Det AI-genererte bildet til dette innlegget er brukt for å understreke innholdet. Bildegeneratoren har ingen kunnskap om verktøy eller praktiske ferdigheter og vil aldri kunne ha det. Dermed er verktøyene som er vist i stor grad meningsløse og ubrukelige. Det å ta et bilde er også en kompleks kompetanse bestående av praktiske og teoretiske ferdigheter bildegeneratorer desverre har begynt å erstatte.
3.5 Vite hva og vite hvordan
Det aller meste av mine praktiske kunnskaper om bygging og snekring kommer fra internett og mye fra YouTube. DIY-filmer (Do It Youself/ gjør det selv) er en stor del av innholdet der. Og det er langt flere filmer på nett enn det som strengt tatt er nødvendig. For mange av oss er slikt innhold gull verdt når praktiske utfordringer vi mangler kunnskap om skal løses. Men det er også interessant hvor mange som lager slikt innhold, uten å tjene på det, tilsynelatende kun ut ifra et behov om å dele sin kunnskap. Dette er nok også evolusjonært innebygd i oss. TV-show som handler om bygging og fiksing av hager, hjem og annet er kjempepopulære. Men disse ser vi ikke på som en DIY film som skal hjelpe oss med å løse et konkret problem. Vi ser på dem av en annen grunn. Og jeg tror det i stor grad er lengsel etter å kunne gjøre det selv. Vi ser både ut til å ha en indre driv til å formidle og dele praktisk kunnskap og samtidig et ønske om å tilegne oss praktisk kunnskap. Praktiske ferdigheter spiller en helt spesiell rolle for våre kropper og har en helt spesiell plass i våre liv.
Da jeg jobbet med min mastergrad på Norges Idrettshøgskole, jobbet jeg samtidig på eiendomsavdelingen og gjorde vaktmesterarbeid. Når man sitter og skriver og leser vitenskapelige artikler, så lærer man, men det er ofte ikke merkbart hva man lærer og det kan til tider føles ut som om man forstår mindre fremfor mer. Da er det godt å kunne gå ut og gjøre en helt konkret arbeidsoppgave som for eksempel klippe gress. Man ser øyeblikkelig når man er ferdig. Det er ingen tvil om resultatet og tilfredstillelsen er øyeblikkelig. Når jeg treffer en stein med gressklipperen og bladet blir bøyd er det en helt konkret oppgave å få av bladet, rette det ut og skru det på igjen. Og når jeg starter klippingen igjen får jeg øyeblikkelig tilbakemelding på om kunnskapen min om å fikse bladet var tilstrekkelig. Dette er et vesentlig skille mellom praktisk kunnskap og teoretisk eller ren kognitiv kunnskap. Og det er den praktiske kunnskapen som er hovedformen for kunnskap vi er utviklet for og som er dypest integrert i oss gjennom vår evolusjon og det er utvilsomt den kunnskapen som i størst grad kan gi oss opplevelser av mestring og mening. Det er ikke rart at vi lengter etter å gjøre, endre, skape, forme og fikse.
Kropper er bedre laget for å vite hvordan, enn for å vite at – det vil si, handle fremfor å beskrive eller tenke. Men det er samtidig en grunn til at vi har fått så store hjerner som vi har fått. Sammenlignet med de andre dyrene har vi en vanvittig kognitiv kapasitet. Vårt språk er ett eksempel på et felt hvor vi er overlegne. En hypotese for hvordan språk opprinnelig utviklet seg er det som kalles «the technologial hypothesis» som sier at språk kan ha utviklet seg naturlig fra gestikulering i en tid der vi hadde behov for å overføre kunnskap om det å lage steinverktøy. Selv om teorien også har blitt kritisert (Cataldo et al., 2018) er det en spennende tanke at det kan ha vært gjennom behov for å formidle ferdigheter gjennom gestikulasjon fra en person til en annen at grunnlaget for utvikling av språket vårt kan ha blitt lagt. Tenk hvilken superkraft det var for de første menneskene som utviklet et mer avansert språk? Plutselig var en langt større del av enkeltpersonens kunnskap lett delbar med andre personer. Effektiviteten i formidling om handlinger som hvor et byttedyr var, eller hvordan man former et våpen, gikk opp flere hakk. Og med økende språkkompleksitet økte muligheten til å vokse en felles kunnskapsbase og formidling av kunnskap på tvers av generasjoner. Alt på grunn av formidling av praktiske ferdigheter.
