Skeptisk til skeptiker

 

«The default scientific position is skepticism.»

«A man has no reason to be ashamed of having an ape for his grandfather. If there was an ancestor whom I should feel shame in recalling it would rather be a man a man of restless and versatile intellect who not content with an equivocal success in his own sphere of activity, plunges into scientific questions with which he has no real acquaintance, only to obscure them with aimless rhetoric, and distract the attention of his hearers from the real point at issue by eloquent digressions and skilled appeals to religious prejudice.» 

Thomas Henry Huxley

 

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand, noe jeg føler meg delvis presset til å påpeke gang på gang. Presset kommer av at jeg, som de fleste har fått med seg, uttaler meg negativt til en rekke tradisjonelle kostholdsråd og rådende paradigmer innen ernæringsvitenskapen, og dette oppfattes av mange som noe helt annet enn en sunn skepsis.

En av de (mange) som ikke oppfatter meg slik, er Gunnar Tjomlid, som skriver Saksynt bloggen og som i stadig større grad er blitt Norges kanskje første kjendisskeptiker. I kommentarfeltet under posten hans kalt «Prosjekt vinterkroppen 2016» blir jeg diskutert i følgende ordelag:

Gjest 567:

«Fra en konferanse på Ås 3. juni, blant annet innom fettlever:

Viktig seminar med fokus på sukker, stivelse og fett

«Sistemann til å prate på Ås var Professor ved NTNU Bård Kulseng, som snakket om ikke-alkoholisk fettlever (Obesity and non-alcoholic fatty liver: risk factors and potential dietary treatment options).

Fettlever er faktisk en ganske vanlig sykdom for tiden og ser ut til å komme fra høyt inntak av sukker og karbohydrater som øker de novo lipogense og til slutt ødelegger leveren.

Kulseng fokuserte på sukker og alkohol og forskjellen på høyt sukkerinntak med god og dårlig insulinfølsomhet. Ikke alkoholisk fettlever (NAFLD) er en manifestasjon av insulinresistens og viser dermed linken mellom insulinmetabolisme og diabetes og hjerte- og karsykdom.»

Du skriver at fettlever ikke er farlig i seg selv, men Kulseng uttaler jo at leveren til slutt kan bli ødelagt, noe som høres ganske farlig ut.»

Gunnar R Tjomlid:

«Både legen som undersøkte meg og den informasjon jeg finner på nett sier at det ikke er farlig i seg selv. I noen sjeldne tilfeller kan man få en leverbetennelse, men det er unntakene.

Du siterer for øvrig et referat av Pål Jåbekk, og dette er altså hans personlige tolking av foredraget. Jåbekk er ikke akkurat kjent for å være en nøytral/objektiv fyr hva gjelder kosthold, fett og sukker, så jeg tar det med stor ro at han har en mening på det området i strid med hva den medisinske faglitteraur og leger sier :-)»

gjest567:

«Her avslører du dårlig karakter ved å påstå at en person «ikke akkurat er objektiv» og hans mening er «i strid med hva den medisinske faglitteratur og leger sier».

Hvordan mener du at noen skal forsvare seg mot sånne slike generelle, usubstansierte påstander?

I tillegg sår du tvil om videreformidlingen til personen er sann, helt uten å sjekke dette først. Å være skeptiker virker sågar å være en enkel jobb.

NAFLD er kanskje ikke så farlig i seg selv, slik som NASH, en senere og mer alvorlig fase. Men NAFLD er sterkt assosiert med metabolsk syndrom, hjerte- og karsykdommer og kreft, så det er tydeligvis på tide at du tar ansvar for egen helse, og det skal du ha kudos for at du gjør.»

Gunnar R Tjomlid:

«Jeg regnet med du kanskje kjente til Jåbekk og hans syn på dette. Han er blant annet lavkarbo-fantast, et syn det er lite vitenskapelig hold for å tviholde på, og mener mennesker ikke skal spise bl.a. korn. Du kan vel få et lite innblikk her:

http://paljabekk.blogspot.no/2015/04/mettet.html

http://www.friskogfunksjonell.no/ulikt-kosthold-samme-mal/

Her hyller han folk som Berit Nordstrand som går imot vtienskapelig kunnskap på feltet om sukker/fett, og slakter den svært så etterettlige og evidensbaserte Erik Arnesen, såvel som Ben Goldacre. Han slakter også myndighetenes ernæringsråd. Ergo står han altså på siden at hva den medisinske faglittertur viser om fett, sukker og ernæring generelt sett. Han er en outsider, og ikke en jeg har spesielt mye til overs for når det kommer til ernæring, dessverre. Jeg stoler mer på folk som Erik Arnesen og myndighetenes offisielle ernæringsråd, som er i tråd med den beste vitenskap på området.

