3.8 Lek
“Soon the child’s clear eye is clouded over by ideas and opinions, preconceptions, and abstractions. Simple free being becomes encrusted with the burdensome armor of the ego. Not until years later does an instinct come that a vital sense of mystery has been withdrawn. The sun glints through the pines and the heart is pierced in a moment of beauty and strange pain, like a memory of paradise. After that day, we become seekers.”
Peter Matthiessen. The Snow Leopard
Menneskekropper har behov for å øve opp ferdigheter og gjennom det oppleve mestring og mening. I ingen aktiviteter er dette mer synlig enn i lek. I den frie leken skjer all øving gjennom indre motivasjon. Fri lek defineres ofte ut ifra at den drives av egenverdien ved aktiviteten i seg selv. Altså er ikke noe mål frem i tid en del av motivasjonen. Dette er en viktig grunn til at leken tilbyr så mye viktig lærdom innen mellommenneskelige relasjoner for barn. Når leken oppleves så positiv i seg selv for barn, vil de gjøre sitt beste for å opprettholde leken. Det kan bety at om to barn leker og det ene blir misfornøyd med noen av lekens premisser, vil det andre barnet anstrenge seg for å tilpasse seg selv og premissene så leken opprettholdes. Dermed er lek den beste måten å øve opp det intrikate sosiale samspillet som kjennetegner menneskelig interaksjon. Denne interaksjonen er uendelig kompleks. Den hviler på verbalt språk, både hva som sies og hvordan det sies, på kroppsspråk, på tolkning, selvregulering, medfølelse og tålmodighet. Det krever mye øving å bli flink til å samhandle med andre mennesker på en god måte og denne kunnskapen utvikles ingen steder bedre enn i lek.
Nesten alle dyr leker, og mye av kroppsspråket som tilhører lek er likt på tvers av arter. Kuer og hester hopper tullete og nikker med hodet, hundene kaster også på hodet og driver med jagelek, fangelek, hoppe og bite lek og mange andre former for lek. I studier av lek på rotter ser man at de liker å bryte med mål om å bite motparten i nakkeskinnet. Når de får tak i motstanderes nakkeskinn gir de det en lett kos med snuta, før kampen begynner på nytt. Det er ingen tvil om at sosiale dyr leker mest. Det er fordi disse dyrene har størst behov for å utvikle egenskapene de trenger for å fungere sammen. Når noe er så gjennomgående på tvers av så mange arter som det lek er, så betyr det at det har vært svært viktig for oss evolusjonært sett. Mennesker leker spesielt mye. Vi har til og med denne spesielle og lange «ungdomstiden» andre dyr egentlig ikke har. Og over hele verden og i all tid, har menneskebarn først for fremst lekt. Leken er også ofte knyttet til det som er kulturelt viktig der det lekes. I for eksempel kulturer der jakt er viktig, vil mye av leken være jaktelek.
Noen lekforskere definerer ekte lek som fullstendig selvstyrt av barn og noe som springer ut av deres egne ønsker og innbydelser. Det betyr at ekte lek ikke kan være voksenstyrt. Da er det ikke lek i skolen om de har hauk og due eller slå på ring, men det kan være lek i friminuttene. Læreren som setter i gang en lek setter derfor ifølge denne definisjonen ikke i gang ekte lek. Hva det da bør kalles er ikke lett å si, men muligens idrett passer bedre. Det øyeblikket en voksen blander seg inn blir ofte leken endret fordi barna ikke lenger er skikkelig frie og vil tilpasse seg til det de tror den voksne vil se. Og når en voksen setter i gang lek vil leken være preget av barns tilpasninger til den voksnes forventninger. Den ekte leken kalles av noen forskere for fri lek og i dette tilfellet blir fri lek definert av at den ikke er styrt av ytre faktorer.
Man kan selvfølgelig være for og imot denne kategoriseringen. Et mål med å definere noe som ekte lek er nok et ønske om å virkelig anerkjenne det som er fundamentalt forskjellig og positivt i denne lekformen, sammenlignet med annen leken aktivitet. Kanskje er det enklest å snakke om at lek eksiterer på en skala fra mer eller mindre lekent fremfor å definere det som en dikotomi mellom lek eller ikke-lek. Men leken spiller en uvurderlig rolle i menneskers ferdighetsutvikling, enten det er motoriske ferdigheter eller sosiale ferdigheter. Jeg vil påstå at utforsking og læring i en lekende kontekst er noe av det mest verdifulle vi har som mennesker. Og gjennom all menneskelig historie, helt inntil ganske nylig, har alle menneskebarn brukt sin barndom og ungdomstid på å leke, være sosiale, utforske, danse, hoppe, klatre, bygge, utforske osv. De har hatt kontroll over sin egen tid. Samtidig har de også det naturlige ønsket om å lære det de voksne kan, som å lage verktøy, jakte, sanke eller bygge husly og dermed lært sine kulturspesifikke ferdigheter gjennom lek.
