Om å være en kropp 1 – Kropp og sinn eller kropp med sinn?

1.0 Del 1 – Kropp og sinn eller kropp med sinn?

La oss så starte med det kanskje største spørsmålet av dem alle. Hva betyr det å være en kropp som er selvbevisst? Hvordan kan vi se på det å være en kropp på ulike måter? Det hele må naturlig nok ta utgangspunkt i fysiologi som er læren om kroppens og dens bestanddelers funksjon og interaksjon. For det er det vi er, fysiologi og et viktig spørsmål er om det er alt vi er, eller om det er noe mer ved oss enn celler, molekyler og kjemiske prosesser?

Det er ikke lett å beskrive hvordan det er å være en kropp. Dette er faktisk et av de store spørsmålene innen bevissthetsfilosofien; hvordan er det å være akkurat den jeg er. Den kjente filosofen Thomas Nagel skrev i 1974 en artikkel kalt «What Is It Like to Be a Bat?». Artikkelen har blitt kalt det mest berømte tankeeksperimentet innen den delen av filosofien og handler egentlig om hvordan det er å være et menneske og hvordan vi bør eller kan tenke om bevissthet. Et problem om vi ønsker å si noe om hvordan det er å være en kropp, er at vi mangler sammenligningsgrunnlag. Vi har alle bare erfart å være én enkelt kropp og ingen har erfaring med å være et annet menneske eller et annet dyr slik som en flaggermus. Kan man da virkelig forstå hvordan andre mennesker har det? Som du vil se, er mitt svar nei. Til det er vi for forskjellige. Likefult er vi alle kropper og vi kan si noe generelt om det å være en kropp. Vi kan komme til noen allmenngyldige konklusjoner om funksjon, opplevelser, læring og mer og alt skal jeg komme til. Men først må vi starte med en stasjonsvogn.

1.1 Spøkelser, rabies og en Volkswagen golf stasjonsvogn – tre historier fra virkeligheten

«Erindringen er en poet, ikke en historieforteller.»

1.1.1 En Volkswagen golf stasjonsvogn

For noen år siden trengte vi ny bil. Vår gamle Ford Focus holdt på å legge på røret. Vi fant en Volkswagen golf stasjonsvogn på nett som så lovende ut og vi dro alle tre, mann, kone og datter på 2 år for å prøvekjøre. Bilen så svært så lovende ut på papiret. Lav pris, ny og lite brukt. Vi tok den på en kjøretur, men vi opplevde ikke turen som så veldig lovende. Det var mye som ikke føltes helt riktig ved den, blant annet opplevde vi den som uoversiktlig. Vi leverte den tilbake hos selger og dro hjem, litt skuffet. Men på vei hjem i vår kjente bil og senere den samme dagen, pratet vi gjennom opplevelsen vi begge hadde av prøvekjøringen. Vi så på nytt på hvordan bilen var på papiret og vurderte fordeler og ulemper med den sammenlignet med andre biler. Hvordan kunne det ha seg at vi hadde en så dårlig følelse av denne bilen når modellen var Norges mest solgte bil flere år på rad? Dette er ikke for å reklamere for Volkswagen golf stasjonsvogn, men på denne tiden var dette en veldig populær bil for småbarnsfamilier som oss og vi så ingen grunn til at vi skulle være så veldig annerledes enn alle andre som likte den.

Etter å ha snakket sammen en stund gikk det gradvis opp for oss at det verken var noe galt med oss eller bilen. Vi innså at vår negative opplevelse av prøvekjøringen ikke kunne være representativ for hvordan det ville være å eie og kjøre den i fremtiden. Erfaringen vår var ikke til å stole på. Det måtte med andre ord ha vært noe annet enn iboende negative egenskaper ved bilen som påvirket vår opplevelse. Det eneste fornuftige valget var derfor å overse vår opplevelse og kjøpe bilen like vel. Vi ringte til selger og sa at vi tok den. Det angret vi aldri på.

Det vi innså i samtalen i etterkant av prøvekjøringen, var at det ikke var så rart at opplevelsen av prøvekjøringen ikke var så positiv. Det hele var en ganske stressende situasjon. Vi hadde en toåring i baksetet hvis krav på oppmerksomhet gikk dårlig overens med vårt behov for å være til stede i øyeblikket for å bli kjent med bilen. Vi prøvekjørte også bilen i en by vi ikke var kjent og ble usikker på veivalg og redd for å kjøre oss for langt vekk. Det var også en del mer digitale saker og knapper i den nye bilen som vi ikke var vant med ennå, noe som krevde ekstra oppmerksomhet og tilstedeværelse som var vanskelig å skape i den situasjonen. Flere ulike faktorer bidro i situasjonen til å skape stress, uro, manglede oversikt og usikkerhet og dette ble overført til opplevelsen av bilen. Hadde vi ikke hatt rasjonell tanke og vært klar over at vår erfaring ikke nødvendigvis er noe vi kan sette vår lit til, hadde vi garantert ikke kjøpt den og i stedet fortsatt å lete. 

1.1.2 Spøkelser!

I 1921 publiserer det medisinske tidsskriftet American Journal of Ophthalmalogy et brev fra legen William Wilmer. Wilmer var en prominent øyelege på den tiden og brevet som ble publisert var fra en av hans pasienter kalt Mrs. H. Mrs. H beskriver i brevet til Wilmer en rekke underlige hendelser som skjedde med henne og familien hennes da de flyttet inn i et hus fra i 1912. Huset hadde da stått tomt i et tiår. Det hadde ikke innlagt strøm, det ble opplyst med gasslys og oppvarmet med en gammel ovn i kjelleren. Det var et dunkelt hus.

I brevet fra Mrs. H star det;

Mr. H og jeg hadde ikke vært i huset i mer enn et par dager da vi følte oss veldig deprimerte. Huset var overveldende stille. Tjenerne gikk rundt på gulv med tykke tepper så stille at jeg ikke engang kunne høre dem jobbe.

En morgen hørte jeg gåing i rommet over hodet mitt. Jeg skyndte meg opp trappen. Til min overraskelse var rommet tomt. Jeg gikk inn i det neste rommet og så inn i alle rommene i den etasjen, bare for å finne at jeg var den eneste personen i den delen av huset.

Noen ganger, etter at jeg har lagt meg, er lydene fra lagerrommet enorme, som om møbler ble stablet opp mot døra, som om porselen ble flyttet rundt, og noen ganger, et langt skremt sukk eller jammer. Noen ganger, når jeg går ned gangen, er det som om noen følger etter meg og skal til å røre ved meg. Du kan ikke forstå om du ikke har opplevd det, men det er virkelig.

Mens jeg kledte meg til frokost en morgen kom B, som er fire år gammel, til rommet mitt og spurte meg hvorfor jeg hadde kalt på ham. Jeg fortalte at jeg ikke hadde kalt på ham, at jeg ikke hadde vært på rommet hans. Med store og forskrekkede øyne sa han, «hvem var det da som kalte på meg? Hvem lagde den bankelyden?» Jeg fortalte ham at det sikkert var vinden som ristet på vinduet. «Nei» sa han, «Det var ikke det. Det var noen som kalte på meg. Hvem var det?» Og slik fortsatte han å prate og insistere på at han hadde blitt kalt og at jeg skulle forklare hvem som hadde gjort det.

Beskrivelsene i brevet fra Mrs. H blir enda mer underlige og skumle. Blant annet beskriver hun opplevelser av at både voksne og barn blir holdt nede av usynlige hender mens de ligger i sengen sin, senger som rister og barna som føler seg svake, uenergiske og med sterke hodepiner.