Mer innblikk i hvorfor jeg ikke stoler på Jåbekk, kan du lese f.eks. her:

http://universitas.no/kultur/58000/vitenskapskamp-om-helsegevinst»

gjest567

«Oj, her høyner du og kommer med en meta-påstand – originalt!

Jeg kritiserer deg fordi du kommer med usubstansierte påstander om Jåbekk. Du underbygger så din påstand om nevnte person ved å komme like usubstansierte påstander om Berit Nordstrand, som visstnok Jåbekk hyller.

Du kommer med nok en ubegrunnet og oppblåst påstand når du erklærer Erik Arnesen som svært etterettelig og evidensbasert.

Av det jeg kan se er Erik Arnesen nystudert med master fra Høgskolen i Oslo og Akershus (som forøvrig sliter med omdømmet sitt). Jeg kan ikke finne at han har publisert en eneste forskningsartikkel, kun leserinnlegg.

Universitas-linken gir heller ingen innblikk i hvorfor du ikke stoler på Jåbekk…»

gjest567:

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst. Jeg forholder meg til den medisinske faglitteratur, hva leger sier, og hva den beste vitenskap har vist oss om fett og sukker.

Jeg er derimot ikke spesielt interessert i hva folk som mener at alle offisielle ernæringsråd er feil, at lavkarbo er «the shit», og at med mindre noen kan vise at han tar feil, så har han rett «by default».

Du nevnte skeptikere, og en skeptiker skal følge dataene der de leder. Det betyr som regel alltid å se på det som til enhver tid er vitenskapelig konsensus. At Jåbekk har et syn i strid med dette, betyr at det ville være en dårlig skeptisk innstilling å anta at han har dett når han taler mot den beste fagkunnskap på området.

Dette dokumenterer bl.a. Arnesen i bloggpost etter bloggpost hvor han går gjennom den nyeste forskningen på disse tema.

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst.»

Useriøs og helt unødvendig innledende setning. Dårlig folkeskikk, rett og slett.

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst. Jeg forholder meg til den medisinske faglitteratur, hva leger sier, og hva den beste vitenskap har vist oss om fett og sukker.»

Problemet er at du bare slenger rundt deg med store ord, uten å begrunne det med substans. «Den beste vitenskap» osv.

«Jeg er derimot ikke spesielt interessert i hva folk som mener at alle offisielle ernæringsråd er feil»

Dette er en stråmann. Pål Jåbekk mener vel ikke alle offisielle råd er feil? Det har jeg vanskelig for å tro.

«Du nevnte skeptikere, og en skeptiker skal følge dataene der de leder. Det betyr som regel alltid å se på det som til enhver tid er vitenskapelig konsensus.»

Å alltid se på hva som er vitenskapelig konsesus…å være skeptiker blir tilsynelatende bare lettere og lettere.

«Dette dokumenterer bl.a. Arnesen i bloggpost etter bloggpost hvor han går gjennom den nyeste forskningen på disse tema.»

Arnesen er ikke veldig aktiv – 10 bloggposter så langt i 2015, 4 av postene er såkalte «lesetips», som henviser til andre blogger, bøker og artikler. Din påstand fremstår dermed som overdrevet.»

Og der sluttet den fruktløse debatten.

Nå må jeg innrømme at ved å lese en diskusjon om meg selv, føler jeg meg litt som en kikker, men diskusjonen er interessant og lærerik i seg selv av flere grunner.

Tjomlid liker ikke mine syn og forkaster de, ikke på et faglig grunnlag med faglige motargumenter, men på grunnlag av at jeg er skeptisk til det etablerte. For Tjomlid er det tydeligvis så usannsynlig at jeg kan ha rett og at det etablerte kan ta feil, at det i seg selv er grunn nok til å forkaste mine syn. Og han har på en måte rett.