Å kunne gjøre en bevegelse med en viss grad av kontroll, er motorisk ferdighet. Vi vet alle viktigheten av å være aktiv for helsens skyld. Men få vet hvor viktig bevegelse er for tenking. Gestikulering er bevegelse som støtter språk og tenkning. Forskning på gestikulering viser oss hvor grunnleggende bevegelse er for vår væren og hvor lite vi er laget for kun å bruke hodet. Gestikulering kan brukes til å kommunisere svært mye ifra steder, konsepter, emosjoner og ulike ordklasser (Tversky & Jamalian, 2021). Vi har uttrykk i språket vårt som nesten ikke fungerer uten gestikulering slik som «der borte» eller «denne veien». I en studie lot man voksne mennesker se en film om hvordan en bilmotor fungerte. Noen fikk se filmen kun med ord, mens andre fikk se den med de samme ordene kombinert med gestikulering som underbygde funksjonene man snakket om. De som så filmen med gestikulering, lærte mer om hvordan bilmotoren fungerte til tross for at det ble sagt det samme i begge filmene og til tross for at ordene som ble sagt var nok for å få forståelse alene (Kang & Tversky, 2016). I en annen studie så man at forsøkspersoner som måtte sitte på hendene, sine i større grad slet med å finne riktige ord når de skulle prate (Tversky & Jamalian, 2021). I studier hvor collegestudenter ble bedt om å memorere komplekse systemer eller miljøer, så man at mange spontant begynte å gestikulere når de skulle ta til seg kunnskap. Og de konseptene de brukte gestikulasjon for å lære var de flinkere på i en påfølgende test enn der de ikke gestikulerte. Som en forsøksperson uttrykte det: “I can’t think without my hands” (Tversky & Jamalian, 2021).
Vi tenker også i tid og rom og hvordan vi tenker om eller oppfatter oss selv i bevegelse i verden i forhold til tid kan variere fra person til person. Vi kan for eksempel si at påska nærmer seg. I uttalelsen har vi plassert oss selv statisk på en tidslinje og sier at tiden er i bevegelse. Vi kan også si at vi nærmer oss påska. Da har vi plassert påsken statisk på en tidslinje og sier at vi forflytter oss i tiden. Har det noe å si da, tenker du kanskje. Men om en epost dukker opp i innboksen som sier at onsdagens møte er flyttet frem to dager, så kan det ha noe å si. Om man opplever seg selv som statisk og at tiden beveger seg mot egoet er møtet nå på mandag. Men om man opplever at egoet er i bevegelse og tiden som statisk er møtet nå på fredag. Ikke bare opplever vi oss selv i en eller annen form for bevegelse i forhold til tid og rom, vi har en tendens til å uttrykke at også vi (jeg-et) er i bevegelse. Vi kan for eksempel si at tankene vandrer, sinnet beveger seg, eller i møte med manglende ord at «det står helt stille for meg.»
Å kunne gjøre, er en type kunnskap i seg selv, men den stikker dypere enn kun at man kan gjennomføre en handling selv. I en kinesisk studie lot man tre grupper bestående av college basketballspillere, hobbybasketspillere og ikke-basketballspillere, se en film av en person som skjøt et basketskudd. Filmen ble stoppet før ballen traff kurven. De ulike gruppene fikk se bilder fra filmen i ulike deler av skuddet. Deltakerne i studien ble bedt om å gjette på om ulike skudd kom til å treffe eller ikke. I siste del av skuddet, det vil si fallfasen til ballen mot kurven, var de som spilte mest basketball selv, flinkere til å si om ballen kom til å treffe eller ikke og de var generelt sett flinkere til å si om en ball kom til å treffe hvis det var et skudd som traff, enn vanlige folk (Li & Feng, 2020). Andre studier har vist enda større evne til å forutse treff blant spillere sammenlignet med ikke-spillere (Aglioti et al., 2008). Det at basketballspillere kan se starten av et skudd og med større sikkerhet si om ballen vil treffe i kurven enn det vanlige folk gjør, betyr at de har en type kunnskap vanlige folk ikke har. Men hva slags kunnskap er det?
Jeg har nok blandet begrepene kunnskap og ferdighet litt. Fra et epistemologisk filosofisk perspektiv hvor man blant annet er opptatt av sannhet, kan vi argumentere for at motoriske ferdigheter ikke er ekte kunnskap. Men slik ordet kunnskap brukes utenom denne filosofien, vil motoriske ferdigheter på alle måter være en type kunnskap. En lært bevegelser er også kunnskap og når du har lært en bevegelse og kan gjenkalle den, er det langtidshukommelse. I 1945 snakker den britiske filosofen Gilbert Ryle (1900–1976) om skillet mellom «Knowing how» og knowing that» og argumenterte sterkt for at dette er to helt forskjellige typer kunnskap. Det å vite at, blir ofte kalt deklarativ kunnskap eller proposisjonal kunnskap, som enkelt sagt betyr at vi kan gjengi fakta med språk. Ryle argumenterte for at vi ikke kan fortsette å knytte intelligens til det å kunne sette ord på ting. Man kan være intelligent også uten språk, for eksempel gjennom å være dyktig til å utføre fysiske teknikker og det er denne typen intelligens han kalte knowing how. Vi kaller det nå ofte prosedural kunnskap. Nå er det nok ikke fullt så enkelt som Ryle foreslo. En god formidler av fysiske ferdigheter som en mestertømrer eller en trener i idretten, kan i stor grad formidle bevegelser også gjennom ord. Noe som tyder på at skillet mellom prosedural og proposisjonal ikke er så tydelig. Vi kan også ha stor «gjøre»-kunnskap eller know how, uten å egentlig kunne gjøre selv. Den dyktige idrettsutøveren, som senere blir trener, kan ha en fundamental forståelse og kunnskap om bevegelser den ikke lenger kan gjøre selv, men likefult kan formidle godt.
Evolusjonært sett har menneskets intelligens i hovedsak ligget i en stor evne til å gjøre og å utvikle motoriske ferdigheter slik det har hos alle andre dyr. Dette var alt ifra det å skape klær og tekstiler, skape kunst og redskaper fra ulike emner, jakt- og lekteknikker som kaste, snike, klatre til det å skape rytmer og musikk med kropp og instrumenter. I det hele tatt er det slik vi i hovedsak har vært intelligente gjennom vår lange historie som art. Vi har vært knallflinke på å vite hvordan og det er slik vi har vært kunnskapsrike. Bare svært, svært nylig i vår evolusjonære historie har kunnskap i hovedsak blitt knyttet til å vite at. Den moderne skolen er nok mer rettet mot proposisjonal kunnskap enn prosedural, og de menneskene som er intelligente gjennom å ha stor kapasitet for eller har stor prosedural kunnskap, får liten mulighet til å utvikle sin kunnskap i skolen.
Som samfunn setter vi utvilsomt ikke nok pris på knowing how eller prosedural kunnskap. Fagene i videregående skole som har lavest status er de yrkesfaglige, som også er de fagene som har størst fokus på denne typen kunnskap. I hverdagen er det mest idrettsutøvere eller dyktige musikere som blir hyllet for sine fysiske ferdigheter. Vi ser opp til dansere eller mennesker vi kan se på TV eller i sosiale medier som er dyktige til å gjøre. Men samfunnets fundament er en annen type mennesker som er også har mye prosedural kunnskap, det er blant annet bønder, tømrere, elektrikere, murere, bilmekanikere og så videre. Mennesker som er kjempesmarte, bare på en annen måte enn slik vi tradisjonelt måler smarthet.
En kropp kan romme mye kunnskap og mange former for kunnskap. Vi kan dele kunnskap inn i proposisjonal og prosedural kunnskap. Men vi kan også dele inn en kropps kunnskap i den kunnskapen den er klar over og dermed kan dele med andre, og kunnskap den ikke er klar over. Kunnskap vi er klar over og kan dele med andre kalles eksplisitt kunnskap, men vi kan også ha mye kunnskap vi ikke er klar over og den blir ofte kalt taus kunnskap. Det var den britisk-ungarske vitenskapsmannen Michael Polanyi som virkelig satte fokus på denne typen kunnskap med begrepet «Tacit knowledge». Polanyi skrev at, «We believe more than we can know, and know more than we can say.» I en mer moderne form kalles taus kunnskap «embodied knowlegde», kroppsliggjort kunnskap. Men her mener jeg vi gjør oss selv en stor språklig bjørnetjeneste. Som skrevet tidligere er alt kroppslig, også alle typer kunnskap. Og det er heller ikke et tydelig skille mellom det som er taust og eksplisitt, men heller en flytende overgang. Bruker vi begreper som kroppslig, sier vi implisitt at noe er ikke-kroppslig, og det kan det ikke være. Ingenting kan eksistere i oss utenom i kroppen.
Likefult trenger vi et samfunn som anerkjenner taus kunnskap. Eksempler på taus kunnskap kan være ferdigheter man har, som å sykle eller å spille et instrument, som man kan gjøre, men ikke nødvendigvis kan forklare med språk hvordan man gjør. Man bare kan det. Språk kommer alltid til kort i formidling av fysiske ferdigheter. Vi som jobber med bevegelse og formidling av bevegelse, vet at den enkleste måten å formidle bevegelse fra en person til en annen er gjennom å vise bevegelsen. Og kan vi ikke det, er verbal formidling en et alternativ, men et langt dårligere.
I 1992 kom den første publiserte beskrivelsen av det vi nå kaller speilnevroner. Dette er nerveceller i et område av hjernen viet motorikk som fyrer både når en person gjør en handling eller bevegelse, men også når man ser en annen person gjøre en bevegelse. Speilnevroner gjør at observasjonen av en bevegelse nærmest blir gjennomført på et kognitivt nivå av hjernen til den som observerer. Man sier ofte at for å lære bevegelser må man gjøre bevegelser, men eksistensen til speilnevroner viser at bevegelser til dels kan læres og overføres fra individ til individ uten at mottaker beveger seg. Speilnevronene er også et viktig grunnlag for empati ettersom tolkning av andres emosjoner i stor grad baserer seg på deres kroppsspråk, bevegelse og mimikk (Bonini et al., 2022). Vi føler på en måte det andre gjør og forstår bevegelsesaspekter av adferd hos andre godt. Herming er slik vi starter vår bevegelseslæring som barn. Som spedbarn gjør vi alt vi kan for å etterligne ansiktsbevegelsene til våre foreldre. Gjennom å se et muskelsamspill hos andre gjør barnet sitt beste for å koordinere sine muskler for å gi samme resultat.
Mennesker med autisme har ofte en dysfunksjon i sin motorikk som går hånd i hånd med reduserte mellommenneskelige egenskaper som empati (Cook, 2016). Det er sannsynlig at de to henger sammen. Bevegelse spiller en fundamental rolle i å forstå andre. Dette gjelder ikke bare mellom mennesker, men også mellom andre dyr. En hypotese for hvordan vi kan samhandle så godt med og forstå hunder, er at vi begge har et godt speilnevrongrunnlag for en slik tverrartlig bevegelsesforståelse (Lamontagne & Gaunet, 2024)
Vi kan mer enn vi kan si, sa Polaniy. I hverdagen bruker vi svært mange ferdigheter, både kognitive og motoriske som vi ikke vet hvordan vi kan og ofte ikke engang at vi kan. Det vil si, vi anerkjenner ikke hvor mye vi faktisk kan, fordi vi ikke egentlig vet alt vi kan. For eksempel det å navigere sosiale situasjoner på en god måte, krever svært mye sosial ferdighet, men slik ferdighet er sjelden noe vi kan beskrive eller med letthet forklare til andre. Det er bare noe man er flink til. Men også dette er kunnskap som bør anerkjennes.
Om du hadde spurt de tidligere nevne basketballspillerne om hvordan de kunne vite med så stor sikkerhet at en ball ville treffe i kurven, det vil si, nøyaktig hvilke tegn ved ballen eller dens bane de så, ville de ikke kunne gitt noe godt svar. Kunnskapen var der, den er integrert i oss, i kroppen, men den er ikke mulig å uttale. Man kan like fullt øve på å gjøre taus kunnskap eksplisitt. I min jobb hvor jeg jobber med bevegelser og å lære bort fysiske ferdigheter, er det et mål å i størst mulig grad gjøre det tause eksplisitt. Men det er en prosess som skaper stor ydmykhet overfor hvor mye kunnskap vi faktisk kan ha som ikke kan uttales og det å bruke ord blir aldri nok. Bare handlingen i seg selv viser ferdighetsnivået slik det er.
Litteratur
Aglioti, S. M., Cesari, P., Romani, M., & Urgesi, C. (2008). Action anticipation and motor resonance in elite basketball players. Nature Neuroscience, 11(9), 1109-1116. https://doi.org/10.1038/nn.2182
Bonini, L., Rotunno, C., Arcuri, E., & Gallese, V. (2022). Mirror neurons 30 years later: implications and applications. Trends in Cognitive Sciences, 26(9), 767-781. https://doi.org/10.1016/j.tics.2022.06.003
Cataldo, D. M., Migliano, A. B., & Vinicius, L. (2018). Speech, stone tool-making and the evolution of language. PloS One, 13(1), e0191071. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0191071
Cook, J. (2016). From movement kinematics to social cognition: the case of autism. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences, 371(1693), 20150372. https://doi.org/doi:10.1098/rstb.2015.0372
Kang, S., & Tversky, B. (2016). From hands to minds: Gestures promote understanding. Cognitive Research: Principles and Implications, 1(1), 4. https://doi.org/10.1186/s41235-016-0004-9
Lamontagne, A., & Gaunet, F. (2024). Behavioural Synchronisation between Dogs and Humans: Unveiling Interspecific Motor Resonance? Animals (Basel), 14(4). https://doi.org/10.3390/ani14040548
Tversky, B., & Jamalian, A. (2021). Thinking Tools: Gestures Change Thought About Time. Topics in Cognitive Science, 13(4), 750-776. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/tops.12566 136
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar