Om å være en kropp 12 – Endring

3.0 Endring

I starten av denne rekken innlegg om å være en kropp, argumenterte jeg for et deterministisk syn på verden. Med det mener jeg ikke at alt er forutbestemt, det tror jeg fysikken slik vi forstår den ikke tillater. Det jeg mener er at hver og en av oss ikke har et uavhengig selv som kan ta valg og utføre handlinger uavhengig av kroppen som skaper selvet, dens historie og det til enhver tid gjeldende miljø (inkludert kroppens egne fysiologiske miljø). Enhver tanke oppstår som den gjør på grunn av det fysiologiske miljøet som utgjør kroppen, og miljøet er ikke konstant. Tanken ble tenkt på grunn av andre prosesser i forkant av nerveaktiviteten som skapte tanken. Tanken blir tenkt som den blir på grunn av hva miljøet kroppen har eksistert i har gjort med genene dens og dermed hvordan den er anatomisk og fysiologisk formet. Ulike oppvekstsvilkår gir ulike hjerner, det gir også ulike oppvekstsvilkår for foreldre. Tanken er til og med styrt av hva besteforeldre gjorde og hvordan de levde, ettersom en kropps DNA er et resultat av hva dens forfedre har erfart. Og det er kroppens DNA og hvordan det blir lest av som bestemmer en kropps funksjon, tanker inkludert. Vi kan ikke ta valg eller tenke tanker uavhengig av vår til enhver tid gjeldende fysiologi og da forsvinner ekte fri vilje ut av likningen. Det er intet selv som tar valg. Valg tas og det oppleves som om vi har et selv som tar dem. Men vår opplevelse kan som kjent være en dårlig beskrivelse av hvordan verden virkelig er.

Likevel er det ikke sikkert dette gjør noe. Eksemplet med politimennene som lærte å puste og telle til 10 før de handlet, viser at vi kan velge å planlegge for og legge til rette for visse typer adferd. Selv om alle valg tas og alle tanker tenkes av et økosystem vi kaller kropp, og selv både tankene og valgene ubønnhørlig er et resultat av kroppens øyeblikkelige tilstand, så kan vi likefult jobbe for et samfunn av kropper som tar mest mulig gode valg og tenker mest mulig gode tanker. Kroppene som utgjør våre samfunn, kan endres mye og har en stor fleksibilitet. Men verden nå, er ikke som verden var. Og det er slik verden var, som formet oss til det vi er i dag. Helt nylig i vår historie som menneskekropper, har verden endret seg drastisk, mens kroppene og deres behov har forblitt de samme. Konsekvensene av dette er mange, men jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i læring og mening for å utforske dette underlige misforholdet.

3.1 The last hominin standing – En kropp som ikke lenger passer inn

Alle kropper er formet gjennom et nesten uendelig antall små steg som startet da alt startet. På jorden antar man at det var rundt 3,5 milliarder år siden. Vi kaller prosessen evolusjon gjennom naturlig utvalg. Dette er prosessen som har skapt mangfoldet av liv som finnes i dag. Ingen oppskrift, ingen plan, bare fysiske lover og svært, svært mange variabler. Prosessen vi kjenner som evolusjon gjennom naturlig utvalg, er fra vårt perspektiv en pragmatisk prosess. Det som virker blir videreført, det som virker dårligere forsvinner, raskt eller sakte, men det forsvinner til slutt. Om evolusjonsteorien skulle hatt sin egen 80-tall horror film kunne undertittelen vært «Adapt or die!».

