1.8 Diskriminering er innebygd
Vårt utseende er i all hovedsak genetisk bestemt. Men miljøet er med på å forme oss allerede fra før vi blir født. I dyreforsøk har man sett at mengden protein i mors kosthold er med på å forme ansiktet til avkommet, og vi antar at de samme mekanismene er gjeldene hos mennesker (Xie et al., 2024). Etter vi er født, er fortsatt miljøet, blant annet kostholdet, med på å forme hvordan vi ser ut, men hovedtrekkene er likevel ikke mulig å endre på naturlig vis.
Jeg tror at mange av oss, om vi skulle bli spurt, ville sagt at vi ikke forskjellsbehandler basert på utseende. Det skal man jo tross alt ikke gjøre og det at man ikke skal gjøre det er svært uttalt i samfunnet. Om du hadde spurt meg, ville svaret mitt vært at det gjør jeg selvfølgelig, selv om jeg ikke liker at jeg gjør det. Jeg har ikke lik adferd i møte med pene mennesker som i møte med mindre pene menneske. I møte mellom tynne og tykke, eller i møte med mennesker fra ulike kulturer. Dette er jeg ganske sikker på, kun utfra det enkle faktum at jeg er en kropp. For kropper diskriminerer, det er innebygdt i oss og kan ikke fjernes helt. Men det betyr ikke at vi skal kaste hendene i været og akseptere alle former for forskjellsbehandling. Poenget mitt er at vi må ha kunnskap om hvordan vi diskriminerer og anerkjenne at vi gjør det for å kunne ta valg om å ikke gjøre det og forsøke å jobbe imot vår innebygde dumhet. Det verste ville være om vi insisterer på at vi selv ikke er offer for slike «primitive» mekanismer, at vi feilaktig tror at vi er bedre enn dette og at dette er noe vi kan kontrollere med viljen. Da mister man muligheten til redusere omfanget til problemet.
Se bare hvordan en studie som omhandler effekten av menneskers fremtoning og utseende på straff idømt i rettssystemet, starter sitt sammendrag:
“Research has found that physical attractiveness is related to a host of benefits across life outcomes. Within the field of criminal justice, physical attractiveness appears to afford individuals leniency at various decision points.” (Knox & TenEyck, 2023)
For en fantastisk første setning! Med verdens største selvfølgelighet sier den at de som ser bedre ut har det lettere på mange av livets arenaer enn de som ikke ser så bra ut. Og det er en selvfølge. De pene har det lettere. Det er et vitenskapelig faktum. Men påstanden sier ikke at ingen pene mennesker har det vanskelig, bare at de i snitt har det en god del mindre vanskelig enn de mindre pene. Fordi vi diskriminerer!
Her er første avsnitt i artikkelen nevnt over:
«It has been said that ‘beauty is in the eye of the beholder.’ Beyond this, it appears that beauty provides advantages. Research has found physical attractiveness to be linked to an array of outcomes, such as health, perceived intellectual competence, reproductive success, and general treatment by others. Within the field of criminal justice, attractiveness appears to also be related to offending. If caught, being physically attractive may prove to be advantageous—with research indicating that physically attractive people are treated more leniently by criminal justice actors.»
Oppsummert, forskning viser at pene mennesker har bedre helse, blir oppfattet som smartere, får flere barn, blir behandlet bedre av andre, og om de blir tatt i kriminell handling, får de mildere straff. Penere mennesker får også høyere lønn (Mocan & Tekin, 2010). I studien til Konx & TenEyck kalt, «Beauty is only skin deep: An examination of physical attractiveness, attractive personality, and personal grooming on criminal justice outcomes» ser forskerne fysisk attraktivitet signifikant reduserer sannsynligheten for kriminell adferd (18%), arrestasjoner (11%), domfellelse (14%) og fengselsstraff (28%) når man kontrollerte for rase, alder og kjønn. Men om man også kontrollerte for det man kaller personlighet, attraktivitet og fremtoning (well-groomed) gikk tallene ned. Det vil si, man blir behandlet bedre om man ser bra ut fysisk og enda bedre om man både ser bra ut fysisk, har en god fremtoning og et vinnende vesen. Dette er nok noe de fleste av oss har erfart, selv om jeg tar meg i å lure på om de menneskene som både ser bra ut (etter de gjeldene skjønnhetsidealene), har en tiltrekkende personlighet og som er flinke til å style seg bra, er klar over dette og klar over hvor mye lettere de har det enn andre. Jeg tror det er lettere for oss som ikke faller inn i toppkategorien å forstå det når vi står på utsiden og ser hvordan andre sjarmerer seg forbi en i det sosiale livet. Men så gjør kanskje jeg også det i forhold til atter andre som har det vanskeligere enn meg.
I en annen studie så man at fordelene de attraktive fikk i rettssystemet kun var forbeholdt kvinner. Pene kvinner ble behandlet bedre, men ikke pene menn. Et videre eksempel på diskriminering. Skal det ikke hjelpe å være en attraktiv mann i rettssystemet lenger? Skal vi godta at bare kvinner får slike fordeler når de har vunnet det genetiske lotteriet? Under hvilken parole skal jeg marsjere? Jeg spøker selvsagt. Diskriminering, det vil si forskjellsbehandling, er innebygget i oss. Det er biologisk, og vi kan aldri unngå det helt. Ikke engang i rettssystemer hvor vi søker å være så uhildet som mulig. Det er fordi vi er kropper. Og det verste vi kan gjøre er å tro at det ikke gjelder oss. En dommer i rettssystemet som ikke aksepterer sine egne innebygde fordommer vil ha en betydelig svakhet sammenlignet med en dommer som har kunnskap om hvordan vi forskjellsbehandler og aksepterer at det også gjelder den selv.
Et begrep som har vært svært omdiskutert innen sosialpsykologien er «implicit bias». Begrepet beskriver en implisitt forutinntatthet, eller en forutinntatthet og forskjellsbehandling man ikke er klar over. Grunnen til at det har vært så omdiskutert, er at man har forsøkt å måle graden av slik implisitt forutinntatthet og har siden knyttet det til alle typer negativ adferd. Mye av forskningen er elendig og mye av populariseringen av begrepet er elendig. Men selve mekanismen, det at vi har ulike forutinntattheter mot andre mennesker basert på en eller annen egenskap ved dem, som utseende, tilhørighet eller liknende, finnes garantert. Den kommer av vår erfaring som former et hvert nytt møte med et nytt menneske. Kun gjennom å være klar over at vi er slik, kan vi gjøre vårt beste for å unngå det og jobbe med det.
I det å være klar over våre innebygde svakheter ligger kunnskapen om hvordan fysiologien styrer alt ved oss og hvordan vi gjennom å styre fysiologien, eller legge til rette for et visst fysiologisk miljø, kan påvirke alt ved oss. Innen implicit bias finner vi det som kalles implicit negative racial bias. Det betyr en rasespesifikk ikke-bevisst negativ forutinntatthet. Ettersom alt ved oss er fysisk og fysiologisk må også negative holdninger til andre være det. Et beskrivende eksempel på dette finner vi i en studie hvor en medisin gitt til deltakerne reduserte deres negative forutinntatthet til andre (Terbeck et al., 2012). Medisinen kalles propranolol og er en betablokker som reduserer kroppens evne til å lage en stressrespons. Når kroppen ikke klarer å lage en stressrespons i møte med andre som vanligvis setter i gang en stressrespons, liker man dem bedre. I den overnevnte studien, som var placebokontrollert, reduserte propranolol implisit bias, men ikke eksplisit bias. To aspekter ved studien er spesielt spennende. Det ene er at stress og noradrenalin spiller en viktig rolle i skapelsen av emosjoner rettet mot eller skapt i møtet med andre. Det andre er at det er at det er andre hjernestrukturer som styrer uttalt eller eksplisit forutinntatthet enn implisitt forutinntatthet (Terbeck et al., 2012). Det er dette jeg mener når jeg sier at diskriminering er innebygd. Vi har ikke et diskrimineringssenter i hjernen eller diskrimineringsnerver. Diskriminering oppstår bare naturlig fordi det spiller på etablerte systemer i hjernen som blant annet er laget for å forsøke å ha en trygg og oversiktlig flokk, å bli tiltrukket av visse karakteristikker, eller skape frykt og redsel.
Vi forskjellsbehandler selv om vi ikke alltid vet det og ofte på subtile måter. En person som gikk ned mye i vekt, fortalte om hvordan hun erfarte å bli behandlet så annerledes og så mye bedre og mer imøtekommende i så mange sosiale settinger i hverdagen. Og her er vi ved et viktig aspekt ved vår opplevelse. Den enkelte av oss driver kanskje ikke med så veldig stor og tydelig forskjellsbehandling. Kanskje dreier det seg om små umerkelige nyanser, som hvor hardt man jobber for å holde en samtale i gang, hvor mye blikkontakt man har i en interaksjon, hvor mye eller hvor stort man smiler, eller hvordan man formulerer seg. Disse bitte små nyansene i våre interaksjoner er det som avgjør kvaliteten på det sosiale livet vårt. Og om den enkelte bare er en liten smule mer imøtekommende med den slanke enn den overvektige, så vil den overvektige kunne oppleve det som en stor forskjell når dette gjelder mange møter i hverdagen. Selvfølgelig påvirker det selvbildet og selvfølelsen. Og hva skal man konkludere med om man går ned i vekt og så opplever at alle blir ett hakk hyggeligere med deg? At man er verdt mer som tynn?
Jeg har et håp om at det kan hjelpe alle parter å være klar over at slik diskriminering ikke har noen stor betydning. Det er bare sånn vi er laget, det ligger lite eller ingen intensjon bak det meste av diskrimineringen (derav implisitt fremfor eksplisitt) og det gjelder i hovedsak relasjoner som ikke er nære. Det vil si relasjoner med mennesker vi kun har overflatiske forhold til. Effekten forsvinner når man blir kjent og får tettere bånd. Dette er selvfølgelig en biologisk ulempe i en moderne tid som kjennetegnes av mange mindre nære relasjoner, fremfor det vi egentlig trenger, som er noen få nære relasjoner.
Det finnes også en annen form for innebygd diskriminering i oss. På fagspråket kalles den «fundamental attribution error» eller fundamental attribusjonsfeil på norsk. Denne innebygde tankefeilen beskriver vår tendens til å tilskrive negativ adferd hos andre mer til deres person og mindre til omgivelser og situasjon. Grunnen til at jeg kaller det en form for diskriminering er fordi den gjelder når vi dømmer andre, men ikke oss selv. Om vi for eksempel ser en person som råkjører har vi en tendens til å tilskrive adferden til negative personlighetstrekk ved råkjøreren og ikke til situasjonen. Vi vil for eksempel sjelden tenke at den kanskje opplever en krise i livet og må skyndte seg til noe viktig. Vi er mer tilgivende med oss selv om vi noen gang må utvise samme negative adferd på grunn av krav ved situasjonen eller omstendighetene. Det er vanskelig å si hvordan vi skal forholde oss til denne informasjonen. Et godt råd tyder på at det er lurt å tenke seg om når man ser adferd hos andre man ikke liker. Om det første man tenker er at de er en dust, bør man deretter stoppe opp tenke seg om, forsøke å sette seg inn i deres situasjon og forsøke å finne andre formildende forklaringer. Ideelt sett burde vi nok møte andre på samme måte som man blir møtt i rettssystemet, uskyldig til det motsatte er bevist.
Om man fortsatt skulle være i tvil om hvor biologisk (alt er biologisk når man er en kropp) til og med vår vurdering av andre mennesker er, så se bare på dette eksemplet. Hormonet oxytocin produseres i hypothalamus. Det skilles blant annet ut i forbindelse med fødsel for å gi sammentrekning i livmorveggen eller ved amming for å stimulere melkeutskilling. Utskilling av hormonet skaper vanligvis følelser av angstreduksjon, ro, avslappethet, velvære og tiltrekning. Når vi tar og klemmer på hverandre, eller andre dyr, skilles det ut mer oxytocin og det skilles ut mer jo mer vi stoler på den vi interagerer med. Oxytocin har av disse grunnene ganske klønete blitt kalt «kjærlighetshormonet». Klønete fordi fullt så enkelt er det ikke. Forsøk har vist at om man sprøyter oxytocin opp i nesa på forsøkspersoner så får de økt tillit og tilknytting til sin inn-gruppe, men blir mer negativt innstilt til de som regnes som annerledes (De Dreu et al., 2011). Man sier at oxytocin er en viktig biologisk og evolusjonær forklaring på hvordan vi fungerer som gruppe gjennom at det forsterker gruppetilhørighet og etnosentrisme og samtidig dermed forsterker avstanden mellom sin egen gruppe og andre som oppleves annerledes.
Ikke bare må forskjeller mellom oss prates om, undersøkes og tas hensyn til for å redusere diskriminering i likestillingens navn, men vi må også snakke om vår innebygde diskriminering for å unngå å tro at det er noe vi burde holde oss for gode for og dermed stille urealistiske krav til oss selv. Også diskrimineringen må anerkjennes om vi skal kunne jobbe med den, for ingen av oss unnslipper den, verken som den som diskriminerer eller som blir utsatt for diskriminering. Det er bare slik det er å være en kropp.
Litteratur
De Dreu, C. K. W., Greer, L. L., Van Kleef, G. A., Shalvi, S., & Handgraaf, M. J. J. (2011). Oxytocin promotes human ethnocentrism. Proceedings of the National Academy of Sciences, 108(4), 1262-1266. https://doi.org/doi:10.1073/pnas.1015316108
Knox, K. N., & TenEyck, M. F. (2023). Beauty is only skin deep: An examination of physical attractiveness, attractive personality, and personal grooming on criminal justice outcomes. PloS One, 18(10), e0291922. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0291922
Mocan, N., & Tekin, E. (2010). Ugly Criminals. The Review of Economics and Statistics, 92(1), 15-30. https://doi.org/10.1162/rest.2009.11757
Terbeck, S., Kahane, G., McTavish, S., Savulescu, J., Cowen, P. J., & Hewstone, M. (2012). Propranolol reduces implicit negative racial bias. Psychopharmacology, 222(3), 419-424. https://doi.org/10.1007/s00213-012-2657-5
Xie, M., Kaiser, M., Gershtein, Y., Schnyder, D., Deviatiiarov, R., Gazizova, G., Shagimardanova, E., Zikmund, T., Kerckhofs, G., Ivashkin, E., Batkovskyte, D., Newton, P. T., Andersson, O., Fried, K., Gusev, O., Zeberg, H., Kaiser, J., Adameyko, I., & Chagin, A. S. (2024). The level of protein in the maternal murine diet modulates the facial appearance of the offspring via mTORC1 signaling. Nature Communications, 15(1), 2367. https://doi.org/10.1038/s41467-024-46030-3
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar