3.4.1 Flyktige minner
Et av begrepene som brukes innen blant annet motorikkteori er selvorganisering. Selvorganisering beskriver hvorfor ingen bevegelser noen gang er helt like. Ta basketballspillerne som eksempel. Uansett hvor mange straffeskudd de skyter i løpet av sitt liv, blir aldri to skudd helt like og selv den beste vil bomme innimellom. Dette vet vi også fra erfaring om vi selv har øvd på en motorisk ferdighet eller for eksempel har sett på idrettsutøvere på TV. Selv de som har øvd svært mye på én ferdighet, kan ha stor variasjon i sin utførelse. Grunnen til at to bevegelser aldri blir helt like, er fordi kroppen ikke har noen ferdig oppskrift på en bevegelse som den kan hente frem så den bli lik hver gang. Det at en bevegelse er lært, betyr bare at det er svært stor sannsynlighet for at den vil være svært lik hver gang den gjennomføres. Når vi gjør en bevegelse, bevisst eller ubevisst, må kroppen organisere alle sine systemer fra bunnen av. Den må aktivere akkurat de rette musklene med akkurat nok kraft og nok kraft i forhold til hverandre. Muskler som ikke skal jobbe, men som kan hindre bevegelse (antagonister) må slappe av. Signaler fra sensorer som mekanoreseptorer og muskel- og senespoler må leses av og alt må organiseres i en herlig symfoni med et uendelig antall variasjoner på de enkelte detaljene som utgjør helheten. Det er dette som er selvorganisering. Så når vi sier at det å kunne gjenskape en bevegelse også er en form for langtidshukommelse, så betyr det at bevegelsen må gjenskapes på nytt hver gang. Den må konstrueres fra bunnen av.
Slik er det også med minner. Vi kan ha lett for å se for oss minner som statiske, slik de er lagret i et arkiv eller på en harddisk, bare for å hentes frem når vi ønsker. Men minner eksisterer i praksis ikke i sin helhet. De må også konstrueres fra bunnen av hver gang de skapes. Når vi opplever minnene våre som en viktig del av det som er oss, betyr det bare i praksis at det ikke finnes noen kjerne av oss, for minner er som lærte bevegelser, de kan endres og er aldri statiske. Vi kan huske feil, vi kan huske annerledes, vi kan bygge på og utbrodere på minner og siden det å huske er å gjenskape minner på nytt fra bunnen av og siden vi endrer oss mellom hver gang de gjenskapes, vil de alltid gjenskapes i en ny og endret kropp.
Det finnes legemidler som kan gjøre at vi ikke husker og som i praksis kan slette og eller endre minner. I dyrestudier på tidlig 2000-tallet viste man at om man gav rotter et stoff som hemmer protiensyntese i hjernen, mens de er opptatt med et minne om at en lyd er knyttet til et elektrisk støt, så glemmer de at akkurat den lyden er knyttet til støt, men kan huske andre lyders assosiasjon med det samme støtet. I praksis klarte man å selektivt fjerne minner i rotter (LeDoux, 2022). Ut fra dette funnet sprang en stor mengde forskning på det som kalles reconsolidation of memory. Konsolidering i denne sammenhengen betyr at et minne er lagret og rekonsolidering betyr strengt tatt relagring av minner og implisitt at de er endret når de lagres på nytt.
Denne forskningen har blitt kritisert fordi mange opplever og mener at minner er hellige og ikke burde endres på. Andre igjen argumenterer for at minner alltid endres hver gang de gjenskapes og de kan endres på så mange måter naturlig. Mange former for terapi har som mål å endre på minner og hvordan de oppleves. I tillegg har man i denne forskningen en svært nyttig behandling for blant annet traumer, en type minner som kan være fullstendig nedbrytende for oss. Men vi har enda ikke fått en medisin som kan slette enkeltminner. Den typen minner vi kaller klassisk betinging som forskningen var basert på er på mange måter enklere enn et menneskelig traume (Haubrich et al., 2020). Men den medisinen vi har, kan utvilsomt endre på minner og hvordan de lagres (Lee et al., 2017).
Minner kan også eksistere i oss på forskjellige måter. Den kjente nevrobiologien og fantastiske formidleren, Oliver Sachs forteller om musikeren Clive Waring. Han fikk hjernehinnebetennelse fra herpes og mistet nesten all sin evne til å huske. Han var helt tilstede og fungerte kognitivt, men erfaringer ble ikke lagret og etter bare et øyeblikk startet han helt på nytt uten noe minne om hva som akkurat hadde skjedd. For eksempel kunne han legge igjen telefonbeskjeder til kona fra institusjonen han bodde på, hvor han forklarte at han ikke visste hvor han var og ba henne om å komme å hente ham. Slike beskjeder kunne han legge igjen hvert 10-15 min, fordi han aldri husket at han akkurat hadde gjort det. Han kunne ikke huske hvordan kona så ut og ville oversett henne om hun bare hadde gått forbi. Han kunne ikke huske navnet hennes, men når hun kom og besøkte ham på institusjonen møtte han henne likevel med en voldsom glede og lettelse over å oppleve en kjent person han visste han var glad i. Og selv når språket hans for det meste var borte, kunne han likevel synge sanger som var kjente for ham og til og med dirigere et helt kor uten problem, men også uten noe minne om at han hadde gjort det i etterkant. Musikk har en helt spesiell plass i vår fysiologi og er knyttet til våre minner på en unik måte.
Når man hører historier som den om Clive Waring, som kun har en svært kort hukommelse, men som likefult blir glad når kona kommer på besøk, er det lett å ty til poetiske beskrivelser som at «kroppen husker», og da i betydningen; den del av kroppen som er under hodet. Eller så kan man ty til og lete etter forklaringer som ligger i det mer esoteriske og uforklarlige. Dette er en vanlig, men uheldig felle å gå i. Det drar oss vekk fra forståelse og kunnskap. Vi kan godta disse fantastiske eksemplene på hvordan minner er lagret i oss og godta at de lagres på ulike måter og at minner og vår fysiologi er svært kompleks. Noen ganger er mer poetiske beskrivelser bedre til å formidle dybden, men vi må ikke bli uvitenskapelige eller leite etter noe vitenskapen kommer til kort med. At man ikke kan forklare alt ved oss mennesker ennå, er ikke noe tegn på mangel ved vitenskapen, men et tegn på at vi er svært komplekse og det vil ta tid å skaffe kunnskap om alle våre funksjoner.
En utfordring med å være en kropp som lever i nåtiden, men kun har minner fra fortiden er at vi får et urealistisk syn på fremtiden. Daniel Kahneman sa at historiene om fortiden er så gode at de skaper en illusjon om at livet er forståelig. For ting gir så mye mer mening i ettertid. Det er i ettertid at vi gir erfaringer mening og forklarer dem for oss selv, ofte med en opplevelse av at det selvfølgelig ikke kunne blitt på noen annen måte. Det at fortiden gir så mye mening for oss, gjør at vi overvurderer vår evne til å predikere fremtiden. Verden er rett og slett langt mer kompleks og uforståelig enn den virker som. Illusjonen av at verden gir mening er kanskje noe vi trenger og den hviler på vår nesten uendelige evne til å ignorere hva vi ikke vet. Kropper trenger å skape mening og kan ikke eksistere i for mye usikkerhet, derfor skaper hjernen en opplevelse av mening enten meningen er der eller ikke. Slik sett er vi alle offer for en redigering av og tukling med minner. Minner er en del av oss, det er kunnskap lagret som sannsynlige fyringsmønstre i hjernen vår, men de endres hver gang de tenkes og de er ikke til å stole på. Jeg skal ikke undergrave verdien av minner. Gode minner er uvurderlige og kan gi livet den meningen det trenger. Kanskje er kunnskapen om minners flyktighet og fysiologiske natur et argument for å fokusere ekstra mye på å være tilstede i øyeblikket og for å leve i nåtiden?
Litteratur
Haubrich, J., Bernabo, M., Baker, A. G., & Nader, K. (2020). Impairments to Consolidation, Reconsolidation, and Long-Term Memory Maintenance Lead to Memory Erasure. Annual Review of Neuroscience, 43, 297-314. https://doi.org/10.1146/annurev-neuro-091319-024636
LeDoux, J. E. (2022). The day I told Karim Nader, «Don’t do the study». Brain Research Bulletin, 189, 1-3. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.brainresbull.2022.08.012
Lee, J. L. C., Nader, K., & Schiller, D. (2017). An Update on Memory Reconsolidation Updating. Trends in Cognitive Sciences, 21(7), 531-545. https://doi.org/10.1016/j.tics.2017.04.006
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar