Litt av hvert fra mars

Nok en måned er forbi og for en måned det har vært. 
I mars var jeg så heldig at jeg fikk prate med Eyvind Teigen Stueland, aka Steinaldermann, og praten kan lastes ned som podcast her. Husk også å sjekke ut de to første episodene med Christer Idland og Sara Lossius. Jeg synes det er et utrolig bra tiltak av Eyvind å starte Norges første paleopodcast (selv om den helt sikkert ikke bare kommer til å handle om paleo) og gleder meg til fremtidige episoder.
Undertegnede ble intervjuet av NRK om nok en sak som er skapt av folks frykt for smør og mettet fett. Denne gangen var det barnehagebarn som ikke kunne få smør til fisken sin.

Jeg synes følgende setning fra Kari Anne Johansen i Fiskesprell illustrerer godt hvor langt det har gått med den irrasjonelle frykten for mettet fett, «Det er klart det går an å skeie ut med litt smør av og til.» Jeg ville sagt: «Det er klart at man kan skeie ut med litt margarin av og til.«

En ny og stor samlestudie, som har sett på fett i kostholdet, kom også nylig ut. Den konkluderte med: «Tilgjengelige bevis støtter ikke tydelig retningslinjene for hjertesykdom som oppfordrer til høyt inntak av flerumettet fett og lavt inntak av totalt mettet fett.» Dette er ikke en ny konklusjon og flere analyser tidligere har vist at sammenhenger mellom mettet fett og sykdom i beste fall er svake.

Det interessante er at i debatter vil man ofte kunne høre de som advarer mot mettet fett si at de vil endre synspunkt når det foreligger vitenskapelige data som viser at mettet fett ikke er skadelig. Det er to store problemer med denne uttalelsen. Det ene er at den er basert på at mettet fett er skyldig inntil det motsatte er bevist. Det andre er at det vitenskapelige grunnlaget som faktisk finnes, tyder på at mettet fett ikke er skadelig, så uttalelsen betyr enten at de ikke følger med og ikke vet hva de snakker om, eller at de bevisst forsøker å villede og har en annen agenda enn å spre fakta. Hva er verst?

En gutt klarte nesten å ta livet sitt med energidrikker. Jeg skulle ønske energidrikker ikke eksisterte og håper det kommer en tid der det er like mye tabu å drikke en energidrikk som det er å røyke.

En ny artikkel, med flere norske forskere, understreker at det verken finnes klare vitenskapelig data som tyder på en sammenheng mellom rødt kjøtt, eller gode mekanistiske forklaringer på hvordan det skulle være farlig. Altså, anbefalinger om å unngå rødt kjøtt fordi det kan gi kreft er basert på at det finnes noen få studier som har vist en svak sammenheng mellom kjøttinntak og kreft og det er alt. Studiene som ikke finner noen sammenheng bryr man seg mindre om, og det at ingen kan forklare hvordan rødt kjøtt skulle kunne gi kreft blir også feid under teppet. Men så er jo ikke kostholdsanbefalinger utelukkende vitenskapelig, de er også i stor grad politiske. 

Tidlig i mars rapporterte flere store nettsteder, blant annet Huffington Post om en studie som visst nok viste at for mye protein vil gi deg en tidlig død. Det var som å høre T. Colin Campbell, forfatteren av The China Study igjen (om du er interessert i temaet bør du lese Denise Mingers berømte omtale av Kinastudien her)

Proteiner er ikke farlige, heller ikke de fra dyr, det vil si, i hvert fall ikke de fra dyr (det er mange planteproteiner som er ute etter å ta deg) og heldigvis for meg, trenger jeg ikke si hva som var feil med medias tolkning av den nye studien. Det har andre tatt seg av. Du kan for eksempel lese Paul Jaminet sin vurdering her.

Science Daily rapportete tidlig i mars om hvordan nok proteiner i kostholdet henger sammen med bedre både fysisk og mental funksjonalitet hos eldre.

Stadig nye data gir oss enda mer innsikt i hva tidligere mennesker spiste og hvordan det påvirket helsen deres. Medicalnewstoday skriver om nye funn av 3000 år gamle skjeletter fra stillehavsøyer og om hvordan disse menneskene spiste et variert kosthold i hovedsak bestående av en mengde ulike dyr.

Å ta tilskudd av ketonlegemer ved sykdommer som epilepsi og demens blir foreslått som et spennende medisinsk alternativ. Man kan også spise et kosthold med lite karbohydrater, men flere forskere mener dette er for vanskelig og tungvint. Budskapet er uansett at ketonlegemer kan være riktig så nyttige for vår hjerne. 

Det var bare noe av alt det spennende som har sjedd i mars. April kommer også til å bli en spennende måned. 26. april arrangerer for eksempel Kostreform for bedre helse, årets fagdag i Oslo, og i år handler det om naturlig mat, økologisk mat, giftstoffer og jordbruk. Husk å melde deg på her. Vi sees der!

Proteinlavkarbo

Å spise mer fettrike og proteinrike matvarer som er van­lig i lavkarbodietter, kan bety mindre av de nyttige næringsstoffene fra kostholdet, og i verste fall føre til mangel på noen av dem.

I forrige post skrev jeg at inflammasjon kan gjøre at man ikke får den ønskede effekten av lavkarbo. Men i likehet med andre kosthold finnes gode og dårlige løsninger. For mye proteiner og for lite fett kan også hindre oss i fra å nå våre mål.
Loren Cordain, som var hovedforfatter av analysen.
I en svært omfattende artikkel fra 2000 [1], ble kostholdet til 229 befolkninger, som lever eller levde som jegere og sankere, presentert. Denne analysen viser sannsynligvis med svært god sikkerhet hva slags kosthold vi mennesker er best tilpasset og hvordan vi ville spist om vi ikke hadde gått over til jordbruk for ca. 5000 år siden. 

For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig» hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer (45–65% av energien). Faktisk levde hver femte av disse befolkningene nesten utelukkende på jakt og fiske. Dette burde sette råd om å spise mengder med frukt, grønnsaker og korn, for å unngå næringsstoffmangler, i perspektiv. Det er ikke nødvendig med et variert kosthold med mengder frukt og grønt, når de matvarene man spiser er skikkelig næringsrike, slik animalsk mat er.

Men det er to aspekter verdt å huske. For det første spiser jegere og sankere ikke bare kjøttet på dyr. Kjøttet, eller musklene, er noe av det minst næringsrike på dyret, mens innvoller, organer, marg og fett er hvor næringen virkelig er. For det andre, må vi huske at mange av de gjeldende kostholdsanbefalingene er basert på det målte næringsstoffinnholdet i matvarer. Men næringsstoffinnholdet sier ikke nødvendigvis noe om hvor mye næring kroppen tar opp fra den aktuelle matvaren, noe jeg har skrevet litt om tidligere. Når det gjelder næringsstoffinnhold, er planteføde generelt sett overvurdert. Bare 14% av de undersøkte befolkningene i analysen fikk mer enn 50% av energien fra planteføde, og ingen levde som vegetarianere.

Steinaldermatpyramide. Fra Castlegrok.com
De siste tiårene har vi blitt opplært til at energien i maten i hovedsak bør komme fra karbohydrater, mens kun en liten del bør komme fra proteiner og fett. Dagens anbefaling er at mindre enn 30% av energien bør komme fra fett, mellom 50% og 60% fra karbohydrater og proteininntaket bør utgjøre 10-20%.

Moderne jegere og sankere derimot, har et høyere proteininntak på 19-35%, et høyere fettinntak 28-58% (noen opp til 80%), og kun 22-40% fra karbohydrater. Men ikke bare er forholdet mellom makronæringsstoffer generelt sett annerledes enn det som anbefales av myndighetene, matvarene er også svært annerledes.

De karbohydratene som ble inntatt av jegere og sankere var for det meste komplekse karbohydrater i grønnsaker og rotfrukter, som også inneholdt ufordøyelige karbohydrater (fiber), noe som gir en lav glykemisk indeks og lav insulinpåvirkning. Ikke minst bestod så godt som ingenting av maten av korn, melkeprodukter, planteoljer eller sukker, mens dette utgjør stor andel av vårt energiinntak.

Mennesker som lever på naturlige kosthold er ikke plaget av det som kalles «western diseases,» fordi vestlige sykdommer kommer av vestlig livsstil. Brystkreft er for eksempel lite utbredt hos japanske kvinner, men om de emigrerer til USA, tar det bare to generasjoner før de har like mye brystkreft som amerikanske kvinner [2]. Uttrykket vestlige sykdommer (western diseases) oppstod nettopp fordi man så at overgang til vestlig livsstil helt konsekvent gav et sykdomsbilde preget av blant annet overvekt, diabetes, hjertesykdom, slag, høyt blodtrykk, demens, blindtarmbetennelse, åreknuter, gikt, gallesteiner og hemorider. Måten vi er syke på i vesten, ser med andre ord ut til å være helt unaturlig og kostholdet er sannsynligvis hovedårsaken.

All denne kunnskapen er verd å ta med seg for dem som ønsker å spise mindre karbohydrater, enten det er for å gå ned i vekt, eller for å få bedre helse. En ting er å redusere karbohydrater, en annen er hva maten da skal bestå av. Naturlig mat bør alltid være utgangspunktet. Spesielt viktig er det å ikke være redd for fett. Lavkarbo uten nok fett fører fort til svært høyt proteininntak, noe som kan gjøre oss slappe og uopplagte. Proteiner egner seg nemlig dårlig som drivstoff. Det betyr at det er fett som må være hoveddrivstoffet vårt når karbohydratinntaket er lavt. 

For mye rent kjøtt kan gi for mye proteiner. 
På lavkarbo vil vi selvfølgelig få en god del energi fra vårt eget fettvev, men vi må i tillegg få i oss fett i maten for å dekke energibehovet vårt. Tenk deg en mann som går på lavkarbo og inntar 1500kcal om dagen. Energiforbruket hans er 2500kcal. Det betyr at ca. 1000kcal kommer fra kroppsfett og han går dermed ned i vekt. Men etter hvert som han går ned i vekt kan fettvevet bidra med mindre og mindre energi – det brukes opp, og energiinntaket må økes – han må spise mer.

Det er lett å glemme hvor viktig det kan være å øke energiinntaket etter hvert som man går ned i vekt. Det høres jo unektelig rart ut, men sannheten er at det er begrenset hvor mye energi fettvevet kan bidra med, og om man ikke får nok energi fra mat, vil man fort bli trøtt, slapp og ikke minst sulten, og søtsuget kommer fort snikende.

Dette er en av farene med et høyt proteininntak, og det er sannsynligvis en av grunnene til at mange mislykkes med lavkarbo. Ingen mennesker på naturlig kosthold har et lavt inntak av både karbohydrater og fett. Proteinlavkarbo, ofte bestående av erter, bønner, linser, cottage cheese og andre melkeprodukter med lite fett, proteinbarer og liknede, er en strategi dømt til å mislyktes. Et proteininntak på 1,5 til 2,5 gram per kilo kroppsvekt per dag er en god retningslinje. Tallet bør være mindre jo mer overvektig man er. For en person på 80kg vil dette bety rundt 150 gram protein om dagen. Om man inntar 2000 – 2500kcal om dagen tilsvarer dette ca. 25-30% av daglig energiinntak. Resten av energien bør i hovedsak komme fra fett.

Fett er viktig og kommer man ikke over frykten for fett, eller ikke klarer å lære seg å innta mer fett, er det dessverre stor sjanse for at man aldri vil lyktes med lavkarbo.

Gode kilder til fett er fettet som følger med kjøtt og animalsk mat. Ideelt sett bør kjøttet vi spiser også ha spist naturlig mat. Storfe bør for eksempel spise gress fremfor kraftfôr, slik at kjøttet får en naturlig fettsyresammensetning. I tillegg er både smør og kokosfett ideelle kilder. Olivenoljer og andre fettyper med høy andel enumettet fett er også gode. Fete melkeprodukter, som fløte og rømme, egner seg godt for dem som føler de ikke sliter med melkeprodukter.

Fett bør ikke komme fra frøbaserte planteoljer.

Proteinlavkarbo er ingen god strategi, derav uttrykket LCHF (Low Carb, High Fat). Lavkarbo bør bestå av naturlig mat og mesteparten av energien bør komme fra fett.

In his 1996 trek to the summit of Everest after riding his bicycle there from Sweden, the adventurer Jøran Kropp made three attempts to reach the summit before finally doing so. Up through the second attempt, he had been eating a vegetarian low fat diet. When he descended after his second attempt failed, he was so exhausted and depleted that he broke from his vegetarian diet and ate a large can of pure butter that he pan-handled off the film crew that was documenting his climb. With enough fat back on his diet on his third attempt he went on to reach the 30,030 foot summit without using supplemental oxygen.  

Jeff Volek & Stephen D. Phinney 2011 

1. Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD: Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. Am J Clin Nutr 2000, 71: 682-692.

2. Taubes G: Why we get fat: and what to do about it. New York: Alfred A. Knopf; 2011.

Er proteiner mettende?

«The mechanisms by which protein may affect satiety remain elusive.» 

Halton and Hu 2004 [1] 

Although the immediate satiating effect of dietary fat may be comparatively weak, there is no doubt that ingested fat does inhibit feeding.” 

Leonhardt 2004 [2] 

«Protein er bra både fordi det gjør at du blir mett og fordi det hjelper deg til å holde på muskelmassen når du slanker deg, sier Cathrine Borchsenius» 

For dem som følger med på kostholdsinformasjon i media og kostholdsdebatter generelt er det vanskelig å ikke få med seg at proteiner metter. ”Ekspert” på ”ekspert” fastslår at proteiner metter mer enn karbohydrater og fett og at et sunt kosthold helst inneholder fiberrike karbohydrater og mye proteiner.

Sunnhet og slanke kropper er nærmest blitt ensbetydende med hvitt kjøtt, kyllingfiléter, mager fisk, egg og magre meieriprodukter som cottage cheese. Dette er et ultramoderne kosthold, ettersom verken mennesker eller dyr i naturen bevisst ville forsøke å innta mye proteiner til fordel for fett eller karbohydrater. Det ville vært et evolusjonært feilspor og mennesker som lever på tradisjonelle kosthold vet at for mye proteiner ikke er lurt.

Proteiner egner seg ikke særlig som energisubstrat for kroppen. Derfor vil et kosthold med mye proteiner, i fravær av nok fett eller karbohydrater, gjøre oss slappe og uopplagte. Inuittene hadde et eget ord for dette: ”kaninsyken,” oppkalt etter hvordan man følte seg hvis man lot seg friste til å spise mye kaninkjøtt (i fraværet av fett) tidlig på våren når kaninene var tynne og inneholdt lite fett. 
Kosthold med lite karbohydrater virker positivt ved alle livsstilsykdommer og er den mest effektive slankemetoden vi kjenner til. Men om du ikke samtidig er villig til å spise mye fett er ikke dette en holdbar strategi. Kun de med en velfungerende metabolisme kan basere kosten på proteiner og karbohydrater med et lavt inntak av fett, og likevel ha god helse. Men det er da en selvfølge at man ikke inntar korn, sukker eller raffinerte planteoljer.

At proteiner er sunt og mettende blir gjerne trukket frem som en av de få tingene de ulike kostholdsleirene kan eniges om. Men, de samme som hevder at proteiner er mettende hevder gjerne at fett er lite mettende. Men den påstanden passer dårlig med vitenskapelige resultater. For hvis man gjør en kostholdsstudie (og mange slike har blitt gjort) der man ber folk spise mindre karbohydrater og mye fett, så går disse langt mer ned i vekt enn de som spiser lite fett. Ikke nok med det, i disse studiene kan de som spiser mye fett spise så mye de vil, det vil si når de er sultne og til de er mette, mens i gruppene som spiser mindre fett må man begrense det totale matinntaket for å gå ned i vekt.

Det hender at jeg, mer eller mindre ufrivillig, får et proteinbasert kosthold. Spesielt i perioder med mye jobb og da jeg ikke orker å lage god nok niste. Da ender det noen ganger opp med egg og kjøtt med lite fett eller liknende proteinrike matvarer. Dette fører over tid alltid til lavt energinivå og litt lavt blodsukker. Jeg blir trøtt, uopplagt, sliter med å konsentrere meg og ikke minst får jeg veldig lyst på karbohydrater. Det er i slike situasjoner, når man er skikkelig sugen på karbohydrater at man bør vente med å gå å handle mat.

Heldigvis vet jeg at om jeg bare spiser noe fettrikt, f.eks. kokosfett, vil jeg få tilbake energien og suget etter søtt vil forsvinne. Jeg kunne også følt meg bedre om jeg spiste noe karbohydratrikt, men jeg vet også at dette er en dårlig langsiktig strategi og noe jeg fort får lide for senere.

Er da egentlig proteiner så mettende som folk vil ha det til?

David Weigle og kolleger [3] satte 19 personer på 3 ulike etterfølgende dietter: Først en diett med nok energi til å holde kroppsvekten til deltakerne uendret, som inneholdt 15% protein, 35% fett og 50% karbohydrater. Denne ble fulgt i to uker. Deretter fulgte de en diett som inneholdt like mye energi, men med 30% protein, 20% fett og 50% karbohydrat. Denne ble også fulgt i to uker. Til slutt fulgte de et likt kosthold (30% protein, 20% fett og 50% karbohydrat), men nå kunne deltakerne spise så mye de ville. Dette ble fulgt i 12 uker. Underveis ble blant annet sult, metthet og kroppsvekt målt.

Desverre er ikke Weigle blant de mest opplyste forskere og skrev blant annet i innledningen

Both low-fat diets (2– 4) and low-carbohydrate diets that are high in fat and protein have been shown to cause a decrease in ad libitum caloric intake and significant weight loss in humans. Thus, it appears that diets with fat contents at opposite extremes have the same therapeutic result, despite evidence that excessive dietary fat intake promotes obesity.” 

Forskerne forstår ikke hvordan noen kan gå ned i vekt bade ved å spise mindre fett og mindre karbohydrater når de tross alt vet at fett er fetende, men de foreslår at dette kan forklares ut ifra proteininnholdet i maten:

This paradox could be explained if it is the high protein content rather than the lower carbohydrate content of low-carbohydrate diets that offsets the deleterious effect of high fat intakes and results in weight loss.” 

I de fleste studier med lavkarbodietter er ikke proteininntaket særlig høyt. Det er derfor ikke sannsynlig at proteinene har skylden for vekttapet, men for å vite dette må man lese studiene, noe Weigle ikke hadde gjort.

Studien til Weigle og kolleger blir ofte brukt for å hevde at proteiner er mettende. Målinger underveis viste at sultfølelse hos deltakerne ble redusert da de etter to uker startet dietten med 30% protein.

Konklusjonen i studien var slik

An increase in dietary protein from 15% to 30% of energy at a constant carbohydrate intake produces a sustained decrease in ad libitum caloric intake that may be mediated by increased central nervous system leptin sensitivity and results in significant weight loss. This anorexic effect of protein may contribute to the weight loss produced by low-carbohydrate diets.” 

Denne konklusjonen er problematisk av flere grunner. For det første gikk både sult og metthet hos utøverne tilbake til utgangspunktet så fort de igjen kunne spise så mye de ville, selv om de hele tiden inntok lik mengde protein. 

Fra Weigle et al: Figuren viser at sult (rundinger) gikk ned helt i fra starten, men spesiellt da deltakerne  startet med 30% protein (CRC1). Men sultfølelse gikk tilbake til utgangspunktet uten at proteininntaket endret seg.
For det andre var det, i denne studien som i alle slike studier, langt mer enn bare proteinmengden som varierte i de ulike diettene. Under er et eksempel på fra en dagsmeny i studien: 
Grunnen til at studien blir brukt til fordel for høyere proteininntak, er både at deltakerne rapporterte at de var mindre sultne i starten av studien, men også fordi energiinntaket gikk ned når proteininntaket gikk opp.

Kan man så konkludere fra en slik studie at sultfølelse hos deltakerne gikk ned (midlertidig) på grunn av det økte proteininntaket? Selvfølgelig ikke. Endringene kan være på grunn av proteinene, men de kan også være på grunn av en hvilken som helst annen kostholdsfaktor som endret seg.

Forfatterne er klar over dette og skriver om én av disse endringene at

It is likely that a reduction in dietary fat by 15% of total energy contributed to weight loss in the present study.” 

Annebeth Skov og kolleger [4] fordelte 65 personer på to forskjellige kosthold med seks måneders varighet. Begge innholdt 30% fett. Det ene kostholdet hadde 12% energi fra protein og det andre 25%. Etter seks måneder hadde lavproteingruppen gått ned 5.1kg mens høyproteingruppen gikk ned 8.9kg. Også denne studien brukes for å hevde at proteiner er mettende. Men også her var det mer enn bare proteinmengden som endret seg.

I denne studien blir kostholdet med 12% protein kalt et høykarbohydratkosthold mens 25% protein blir kalt et høyproteinkosthold. Dette får oss automatisk til å fokusere på proteinene. Men dette kostholdet inneholdt også en god del mindre karbohydrater slik at de to intervensjonene like gjerne kunne kalles lavkarbohydrat og høykarbohydrat. Dette er et gjennomgående problem i slike studier: Hva skal man kalle diettene? Egentlig er det akkurat det samme hva man kaller de, så lenge man husker å diskutere alle sider av saken. Dette blir dessverre ikke gjort, verken av forfatterne av slike studier eller fagpersoner som tolker dem. Når en diett i en studie kalles høyproteindiett, fokuseres det ofte alt for mye på proteinene og andre, like sannsynlige årsaksfaktorer, faller i skyggen.

Skov og hennes danske kolleger skrev senere at

The mechanisms responsible for the larger weight loss caused by an HP [high protein] diet may be attributed to a greater satiety and fullness, and also the thermogenic effect of protein.” 

Og tross alt, det kan være de har rett. Det kan godt være proteiner som er mettende. Men vi må også undersøke om det kan være andre faktorer. En rekke studier har målt metthet de første timene etter et inntatt måltid, og mange av disse har målt høyest metthet med måltider med mye proteiner. Men selv om det, basert på disse studiene, er riktig å si at proteiner er mer mettende enn karbohydrater og fett, er det fortsatt ikke hele sannheten og ikke den viktige delen av sannheten.

Det som betyr noe er hvor sultne vi er over tid, ikke hvordan vi har det rett etter et måltid. Studiene som sammenligner enkeltmåltider er som regel dårlig kontrollert, dvs man tar ikke hensyn til andre kostholdsfaktorer eller hva slags kosthold deltakerne har før testen. De er også ofte unaturlige måltider med proteininnhold på 40 – 75%. Dessuten er de gjort på svært få individer.

Én av disse studiene ble gjort av James Stubbs og kolleger [5]. De fant at et måltid med mye protein (60%) førte til størst metthet. Men de fant også at det ikke var noen forskjell i matinntaket ved neste måltid. Dette var også en av de bedre studiene av enkeltmåltider.

Thomas Holton [1] er klar over hvor usikre slike studier er og skriver

There are, however, some methodological issues concerning this type of research. Satiety appears to be influenced by a wide variety of factors including palatability, food mass, energy density, fiber and glycemic index. When using real foods, it is difficult if not impossible to control for all of these influences at the same time while still delivering different amounts of protein.” 

Fett blir ofte ansett å være det minst mettende næringsstoffet. Det er det helt garantert ikke. Som nevnt tidligere, vil mennesker som reduserer karbohydratinntaket til fordel for fett automatisk spise mindre og bli mindre sultne.

Som jeg skrev i den forrige posten, er det viktige at det er nok energi tilgjengelig for leverceller. En foreslått effekt av proteinindusert metthet er nettopp at proteinene blir omgjort til glukose som deretter kan forbrennes. Et kosthold med mye fett og lite karbohydrater sørger for konstant god energitilgjenglighet for lever og lite sult.

Troen på at proteiner er spesielt mettende ser ut til å være ubegrunnet. Den stammer blant annet fra virkelighetsfjerne forsøk av enkeltmåltider, som gir helt andre resultater enn kostholdsforsøk med reelle kosthold. En annen grunn til denne troen er at lavkarbo ofte blir ansett å være høyproteinkosthold, selv om det vanligvis ikke er det.

I en studie av Samaha og kolleger [8], fulgte deltakerne et lavkarbokosthold med 1630kcal, 22% protein, 41% fett og 37% karbohydrat, eller et lavfettkosthold med 1576kcal, 16% protein, 51% karbohydrat og 33% fett. Lavkarbogruppen gikk ned mest i vekt. I ettertid har lavkarbokostholdet i denne studien blitt omtalt som et høyproteinkosthold, til tross for at proteininntaket var godt under 1 gram per kilo kroppsvekt. Det er ganske enkelt usannsynlig at vekttapet her var på grunn av et høyt proteininntak.

Det kan også se ut til at det store fokuset på proteiner delvis kommer fordi stadig mer vitenskap viser at karbohydrater er spesielt fetende. Når så mange fortsatt tror at fett er fetende, sitter man igjen med proteiner.

At nok proteiner er bra, betyr ikke at mer er bedre. Endrer man proteinmengden så gjør man det alltid på bekostning av andre næringsstoffer og en eventuell effekt kan ikke i seg selv tilskrives endring i proteinmengde alene, men må sees i lys av annen kunnskap som sier noe om hvor sannsynlig det er at nettopp proteiner er årsaken. Det er ikke sannsynlig at et kosthold med mye protein til fordel for fett eller karbohydrater er verken mettende eller mulg å følge over tid.

Referanser

1. Halton TL, Hu FB: The effects of high protein diets on thermogenesis, satiety and weight loss: a critical review. J Am Coll Nutr 2004, 23: 373-385.

2. Leonhardt M, Langhans W: Fatty acid oxidation and control of food intake. Physiol Behav 2004, 83: 645-651.

3. Weigle DS, Breen PA, Matthys CC, Callahan HS, Meeuws KE, Burden VR, Purnell JQ: A high-protein diet induces sustained reductions in appetite, ad libitum caloric intake, and body weight despite compensatory changes in diurnal plasma leptin and ghrelin concentrations. Am J Clin Nutr 2005, 82: 41-48.

4. Skov AR, Toubro S, Ronn B, Holm L, Astrup A: Randomized trial on protein vs carbohydrate in ad libitum fat reduced diet for the treatment of obesity. Int J Obes Relat Metab Disord 1999, 23: 528-536.

5. Stubbs RJ, van Wyk MC, Johnstone AM, Harbron CG: Breakfasts high in protein, fat or carbohydrate: effect on within-day appetite and energy balance. Eur J Clin Nutr 1996, 50: 409-417.

6. Friedman MI: Control of energy intake by energy metabolism. Am J Clin Nutr 1995, 62: 1096S-1100S.

7. Bessesen DH: Update on obesity. J Clin Endocrinol Metab 2008, 93: 2027-2034.

8. Samaha FF, Iqbal N, Seshadri P, Chicano KL, Daily DA, McGrory J, Williams T, Williams M, Gracely EJ, Stern L: A low-carbohydrate as compared with a low-fat diet in severe obesity. N Engl J Med 2003, 348: 2074-2081.