Lekforsker og psykolog Peter Gray skriver at:
«Play in our species serves many valuable purposes. It is a means by which children develop their physical, intellectual, emotional, social, and moral capacities. It is a means of creating and preserving friendships. It also provides a state of mind that, in adults as well as children, is uniquely suited for high-level reasoning, insightful problem solving, and all sorts of creative endeavors.«
Gray definerer lek slik:
Lek er:
- Fritt valgt og styrt av lekerne
- Indre motivert (utført for sin egen skyldt fremfor noen belønning frem i tid),
- Strukturert av regler i lekernes sinn
- Alltid kreativt og som regel fantasifull
- Utført i en aktive, årvåken, men relativt lite stressende sinnsstemning.
Han forklarer punktene slik: Fordi leken er fritt valgt og styrt av lekerne, er den en stor pådriver av barns læring av å ta initiativ, styre deres egen adferd, forhandle med og gå overens med lekekameratene og løse deres egne problemer. Fordi den er indre motivert, er lek hvordan barn oppdager, forfølger og blir dyktige i det de liker å gjøre. Fordi den er styrt av mentale regler, er lek hvordan barn lærere å planlegge, strukturere og skape grenser (regler) for aktiviteter som engasjerer dem. Fordi den alltid er kreativ og ofte svært fantasifull, er lek hvordan barn øver opp deres kapasitet for kreativitet og forestillingsevne. Den mentale lektilstanden kjennetegnet av å være aktiv, årvåken, men relativt lite stressende, har vist seg i mange studier å være en ideell sinnstilstand for å lære nye ting eller å gjøre noe som krever kreativitet eller danning av ny innsikt.
Peter Gray sine beskrivelser av menneskebarn sin barndom før vi skapte moderne samfunn, står i skarp og grell kontrast til hvordan en moderne barndom ofte er nå til dags. I Norge blir om lag 95 prosent av barn tatt ut av flokken, eller familien sin, og satt i en ny flokk kalt barnehage. Dette er en unaturlig flokksammensetning hvor de fleste andre barna rundt dem er nøyaktig like gamle og de voksne ikke har så sterke relasjoner til barna. Ofte blir de samlet i små rom med et begrenset handlingsrom, fult av andre barn, unaturlig mengder med støy og inntrykk og ikke minst med liten mulighet for å gå ut av situasjonen om man føler behov for det. F.eks. å kunne være alene, eller å legge seg å sove litt.
Den vestlige moderne barndommen er en skygge av den naturlige lekfylte barndommen. Den verdifulle leken til barn trues fra mange hold, men kanskje aller mest av skole og skolefaglig læringspress. Vi kan ikke lage noe skille mellom lek og læring. Leken er den absolutte viktigste læringsarenaen for barn. Men press på å lære skoleferdigheter, tar av tid som burde gått til lek i fra tidlig alder. I skolen er det som regel lite plass til lek, det er i hovedsak forbeholdt friminutter, men disse er sørgelig korte og uansett hvor god lek barna komme inn i, vil de bli avbrutt for en ny økt med skolelæring. Men det er ikke skolelæring barnekropper ønsker. De er ikke utviklet for å ønske læring av lesing, skriving eller regning. De er utviklet for å søke mestring av grunnleggende motoriske ferdigheter, for å søke å mestre og forstå det intrikate sosiale samspillet som kjennetegner menneskelig interaksjon, de er laget for å gradvis forstå, mestre og etterligne voksnes meningsfulle hverdagsaktiviteter som å lage, fikse ordne osv.
Det finnes mange trusler mot barns lek. Skolen spiser av barns tid til lek fordi vi har laget et samfunn hvor barn ikke kan være sammen med sine foreldre på dagtid og dermed må oppbevares en annen plass. Samtidig har vi som samfunn bestemt at hvis vi skal ha noe noen som helst sjanse for å henge med i økonomiske kappløp mellom nasjoner, så må vi sørge for å få så mye skolelæring som mulig inn i barna innen de forlater skolen. Vi kunne sett for oss mange andre måter å organisere samfunnet på, som ville gjort at barn kunne fått sin sårt tiltrengte tid til lek. Men da måtte vi tenke helt annerledes om samfunnsorganisering enn vi gjør nå, og det er sjelden populært hos dem som styrer og som skal stille til valg på forbedring av det som allerede eksisterer fremfor det revolusjonerende. Skolen er ikke den eneste trusselen mot barns lek. Organiserte fritidsaktiviteter er en annen. Det er voksnes frykt for at barna skal gå glipp av noe, som gjør at vi overorganiserer barns liv og tror det er bedre at de driver med for eksempel organisert idrett enn å være ute og leke med naboer. Dette er ikke å si at idretten bare er negativ, men den er ikke det samme som lek og det er langt flere negativ aspekter ved den organiserte idretten enn den frie leken. I idretten finner vi større fysisk og psykisk press, manglede aldersblanding, for stor voksenstyring som gjør at barn ikke lærer sosiale ferdigheter på egenhånd, og selvfølgelig alt det som handler om dårlige kroppsidealer, dårlige idrettskulturer med manglende fokus på fair play, miljø, bærekraft osv.
Skjermer har bare nylig blitt en trussel mot barns frie tid til lek, men sammenlignet med deres overorganiserte liv, ser skjermer ut til å være langt ifra det største problemet vårt. Det er bare det at vi har akseptert den historisk unormale normalen, som er en gjennomorganisert barndom med lite fri tid til lek og dermed oppfatter en siste og liten trussel mot barns tid, skjermer, som et langt større problem enn det er. Dette gjelder skjermer generelt, hva mobiltelefoner med mobilspill og sosiale medier gjør med barns helse utover tiden det opptar, er en helt annen sak.
Foreldres frykt for å la barn være alene er en stor trussel mot lek og i land som USA har det tilsynelatende vært en hovedpådriver i den drastiske nedgangen i tid til lek de har opplevd de siste tiårene (Gray, 2023). Om vi ikke ønsker å bli et samfunn som organiserer oss inn i ulage på grunn av selvforsterkende og høyst virulent frykt, så må vi aktivt jobbe imot og ta et standpunkt om hvilke verdier vi setter høyest. Det er vanskelig å få frem verdien av lek godt nok med så få ord som jeg vier det her. Men det mangler ikke på velskrevet og forskningsbasert litteratur om emnet. Når vi ikke anerkjenner viktigheten av ekte barndom rik på lek får det konsekvenser for blant annet hvordan vi utformer våre samfunn. I mange urbane områder blir barns lek situert til lekeplasser hvor offentlig godkjent utstyr tilbyr noen få stakkarslige og svært styrte handlingsmuligheter. Moderne lekeplassutstyr er drepende for barns motoriske kreativitet. Motsatsen er natur, hvis innbydelser til motorisk utfoldelse er nærmest uendelig.
Det er en logisk vei ifra en enkelt kropps mangel på lek til et potensielt dysfunksjonelt samfunn. Kropper som ikke får nok lek som barn, blir dårligere sosialt som voksne. Samtidig vet vi at det blir mindre fri lek i barns liv og stadig flere blir voksne med en barndom med for lite fri lek. Dette kan gjøre at vi gradvis normaliserer en voksenadferd som strengt tatt er «unaturlig» og ikke så godt egnet for å fungere i et større samfunn med andre kropper som den evolusjonært sett burde. Kunnskapen om at fri lek hos barn er en viktig empatibygger sammen med kunnskapen om hvor formative barneårene er med tanke på nevrologisk utvikling (empatien skapes av hjernen), gjør det lett å bli redd for et mindre empatisk samfunn som konsekvens om vi ikke ivaretar ekte fri lek, der barn lærer samspill med hverandre på deres premisser og uten vokseninnblanding.
Så kan nok noen bli redde for at barn ikke nødvendigvis vet best og kan være for slemme med hverandre i fraværet av voksne som passer på dem. Det kan kanskje være, men det ligger i den frie lekens natur at leken går over om noen ikke klarer å følge de uskrevne lekereglene, Og kanskje har vi for liten tillit til at barn og ungdom kan klare seg ganske godt alene. Jeg husker hvordan jeg skrev analyse av William Golding sin Lord of the flies da jeg gikk på videregående skole. Selv om jeg like boka godt da, forsto jeg ikke helt dybden i det jeg leste. En av tingene jeg ikke forsto, men som jeg vet nå, er at bildet Golding lagde av barn som blir forlatt på en øde øy uten voksenoppsyn og dermed blir primitive, voldelige og sosialt dysfunksjonelle vesener som sloss om ressursene, var en fullstendig usannsynlig fantasi. Barn trenger ikke voksne for å fungere godt sammen. Dette har vi mange gode eksempler på. Ett kommer fra en ekte versjon av Golding sitt eventyr (Lord of the flies kom ut i 1954 og det er kanskje ikke rart at Golding hadde et heller mørkt syn på menneskets natur etter hva som kom frem etter 2. verdenskrig). I 1965 drar 6 gutter på en båttur ut ifra Tonga i Stillehavet. Den yngste var 13, den eldste 16. De gikk alle på en katolsk internatskole og kjedet livet av seg der. De bestemmer seg for rømme til Fiji eller New Zealand. En storm fører dem i land på Ata og der var de forlist i 15 måneder. Da de ble funnet, var de antatt døde og alle begravelser var holdt. Men alle guttene overlevde, og ikke nok med det. Da de ble funnet hadde de laget en liten hage for matdyrking, hult ut trestammer for å fange regn i, laget en liten treningsplass med merkelige vekter, en badmintonbane, en innhegning til kyllinger og en permanent bålplass som de aldri lot slokke. De lagde arbeidsplan med ulike arbeidsoppgaver, og om de kranglet løste de det med time-outs. De lagde instrumenter og holdt motet oppe med sang og bønn. En av guttene brakk benet sitt. Da spjelket de andre benet og tok vare på ham til han ble frisk. I det hele tatt oppførte de seg diametralt motsatt fra guttene i Golding sin historie. Nå var de ekte guttene noe eldre enn dem i Lord of the flies, men det er nok usannsynlig at yngre barn ville blitt ville monstre, mens de bare et par år eldre ville klart å lage et velfungerende samfunn.
Poenget mitt et at barn klarer seg godt alene, uten voksenintervensjon og om de skal lære seg alle de viktige sosiale ferdighetene og dydene man trenger å lære og som læres best i lek med andre barn, slik som tålmodighet, toleranse, medfølelse, tilpasningsevne og selvregulering, så er det ofte best at voksne ikke blander seg inn. Antropologiske data fra jegere og sankere og pastoralister hvor barn får svært mye autonomi og fri tid, viser at de blir selvsikre og trygge individer som er sosialt dyktige.
Så ett viktig premiss for at mange kropper skal fungere sammen, er at vi tillater at kroppene bygger seg opp på en god måte gjennom en barndom som tillater dem å være barn på en naturlig og lite voksenstyrt måte. Vi må kanskje akseptere at fri lek er et fysiologisk behov på linje med god ernæring og at om ikke behovet møtes kommer det med negative konsekvenser. Og vi skal ikke glemme at lek og lekenhet ikke er forbehold barn. Vi finner mye lek hos voksne individer hos mange dyr og spesielt de som er veldig sosiale. Far til Tommy i Tommy og Tigeren (Tigeren heter Hobbs på engelsk og er oppkalt etter tidligere nevnte Thomas Hobbs som hadde et ganske dystert syn på menneskets natur) sa engang at voksne ikke leker, men må i stedet kalle det trening og de gjør det når de egentlig ikke vil. Det er mulig det er en litt trist sannhet i det han sier. Men trening og fysisk aktivitet kan ha mye lekenhet i seg og være en god arena for lek hos voksne. Og ikke bare trening, men enhver aktivitet kan være leken om bare om de rette premissene er på plass. F.eks. at vi føler oss psykisk trygge i situasjonen, har tid og overskudd og gjør aktiviteten i hovedsak på bakgrunn av en indre motivasjon. Lek og lekenhet, enten det er å spille i band eller spille fotball, har garantert mye helse og mening i seg og det vil være synd om vi organiserer oss som samfunn på en måte som gjør at leken blir utilgjengelig også for voksne.
«Det var ikke jeg som begynte å klatre – det var dere som sluttet!»
Arne Næss, etter han kom hjem fra Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964 og ble spurt om når han begynte å klatre.
Litteratur
Gray, P. (2023). Causes of Kids’ Gradual Loss of Freedom from 1950 to 1990. https://www.psychologytoday.com/intl/blog/freedom-to-learn/202310/causes-of-kids-gradual-loss-of-freedom-from-1950-to-1990 131
Pål Jåbekk 
Legg igjen en kommentar