Pål Jåbekk

Uten å gå inn på hvor lite lurt det er å ha et lavt inntak av naturlige animalske fettyper for helsens skyld (velg smør fremfor margarin), vil jeg si noe om hvor lurt det er å spise mindre fett for å gå ned i vekt. For den tradisjonelle anbefalingen til overvektige er å trene mer og spise mindre og viktigst er det å spise mindre fett. Denne strategien er basert på en rekke misforståelser og jeg har vist tidligere hvor mye man går ned i vekt av å trene (ingenting). Sannheten er at strategien mangler et rasjonelt grunnlag og studier viser tydelig at strategien ganske enkelt ikke virker.

istockphoto

At fett og energireduksjon ikke virker er ikke noe nytt. Allerede i 1970 var en av verdens ledende overvektsforskere, George Bray, overbevist om at kostholdsendringer ikke kunne behandle overvekt (1). Denne antakelsen kom som et resultat av at kalorirestriksjon gav svært dårlige resultater både i studier og i behandlinger. Noen år senere skrev Bray boken ”Handbook of obesity,” sammen med Bouchard og James. I boken vises det til store mengder data som tydelig illustrerer at den vanlige overvektsbehandlingen ikke virker. De tre forskerne skrev at; ”Energiinntak er tydelig økt etter signifikant tap av kroppsmasse. Videre, ved vektøkning øker ikke vekten monotont, men treffer et platå på en høyere vekt.”(2) Dette betyr på godt norsk, at om du går ned i vekt med tradisjonell slanking, kommer energiinntaket ditt til å øke. Du kommer til å spise mer fordi du er sulten og du kommer til å spise mer inntil du veier mer enn da du startet. Dette er det vanligste resultatet av denne strategien.

Man tenker kanskje at ting har endret seg, at ny og moderne forskning viser bedre resultater, men sånn er det ikke. I 2002 samlet 4 forskere sammen de beste studiene av lavfettkosthold og lavenergikosthold, og gjorde en analyse av disse studiene (metaanalyse). Denne analysen viste at mindre fett og mindre energi gav like gode resultater og begge strategiene førte til et så lite vekttap at strategien ikke hadde noen klinisk verdi (3). I 2008 ble denne analysen trukket tilbake av organisasjonen som stod bak. Dette til tross for at analysen var av høy kvalitet. Årsaken som ble oppgitt var at analysen var ”out of date.” Det virker rett og slett som om Cochrane organisasjonen, som utga artikkelen, ikke kunne godta å ha konkludert med at vanlig overvektsbehandling ikke virker. Men sånn er dessverre vitenskapen. Den preges av langt mer enn ønsket om å finne sannheten, blant annet politikk, økonomi og personlig vinning.

istockphoto

I 1993 startet en gruppe amerikanske forskere den hittil største og dyreste randomiserte kontrollerte studien av livsstil og helse (4). Studien ”The Women’s Health Initiative” satte ca 20 000 kvinner på et kosthold med økt inntak av frukt, grønnsaker og grove kornprodukter og mindre fett og mettet fett. Ca 30 000 kvinner fungerte som kontrollgruppe.

Etter seks år på dette kostholdet var gjennomsnittlig fettinntak i intervensjonsgruppen gått ned 8,2 prosent sammenlignet med kontrollgruppen. Etter 7,5 år var det gjennomsnittlige vekttapet hos de 20 000 kvinnene 1,9kg. Syv og et halvt år med mindre fett, mindre mat, mer frukt, grønt og korn var med andre ord omtrent like effektivt som å ikke gjøre noe i det hele tatt. Deltakerne i studien rapporterte at de i snitt inntok 360 kilokalorier mindre per dag i løpet av perioden. Når de likevel ikke gikk ned i vekt, konkluderer forskerne med at deltakerne må ha feilrapportert. Det var lettere å si at de 20 000 kvinnene ikke hadde gjort som de ble bedt om, enn å tro at det var noe galt med hypotesen som sier at de burde ha gått ned i vekt. I tilegg til at deltakerne ikke gikk ned i vekt, fikk de et økt midjemål og studien viste ingen bedring i risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Forskerne konkluderte i etterkant med at kostholdet man anser som sunt i hvert fall ikke gjør at kvinner går opp i vekt.

En ny tysk studie (5) bidrar til å vise akkurat hvor dårlig tradisjonell overvektsbehandling virker. Her hadde forskerne 106 svært overvektige personer med ulik grad av insulinfølsomhet. Disse ble satt til å innta mindre fett, mindre energi, mer fiber osv. De ble også bedt om å trene 3 timer i uken.

Målet med studien var å se om behandlingen virket forskjellig hos dem med god insulinfølsomhet, sammenlignet med dem med dårlig insulinfølsomhet. Etter 9 måneder med slanking hadde de insulinresistente deltakerne gått ned 3,3kg mens de insulinfølsomme gikk ned 2,4kg. Deltakerne veide i snitt 100kg da de startet, så vekttapet er latterlig lite. Problemet var at ulike mål på insulinresistens ble forverret hos dem som allerede hadde god insulinfølsomhet, mens forbedringen hos dem med dårlig insulinfølsomhet var svært liten. Det virket som om kostholdet gjorde de friske overvektige sykere, mens de syke overvektige knapt ble friskere.

Et godt råd for vektnedgang er å unngå dette symbolet

Konklusjonen til studien er at denne tradisjonelle behandlingen kun virker, helt minimalt, hos dem som er aller sykest. Forskerne konkluderte derfor med at denne typen behandling bør kombineres med medisiner for å være hensiktsmessig.

Man kan selvfølgelig gå ned i vekt om man bare spiser mindre, men vekttapet varer ikke. Det kan ikke vare, fordi man kommer til et punkt der man har gått ned i vekt gjennom å sulte seg og det er umulig å fortsette å sulte seg. Det eneste alternativet er å spise mer, men dette fører til at man går opp i vekt igjen. Mindre fett er det dummeste man kan gjøre om man er overvektig og det stikk motsatte av hva man burde gjøre. Det er nettopp dette studier av lavfettstrategier viser. Ofte går deltakerne ned i vekt i begynnelsen av studien, men jo lengre studien varer jo mer går de opp i vekt igjen.

I en helt ny og svært stor studie kom dette tydelig frem. Look AHEAD (Action for Health in Diabetes) studien (6) hadde som mål å undersøke hvor godt livsstilsbehandling av overvekt og type 2 diabetes virker. Over 5000 overvektige menn og kvinner ble tilfeldig delt i to grupper: intensiv livsstilsintervensjon (ILI) eller vanlig behandling (DSE: informasjon og støtte). ILI-intervensjonen hadde som mål å skape et vekttap på 7% og opprettholde dette vekttapet ut studien som varte hele 4år. Deltakerne ble bedt om å innta 1200-1800 kilokalorier, hvorav mindre enn 30% skulle komme fra fett og minst 15% fra proteiner. I tilegg var målet hos disse deltakerne å trene minst 175 minutter i uken. Deltakerne ble også fulgt nøye gjennom regelmessige møter (hver uke de første 6mnd, 3 ganger i mnd de neste 6 mnd) der de jobbet med adferdsendringer, problemløsning og målsetting. Man la med andre ord alle forholdt til rette for at deltakerne skulle få et varig vekttap. Men etter 1 år med denne intensive behandlingen hadde deltakerne, som i utgangspunktet veide 95kg (kvinner) og 109kg (menn) i snitt, kun gått ned 4,9kg (4,7%). Ikke nok med det, men dataene viste tydelig at deltakerne var begynt å legge på seg, og om studien hadde vart lenger ville vekttapet vært borte.

Slik ser en av grafene fra studien ut:

Grafen under viser av 74% av deltakerne i ILI-gruppen gikk ned i vekt, mens 26% gikk opp i vekt. Bare 46% av deltakerne i gruppen gikk ned mer enn 5% (ca 5kg). Kun 35% av deltakerne nådde målet med studien som var 7% vektnedgang.

Du lurer kanskje på hvorfor mindre energi og mindre fett fortsatt er standardbehandlingen av overvekt? Grunnen er enkel. Menneskene som jobber innen feltet har så lite kunnskap om både fysiologi og vitenskap generelt at de er overbevist om at strategien må være den eneste riktige. Når personer spiser mindre fett uten å klare å opprettholde vekttapet over tid, blir de beskyldt for å ha dårlig selvkontroll eller så prøver man å finne andre forklaringer, slik som infeksjoner eller miljøgifter. Sjelden er det noen som tenker at mindre fett kan være feil.

Referanser

(1) Bray GA. The myth of diet in the management of obesity. Am J Clin Nutr 1970; 23(9):1141-1148.

(2) Bray GA, Bouchard C, James WPT. Handbook of obesity. New York: M. Dekker, 1997.

(3) Pirozzo S, Summerbell C, Cameron C, Glasziou P. Advice on low-fat diets for obesity. Cochrane Database Syst Rev 2002;(2):CD003640.

(4) Howard BV, Manson JE, Stefanick ML, Beresford SA, Frank G, Jones B et al. Low-fat dietary pattern and weight change over 7 years: the Women’s Health Initiative Dietary Modification Trial. JAMA 2006; 295(1):39-49.

(5) Kantartzis K, Machann J, Schick F, Rittig K, Machicao F, Fritsche A et al. Effects of a lifestyle intervention in metabolically benign and malign obesity. Diabetologia 2011; 54(4):864-868.

(6) Wing RR. Long-term effects of a lifestyle intervention on weight and cardiovascular risk factors in individuals with type 2 diabetes mellitus: four-year results of the Look AHEAD trial. Arch Intern Med 2010; 170(17):1566-1575.