Mrs. H. skriver også:

Noen netter, etter jeg har vært i sengen en stund, føles det ut som om sengetøyet blir dratt av meg. Og jeg har også følt det som om jeg har blitt slått på skulderen. En natt våknet jeg og så en mann og kvinne sittende ved foten av sengen min. Kvinnen var ung, mørk og liten og var ikledd en stor Gainsborough hatt. Jeg var paralysert og kunne ikke bevege meg.

Beskrivelsene til Mrs. H er unektelig skumle og som plukket ut av en spøkelsesfilm. Men den observante leser, kanskje en med medisinsk utdannelse, vil kunne gjette seg frem til hva som kan har foregått i dette huset. Det gjorde heldigvis også bror til Mr. H, som fikk en mistanke om hva som kunne være forklaringen. Han trodde familien ble forgiftet av en gass og ba dem oppsøke en fagperson med en gang. Det gjorde de og påfølgende undersøkelser viste at ovnen i kjelleren som varmet opp det dårlig ventilerte huset, sendte ut mengder med karbonmonoksid inn i huset.

Karbonmonoksid er en livsfarlig gass fordi den kan ta plassen til oksygen på hemoglobinet, molekylet i de røde blodcellene som har ansvar for å frakte oksygen rundt i kroppen. Karbonmonoksid binder seg til hemoglobin langt lettere enn oksygen og derfor kan man bli kvalt av gassen selv om det er nok oksygen til stede i luften. Cellene i kroppen mister rett og slett tilgangen på oksygen. Karbonmonoksidforgiftning er svært farlig og man vil innimellom høre om dødsfall i forbindelse med for eksempel at noen fyrer opp gassbrennere i telt, eller forsøker å ta livet sitt ved å la bilen stå på tomgang i et tett rom. Men ikke bare vil vi bli kvalt av høye nivåer av karbonmonoksid, lavere nivåer vil kunne gjøre oss slappe, deprimerte, kraftesløse og gi oss virkelighetsnære hallusinasjoner, akkurat slik beskrevet av Mrs. H og hennes familie. Både opplevelsene og symptomene forsvant med en gang de fikset gassproblemet.

Det er lett å se hvordan slike tilfeller, for mye gass i huler, hytter og hus opp igjennom historien kan ha gitt opphav til historier om alt fra bankeånder og spøkelser til guder og andre mytiske skapninger. Det er også verdt å påpeke at disse menneskene og andre i liknende situasjoner, hadde opplevelser som de ikke hadde noen grunn til å tvile på, situasjoner som fremstod like virkelige som alle andre situasjoner i deres liv, men som like fullt ikke var det. Opplevelsene ble skapt i hodet på de gassforgiftede som en følge av effekten karbonmonoksid har på både nervesystemet, så vel som på resten av kroppen. Den opplevde virkeligheten skapes av hjernen, den leses ikke av gjennom sansene.

1.1.3 Rabies

Mye har blitt sagt og skrevet om Edgar Allan Poes forhold til alkohol. Enkelte har i ettertiden hevdet at han drakk både mye og ofte, andre viser til venners beskrivelser av Poe som langt mer måteholden. Hans død 7.oktober 1849 førte til store spekulasjoner rundt hans forhold til alkohol. 3. oktober skal han ha blitt funnet utenfor en pub i Baltimore, Maryland. Han skal da ha vært svært rufsete og delirisk. Joseph W. Walker skal ha funnet Poe og øyeblikkelig sendt et brev til Poes bekjente, Joseph E. Snodgrass hvor han skrev følgende:

Dear Sir—There is a gentleman, rather the worse for wear, at Ryan’s 4th ward polls, who goes under the cognomen of Edgar A. Poe, and who appears in great distress, & he says he is acquainted with you, and I assure you, he is in need of immediate assistance. Yours, in haste, Jos. W. Walker.

Poe ble tatt til sykehus hvor han døde kun 4 dager senere. I løpet av disse dagene på sykehuset klarte han ikke å beskrive hva som var hendt ham. En av årsakene til at det er sagt og skrevet mye om Poes alkoholinntak er at Snodgrass senere skal ha sagt at Poe var beruset da de fant ham. Men Snodgrass var medlem av den amerikanske Temperence-bevegelsen, en anti-alkohol bevegelse, og han har blitt beskyldt for å bruke Poe til å støtte sin sak.

Blant dødsårsakene foreslått for Poe var alkoholmisbruk (den offisielle diagnosen var nettopp dødelige effekter av alkoholmisbruk), kolera, syfilis, hjernesvulst og til og med lavt blodsukker. Det var ikke før i 1996, da kardiologen R. Michael Benitez publiserte en artikkel i Maryland Medical Journal, at mange ble overbevist om at Poe døde av rabies. Beniez leste beskrivelser om Poe sine siste timer og fikk i oppgave i forbindelse med en medisinsk konferanse å stille en dødsårsak på bakgrunn av de historiske nedtegnelsene man hadde. Blant annet kunne Beniez lese at pasienten ikke responderte på behandling, ble delirisk, roet seg ned en dag senere og så ut til å bli bedre, men fikk så plutselig tilbakefall, ble aggressiv og måtte holdes fast. Beniez sin diagnose har fått kritikk, og saken vil aldri bli endelig løst, men en av bakgrunnene for Beniez rabiesdiagnose var beskrivelser av at Poe på sykehuset ikke ville ha alkohol og bare drakk vann med stor vanskelighet.

Jeg tipper du har sett filmer eller serier med rabiesbefengte dyr som fråder rundt munnen. Noen ganger må vi ta rabiesvaksiner om vi skal reise til risikoområder. Det mange ikke vet om rabies, er at det er en av få infeksjonssykdommer vi enda ikke har noen kur for, selv om man i skrivende stund tilsynelatende er svært nærme et medisinsk gjennombrudd. Er man ikke vaksinert og får rabies uten rask behandling, er det en dødsdom. Det er beregnet at rundt 50 000 – 70 000 mennesker dør årlig av dette viruset som oftest smittes via bitt fra et annet dyr (WHO, 2024). I Edgar Allen Poe sitt tilfelle er hypotesen at han ble bitt av sin katt. Rabies forårsakes av en virustype kalt Lyssa (Lyssa betyr raseri). Dette angriper nervesystemet og reiser fra det perifere nervesystemet (nerver i kroppen som ikke er i hjernen eller ryggmargen) til sentralnervesystemet (nerver i hjernen og ryggmargen) hvor det fortsetter å formere seg og sende ut virus til resten av kroppen. Mye havner i spyttkjertelen, noe som fører til stor spyttproduksjon. Dette sørger for at viruset lettere kan spre seg til andre, som vi fra virusets strategi skal bite og dermed gi viruset en ny vert. Tidlige symptomer på virusinfeksjon kan være en lett forkjølelsesaktig følelse og angst og uro. Siden kan man få smertefulle spasmer, aggresjon, delirium og hallusinasjoner. Og ikke minst hydrofobi, en potensielt panikkskapende frykt for å drikke vann. Man kan selv finne filmer på nettet av pasienter med rabiesindusert hydrofobi. For dem som tåler å se på slikt, er det å bevitne dødsdømte mennesker som gjør alt de kan for å føre et glass vann til munnen og svelge det ned og som ikke får det til, fullstendig bemerkelsesverdig. Det hele fremstår som en voldsom kamp mellom to viljer i en og samme person.

Men til tross for hvordan det fremstår, er det ikke to viljer der. Viruset har utviklet seg slik at det tar over kontrollen av individene det inntar på en subtil måte. Man kan ikke forvente at en fremskredet smittet pasient skal kunne drikke. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke et spørsmål om viljestyrke. Frykten for vann er en ren fysiologisk respons. Det er for så vidt all frykt. Derfor kan man like mye be en med rabies om å ta seg sammen og drikke vann, som man kan be noen med en hvilken som helst fobi om å slutte å være redd. Det er ikke noe vi har kontroll over. Men hvem, om noen, eller hva har egentlig kontrollen da?

1.2 Et skip uten kaptein

Disse tre historiene gir oss et begynnende innblikk i hva som styrer vår opplevelse av verden, eller rettere sagt, hvordan vår opplevelse av verden skapes av kroppen vår. Vår opplevelse av å være i verden kan nok beskrives som at vi sanser verden og at jeg-et registrerer hvordan den er. Vi stoler derfor på det vi ser, og det vi sanser med de andre sansene og vi tar det vi sanser som beskrivelser av det som er. Men det er ikke helt slik vi fungerer, og jeg skal i det følgende gjøre mitt best for å overbevise deg om hvordan et ganske annet perspektiv er en mer objektiv beskrivelse av virkeligheten. Jeg vil hevde at det ikke engang finnes noe «jeg» slik vi ofte tenker på begrepet. Hjernen vår er ikke som et filmkamera som registrerer verden slik den er. Hjernen vår skaper riktig nok en fremstilling av verden, men den har alle kunstneriske friheter til sin disposisjon og bruker dem flittig. Det er hjernen vår som skaper vår opplevelse av å være et individ som opplever (vår bevissthet), men hjernen er ikke utviklet for å registrere eller ta opp, men for å predikere. Den er laget for å forutse hva som kommer til å skje og hvordan vi burde reagere slik at vi kan reagere raskest mulig.

Samtidig er hjernen vår ikke adskilt fra resten av kroppen, men en del av den, og som resten av kroppen er den satt sammen av helt vanlige celler som styres av de samme fysiologiske prinsipper som alle andre celler. Cellene trenger energi, de trenger byggesteiner fra kosten vår, de lager spenningsforskjeller mellom utside og innside av celleveggen, de rensker opp i ødelagte proteiner, de snakker sammen og kobles sammen. Og siden hele vår opplevelse skapes av denne ansamlingen av celler på toppen av en ryggsøyle, påvirkes alle våre opplevelser av absolutt alt som kan påvirke cellenes funksjon, uansett hvor lite det skulle være.

Karbonmonoksid påvirker for eksempel cellene i hjernen og dermed den historien den forteller oss. Mitt største mål med å skrive om denne tematikken, er å vise hvordan denne kunnskap om kroppen forteller oss mye om hva og hvor mye vi kan forvente av både oss selv og av andre. Og det kan være svært mye både tilgivelse og stressreduksjon i en slik forståelse, spesielt når vi ser at vi har forventet for mye av oss selv og at de for høye forventningene ikke har gjort oss noe godt. En annen konsekvens av det jeg skriver om i denne boka, er at konseptet om fri vilje blir gjort meningsløst. Nøyaktig hva som ligger i begrepet fri vilje, kommer jeg tilbake til. Enn så lenge kan vi spørre oss: Kunne jeg oversett barnet mitt som mistrivdes i baksetet da vi prøvekjørte ny bil og i stedet valgt å konsentrere meg fullt om bilen? Kunne Mrs. H. bare tatt seg sammen og jobbet seg ut av tungsinnet skapt av karbonmonoksiden og kan en rabiesinfisert pasient bare velge å drikke vann? Svarene på alle er åpenbart nei. Å reagere på barn som gråter er like innebygd i oss som behovet for å drikke, vi kan ikke være upåvirket av et slikt stimuli. Men det er viktig å påpeke allerede nå at disse tre situasjonene ikke representerer unntak hvor biologien «tar over» det mentale. De er alle tre representative eksempler på hvordan vi mennesker faktisk fungerer til enhver tid. Og dermed oppstår et viktig spørsmål: Har vi egentlig noen gang har full kontroll over oss selv? Vi kan si til oss selv at vi må ta oss sammen og vi kan si til andre at de må ta seg sammen. Med dette mener vi å ta en større kontroll over oss selv. Men jeg ser to problemer med dette. For det første tror jeg dette oftest er for mye å forlange. Og ikke minst, jeg tror ikke det finnes noe selv som kan ta kontrollen.

Jeg hadde liten tillit til min egen opplevelse av å prøvekjøre ny bil, siden jeg visste at min opplevelse ofte er en dårlig indikator å måle noe som helst opp etter. Og nå i ettertid er jeg svært glad for mistilliten jeg hadde til det min egen fysiologi fortalte meg om verden. Når vi er i en stressende situasjon, vil blant annet det vi erfarer oppleves negativt og den negative opplevelsen vil bli koblet til aktiviteten i minnet. Slik sett er vi enkle og forutsigbare. Men dette er viktig informasjon. Tenk deg for eksempel at du skal lære et barn å sykle. Om første forsøket blir negativt og stressende for barnet, er det lite sannsynlig at det vil ønske å prøve igjen. Vår jobb som voksne blir derfor å gjøre opplevelsen så positiv som mulig om vi ønsker adferden repetert.

Vi bør også spørre oss om disse historiene forteller oss at vi ikke kan stole på sansene våre og det de forteller oss om verden? Det enkle svaret er ja, sansene er ikke til å stole på. Det at vi ikke kan stole på sansene våre, var også en viktig del av det kjente filosofiske (og svært tvilsomme, i dobbel forstand) argumentet til René Descartes; «Jeg tenker, derfor er jeg» (cogito ergo sum). Mer om dette senere. Det enkle svaret er at vi ikke kan stole på sansene våre ett hundre prosent. Det mer utdypende svaret er at vi både kan og må til en viss grad stole på sansene, men vi må gjøre det i visshet om at vi kan bli lurt. Det finnes dog strategier vi kan bruke for å finne ut om vi blir lurt. For eksempel ser jorda vitterlig flat ut fra mitt perspektiv, men med andre måleinstrumenter eller bare et kamera som kan fly høyt nok, det vil si, som gir et annet perspektiv, ser jeg at jorda er rund og at synet mitt bare viste en liten del av et større bilde.  

Om man har et dårlig selvbilde, har man større risiko for å ha paranoide tendenser. Dette er kjennetegnet av manglende tillit til andre, angst og frykt. Om man i tillegg hører dårlig, er risikoen enda større for paranoide trekk. Vi hører alle feil innimellom. Det er fordi hjernen sier hva vi har hørt og det er ikke alltid det som ble sagt. En som hører dårlig, har enda større risiko for å høre feil fordi den kan være enda mer avhengig av hjernens fortolking av det som blir sagt, ofte kombinert med å lese på lepper. Men om man hører dårlig og har et dårlig selvbilde og er mistenksom til verden, vil hjernen i større grad ty til fortolkninger som passer til det man forventer, som at andre snakker negativt om en selv (Bentall & Taylor, 2006). For stor tillit til egne sanser i et slikt tilfelle er direkte skadelig.

Eksemplet med karbonmonoksid forteller oss også noe annet viktig om vår opplevelse av verden. Hele familien til Mrs. H ville insistert på at de både hørte det de hørte og så det de så. Og de hadde rett. Vi må anerkjenne at til tross for at deres opplevelse av verden ikke var representativ for hvordan verden virkelig er, så observerte de på samme tid faktisk andre mennesker i huset og opplevde faktisk å bli hold fast i sengen, selv om det ikke var andre mennesker i huset og selv om ingen holdt dem fast i sengen. Opplevelsene deres av noe ikke eksisterende var ekte. Å være en menneskekropp, betyr å ha en hjerne som skaper virkeligheten vi opplever og det hjernen skaper, er ikke alltid slik verden er.

Referanser

Bentall, R. P., & Taylor, J. L. (2006). Psychological processes and paranoia: implications for forensic behavioural science. Behavioral Sciences and the Law, 24(3), 277-294. https://doi.org/10.1002/bsl.718

WHO. (2024). Rabies. WHO. https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/rabies