1.5 En regnbue rekket opp
Den britiske poeten John Keats likte det dårlig når Isaak Newton fremla en vitenskapelig forklaring på hvordan brytning av hvitt lys gjennom et prisme gir lys med ulike farger og er forklaringen på hvorfor regnbuer oppstår når lys brytes gjennom vanndråper. Keats anklagde Newton for å rekke opp regnbuen (Unweaving the rainbow) og med det ta bort alt det magiske, ukjente og poetiske ved den.
Jeg vil ikke bli overrasket om mange opplever det samme som Keats når man forsøker å forstå hva vår bevissthet er ned til minste detalj. For meg er virkeligheten, og det faktum at jeg kan være et vandrende økosystem som kan tenke og føle og samhandle med andre dyr og mennesker, langt mer magisk og fantastisk enn noen fiksjon. Jeg vil ha virkeligheten og hver detalj i den, ikke fiksjon. Dette spørsmålet om muligheten for reduksjon av bevisstheten har blitt kalt «the hard problem of consciousness”, et begrep lagt frem av filosofen David Chalmers (Chalmers, 1995). Man spør seg hvordan vi kan ha subjektive opplevelser, kalt «qualia» i et strengt fysikalistisk kroppssyn hvor alt bare er celler, hormoner og partikler. Qualia begrepet har blitt akseptert av en stor del av det filosofiske miljøet opptatt av slike ting, men for meg er det på ingen måte tydelig at det er et nyttig begrep eller at det man forsøker å si at qualia er beskriver noe som egentlig eksisterer. Den amerikanske filosofen Daniel Dennet var en av dem som kritiserte begrepet (Dennett, 1988) som bare illustrerer hvor vanskelig det er å både tenke på og kommunisere om hva bevissthet er.
Hva bevissthet er, er ikke noe lett spørsmål og det er lett å se hvordan man kan ty til en «God in the gaps» forklaring, det vil si: si at dette forstår vi ikke derfor må det finnes en gud, eller i dette tilfellet, derfor må det finnes noe annet enn det fysiske. Men det at noe er vanskelig, og til og med helt uforståelig, er ingen grunn til å endre vår hypotese om at alt i verden er fysisk og springer ut av det fysiske. Til og med når det innebærer at vår subjektive opplevelse av å være et individ også bare er nevrofysiologi. Og at man i teorien gitt nok kunnskap om detaljene, kan gi en god nok forklaring på hva bevissthet er.
Det er uansett bred aksept for at bevissthet skapes av hjernen. Ingen hjerne, ingen bevissthet. Om vi for eksempel bruker anestesi, og dermed påvirker hjernen med et kjemisk stoff, kan vi ta bort bevisstheten helt. Vi kan også endre bevisstheten i våken tilstand. Om du blir fullstendig fordypet i noe, så mye at du mister følelse av tid og sted, er du i det den ungarsk-amerikanske psykologen Mihaly Csikszentmihalyi kaller flytsonen. Og dette er på en måte en bevissthet med en annen nyanse. Barn har nok lettere for å fortape seg fullstendig i noe, men også voksne rapporterer at de opplever det samme f.eks. når de trener, eller driver med idrett eller aktiviteter som er akkurat passe vanskelig i forhold til ens egne ferdigheter. Når man er i en slik flytsone kan man være vanskelig å få kontakt med og man kan komme ut av en aktivitet og være overrasket over tiden som har gått eller distanser man har forflyttet seg uten helt å legge merke til det.
Det vi i moderne vitenskap kaller flyt, tror jeg er det samme som man i østlig filosofi, og spesielt i zen-buddhismen, på japansk ville kalt Mushin, som vi kan oversette til ikke-sinn. I zen-buddhismen øver man spesifikt på å oppnå en tilstand av mushin. Den kjente buddhisten Takuan Sōhō (1573-1645) gir oss følgende innsiktsfulle vers om vår bevissthet:
«Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens bevegelser, vil din bevissthet bli fanget av din motstanders bevegelser.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens sverd, vil du fanges av sverdet.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderes intensjon om å slå deg, vil bevisstheten fanges av tanker om motstanderes intensjon om å slå deg.
Dersom du retter oppmerksomheten mot ditt eget sverd, vil du bli fanget av ditt sverd.
Dersom du retter den mot ikke å bli slått, vil du bli fanget av ønsket om å ikke bli slått.
Dersom du retter den mot motstanderes positur, blir du fanget av hans positur.
Kort sagt, det er ingen steder å rette oppmerksomheten.»
Takuan Soho beskriver fokus (eller ikke-fokus) under en sverdkamp. I idrettsvitenskapen og idrettspsykologien vet vi om nytten av å automatisere bevegelser slik at handlingen ikke krever særlig kognitiv oppmerksomhet å gjennomføre. Dermed frigjøres oppmerksomhet som kan rettes andre steder. Men Takuan hadde rett i at også sinnet vil kunne fanges av ett enkelt fokus og det kan være uheldig når oppmerksomheten strengt tatt trenger å være fullstendig flytende, både allestedsværende og intetstedsværende.
Det å fortape seg i en aktivitet på en slik måte at alt bare går av seg selv – flyter – er en endring i bevisstheten. Man mister på en måte opplevelsen av å være et individ i et øyeblikk. I det øyeblikket er man det man gjør. Opplevelsen av flyt er knyttet til større aktivitet i det som kalles hjernens «default mode network», et stort hjernenettverk som er spesielt aktivt når vi blant annet mister oss selv i noe, dagdrømmer eller er i en våken, men rolig tilstand. Meditasjon kan øke aktiviteten i the default mode network og det å miste opplevelsen av seg selv som et menneske eller å ha en bevissthet adskilt fra resten av verden, er på en måte beskrivelsen av målet med den Zen-buddhistiske praksisen kalt zazen.
Også stoffer som LSD kan endre vår bevissthet. Mennesker som tar stoffet, kan rapportere en opplevelse av at skillet mellom seg selv som et individ og resten av verden, viskes ut (Tagliazucchi et al., 2016). Også LSD virker på hjernen og endrer blant annet aktiviteten i the default mode network. Så kan vi spørre oss om det mennesker opplever i LSD-rus er mer eller mindre slik verden faktisk er. Professor i nevrovitenskap, Anil Seth sier at hjernen vår er «embodied». Den er integrert i kroppen, kan ikke eksistere uten den og alt den skaper av opplevelse er ubønnhørlig bundet til det som skjer i resten av kroppen. Han påpeker også at det vi erfarer, tross alt ikke er slik verden er, og dermed gir det mening å snakke om vårt indre liv som adskilt fra resten av verden. Seth sier: «The world that we experience is an active brain-based construction, it is not the world as it really is.» (Seth, 2017) Med andre ord, det vi erfarer er aldri nøyaktig slik verden er.
Likefult kan vi nok argumentere for at noen tilstander gir mer nøyaktige bilder av verden enn andre. For eksempel kan vi si at det ved ulike tilstander som mental sykdom, drømming, eller tilstander opplevd under rus, kan være mindre nøyaktige eller mindre realistiske representasjoner av verden slik den faktisk er. Fra hjernens perspektiv trenger den ikke å lage en nøyaktig representasjon av verden, den trenger bare å lage noe som er godt nok til at vi overlever og får ført genene våre videre og derfor mangler vi et evolusjonært press på det å skape en helt nøyaktig fremstilling av verden. Det ville også blitt forferdelig ineffektivt. For grunnen til at vi kan interagere med omgivelsene våre på en så effektiv måte som vi kan, er at hjernen hele tiden forsøker å være i forkant av det som skjer. Og selv om dette innimellom kommer med noen bommerter, er dette en mer effektiv strategi enn alternativet. Tenk bare på hvordan det er å skulle løfte opp en melkekartong man tror er full, men som viser seg å være tom. Plutselig bruker vi alt for stor muskelkraft og blir overrasket. Det vi da kjenner på, er at hjernen vår allerede før vi gjør selve løftet har beregnet nøyaktig hvor mye muskelaktivering som skal til i de ulike musklene som styrer de ulike leddene for å kunne skape en svært nøyaktig bevegelse.
Bevegelser kan automatiseres. Det betyr at vi kan gjøre en bevegelse med svært lite, eller ingen kognitiv oppmerksomhet. Dette er ikke det samme som reflekser. En refleks blir ikke øvd opp og er per definisjon en bevegelse som styres via de perifere delene av sentralnervesystemet og dermed uten at storehjernen er med på det som skjer. Som når du trekker til deg hånden når du tar på noe varmt. Hjernen får først beskjed om det som har skjedd etter du har reagert. Skulle kognisjonen eller bevisstheten vært med på avgjørelsen om å trekke til seg hånden, ville det gått for sakte. Men når vi øver og øver og blir flinkere og flinkere på bevegelser, så endres og effektiviseres fyringsmønstrene som skal til for å skape bevegelsen for å gjøre den mest mulig energieffektiv. Da kobles bevisstheten gradvis ut av mønsteret. De fleste av oss trenger for eksempel ikke konsentrere oss om å gå, sykle eller pusse tennene. Faktisk kan vi være så fullstendig fortapt i tanker at vi ikke engang merker at vi går eller hvor langt vi har syklet. Da er bevegelsesferdigheten automatisert. Den går av seg selv. Slik var det ikke da vi lærte den for første gang som barn. Da krevde oppgaven full konsentrasjon. Og slik er det med alle nye fysiske ferdigheter vi ønsker å lære. I starten må vi streve, anstrenge oss og konsentrere oss og hjernen har mer enn nok med å bare få gjennomført handlingen. Men etter hvert som ferdighetsnivået øker, frigjøres kapasitet til kognisjon mens vi gjennomfører handlingen. Det er da vi kan bruke denne kognisjonen til å forbedre, tenke oss om i øyeblikket, fikse på teknikk eller liknende.
Men Csikszentmihalyi argumenterte for at der det er lettest å komme i en flytsone er der ferdighetsnivået er akkurat passe stort i forhold til vanskegraden på handlingen som skal gjøres. Er det for forvanskelig, mister vi motet og er det for enkelt kjeder vi oss. For å virkelig kunne fortape oss og miste oss selv i en handling, er det ofte lurt at den er akkurat så vanskelig at vi må anstrenge oss litt.
Litteratur
Chalmers, D. J. (1995). Facing Up to the Problem of Consciousness. Journal of Consciousness Studies 2 (3):200-19.
Dennett, D. C. (1988). Quining qualia. In A. J. Marcel & E. Bisiach (Eds.), Consciousness in Contemporary Science. Oxford University Press.
Seth, A. (2017). Your brain hallucinates your conscious reality. https://www.ted.com/talks/anil_seth_your_brain_hallucinates_your_conscious_reality?subtitle=en
Tagliazucchi, E., Roseman, L., Kaelen, M., Orban, C., Muthukumaraswamy, Suresh D., Murphy, K., Laufs, H., Leech, R., McGonigle, J., Crossley, N., Bullmore, E., Williams, T., Bolstridge, M., Feilding, A., Nutt, David J., & Carhart-Harris, R. (2016). Increased Global Functional Connectivity Correlates with LSD-Induced Ego Dissolution. Current Biology, 26(8), 1043-1050. https://doi.org/10.1016/j.cub.2016.02.010
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar