Om å være en kropp 5 – Fri vilje?

1.6 Fri vilje? Tre nye historier fra virkeligheten

Den 1. august 1966 drar Charles Whitman til University of Texas Austin. Med seg har han flere våpen. I hovedbygningen tar han livet av tre personer. Deretter tar han seg opp til et observasjonstårn i 28.etasje i klokketårnet. Fra tårnet starter han det som kommer til å bli en av historiens verste masseskytinger i USA. I 96 minutter skyter han etter folk, dreper 11 til og sårer 31. En av de sårede dør senere av skadene. Whitman selv blir til slutt skutt og drept av politiet.

Whitman etterlot seg et grundig skrevet selvmordsbrev. I det beskriver han hvordan han har endret seg den siste tiden. Han skriver:

«I don’t really understand myself these days. I am supposed to be an average reasonable and intelligent young man. However, lately (I cannot recall when it started) I have been a victim of many unusual and irrational thoughts.»

Senere i brevet skriver han:

«I talked with a Doctor once for about two hours and tried to convey to him my fears that I felt come [sic] overwhelming violent impulses. After one season [sic], I never saw the Doctor again, and since then have been fighting my mental turmoil alone, and seemingly to no avail. After my death I wish that an autopsy would be performed on me to see if there is any visible physical disorder. I have had some tremendous headaches in the past and have consumed two large bottles of Excedrin in the past three months.»

Det er tydelig at Whitman forstår og mistenker at noe er galt med ham selv som han ikke har kontroll over. Han ber om å bli obdusert og forventer å bli drept eller drepe seg selv. Og det er en forunderlig og uhyggelig rasjonalitet i det han skriver. Likefult virker han ikke i stand til å ikke gjennomføre det planlagte angrepet sitt. Han skriver blant annet:

«If my life insurance policy is valid please pay off my debts […] donate the rest anonymously to a mental health foundation. Maybe research can prevent further tragedies of this type […].»

Han ber altså om at hans livsforsikring brukes til å forske på hvordan man kan unngå at det som han enda ikke har gjort, vil skje igjen.

Før han dro til universitet hvor han drepte 16, tok han livet av både sin mor og sin kone. I et brev han la igjen skrev han:

«It was after much thought that I decided to kill my wife, Kathy, tonight after I pick her up from work at the telephone company. I love her dearly, and she has been as fine as wife to me as any man could ever hope to have. I cannot rationally pinpoint any specific reason for doing this. I don’t know whether it is selfishness, or if I don’t want her to have to face the embarrassment my actions would surely cause her. At this time, though, the prominent reason in my mind is that I truly do not consider this world worth living in, and am prepared to die, and I do not want to leave her to suffer alone in it. I intend to kill her as painlessly as possible.

Similiar reasons provoked me to take my mother’s life also. I don’t think the poor woman has ever enjoyed life as she is entitled to. She was a simple young woman who married a very possessive and dominating man.»

Whitman skriver at han har besøkt leger med plagene sine. Det spesifikke legebesøket han beskriver i selvmordsbrevet var hos psykiateren Maurice Dean Heatly. Utdrag fra Heatly sine egne notater fra det besøket lyder:

«This massive, muscular youth seemed to be oozing with hostility […] that something seemed to be happening to him and that he didn’t seem to be himself. He readily admits having overwhelming periods of hostility with a very minimum of provocation. Repeated inquiries attempting to analyze his exact experiences were not too successful with the exception of his vivid reference to ‘thinking about going up on the tower with a deer rifle and start shooting people.»

Whitman sitt ønske om å bli obdusert ble fulgt. I hjernen hans fant man det som ble beskrevet som et glioblastom multiforme med utbredt nekrose. Et glioblastom er en hjernesvulst. Det er sannsynlig at både Whitman sine beskrevne plager og hans tanker og handlinger i stor grad var styrt av denne svulsten. Han skriver i sitt selvmordsbrev som om han ikke kunne styre sine handlinger og at han visste hva som ville komme til å skje.
Det kan være vanskelig å forestille seg hvordan en slik manglede kontroll oppleves. Spesielt når ens handlinger kan kollidere fullstendig med det man selv mener er rett.

I et dokumentert tilfelle fra tidlig 2000-tallet, ble adferden til en 40 år gammel amerikansk lærer i løpet av et år mer og mer ekstrem i en seksuell retning. Han begynner å besøke prostituerte, begynner å samle barneporno og gjør fremstøt mot sin egen unge stedatter. Stedatteren forteller om hendelsene til sin mor, som påfølgende oppdager mannens barneporno og umiddelbart sparker ham ut av huset. Han ble dømt for pedofili og administrert Medroxyprogesteron acetat, en medisin som vanligvis finnes i p-piller eller brukes ved menstruasjonsforstyrrelser, men som også kan redusere sekslyst hos menn.

I den vitenskapelige artikkelen kalt Right Orbitofrontal Tumor With Pedophilia Symptom and Constructional Apraxia Sign (Burns & Swerdlow, 2003), som beskriver dette medisinke tilfellet, står det:

«The patient went to great lengths to conceal his activities because he felt that they were unacceptable. However, he continued to act on his sexual impulses, stating that ‘the pleasure principle overrode’ his urge restraint.»

Mannen ble funnet skyldig i barneovergrep og innlagt til rehabilitering, men adferden endret seg ikke og om noe var den forsterket. I artikkelen star det videre:

«Despite his strong desire to avoid prison, he could not restrain himself from soliciting sexual favors from staff and other clients at the rehabilitation center and was expelled.»

Kun når mannen på et tidspunkt klaget over balanseproblemer, ble det gjort en nevrologisk vurdering av ham, fremfor kun psykologiske som var gjort frem til da. En MRI-scan viste en stor svulst helt foran i hjernen i det som heter den orbitofrontale cortex. Svulsten ble operert ut, og med den forsvant mannens unormale seksualadferd (parafili). Så, ønsket han å handle som han gjorde eller ønsket han det ikke? Var han skyldig i sine handlinger? Var Charles Whitman? Hvem var egentlig i kontroll i disse to scenariene?

Fri vilje ser ut til å forsvinne ut av likningen når vi hører om slike tilfeller. Om vi i møte med denne informasjonen ønsker å beholde en slags tro på at noe slikt som en fri vilje finnes, at vi alle er personligheter som har kontroll over oss selv, så har vi egentlig bare ett valg. Vi må avfeie disse ekstreme eksemplene som tilfeller der den frie viljen ble tapt av sykdom, eller dysfunksjon i hjernen, det organet som da måtte vært ansvarlig for å skape den frie viljen. Da må vi i så fall godta at den pedofilidømte mannen ikke kunne dømmes for noe av sin adferd før svulsten ble fjernet og at fjerningen gav ham tilbake sin frie vilje. Hovedutfordringen med denne teorien er at all adferd er et resultat av fysiologien og den har vi ikke kontroll over ettersom «vi» også skapes av denne fysiologien og den er et resultat av hva genene gjør i møte med vårt miljø. Et eventuelt ønske om å beholde fri vilje som konsept, vil også bli utfordret av hvert eneste eksempel jeg har nevnt til nå av faktorer som beviselig påvirker vår adferd, fra stress, karbonmonoksid, vitaminmangler, infeksjoner, mikrobiomet, gifter og rusmidler og strengt tatt alt som påvirker vår fysiologi.

Dermed står vi igjen med en mer sannsynlig, men samtidig mindre attraktiv konklusjon om fri vilje. Kanskje vi må forkaste vår oppfattelse av at vi som individer eksisterer med en slags uforanderlig personlighet som har full kontroll over våre handlinger og som styrer våre kropper slik en kaptein styrer sin skute. Kanskje det ikke finnes én vilje i hver av oss. Kanskje det ikke engang finnes et selv slik vi ofte snakker om det. Kanskje vi må godta at vi alle er et økosystem som skaper en opplevelse av å være et jeg og som hele tiden har en varierende evne til å handle som det selv ønsker og burde. Og er det i så fall noen forskjell i grad av skyld hos barnet som på grunn av en vanskelig livssituasjon utagerer og fungerer dårlig i skolen og barnet som utagerer og fungerer dårlig i skolen på grunn av en ennå ikke oppdaget hjernesvulst? Svaret må være nei, og kunnskapen har enorme konsekvenser for hvordan vi som individer og som samfunn snakker om, tenker om og bruker straff.

Den 1. september 2002 ble Jason Padgett slått ned og ranet utenfor en karaokebar i Tacoma Washington. Han var da 32 år gammel. Frem til da var han en aktiv og utadvendt ung mann som ikke var særlig glad i skolen. Han drev med strikkhopping, dykket og gikk på karate. Han droppet ut av college for å selge senger på full tid. Etter angrepet ble Padgett gradvis dårligere, han hadde tydelige symptomer på PTSD og tvangslidelser. Men ikke bare det. Allerede dagen etter overgrepet begynte verden å utfolde seg annerledes enn før, mer matematisk. Jason så former og figurer, sammenhenger og tall. I boken om sitt liv skriver han:

«There’s a park in my town of Tacoma, Washington, that I like to walk through in the mornings before work. I see the trees that line its path as anyone would, the branches and the bark, but I see a geometrical blueprint laid on top of them too. I see triangular patterns emerging from the leaves, reminding me of the Pythagorean theorem, as if it’s unfolding in the air, […].»

Angrepet på Padgett gjorde ham til et matematisk geni. Han ble diagnostisert som en savant og er en av bare noen titalls mennesker i verden som har fått et anskaffet savant syndrom. Nå bruker han mye tid på avanserte matematiske tegninger av ting som svarte hull. Den unge idrettsinteresserte skoletaperen fikk et slag i hodet og ble et matematikkgeni.

Det at det er hjernen som skaper vår bevissthet og opplevelse av verden kommer med enda en viktig konsekvens som jeg enda ikke har tatt skikkelig tak i. Vi har forskjellige hjerner og forskjellige kropper (fysiologier), og derfor vil vi verken oppleve verden eller oss selv på samme måte.