Overvekt og insulinfølsomhet

Hvis man blir insulinresistent senker ikke leveren egenproduksjonen av glukose og man får lettere høyt blodsukker. Bukspyttkjertelen svarer med å produsere enda mer insulin og kombinasjonen av høyt insulinnivå og høyt blodsukker fører til en rekke problemer rundt i kroppen, inkludert overvekt.

Men overvekt i seg selv forårsaker ikke insulinresistens. Personer med lipodystrofier og som ikke kan lagre fett, blir insulinresistente selv om de er tynne. Mange normalvektige (ut ifra BMI) er insulinfølsomme og faktisk tyder data på at rundt 25% av de med BMI over 35 har normal insulinfølsomhet (1). Dette betyr at overvekt alene ikke er nok til å skape insulinresistens. Andre faktorer spiller inn. Sannsynlige syndere er betennelse, infeksjoner, mitokondriell dysfunksjon og mer.

Fettvevet vårt ser faktisk ut til å kunne redde oss fra skadeeffektene av insulinresistens, forutsatt at det fungerer som det skal. Et tegn på at det ikke fungerer som det skal er at det er fullt av hvite blodceller (makrofager) i det, akkurat som om det ble angrepet av mikroorganismer som de hvite blodcellene kommer for å ta. Dette ser man hos mange overvektige og spesielt dem som er insulinresistente.

Metabolsk syndrom er en annen side av insulinresistens og het tidligere «insulin resistance syndrome» og det kunne det like gjerne hett fortsatt. Kanskje det ville gjort det vanskeligere for folk å glemme linken mellom syndromet og karbohydrater i kosten. Metabolsk syndrom er ingen sykdom i seg selv, men er det man kaller det om man har et visst antall risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og diabetes. Disse er stort midjemål, lavt HDL-nivå, høyt nivå av triglyserider, høyt blodsukker og høyt blodtrykk. Man sier at man har metabolsk syndrom om man har 3 av disse 5 (2). Personer med diabetes type 2 har derfor vanligvis også metabolsk syndrom. Overvektige som har normal insulinfølsomhet har langt lavere verdier på de andre risikofaktorene enn de som er insulinresistente (3), og det er en grunn til å at men trenger å skille mellom overvektige som er insulinresistente og de som ikke er det.

Man har beregnet at rundt en fjerdedel av verdens befolkning har metabolsk syndrom, selv om det er stor variasjon og enkelte grupper er mer utsatte. I Norge vet vi blant annet at ikke-etniske nordmenn har en langt høyere forekomst av metabolsk syndrom enn etnisk norske.

Men tilbake til insulinfølsomhet. Ut ifra definisjonen på metabolsk syndrom ser vi at fettlagring rundt magen henger spesielt sammen med insulinresistens. Og det er sånn at om man lett lagrer fett rundt magen og ikke så mye andre steder så er dette virkelig er et faresignal og det betyr strengt tatt at kroppen holder på å konke helt ut. Overvekt som er mer jevnt fordelt er et langt mindre faresignal med tanke på skader på resten av kroppen.

En som er insulinresistent vil også lagre mer av fettet rundt organer og mindre som underhudsfett, mens en som er mer insulinfølsom lagrer mer som underhudsfett. Denne siste formen for fettlagring er ikke så forbundet med sykdom.

Bildet under er fra studien til Kloting et al (2010) og viser til venstre en insulinfølsom person og til høyre en insulinresistent. Under er også et bilde av fettcellene deres. I bildet til høyre er det mange flere makrofager i fettvevet. Begge personer har en BMI på 45.2 kg/m2.

Er man kvinne har man også stor sjanse for å ha polycystisk ovariesyndrom (PCOS) om man er insulinresistent. PCOS og insulinresistens er egentlig to sider av samme sak. Har man PCOS er blir man gjerne anbefalt medisinen Metformin som øker insulinfølsomheten og gjør at leveren skiller ut mindre glukose. Det beste ville selvfølgelig være å spise mat med mindre karbohydrater (4) og mat som er mindre betennelsesfremmende, men dette er det sjelden man blir anbefalt. Dette kostholdet er viktig ved PCOS selv om man er normalvektig.

Insulinresistens i alle dets former kan heldigvis bedres og metabolsk syndrom er en akutt tilstand, ikke noe man må leve med hvis man ikke vil. Løsningen er som vanlig en sunn livsstil bestående av godt kosthold, fysisk aktivitet og lite stress.

Om du er usikker på hva et godt kosthold er, kan du lese resten av postene på denne bloggen.

Litteratur

1. Ferrannini E, Natali A, Bell P, Cavallo-Perin P, Lalic N, Mingrone G. Insulin resistance and hypersecretion in obesity. European Group for the Study of Insulin Resistance (EGIR). The Journal of clinical investigation. 1997;100(5):1166-73.

2. Alberti KG, Eckel RH, Grundy SM, Zimmet PZ, Cleeman JI, Donato KA, et al. Harmonizing the metabolic syndrome: a joint interim statement of the International Diabetes Federation Task Force on Epidemiology and Prevention; National Heart, Lung, and Blood Institute; American Heart Association; World Heart Federation; International Atherosclerosis Society; and International Association for the Study of Obesity. Circulation. 2009;120(16):1640-5.

3. Kloting N, Fasshauer M, Dietrich A, Kovacs P, Schon MR, Kern M, et al. Insulin-sensitive obesity. American journal of physiology Endocrinology and metabolism. 2010;299(3):E506-15.

4. Paoli A, Rubini A, Volek JS, Grimaldi KA. Beyond weight loss: a review of the therapeutic uses of very-low-carbohydrate (ketogenic) diets. European journal of clinical nutrition. 2013;67(8):789-96.