Om å være en kropp 10 – Pust

2.3 Pust

In this very breath that we take now lies the secret that all great teachers try to tell us…[…]

Peter Matthiessen (The Snow Leopard)

I 2011 fikk den amerikanske psykologen Phillip Atiba Goff en telefon fra Las Vegas Police Department. De hadde blitt beskylt for overdreven maktbruk i arrestasjoner. Goff gikk til statistikken for å undersøke hva som kjennetegnet tilfellene der det ble brukt overdreven makt og han fant blant annet at etter en forfølgelse til fots var det mer vanlig at det ble brukt makt. Som et resultat av dette funnet forsøkte man noe nytt. Politibetjentene ble rett og slett bedt om å trekke pusten. Det vil si, både trekke pusten og telle til 10, et råd som tross alt er et vanlig tips i en opphetet situasjon. Det nye rådet ble en del av politiopplæringen og allerede året etter var maktutøvelsen utført av politibetjenter falt med 23%.

Bare se for deg tilstanden du er i om du plutselig må jage etter et annet menneske. Hjertet hamrer, adrenalinet stiger, du hiver etter pusten og selv om det er du som jager, blandes det hele med en frykt for at den du jager når som helst kan kaste seg over deg når du runder neste hjørne. Denne tilstanden er ikke en tilstand hvor vi har tilgang på rasjonelle valg. Alle valg vi tar, tas i det til enhver tid gjeldene fysiologiske miljøet til dette økosystemet som utgjør oss, og ingen valg kan tas uavhengig av det. Det fysiologiske miljøet beskrevet her, er på alle måter identisk med en ren fryktsituasjon og vi er koblet slik at vi i et slikt fysiologisk miljø rett og slett ikke har særlig stor tilgang til de logiske og rasjonelle delene av hjernen. En slik tilgang har ikke vært viktig evolusjonært sett. Når overlevelse gjennom akutt fysisk prestasjon har vært viktigst evolusjonært sett, har det ikke gitt noen overlevelsesfordel med tilgang til logikk og rasjonalitet. Kroppen har vært rasjonell nok uten å måtte lage et stort indre liv i samme situasjon. Men gjennom å stoppe opp, trekke pusten dypt og telle til 10, vil man kunne unngå at fysiologien går for langt inn i en krisesituasjon (høy aktivering av det sympatiske nervesystemet) og vi vil kunne ha større tilgang til egenskapen det er å tenke oss om. Da tar vi smartere valg.

Før du leser videre, pust dypt inn! Du har nå aktivt fått pustemuskler til å trekke seg sammen ved å bruke ATP laget fra maten du har spist. En kuppelformet muskel nederst i ribbeina dine ble dradd ned og med den ble lungene dine også dradd ned. Pustet du skikkelig dypt inn, brukte du også muskler mellom ribbeina dine til å dra ribbeina fra hverandre og alt dette skapte et mye større volum i brystkassa. Luften ble derfor sugd inn i kroppen din på grunn av et undertrykk. I vanlig pust, bruker vi muskelkraft for å puste inn, mens det å puste ut innebærer å slappe av i pustemusklene slik at ribbeinskassa bli mindre og dytter luft ut av lungene våre igjen. I dette åndedraget du tok, som i alle åndedrag du noen gang har tatt, diffunderte oksygen fra luften i lungene gjennom cellemembraner og inn i blodet. Der bandt oksygenet seg til og reagerte med et protein i de røde blodcellene kalt hemoglobin. Dette gjorde at blodet skriftet rødfarge fra en mørk rød til en sterkere og lysere rødfarge. Men samtidig diffunderte en annen gass, karbondioksid motsatt vei fra blodet over til lungeluften. Når vi forbrenner maten vi spiser, dannes det som sagt CO₂ og den må ut. Denne syklusen gjentas hundrevis av ganger om dagen i hver og en av oss. Alle dyr på land suger til seg oksygen fra luften enten med lunger eller som insektene gjennom små luftehull i det ytre skjelettet deres kalt trakéer. Pattedyr i vann gjør det samme og må til overflaten for å puste. Fisk puster også, men gjennom å suge inn vann (som også inneholder oksygen, akkurat som luft, bare veldig mye mindre), og de trekker til seg dette oksygenet i vannet i gjellene sine. I vannet lever også dyr som etter de har pustet inn ikke får en annen rødfarge på blodet, men en annen blåfarge.

Som de fleste andre dyr bruker vi mennesker et metall kalt jern til å frakte oksygen med. Når du har sett rust, har du sett hvor godt jern er til å reagere med og binde seg til oksygen. Blodet vårt er rødt av samme grunn som at rustet jern er oransje. Men noen dyr i havet, som hummer og krabber, bruker et annet metall til å frakte oksygenet rundt i kroppen. De bruker kobber i hemocyanin, og kobber blir blått når det reagerer med oksygen, derfor har de blått blod.

På jobben min gjør jeg innimellom en øvelse hvor en student legger fingeren sin i et pulsoksymeter som måler blodmetningen deres. Blodmetningen er et mål på hvor mye av hemoglobinet som er bundet til oksygen. Så spør jeg gjerne klassen hva de tror oksymeteret vil vise når denne studenten holder pusten så lenge den kan. De får vite at normal metning er mellom 95-100%. Det vil si at 95-100% av bindingsstedene på hemoglobinet er bundet til oksygen. Hva tror du vil skje? De fleste studenter gjetter at det går ned og med varierende foreslått mengde. Det vanligste resultatet derimot, er at metningen til studenten som holder pusten så lenge den kan, ikke endres i det hele tatt. Dette skaper som regel en effekt av overraskelse. For vi kjenner alle den følelsen som kommer når vi har holdt pusten så lenge at vi bare må puste. Det kan oppleves som et behov for å puste inn ny luft. Men det vi kjenner på er egentlig behovet for å puste ut.

Grunnen til at vi puster inn luft er jo at vi skal brenne maten vi har spist og i forbrenningen lages CO₂. Når CO₂ oppløses i en væske, slik som blod, dannes det karbonsyre og blodet blir surere jo mer karbondioksid det inneholder. Vi har sensorer i kroppen som merker om det er mye karbondioksid i blodet og de sender signaler til hjernen om hva den må gjøre med situasjonen. Dette er nok et eksempel på at adferd styres av fysiologi. Du kan ikke bestemme deg for å ikke puste. Du vil puste til slutt om du holder pusten lenge nok. Og om du skulle klare å holde pusten lenge nok, vil hjernen din bare koble ut bevisstheten og ta over pustingen, siden bevisstheten tydeligvis ikke klarer det selv.

Blodet vårt må ha en fast og svært nøyaktig pH som ikke kan komme særlig utenfor referanseområdet på 7,35-7,45 før det går galt. Derfor har kroppen en rekke mekanismer og ordninger for å sørge for at blodets pH er akkurat der den skal være. Om vi trener hardt og forbrenner mye næringsstoffer og dermed lager mye CO₂, kan blodet noen ganger bli litt for surt. Når vi er i tung aktivitet, produserer vi mye melkesyre som blir gjort om til laktat. I den prosessen kommer det mange hydrogenioner i blodet og dette gjør blodet surt. En måte kroppen kan løse problemet med for lav pH (jo lavere pH, jo surere) på, er å kvitte seg med det sureste den har, nemlig magesyren. Mange har erfart at treningsindusert kvalme kan gå over det øyeblikket man har kastet opp, nettopp fordi pH-en til blodet da hurtig normaliseres oppover. Mange har også erfart at før man kaster opp, puster man ekstra mye og hurtig. Faktisk er det vanlig at respirasjonen skrus opp når vi blir kvalme enten det er fordi vi trener hardt eller på grunn av for eksempel sykdom. Det er fordi kroppens hovedregulator av blodets pH er pusting. Hvis blodet blir surt, øker pustefrekvensen for å kunne kvitte seg med mer CO₂ og dermed få opp pH-en i blodet.

Et interessant eksempel på dette er når det motsatte av treningsindusert kvalme på grunn av acidose (forsuring) skjer. Det motsatt av acidose er alkalose og da blir blodet for basisk. Det kan blant annet skje nå vi hyperventilerer. Da puster vi ut for mye CO₂. Blir blodet for basisk mister vi bevisstheten, og det er noen ganger like fint, for da tar kroppens automatiske systemer over og sørger for normal pusting og dermed normalisering av blodets CO₂ -innhold. En måte å hjelpe en som hyperventilerer på, er å gi dem en pose eller beholder å puste inn i. Siden problemet er at de puster ut for mye CO₂, sørger vi da for at mindre CO₂ diffunderer fra lunger ut i posen og at det dermed blir værende mer i blodet. En som hyperventilerer på grunn av for eksempel stort stress, vil kunne oppleve det som at den ikke får nok luft. Da vil man forsøke å puste enda raskere og dermed forsterkes bare den negative effekten av hyperventileringen. Det blir en ond sirkel. Men problemet er som når vi kjenner trangen etter å puste når vi holder pusten. Det oppleves som vi trenger oksygen, men det er det motsatte vi trenger. Vi trenger strengt tatt å holde pusten. Dette kan den som hyperventilerer til og med vite, uten at den klarer å styre det av den grunn. Også fysiologer kan komme i en situasjon der de ikke får kontroll over sin hyperventilasjon. Det er ikke kunnskap man trenger eller velmenende ord om å puste roligere. Det som hjelper mest, er å endre det fysiologiske miljøet gjennom å sørge for at man ikke kvitter seg med for mye CO₂ og at man slik reduserer trangen til å hyperventilere. Man kan også gjøre kontrollert hyperventilasjon og det brukes blant annet mye av dykkere før de skal holde pusten. Da kan vi redusere mengden CO₂ i blodet slik at når vi holder pusten, kan det bygges opp mer CO₂ i blodet før sensorene som får oss til å puste sier ifra. Gjør vi dette kan vi også med større letthet klare å komme under normalt metningsområde på >95%.

Pusten vår er et fantastisk bilde på hva det vil si å være en kropp, for pusting går av seg selv. Den styres av det autonome nervesystemet (det nervesystemet som styrer alt i kroppen vi ikke trenger å tenke på) og vi trenger ikke å bevisst trekke hvert eneste åndedrag. Men samtidig som det føles ut som vi har en kropp som ordner pustingen uavhengig av at jeg-et er med, kan vi som vi vet, også styre pusten vår. Jeg kan kontrollere pusten om jeg vil, jeg kan puste raskere eller saktere, dypere eller grunnere eller holde pusten. Og kanskje er det få ting som får det til å oppleves mer som at en kropp er noe jeg har, fremfor noe jeg er, som pusten. Likefult, fra mitt ståsted er det aldri «jeg» som puster. En kropp puster og jeg er denne kroppen. Jeg er sikker på at det må være sånn det er, men å tenke på pusting kan få meg til å tvile.

Jeg har skrevet tidligere at hjernen vår skaper vår opplevelse på bakgrunn av alle de signalene den har tilgang på. Pusten er også et av disse signalene. Ved ukontrollert hyperventilering, som initialt kan komme av frykt eller spenning, vil den raske ventilasjonen bidra til tolkning av frykt eller fare og dermed vil ventilasjonen bare økes eller opprettholdes fordi kroppens respons på akutt stress er å øke respirasjonen. Dette er grunnen til at treningsindusert hyperventilasjon i noen tilfeller kan utløse et angstanfall. Hjernen «mis»-tolker hyperventilasjonen som fare fremfor som en naturlig reaksjon på aktivitet. Dette kan vi også bruke til vår fordel. Vi kan for eksempel bruke fysisk aktivitet til å lære bort fryktreaksjoner som kommer ved hyperventilasjon. Hjernen lærer da at denne fysiologiske tilstanden vi føler når vi trener hardt, er naturlig og ufarlig og dermed endrer vi hvordan hjernen tolker denne tilstanden i fremtiden. Vi kan også roe oss ned (slik vist i eksemplet i starten av kapitlet), gjennom å kontrollere pusten. Ved å bevisst redusere pustfrekvensen og å slappe av i respirasjonsmusklene, skaper vi et signal som hjernen tolker som ro og trygghet. Kontrollerte pusteteknikker inngår som en viktig del av alle typer meditasjon, avspennings- og avslappingsteknikker med god grunn. Vi kan redusere stress, og dermed skadeeffektene av stress, gjennom å øve på å puste på spesifikke måter og ta kontroll over pusten vår. Kanskje burde vi med fordel ta mer kontroll over pusten i hverdagen, fremfor å la den gå av seg selv.

Hunden min puster ofte tungt ut. Et tydelig magadrag med skikkelig utpust. Et sukk. Som regel gjør den det om den på en eller annen måte har blitt aktivert og forsøker å roe seg ned. For eksempel om den har blitt litt skremt eller skuffet eller bare synes at noen rundt den har vært for voldsomme på en eller annen måte. Da trekker den pusten dypt og puster hardt ut som et ledd i å roe seg selv ned og dempe spenningen i kroppen. Samtidig forteller den omgivelsene at nå er det tid for å være rolige. Vi mennesker gjør det samme. Vi trekker pusten dypt, noen ganger med et stønnende utpust, om vi blir frustrert, lei eller stresset. Pusten er ofte det første og beste tegnet på sinnstilstanden der og da og vi gjør slike ekstra tydelige og dype åndedrag av en grunn. Det virker ofte som vi gjør det mest for vår egen del og at vi forsøker å si til vår egen kropp: «Ro deg ned».