Same shit, same wrapping

I arbeidet med å hjelpe befolkningen med å ta gode helsevalg, står Helsedirektoratets kostråd sentralt. Rådene er for folk flest (friske mennesker, hvem nå det er) og utformet på en folkelig måte. De er matvarebasert fremfor næringsstoffbasert, og de er generelt sett positiv formulert. De sier ting som «La magre meieriprodukter være en del av det daglige kostholdet.» Fremfor å si «Unngå fete meieriprodukter«. De eneste rådet som er formulert negativt er det om sukker, som sier, «Unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags.»

Jeg liker kostråd som er formulert positivt og som er matvarebaserte. Jeg liker dem aller helst enkle og minimalistiske, slik som Michael Pollan sin, «Eat food. Not to much. Mostly plants.» Nå virker det som om Pollan sitt råd om å spise mest planter er basert på en manglende kunnskap om både økologi og helseeffekter av animalsk mat, så rådet er kanskje ikke det beste, selv om det nok er godt nok for de fleste. Men formuleringen, den er fantastisk. Spis mat, ikke næringsstoffer.

«Not to much.» er et velmenende råd. Det rådet er det få som har noe imot og det er så mildt sagt. «Not to much» fremfor for eksempel, «Don’t over eat«. Eller, «Don’t get fat!»

Kanskje det er dette rådet vi skal gi til alkoholikere og andre rusmisbrukere også. «Not to much.» Bare litt. Å spise for mye, er selvsagt er valg man har, eller hva?

Det å fortelle folk at de ikke må spise for mye, og selvfølgelig også bevege seg nok, har lenge stått sentralt i råd knyttet til folkehelse. Vi som har helsefaglig utdanning lærer det på skolen hele gjengen. Er man overvektig må man spise mindre og trene mer, og når vi har lært det på skolen forkynner vi det i det ganske land, med håp om at det skal virke. Veien til et visst overlunket fantasisted (evt. til Gehenna) er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Kostråd nummer to, eller det nest øverste kostrådet i listen til Helsedirektoratet sier: «Ha en god balanse mellom hvor mye energi du får i deg gjennom mat og drikke, og hvor mye du forbruker gjennom aktivitet.»

Er det virkelig noen som tror at vi kan bekjempe overvekt med å fortelle folk at de må passe på energiinntaket? Burde vi ikke da se en effekt av at befolkningen har blitt fortalt dette i årevis? Og er det ingen som har tenkt tanken at dette rådet kanskje til og med kan gjøre vondt verre, gjennom legge skylden på individet og underforstått si at det hele handler om viljestyrke.

Men dette må jo liksom bare sies. Uten dette rådet ville vi jo ese ut hele bunten fordi vi da får et frikort til både å spise og sofaslite så mye vi vil.

Vitenskapelig sett har ikke rådet noe for seg i det hele tatt. Det hjelper ikke å si til folk at de må passe på energiinntaket. Ikke litt engang. Så hvorfor sies det da? Hvorfor trykkes det på plakater og settes sentralt i helsemyndigheters «gode» råd?

Og viktigst av alt, når skal noen tørre å si at det rådet bør tas bort? Det er ikke hensiktsmessig, det er bare tull.

«…scientific training is not well designed to produce the man who will easily discover a fresh approach.«
 
-Thomas Kuhn

Overvekt og insulinfølsomhet

Overvekt og lav insulinfølsomhet går hånd i hånd i så stor grad at det er vanlig å si at for mye fett på kroppen fører til insulinresistens. Insulinresistens betyr egentlig at leveren ikke reagerer som den skal når bukspyttkjertelen sender insulin til den. En av tingene den skal gjøre er å slutte å produsere glukose og i stedet lagre overflødig glukose. Dette skjer fordi blodsukkeret holder på å bli høyt. Bukspyttkjertelen måler blodsukkernivået og sier ifra til leveren når kroppen må senke egenproduksjonen av sukker fordi det er kommet mye fra mat. 

Hvis man blir insulinresistent senker ikke leveren egenproduksjonen av glukose og man får lettere høyt blodsukker. Bukspyttkjertelen svarer med å produsere enda mer insulin og kombinasjonen av høyt insulinnivå og høyt blodsukker fører til en rekke problemer rundt i kroppen, inkludert overvekt.

Men overvekt i seg selv forårsaker ikke insulinresistens. Personer med lipodystrofier og som ikke kan lagre fett, blir insulinresistente selv om de er tynne. Mange normalvektige (ut ifra BMI) er insulinfølsomme og faktisk tyder data på at rundt 25% av de med BMI over 35 har normal insulinfølsomhet (1). Dette betyr at overvekt alene ikke er nok til å skape insulinresistens. Andre faktorer spiller inn. Sannsynlige syndere er betennelse, infeksjoner, mitokondriell dysfunksjon og mer.

Fettvevet vårt ser faktisk ut til å kunne redde oss fra skadeeffektene av insulinresistens, forutsatt at det fungerer som det skal. Et tegn på at det ikke fungerer som det skal er at det er fullt av hvite blodceller (makrofager) i det, akkurat som om det ble angrepet av mikroorganismer som de hvite blodcellene kommer for å ta. Dette ser man hos mange overvektige og spesielt dem som er insulinresistente.

Metabolsk syndrom er en annen side av insulinresistens og het tidligere «insulin resistance syndrome» og det kunne det like gjerne hett fortsatt. Kanskje det ville gjort det vanskeligere for folk å glemme linken mellom syndromet og karbohydrater i kosten. Metabolsk syndrom er ingen sykdom i seg selv, men er det man kaller det om man har et visst antall risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og diabetes. Disse er stort midjemål, lavt HDL-nivå, høyt nivå av triglyserider, høyt blodsukker og høyt blodtrykk. Man sier at man har metabolsk syndrom om man har 3 av disse 5 (2). Personer med diabetes type 2 har derfor vanligvis også metabolsk syndrom. Overvektige som har normal insulinfølsomhet har langt lavere verdier på de andre risikofaktorene enn de som er insulinresistente (3), og det er en grunn til å at men trenger å skille mellom overvektige som er insulinresistente og de som ikke er det.

Man har beregnet at rundt en fjerdedel av verdens befolkning har metabolsk syndrom, selv om det er stor variasjon og enkelte grupper er mer utsatte. I Norge vet vi blant annet at ikke-etniske nordmenn har en langt høyere forekomst av metabolsk syndrom enn etnisk norske.

Men tilbake til insulinfølsomhet. Ut ifra definisjonen på metabolsk syndrom ser vi at fettlagring rundt magen henger spesielt sammen med insulinresistens. Og det er sånn at om man lett lagrer fett rundt magen og ikke så mye andre steder så er dette virkelig er et faresignal og det betyr strengt tatt at kroppen holder på å konke helt ut. Overvekt som er mer jevnt fordelt er et langt mindre faresignal med tanke på skader på resten av kroppen.

En som er insulinresistent vil også lagre mer av fettet rundt organer og mindre som underhudsfett, mens en som er mer insulinfølsom lagrer mer som underhudsfett. Denne siste formen for fettlagring er ikke så forbundet med sykdom.

Bildet under er fra studien til Kloting et al (2010) og viser til venstre en insulinfølsom person og til høyre en insulinresistent. Under er også et bilde av fettcellene deres. I bildet til høyre er det mange flere makrofager i fettvevet. Begge personer har en BMI på 45.2 kg/m2.

Er man kvinne har man også stor sjanse for å ha polycystisk ovariesyndrom (PCOS) om man er insulinresistent. PCOS og insulinresistens er egentlig to sider av samme sak. Har man PCOS er blir man gjerne anbefalt medisinen Metformin som øker insulinfølsomheten og gjør at leveren skiller ut mindre glukose. Det beste ville selvfølgelig være å spise mat med mindre karbohydrater (4) og mat som er mindre betennelsesfremmende, men dette er det sjelden man blir anbefalt. Dette kostholdet er viktig ved PCOS selv om man er normalvektig.

Insulinresistens i alle dets former kan heldigvis bedres og metabolsk syndrom er en akutt tilstand, ikke noe man må leve med hvis man ikke vil. Løsningen er som vanlig en sunn livsstil bestående av godt kosthold, fysisk aktivitet og lite stress.

Om du er usikker på hva et godt kosthold er, kan du lese resten av postene på denne bloggen.

Litteratur

1. Ferrannini E, Natali A, Bell P, Cavallo-Perin P, Lalic N, Mingrone G. Insulin resistance and hypersecretion in obesity. European Group for the Study of Insulin Resistance (EGIR). The Journal of clinical investigation. 1997;100(5):1166-73.

2. Alberti KG, Eckel RH, Grundy SM, Zimmet PZ, Cleeman JI, Donato KA, et al. Harmonizing the metabolic syndrome: a joint interim statement of the International Diabetes Federation Task Force on Epidemiology and Prevention; National Heart, Lung, and Blood Institute; American Heart Association; World Heart Federation; International Atherosclerosis Society; and International Association for the Study of Obesity. Circulation. 2009;120(16):1640-5.

3. Kloting N, Fasshauer M, Dietrich A, Kovacs P, Schon MR, Kern M, et al. Insulin-sensitive obesity. American journal of physiology Endocrinology and metabolism. 2010;299(3):E506-15.

4. Paoli A, Rubini A, Volek JS, Grimaldi KA. Beyond weight loss: a review of the therapeutic uses of very-low-carbohydrate (ketogenic) diets. European journal of clinical nutrition. 2013;67(8):789-96.

Adiposologi – Grunnlaget for en konklusjon

Jeg vender stadig tilbake til temaet overvekt. Det er kanskje det temaet som fasinerer meg mest. Muligens fordi det er så fordømt komplekst, så fordømt enkelt og likevel så fordømt forenklet. Og så er det et av disse temaene hvor alle er enige i at moderne livsstil spiller en grunnleggende rolle, mens det er liten enighet om hvilke deler av den moderne livsstilen vi skal skylde på. Overvekt er faktisk et av de temaene innen medisinen hvor man ofte drar inn et evolusjonært perspektiv. Dessverre blir også disse perspektivene både mistolket og misforstått.

En annen ting som jeg er veldig fasinert av er disse allment aksepterte konklusjonene som har blitt en grunnleggende del av vår tankegang og som likevel ikke vitenskapelig sett, er anerkjente fakta. Disse konklusjonene er spennende fordi de ofte utgjør fundamentet i både tankerekker og argumentasjon og ofte kan de være en vesentlig del av helseanbefalinger og politikk, men så er det en ikke så liten mulighet for at de er fullstendig misforstått eller i verste fall helt feil. Og bare tanken på at offentlige helseanbefalinger kan være basert på komplette misforståelser, er utrulig spennende. For hva er det i så fall som har ført til misforståelsene? Hvorfor blir de ikke rettet opp når noen påpeker dem? Og hva kan vi egentlig gjøre for at ting blir mer riktig?

En konsekvens av at et fundament som vi baserer våre konklusjoner på er feil, er at det blir mye følgefeil. Det var en grunn til at mattelæreren din ba deg om å sjekke utregningene nøye før du leverte inn en prøve, én enkelt feil i starten med påfølgende følgefeil, kunne gjøre alt feil, og uavhengig av om resten av utregningene var riktige – karakterkonsekvensene kunne bli fatale. Det hjelper med andre ord ikke med en aldri så logisk tankerekke om ikke grunnlaget for tankerekken er riktig. 
Et klassisk eksempel på en slik feilslått konklusjon, som på mange måter egentlig er en språklig finurlighet, er når man sier at overvekt er forårsaket av et for høyt energiinntak eller for lavt energiforbruk. Språk er viktig, utrolig viktig når man skal navigere i vitenskapen, for det er språket vi kommuniserer med og danner våre konklusjoner ut ifra. Derfor må tungen holdes rett i munnen, det er kanskje en vitenskapsmanns viktigste oppgave.

Overvekt er en tilstand der energiinntaket over tid har vært høyere enn energiforbruket, men spørsmålet vi ønsker å få svar på, er hvorfor energiinntaket har blitt for høyt – det er dette som vil være den egentlige årsaken. Den fransk-amerikanske ernæringsfysiologen Jean Mayer formulerte dette godt allerede i 1954, da han sa at «det å si at overvekt er forårsaket av overspising, er som å si at alkoholisme er forårsaket av et for høyt alkoholinntak.» Å si at overvekt er forårsaket av for høyt energiinntak, er det man kaller en tautologi eller en logisk tankefeil.

Skal vi forsøke å finne årsakene til overvekt må vi strengt tatt starte med fettvevet, for det er jo det som har blitt for stort. Spør du en som har gode fysiologikunnskaper om hva som gjør at en fettcelle lagrer for mye energi, så er sannsynligheten stor for at du vil få en rekke gode svar som handler om hormoner, adipokiner, inflammasjon, hvite blodceller, gener osv. Det ikke sikkert at for mye mat vil bli nevnt, og godt er det.

Men jeg vil ikke se på fettvevet akkurat nå. For et annet spennende aspekt ved måten vi anser overvekt på i moderne vitenskap, er at vi sier vi mennesker er laget for å lett legge på oss. Dette gir nok mening for de fleste. Da vi levde som steinaldermennesker ville evnen til å kunne lagre fett i tider med overflod, for så å kunne bruke dette når næring ble mer mangelfullt, ha vært viktig for menneskers overlevelse. Og det er denne mekanismen, som engang var så viktig for oss og som nå, i et samfunn med konstant overflod, har gjort at overvekt har blitt et enormt problem. Eller slik kan det virke. Men er det så enkelt? Skal vi skylde på overflod? Denne teorien kalles forresten «the thrifty gene hypothesis» i vitenskapslitteraturen. Hypotesen er så kjent og grunnleggende for denne delen av vitenskapen at den har sin egen Wikipediaside. Hypotesen ble lagt frem av en forsker ved navn James Neel i 1962.

Men som sagt, det er ofte de grunnleggende antakelsene det er spennende å stille spørsmål ved. Og jeg lurer litt på hvor god den hypotesen egentlig er. Hvor mye kan den forklare og burde vi basere våre konklusjoner på en tankerekke som har denne hypotesen som grunnlag?

Her er et passende sitat fra en nylig publisert artikkel:

«Neel’s thrifty gene hypothesis postulates that cycles of feast and famine selected for a “quick insulin trigger” (postprandial hyperinsulinemia) as a mechanism to increase fat stores during food abundance and available during food scarcity. An alternative hypothesis by Reaven suggests that muscle insulin resistance was the key to survival during food scarcity because it conserved glucose by minimizing gluconeogenesis and preserving lean body mass. Both these hypotheses are based on the assumption that there were challenging periods of food scarcity prior to the advent of agriculture. However, this is not supported by the scientific literature.» [1]

Denne nevnte hypotesen hviler i grunnen på antakelsen om at det generelt sett er ganske lett for mennesker å legge på seg. Men selv om det er mye overvekt i moderne samfunn er det kun svært nylig at det har blitt så enormt mye, selv om vi har hatt stor tilgang på mat lenge. Og er det egentlig så lett å legge på seg? Jeg vet at jeg ville slite med det og jeg vet at mange er som meg. Har vi vunnet den genetiske jackpotten? Neste gang skal jeg se på hva vi kan lære om overvekt av studier hvor man faktisk bevisst prøver å legge på seg gjennom overspising. Det kan neppe anbefales, men jammen er det spennende.

Litteratur

1. Brand-Miller JC, Griffin HJ, Colagiuri S: The carnivore connection hypothesis: revisited. J Obes 2012, 2012: 258624.

Litt av hvert fra februar

En ny måned er over og det må vel konkluderes med at ting går fremover med tanke på kunnskap om kosthold, trening og helse.

Arbeidet jeg gjør med å skrive på blogger er en hobby for meg. Jeg har enn så lenge unngått å ha noen form for reklame på sidene mine og ønsker å fortsette med å være helt uavhengig og skrive det jeg ønsker å skrive. Det betyr at om jeg skriver positivt om noe, så er det ikke fordi jeg får betalt for det, men fordi jeg mener det fortjener positiv omtale. Det er kommet en ny knapp på høyre side av denne bloggen (doner-knappen). Den er en mulighet for lesere til å gi et lite beløp og dermed indirekte spandere en kaffe på meg (jeg er veldig glad i kaffe) om man skulle ønske.

Her i Norge har man i februar kranglet om brunosten, en krangel som har vært preget av følelser fremfor fakta og som jeg derfor ikke har funnet verken interessant eller konstruktiv.

1. mars arrangerte Kostreform for bedre helse sin nystartede Vestfoldavdeling Kostholdskonferansen 2014. Jeg var der og holdt foredrag om hva mennesket egentlig er laget for å spise. Sofie Hexeberg snakket om hvordan man kan bli frisk med lavkarbo, mens Erik Hexeberg stilte spørsmål ved om vi kan stole på Helsedirektoratets råd om ernæring og helse. Tore Jardar S. Wirgenes, som driver den økologiske gården Virgernes gård (like gårdens side på facebook her) pratet om det viktige arbeidet han og andre økologiske bønder gjør. Bor du i Larviksområdet er denne gården verdt å benytte seg av. Filmer av foredragene vil etter hvert bli lagt ut på konferansens nettside.

Et fantastisk bilde for de anatomiinteresserte
New York Times skrev denne måneden at nye data tyder på at amerikanerne til en viss grad lykkes med å stagge utviklingen av overvekt hos barn. Samtidig rapporteres det om at utviklingen av overvekt og fedme generelt i USA ikke ser ut til å endre seg nevneverdig.

En ny studie tyder ikke overraskende på at det å drikke alkohol rett etter en treningsøkt kan gi dårligere restitusjon og treningsutbytte.

For ikke lenge siden var fettlever noe alkoholikere fikk. Nå er det helt vanlig å få uavhengig av alkoholinntak og til og med ned i ung alder. Årsaken ligger i kostholdet og spesielt karbohydratene. Fettlever kan regnes som et annet symptom på vår dårlige livsstil og kunne nesten vært regnet som en del av det metabolske syndrom. Heldigvis er det mulig å gjøre noe med det og stadig mer forskning viser at karbohydratrestriksjon bør spille en grunnleggende rolle når man skal fikse en lever ødelagt av moderne livsstil. 

Et ketogent kosthold med lite karbohydrater gjør at sultfølelsen går ned. En ny studie undersøkte om dette hadde sammenheng med at de delene av hjernen som påvirker sult endrer energikilde. I studien målte man opptak av sukker i disse områdene i hjernen på et kosthold med lite karbohydrater og et med mer karbohydrater. Studien viste et likt opptak av sukker på de ulike kostholdene noe som tyder på at den sulthemmende effekten av ketogen kost ikke kommer av at hjernen endrer drivstoff.

I 2008 var over 200 millioner men og nesten 300 millioner kvinner over 20 år fete (BMI > 30), og 65% av verdens befolkning bor i land hvor overvekt tar livet av flere mennesker enn undervekt. Til tross for at forekomsten av overvekt øker og karbohydratrestriksjon er et ypperlig verktøy for å takle overvekten, er fortsatt mange skeptiske til denne strategien – en skepsis som med all sannsynlighet gjør det vanskeligere å takle utviklingen i overvekt. Den italienske forskeren Antonio Paoli har skrevet en god artikkel om hvordan og hvorfor ketogent kosthold kan brukes i overvektsbehandling. Artikkelen ligger ute for alle å lese her.

Chris Kresser gir deg her flere gode grunner til at du bør tenke deg om flere ganger før du forsøker et vegetarisk kosthold og i hvert fall et vegansk kosthold. Personlig ville jeg også kunne vært vegeterianer om bacon vokste på trær.

Brasil har kommet med forslag til nye kostholdsråd som ser ut til å være verdt etterfølgelse. De fokuserer på det viktigste. Les mer her.

Gary Taubes skrev en kort kronikk i New York Times om hvorfor ernæring er så forvirrende. Absolutt verdt en les her.

En ny studie viser at steinalderkost er mer slankende enn offisielle kostråd. The Guardian skriver i samme ånd om at vi bør se til tradisjonelle kosthold for å lære hva næringsrikt kosthold er.

Har du lyst til å lage din egen leverpostei? Her har du én metode med bilder.

Scientific American skriver om hvordan glutenintoleranse ikke nødvendigvis handler om gluten i det hele tatt og at mange symptomer ser ut til å komme fra andre proteiner i korn og uten at det er synlig skade eller inflammasjon i tarmene. Selv om gluten kanskje er de verste proteinene i fra korn, er det mange andre potensielle syndere og glutenfritt kosthold kan være langt verre en kornfritt kosthold.

Og for de med ekstra interesse i fysiologi skriver Peter Attia kort og konkret om kreft og karbohydrater her.
Vel, det var kort om noe av alt det interessante som har sjedd i februar. March, here I come!

Styrke eller utholdenhetstrening for vekttap

En mengde studier har blitt gjort gjennom årenes løp der målet har vært å finne ut hvilken treningsmetode er som er best for å gå ned i vekt. Dessverre er de aller fleste av disse studiene basert på den vanlige misoppfatningen av hvordan energiinntak og energiforbruk påvirker vekten vår. Akkurat hvordan dette er misforstått skal jeg forklare grundig siden, men den gjeldende konklusjonen etter alle disse treningsstudiene er at trening slettest ikke er en god måte å gå ned i vekt på. Resultatene er generelt sett så dårlige at man like gjerne kan runde av opp og si at trening ikke gjør oss tynnere i det hele tatt.

Det er en vanlig oppfatning at trening der mye av energien man bruker kommer fra fett vil gjøre at man mister mer fett. Utholdenhetstrening blir derfor fortsatt anbefalt av mange ved overvekt. Denne oppfatningen er også feil fordi den hviler på den overnevnte misforståelse. Det ser ikke ut til å være en sammenheng mellom hvor mye fett man forbrenner under trening og hvor mye fett man mister fra kroppen over tid.

I en ny og ganske stor og grundig studie sammenlignet man styrketrening, utholdenhetstrening og kombinasjonen styrke/utholdenhetstrening for å se hvordan treningsformene påvirket vekt og kroppssammensetning. Det som vekket interessen min for denne artikkelen, var at i sammendraget av artikkelen, den teksten man får opp i medisinske databaser som skal si noe om de viktigste resultatene i studien, står det ingenting om hvor mye deltakerne gikk ned i vekt. Tittelen på studien er «Effects of aerobic and/or resistance training on body mass and fat mass in overweight or obese adults«, og da ville det vært naturlig å skrive hvor stort vekttapet faktisk var, men det star altså ikke i sammendraget. Det lover ikke godt.

Ca. 40 overvektige personer i hver gruppe fullførte de planlagte 8 månedene med trening i denne studien. Styrketreningsgruppen trente 3 dager i uken med 3 set per øvelse og 8-12 repetisjoner. Utholdenhetsgruppen skulle ha et energiforbruk tilsvarende 12 miles per uke med 65-80% av peak oksygenopptak. Kombinasjonsgruppen trente det samme som de andre gruppene.

Reduksjonen i fettmasse var 0,26 kg i styrkegruppen (ikke signifikant), 1,66 kg i utholdenhetsgruppen og 2,44 kg i kombinasjonsgruppen. Dette var hos utrente overvektige personer med gjennomsnittlig fettmasse på rundt 34 kg og gjennomsnittsvekt på ca. 89 kg, som trente mye i 8 måneder. Ville du vært villig til å trene flere dager i uken i 8 måneder for å gå ned 2,5kg? Det værste er at dette tapet av fettmasse er inkludert eventuelle endringer som skjedde i kostholdet til deltakerne. 

Endring i vekt i henholdsvis styrke-, utholdenhet,- og kobinasjonsgruppen

Endring i fettmasse i henholdsvis styrke-, utholdenhet,- og kobinasjonsgruppen
Det er lite sannsynlig at man holder kostholdet likt over så lang tid og mye tyder på at personer som begynner å trene også endrer kostholdet noe og dermed spiser sunnere. Dessverre får vi ikke vite noe om kostholdsendringer fra artikkelen, bortsett fra at beregnet energiinntak gikk ned så mye i kombinasjonsgruppen (-133 kcal) at det nærmet seg signifikans (p=0,13).

Det vi kan lære fra denne studien og tidligere liknende studier, er at vi ikke kan anbefale overvektige å trene for å gå ned i vekt. Vekttap bør ikke være motivasjonen bak trening. Og vi kan ikke si at utholdenhetstrening er særlig mer effektivt enn styrketrening for å redusere fettmassen. Den beste måten å gå ned i vekt på er fortsatt å spise riktig. Trening bør man gjøre for helse og fornøyelse.

Forskjellen i tap av fettmasse i denne studien var 1,4 kg, en nesten ubetydelig mengde hos så store personer.  Det er med andre ord ingen grunn til å velge utholdenhetstrening fremfor styrketrening for kroppsvektens skyld. Og på grunn av hvordan studier som disse blir gjennomført, kan vi heller ikke si med sikkerhet om den lille forskjellen i fettmasse kom av forskjeller i trening, kosthold eller andre livsstilsfaktorer.

Referanse

1. Willis LH, Slentz CA, Bateman LA, Shields AT, Piner LW, Bales CW et al.: Effects of aerobic and/or resistance training on body mass and fat mass in overweight or obese adults. J Appl Physiol 2012, 113: 1831-1837.

Tjukke mennesker og tjukke dyr

Det er interessant å vite at parallelt med økningen i menneskers overvekt har det også skjedd en økning i kjæledyrs overvekt. 

Dette har ikke overraskende å gjøre med hvilken mat som er billigst. Korn, soya og plantefett er blant de billigste «matvarene» man kan få tak i, og det er grunnen til at de brukes i stor stil som tilsetninger (utvanning) av både menneskemat og dyrefôr. Problemet er at verken mennesker eller andre kjæledyr, som i utgangspunktet er kjøttetere, slik som katter og hunder, bør spise disse «matvarene».

En katt er laget for å spise dyr med kjøtt, fett, innvoller, hud og hår. Det er hunder også. Nå kan man riktig nok se at domestiserte hunder tåler karbohydrater bedre enn deres forfader ulven. Dette har ført til at enkelte forskere diskuterer om det var tilpasningen til å tåle karbohydrater fra menneskelig avfall bedre som gjorde at vi temmet ulven, eller om de ble tilpasset vårt matavfall etter de ble domestisert. Det er et interessant spørsmål, men selv om hunder tåler karbohydrater litt bedre enn ulver, så tåler de verken korn, søya eller plantefett på en god måte, og en hunds kosthold bør ikke ha karbohydrater som største energikilde, selv om enkelte veterinærer og produsenter av dyrefôr hevder dette.

Genstudier viser at også mennesker gradvis tåler korn bedre, men vi tåler det fortsatt generelt dårlig. Sagt på en annen måte, det at vi tåler mer av en gift betyr ikke at det ikke lenger er giftig, det tar bare litt lengre tid eller det må en litt høyere dose til før vi blir syke og dør.

Har du noen gang sett på hva kattematen eller hundefôret i vanlige butikker inneholder? Her er et eksempel fra Whiskas, som på ingen måte skiller seg ut, men er tilfeldig valgt:

Her reklameres det med oksekjøtt, som jo er fin mat for katter, men når vi snur på pakken ser vi hva maten egentlig består av: 
Hovedingrediensen er korn. Det er mer korn enn det er kjøtt i maten til en katt… Dette gir ingen mening. Ingrediens nummer to er heldigvis kjøtt og kjøttprodukter, men bare 4% er oksekjøtt.
På toppen av det hele er det tilsatt planteproteiner og plantefett som katter ikke skal få i seg mye av og andre tilsetningsstoffer som ikke finnes naturlig. 
Man kan finne egene fôrtyper for kastrerte dyr. Kastrerte dyr blir lettere overvektige (akkurat som mennesker) og deres fôr inneholder derfor mindre kalorier. Måten man tar bort kalorier på er at en større andel av maten er plantekost. Med andre ord er den enda verre enn vanlig mat.

Kjøttetere er ikke laget for å få i seg mer enn minimale mengder med plantefett. Mesteparten av fettet en hund eller katt får i seg, bør komme fra dyr og de skal garantert ikke spise soya eller korn.

Her er min oppfordring: tenk på helsen til dyrene deres også. De sliter med overvekt, diabetes, betennelser, kreft og andre sykdommer som i varierende grad er direkte knyttet til maten. Både katter og hunder bør først og fremst spise dyr. En ekstra bonus med å velge å spise et paleolittisk kosthold er at dyrene våre tåler matrestene våre så mye bedre og det vil ofte være langt sunnere å gi de porsjoner av vår mat enn å gi dem kommersielt dyrefor.

Dyr har de samme behovene som mennesker, enten det er sollys eller rett mat, og en sunn hund er en glad hund. Her er et lite utdrag fra Helt naturlig mat og trening:

Litteratur:

Obesity in dogs and cats: a metabolic and endocrine disorder. Zoran DL. Vet Clin North Am Small Anim Pract. 2010 Mar;40(2):221-39.

The growing problem of obesity in dogs and cats. German AJ. J Nutr. 2006 Jul;136(7 Suppl):1940S-1946S 

Canaries in the coal mine: a cross-species analysis of the plurality of obesity epidemics. Klimentidis YC, Beasley TM, Lin HY et al. Proc Biol Sci. 2011 Jun 7;278(1712):1626-32.

Adiposologi – Forskjellen

Ikke sjelden befinner jeg meg i situasjoner der jeg forteller en ny bekjent at jeg forsker på overvektsbehandling. Og ikke sjelden kan jeg få høre denne personen si noe slikt som, «Men er ikke det bare å spise mindre og bevege seg mer da?» 

På mange måter forstår jeg dette vanlige synet på overvekt, ettersom det er det allment aksepterte  og vanligste synet, til tross for hvor misforstått det er. Likevel synes jeg det kan være vanskelig å forklare hvorfor det er feil.

Det er unektelig en forskjell mellom en person som lett legger på seg og en som vanskelig legger på seg. Fysisk sett er de ikke like og for å forstå overvekt må man forstå hva denne forskjellen er. Vi kan tenke oss en god gammeldags skålvekt. På den ene skålen er alle faktorer som bidrar til lagring av energi i fettvevet, på den andre har vi alle faktorer som bidrar til frigjøring og forbrenning av energi fra fettvevet.

Både karbohydrater og trening er eksempler på faktorer som påvirker fettlagring

Det er ikke kun karbohydrater, energiinnhold eller trening som påvirker fettlagring. Det er hele tiden en mengde signaler, hormoner og prosesser som påvirker både lagring, frigjøring og forbrenning av fett. Insulin vil for eksempel stimulere til lagring av fett og hindre både at fett kommer ut av fettvevet og at det blir forbrent i ulike vev. På den andre siden vil hormoner som glukagon, testosteron, veksthormon, tyroxin og flere andre stimulere til forbrenning av lagret fett. Inflammasjon (betennelse) i ulike vev vil kunne gjøre dem insulinresistente. Om leveren ikke virker som den skal er det ikke alltid den reagerer på insulin og dermed fortsetter den å produserer glukose selv om blodsukkeret allerede er høyt. Et høyt inntak av sukker, spesielt i kombinasjon med økt inflammasjon og også infeksjoner, vil kunne gjøre at leveren fylles med restprodukter av fett som kan gjøre den insulinresistent. Slike ting vil igjen påvirke fettlagringen. Det er med andre ord en stor mengde prosesser som hele tiden veier ned vektskålene. 

Hos en som lett legger på seg er det en eller flere av prosessene, som bidrar til fettlagring, som er for stor. Eller en eller flere av prosessene som bidrar til forbrenning, som er svekket eller for liten. Uansett er resultatet at man lettere legger på seg. 

Innen overvektsforskningen har man skapt genmanipulerte mus som
 lett legger på seg. Disse musene legger på seg av samme mengde mat
som tynne mus spiser. 
Et karbohydratrestriktivt kosthold vil for eksempel gjøre at man går fort ned i vekt. Dette er dokumentert gjentatte ganger i studier, men vi vet ikke nødvendigvis hvorfor, eller hvordan det virker. Det senker naturligvis insulinnivået, men det kan også redusere inflammasjon eller til og med påvirke infeksjoner. For hvermansen er det uansett ikke så viktig hvordan ting virker, men heller at det virker.



Tenk deg at en som vanskelig legger på seg spiser mat basert på sin sultfølelse (slik alle gjør) og at 50% av energien han inntar i et måltid blir lagret, og at denne energien er lett tilgjengelig når den trengs. Energien som ikke blir lagret blir brukt, og er han ikke aktiv vil kroppen sørge for at den blir forbrent til å lage varme eller gjøre han urolig og rastløs og dermed stimulere til bevegelse. 

Tenk deg så en som lett legger på seg. Denne personen spiser også mat basert på sin egen sultfølelse, men hos han blir 70% (disse tallene er bare tilfeldige tall for å illustrere) av energien i et måltid lagret og i tillegg er den lagrete energien av en eller flere grunner vanskelig å få brukt. Hos denne personen er det lite overskuddsenergi etter måltider som stimulerer til varmeproduksjon eller aktivitet. Uavhengig av hvor mye denne personen spiser, vil alltid en større andel av energien lagres, sammenlignet med hos en tynn person. Mindre mat vil bare gjøre at mindre energi er tilgjengelig for bruk og medfører ofte bare en reduksjon i energiforbruket.
Studier av overspising, der forsøkspersoner bevisst overspiser, har vist at dette stemmer. Noen er nesten helt umulig å få til å gå opp i vekt og om de overspiser vil de øke varmeproduksjon og aktivitetsnivå ubevisst. Mens andre lett legger på seg uten så store tilpasninger i energiforbruk.

Dette er forskjellen på de som lett blir overvektige og de som lett holder seg tynne. Grådighet, latskap eller manglende viljestyrke har ingenting med saken å gjøre, og heldigvis er de viktigste faktorene mulig å påvirke med livsstilsvalg.