På tide å pensjonere alternative aktiviteter som begrep i kroppsøvingsfaget

Da Kunnskapsløftet kom i sin 2006 versjon, inneholdt læreplanen for kroppsøving et nytt begrep. Begrepet var alternative bevegelsesaktiviteter og det stod under Formål: «Opplæringen i kroppsøving skal ta vare på både tradisjonelle og alternative bevegelsesaktiviteter i faget og stimulere til eksperimentering og kreativ utfoldelse.»

Den gang var faget firedelt og under idrettsaktivitet stod det: «Hovedområdet idrettsaktivitet innbefatter et brett utvalg av idretter, danser og alternative bevegelsesaktiviteter.» Begrepet gikk igjen i flere kompetansemål i både barneskole, ungdomsskole og videregående skole.

Nå, etter Fagfornyelsen står fortsatt begrepet igjen i læreplanen, men det er fjernet fra alle kompetansemål og neves kun én gang under Fagrelevans og sentrale verdier. Nå står det: «Kroppsøving tar vare på tradisjonell bevegelsesaktivitet i samfunnet, men stimulerer også til eksperimentering og kreativ utfoldelse i alternative bevegelsesformer.» Og det er det. Det er ikke lenger satt opp som én del av tredelingen idrett, dans og alternative bevegelsesaktiviteter.

Da begrepet først kom i Kunnskapsløftet var det ikke i det hele tatt tydelig for verken lærere eller lærerutdannere hva som egentlig mentes med alternative bevegelsesaktiviteter og Udir publiserte i 2015 en veiledning (som nå av en eller annen grunn er fjernet fra nettsidene og ikke lenger tilgjengelig for offentligheten) til læreplanen hvor de skrev:

«Med dette begrepet menes aktiviteter som avspeiler mangfoldet av bevegelsesidealer som preger dagens barne- og ungdomskultur, og som står i kontrast til bevegelsesidealer i tradisjonell idrett. Eksempler på slike aktiviteter kan være rullebrett, snøbrett, cross-sykkel, freerunning eller parkour.»

Parkour ja. Jeg er gammel nok til at jeg husker fremveksten av Parkour. Helt ifra David Belle og kamerater løp rundt i gatene i Paris, til man forsiktig begynte å se parkour i filmene til den franske regissøren Luc Besson, til filmen Yamakazi og videre til YouTube til gradvis å bli mer og mer en hverdagslig aktivitet vi nå alle kan se i både små filmsnutter i sosiale medier til i den lokale parkourparken.

De som er litt eldre enn meg, og som var mer interessert i vinteraktivitet, vil nok ha samme opplevelse fra snowboard. Utforskende ungdomslek som gradvis blir allmenn aktivitet for alle. Nå kan man naturlig nok konkurrere i både snowboard og parkour. De er blitt store idretter med mye penger involvert.

Jeg vet ikke hva som skal til for å kalle en eller aktivitetsform tradisjonell. Alternative bevegelsformer som begrep står igjen i læreplanen som en motsats til tradisjonelle bevegelsesaktiviteter. Et problem med å definere noen bevegelsesaktiviteter som alternative, i dette tilfellet som alternative til de tradisjonelle, er at vi må definere hva de tradisjonelle er.

Highland games er en tradisjonell og gammel idrettstradisjon, vel og merke ikke i Norge, men likefult. Men det vil nok oppleves litt alternativt å øve på tømmerstokk-kasting eller høyballkasting med høygaffel i kroppsøving (men hvorfor ikke?). Rævkrok og glimabryting er virkelig tradisjonelle aktiviteter her i nord. Men skal de inn i kroppsøving bør de kanskje regnes inn under alternative? I Japan er det vanlig å sykle på etthjulssykler i friminuttene på barneskolen. Men det vil nok oppleves alternativt å gjøre det i kroppsøvingen. Yoga har lenge eksitert i samfunnet som noe tilknyttet alternative miljøer ved siden av naturmedisin og alternativ medisin som Ayurveda og troen på magiske energilinjer i kroppen. Noen vil påstå at Yoga slik det gjennomføres i vesten er flere tusen år gammelt. Det er det ikke. Den Yogaen vi finner i vesten er en ny tradisjon fra Sverige og USA som ikke er stort mer enn 100-200 år gammel (se blant annet her og her). Så fra et historisk perspektiv er vestens måte å praktisere yoga på ganske alternativ i grunnen. Den moderne Yogaen blir altså fremstilt som langt mer tradisjonsrik enn den er, men har blitt brukt som et eksempel på hva alternative bevegelsesaktiviteter i kroppsøving kan være.

Det norske friluftslivet, det er tradisjonsrikt det. Kanskje, men det kommer an på tidsperspektivet. Den Norske turfriluftstradisjonen er sterkt preget av rike briter og er ikke spesielt gammel. Både alternativt og tradisjonelt som begrep mister sin mening når vi ser nærmere på dem. Tolkningen av noe som alternativt eller tradisjonelt avhenger av perspektivet til den som tolker.

Robert E. Rinehart er en av dem som har skrevet en del om både ekstremsport og det han kaller «alternative sports». Men han sliter med å definere hva som ligger i begrepet «alternative sports» og refererer blant annet til seg selv når han en plass skriver: «Alternative sports may have elements of the mainstream or residual in them. However, their obvious difference from the mainstream ‘is that they have not gained widespread acceptance from mainstream audiences’.» Men i samme teksten fortsetter med å argumentere for at det ikke er noen klare linjer mellom tradisjonelle og alternative idretter og at det som evt kan gjøre noen alternative i stor grad er måten de gjøres på, ikke idretten i seg selv.

Den overnevnte teksten til Rinehart er i mine øyne verken spesielt god eller vitenskapelig i seg selv. Men den er også et sosiologisk forsøk på å definere idretter, altså sports ikke aktiviteter. Og begrepet eksisterer også i et økosystem av lignende begreper som, extreme, x, gravity, lifestyle, modern og action sports. Og det blir rot når et begrep fra slike forsøk på sosiologisk kategorisering tas inn i en læreplan.  

Udir sin definisjon av alternative aktiviteter som noe «[…] som avspeiler mangfoldet av bevegelsesidealer som preger dagens barne- og ungdomskultur, og som står i kontrast til bevegelsesidealer i tradisjonell idrett.» er en elendig definisjon.

For hadde de ikke laget et skille mellom tradisjonelle og alternative aktiviteter i første omgang, og dermed bundet seg til et definisjonsansvar som aldri vil være vellykket, kunne de ganske enkelt skrevet i læreplanen at aktivitetene elevene møter i kroppsøving skal avspeile mangfoldet av bevegelsesidealer som preger dagens barne- og ungdomskultur.

Om de i tillegg hadde lagt til at man i kroppsøving skal lære å være kritisk til idrettens rolle i samfunnet, så hadde man vært der man burde være etter min mening.

Rinehart foreslår at alternative idretter kjennetegnes av at de er deletakerkontrollert, fremfor styrt av et ytre organ, slik som et idrettsforbund. At de er individfokusert og har fokus på personlige prestasjoner. At de er mindre fokusert på konkurranse enn tradisjonell idrett (et sirkulært argument som ikke fungerer siden det tradisjonelle ikke er verken definert eller noe homogent). Og til slutt at de kjennetegnes av at de har et lite miljø som få kjenner til hvor man må være «på innsiden» for å få innpass.

Ser vi bort i fra det siste kjennetegnet vil stort sett all aktivitet som drives utenfor organisert trening i regi av klubber og forbund være alternative idretter, enten det er fotball på løkka, lek, skating, eller å gå tur på ski. Det siste kjennetegnet gjør at alternative idretter i hovedsak defineres som små og ukjente aktiviteter ikke drevet at store forbund eller klubber. Men i så fall er verken skating eller parkour alternative lenger.

I definisjonsforsøkene på noe som alternativt og noe som tradisjonelt ligger en underliggende konsekvens av at kvaliteten eller hensikten med bevegelsesaktiviteten er viktig. Ta eksemplet med langrennsski. Ski kan brukes til både idretten langrenn, med sine konkurranser og idrettsspesifikke teknikker, og ski kan brukes som fremkomstmiddel på tur uten noen riktige løsninger, konkurranse eller krav om å gjennomføre verken i gruppe eller alene.

Jeg har erfaring med idrettstradisjoner som stammer fra Asia og som er tett knyttet til taoismen og zen-buddhismen. Der er det stor vekt på begrepet Tao eller Do, som gjerne oversettes til veien eller metoden. Der er et grunnleggende filosofisk poeng at det ikke er hva vi gjør som betyr noe, men hvordan vi gjør det. Derfor vil man finne ordet eller endingen Do på ord som Judo, Kado, Chado, Tae Kwon Do osv. De tre første er japanske begreper, det siste koreansk. De tre første vil kunne oversettes til kampkunstens vei, blomsterbindingens vei og tekunstens vei. Do settes på som en endelse for å vise at her har man valgt en metode. Min metode kan for eksempel være kampkunst eller blomsterbinding. Da er dette metoden, veien og aktiviteten jeg skal bruke for å utvikle meg selv på en helt grunnleggende måte. Det kommer med premisser for hvordan man jobber, for eksempel med premisser for hvordan man øver, øker sin kompetanse, reflekterer, men også gradvis aksepterer at det ikke er noe endemål med reisen og at det er øvingen og aktiviteten i seg selv som er målet. Og de samme verdiene og den samme selvutviklingen kan læres uavhengig av hvilken aktivitet man bruker.

Slik ønsker jeg også at en læreplan i kroppsøving skal være. Så uspesifikk at den enkelte kroppsøvingslærer kan bruke ulike aktiviteter til å danne unge mennesker. Det opplever jeg at dagens plan langt på vei er. Læreplanen er laget uspesifikk for å kunne gi lærere mulighet til å gi en smakebit av den store verdenen av bevegelsesaktiviteter som finnes der ute. Dessverre kan det se ut til at det i praksis er noen få aktiviteter som går igjen og at dette ofte er store kjente idrettsaktiviteter som undervises svært likt slik de drives i den organiserte idretten. Dette er nok delvis på grunn av at rommene som brukes til kroppsøving er de samme som brukes til idretten, med sine rammebetingelser for utstyr og sine idrettsrettede innbydelser.

Men et viktig spørsmål i debatten rundt hvilke aktiviteter som skal brukes i kroppsøving er hvilke aktiviteter eller bevegelsestradisjoner vi skal eller bør vi ta vare på? Læreplanen sier at «Kroppsøving tar vare på tradisjonell bevegelsesaktivitet.» men det liker jeg ikke helt tanken på. Det at noe er vanlig eller tradisjonelt betyr ikke at vi skal ta vare på det og sier ingenting om påvirkningen på samfunnet som helhet. Friluftslivet har mye positivt ved seg, men det kan slite noe enormt på naturen. Noen steder bør vi heller begrense tilgangen til naturen enn å sende flere mennesker ut i den. Og om friluftslivet krever bygging av veier og hyttefelt i naturen så må vi sluttet med dette friluftslivet med en gang.

Skal kroppsøvingsfaget ta ansvar for å lære bort de største idrettene fordi de er en stor del av kulturen, uavhengig av deres positive eller negative effekt på samfunnet? Skal vi lære bort fotball fordi det finnes så mange fotballbaner der ute og dermed gir barn og ungdom en mulighet til å være aktive på denne måten? Eller vil dette bli en selvforsterkende sirkel der fotball fortsetter å dominere aktivitetslandskapet til barn til tross for de mange negative effekter fotballidretten har på samfunnet?

For kanskje burde barn og unge lære gjennom kroppsøvingsfaget at ikke alle idretter er like gode, i hvert fall ikke like gode for samfunnet. Store lag eies av aksjeselskaper som skal tjene penger på idretten, og dermed vil alle etiske utfordringer komme i andre rekke. Det produseres en enorm mengde utstyr til de store idrettene som har et vanvittig klima- og miljøavtrykk og som strengt tatt er helt unødvendig. Kunstgressbaner bygges og sprer sin mikroplast ut over naturen og inn i kroppene våre, skiløpere har med seg hele smøreteam der hvor de reiser, hver utøver med et stort utstyrsjag og forbruk som vanskelig kan forsvares ut ifra underholdningsverd. Heldigvis fyller ikke norske konkurranseskiløpere lenger naturen med giftig fluor. De sluttet ikke fordi de ønsket det selv, men fordi de ble tvunget til det. Fotball VM ble arrangert av et land som ikke fortjener annerkjennelse for hvordan det drive., VM-anleggene ble bygd på slavearbeid og mange menneskeliv gikk tapt. Rundt omkring sitter gamle pamper i idretten som aktivt motarbeider kvinnekampen. Og det å drive med motorsport i en hvilken som helst form er å vise fingeren til alle og alt arbeidet som gjøres for klima- og miljø.

Ikke bare mener jeg at mange idretter ikke fortjener innpass i kroppsøvingsfaget, jeg mener vi bør bruke faget til en allmenndanning som også inkluderer en skikkelig kritisk innstilling til idrett generelt. Den gjeldende læreplanen har tross alt også i seg tre tverrfaglige temaer kalt Demokrati og medborgerskap, Folkehelse og livsmestring og Bærekraftig utvikling.

Der finner vi formuleringer som:

«Faget skal medverke til at elevane får kunnskap om og forståing av demokratiske verdiar og spelereglar […]» og «Faget skal medverke til forståing for at vala den enkelte gjer, har betydning og konsekvensar for berekraftig utvikling og vern av livet på jorda både lokalt, regionalt og globalt.»

Formuleringene burde kanskje få følger både for hvilke idretter man viser frem og hva man sier om dem. Det tradisjonelle er ikke alltid noe som er verdt å ta vare på. Ikke det alternative heller, for den saks skyld. Den gode kroppsøvingslæreren vet hvilke aktiviteter som kan og bør introduserer og hvordan de bør brukes og hvilke som egner seg både til kompetansemålene som skal nås og til elevgruppen.

Trenger vi begrepet alternative bevegelsesaktiviteter? Kanskje fra et idrettssosiologisk ståsted, men ikke i kroppsøving. En overdreven definering av aktiviteter som det ene eller andre innskrenker lærerens handlingsrom, skaper unaturlig skiller som ikke finnes i resten av samfunnet og som ikke er konstruktive. Begrepet alternative bevegelsesaktiviteter er tross alt fjernet fra alle kompetansemål og bør fjernes helt fra læreplanen. Å definere aktiviteter som tradisjonelle eller alternative sier ingenting om deres verdi i faget eller samfunnet. Det er i hovedsak hvordan man er i aktivitet, og ikke hva man gjør som betyr noe fra et lærings- eller danningsperspektiv.