Ser vi bort i fra den åpenbare svake og stakkarslige argumentasjonen til Tjomlid (hovedargumentasjonen hans er følgende: Jåbekk sine syn er slik, ergo tar han feil), så må jeg likevel finne meg i at synet hans gir mening.

For man skal være skeptisk, og med utgangspunkt i at dette er et felt Tjomlid ikke kan noe om, og hvor han derfor er nødt til å stole på det som det tilsynelatende fremstår å være konsensus om, så må man spørre seg hvor sannsynlig det fremstår at jeg faktisk kan ha rett?

Hva skal en stakkars skeptiker egentlig gjøre? Jeg ville for eksempel ikke ansett det som positivt om Tjomlid blindt stolte på det jeg skrev, det ville vært et tegn på manglende skepsis, på lik linje med, hans raske forkastning av mine skriverier. Jeg håper at ingen tar det jeg sier for god fisk, men samtidig anmoder jeg også til at ingen forkaster det heller, før de har satt seg grundig inn i feltet og sjekket de kalde harde data for seg selv.

I en episode av den fantastiske Infinite Monkey Cage, pratet professor Brian Cox varmt om viktigheten av å være rasjonelle. Komiker Stephen Fry kontret med å si at han var uenig, og i et kort øyeblikk virket Cox usikker, men Fry påpekte bare at vi kan ikke sette vår lit til rasjonalitet, det er empiri vi må holde høyest. Mange dårlige ideer har gjennom tidene fremstått som rasjonelle og mye som er feil virker på et eller annet tidspunkt rasjonelt. Men for mye lit til følelser av rasjonalitet fremfor empiri kan fort bli den berømmelige veien til helvete, som er brolagt med gode intensjoner (altså det som virker rasjonelt).

Denne holdningen, den feilslåtte skepsisen som Tjomlid utviser, er kanskje en av de aller største hindrene i arbeidet med å få rettet på alt som er galt ved ernæringsvitenskapen. Det virker rett og slett så usannsynlig at de som fremstår som alternative psudovitere (meg selv med flere) kan være ekte skeptikerne i dette feltet.

Nå har amerikanerne heldigvis nylig fjernet advarsler mot mye fett og advarer ikke lengre mot kolesterol. De har innrømmet at de tok feil om disse tingene, og Norge må straks følge etter. Teicholz viktige bok fikk nylig god omtale i AJCN og fagfeltet er endelig i endring etter svært mange år med stort press fra ekte skeptikere som har forholdt seg til empiri, fremfor tilsynelatende rasjonaltitet.

Jeg skal skrive mer om dette i neste post og vise hvordan vi nå står i en særstilling hvor en rekke elendige fagfolk holder på å slippe unna med å ha gitt dårlige råd på svakt vitenskapelig grunnlag i mange år, samtidig som deres handlinger (det at de nå endrer rådene de har gitt) helt tydelig viser at de ar utøvd sin rolle på en svært dårlig måte. Men mer om dette senere.

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle? – Jeg kan! sa geitekillingen. – Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er om bord. Skuta kan bare ta ti passasjerer. – Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.
Alf Prøysen

En teoris død

 

«If I haven’t seen further than others it’s because giants were standing on my shoulders»

Richard Feinman som siterer Hal Abelson som siterer sin romkamerat.

«Det er overbevisende vitenskapelig dokumentasjon for at utskifting av mettede fettsyrer med flerumettede fettsyrer kan redusere risikoen for hjerteinfarkt […]
Både mettede fettsyrer og transfettsyrer har ugunstige effekter på blodlipidene. Mettede fettsyrer og transfettsyrer bidrar med energi ellers trenger vi dem ikke.»
Helsedirektoratet 2014
«The great tragedy of science – the slaying of a beautiful hypothesis by an ugly fact.»

Thomas Huxley

«Science does not purvey absolute truth, science is a mechanism. It’s a way of trying to improve your knowledge of nature, it’s a system for testing your thoughts against the universe and seeing whether they match.»

Isaac Asimov

Debatten raser, bade i vitenskapelige tidsskrifter og i media og den har rast lenge. Gir egentlig mettet fett oss hjerte- og karsykdom? Svaret er tydeligvis ikke så enkelt som myndighetene skal ha det til. Det er ikke lang tid man skal tilbringe på nettet før man kommer over denne konflikten. Det er tydelig at det er store miljøer som har vidt forskjellige syn på saken og dette er ikke et av disse tilfellene hvor en liten gruppe mennesker med dårlige argumenter mener myndighetene er noen tullinger. Dette er et tilfelle hvor store mengder anerkjente forskere og fagpersoner sier vidt forskjellige ting. Og det er en uholdbar situasjon. En eller annen plass har vitenskap måttet gi vei for andre aspekter, fordi så store konflikter er i sin natur ikke vitenskapelige. Uenigheten er større enn vi kan tillate.

I Lee Smolins bok The trouble with physics – The Rise of String Theory, the Fall of a Science, and What Comes Next, skriver han fengende om hvordan strengeteorien i løpet av få år ble den ledende teorien innen fysikken. Plutselig fikk man ikke lenger støtte om man ikke forsket på denne teorien. Man var gammeldags og imot fremgang om man påsto at det var en dårlig teori. Og vitenskapelig sett, er strengeteorien en dårlig teori, blant annet fordi den krever en mengde ad hoc tilpasninger for å virke (for eksempel å legge til en rekke dimensjoner) og ikke minst fordi den er vanskelig å teste vitenskapelig. En god teori må kunne testes slik at vi får muligheten til å avkrefte den om den ikke stemmer.

Det er mange fellestrekk mellom hvordan strengeteorien tok over fysikken og hvordan mettet fett-teorien tok over ernæringsfeltet og det er liten tvil om at mettet fett-teorien burde ha blitt forkastet for lenge siden. Det finnes en mengde gode grunner til at den burde vært forkastet – den største er at det vitenskapelige grunnlaget for å si at mettet fett er skadelig, ikke er større eller bedre enn det vitenskapelige grunnlaget for å si at mettet fett ikke er skadelig.

Teorien om at mettet fett er skadelig opprettholdes i stor grad av at fagpersoner jobber seg baklengs gjennom vitenskapen. De starter med en antakelse om at mettet fett er skadelig og fører til hjerte- og karsykdom, og så leter de etter alle typer vitenskapelige data som kan støtte denne teorien. De finner stort sett bare data av dårlig kvalitet. Faktisk så hviler mettet fett-teorien nesten utelukkende på epidemiologiske studier og kun de studiene som viser en sammenheng. Flere viser ingen sammenheng mellom hjerte- karsykdom og mettet fett. De fysiologiske forklaringsmodellene halter. Ingen vet riktig hvorfor mettet fett i seg selv skulle være problemet.

Om ingen noen gang hadde trodd eller sagt at mettet fett var skadelig og dagens vitenskapsfolk skulle sjekke de tilgjengelige dataene for om det var grunn til å tro at det var skadelig, er jeg overbevist om at de fort ville forkastet hele ideen. Kun noen studer har vist en sammenheng mellom mettet fett og hjerte- og karsykdom og sammenhengen er alltid svak. I intervensjonsstudier hvor man kun endrer på inntaket av mettet fett eller bytter det med en annen fettkilde er resultatene tvetydige. Befolkningsdata støtter ikke hypotesen. Triglyserider i blodet ser ut til å være den viktigste risikofaktoren, men triglyserider økes langt mer av karbohydrater i kosten enn av fett. Det er ikke mer sykdom der man spiser mer mettet fett. Det ser ut som om en mengde andre faktorer er viktigere. I tillegg gir kunnskapen om biokjemiske mekanismer ingen tegn på at mettet fett er problemet. Man finner en rekke andre faktorer, som betennelse, sukker, LDL-reseptorproblemer, oksidering av lipoproteiner og glykosylering av proteiner, trombotiske faktorer osv. og ingen av disse ser ut til å bli påvirket negativt av mettet fett i kosten.

Så hvorfor er ikke teorien, om at mettet fett er skadelig, død og begravet?

«They will devise numerous articulations and ad hoc modifications of their theory in order to eliminate any apparent conflict.»
T. Kuhn

Jeg mistenker at vi i løpet av min levetid vil oppleve at teorien om at mettet fett gir hjertesykdom, vil bli ansett som en av de største feiltakelsene i den moderne medisinske historien. Men jeg er ikke helt sikker, for denne teorien er vanskeligere å ta livet av enn et bjørnedyr. Den nekter å dø, uansett hvor mye rasjonalitet og fornuft og ikke minst empiri som kastes på den.

 

Det faktum at man har brukt enorme ressurser og et hav av penger på å forsøke å bevise at mettet fett er problemet (husk at hele statinindustrien hviler på at kolesterolet er problemet og grunnen til at man tror mettet fett er skadelig er fordi det øker kolesterolet), uten å ha lyktes, er i seg selv grunn nok til å forkaste hele teorien for en bedre.

Det er lett å trekke paralleller mellom mettet fett-teorien og strengeteorien. Strengeteorien er et forsøk på å slå sammen ulike deler av fysikken, den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikken til en «unified theroy», en teori som forklarer alt. Den er basert på enkelthet og skjønnhet, viktige prinsipper for vitenskapelige teorier, men det som intuitivt virker logisk er ikke nødvendigvis logisk i det hele tatt.

Før Johannes Kepler, sa man at planetenes baner var sirkulære. En sirkel er vakker og så uendelig symmetrisk og det virket helt logisk at planetene beveget seg i sirkler. Og likevel, observasjoner viste at planetenes baner var elliptiske. Mettet fett-teorien er også intuitiv logisk. Mettet fett øker kolesterolet, kolesterolet skaper aterosklerose og dermed hjertesykdom. Teorien er enkel, vakker, logisk og feil.

Strengeteorien har i likhet med mettet fett teorien ingen god historie. Den startet som en enkel teori, og mange mener at en teori om alt må være enkel. Men det var fundamentale problemer med teorien helt fra starten av. For at teorien skulle virke på papiret måtte man legge til en rekke dimensjoner. De vanlige 3-4 vi er vant med var ikke i nærheten av nok. Nye og uobserverte partikler ble oppfunnet og teorien trengte å være bakgrunnavhengig for å virke, når hele poenget var at den burde være bakgrunnuavhengig. Den kom også med få spådommer og viste seg å være nærmest umulig å falsifisere i et eksperiment. En teori trenger å kunne være falsifiserbar fordi det kun er gjennom gjentatte motståtte forsøk på falsifisering at en teori kan bli kalt en sannhet.

«A nice adaptation of conditions will make almost any hypothesis agree with the phenomena. This will please the imagination, but does not advance our knowledge.»

J. Black

Likevel, strengeteorien overlevde. Den overlevde fordi det konstant ble gjort endringer på den, det ble lagt til nye elementer og gjort ad hoc modifikasjoner. Dette er faktisk en vanlig vitenskapelig prosess. Få teorier er perfekte i det øyeblikket de oppstår. Men vi må likevel stille spørsmål ved hvor mye vi kan endre på forutsetningene før hele teorien burde erstattes av en ny.

Som strengeteorien, hviler mettet fett-teorien på en rekke antakelser for å kunne overleve. Mettet fett øker kolesterolet som øker avleiring i blodårene. Dette var den opprinnelige teorien og antakelsene den er basert på. Mange bruker den i den formen ennå, men så kom ny kunnskap som krevde modifikasjoner, men få modifikasjoner er egentlig gjort, bare bortforklaringer. Mettet fett øker bare noen typer kolesterol og ikke den typen som er knyttet til sykdom. Fett i kostholdet ser ut til å beskytte mot oksidering av LDL partikler. Det viste seg å ikke være noen tydelig sammenheng mellom kolesterol i blodet og avleiring i blodårene. Mange spiser mye mettet fett uten å bli syke og mange som blir syke har ikke høyt kolesterol osv. Så kom ad hoc modifikasjonene og alt du må lese med liten skrift for at teorien tilsynelatende skal gi mening: kanskje mettet fett virker negativt gjennom å skape betennelse, eller insulinresistens eller økt blodplateaggregering, de nye modifikasjonene kommer med et enormt «kanskje».

Både strengeteorien og mettet fett-teorien har vært ledende i sine respektive felt i lang tid og er det på mange måter ennå. Andre teorier, bedre teorier, har blitt plassert i skyggen og gitt liten økonomisk støtte og få institusjoner har vært villige til å satse på forskning på disse. Mennesker som jobbet med alternative teorier ble automatisk outsidere, plassert lavt i det vitenskapelige hierarkiet og gitt mindre oppmerksomhet enn de fortjente.

