Om å være en kropp 6 – Forskjeller og likhet

1.7 Forskjeller og likhet

«Meget er forskjellig, men inni er vi like.»

Fra norsk barnesang av Jo Tenfjord og Johan Øian

Jeg jobber med å utdanne kroppsøvingslærere. I læreplanen for kroppsøvingsfaget er det et stort fokus på at elevene skal lære å anerkjenne forskjellene mellom oss. Det er nok ikke så dumt at skolen tar et ansvar for dette og at det inngår i allmenndanningen av norske barn. Men anerkjennelse er ikke lett. I denne sammenhengen mener man nok noe mer enn bare å akseptere at vi er forskjellige. Ektefølt anerkjennelse krever kunnskap og dyp forståelse. Så når målet til skolen er at barn skal lære å anerkjenne forskjeller, da tror jeg man må vite en del om hva disse forskjellene er og erfare hvor forskjellige vi kan være. Og vi må snakke om forskjellene og ikke være redd for å påpeke dem. Likestilling mellom kjønnene kommer for eksempel ikke fra å påstå at vi er like, men fra å anerkjenne ulikhetene og så sørge for at ingen av ulikhetene skaper urettferdige hindringer.

Jeg var ca. 40 år da jeg ved en tilfeldighet lærte at ikke alle mennesker har en indre dialog (dialog betyr i motsetning til det mange tror, ikke egentlig en samtale mellom to personer. Da ville det hett en dualog. Dial betyr gjennom. Dialog betyr å snakke gjennom). Den kunnskapen endret meg og mitt syn på andre. Jeg har en sterk indre dialog. Jeg hører ofte min egen stemme i hodet som prater i tydelige setninger når jeg tenker på saker og ting. Ofte har jeg lange argumentasjonsrekker både i tilfelle jeg skulle trenge dem i en faktisk samtale, men også for å hjelpe meg med å forstå det jeg tenker på.

Her er det verdt å stoppe opp for en liten digresjon. To aspekter ved det å ha en indre stemme er fascinerende. Det ene er spørsmålet om hvorfor vi skulle trenge å ha det? Hvorfor skulle jeg trenge å formulere setninger og sette ord på ting, det er jo jeg som gjør det, jeg burde jo vite hva jeg skal si. Men det gjør jeg altså ikke. Verken når vi snakker til oss selv eller til andre, vet vi hva vi skal si før vi sier det. Det andre aspektet er hvordan språket skaper både forvirring og er definerende for hvordan vi tenker om kropp og sinn. Om jeg skriver at jeg snakker til meg selv, ligger det implisitt at det er et selv som prater og et selv som gjør høringen. Men jeg vil argumentere sterkt for at det ikke finnes et selv. Det finnes ingen kjerne av meg, ingen homunculus som ser ut av mine øyne som vinduer mot verden. Ingen styrer skuta! Hva folk mener med bevissthet er jeg fortsatt ganske usikker på, men jeg tror det er opplevelsen av å være et selv. Denne opplevelsen skapes av økosystemet vi kaller en kropp og kan som vist endres lett med endringer i hjernens biokjemiske miljø. Derfor blir det feil å si at jeg snakker til meg selv. «Det snakkes» tror jeg treffer bedre. Det er ingen intensjonalitet, ingen agens når det ikke er et selv. Det er ikke jeg som tenker, det tenkes bare.

«Es denkt in mir,»

Friedrich Nietzsche

Den mest treffende beskrivelsen av hva bevissthet og tanker er, er ikke slik det oppleves å tenke og å være bevisst. For min del oppleves det som at det er et jeg som tenker tankene. Dette kan vi for så vidt bruke til vår fordel. Et psykologisk verktøy som kan være til hjelp om man for eksempel er for hard med seg selv, er å omtale seg selv i tredje person. Om jeg for eksempel får en epost om noe jeg føler jeg burde gjøre, men jeg har andre oppgaver som er viktig for meg å jobbe med nå kan jeg tenke til meg selv: «Nei, dessverre. Dette burde ikke Pål gjøre nå. Han har mer enn nok annet han må få gjort. Mer arbeid nå vil bare gjøre ham sliten og lei.» Om man ikke er så redd for hva folk synes om seg, kan man til og med svare en epost på denne måten.

Fordi vi opplever at vi eksisterer i vårt eget hode, kan vi bli dårlige til å behandle oss selv slik vi behandler andre. Mange av oss vil kunne være ordentlig strenge med oss selv. Men tenk deg at en god venn forteller deg om en vanskelig situasjon eller at de ikke føler at de strekker til. Du vil mest sannsynlig ikke møte dem med militær strenghet, be dem ta seg sammen og eller gi dem skyldfølelse. Mest sannsynlig vil du være omsorgsfull, tålmodig og overbærende fordi du er glad i dem og ønsker det beste for dem. Dessverre sliter mange av oss med å møte oss selv med samme omsorg, tålmodighet og overbærenhet om vi er i samme situasjon. Å tenke på seg selv i tredje person kan i slike situasjoner være et nyttig verktøy (Kross et al., 2014; Moser et al., 2017). «Jeg vil gjøre dette fordi dette er bra for Pål. Stakkars Pål, nå er han sliten og trenger å hvile. Dette fortjener du Pål! Godt jobba Pål!» Ja, man høres kanskje ut som en narsissist om man sier det høyt eller skriver det ut på denne måten. Men sannheten er at vi har fått en slik stor og merkelig hjerne som skaper denne følelsen av å være en person, og selv om tanker bare kommer og går, kan vi også til en viss grad velge hvordan vi tenker. Noen ganger er hjernen for streng, men vi kan gi den omsorg og snakke til den slik vi ville til en god venn.

