Spis kjøtt

«At various times it has been claimed that vegetarianism can end world hunger; end food cravings; reverse global warming; reverse heart disease; reduce violent crime; reduce cholesterol; improve the sex drive; end sexism; cure cancer, and usher in the Age of Aquarius. Apparently soybeans grow best in bullshit.»

John Durant

I det følgende bruker jeg ordet kjøtt i en utvidet betydning og mener i tillegg til muskler alt annet du finner på et dyr du kan spise, inkludert innvoller.

28. april gjestet Gunhild Stordalen NRK nyhetene og pratet om hvordan vi alle burde spise mindre kjøtt, både fordi det ikke var bra for helsa og fordi det ødelegger miljøet. Hadde hun gjort litt research hadde hun visst at kjøttspising både er godt for helsa og sannsynligvis også for miljøet, om man bare driver kjøttproduksjon riktig. Det er skummelt når mennesker med mye pågangsmot og mye makt, men lite kunnskap, jobber hardt for å nå sine mål. Mangelen på kunnskap kan nemlig gjøre at disse målene, om de blir nådd, vil virke negativt på oss alle.

Uten å gå inn på diskusjonen rundt kjøttspising og miljø, som tross alt er en diskusjon helt fristilt den om helse og som derfor ikke bør diskuteres i samme åndedrag, vil jeg nok en gang slå et slag for å spise kjøtt.

Du vet, vi mennesker har utviklet oss på et kosthold som i stor grad består av kjøtt. Jegere og sankere får vanligvis rundt 50% av energien sin fra dyr og ofte er tallet enda høyere. Selv sjimpanser, som i stor grad baserer kosten sin på frukt, og som vi mennesker skilte lag med for ca. 6 millioner år siden, spiser ofte kjøtt. Det kan være en utrolig opplevelse å se sjimpanser jakte i flokk med en utspekulert og skummelt intelligent taktikk. Mange aper spiser også en del innsekter som et viktig tilskudd i kosten.

Til og med dyr som pandaen, som tilsynelatende kun spiser bambus, spiser innimellom kjøtt som et viktig supplement til kostholdet. Og er man heldig, kan man fint oppleve et rådyr som står og spiser på et dyrekadaver. Kjøtt er så viktig og næringsrikt at til og med mange rene planteetere spiser det innimellom for helsas skyld.

Du kan komme borti personer som påstår at mennesker ikke er laget for eller tilpasset å spise kjøtt, men det er vanskelig å si noe som er mer feil enn dette. Vi har spist kjøtt i flere millioner år, og dette er noe vi vet med sikkerhet og som derfor ikke er noe som diskuteres faglig. Når vegetarianere eller veganere sier noe annet så er det fordi de har en helt annen agenda enn å spre kunnskap og god helse. Det finnes ingen menneskegrupper som i naturen har levd som vegetarianere – det er slik sett et av de mest unaturlige kostholdene man kan ha.

Dette synet på at plantespising er sunt og kjøttspising er usunt er i stor grad et resultat av historiske tilfeldigheter, som McGovern-komiteen i USA og til og med enkeltpersoner som opp i gjennom historien har blandet religion sammen med sitt syn på kosthold. Når mettet fett ble uskyldig dømt for å forårsake hjerte- og karsykdom var det mange som brukte det som en unnskyldning for å demonisere også kjøtt, som inneholder litt mettet fett.

Enda er det mange som påstår at rødt kjøtt gir kreft, men ingen forstår hvordan. Det finnes ikke plausible årsaksforklaringer og datagrunnlaget er sørgelig mangelfullt og svakt. Du kan lese litt mer om det her.

Eplet har blitt ett symbol på sunnhet mens steika har blitt et symbol på usunnhet. Men det er bare det, symboler. Vi mennesker kommuniserer i stor grad med symboler og påvirkes veldig av dem. Eplet er ikke akkurat sunt. Det er næringsfattig, menneskeskapt og ligner lite på sin ville forfar. Det er stappfullt av sukker, mens forfaren var langt surere, inneholdt mer fiber og mindre sukker. Det er urfrukt vi er laget for å spise, ikke den moderne sukkerfyllte.

Steika, om den kommer fra en gressfora gresseter, er lik det kjøttet vi har spist i millioner av år og som vi er laget for å spise. Det virker som det er mindre næringsforskjell mellom en moderne okse og dens ville stamfar (så lenge de begge spiser rett mat og dermed får lik fettsyreprofil i kjøttet) enn det er mellom et moderne eple og dets mindre søte stamfar. Vi må ikke la oss påvirke av symboler som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, eller av språklige etterlevninger fra en tid der eplet var et velkomment tilskudd i kosten fordi kostholdet var mangelfull og blant annet manglet vitamin C. I dag er det ikke et eple om dagen som holder doktoren unna, det er et kjøttstykke.

Det finnes studier som viser at vegetarianere er sunnere enn en kontrollgruppe med altetere. Men det finnes også studier som viser det motsatte og vegetarianere er mer utsatt for flere sykdommer enn altetere. 2 kjente studier som har vist at vegetarianere har mindre hjerte- og karsykdom enn en kontrollgruppe, ble gjort på en religiøs gruppe adventister, som har en rekke andre livsstilsfaktorer som skiller seg fra folk flest. Ser man på kjøttetende mormonere for eksempel, en annen religiøs gruppe som har mange restriksjoner på usunn livsstil, men som spiser kjøtt, så ser de også ut til å være sunnere enn kontrollgrupper. Vegetarianer sliter også ofte med helseproblemer som i studer knyttes til kostholdet, blant annet mangel på vitamin B12, lav beinmineraltetthet, høyere forekomst av mentale problemer, allergi, enkelte kreftformer og faktisk også aggressiv adferd (det er blant annet funnet en sammenheng mellom lavt kolesterol og aggressiv adferd). Det er i det hele tatt ikke noe vitenskapelig belegg for å si at det er sunnere å ikke spise kjøtt enn det er å spise kjøtt.

«On average, the women in the lowest quintile of red meat consumption reported eating an average of 1202 calories a day – so if the study was to be believed, many of the nurses were either extremely petite or starving to death.«

John Durant i The Paleo Manifesto om Nurses Health Study som brukes som argument for å unngå kjøtt.

Og hva med Kinastudien? Vel om du tror på det T. Colin Campbell presenterte så er det fordi du ikke har lest kritikken av studien hans godt nok. Konklusjonene i Kinastudien har liten faglig kredibilitet.

Vi er et pattedyr og dermed laget for å starte livet med den viktigste næringskilden av dem alle – morsmelk, en næringskilde som er alt annet enn vegetarisk. Vi trenger dyreproteiner og dyrefett. Logikken bak det å spise et dyr er fra naturens side svært enkel: Når en kropp skal bygge seg opp fra mat, gjøres dette langt enklere når maten er en annen kropp og laget av riktig byggemateriale, enn når man må spise planter som må gjøres om til animalske byggesteiner. Planteføde er næringsfattig, noe som gjør at planteetere ofte må spise mesteparten av sin våkne tid og ofte har merkelige strategier for å få mest mulig næring ut av plantene, som å ha ekstra mager, gulpe opp maten å spise den om igjen og spise sin egen avføring. Kjøttetere klarer seg med korte tarmer og å spise innimellom fordi kjøtt er langt mer næringsrikt enn planter.

Rent biokjemisk bør man være langt mer skeptisk til planter enn til dyr og det å spise et ensidig plantebasert kosthold er langt verre for helsen enn å spise et ensidig dyrebasert kosthold. Planter kan i motsetning til dyr ikke løpe unna eller sloss, så de forsvarer seg med kjemi i stedet. Det gjør ikke dyrene vi spiser. Spiser man dyr får man i seg alle næringsstoffer man trenger. Det gjør man ikke om man bare spiser planteføde. I tillegg inneholder mange planter kjemiske forbindelser som inngår som en del av plantenes kjemiske forsvar mot å bli spist. Disse stoffene gjør oss syke når vi spiser dem. Vi tåler ofte litt av mange av dem, men for mye over for lang tid, gjør oss syke, akkurat slik naturen har planlagt det.

Kjøtt er sunt og ekstremt næringsrikt. Er man opptatt av helse, bør man spise andre dyr. Dyrene bør selvfølgelig ha hatt et godt liv og fått rett mat, men det er et tema for en annen gang. Dette betyr ikke at man kun bør spise kjøtt, men det betyr at man ikke bør spise kun planter, og det betyr at om noen forsøker å få deg til å ikke spise kjøtt fordi det skal være godt for helsa, så tar de skammelig feil.

Skulle noen ønske å lese om kjøtt og miljø så har jeg skrevet om det her tidligere.

Litt av hvert fra mars

Nok en måned er forbi og for en måned det har vært. 
I mars var jeg så heldig at jeg fikk prate med Eyvind Teigen Stueland, aka Steinaldermann, og praten kan lastes ned som podcast her. Husk også å sjekke ut de to første episodene med Christer Idland og Sara Lossius. Jeg synes det er et utrolig bra tiltak av Eyvind å starte Norges første paleopodcast (selv om den helt sikkert ikke bare kommer til å handle om paleo) og gleder meg til fremtidige episoder.
Undertegnede ble intervjuet av NRK om nok en sak som er skapt av folks frykt for smør og mettet fett. Denne gangen var det barnehagebarn som ikke kunne få smør til fisken sin.

Jeg synes følgende setning fra Kari Anne Johansen i Fiskesprell illustrerer godt hvor langt det har gått med den irrasjonelle frykten for mettet fett, «Det er klart det går an å skeie ut med litt smør av og til.» Jeg ville sagt: «Det er klart at man kan skeie ut med litt margarin av og til.«

En ny og stor samlestudie, som har sett på fett i kostholdet, kom også nylig ut. Den konkluderte med: «Tilgjengelige bevis støtter ikke tydelig retningslinjene for hjertesykdom som oppfordrer til høyt inntak av flerumettet fett og lavt inntak av totalt mettet fett.» Dette er ikke en ny konklusjon og flere analyser tidligere har vist at sammenhenger mellom mettet fett og sykdom i beste fall er svake.

Det interessante er at i debatter vil man ofte kunne høre de som advarer mot mettet fett si at de vil endre synspunkt når det foreligger vitenskapelige data som viser at mettet fett ikke er skadelig. Det er to store problemer med denne uttalelsen. Det ene er at den er basert på at mettet fett er skyldig inntil det motsatte er bevist. Det andre er at det vitenskapelige grunnlaget som faktisk finnes, tyder på at mettet fett ikke er skadelig, så uttalelsen betyr enten at de ikke følger med og ikke vet hva de snakker om, eller at de bevisst forsøker å villede og har en annen agenda enn å spre fakta. Hva er verst?

En gutt klarte nesten å ta livet sitt med energidrikker. Jeg skulle ønske energidrikker ikke eksisterte og håper det kommer en tid der det er like mye tabu å drikke en energidrikk som det er å røyke.

En ny artikkel, med flere norske forskere, understreker at det verken finnes klare vitenskapelig data som tyder på en sammenheng mellom rødt kjøtt, eller gode mekanistiske forklaringer på hvordan det skulle være farlig. Altså, anbefalinger om å unngå rødt kjøtt fordi det kan gi kreft er basert på at det finnes noen få studier som har vist en svak sammenheng mellom kjøttinntak og kreft og det er alt. Studiene som ikke finner noen sammenheng bryr man seg mindre om, og det at ingen kan forklare hvordan rødt kjøtt skulle kunne gi kreft blir også feid under teppet. Men så er jo ikke kostholdsanbefalinger utelukkende vitenskapelig, de er også i stor grad politiske. 

Tidlig i mars rapporterte flere store nettsteder, blant annet Huffington Post om en studie som visst nok viste at for mye protein vil gi deg en tidlig død. Det var som å høre T. Colin Campbell, forfatteren av The China Study igjen (om du er interessert i temaet bør du lese Denise Mingers berømte omtale av Kinastudien her)

Proteiner er ikke farlige, heller ikke de fra dyr, det vil si, i hvert fall ikke de fra dyr (det er mange planteproteiner som er ute etter å ta deg) og heldigvis for meg, trenger jeg ikke si hva som var feil med medias tolkning av den nye studien. Det har andre tatt seg av. Du kan for eksempel lese Paul Jaminet sin vurdering her.

Science Daily rapportete tidlig i mars om hvordan nok proteiner i kostholdet henger sammen med bedre både fysisk og mental funksjonalitet hos eldre.

Stadig nye data gir oss enda mer innsikt i hva tidligere mennesker spiste og hvordan det påvirket helsen deres. Medicalnewstoday skriver om nye funn av 3000 år gamle skjeletter fra stillehavsøyer og om hvordan disse menneskene spiste et variert kosthold i hovedsak bestående av en mengde ulike dyr.

Å ta tilskudd av ketonlegemer ved sykdommer som epilepsi og demens blir foreslått som et spennende medisinsk alternativ. Man kan også spise et kosthold med lite karbohydrater, men flere forskere mener dette er for vanskelig og tungvint. Budskapet er uansett at ketonlegemer kan være riktig så nyttige for vår hjerne. 

Det var bare noe av alt det spennende som har sjedd i mars. April kommer også til å bli en spennende måned. 26. april arrangerer for eksempel Kostreform for bedre helse, årets fagdag i Oslo, og i år handler det om naturlig mat, økologisk mat, giftstoffer og jordbruk. Husk å melde deg på her. Vi sees der!

Om kjøtt og miljø

For de fleste mennesker er fornuft ikke annet enn deres egne meninger.
Ukjent

«The 4,8 pounds of grain fed to cattle to produce one pond of beef for human beings represents a colossal waste of resources in a world still teeming with people who suffer from profound hunger and malnutrition,» writes Jim Motavalli. Yes, it is a waste, but not for the reasons he thinks. As we have seen in abundance, growing that grain will require the felling of forests, the plowing of prairies, the draining of wetlands, and the destruction of topsoil. In most places on earth it will never be sustainable […]«

Lierre Keith – The Vegetarian Myth

En hveteåker som av noen oppfattes idyllisk og av andre som grotesk

Nylig kom helsedirektoratets rapport «Utviklingen i norsk kosthold 2013» ut. Der kom det fram at vi blant annet få i oss mer mettet fett, hvorav en del av dette antas å komme fra kjøtt, ettersom inntaket kjøtt har økt de siste årene. Alt i alt tyder rapporten på at nordmenn har fått en bedre forståelse av hva som gir god helse siden vi i tillegg til å spise mer kjøtt også spiser mer grønnsaker og mindre sukker.

I medier ropes det stadig varsko fra både enkeltmennesker og organisasjoner som mener at vårt kjøttinntak er en stor trussel mot klimaet fordi kjøttinntak bidrar til global oppvarming.

Og denne debatten omkring kjøttets negative effekter på klima, har blitt en syk suppe av manglende kunnskap, dårlige argumenter og sammenblanding av temaer. I diskusjoner omkring miljøet har mange en tendens til å trekke frem at kjøtt tross alt er skadelig for helsen, som et slags trumfkort. Men det går ikke. Spørsmålet om kjøtt er klimaskadelig og spørsmålet om kjøtt er skadelig for helsen er to veldig forskjellige spørsmål og de må besvares separat. Man kan ikke i en diskusjon om klima si: «Det er ikke så farlig om kjøtt er klimaskadelig eller ikke, for det er uansett så usunt at vi ikke burde spise det». Klima og helse må holdes adskilt. Likevel har det blitt slik at for å komme frem til fornuftige og rasjonelle svar i debatten, lønner det seg å ha en forståelse av både fysiologi og miljø.

Resultatet av manglende kunnskap om disse temaene ble godt illustrert i denne artikkelen på Forskning.no, hvor landbruksorganisasjonene mener det er miljøvennlig å øke produksjonen av storfe- og lammekjøtt, blant annet fordi vi utnytter gressressurser som ellers ikke blir benyttet (noe som selvfølgelig er sant). Mens miljøvernene sier at det er miljøskadelig både å produsere og spise kjøtt, særlig rødt kjøtt.

En debatt som hviler på feil premisser

Korndyrking er verken bærekraftig, klimavennlig eller miljøvennlig

Jeg har skrevet om bevisgrunnlaget for å anbefale mot inntak av rødt kjøtt tidligere, og vil ikke gjenta det her. Miljø har jeg skrevet mindre om, så det var på tide å tråkke på noen nye tær.

Sterke meninger som ikke er basert på nok kunnskap er kanskje den største trusselen mot en god fremtid her på jorda. Det eneste som kan gjøre det enda verre er en god porsjon ungdommelig overmot. Unge og fremadstormende miljøforkjempere har lært seg at kjøttproduksjon er miljøødeleggende og en stor kilde til CO2 utslipp. Tallenes tale fremstår i deres øyne som tydelige og gode nok til å være verdt å sloss for. Men det er de ikke. Debatten har blitt så forenklet at den har mistet meningen og blitt feil.

Jeg er også opptatt av miljø og av bærekraftighet og ønsker at jorden skal kunne vare og fungere for fremtidige generasjoner. Men fra mitt ståsted fremstår kjøttforbruk ikke som et problem og økt kjøttforbruk kan til og med være en del av løsningen. Det synet har jeg fordi jeg har en annen kunnskap enn for eksempel Natur og ungdom og Fremtiden i våre hender. Som ved de fleste faglige uenigheter oppstår også denne konflikten på grunn av forskjellig kunnskap hos oss som står på hver vår side av diskusjonen. For å løse konflikten må man tilegne seg hverandres kunnskap og lese hverandres litteratur.

Det er noen premisser som må legges til grunn når man skal diskutere matvarers effekt på klima og miljø. Ettersom det er matvarer vi snakker om, og levende matvarer i dette tilfellet, så må noen premisser være spikret, vedtatt og opplest for at resten av en debatt eller resonnement kan gi mening. Disse premissene må være grunnlag for alle diskusjoner innenfor dette tema.

For det første: animalsk mat er i utgangspunktet sunn menneskemat. Altså er det en god og viktig matkilde for mennesker. Tror du noe annet mangler du kunnskap om emnet og må lese deg opp på temaet (om du ikke har fått med deg kritikken av de offentlige rådene om å spise mindre kjøtt og ikke har satt deg inn i den, så er det ditt problem. Ikke la det bli vårt problem). Begynner man å blande inn ikke-vitenskapelige meninger om at vegetarkosthold eller vegansk kosthold skulle være sunnere, inn i denne debatten så har man tapt. Grunnlaget må være vitenskapelig og animalsk mat er sunn menneskemat.

For det andre må vi som nevnt huske at det som omhandler helse er en annen diskusjon enn den som omhandler klima. Det overnevnte kan derfor, selv om det er sant, ikke brukes som et argument i debatten om klima.

For det tredje: når vi diskuterer beitedyrs effekt på miljøet, her først og fremst storfe som er en drøvtygger, så må utgangspunktet for enhver fremtidsvisjon være at disse dyrene får den maten de trenger for å ha en god helse og for selv å bli sunn mat. Storfe må (ja , ikke bør eller kan) få gress, den maten de er laget for å spise og kan ikke spise kraftôr basert på korn og soya. Kua spiser gress, så enkelt er det. De blir syke av kraftfôr akkurat som vi gjør det og de blir en mindre sunn matvare. Dette må man vite, fordi et av hovedargumentene mot kjøttproduksjon er hvor lite bærekraftig det er å fore opp dyr på kraftfôr. Men denne argumentasjonen blir litt som å be alle mennesker kjøre motorsykkel på turer hvor de fint kunne brukt vanlig sykkel og så klage over at det er miljøskadelig og så at vi må slutte med all sykling både motorsykling og vanlig sykling. Det gir ganske enkelt ingen mening. Kua spiser gress!

Dette siste premisset, at beitedyr først og fremst må spise gress og ikke kraftfôr, må man bare forstå og vite om. Men dette betyr strengt tatt at man må ha en viss kunnskap om både menneskers og dyrs fysiologi om man skal få en god forståelse av klima. Man må forstå sykdom og helse hos både mennesker og dyr for å kunne diskutere klima og dette er det dessverre mange som ikke er klar over.

I en artikkel kalt «Alt kjøttforbruk må ned!» på NRK-ytring skriver Unni Kjærnes og Gunnar Vittersø ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) at,

«Landbruket framhever at kyr og sauer kan spise gras, en ressurs vi har mye av. I dag utnyttes det stadig mindre, blant annet på grunn av billig kraftfôr. Med overgang til mer dyr på beite og vesentlig mindre bruk av kraftfôr, vil pris på alle kjøttslag gå opp og produksjonen ned. Da vil også forbruket gå ned.» 

Kjærnes og Vittersø vil at vi skal spise mindre kjøtt og ser det som positivt at det blir dyrere. At det blir dyrere får så være, om det er dette som må til. Dyra må ut på beite. Kraftfôr er ikke et alternativ og bør bare brukes som nødløsning. Om vi på grunn av dyrere kjøtt må spise mindre, så må vi gjøre det. Korn for oss og kraftfôr til dyra er ganske enkelt ikke et alternativ om vi skal tenke miljø eller helse.

Brødet er et større problem enn biffen

Om noe, så er det er dyrking korn og soya som ødelegger miljøet, ikke kjøttproduksjon. Produksjon av korn og soya er gigantiske miljøsyndere og om det er en ting vi kan si med sikkerhet om korndyrking, så er det at det ikke er bærekraftig. Vi bruker enorme landarealer på å produsere dette plantematerialet som (i tillegg til å gi både oss og maten vår dårlig helse) ødelegger den verdifulle og ofte undervurderte toppjorden og som krever store mengder kunstgjødsel laget av petroleum (en stor kilde til CO2 utslipp).

Toppjorden er den delen av jorden som yrer med mikroskopisk liv og som er en blanding av biologisk materiale og råjord. Tap av toppjord er blitt et stort miljøproblem som fører til forørkning og tap av verdifull dyrkingsjord. Jordbruk har fått sivilisasjoner til å falle. Mange områder som vi nå tenker på som tørre og lite fruktbare som rundt Middelhavet, områder i Egypt og i Midtøsten, var en gang frodige og grønne. Årsaken til at de nå ikke lenger er fruktbare er at vi hogg ned trærne som vokste der og dyrket planter som utarmet jorden.

Korndyrking og dyrking av andre monokulturer er en av hovedgrunnene til at vi mister og ødelegger stadig mer av toppjorden. Problemet med tap av god toppjord er at det tar flere hundre år å bygge den opp igjen. Korndyrking utarmer jorden vår og dette er i seg selv et godt nok argument for å holde seg unna korn, uavhengig av helseargumenter.

Et bærekraftig jordbruk og etisk forsvarlig jordbruk, er et hvor storfe og andre beitedyr går ute mesteparten av tiden og spiser gress. Mens de spiser gress legger de fra seg næringsrik gjødsel som sørger for en sunn og god jord for fremtidig bruk. Jorden blir ikke utarmet som når vi dyrker monokulturer, den blir i stedet beriket. Når beitedyra spiser gress gjør de også om en ikke-tilgjengelig matressurs for oss (gress) om til en ressurs (proteiner og fett) som vi kan spise.

Mange steder i verden forsøker man å løse problemet med monokulturer som utarmer jorden med vekselbruk, der et område innimellom blir brukt til beitemark (for å lage ny næringsrik jord) og innimellom til dyrking av monokulturer som korn, som utarmer den. Men selv dette er ikke noen god løsning siden det tar så lang tid å bygge opp god toppjord.

Om denne etisk forsvarlige og mer bærekraftige måten å drive på ikke kan fø oss alle så betyr det ganske enkelt at vi er for mange mennesker i verden. Vi må være pragmatiske (finnes det en annen måte å være på?) og om overbefolkning er problemet, er det strengt tatt det vi må fokuserer på, ikke på kjøttinntaket vårt. Det ser lite sannsynlig ut at vi klarer å brødfø oss alle med sunn animalsk mat (ikke all maten trenger å være animalsk, men det er et viktig innslag i kostholdet vårt), men jeg tviler på, og er egentlig overbevist om at potensialet for denne typen bærekraftig og etisk landbruk ikke er verken utnyttet eller undersøkt godt nok. Den amerikanske bonden Joel Salatin har lenge vært en forkjemper for et mer optimalt jordbruk. Jeg anbefaler alle å Google navnet hans og se filmene om han på Youtube.

Vi bør slutte å dyrke korn. Vi bør dyrke grønnsaker der det er mulig og holde dyr der det er mulig. Vi må selvfølgelig også slutte å bruke landarealer rundt i verden til å dyrke sukker, tobakk og bomull. Disse industriene er enorme, uetiske og ikke minst fullstendig unødvendige.

Beitegress kan også holde på store mengder karbon og i stedet for å kutte det ned og slippe det ut i atmosfæren får vi beitedyr til å lage fett og proteiner av det. CO2-utslipp fra jordbruk der dyr går på beite framfor å få kraftfôr er langt lavere og så lavt at det ikke er noe å diskutere før vi har sett på de virkelig store kildene til utslipp, som de fra fossilt brensel. Så fra et karbondioksidståsted, er ikke kjøttproduksjon et problem om den skjer på rett måte og argumentet om at vi må spise mindre kjøtt for å redde klimaet forsvinner.

Drøvtyggere produserer også en del metangass (fis), en gass som regnes som noen titalls ganger mer skadelig for klimaet enn CO2. Da er det jammen godt å tenke på at vi fikk tatt livet av de millioner av bøfler som en gang gikk rundt og laget god jord i Amerika. Bøfler er forresten antakeligvis en mer miljøvennlig matkilde enn kyr og noe man burde utnytte mer. Men å fokusere på metangassutslipp hos kyr uten først å ta for seg oljen og gassen som går inn i moderne dyrehold basert på kraftfôr, blir tullete.

Selv om mye av kjøttproduksjonen slik den er i dag, ikke er bærekraftig, er det ikke mye som skal til for å gjøre den langt mer bærekraftig. Og selv slik mye av produksjonen er nå, er det utrolig mye mer i verden som er så mye verre og som derfor er så utrolig mye viktigere å ta tak i. De tre nevnte industrier ovenfor er en del av det. Kjøtt gjør oss i det minste sunnere, noe som i teorien vil redusere utgifter og ressurser brukt på sykdom.

Noe av det man som forbruker kan gjøre er å handle økologisk kjøtt (det betyr dog ikke at det ikke har fått kraftfôr) mat og støtte opp under økologisk matproduksjon og produksjon av dyr som er behandlet ordentlig, spise kortreist mat, spise mindre korn, mindre sukker og spise alle typer animalske produkter, inkludert innmat. Støtt også opp under de som vil drive godt dyrehold og godt landbruk.

Det egentlige spørsmålet i denne debatten slik jeg ser det er: Hvis du er en miljøforkjemper, hvorfor spiser du da korn?

MEATEAT

Da de nye norske kostholdsanbefalingene kom ut i tidligere i år, var det med en advarsel mot å innta for mye rødt kjøtt:

Advarselen er tilsynelatende basert på vitenskapelige data som viser at kjøtt kan føre til tykktarmskreft. Det finnes ingen data som viser at denne påstanden er sannsynlig, noe jeg har skrevet om her.

1. september avholdes kostholdskonferansen ”Meeteat” på DogA i Oslo (hjemmeside her).

Fra hjemmesiden til Meeteat:

Arrangør er Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund, Nortura, Animalia, NHO Mat og Bio, og MatPrat – Opplysningskontoret for egg og kjøtt. Disse har alle (muligens unntatt NHO) en økonomisk interesse i at vi fortsetter å spise animalske matvarer, og aller helst at vi spiser mer. Det interessante ved denne situasjonen er ikke at organisasjonene, som i dette tilfellet har en økonomisk interesse, roper ut når myndighetens kostråd går imot deres interesser. Det interessante ved denne situasjonen er at arrangørene av konferansen beviselig har rett. Det finnes ingen grunn til å anbefale mot inntak av rødt kjøtt. 
Dette er på mange måter et bransjetreff. Men det er også noe mer. Konferansen er et eksempel på hvordan matvareindustrien må gå aktivt ut og invitere forskere for å argumentere deres sak, til tross for at et forskerpanel ble satt sammen med mål om å komme med vitenskapelig baserte kostråd. Siden myndighetene her sviktet, må bransjen ta saken i egne hender. Konferansen fremstår som en utstrakt hånd til menneskene bak den norske kostholdspolitikken, noe som gjenspeiles i navnet ”Meeteat.” Det er en invitasjon til diskusjon. Dette er den politisk korrekte måten å gjøre ting på. Men fra et vitenskapelig synspunkt er den politiske korrektheten unødvendig, fordi det ikke er behov for å diskutere hvorvidt rødt kjøtt bør begrenses eller ikke.

Professor og leder for Avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Rune Blomhoff, vil på vegne av Nasjonalt rår for ernæring, forsvare deres anbefaling mot rødt kjøtt. Det må han. Hvis ikke innrømmer han at de har gjort en dårlig jobb med anbefalingene. Og her ligger kjernen til all konflikt som oppstår når vitenskap møter politikk. I motsetning til i vitenskapen, er det i politikken ikke viktig hvem som har de beste eller mest riktige argumentene. Det viktigste er heller ikke hvem som har rett. Vitenskapen har som mål å beskrive verden slik den er, mens politikkens mål er konsensus. Konsensus er kanskje den største trusselen mot vitenskaplig fremgang.

Nasjonal råd for ernæring har selvfølgelig langt flere interesser enn å beskrive verden akkurat slik den er. Landbrukspolitikk er en overraskende stor del av landets kostholdsanbefalinger, selv om dette ikke har noe å gjøre med vår helse. Faktisk kan flere av påstandene i anbefalingene deres motbevises vitenskapelig. Dette er likevel ikke nok for at påstandene endres. Feil konklusjoner oppstår når man ikke har nok kunnskap, om man ikke har undersøkt alle data godt nok, om man tolker data på bakgrunn av feil eller mangelfull informasjon eller om man har andre interesser enn å finne sannheten.

Dominik D. Alexander, som også snakker på konferansen vil, forhåpentligvis, vise hvorfor Blomhoff tar feil og vil antakelig komme til samme konklusjon som i dette foredraget, eller denne meta-analysen, selv om konklusjonene der også er for politisk korrekte.

Anbefalingen om lavt inntak av rødt kjøtt stammer utelukkende fra epidemiologiske data som ikke kan vise til kausalitet. Den mangler plausible biologiske forklaringsmodeller og det mangler en plausibel evolusjonær begrunnelse. De epidemiologiske dataene som benyttes er ikke gode nok til å argumenter verken for eller imot økt kjøttinntak, noe som betyr at vi har en hypotese som ikke hviler på noe.

Hva er egentlig problemet med rødt kjøtt?

Et nylig oppslag i Aftenposten holder liv i debatten rundt de Norske kostholdsrådene og spesielt debatten omhandlende rødt kjøtt. I følge Aftenposten sin artikkel er myndighetene overbevist om at rødt kjøtt er skadelig, men ingen vet hvorfor. Denne posten står opprinnelig på min andre blogg, men passer bedre inn her. Jeg har gjort noen tilføyninger nederst.

Mandag 31. januar la Nasjonalt råd for ernæring frem rapporten, ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer.” Rapporten er en vitenskapelig gjennomgang av kostens påvirkning på en rekke sykdommer og helsetilstander, og gir konkrete råd om forebygging. Blant rådene er en anbefaling om restriksjon i inntaket av rødt kjøtt. Begrunnelsen er at rødt kjøtt øker risikoen for tykk- og endetarmskreft. Så sikre er rådet i saken at de sier det er en ”overbevisende” årsakssammenheng mellom de to faktorene. Det vil si, det er egentlig ikke Nasjonalt råd for ernæring som er sikre. De gjengir bare konklusjonen i en rapport fra World Cancer Research Fund (WCRF) fra 2007 [1]. Det var denne rapporten som konkluderte med en overbevisende sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og kreft i tykk- og endetarm, og det er denne rapporten de norske anbefalingene hviler tungt på.

Sentralt i den delen av vitenskapen som dreier seg om kostholdsfaktorers påvirkning på helse er spørsmålet om kausalitet, d.v.s. hvilken faktor som direkte forårsaker en helseeffekt. Det er kun en type vitenskapelige studier som med god sikkerhet kan vise kausale årsakssammenhenger. I tilfellet med rødt kjøtt ville en slik type studie bestå av minst to grupper med mennesker som er like på alle måter bortsett fra i inntaket av rødt kjøtt. Om en gruppe spiser mye kjøtt og en annen lite, kan vi følge gruppene over tid og etter hvert registrere hvor mange i hver av gruppene som får tykktarmskreft. Om gruppen som spiste mye kjøtt fikk så mye mer kreft enn gruppen som spiste lite at det ikke kan anses å være tilfeldig, kunne vi anta at kjøtt fører til kreft. Det vil si, selv da hadde vi ikke bevist noe, for selv et slikt resultat betyr lite inntil noen gjør akkurat den samme studien om igjen og får et tilsvarende resultat. Kausalitet, det at kjøtt faktisk fører til kreft, krever at resultater i slike studier er reproduserbare. En slik studie har aldri og vil aldri bli gjort. Selv om det kunne gitt oss et endelig svar en gang for alle, er slike studier altfor dyre og resurskrevende å gjøre over lang tid på mange mennesker. I stedet gjør man det som av mange regnes som det nest beste – epidemiologiske eller observasjonelle studier. Slike studier deler gjerne ut spørreskjemaer til en stor gruppe mennesker med spørsmål om hva og hvor mye de spiser. Disse menneskene følges så opp over mange år og man registrerer sykdommer etter hvert som de oppstår. Deretter kan man gjennom statistiske metoder se om det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og kreft. Det viktigste å huske på med slike studier, og gjerne det første man lærer i metodefag på skolen, er at de ikke sier noen ting om kausalitet. De kan ikke under noen omstendigheter fortelle oss om kjøttspising fører kreft, kun at de to faktorene kan opptre sammen i en befolkning. Man kan finne at rødt kjøtt korrelerer (opptrer sammen med) med kreftforekomst, men det kan godt tenkes at de som spiser mest rødt kjøtt også røyker mer eller er mer utsatt for en miljøfaktor som kan gi kreft. Dermed er det en annen faktor som er sannsynlig årsak til kreften, selv om kjøtt og kreft korrelerer. Man kan for eksempel, gjennom å bruke en slik studie, finne at det er en sammenheng mellom fotstørrelse og intelligens. Man bør likevel være forsiktig med å kirurgisk øke fotstørrelsen for å få økt intelligens, fordi korrelasjonen mest sannsynlig kommer av at voksne med store føtter skårer høyere på tester enn barn med små føtter.

I et merkelig sitat fra den nye norske rapporten skrives det at det tyske Bundesinstitut für Risikobewertung, ”…konkluderer at de epidemiologiske studiene ikke dokumenterer entydig at sammenhengen er kausal.” Grunnen til at setningen er rar er som nevnt over at epidemiologiske studier ikke kan dokumentere kausalitet. Dette er vitenskapelig metode for nybegynnere.

Ettersom alle studier som finnes om sammenhengen mellom inntak av rødt kjøtt og tykktarmskreft er i gruppen epidemiologiske studier, kan vi ikke si at rødt kjøtt fører til kreft. Men om alle våre data, selv om de som er epidemiologiske, tyder på at det finnes en sammenheng og vi i tilegg har svært sannsynlige årsaksforklaringer fra for eksempel dyrestudier eller cellestudier, så kan man si at det er overbevisende sannsynlig at høyt inntak av rødt kjøtt fører til tykk- og endetarmskreft.

Så hva er egentlig grunnlaget for konklusjonen i den norske repporten?

I hovedsak er den norske anbefalingen basert på rapporten fra World Cancer Research Fund fra 2007. Denne rapporten hevder også at det er en overbevisende sammenheng mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft. Stewart Truswell skrev i 2009 en sterk kritikk av rapporten til WCRF i American Journal of Clinical Nutrition [2]. Truswell stiller seg undrende til at rødt kjøtt ble flyttet fra å ha en sannsynlig (probable) sammenheng med tykk- og endetarmskreft i rapporten fra 2002, til å ha en overbevisende (convincing) sammenheng i 2007.

Truswell trekker blant annet frem at WCRF har utelukket 13 studier med til sammen 1.578.970 deltakere, hvorav kun to av disse fant en positiv sammenheng mellom rødt kjøtt og kreft. Michael Marmot og Martin Wiseman som medforfattet WCRF-rapporten hevder at flere av disse studiene ikke så på rødt kjøtt direkte, men at noen så på bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt sammen og andre på kjøtt generelt [3]. WCRF tok heller ikke med en oppfølgingsstudie av 5 grupper vegetarianere som var sammenlignet med sosialt like altetere. Denne fant ingen forskjell i dødelighet fra tykk- og endetarmskreft [2]. I et tilfelle rapporterte WCRF direkte feil, da de hevdet at i en finsk studie av Pietinen og kolleger, var den relative risikoen for tykk- og endetarmskreft for storfe, svin og lam 1.2, når den i virkeligheten var 0.9 eller 0.8. Marmot og Wiseman innrømmet dette, men unnskyldte seg med at de ikke hadde tatt så mye hensyn til denne studien likevel.

WCRF valgte bort én stor studie som viste en lav risiko for kreft, til fordel for en metodisk dårligere studie som vist langt høyere risiko, fordi den sistnevnte passet bedre inn i den statistiske metoden de brukte. I tilegg til feilmerking av en studie og andre mer eller mindre grove feil fra forfatterne av WCRF-rapporten, minner Truswell oss på at i CD-en som fulgte med rapporten ble det hevdet at ”…mechanisms for involvement of meat in colorectal cancer are far from plausible.

I tilegg til WCRF refereres det i kostholdsanbefalingene til en metaanalyse (analyse av analyser) av 15 prospektive studier som fant en positiv sammenheng mellom risiko for tykk- og endetarmskreft og inntak av rødt kjøtt. Relativ risiko var 1.28 for høyt mot lavt inntak av rødt kjøtt – et tall som er alt for lavt for å vekke oppmerksomheten til forskere som ikke allerede har et forutinntatt forhold til rødt kjøtt.

Den norske rapporten viser også til en ny og svært stor studie av Amanda Cross og medarbeidere [4]. Denne studien undersøkte hele 494036 deltagere over 6.8 år (Rapporten fra Nasjonal råd for ernæring sier at studien hadde 545653 deltakere og ikk over 10år, men dette er misvisende). Denne studien er et godt eksempel på datagrunnlaget for kostholdsanbefalinger ettersom den brukte en svært vanlig epidemiologisk metode. Studien baserte sine funn på spørreskjemaer som ble delt ut i oppstarten av studien. Spørreskjemaene innholdt spørsmål om hva deltakerne vanligvis spiste. Etter ca 7år sjekket man om det var en sammenheng mellom sykdom og det som ble oppgitt i disse skjemaene. Denne metoden tar ikke hensyn til kostholds- og livsstilsfaktorer som endrer seg i løpet av studien, men dette er dessverre likevel en helt vanlig metode å bruke. De i studien som spiste mest kjøtt hadde mindre utdannelse, var yngre, røykte mer og var generelt mer overvektige. Disse faktorene ble kontrollert for i analysen, men faktorer som sukkerinntak som er nært knyttet til overvekt, brydde ingen seg om. Næringsstoffgruppen som kalles karbohydrater er spesielt interessant og burde kontrolleres for, fordi man vet at senkning av blodsukkeret reduserer vekst og utvikling av tykktarmskreft [5]. Uansett, forskerne fant at høyt inntak av rødt kjøtt var forbundet med økt risiko for tykk- og endetarmskreft (Hazard Ratio=1.24, for de som er interessert.)

Truswell er ikke den eneste som er kritisk til hvor mye som tolkes inn i dataene som finnes. I “Red meat and colorectal cancer: a critical summary of prospective epidemiologic studies”, fra 2010 [6] fremmer Alexander og Cushing en viktig innvending. Det at andre faktorer enn rødt kjøtt, for eksempel vestlig livsstil og et høy inntak av raffinert sukker, også korrelerer med kreft, begrenser muligheten til å isolere effekten av rødt kjøtt. I sitt grundige review konkluderer Alexander og Cushing med at de tilgjengelige epidemiologiske bevis ikke er nok til å støtte en uavhengig positiv sammenheng mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft.

Hvis rødt kjøtt forårsaker kreft i tykktarmen, vil man forvente å finne at økende inntak av kjøtt gir økende forekomst av kreft. Altså jo mer kjøtt, jo mer sykdom, en såkalt dose-respons sammenheng. Nasjonalt råd for ernæring sier i rapporten sin at en slik dose-respons sammenheng finnes, men de oppgir ingen kilde med uttalelsen. Jeg sjekket, og fant at noen studier har et dose-respons forhold mens andre ikke har det.

Den norske rapporten fremhever flere ganger at de epidemiologiske studiene støttes av mekanistiske studier. Problemet er bare at de mekanistiske studiene omhandler teorier som er svært dårlige, så dårlige at de ikke kan brukes til å støtte noe som helst. I rapporten står det, ”Mekanismer for utvikling av kreft og de mulige kostfaktorer som kan påvirke risiko for kreftutvikling er grundig diskutert i rapporten fra World Cancer Research Fund rapporten (1) og den medfølgende CD.” Jeg synes konklusjonen angående mekanismer som gis på denne CD-en er verdt å gjenta, ”…far from plausible.

Så de vitenskapelige ”bevisene” som finnes for sammenhengen mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft er kun fra studier som ikke egentlig kan si noe om årsaken til kreft. Noen av disse studiene viser ingen sammenheng, mens noen finner en sammenheng og ofte er sammenhengen svak. Epidemiologiske studier har en mengde svakheter, kanskje først og fremst det man kaller ”confounding factors.” For at ikke andre faktorer enn kjøtt, for eksempel røyking eller fysisk aktivitet, skal være årsaken til en eventuell sammenheng, kontrollerer man for disse faktorene i de statistiske utregningene. Men hvilke faktorer man kontrollerer for er fullstendig opp til de respektive forskere. Det er for eksempel vanlig å kontrollere for inntak av mettet fett, fordi man har en oppfatning om at mettet fett er farlig. Andre faktorer som godt kan tenkes å være den egentlige årsaken til en positiv sammenheng kan bli oversett, enten på grunn av forutinntatthet eller på grunn av manglende kunnskap, og det er ikke usannsynlig at rødt kjøtt blir uskyldig dømt. Disse studiene blir sett i sammenheng med dyre- og cellestudier som heller ikke kan si noe om årsaken til kreft, og som er basert på relativt dårlige biologiske hypoteser.

Man skulle kanskje tro at for å kunne si at det er en overbevisende sammenheng mellom to faktorer, måtte man ha flere gode randomiserte kontrollerte studier som er gullstandarden når det kommer til å peke på årsaker. Men slik er det ikke. Ingen slike studier finnes og vi må nøye oss med det nest beste.

Interessant nok står det i ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer” at ”Ut fra en helhetlig vurdering av forskningsfeltet, inklusive manglene på klare mekanismer, kan man reise spørsmål ved om sammenhengen heller burde kategoriseres som sannsynlig.” Rådet kommer dermed med selv med en innvending reist av mange andre, men unnlater å ta hensyn til den.

Samtidig med de norske anbefalingene kom det også ut nye kostholdsanbefalinger i USA. I USA valgte de en mer moderat tilnærming til kjøtt og kreft og skriver, “…moderate evidence suggests an association between the increased intake of processed meats (e.g., franks, sausage, and bacon) and increased risk of colorectal cancer and cardiovascular disease.” Rødt kjøtt gis tilnærmet ingen oppmerksomhet.

Til syvende og sist er bevisene for en sammenheng mellom rødt kjøtt og kreft i tykktarm og endetarm dårlige. Dette betyr ikke at sammenhengen ikke finnes, og det er fortsatt mulig at kjøtt faktisk gir oss kreft. Så valget må bli opp til den enkelte av oss. Jeg kommer til å fortsette med å spise kjøtt, mye kjøtt og aller helst rødt kjøtt. Mitt eneste håp er at myndighetenes ensidige fokusering på korn, frukt og grønt gjør at kjøttprisene går ned så jeg kan fortsette å nyte min dagelige porsjon rødt kjøtt.

Tilføyning
En av grunnene til at myndighetene tror rødt kjøtt kan forårsake tykk-og endetarmskreft er at det dannes polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) og hetrosykliske aminer når kjøtt varmes ved høy temperatur. Men ingen negative sammenhenger er funnet mellom fjørfe og fisk og tykk- og endetarmskreft selv om det dannes akkurat de samme stoffene ved oppvarming av denne maten.

Faktisk er kornprodukter den største kilden til PAH i kostholdet vårt, selv om det inneholder mindre enn kjøtt per vektenhet.

En annen foreslått årsaksforklaring er nitrater og nitritter i kjøtt. Men grønnsaker utgjør mellom 70-97% av kostens innhold av nitrater.

Mellom 1963 og 1998 gikk forbruket av rødt kjøtt ned hele 25% i Storbritannia, mens forekomsten av tykk- og endetarmskreft økte med 64%.

I den nylig publiserte og enorme randomiserte kontrollerte studien, Womens Health Initiative, spiste gruppen som skulle følge et sunt kosthold langt mindre rødt kjøtt enn kontrollgruppen. Likevel var det ingen forskjell i kreftforekomst etter 8 år.

Minst seks randomiserte kontrollerte studier viser at fiber ikke forbebygger tarmkreft og en metaanalyse fra 2000 viser at hele ideen er grunnløs. Dessuten tyder noen resultater fra intervensjonsstudier at fiber kan øke kreftfaren. Selv om noen av disse randomiserte kontrollerte studiene ble publisert i tidsskrifter som the Lancet og New England Journal of Medicine, ble de ikke tatt med i rapporten til WCRF.

Litteratur

1. Food, nutrition, physical activity, and the prevention ofcancer: a global perspective. Washington DC: American Institute for Cancer Research; 2007.

2. Truswell AS: Problems with red meat in the WCRF2. Am J Clin Nutr 2009, 89: 1274-1275.

3. Marmot M, Wiseman M: Reply to AS Truswell. The American Journal of Clinical Nutrition 2009, 89: 1275-1276.

4. Cross AJ, Leitzmann MF, Gail MH, Hollenbeck AR, Schatzkin A, Sinha R: A prospective study of red and processed meat intake in relation to cancer risk. PLoS Med 2007, 4: e325.

5. Seyfried TN, Shelton LM: Cancer as a metabolic disease. Nutr Metab (Lond) 2010, 7: 7.

6. Alexander DD, Cushing CA: Red meat and colorectal cancer: a critical summary of prospective epidemiologic studies. Obes Rev 2010.

Hva er egentlig problemet med rødt kjøtt? (In Norwegian)

istockphoto

Mandag 31. januar la Nasjonalt råd for ernæring frem rapporten, ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer.” Rapporten er en vitenskapelig gjennomgang av kostens påvirkning på en rekke sykdommer og helsetilstander, og gir konkrete råd om forebygging. Blant rådene er en anbefaling om restriksjon i inntaket av rødt kjøtt. Begrunnelsen er at rødt kjøtt øker risikoen for tykk- og endetarmskreft. Så sikre er rådet i saken at de sier det er en ”overbevisende” årsakssammenheng mellom de to faktorene. Det vil si, det er egentlig ikke Nasjonalt råd for ernæring som er sikre. De gjengir bare konklusjonen fra en rapport fra World Cancer Research Fund (WCRF) fra 2007 [1]. Det var denne rapporten som konkluderte med en overbevisende sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og kreft i tykk- og endetarm og det er denne rapporten de norske anbefalingene hviler tungt på.

Sentralt i den delen av vitenskapen som dreier seg om kostholdsfaktorers påvirkning på helse er spørsmålet om kausalitet, d.v.s. hvilken faktor som direkte forårsaker en helseeffekt. Det er kun en type vitenskapelige studier som med god sikkerhet kan vise kausale årsakssammenhenger. I tilfellet med rødt kjøtt ville en slik type studie bestå av minst to grupper med mennesker som er like på alle måter bortsett fra i inntaket av rødt kjøtt. Om en gruppe spiser mye kjøtt og en annen lite, kan vi følge gruppene over tid og etter hvert registrere hvor mange i hver av gruppene som får tykktarmskreft. Om gruppen som spiste mye kjøtt fikk så mye mer kreft enn gruppen som spiste lite at det ikke kan anses å være tilfeldig, kunne vi anta at kjøtt fører til kreft. Det vil si, selv da hadde vi ikke bevist noe, for selv et slikt resultat betyr lite inntil noen gjør akkurat den samme studien om igjen og får et tilsvarende resultat. Kausalitet, det at kjøtt faktisk fører til kreft, krever at resultater i slike studier er reproduserbare. En slik studie har aldri og vil aldri bli gjort. Selv om det kunne gitt oss et endelig svar en gang for alle, er slike studier altfor dyre og resurskrevende å gjøre over lang tid på mange mennesker. I stedet gjør man det som av mange regnes som det nest beste – epidemiologiske eller observasjonelle studier. Slike studier deler gjerne ut spørreskjemaer til en stor gruppe mennesker med spørsmål om hva og hvor mye de spiser. Disse menneskene følges så opp over mange år og man registrerer sykdommer etter hvert som de oppstår. Deretter kan man gjennom statistiske metoder se om det er en sammenheng mellom inntak av rødt kjøtt og kreft. Det viktigste å huske på med slike studier, og gjerne det første man lærer i metodefag på skolen, er at de ikke sier noen ting om kausalitet. De kan ikke under noen omstendigheter fortelle oss om kjøttspising fører kreft, kun at de to faktorene kan opptre sammen i en befolkning. Man kan finne at rødt kjøtt korrelerer (opptrer sammen med) med kreftforekomst, men det kan godt tenkes at de som spiser mest rødt kjøtt også røyker mer eller er mer utsatt for en miljøfaktor som kan gi kreft. Dermed er det en annen faktor som er sannsynlig årsak til kreften, selv om kjøtt og kreft korrelerer. Man kan for eksempel, gjennom å bruke en slik studie, finne at det er en sammenheng mellom fotstørrelse og intelligens. Man bør likevel være forsiktig med å kirurgisk øke fotstørrelsen for å få økt intelligens, fordi korrelasjonen mest sannsynlig kommer av at voksne med store føtter skårer høyere på tester enn barn med små føtter.

I et merkelig sitat fra den nye norske rapporten skrives det at det tyske Bundesinstitut für Risikobewertung, ” …konkluderer at de epidemiologiske studiene ikke dokumenterer entydig at sammenhengen er kausal.” Grunnen til at setningen er rar er som nevnt over at epidemiologiske studier ikke kan dokumentere kausalitet. Dette er vitenskapelig metode for nybegynnere.

Ettersom alle studier som finnes om sammenhengen mellom inntak av rødt kjøtt og tykktarmskreft er i gruppen epidemiologiske studier, kan vi ikke si at rødt kjøtt fører til kreft. Men om alle våre data, selv om de som er epidemiologiske, tyder på at det finnes en sammenheng og vi i tilegg har svært sannsynlige årsaksforklaringer fra for eksempel dyrestudier eller cellestudier, så kan man si at det er overbevisende sannsynlig at høyt inntak av rødt kjøtt fører til tykk- og endetarmskreft.

Så hva er egentlig grunnlaget for konklusjonen i den norske repporten?

I hovedsak er den norske anbefalingen basert på rapporten fra World Cancer Research Fund fra 2007. Denne rapporten hevder også at det er en overbevisende sammenheng mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft. Stewart Truswell skrev i 2009 en sterk kritikk av rapporten til WCRF i American Journal of Clinical Nutrition [2]. Truswell stiller seg undrende til at rødt kjøtt ble flyttet fra å ha en sannsynlig (probable) sammenheng med tykk- og endetarmskreft i rapporten fra 2002, til å ha en overbevisende (convincing) sammenheng i 2007.

Truswell trekker blant annet frem at WCRF har utelukket 13 studier med til sammen 1.578.970 deltakere, hvorav kun to av disse fant en positiv sammenheng mellom rødt kjøtt og kreft. Michael Marmot og Martin Wiseman som medforfattet WCRF-rapporten hevder at flere av disse studiene ikke så på rødt kjøtt direkte, men at noen så på bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt sammen og andre på kjøtt generelt [3]. WCRF tok heller ikke med en oppfølgingsstudie av 5 grupper vegetarianere som var sammenlignet med sosialt like altetere. Denne fant ingen forskjell i dødelighet fra tykk- og endetarmskreft [2]. I et tilfelle rapporterte WCRF direkte feil, da de hevdet at i en finsk studie av Pietinen og kolleger, var den relative risikoen for tykk- og endetarmskreft for storfe, svin og lam 1.2, når den i virkeligheten var 0.9 eller 0.8. Marmot og Wiseman innrømmet dette, men unnskyldte seg med at de ikke hadde tatt så mye hensyn til denne studien likevel.

WCRF valgte bort én stor studie som viste en lav risiko for kreft, til fordel for en metodisk dårligere studie som vist langt høyere risiko, fordi den sistnevnte passet bedre inn i den statistiske metoden de brukte. I tilegg til feilmerking av en studie og andre mer eller mindre grove feil fra forfatterne av WCRF-rapporten, minner Truswell oss på at i CD-en som fulgte med rapporten ble det hevdet at ”…mechanisms for involvement of meat in colorectal cancer are far from plausible.

I tilegg til WCRF refereres det i kostholdsanbefalingene til en metaanalyse (analyse av analyser) av 15 prospektive studier som fant en positiv sammenheng mellom risiko for tykk- og endetarmskreft og inntak av rødt kjøtt. Relativ risiko var 1.28 for høyt mot lavt inntak av rødt kjøtt – et tall som er alt for lavt for å vekke oppmerksomheten til forskere som ikke allerede har et forutinntatt forhold til rødt kjøtt.

Den norske rapporten viser også til en ny og svært stor studie av Amanda Cross og medarbeidere [4]. Denne studien undersøkte hele 494036 deltagere over 6.8 år (Rapporten fra Nasjonal råd for ernæring sier at studien hadde 545653 deltakere og kikk over 10år, men dette er misvisende). Denne studien er et godt eksempel på datagrunnlaget for kostholdsanbefalinger ettersom den brukte en svært vanlig epidemiologisk metode. Studien baserte sine funn på spørreskjemaer som ble delt ut i oppstarten av studien. Spørreskjemaene innholdt spørsmål om hva deltakerne vanligvis spiste. Etter ca 7år sjekket man om det var en sammenheng mellom sykdom og det som ble oppgitt i disse skjemaene. Denne metoden tar ikke hensyn til kostholds- og livsstilsfaktorer som endrer seg i løpet av studien, men dette er dessverre likevel en helt vanlig metode å bruke. De i studien som spiste mest kjøtt hadde mindre utdannelse, var yngre, røykte mer og var generelt mer overvektige. Disse faktorene ble kontrollert for i analysen, men faktorer som sukkerinntak som er nært knyttet til overvekt, brydde ingen seg om. Næringsstoffgruppen som kalles karbohydrater er spesielt interessant og burde kontrolleres for, fordi man vet at senkning av blodsukkeret reduserer vekst og utvikling av tykktarmskreft [5]. Uansett, forskerne fant at høyt inntak av rødt kjøtt var forbundet med økt risiko for tykk- og endetarmskreft (Hazard Ratio=1.24, for de som er interessert.)

Truswell er ikke den eneste som er kritisk til hvor mye som tolkes inn i dataene som finnes. I “Red meat and colorectal cancer: a critical summary of prospective epidemiologic studies”, fra 2010 [6] fremmer Alexander og Cushing en viktig innvending. Det at andre faktorer enn rødt kjøtt, for eksempel vestlig livsstil og et høy inntak av raffinert sukker, også korrelerer med kreft, begrenser muligheten til å isolere effekten av rødt kjøtt. I sitt grundige review konkluderer Alexander og Cushing med at de tilgjengelige epidemiologiske bevis ikke er nok til å støtte en uavhengig positiv sammenheng mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft.

Hvis rødt kjøtt forårsaker kreft i tykktarmen, vil man forvente å finne at økende inntak av kjøtt gir økende forekomst av kreft. Altså jo mer kjøtt, jo mer sykdom, en såkalt dose-respons sammenheng. Nasjonalt råd for ernæring sier i rapporten sin at en slik dose-respons sammenheng finnes, men de oppgir ingen kilde med uttalelsen. Jeg sjekket, og fant at noen studier har et dose-respons forhold mens andre ikke har det.

Den norske rapporten fremhever flere ganger at de epidemiologiske studiene støttes av mekanistiske studier. Problemet er bare at de mekanistiske studiene omhandler teorier som er svært dårlige, så dårlige at de ikke kan brukes til å støtte noe som helst. I rapporten står det, ”Mekanismer for utvikling av kreft og de mulige kostfaktorer som kan påvirke risiko for kreftutvikling er grundig diskutert i rapporten fra World Cancer Research Fund rapporten (1) og den medfølgende CD.” Jeg synes konklusjonen angående mekanismer som gis på denne CD-en er verdt å gjenta, ”…far from plausible.”

Så de vitenskapelige ”bevisene” som finnes for sammenhengen mellom rødt kjøtt og tykk- og endetarmskreft er kun fra studier som ikke egentlig kan si noe om årsaken til kreft. Noen av disse studiene viser ingen sammenheng, mens noen finner en sammenheng og ofte er sammenhengen svak. Epidemiologiske studier har en mengde svakheter, kanskje først og fremst det man kaller ”confounding factors.” For at ikke andre faktorer enn kjøtt, for eksempel røyking eller fysisk aktivitet, skal være årsaken til en eventuell sammenheng, kontrollerer man for disse faktorene i de statistiske utregningene. Men hvilke faktorer man kontrollerer for er fullstendig opp til de respektive forskere. Det er for eksempel vanlig å kontrollere for inntak av mettet fett, fordi man har en oppfatning om at mettet fett er farlig. Andre faktorer som godt kan tenkes å være den egentlige årsaken til en positiv sammenheng kan bli oversett, enten på grunn av forutinntatthet eller på grunn av manglende kunnskap, og det er ikke usannsynlig at rødt kjøtt blir uskyldig dømt. Disse studiene blir sett i sammenheng med dyre- og cellestudier som heller ikke kan si noe om årsaken til kreft, og som er basert på relativt dårlige biologiske hypoteser.

Man skulle kanskje tro at for å kunne si at det er en overbevisende sammenheng mellom to faktorer, måtte man ha flere gode randomiserte kontrollerte studier som er gullstandarden når det kommer til å peke på årsaker. Men slik er det ikke. Ingen slike studier finnes og vi må nøye oss med det nest beste.

Interessant nok står det i ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer” at ”Ut fra en helhetlig vurdering av forskningsfeltet, inklusive manglene på klare mekanismer, kan man reise spørsmål ved om sammenhengen heller burde kategoriseres som sannsynlig.” Rådet kommer dermed med selv med en innvending reist av mange andre, men unnlater å ta hensyn til den.

Samtidig med de norske anbefalingene kom det også ut nye kostholdsanbefalinger i USA. I USA valgte de en mer moderat tilnærming til kjøtt og kreft og skriver, “…moderate evidence suggests an association between the increased intake of processed meats (e.g., franks, sausage, and bacon) and increased risk of colorectal cancer and cardiovascular disease.” Rødt kjøtt gis tilnærmet ingen oppmerksomhet.

Til syvende og sist er bevisene for en sammenheng mellom rødt kjøtt og kreft i tykktarm og endetarm dårlige. Dette betyr ikke at sammenhengen ikke finnes, og det er fortsatt mulig at kjøtt faktisk gir oss kreft. Så valget må bli opp til den enkelte av oss. Jeg kommer til å fortsette med å spise kjøtt, mye kjøtt og aller helst rødt kjøtt. Mitt eneste håp er at myndighetenes ensidige fokusering på korn, frukt og grønt gjør at kjøttprisene går ned så jeg kan fortsette å nyte min dagelige porsjon rødt kjøtt.

Litteratur

1. Food, nutrition, physical activity, and the prevention ofcancer: a global perspective. Washington DC: American Institute for Cancer Research; 2007.

2. Truswell AS: Problems with red meat in the WCRF2. Am J Clin Nutr 2009, 89: 1274-1275.

3. Marmot M, Wiseman M: Reply to AS Truswell. The American Journal of Clinical Nutrition 2009, 89: 1275-1276.

4. Cross AJ, Leitzmann MF, Gail MH, Hollenbeck AR, Schatzkin A, Sinha R: A prospective study of red and processed meat intake in relation to cancer risk. PLoS Med 2007, 4: e325.

5. Seyfried TN, Shelton LM: Cancer as a metabolic disease. Nutr Metab (Lond) 2010, 7: 7.

6. Alexander DD, Cushing CA: Red meat and colorectal cancer: a critical summary of prospective epidemiologic studies. Obes Rev 2010.