«A child should be educated for life, not taught to be tested.»
Richard A. Kauffman & David Sloan Wilson 2016
3.6 Ferdighetens økologi
En vinter for noen år siden måtte jeg måke snø av et uthus vi har. Det har vinduer i taket så jeg kan ikke stå på selve taket. Får å klare å få taket fritt for snø måtte jeg blant annet sitte på kne på en om lag 30 cm bredt beslag i overkant av vinduene hvor jeg kunne hekte foten mot kanten av taket for å ikke skli ned og dermed ake meg bortover mens jeg feide. Kanten jeg satt på er ca. 3,5 m over bakken. Det er også vanskelig å sette stige på mange sider av huset og noen ganger var jeg nødt til å stå i en stige som strengt tatt bare balanserte på en fot. Men det går det også, om man plasserer seg godt og sørger for at tyngdelinjen til hele dette systemet ikke faller langt utenfor stigens lille støtteflate. Dette er ikke ment å være en skrytehistorie. Men jeg husker at jeg tenkte etter jeg var ferdig med måkejobben, at jeg var takknemlig for at jeg har såpass god motorikk og er i såpass god fysisk form som jeg er. Hadde jeg ikke vært det, kunne jeg ikke ha gjort dette arbeidet selv og måtte betalt andre for å gjøre det. Jeg husker at jeg videre tenkte at, ikke bare var jeg takknemlig for å være i den formen jeg var, men også at dette var en type aktivitet som jeg faktisk kan godt og som jeg føler jeg mestrer på et høyt nivå og er litt stolt av. Jeg har brukt mye tid opp igjennom livet på å bevege meg og trene både styrke, bevegelighet, balanse og andre koordinative egenskaper. Jeg klatret veldig mye i trær i barndommen og har klatret opp på og hoppet ned fra mange tak. Slike typer oppgaver som det denne snømåkingen var, er noe jeg vet jeg kan og som jeg følger meg selvsikker på når jeg gjør dem.
Om en tilskuer med mindre erfaring med denne typen fysisk anstrengelse hadde sette meg i denne måkesituasjonen, vil jeg tro den hadde følt på en langt større risiko enn det jeg følte. Vurdering av risiko kan være både objektiv og subjektiv og den subjektive har ikke andre tilgang på. En tilskuer kan ikke kjenne på en annen persons kroppskontroll, men vil måtte vurdere risiko ut ifra egne erfaringer med liknende oppgaver. Dette er grunnen til at barnehagelærer bør ha egenerfaring med fysisk utfoldelse. Uten det kan de bli overbeskyttende og ta fra barn mulighetene til å lære som ligger i risikolek.
Når vi gjør noe vi kan godt betyr det at vi har en høy grad av visshet om og sikkerhet til hvor grensene for våre ferdigheter er. I det overnevnte tilfellet vet jeg, selv om dette ikke er noe jeg tenker på, ganske nøyaktig hvor grensen for mine ferdigheter er. Det betyr at jeg kan ha stor kontroll i aktiviteten og det er liten risiko for at jeg gjør feil hvor jeg går over egen evne og evt faller ned. Feilvurdering av egne evner i forhold oppgavens krav er en viktig grunn til ulykker i hjemmet. Den klassiske årsaken er at man en gang var i bedre form enn man er. Og så har man ikke opplevd og kjent at kroppen har endret seg siden sist man gjorde en liknende oppgave. Når den så skal gjøres, kan man plutselig oppleve at kroppen er annerledes og mindre dyktig enn sist oppgaven skulle gjøres, ofte med uhell eller ulykke som utfall.
Det å mestre noe på et høyt nivå og å kunne bli så flink i en praktisk aktivitet at man får en stor grad av treffsikkerhet på hvor grensen for sine ferdigheter slutter, er en viktig opplevelse for oss mennesker. Alle barn, unge og voksne burde få oppleve dette flere ganger gjennom livet. Barn vil i stor grad naturlig drive med ferdighetslæring i fri lek, som for eksempel i hopping på trampoline. Men det er nesten umulig å få denne følelsen av stor mestring og presisjon i rene kognitive ferdigheter. Kropper er i større grad utviklet for å gjøre enn å tenke.
Jeg tror mange, og kanskje spesielt menn på min alder, har opplevd stor glede når noe uventet i hverdagen har gått i stykker med et påfølgende vellykket forsøk på å fikse det. Et toalett som plutselig slutter å fungere med påfølgende undring over dets funksjon, gradvis forståelse av dets komponenter og deres sammenheng, til en konkret løsning på problemet, kan være en stor kilde til mestring og mening. En mestring og mening som er alt for sjelden for mange i et moderne samfunn. Både det å ha gjøre-ferdighet og det å øve opp gjøre-ferdigheter er grunnleggende meningsfullt for kropper. Den amerikanske psykologen James J. Gibson la i sin tid frem begrepet affordance for å beskrive handlingsmulighetene dyr opplever i verden. Affordance er innbydelser til handling. For eksempel, når jeg ser en stol kan den for meg innby til sitting. Det er kanskje den eneste handlingsmuligheten jeg er umiddelbart klar over. Min datter på 8 år kan se den samme stolen og se at den innbyr til å klatre opp på og hoppe ned fra og lage hytte med, i tillegg til å sitte på. Hun kan se flere handlingsmuligheter ved samme gjenstand. I designverdenen er affordance eller innbydelser et svært viktig teoretisk begrep ettersom man ofte med design ønsker å styre mennesker til å handle på en viss måte. Det må være tydelig ut fra designet hvordan en døråpner skal fungere. Hvis døren må åpnes gjennom å dra i noe, kan vi designe det som må dras så det innbyr til draing og at den automatiske handlingsmuligheten man oppfatter er å dra. James J. Gibson skrev
«…the world unfolds itself in potential for action. We perceive the world in relation to what we can do with it. Thus, the world is inherently meaningful for our bodies and by moving we gain access to that meaning.»
Hvilke handlingsmuligheter vi ser i omgivelsene våre er blant annet er resultat av erfaring. Vi lærer også handlingsmuligheter ved å se på andre. Når man ser yngre barn på en lekeplass sammen med eldre barn, kan man i sanntid se hvordan de yngre barna får et utvidet repertoar av handlingsmuligheter gjennom å se på de eldre. Min erfaring er at vi mister mangfoldet av innbydelser fra miljøet vårt etter hvert som vi bli eldre. Om man ser en voksen gå tur med sitt barn og de kommer til en hindring i veien, kan man se hvordan hindringen for den voksne innbyr til å gå rundt, mens den samme hindringen for barnet innbyr til klatring og hopping ifra. Én ser hindringen som noe negativt, den andre som en kilde til lek, utfoldelse og glede. Det er mange grunner til at voksnes opplevde handlingsmuligheter reduseres. Blant annet sosial kutyme, mangel på opplagthet eller opplevelse av dårlig tid, alle årsaker til at vi slutter å leke og dermed mister vår lekenhet.
Jeg er redd for at reduksjonen i opplevde og aktualiserte handlingsmuligheter (det vil si de handlingsmulighetene vi benytter oss av) kommer med negative konsekvenser for vårt velvære. En ting vi mister, er et nært og intimt forhold til våre omgivelser. Til alt ifra natur, til urbane miljøer til de små løse objekter vi omgir oss med. Når vi slutter å bruke mulighetene i omgivelsene våre mister vi nærheten og tilhørigheten til omgivelsene. I Norge er hovedargumentet for at barn og unge i skolen skal ut i naturen og oppleve den, at de skal lære å bli glad i den og dermed ønske å bevare den. Det er lettere å være uengasjert i noe man ikke har et tett forhold til.
På 90-tallet oppstod det som skulle bli den verdensomspennende aktivitetsformen kalt Parkour i urbane miljøer i Frankrike. Ungdommer begynte å bruke byen som en hinderløype og utviklet sitt eget system med bevegelser og teknikker. Det var den ultimate innbydelsesidretten, ettersom hele poenget med aktiviteten var å finne handlingsmuligheter i det urbane miljøet. Det moderne urbane miljøet er grunnleggende menneskefiendtlig. Det er ikke godt tilpasset menneskekropper (eller andre kropper for den saks skyld). Et underlag av asfalt, vegger av betong og stolper og rekkverk i metall gjør alt hardt, utilgivelig og risikofylt for skjøre strukturer i kroppen. Enten vi tenker på det eller ikke, tror jeg hardheten i omgivelsene man registrerer i et urbant miljø hemmer oss. Det hindrer oss ifra å interagere med materialene. Det er med stor letthet at vi interagerer med planter, trær, sopp, lav og ulike underlag og ulikt liv i naturen. Og det er med stor letthet vi unngår det meste av omgivelsene i en by. Parkourutøverne (kalt traceurs) snudde på dette og tok tilbake kontrollen over sine urbane omgivelser ved å leke og interagere med dem. Omgivelsene var harde, men gjennom smarte teknikker kunne kroppen være myk og finne uendelige handlingsmuligheter i det harde miljøet.
Mennesker har utviklet seg i naturen. I all vår eksistens har vi hatt en høy umiddelbar og taktil nærhet til omgivelsene våre. Den type nærhet man kan erfare når man sitter på stranden og tar opp en neve sand. Man kjenner så godt igjen følelsen av sandkornene som renner ut gjennom fingrene. I sanden man studerer ser man steiner i ulike farger og fasonger, små skjell og rester av liv. Sandens egenskaper oppfattes gjennom den nøyaktige berøringssansen i hånden. Plutselig er det en hel verden å oppdage i en neve sand. Jeg tror menneskekropper har et behov for å føle både et eierskap til, kontroll over, og forståelse av det som utgjør omgivelsene våre og jeg tror mangel på dette skaper en form for savn. De dokumenterte helseeffektene av å være i, omgi seg med, og til og med bare se natur fra vinduet sitt, er svært store. Vi blir friskere av å se grøntområder fra vinduet vårt enn av å se betong enten vi interagerer med det vi ser eller ikke. En kropp kan ikke eksistere og trives alene uten en omverden den føler seg hjemme i.
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar