasjonen «kropp og sjel» hvor det egentlig skal bety det mentale. Men det er ganske stor forskjell på å hevde at vi har en bevissthet eller et indre liv og det å hevde at vi har en sjel. Om man hevder at vi har en sjel, skaper man en substansdualisme, mens det å hevde at vi har en bevissthet ikke er eller trenger å være knyttet til en slik dualisme. Grunnen til at dette er viktig, er at substansdualisme som konsept ikke har noe vitenskapelig belegg og er dermed som beskrevet, kun tro.
Bevissthetsfilosofien, det moderne fagfeltet som kanskje er mest opptatt av hva bevissthet er, bruker naturlig nok ikke begrepet sjel og i vår egen søken etter å forstå vår kropp og væren, blir sinn, eller bevissthet det som gir mest mening å bruke. For Descartes og de fleste tidligere tiders filosofer var det ikke noe skille mellom sjelen og det vi nå gjerne kaller det mentale eller vårt indre liv. Men Descartes sin ganske tvilsomme konklusjon om at tanken beviser at jeg-et (sjelen) finnes, dannet grunnlag for hans substansdualisme som har preget språk og tenkning fram til i dag. Likefult har Descartes substansdualisme blitt utsatt for kritikk helt fra han levde og frem til i dag. I hovedsak handler kritikken av substansdualisme om mye av det jeg har beskrevet i de tidligere innleggene. Hvordan kan tanker kausalt påvirke kroppen slik som når jeg velger å bevege meg? Hvordan kan disse to substansene så tydelig interagere om de tilhører forskjellige verdener? I bevissthetsfilosofien kalles dette the Mind-body-problem. Mind-body problemet er et problem innen filosofien fordi det ikke gir noen mening at to substanser kan interagere kausalt, men være av to forskjellige verdener. For å løse problemet har man innen bevissthetsfilosofien derfor i hovedsak foreslått at det enten må finnes mer enn 2 substanser eller at det kun finnes én.
Det at det kanskje finnes flere enn to substanser løser ikke mind-body problemet og skaper egentlig bare mer filosofisk trøbbel. Derfor er det vanligste filosofiske standpunktet en monisme, det vil si at alt i verden kun er utgjort av én substans. Innen monismen har man, om man skal følge Descartes begreper (som er de vi fortsatt bruker), egentlig to valg: Man kan påstå at alt er laget av det mentale (idealisme) eller at alt er av fysisk materie (fysikalisme). Det er kanskje ikke overraskende at flertallet har landet på at det mest sannsynlige er at alt i verden er utgjort av kun det fysiske. Dette kalles på fagspråket en fysikalisme og det er der de aller fleste fagpersoner som undersøker saken havner. Naturvitenskapen er grunnleggende monistisk og fysikalistisk ettersom den er basert på at vi kun kjenner til eksistensen av fysisk materie, noe som med logisk nødvendighet må bety at alt som finnes kommer fra fysisk materie. Det betyr at også alt det vi kaller det «mentale» må være fysisk. Og det er dette som er så fint med å jobbe med naturvitenskapelige fag synes jeg, der anerkjenner man alltid hele menneskekroppen på en gang, kropp og sinn sammen. Denne anerkjennelsen av det intrikate samspillet mellom fysiologien og psyken mangler både innen mange fagkretser og i samfunnet generelt.
Og det er virkelig et intrikat samspill, om det er det vi kan kalle det, dette samspillet mellom fysiologi og sinn eller bevissthet. For eksempel vet vi alle hvordan tanker kan gjøre oss syke. Én forbannelse med å ha så stor hjernebark som vi har, sammenlignet med andre dyr, er at vi får en vanvittig forestillingsevne. Jeg kan sitte helt i ro, en situasjon hvor alle andre dyr ville vært avslappet og stressfrie, og samtidig se for meg en rekke ulike stressende scenarier som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. Jeg kan til og med tenke tilbake på stressende og flaue øyeblikk jeg har opplevd tidligere, og gjenoppleve dem i hodet mitt. Og mens jeg driver med slik selvtortur, gjør disse tankene at kroppen min (altså meg selv) blir satt i en stressmodus. Og stress kjennetegnes ved at det er en katabol eller nedbrytende tilstand. Kroppen er utviklet for å reagere på akutte stressorer som det å flykte for livet, eller jakte et bytte, og i slike situasjoner blir alle kroppens prosesser som kan bidra med suksess skrudd opp. Samtidig skrus alle av kroppens systemer som ikke er viktige ned. Fordøyelse er ikke viktig om vi må løpe for livet, så stress skaper dårlig fordøyelse. Det er ikke sjelden at blæren tømmes automatisk om stresset blir stort og akutt, slik som når vi blir skikkelig skremt. Stresset har ett stort hovedmål, og det er å sørge for at det er nok energi i blodet, i hovedsak for at musklene skal kunne prestere på høyt nivå. Det gjør kroppen gjennom å øke blodsukkeret og bryte ned fett, karbohydrater og proteiner til brukbart drivstoff. Stress bryter derfor ned vev og kan gi høyt blodsukker om vi ikke samtidig beveger oss og bruker av dette blodsukkeret. Et av de vevene som reagerer svært dårlig på stress er bindevev i sener og leddbånd. Stress øker risikoen for skader i slike vev. Ved akutte betennelser sprøyter man ofte inn en versjon av stresshormonet kortisol (som vi kaller kortison når vi sprøyter det inn) og dette vil dempe betennelse fort. Men leger er forsiktige med bruken fordi de vet at det er også er svært nedbrytende for bindevev og om man allerede har lite bindevev, er det derfor best å unngå slike innsprøytninger.
Dette er slik kausalitet som gir opphav til Mind-body problemet og Descartes selv klarte aldri å løse det. Nå derimot, vet vi bedre og vår kunnskap om kroppens funksjon er på et nivå som ville gitt Descartes bakoversveis. Vi har også lært at samspillet mellom kropp og sinn virkelig er overraskende intrikat. Kroppens fysiologi skaper og styrer tankene og emosjonene og hele vårt indre liv. Og samtidig påvirker tankene hele kroppens fysiologi (til tross for at en tanke også bare er fysiologi).
I en studie (Stark et al., 2023) undersøkte man kvinners respons på å se andre menneskers ulike emosjoner. Kvinnene ble undersøkt før og etter de fikk injeksjoner av nervegiften botox i pannen. Dette gjorde at de ikke lenger kunne rynke pannen. De ble lagt i en fMRI skanner, som måler aktivitet i ulike deler av hjernen. Det viste seg at det å miste muligheten til å rynke pannen, gjorde at de områdene i hjernen som vanligvis har stor aktivitet når vi føler med noen, var mindre aktive etter botox. Studien var basert på det som heter «facial feedback hypothesis» som sier at vi strammer muskler i fjeset når vi ser andre som er sinte eller glade eller viser andre emosjoner tydelig i sine fjes. Og det at vi etterligner med ansiktsmusklene gjør at vi føler litt av det samme og hjernen vår kan lettere forstå hvordan disse andre har det. Slik sett påvirker vi alle hverandre med mikropåvirkninger og smitter hverandre med våre respektive indre liv. Og det viser også hvor utrolig sosiale dyr mennesker er og dermed viktigheten av at alle føler tilhørighet i en flokk.
Nå var det ikke mulig i denne studien å vise at deltakerne faktisk følte mindre med menneskene de så bilder av, men det er svært sannsynlig at de gjorde det – det vil si, at de ble mindre medfølende når de fikk mindre mimikk. En tidligere studie (Neal & Chartrand, 2011) viste for eksempel at mennesker som fikk botox i fjeset faktisk ble dårligere til å gjenkjenne emosjoner sammenlignet med mennesker som fikk en filler (restylen) som ikke lammet ansiktsmuskulatur. I samme studie så man også at man kan øke evnen til å forstå andres emosjoner gjennom å skape motstand for ansiktsmusklene så de må jobbe hardere. Forskerne kaller dette «embodied emotion perception». Jeg mener dette er et smør-på-flesk-begrep. Det er helt overflødig å legge på embodied, ettersom det er en selvfølge at hele kroppen er med på å skape emosjoner og at hjernen bruker alle signaler den har til sin disposisjon for å tolke verden rundt seg. Det at mange føler de må bruke ord som embodied eller kroppslig, tyder på at kunnskapen om hva en kropp er og kunnskapen om sammenhengen mellom det fysiske og det psykiske, ikke er godt etablert i verken språk eller samfunnet generelt.
I en berømt studie undersøkte en gruppe forskere den emosjonelle tilstanden til mennesker som gikk over to typer broer i Vancouver: En høy ustødig svaiende hengebro kalt Capilano Canyon Suspension Bridge, eller en stødig trebro litt unna (Dutton & Aron, 1974). Forskerne Donald Dutton og Arthur Aron fikk en ung kvinnelig psykologistudent til å dele ut spørreskjemaer til menn mellom 18 og 35 år som gikk alene over broene. Etter at den kvinnelige intervjueren var ferdig med å gi mennene sitt spørreskjema rev hun av et hjørne på et papir hvor hun skrev ned navnet sitt og telefonnummeret og sa at mennene kunne ta kontakt om de ønsket å vite mer om studien. I spørreskjemaene som ble delt ut til menn, som enten hadde krysset den ustødige og skumle hengebroen eller en stødig og mindre skummel bru, var det et mål på det forskerne kalte «sexual imagery score». Og denne skåren som søker å måle en grad av seksuell opphisselse, var betydelig høyere hos dem som gikk over hengebroen enn hos dem som gikk over den stødige broen. Forskerne gjorde også nøyaktig samme eksperiment med en mannlig intervjuer og fikk da langt lavere skår på seksuell opphisselse. I tillegg var det 9 av 18 som gikk over hengebroen som ringte den kvinnelige intervjueren i etterkant, mens bare 2 av 16 av dem som gikk over den stødige broen ringte.
At det å gå over en ustødig og høythengende hengebro vekker større grad av seksuelle emosjoner enn å gå over en stødig bro, tilskrives begrepet misattribution of arousal eller feiltolkning av opphisselse. Kropper har bare et visst antall måter de kan variere sine ulike systemer. Både frykt og seksuell opphisselse kjennetegnes av mange av de samme signalene og mekanismer som høy puls, rødming og følelse av «sommerfugler i magen». Det er derfor andre sanseinntrykk ved situasjonen brukes av hjernen for å vite om dette er en sitasjon av frykt eller opphisselse (eller begge). Slik mistolkning av signaler er helt vanlig. For eksempel skulle jeg ønske jeg ikke hadde trengt å bli så gammel før jeg lærte at opplevelsen av nedtrykthet ofte betyr at jeg holder på å bli syk. Det å minne meg på dette, at en opplevelse av nedtrykthet kan bety at jeg holder på å bli syk, letter veldig på nedtryktheten og er en nyttig form for «reframing» eller retolkning av situasjonen.
Hjernen er et fortolkningsorgan. Det betyr at den er utviklet for å ta til seg all informasjon den har tilgang på og etter beste evne forsøke å både forutse hva som vil komme og hvilken tilstand kroppen bør være i. Dette kommer med konsekvenser. For det til enhver tid gjeldende fysiologiske miljøet danner grunnlag for hjernens tolkning og dermed hjernes danning av den til enhver tids gjeldende emosjonelle tilstand. For eksempel vil man kunne høre råd om å gå løs på en pute, bokse på en boksesekk eller skrike høyt for å «få ut» frustrasjon. Men slik fungerer ikke kroppen. Å fyre seg opp forsterker bare frustrasjonen siden man skaper et fysiologisk miljø likt det som kjennetegner frustrasjon. Det som hjelper mest, er å endre det fysiologiske miljøet slik at hjernen omtolker situasjonen. Alkohol kan for eksempel gjøre dette, og er en naturlig forklaring på overdrevet alkoholbruk ved stress. Det er nok likevel få observasjoner som sementerer samspillet mellom kropp og sinn og hjernen som tolkningsorgan, så mye som placeboeffekten. Placeboeffekten er gjennomdokumentert. Man kan for eksempel late som man gir smertestillende eller oksygen til personer som har vondt i hodet på grunn av opphold i lavoksygenmiljø. Begge typer placebo vil dempe hodepinen, men gjennom ulike mekanismer (Benedetti & Dogue, 2015). I et kjent eksperiment ifra Japan i 1962 brukte forskerne blader for å utløse allergisk reaksjon på huden til forsøkspersoner. De brukte 13 studenter som sa de var hypersensitive mot lakksumak, et tre som gir liknende effekt som giftig eføy. På den ene armen ble de strøket med blader de ble fortalt var lakksumak, men som var ufarlige. På den andre armen ble de strøket med lakksumak, men ble fortalt at det var harmløse blader. Alle de 13 fikk en hudreaksjon av det ufarlige placebobladet og bare to reagerte på de giftige bladene (Ikemi, 1962). Placeboeffekten utfører ikke mirakler. Vi kan ikke tenke oss friske fra kreft, eller redusere svulster med placebomedisiner. Men effekten kan i stor grad påvirke kroppens tolking av ulike signaler slik som smerte og man kan for eksempel redusere utskilling av inflammatoriske signalstoffer.