Evolusjonsteorien forteller oss at det er en grunn til at alle de ulike kroppene i de ulike rikene (sopp, planter, dyr, protister, bakterier og arkebakterier) i verden ser ut som de gjør og er bygd som de er bygd. Det er ikke alltid optimalt, og vi kan peke på mange svakheter i resultatet her og der, men det har alltid vært godt nok for at de spesifikke genene har blitt videreført. Ta kjempepandaen som et eksempel. Den spiser nesten bare bambus, men den er ikke særlig godt laget for det. Forfedrene var nemlig omnivore (altetere) eller karnivore (kjøttetere) og det er relativt nylig at pandaen gikk over til et bambuskosthold (Han et al., 2019). Derfor er de fortsatt ganske dårlig tilpasset det å spise bambus. De har for eksempel ikke så store mager, fylt med bakterier som kan fermentere karbohydrater, slik andre planteetere har. Derfor fordøyer de bare rundt 20% av bambusen de spiser og får mye av energien fra proteiner fremfor fra karbohydrater (Sponheimer et al., 2019) slik som er vanlig hos andre planteetere. Mye tyder på at dagens kjempepandaer har nærmest kroniske mageproblemer som følge av å være dårlig tilpasset sitt kosthold (Williams et al., 2016). Kjempepandaen slik vi kjenner den er et eksempel på en art som holder på å tilpasse seg noe helt nytt og det er ikke sikkert det kommer til å gå bra. Det kan være et evolusjonært blindspor. Enn så lenge har artens tilpasninger vært gode nok, men langt fra optimalt.

Det altså er en grunn til at alle kropper er som de er. Kroppen til hunden min er som den er blant annet fordi den er utviklet for å spise andre dyr og jakte basert på både fysiske egenskaper og kløkt. Den har god luktesans og hørsel siden disse sansene har vært viktig for overlevelsen til hundens forfedre. Den er også utviklet for å eksistere i en flokk. Hunder er forresten ulver. Ulven heter på latin Canis Lupus. Hunder heter Canis Lupus familiaris. De er samme art. Men det interessante med hunder er at deres kropper ikke bare er et resultat av naturlig utvalg, men også av avl – et unaturlig utvalg. Vi som mennesker har bestemt hvilke individer vi liker best og som skal få videreført sine gener. Til tross for at mange av hundene derfor ser noe annerledes ut enn ulver, har de endret seg svært lite genetisk fra ulver og det betyr at for at hunder skal ha det godt i livet, må de strengt tatt få leve som ulver. For eksempel må de i hovedsak få animalsk mat slik de ville spist i naturen. De må få naturlige fasteperioder slik de ville fått i naturen. De må få sove mye slik ulver gjør, men også få muligheten til å gå og lunte langt og innimellom sprinte. De må også ha en flokk, og selv om flokken godt kan bestå av mennesker, må den ha en tydelig rang så hunden vet akkurat hvor den er på rangstigen. Får ikke hundekroppen det den er laget for, kommer det med negative konsekvenser for hundens fysiske og psykiske helse. Hunder har for eksempel i økende grad slitt med overvekt parallelt med at mennesker har slitt det samme (German, 2006) og ulver i naturen blir ikke overvektige uansett hvor mye mat de har tilgang på. Det betyr at vi gir hunder mat de ikke egentlig tåler og er laget for. Mennesker som lever i naturen blir heller ikke overvektige, uansett hvor mye mat de har tilgang på. Overvekt kommer av moderne mat og moderne livsstil, ikke av for mye mat.

Som hunder, ulver og alle andre dyr, er også menneskekropper best tilpasset en viss livsstil. Vi er tilpasset en viss gruppestørrelse, et visst kosthold med visse næringsstoffer (for eksempel kan vi i motsetning til de fleste andre dyr ikke produsere vitamin C selv og må få det fra mat), søvn i en viss mengde, av en viss kvalitet og på en viss tid på døgnet (vi er et dagaktivt dyr i motsetning til nattaktive dyr som piggsvin eller flaggermus), fysisk aktivitet i en viss mengde og av en viss type, sosiale relasjoner av en viss mengde og en viss type – du skjønner poenget. Menneskekroppen er som den er av en grunn. Det er når den får det den er best tilpasset at den har det best. Når den ikke får det den trenger, eller får noe den ikke tåler godt, kommer det med negative konsekvenser. Vi kaller dette evolusjonær mismatch. Evolusjonær mismatch er en fundamental hjørnesteinsteori som danner grunnlag for all tenkning om for eksempel helse og mistrivsel (Lea et al., 2023), men teorien er som vi skal se også grunnleggende for blant annet læring og læringsteori.

Å referere til det «naturlige» og derfra gå til hva vi burde, er risikofylt. Det er selvfølgelig ikke slik at noe er bra for oss bare fordi det er naturlig. Det er naturlig med høy barnedødelighet hos jegere og sankere, men det betyr ikke at vi burde ha høy barnedødelighet. Ordet naturlig har også blitt misbrukt lenge som argument for hvordan ting burde være. 1700-talls filosofen Jean-Jacques Rousseau mente mennesket av natur var godt og at det var kultur som ødela for oss. Han både romantiserte og over-romantiserte det naturlige. Men han traff nok likevel bedre i sin antagelse om hvordan mennesker egentlig er i naturen enn 1600-talls filosofen Thomas Hobbes. I hans mesterverk, The Leviathan, beskriver han menneskets natur slik: «[…] and the life of man, solitary, poor, nasty, brutish, and short.» Argumentet for hvorfor evolusjonær mismatch er så viktig, er ikke fordi det som er naturlig er bra. Evolusjonær mismatch fungerer som en kausal forklaringsmodell fordi den har evolusjonen som grunnlag. Evolusjonsteorien er, til tross for at vi kaller det en teori, også et faktum. Det er slik liv utvikler seg, verken mer eller mindre. Og derfor er det en grunn til at alle kropper i verden enten de er trær eller mennesker, er akkurat som de er og det er en grunn til at vi har et så utrolig mangfold i levesett hos ulike arter med sine helt spesifikke behov.

Mismatch oppstår når det er et misforhold mellom det en art er best utviklet for og det den faktisk får. Konsekvensene kan variere fra det umerkelige til det altoverskyggende. Barn som ikke får lekt nok og ikke får nok selvstendighet er et eksempel på en moderne evolusjonær mismatchproblematikk. Vi trenger faktisk lek. Det gjør forresten svært mange dyr. Mye essensiell lærdom kan kun komme gjennom lek og derfor blir vi som så mange andre dyr født med en sterk trang til å leke. Vi vil med all sannsynlighet overleve selv om vi ikke får lekt som barn, vi vil bare ikke fungere så godt sammen med andre mennesker og ikke få så gode liv. Et dårlig kosthold er et annet eksempel på evolusjonær mismatch og et eksempel som kan ha store konsekvenser. I nyere tid har det vært forferdelige triste tilfeller av foreldre som har satt spebarn på plantebasert kosthold og dermed endt med å skade eller til og med ta livet av sitt barn. Siden vi er utviklet for å innta mye animalsk mat, og en rekke næringsstoffer kun kan komme fra animalsk mat, vil det gå galt om vi overser dette og barn og unge i vekst tåler det ekstra dårlig (Neumann et al., 2002; Kavanaugh et al., 2025).

Barneoppdragelse er også et felt som med fordel kunne funnet større inspirasjon fra et evolusjonært perspektiv. Undersøkelser hos moderne jegere og sankere, som lever et liv langt nærmere det vi er utviklet for enn vi moderne mennesker gjør, har vist at det aldri går lang tid fra et barn gråter til det får trøst. Små barn som gråter, blir plukket opp med en gang av en eller annen i flokken. Dette er et interessant fenomen, fordi man i moderne samfunn kan høre anbefalinger om å la små barn «gråte seg ferdig» så de lærer «å jobbe seg gjennom ubehaget» selv. Dette er en fundamental uvitenskapelig, og med all sannsynlighet høyst skadelig praksis og et klassisk eksempel på evolusjonær mismatch. På mange måter ser det ut til at vi i moderne samfunn gjør det motsatte i barneoppdragelse av det mennesker har gjort gjennom mesteparten av sin lange historie. Våre minste barn får mindre omsorg og de eldste får for mye. Hos jegere og sankere er det vanlig å ha små barn inntil seg hele tiden. De får masse kroppskontakt og man ville aldri finne på å legge dem til å sove på et eget rom eller en egen plass. Alle i flokken er med på å passe på, trøste og dulle med de yngste barna (vi trenger en flokk). Men etter hvert som de vokser til får de gradvis større selvstendighet og en stor grad av autonomi. Innholdet i deres hverdag blir i liten grad styrt av voksne, de hjelper til i gruppen når det er behov for det, men får ellers like stor autonomi som voksne og gjør det de vil. I moderne samfunn gjør vi ofte det motsatte. Små barn gråter ofte lenge, blir ikke båret inntil en trygg kropp hele tiden, ofte blir de lagt på egne rom for å sove fra de er svært små (det å ikke sove med foreldre som spedbarn blir mange steder i verden ansett som barnemishandling og er i hovedsak noe som tilhører anglosaksiske og europeiske kulturer (Alexeyeff, 2013)). Etter hvert som de vokser til, blir deres hverdag mer eller mindre fullstendig styrt av voksne. De må gå på skole, gjøre lekser, være med på fritidsaktiviteter, de kan ikke gå hvor de vil og er ofte langt opp i tenårene før de får lov til å bevege seg helt fritt rundt i eget område. Det siste gjelder spesielt de som bor i store byer.

I en artikkel kalt “Decline in Independent Activity as a Cause of Decline in Children’s Mental Well-being: Summary of the Evidence” (Gray et al., 2023) argumenterer forskerne sterkt for at det er en sannsynlig kausal årsakssammenheng mellom barns manglede frie og uavhengige aktivitet og deres økende mentale helseutfordringer (i hovedsak basert på amerikanske helsedata). Vi kan ta kroppene våre ut av det evolusjonære miljøet, men vi kan ikke ta det evolusjonære miljøet ut av kroppene våre. Vi både kan og har i stor grad bygget samfunn med kulturelle strukturer som ikke passer til det våre kropper er utviklet for, både fysisk og psykisk. Forståelsen av hvorfor det går galt ligger både i forståelsen av hva det vil si å være en kropp, men også i forståelsen av grunnleggende evolusjonsteori. Selv om det ikke er noen mening bak de evolusjonære prosessene, er det likevel en grunn til at alle jordas kropper er som de er, med sine respektive behov. Moderne barneoppdragelse er i mindre grad basert på kroppens evolusjonære behov og svært preget av kultur, og her får vi en mismatchsituasjon med påfølgende negative konsekvenser. Noen av konsekvensene forskere peker på, er barn som er mindre trygge, mindre robuste, mindre selvstendige med mindre mestringstro og med flere mentale helseproblemer. Om vi anerkjenner at alt ved en kropp er fysiologisk og at fysiologien er fleksibel og kontinuerlig tilpasser seg til omgivelsene, kommer potensiell mismatch på hele linja. I psykososiale forhold som nevnt over. Men også mange andre områder. De tidligere nevnte problemer med mikrobiomet vårt, er et eksempel på mismatch. Den tiudligere nevnte hygienen vår er det, men også det vanvittige smittepresset vi opplever når vi bor i alt for store grupper slik vi gjør i moderne byer. Om vi ikke gjør nok tunge aktiviteter innimellom får ikke skjelettet nok stimuli og vi kan bli benskjøre. Vi er utviklet for å trenge tung aktivitet innimellom, og ikke bare som ungdom. På samme måte trenger vi å få i oss en viss mengde byggesteiner som skal brukes til å bygge opp skjelettet slik som kalsium, fosfor, vitamin K2, vitamin D og magnesium.

Den moderne skolen sliter i stor grad med problemer som enkelt forklart har sin rot i manglende sammenheng mellom det menneskekropper trenger og det de får. Ikke bare trenger kroppene mer bevegelse og aktivitet enn de får, men de trenger også mer selvstendighet, mestringstro, gode venner og ikke minst meningsfullhet. Om vi tar et skikkelig ørneperspektiv på den moderne skolen, kan den se ut til å være basert på å skape størst mulig evolusjonær mismatch med tilhørende mistrivsel og uhelse. I den moderne skolen får ikke barn spise når de vil, leke når de vil, være sammen med hvem de vil eller holde på med aktiviteter så lenge de vil. Barna blir ofte tvunget til å sitte stille lenger enn de har godt av og de blir utsatt for langt større stress enn de er tilpasset. De blir ofte utsatt for utstrakt sammenligning på ferdighet i et system som tar lite hensyn til individuelle forskjeller. De blir i stor grad bedt om å holde på med aktiviteter de ikke finner meningsfulle og bedt om å lære ting de ikke ønsker å lære. Denne hverdagen står i skarp kontrast til hvordan barn og unge har hatt det gjennom hele vår utvikling som art. En barndom har historisk vært preget av mye lek og bevegelse, øving på meningsfulle ferdigheter som å forme kunst eller håndverk, danse, bygge eller jakte. Hverdagen har vært preget av stor autonomi og store muligheter for å hvile. Undersøkelser av moderne jegere og sankere viser at de bare trenger å bruke 15-20 timer i uka på «arbeid», det vil si aktiviteter som jakt, sanking, lage klær, verktøy, våpen og husly, aktiviteter som er nødvendig for overlevelse. Utenom disse rundt 20 timene i uka, har de fri. I denne fritiden må de også drive med nødvendige aktiviteter som å lage mat, fikse på verktøy og klær eller liknende. Men det er meningsfulle aktiviteter og det er den store graden av fritid og frihet som har gitt opphav til alt det beste menneskeheten har å by på av kultur, slik som musikk, kunst og håndverk. Selv om mange argumenterer godt for hvordan vi tross alt er utviklet for å spare på energien vår (Lieberman, 2020), finnes også en mengde overbevisende data som viser at vi har behov for å lære, skape og være nysgjerrige og bruke tid og energi på dette (Dissanayake, 2001).

Hvis vi glemmer hvor vi kommer ifra som art og hvilket miljø vi er utviklet for, blir vi syke og vi kan ikke komme ut av slik mismatch gjennom å bli vant med det nye eller tilpasse oss. Tilpasning tar svært lang tid og krever også et naturlig utvalg. Det betyr at mange krav vi stiller til oss selv som mennesker, rett og slett er for store krav. For eksempel er det nedfelt i opplæringsloven i Norge at skolen skal gi helse og trivsel for alle barn. Men det kan man rett og slett ikke kreve om skolen skal være slik den er i dag. Det er for mye å kreve siden skolen er så fundamentalt unaturlig og ufleksibel.

I den norske skolen ble det med læreplanen av 2020 innført et begrep som blant annet skulle hjelpe samfunnet med økende psykiske helseutfordringer. Livsmestring kom på timeplanen. Slik jeg ser det var premisset for begrepet feil. Logikken fremsto slik: «Systemet vi har laget gjør oss syke, men her er strategier for hvordan barn kan lære å tåle det sykdomsfremmende systemet bedre.» Men det er ikke noe godt mål på helse eller funksjon, det å være godt tilpasset et sykt samfunn. Det er samfunnet som må endres når kravene til fleksibilitet det stiller til kroppene, blir for store. I situasjoner som dette er det ofte vi som samfunn går oss vill. Uten det evolusjonære perspektivet som grunnlag og en forståelse av hvor fleksibel fysiologien vår er, kan vi lete etter løsninger på evolusjonær mismatch i individet fremfor i systemet. Et eksempel på dette finner vi i en studie fra Australia kalt «the WISE teen» studien (Harvey et al., 2023). Studien gav tenåringer kursing basert på dialektisk adferdsterapi for å forbedre deres emosjonelle velvære og intrapersonelle forhold. Denne typen terapi er enkelt forklart utviklet for å gi individet strategier for å mestre vanskeligheter. Over ett tusen elever mellom 13 og 14 år deltok. Elevene ble delt i en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe som fortsatte livet som vanlig. Ved studiens slutt viste det seg at elevene i WISE gruppen rapporterte økte vanskeligheter og dårligere forhold til sine foreldre. De fikk økt emosjonell dysregulering, redusert emosjonell tilstedeværelse og redusert livskvalitet. 13% av WISE 83 tenåringene erfarte en økning i symptomer på depresjon sammenlignet med bare 7% i kontrollgruppen.

Studien er ikke unik. For eksempel, en studie fra 2021 (Kuyken et al., 2022) undersøkte effekten av skolebasert mindfulnesstrening og fant at gruppen som fikk mindfulnesstrening opplevde økt hyperaktivitet, mer manglede oppmerksomhet og økte emosjonelle problemer. Resultatene fra disse studiene sier ikke at det er noe galt med verken mindfulness eller dialektisk adferdsterapi i seg selv. Men de viser tydelig at de begge er feil løsning på ungdoms dalende mentale helse. En av forklaringen på noen av de negative effektene observert her, er at det å bevisstgjøre seg mer sine egne mentale problemer og gi dem økt fokus kan forsterke dem. Ungdom vil oppleve mange vanskeligheter og ubehag som er innenfor det normale og dermed en naturlig del av livet. Å terapeutisere problemene, kan gjøre dem verre. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at barn og unge ikke sliter mentalt fordi de får for lite terapi eller mindfulnesstrening. Årsaken ligger nok i både hva de får, og ikke minst hva de ikke får. Hva de burde fått bruke tiden sin på, og hva de må bruke den på.

Vi kan finne mismatch på hele linja om vi leter. Kultur har dradd oss i retninger som passer mer eller mindre godt sammen med det menneskekropper trenger for god og normal funksjon. Skal vi forstå om kravene vi stiller til oss selv er fornuftige og realistiske, så må vi lære oss evolusjonsbiologi og ikke minste studere mennesket i sitt naturlige habitat. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi ikke kan sette det nåværende samfunnet som standard for noe som helst.

---

Litteratur

Dissanayake, E. (2001). Homo Aestheticus: Where Art Comes From and Why (1st University of Washington Press ed.). Seattle: University of Washington Press.

German, A. J. (2006). The growing problem of obesity in dogs and cats. Journal of Nutrition, 136(7 Suppl), 1940s-1946s. https://doi.org/10.1093/jn/136.7.1940S

Gray, P., Lancy, D. F., & Bjorklund, D. F. (2023). Decline in Independent Activity as a Cause of Decline in Children’s Mental Well-being: Summary of the Evidence. Journal of Pediatrics, 260, 113352. https://doi.org/10.1016/j.jpeds.2023.02.004

Han, H., Wei, W., Hu, Y., Nie, Y., Ji, X., Yan, L., Zhang, Z., Shi, X., Zhu, L., Luo, Y., Chen, W., & Wei, F. (2019). Diet Evolution and Habitat Contraction of Giant Pandas via Stable Isotope Analysis. Current Biology, 29(4), 664-669.e662. https://doi.org/10.1016/j.cub.2018.12.051

Harvey, L. J., White, F. A., Hunt, C., & Abbott, M. (2023). Investigating the efficacy of a Dialectical behaviour therapy-based universal intervention on adolescent social and emotional well-being outcomes. Behaviour Research and Therapy, 169, 104408. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.brat.2023.104408

Kavanaugh, M., Rodgers, D., Rodriguez, N., & Leroy, F. (2025). Considering the nutritional benefits and health implications of red meat in the era of meatless initiatives [Perspective]. Frontiers in Nutrition, Volume 12 – 2025. https://doi.org/10.3389/fnut.2025.1525011

Kuyken, W., Ball, S., Crane, C., Ganguli, P., Jones, B., Montero-Marin, J., Nuthall, E., Raja, A., Taylor, L., Tudor, K., Viner, R. M., Allwood, M., Aukland, L., Dunning, D., Casey, T., Dalrymple, N., Wilde, K. D., Farley, E.-R., Harper, J., . . . Williams, J. M. G. (2022). Effectiveness and cost-effectiveness of universal school-based mindfulness training compared with normal school provision in reducing risk of mental health problems and promoting well-being in adolescence: the MYRIAD cluster randomised controlled trial. Evidence Based Mental Health, 25(3), 99-109. https://doi.org/10.1136/ebmental-2021-300396

Lea, A. J., Clark, A. G., Dahl, A. W., Devinsky, O., Garcia, A. R., Golden, C. D., Kamau, J., Kraft, T. S., Lim, Y. A. L., Martins, D. J., Mogoi, D., Pajukanta, P., Perry, G. H., Pontzer, H., Trumble, B. C., Urlacher, S. S., Venkataraman, V. V., Wallace, I. J., Gurven, M., . . . Ayroles, J. F. (2023). Applying an evolutionary mismatch framework to understand disease susceptibility. PLoS Biology, 21(9), e3002311. https://doi.org/10.1371/journal.pbio.3002311

Lieberman, D. E. (2020). Exercised : the science of physical activity, rest and health. Allen Lane.

Sponheimer, M., Clauss, M., & Codron, D. (2019). Dietary Evolution: The Panda Paradox. Current Biology, 29(11), R417-R419. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.cub.2019.04.045

Williams, C. L., Dill-McFarland, K. A., Vandewege, M. W., Sparks, D. L., Willard, S. T., Kouba, A. J., Suen, G., & Brown, A. E. (2016). Dietary Shifts May Trigger Dysbiosis and Mucous Stools in Giant Pandas (Ailuropoda melanoleuca) [Original Research]. Frontiers in Microbiology, 7. https://doi.org/10.3389/fmicb.2016.00661