Det snakkes (men det er ingen som gjør snakkingen) og hos meg snakkes det mye. Når jeg forsøker å se for meg hvordan det må være å ikke ha en slik tydelig stemme i hodet, kommer jeg til kort. Det klarer jeg ikke å forestille meg, selv om det er noe ganske tiltrekkende med tanken. Selv har jeg strategier for å dempe min egen indre stemme i hverdagen. Ofte skulle jeg ønske jeg bare kunne holde kjeft. Problemet er bare at det ikke er jeg som snakker eller noen andre for den saks skyld, så det er ingen jeg kan be om å ti stille. Men en ting er jeg sikker på, et menneske med en sterk indre stemme og et uten, vil oppleve både seg selv og verden på vidt forskjellige måter.

Lukk øynene og se for deg et rødt eple. Hva ser du? Dette var oppgaven gitt til reporter Sindhu Gnanasambandan i podcasten Radiolab (Gnanasambandan, 2024). Oppgaven kom fra den tyske psykologen og kronobiologen Mark Whittmann. Sindhu forsøkte, men opplevde at hun ikke egentlig så for seg noe eple. Men hun følte at hun burde kunne klart det og startet en reise der hun spurte mange mennesker om nettopp det samme. Se for deg et rødt eple! I svarene hun fikk, var det rike og fargerike beskrivelser av epler og hun innså at her er vi mennesker ikke like. Noen av oss kan se for seg svært virkelighetsnære og detaljerte bilder i hodet, mens andre ikke kan. Kona mi er den første typen. Vi to er forskjellige på denne måten. Når jeg forsøker det samme, er det noe epleaktig der og på en god dag er det kanskje farger. Disse forskjellene henger sammen med hvordan synssenteret i hjernen er koblet til vår prefrontale cortex, en del av hjernen som har mye å si for vår kognisjon og bevisste opplevelse av verden. I et forsøk som eksemplifiserer forskjellen mellom oss i vår forestillingsevne, fikk man mennesker til å se for seg at de så opp på solen. Mennesker med sterk forestillingsevne myste da de gjorde dette, mens de med liten evne ikke gjorde det. Det å ha god evne til å se for seg noe inni hodet kommer med fordeler som å ha sterke tydelige minner. Eller det å kunne se for seg en man er glad i på en detaljrik og nær måte. Har man sterke mentale bilder, kan man starte på et oppussingsprosjekt eller malejobb og vite med stor sikkerhet hvordan det kommer til å bli fordi man kan se det for seg. Jeg har lært at om vi skal male eller pusse opp hjemme, må jeg be kona mi om å være designer og fortelle meg hva jeg bør gjøre, fordi jeg ikke klarer å se for meg ferdige resultater. Selv når forslagene hennes høres ut som det vil ende i heslige fargekombinasjoner, har jeg lært å stole på hennes evne til å forutse fremtiden fordi det for meg bare er «høres ut som», og ikke noen særlig grad av «ser ut som». Og hun har alltid rett. Nå er hun også designer av utdannelse, men det blir nok feil å si at dette er noe hun kan fordi hun er utdannet designer. Mer sannsynlig ble hun trukket mot en slik utdanning blant annet fordi hun har en sterk evne til å skape mentale bilder i utgangspunktet. Utdanningen har lært henne å forfine evnen. Men den kan ikke læres opp i særlig grad. Vi er født med et visst potensiale for dette, som vi er for alt annet.

Men enhver egenskap kommer med fordeler og ulemper. Med en sterk evne til å se for seg realistiske bilder i hodet, kommer for eksempel økt frykt. Alt blir mer virkelig og dermed mer sannsynlig. Frykt for ulykker eller fobier. Det er klart det er lettere å være redd for edderkopper om man faktisk kan se for seg realistiske bilder av edderkopper i hodet enn om man ikke kan det, eller om man kan se for seg flyet man sitter i styrte. God fantasi kaller vi det gjerne. Men fantasi bli litt feil. For det handler ikke bare om fantasi. Det handler også om å se for seg det som er ekte. Sterk forestillingsevne kan også komme med en så stor empati at det å lese om, se filmer eller nyhetssaker om mennesker som lider blir for mye å tåle. Ikke bare kan man se det godt for seg, men også føle mye med dem. Med medfølelsen kommer også en ekte opplevelse av det samme hos den som føler med.

På den ene siden av menneskelig opplevelse er dem med hyperfantasi, som i verste fall kan bety at man har så virkelighetsnære bilder i hodet at man ikke alltid kan skille virkelighet fra fantasi. Egenskapen er korrelert med schizofreni (Brébion et al., 2008; Stephan-Otto et al., 2017). På den andre siden av spekteret står dem med afantasi, med en svært liten evne til å se for seg noe annet enn akkurat det vi ser med øynene (jeg er nok noe nærmere denne ytterenden enn den andre enden av spekteret). De kan ikke se for seg en de er glad i. Man vet naturlig at man er glad i den man forsøker å tenke på, men man kan bare ikke nyte et bilde av dem i sitt eget hode. Man har andre typer minner og ser ikke for seg de ekte opplevelsene på samme måte. Jeg kan ikke vite hvordan det vil bli etter vi har malt veggene en ny farge, fordi jeg ikke kan se det for meg. Flaks for meg at kona mi kan. Men med liten forestillingsevne kommer også fordeler. Mindre fantasi kan gi mindre frykt, det er vanskelig å være redd for annet enn det faktiske øyeblikket hvor noe skjer fordi både det å se for seg på forhånd og det å tenke på i etterkant ikke er i nærheten av den ekte opplevelsen. Man kan ha mindre sterke minner, men det gjelder også dårlige minner. Forskningen på denne nevrofysiologiske variasjonen og dens konsekvenser for opplevelse av verden forteller oss at det er noe sant i stereotypene som er den kreative, emosjonelt skjøre kunstneren og den ukreative, stoiske, stabile rasjonalisten. Nå er det viktig å påpeke at stor forestillingsevne (målt som visual imagery vividness) bare er ett aspekt av det vi kaller kreativitet og at kreativitet er noe langt mer enn forestillingsevne (Friedlander et al., 2022). Og de to stereotypene er ikke reelle kategoriseringer av mennesker, men vi ser likefult at visse egenskaper ved oss kommer i pakkeløsninger og det er en grunn til at de kommer i pakkeløsninger. Hvordan vi er satt sammen varierer og kommer med konsekvenser for mange aspekter ved det å være en kropp.

Da jeg lærte om hvor forskjellige vi kan være når det gjelder denne egenskapen, altså vår forestillingsevne, ble jeg redd. Jeg ble plutselig redd for at politikere og de som styrer i for stor grad representerer den ene ytterenden i denne egenskapen. Hva om politikere i for stor grad er mennesker med liten forestillingsevne? Som dermed opplever verden som mer trygg, som opplever større grad av kontroll på egne emosjoner fordi de faktisk ikke opplever dem så sterkt i for -og etterkant av opplevelser. For det er litt slik jeg opplever samfunnet; en ikke alltid uttalt forventing om at vi alle burde være ganske rasjonelle, ikke føle så sterkt og så mye og ikke være så redde. Jeg tror vi har all grunn til å være redd for en ansamling av en viss type mennesker hos dem som har makt. Samtidig ligger det i maktens natur at det er en viss type mennesker som blir tiltrukket av dem. Og kanskje ville det ikke vært så farlig, om vi bare alle kunne anerkjent at våre opplevelser av å være kropper kan være så fundamentalt forskjellige. Og videre anerkjent at språket vårt alltid vil komme til kort i å formidle dette. Jeg kan sole på at den opplevelsen min kone forteller av å ha stor forestillingsevne er ekte, men jeg må samtidig godta at hun aldri vil kunne formidle hvordan det er med språk alene. Det er fordi en opplevelse er uendelig rikholdig og erfares av en hel kropp med alle sine systemer, nerver og fyringsmønster, hormoner, nevrotransmittorer, enzymer, proteiner, cellemiljøer osv. Ord vil, uansett hvor språksterk man måtte være, komme til kort.

Jeg tror det aller største hinderet for en virkelig utstrakt medfølelse med alle mennesker, er det enkle faktum at hver og en av oss kun har erfaring med å være ett menneske, være én kropp med den kroppens subjektive opplevelser. Jeg ville gitt mye for å kunne oppleve å være en helt annen kropp, men da ville jeg ikke lenger vært meg, men en annen. Like fullt, om jeg bare kunne kjent nøyaktig det en annen kjenner og tenkt nøyaktig det en annen tenker, er jeg sikker på at både min forståelse for og anerkjennelse av andre ville blitt langt større. Noen vil hevde at det er dette vi har god litteratur og annen fiksjon til. Jeg tror som sagt det er en dårlig erstatning og at det er skummelt å tro at man virkelig kan forstå andre mennesker gjennom å for eksempel lese om dem. Når det er sagt, viser forskning at mennesker som leser mye fiksjon er bedre til å tolke andre enn de som ikke leser så mye. Men litteratur er, selv om det er det beste vi har, fortsatt en dårlig erstatning, for det er fortsatt min egen kropp som leser, med mine erfaringer som grunnlag for tolkingen. Jeg kan for eksempel lese om hvordan en overvektig person beskriver hvordan det er å være overvektig, og jeg kan føle med personen. Men det er ikke det samme som å være denne personen, å være overvektig. Kompleksiteten og mangfoldet i erfaringene en hel kropp får, kan ikke formidles med ord.

Enkelte hevder at bruk av psykedeliske stoffer har hjulpet dem mye med å føle med andre mennesker. Slike stoffer kan som nevnt på en måte «løse opp» jeg-et, viske ut grensene mellom det opplevde jeg og omverden og åpne for et uant følelses- og opplevelsesregister. Kanskje er dette er det nærmeste vi kan komme det å være en annen?

En dag jeg hentet min da snart 7 år gamle datter på skolefritidsordning fikk jeg testet min evne til å forså et annet menneske. Hun kom gående mot meg ut av klasserommet. Jeg stod i garderoben og ventet og jeg så på lang avstand at hun var noe var galt. Jeg fikk også raskt vite hva som var galt, jeg var kommet for tidlig for å hente. Hun fortalte meg at hun akkurat hadde tenkt å begynne på en historie hun ville skrive, så kom jeg og avbrøt og ødela alt. Hun var ordentlig trist og gråt. Da jeg spurte mer om hvordan dagen hadde vært, kom det frem flere ting som ikke hadde vært så lett denne dagen. Jeg ble opptatt av å få oversikt over hvilke situasjoner som hadde gjort henne trist og hvorfor og spurte om detaljer rundt dem. Først etter en liten stund med dette innså jeg heldigvis at jeg var på feil spor. Jeg var opptatt av hvilke spesifikke hendelser som hadde skapt tristheten, men glemte i øyeblikket at så enkelt er det ikke. Det er ikke situasjonene i seg selv, alene uten kontekst. Det er situasjonen i samspill med en ansamling celler vi kaller en person og denne ansamlingen av celler kan være på veldig mange måter. Datteren min var tydelig trøtt og sliten, og jeg mistenkte fort at hun kanskje var litt syk. Hun var akkurat slik vi forventer at mennesker er når de er syke, slitene eller trøtte. Hun hadde lav toleranse for det som ble feil. Så jeg sluttet å fokusere på enkelthendelsene og bestemte meg for å ta best mulig vare på en trøtt og sliten liten kropp. Da forsvant tristheten som jeg var så opptatt av å fokusere på. Vi dro hjem, satte oss i sofaen under teppet, spilte Nintendo og hvilte oss.

Vår anerkjennelse av andres opplevelser og vår medfølelse for dem vil aldri kunne bli så god som den kunne blitt om vi kunne byttet kropp. Men det vil altså aldri bli mulig. Vår egen subjektive opplevelse eksisterer kun i vår kropp og ingen andre steder og forskning viser helt tydelig at opplevelser kan variere svært mye fra person til person. Dette er ikke å si at vi ikke har noe felles i vår opplevelse av verden. Det at vi tross alt klarer å kommunisere så godt og forstå hverandre så godt når vi for eksempel formidler farger, følelser og emosjoner viser en stor grad av likhet i opplevelse av verden. Vår forståelse kommer bare til kort i detaljer, men de detaljene er noen ganger svært viktige. Til tross for at vi ikke kan vite noe om hvordan det er å være et annet menneske, kan vi likefult ha stor medfølelse og medlidenhet. Ikke bare kan vi ha det, men vi blir nødt til å ha det. Vi må ha tillit til andres beskrivelser av sine liv selv om de ikke samsvarer med våre egne opplevelser.

Vi må godta at selv om vi opplever at vi har kontroll over en del av livet, kan vi ikke dermed forvente at andre skal ha den samme kontrollen (vår egen kontroll er også bare en illusjon). Vi kan og må ha tillit til andres beskrivelser av sine liv og vi kan skaffe forståelse for hvorfor de er som de er. Men det betyr ikke at alle forskjeller mellom oss skal aksepteres. Ta rasisme for eksempel. Vi kan forstå at noen har blitt en rasist, forstå oppveksten og miljøet som skapte dette. Vi kan også ha tillit til at xenofobien andre beskriver er ektefølt. Men vi må likefult gjøre vårt beste for at færrest mulig blir slik, og for å endre de som er slik. Ikke alt skal eller bør aksepteres. Og her vet vi at det å endre andres meninger og ståsted virker dårlig om vi går inn i det med mål om å «vinne noen over» ved å vise hvordan de tar feil og appellere til deres fornuft. Den beste strategien er medfølelse, anerkjennelse av andres opplevelser og det å være en god lytter. Dette er også det vanskeligste for de fleste av oss når vi møter noen med meninger som går fundamentalt imot våre egne. Men ikke alle forskjeller kan aksepteres. Det vil ikke kunne skape et bærekraftig samfunn. Vi må likevel ha kunnskap om hvorfor vi er og blir forskjellige, både for å anerkjenne og for å endre når det trenger endring.

Jeg lurer noen ganger på om vi ville oppleve andre mennesker som mer eller mindre like oss selv, om det også fantes andre menneskearter. For hundre tusen år siden levde det minst fire forskjellige menneskearter på jorda. Homo sapiens, homo neandertalensis, homo florensis og denisoverne. Menneskene var mer mangfoldige før. Nå er vi bare en art igjen. Det er vi som er «The last hominin standing», men vi er ikke likere enn at forskjellene mellom oss fortsatt er kjempespennende og noe som i mine øyne gjør menneskedyret så spennende. Jeg har for eksempel rundt 4% av mine gener fra neandertalere. Ifølge et nettbasert genanalyseselskap har jeg dermed mer neandertal-DNA enn 90 prosent av alle som har sendt sitt arvestoff dit. At mange av oss har gener som kommer fra en utdødd menneskeart, betyr at for riktig lenge siden oppstod det gjentatte ganger romantikk mellom homo sapiens og homo neandertalensis. Vi vet også at neandertalere og denisovere møttes og paret seg. Neandertalgener har blitt med oss gjennom historien helt fra den gang og spiller fortsatt en viktig rolle den dag i dag. Mange av disse genene er knyttet til immunfunksjon. Det betyr at en med neandertalgener har andre muligheter i sitt immunforsvar enn en uten. Noen av genene ser ut til å være viktig for å regulere vår indre klokke og neandertalgener kan forklare hvorfor noen av oss er morgenfugler (Velazquez-Arcelay et al., 2023). Dette kan ha vært en tilpasning til kaldere klima lenger nord med kortere dager. Mange mennesker har gener som stammer fra denisoverne, en langt mer mystisk menneskeart enn neandertalerne. Det kanskje mest kjente genet, er et som gjør at noen mennesker kan leve i ekstrem høyde uten å få høydesyke slik vi andre ville fått. Dette genet fra denisoverne finnes kun hos tibetanere. Noen av oss har også et gen fra denisoverne som påvirker kroppens regulering av zink. Dette kan både ha gjort oss bedre tilpasset kulden og samtidig gitt økt risiko for nevropsykiatriske sykdommer (Roca-Umbert et al., 2023). Dette genet finnes hos mennesker over hele verden unntatt de som kommer fra Afrika.

Idretten er en av arenaene (sammen med skolen) som virkelig får frem forskjellene mellom oss. Noen blir sprintere mens noen blir kondisjonsutøvere. Og den gode sprinteren kunne ikke blitt like god kondisjonsutøver og den gode kondisjonsutøveren kunne ikke blitt en like god sprinter. De er født sånn. Én forskjell mellom dem, er at de som blir sprintere har en større andel muskelceller som kalles type 2 muskelceller. Type 2 muskelceller er rett og slett raskere og kan skape mer kraft på kortere tid enn type 1 muskelceller. Kodisjonsutøveren har mer type 1 muskelceller, ettersom disse kan jobbe lengre på lav intensitet uten å slites ut. Endring av muskelcelletype er i all hovedsak ikke trenbart. Det er genetisk bestemt, vi er født sånn. Og grunnen til at alle sprintere har en distinkt høy andel av type 2 muskelfibre er fordi de selv har valgt å bli sprintere. De har valgt å bli sprintere fordi de gjennom oppveksten kjente at dette var de flinke til. Det opplevdes godt, de mestret sprint, ble motivert av det og fortsatte med det. Det er en selvseleksjon.

Om man har mer type 2 muskelceller, har man også større risiko for å bli overvektig. Og om man blir overvektig blir man ofte anbefalt å drive langvarig lavintensitetstening, utholdenhetstrening, en treningsform som helt sikkert for mange med høy andel type 2 muskelfibre oppleves ganske forferdelig. Jeg har selv en svært høy andel type 2 muskelceller og er lite egnet for å bli en god kondisjonsutøver. Et aspekt som skiller dem som driver med kondisjonsidrett sammenlignet med dem som driver med noe mer eksplosivt, er at de som driver med kondisjonsidrett i stor grad konkurrerer i å takle en form for lidelse og ubehag i størst mulig grad, mens de som konkurrerer i mer eksplosive idretter i større grad konkurrerer i forfining av teknikk. Heller ikke her er vi like i hva vi foretrekker, og hva vi foretrekker henger sammen med vårt genetiske potensiale og vår oppbygning.

Det er et grunnleggende aspekt ved oss mennesker at vi liker det vi opplever at vi mestrer godt sammenlignet med andre. Derfor blir noen av oss tømrere, andre malere og atter andre regnskapsførere. På samme måte som noen blir høydehoppere og andre blir maratonløpere. Heldigvis er vi ikke like. I store deler av idretten konkurrerer ikke kjønnene sammen. Dette er et mye diskutert felt, men i bunnen ligger også en anerkjennelse av at i snitt, er kjønnene så forskjellige at det i mange grener ville blitt urettferdig om de skulle blitt målt opp imot hverandre. I idretten ville menn dominert i de fleste idretter om de konkurrerte med kvinner, kun fordi idretten av natur favoriserer en rekke egenskaper hvor menn i snitt er på et høyere nivå. Hadde man konkurrert i andre ferdigheter hvor vi vet at kvinner i snitt er flinkere, så ville kvinnene dominert.

Det er en evolusjonær grunn til at vi menneskedyr har de kjønnsforskjellene vi har. Ulike dyrearter har ulike kjønnsforskjeller. En kvinnelig hyene er større enn mannlige hyener og dominerer dem. Slik er det i ganske mange arter. I noen arter er kjønnene mer like, mens hos mennesker er menn i større. Når vi sier at menn er større enn kvinner eller at kvinner er mindre enn menn, er ikke dette en normativ påstand. Det ligger ingen verdi i å være større eller mindre. Det er en ren beskrivelse av forskjellen og forskjellen trenger å anerkjennes. Det er heller ikke en påstand om at alle menn er større enn alle kvinner. Bare at vi i snitt er forskjellige og det snittet er ofte viktig.

Innen idretten ser man for eksempel tydelige variasjoner i skadeforekomst hos kvinner og variasjonen er knyttet til menstruasjonssyklusen. Siden syklusen evolusjonært sett er utviklet av fruktbarhetsgrunner, er det ikke overraskende at det kan komme uventede konsekvenser når kropper blir bedt om å prestere på høyt nivå. Eggløsningsfasen i menstruasjonssyklusen (den delen hvor østrogennivået er høyest) er forbundet med redusert nevromuskulær kontroll og økt fleksibilitet i bindevev, noe som begge øker skadeforekomst (Martínez-Fortuny et al., 2023). Et hormon kalt relaksin, som skilles ut i varierende grad gjennom menstruasjonssyklusen bidrar med å gjøre bindevev mer elastisk. Bindevevets oppgave er i stor grad å skape stabilitet i leddene når vi beveger oss. Mindre stabile ledd tåler mindre og dermed ser man økning i skader. Den gode treneren eller den gode klubben vet og anerkjenner det faktum at kvinnekropper og mannekropper er forskjellige og at de dermed kommer med ulike behov.

Sikkerhetsutstyr i biler har tradisjonelt blitt laget basert på en typisk mannekropp. Det har gjort at kvinnekropper er sikret dårligere ved ulykker (Genderedinnovations.stanford.edu, u.å.). Kun en anerkjenning av forskjellene kan skape en tilpasning og endring i standarden som gjør at kjønnene er like godt sikret. Mye av kvinnekampen, kampen for likhet (som fortsatt er like viktig som tidligere) har vært en kamp om anerkjennelse av forskjellene. Det gir for eksempel ingen mening at kvinner og menn skal ha lik rett på permisjon ved fødsel eller like lang permisjon. I snitt har kvinner en langt sterkere tilknytning til et spedbarn enn menn og vil oppleve et større stress av å måtte være vekke fra barnet enn en mann. Dette er en av disse påstandene som det er vanskelig å finne direkte «bevis» for i forskningen (mye fordi det meste av forskningen på tilknytning eller bonding er gjort på mødre), men hvor vi i stedet kan bruke resonnementer fra evolusjonsbiologi for å komme fram til sannsynlige riktige svar. Ettersom det er mødre som vokser et barn ut av egen kropp og babyer er avhengig av amming som føde, og det kun er kvinner som kan amme, må det ha vært et sterkt evolusjonært press på å utvikle en sterk mor-barn tilknytning. Et slikt sterkt evolusjonært press har ikke eksistert for fedre, ettersom det ikke har vært et slikt evolusjonært behov. Barnet er i hovedsak kun avhengig av en mor i sine første leveår. Dette betyr ikke at fedre ikke også har et sterkt bånd til sine barn, bare et det ikke kan sammenlignes med det mellom mor og barn.

Den sterke mor-barn tilknytningen er som alt annet ved oss, fysiologisk. En mor gjennomgår enorme forandringer i forbindelse med graviditet og barsel. Hjerneskanninger av gravide viser store endringer i hjernestruktur og sammensetning og det er usikkert hvor mye av dette som reverseres med tid (Martínez-García et al., 2021). Alle disse endringene bidrar til å øke sjanse for overlevelse av hos både mor og barn og disse endringene i hjernen er kun forbeholdt mødre. Denne sterke mor-barn tilknytningen er opphav til stort stress hos mange dyr om de blir holdt borte fra sine barn. Mennesker er ikke annerledes i så henseende. Disse biologiske observasjonene gjør det åpenbart at et samfunn som ønsker best mulig helse for sine innbyggere må legge til rette for både lang nok fødsels- og barselpermisjon hos mødre, men også legge til rette for de store individuelle forskjellene som kan være i opplevelsen av tilknytning og stresset til mødre som må være borte fra sine barn på grunn av jobb. I Norge har politiske krefter i likestillingens navn kjempet for lik permisjonslengde for mødre og fedre. Dette er et kroneksempel på hvor galt vi kan trå om vi ikke har nok kunnskap om biologi i bunnen når vi tar avgjørelser. Lik permisjon for mødre og fedre vil skape stor diskriminering av mødre ettersom mødre og fedre ikke er like og ikke har like behov i denne perioden av livet. Hadde det ikke utviklet seg et svært sterkt emosjonelt bånd mellom mødre og sine barn gjennom vår utvikling som art, ville et resultat kunne vært lavere overlevelsesrate fordi kvinner ikke var nok sammen med sine barn og ammet dem nok.

Den svært så tydelige hormonelle syklusen til kvinner skiller seg også drastisk fra menns mye mer statiske hormonelle miljø. Det bør naturlig nok også anerkjennes og hensyn bør bygges inn vår samfunnsstruktur. Det gir ingen mening å forvente at kvinner skal jobbe like mye eller ha like høye krav stilt til seg gjennom hele sin syklus. Et individ er vidt forskjellig på ulike tidspunkter i syklusen og like gjerne å regne som ulike individer. Det samme kunne man for så vidt sagt om en hvilken som helst hormonell endring. Menn er heller ikke like hele tiden og hverken menn eller kvinner bør stille like krav til seg selv på ulike tidspunkter i hverdagen, ulike tider på året eller på ulike tidspunkt i livet. Krav bør tilpasses en kropps til enhver tid fysiologiske miljø. Det er ikke lett når vi lever i et rigid samfunn som ikke er basert på at mennesker er fleksible og foranderlige og som ikke anerkjenner hverken forskjeller mellom individer eller forskjeller i individer.

Vi er ikke like, verken på innsiden eller utsiden. For eksempel: grunnen til at vi har så forskjellige hudfarger rundt i verden er fordi vi bruker solstråler til å produsere vitamin D i huden. Vitamin D er et essensielt næringsstoff og også et hormon. Uten det blir vi syke og dør. Engelsk syke, eller rakitt som det egentlig heter, var en ganske alvorlig konsekvens av vitamin D mangel og ble blant annet kjennetegnet av skjøre og misformede skjeletter. Vitamin D er svært viktig for normal utvikling av skjelettet. Og det er ikke bare mennesker som produserer vitamin D i huden. Mange andre dyr gjør det samme og har samme behov som mennesker. Får vi ikke produsert nok vitamin D i huden, må vi få det fra mat. Vitamin D er så viktig for oss mennesker at da våre forfedre utvandret fra Afrika og reiste nordover hvor det var mindre sol, så ble vi lysere i huden fordi lys hud produserer mer vitamin D. Årsaken til at vi fikk lysere hud var at de med lys hud hadde en fordel med tanke på både overlevelse og det å unngå sykdom siden de produserte mer D vitamin. Deres gener ble i større grad videreført og gradvis ble befolkninger lysere i huden.

Denne historien er slik den vanligvis legges frem, men jeg synes den mangler noen viktige detaljer. Genstudier viser nemlig at det ikke er lenge siden lys hud utviklet seg (Khan & Khan, 2010). Kanskje så sent som 10 000 år siden. Grunnen til at dette er viktig, er at det forteller oss noe viktig om kostholdet vårt. For husk at mennesker med lys hud ikke ville hatt noen evolusjonær fordel om de fikk i seg nok vitamin D fra kosten. Om man lever på et kosthold med stor andel animalsk mat og spiser spesielt næringsrik innmat som lever, så kan man få i seg nok D-vitamin selv når det er lite sol. Og det er slik mat mennesker spiste i hele sin historie som art frem til omtrent 10 000 år siden. Det som skjedde da, var at mennesker gradvis gikk fra å leve som jegere og sankere til å dyrke jorden og spise mer korn. Det gav et mindre næringsrikt kosthold, mindre vitamin D og samtidig større sykdomspress siden man levde i større grupper. Lave nivåer av vitamin D gir også dårligere immunforsvar så kombinasjonen av lavere inntak av næringsrik mat og høyere sykdomspress er svært uheldig og skapte et stort evolusjonært press på å utvikle lysere hud. Det er med andre ord vitamin D som gjør at vi har så forskjellige hudfarger, men det var nok overgangen til jordbruk som var årsaken. Enkelte folkegrupper som ikke gikk over til jordbruk har beholdt en mørkere hudfarge selv om de bor langt nord der det er lite sol.

Årsaken til at vi alle hadde så mørk hud i utgangspunktet og til at de fleste som bor i strøk med mye sol fortsatt har det, er fordi mørk hud beskytter mot nedbrytning av folater (vitamin B9) i blodet (Hasoun et al., 2015). Vitamin B9 er også et essensielt næringsstoff. Kunnskapen om hva som ligger bak våre forskjellige hudfarger kan være avvæpnende mot fremmedfrykt, men kommer også med praktiske konsekvenser som hviler på at vi anerkjenner at vi ikke bare ser forskjellige ut, men også er forskjellige. Om en person med mørk hud bosetter seg i Norge hvor jeg bor, vil denne personen sannsynligvis trenge langt større tilskudd av vitamin D for å opprettholde sunne nivåer i kroppen og for å ha samme helse og immunforsvar som jeg har med lavere inntak av vitamin D siden jeg produserer mer i min lyse hud. Anerkjenner vi ikke at vi er bygd forskjellig, vil vi skape unødvendige forskjeller i helse og sykdomsforekomst.

På kromosom 16 sitter et gen som koder for en reseptor kalt MC1R eller melanocortin 1. Hvis man har en viss type av dette genet, får man rødt hår. Og har man rødt hår er man ganske unik blant mennesker siden bare rundt 2% av oss har det. MC1R genet påvirker ikke bare melanin som gjør oss brunere i møte med solen, det påvirker også noen ganske grunnleggende funksjoner i hjernen. Dette gjør at de med rødt hår må ha 20% mer anestesi enn andre for å bli bedøvet. De trenger også mer lokal anestesi slik som blant annet brukes hos tannleger, noe som kan gjøre rødhårede ekstra bekymret for å gå til tannlegen. Men de trenger mindre doser av smertestillende opioider (Trescot, 2014) og de har en annen sensitivitet for smerte, kulde og varme (Fontanillas et al., 2022). Tenk deg så to personer som begge har vært hos tannlegen og fått gjennomført samme prosedyre. Den ene sier det var smertefritt mens den andre synes det var forferdelig. Uten kunnskap om hvor forskjellige vi faktisk kan være med tanke på opplevelse av smerte og hvor mye bedøvelse vi trenger, kunne vi henfalle til å ilegge mennesker egenskaper som det å være pysete, svake eller hypokonder. Med kunnskap om kroppens funksjon og muligheter for variasjon, slipper vi heldigvis slik henfallenhet til mistro.

Et annet eksempel på manglede anerkjennelse av våre forskjeller kommer fra mutasjonen som gjør at jeg kan drikke melk selv om jeg er voksen. Mennesker er i utgangspunktet ikke laget for å kunne fordøye melkesukker (laktose). For å bryte ned laktose må kroppen produsere laktase. Som barn produserer vi mye laktase ettersom vi skal leve på morsmelk, og produksjonen av laktase skal gå ned naturlig av seg selv etter hvert som vi vokser opp. Men flere steder på planeten i menneskers nyere historie har det oppstått mutasjoner hos individer som har gjort at de har fortsatt å produsere laktase også som voksne. Genet heter lactase persistance gene (Evershed et al., 2022). Melk er svært næringsrikt og kan fås fra ulike dyr. Det er vanlig å drikke melk fra storfe, småfe, hester, bøfler og kameler rundt i verden. Siden melk er så næringsrikt, og siden det er en kilde til væske som ikke er potensielt forurenset med sykdom, gir evnen til å drikke melk som voksen en stor fordel. De som ikke produserer laktase som voksne, klarer ikke selv å bryte ned melkesukkeret og det går i stedet gjennom tynntarmen, ned til bakteriene i tykktarmen og blir til mat for dem. Når bakteriene spiser laktosen, produserer de mye gass. Løs avføring og mye gassproduksjon er en konsekvens av laktoseintoleranse.

Også denne forskjellen er viktig å anerkjenne. Vi er ikke like på innsiden. Noen tåler melk, andre ikke. Norge, som har hatt en svært sterk melkedrikketradisjon i mange år, har også opp igjennom tatt imot mennesker fra andre deler av verden hvor laktoseintoleranse er mye mer utbredt. Ofte har disse menneskene blitt gitt de samme kostholdsrådene og blitt utsatt for den samme reklamen som forteller dem at melk inngår i et sunt kosthold. Resultatet har vært at mange av dem har hatt kroniske mageproblemer og mye smerte og ubehag. Forskjeller må prates om, undersøkes, kanskje hylles, men alltid tas hensyn til. Manglende hensyn til forskjellene er oppskrift på diskriminering.

---

«Human beings are born with different capacities. If they are free, they are not equal. And if they are equal, they are not free.”

Aleksandr Solzhenitsyn

---

Litteratur

Brébion, G., Ohlsen, R. I., Pilowsky, L. S., & David, A. S. (2008). Visual hallucinations in schizophrenia: Confusion between imagination and perception. Neuropsychology, 22(3), 383-389. https://doi.org/10.1037/0894-4105.22.3.383

Evershed, R. P., Davey Smith, G., Roffet-Salque, M., Timpson, A., Diekmann, Y., Lyon, M. S., Cramp, L. J. E., Casanova, E., Smyth, J., Whelton, H. L., Dunne, J., Brychova, V., Šoberl, L., Gerbault, P., Gillis, R. E., Heyd, V., Johnson, E., Kendall, I., Manning, K.,…Thomas, M. G. (2022). Dairying, diseases and the evolution of lactase persistence in Europe. Nature, 608(7922), 336-345. https://doi.org/10.1038/s41586-022-05010-7

Fontanillas, P., Kless, A., Bothmer, J., & Tung, J. Y. (2022). Genome-wide association study of pain sensitivity assessed by questionnaire and the cold pressor test. Pain, 163(9), 1763-1776. https://doi.org/10.1097/j.pain.0000000000002568

Friedlander, K. J., Lenton, F. H., & Fine, P. A. (2022). A multifactorial model of visual imagery and its relationship to creativity and the vividness of Visual Imagery Questionnaire. Psychology of Aesthetics, Creativity, and the Arts, No Pagination Specified-No Pagination Specified. https://doi.org/10.1037/aca0000520

Gnanasambandan, S. (2024). Aphantasia In Radiolab.

Hasoun, L. Z., Bailey, S. W., Outlaw, K. K., & Ayling, J. E. (2015). Rearrangement and depletion of folate in human skin by ultraviolet radiation. British Journal of Dermatology, 173(4), 1087-1090. https://doi.org/10.1111/bjd.13885

Khan, R., & Khan, B. S. R. (2010). Diet, disease and pigment variation in humans. Medical Hypotheses, 75(4), 363-367. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.mehy.2010.03.033

Kross, E., Bruehlman-Senecal, E., Park, J., Burson, A., Dougherty, A., Shablack, H., Bremner, R., Moser, J., & Ayduk, O. (2014). Self-talk as a regulatory mechanism: How you do it matters. Journal of Personality and Social Psychology, 106(2), 304-324. https://doi.org/10.1037/a0035173

Martínez-Fortuny, N., Alonso-Calvete, A., Da Cuña-Carrera, I., & Abalo-Núñez, R. (2023). Menstrual Cycle and Sport Injuries: A Systematic Review. International Journal of Environmental Research and Public Health, 20(4), 3264. https://www.mdpi.com/1660-4601/20/4/3264

Martínez-García, M., Paternina-Die, M., Barba-Müller, E., Martín de Blas, D., Beumala, L., Cortizo, R., Pozzobon, C., Marcos-Vidal, L., Fernández-Pena, A., Picado, M., Belmonte-Padilla, E., Massó-Rodriguez, A., Ballesteros, A., Desco, M., Vilarroya, Ó., Hoekzema, E., & Carmona, S. (2021). Do Pregnancy-Induced Brain Changes Reverse? The Brain of a Mother Six Years after Parturition. Brain Sci, 11(2). https://doi.org/10.3390/brainsci11020168

Moser, J. S., Dougherty, A., Mattson, W. I., Katz, B., Moran, T. P., Guevarra, D., Shablack, H., Ayduk, O., Jonides, J., Berman, M. G., & Kross, E. (2017). Third-person self-talk facilitates emotion regulation without engaging cognitive control: Converging evidence from ERP and fMRI. Scientific Reports, 7(1), 4519. https://doi.org/10.1038/s41598-017-04047-3

Roca-Umbert, A., Garcia-Calleja, J., Vogel-González, M., Fierro-Villegas, A., Ill-Raga, G., Herrera-Fernández, V., Bosnjak, A., Muntané, G., Gutiérrez, E., Campelo, F., Vicente, R., & Bosch, E. (2023). Human genetic adaptation related to cellular zinc homeostasis. Plos Genetics, 19(9), e1010950. https://doi.org/10.1371/journal.pgen.1010950

Stephan-Otto, C., Siddi, S., Senior, C., Cuevas-Esteban, J., Cambra-Martí, M. R., Ochoa, S., & Brébion, G. (2017). Remembering verbally-presented items as pictures: Brain activity underlying visual mental images in schizophrenia patients with visual hallucinations. Cortex, 94, 113-122. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.cortex.2017.06.009

Trescot, A. M. (2014). Genetics and implications in perioperative analgesia. Best Practice & Research Clinical Anaesthesiology, 28(2), 153-166. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.bpa.2014.03.004

Velazquez-Arcelay, K., Colbran, L. L., McArthur, E., Brand, C. M., Rinker, D. C., Siemann, J. K., McMahon, D. G., & Capra, J. A. (2023). Archaic Introgression Shaped Human Circadian Traits. Genome Biology and Evolution, 15(12). https://doi.org/10.1093/gbe/evad203