Et fysikalistisk syn på kropp og sinn springer naturlig ut ifra naturvitenskapen ettersom grunnlaget der er at alt i verden er av det fysiske. Men når det gjelder spørsmål om hva bevissthet er, er det ikke så stor konsensus innen bevissthetsfilosofien. Ja, de fleste vil plassere seg innenfor et fysikalistisk paradigme, men innen dette er det mer delt. Enkelt sagt kan vi si at man er delt i to til tre hovedleirer. Vi har dem som mener at bevissthet i teorien kan reduseres ned til hjerneprosesser kalt reduktiv fysikalisme og de som mener at bevissthet ikke er så enkelt at det kan reduseres ned til hjerneprosesser kalt non-reduktiv fysikalisme. I tillegg er det andre retninger som er utenfor eller helt eller delvis i en av disse leirene, slik som panpsykisme. Men likefult opererer de aller fleste bevissthetsfilosofiske retninger innen fysikalismen og dermed foreslår ingen at det finnes andre substanser enn det fysiske. Likevel kan de som havner i en non-reduktiv leir kalles dualister, men da egenskapsdualister. Bevisstheten og den fysiske kroppen har ulike egenskaper sier de. Det er litt vanskelig å forstå hvordan dette skulle være noe særlig annerledes enn substansdualisme og det kan noen ganger fremstå som at folk havner der kun av frykt for at vår menneskelige erfaring skal kunne reduseres til noe så enkelt som interaksjoner mellom atomer og molekyler. Men kanskje er det dette vi må akseptere som et premiss.
Jeg skal la det være til en annen gang å argumentere saken til de ulike retningene innen fysikalismen. Hva bevissthet er, var tidligere et spørsmål som i stor grad tilhørte filosofien som fagfelt (men merk at for litt mer enn 100 år siden var det ikke naturlig å skille mellom det å være en vitenskapsperson generelt og det å være filosof). Men nå er en stor rekke fagfelt opptatt med å forstå hva bevissthet egentlig er. En felles engelsk betegnelse på disse fagene er cognitive sciences og inkluderer fag som lingvistikk, psykologi, nevrovitenskap, antropologi, data teknologi/kunstig intelligens og fortsatt filosofi. Mye av utviklingen i nyere tid av vår forståelse av hva bevissthet er, kommer fra nevrovitenskapen og studier av hva hjernen gjør.
[1] Skillet mellom kropp og sjel er også tydelig i Zoroastrismen, religionen som dannet opphav til og påvirket jødedommen, kristendommen og Islam.
Litteratur
Benedetti, F., & Dogue, S. (2015). Different Placebos, Different Mechanisms, Different Outcomes: Lessons for Clinical Trials. PloS One, 10(11), e0140967. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0140967
Ikemi, Y. (1962). A psychosomatic study of contagious dermatitis. Kyushu Journal of Medical Science, 13(6).
Neal, D. T., & Chartrand, T. L. (2011). Embodied Emotion Perception:Amplifying and Dampening Facial Feedback Modulates Emotion Perception Accuracy. Social Psychological and Personality Science, 2(6), 673-678. https://doi.org/10.1177/1948550611406138
Stark, S., Stark, C., Wong, B., & Brin, M. F. (2023). Modulation of amygdala activity for emotional faces due to botulinum toxin type A injections that prevent frowning. Scientific Reports, 13(1), 3333. https://doi.org/10.1038/s41598-023-29280-x
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar