Om å være en kropp 20 – Én kropp

4.0 Én kropp

Det er en lang reise gjennom kunnskap om kropp; fysiologi, biologi, psykologi, filosofi og andre fagfelt, som har gjort at jeg har kommet fem til perspektivene som jeg har presentert i foregående poster. Jeg forsøker å vise mitt syn på kropp og med syn på kropp, mener jeg strengt tatt, hva det vil si å være et menneske. Men jeg har erfart at dette synet kan skape motstand og ubehag i andre mennesker. Og jeg mistenker at motstanden i hovedsak kommer av hva ekte fysikalisme forteller oss om fri vilje og at man føler at all denne kunnskapen om sammenhengen mellom fysiologien og vårt indre liv på en eller annen måte reduserer verdien til et menneske. Selv ser jeg det ikke slik og jeg mener jeg selv er et eksempel på at det går an å akseptere en streng reduksjonisme og samtidig opprettholde en etikk og en moral og sette verdien av alt liv høyt. For etikk, godhet, omsorg og toleranse er også innebygd i oss og springer ut av dette spennende økosystemet som er en kropp. Og kropper trenger å leve sammen med andre kropper på en harmonisk måte.

Samtidig er jeg redd for at mitt perspektiv på kropp og sammenhengen mellom kropp og sinn et er luksusperspektiv. Jeg har det jeg vil kalle en ganske velfungerende kropp. Jeg har vært frisk og aktiv hele livet med kun små skader her og der. Jeg kan gjøre mer med min over 40 år gamle kropp en svært mange andre i samfunnet. Jeg er heller ikke videre misfornøyd med mitt egen utseende, og føler vel at det er noe jeg tenker svært lite på. Sånn vet jeg at mange ikke har det, selv om jeg ikke vet hvordan dette oppleves. Mange av oss er kropper som ikke liker sitt utseende eller funksjon. Jeg har all forståelse for at det da ligger en selvpreservering i å si at en kropp en noe man har, fremfor noe man er. Jeg lurer på om det å lære om hvordan man er en kropp, er litt som nytten man ser ved å tenke på sin egen dødelighet. Det kan virke som en positiv og ydmykende øvelse for noen, men som en mulig depressiv felle for andre. Dermed er de av oss som kan tenke på slike saker engasjert i en luksustenkning. Vi er jo tross alt svært, svært forskjellige, med svært, svært forskjellige økosystemer, nervesystemkoblinger, og opplevelser av å være en kropp.

En viktig grunn til å vite noe om hvordan kropper fungerer, er at alle våre strategier for å håndtere store samfunnsmessige utfordringer er avhengige av at vi forstår dette. Nylig avdøde psykolog og nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahnemann, presiserte dette. Vår hjerne er ikke utviklet for å lett forstå og gjøre noe med problemer som klimaproblemer. Tvert imot, sier han, om man skulle designet et problem som vi var grunnleggende dårlig utstyrt for å håndtere, så ville det se ut som klimaproblemet. Det er rotete, vanskelig å forstå, hviler på avanserte statistiske modeller og vanskelig vitenskap. Problemet kjennes ikke på kroppen, og premisset er at vi må leve litt mindre godt nå, kjøre mindre bil, ikke ha så mange goder og så videre, i håp om å påvirke det globale klimaet bitte litt i én retning om svært mange år. Han var derfor ikke optimistisk til demokratiers evne til å gjøre noe med klimautfordringen. Slik sett er dette et problem hvor flertallet er dårlig stilt til å ta smarte valg om fremtiden. Bare det faktum at noen mener det ikke finnes noen klimautfordring og sier det høyt, gjør at mange mennesker vil tro dette og dermed ikke se noen grunn til å gjøre noe som helst for å forbedre fremtidsutsiktene. Men om vitenskapen om menneskelig adferd forteller oss at det er sannsynlig at mange nok av oss ikke vil ta de rette valgene for en god femtid, for eksempel ikke stemme på de politikerne eller partiene som i størst mulig grad kan gjøre noe med utfordringen, så er det et eksempel på et problem som vanskelig kan løses demokratisk. Da kan man like mye være irritert på mennesker som ikke forstår eller tar til seg alvoret, som man kan være irritert på små barns naturlig manglende selvkontroll. Kravet er for høyt og går imot fysiologien og man kan være en så optimistisk politiker som bare det, men utfordringen er ikke annerledes enn Sisyfos sin.

Jeg har her brukt pedagogikk og læring som eksempel på hvordan fysiologikunnskap kan gi en type viktig innsikt. Pedagogikken bygger på psykologien og psykologien bygger på biologien, men pedagogikken er ofte helt eller delvis fraskilt kunnskapen om hvordan en kropp faktisk fungerer. Det er når denne fundamentale kunnskapen er fraværende, og vi likevel forsøker å forstå oss selv, at vi får problemer. Vi kan for eksempel ikke bygge et godt skolesystem uten at en kropps oppbygning og funksjon danner grunnlaget. I Norge står det i opplæringsloven at skolen skal være helsefremmende. Det målet vil aldri kunne nås om ikke fysiologi og evolusjonsbiologi og kunnskapen om hvor forskjellige vi er og hva vi er best utviklet for, danner grunnlag for hvordan vi driver skole. Skolen er bare ett eksempel på en del av vårt samfunn som preges negativt av at vi som samfunn kan for lite om, og tenker for lite på, hva det betyr å være en kropp.