”This is painful for many who have invested years and even decades of their working lives in string theory. If it is painful for me, imagine how some of my friends who have staked their whole careers on string theory must feel. Still, even if it hurts like hell, acknowledging the reduction ad absurdum seems a rational and honest response to the situation. It is a response that few people I know have chosen. But it is not one that most string theorists choose.”

 Lee Smolin

Nå er ikke fysikk min sterke side, men fra der jeg står ser det fortsatt ut til å være håp for strengeteorien. Jeg kan ikke si det samme om mettet fett-terorien. Vi har testet den gang på gang på alle mulige måter. Resultatene spriker så mye at det er tydelig at vi fokuserer på feil ting.

Ofte endrer man på hele den vitenskapelige standarden for å holde disse tunge teoriene i live. Enten det er med viten og vilje eller ikke, er dette ofte slutten på vitenskapen og menneskene som opprettholder teorien er ikke lenger vitenskapsfolk i ordets rette forstand.

“The reason that mathematics invented the idea of proof and made it the criterion for belief is that human intuition has so often proved faulty”

Lee Smolin

Vitenskapelige prinsipper er like uansett fagfelt og det er grunnen til at selv en nybegynner kan se de åpenbare svakhetene med mettet fett-hypotesen. Ekspertens sinn er ofte tåkelagt av erfaring.

«…insist that we should change the rules of science just to save a theory that has failed to fulfill the expectations we originally had for it.”
Lee Smolin

Det kan være at mettet fett på en eller annen måte spiller en rolle i utviklingen av hjerte- og karsykdom, men om det gjør det så må det være en forsvinnende liten rolle, ellers hadde vi klart å se denne sammenhengen tydeligere i studer. Dette betyr at mettet fett garantert ikke er viktig.

«If any and every failure to fit were ground for theory rejection, all theories ought to be rejected at all times.»
T. Kuhn

 

Det er nesten helt umulig å forstå de biologiske mekanismene som fremmere av mettet fett-teorien sier skal knytte mettet fett til endotel dysfunksjon, aterosklerose og økt plateaggregering. Etter lang tid på pubmed finner jeg to typer informasjon: Studier av lav vitenskapelig kvalitet, som epidemiologiske studier (som ikke kan si noe om årsaksfaktorer), som man bruker for å argumentere for at mettet fett er farlig, eller studier på biokjemiske prosesser knyttet til alle mulige relevante faktorer fra PAI-1 til inflammasjon og disse siste sier stort sett ikke noe om kostholdsfaktorer og når de gjør det klarer de ikke å knytte mettet fett i kosten til de relevante fysiologiske dysfunksjonene. Mettet fett-teorien har et gigantisk hull, et hull hvor kunnskapen om hvordan mettet fett i kosten på et biokjemisk nivå skaper hjerte- og karsykdom. I alle andre fag ville en slik enorm mangel vært nok til at man kunne forkastet hele teorien og funnet en ny som passet bedre.

Men her er tingen: når man går ut å advarer hele befolkninger mot å innta mettet fett og anbefaler å byttet det ut med andre fettkilder så burde vitenskapen om mettet fett peke ganske entydig i retning av at dette er lurt, men det gjør den ikke. Datagrunnlaget er svakt og peker i alle retninger. Den klassiske aterosklerotiske lipidprofilen bedres for eksempel enormt om man reduserer på karbohydratinntaket, uavhengig av innholdet av mettet fett i kosten. Noen epidemiologiske studier finner sammenhenger (svake) mellom mettet fett og sykdom, andre finner det ikke. Plantesteroler som vi blir anbefalt å innta fra margarinprodusenter og myndigheter er også knyttet til sykdom og det er ikke usannsynlig at de vil kunne føre til hjerte- og karsykdom. Samtidig vet vi om en rekke andre ernæringsfaktorer som i stor grad påvirker kjente risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Vi kan lage en kjempeliste med alle data som ikke passer med mettet fett-teorien. Advarselen mot mettet fett har ikke på noen måte et solid vitenskapelig grunnlag og hele teorien burde vært forkastet eller i det minste modifisert i stor grad. Advarselen mot mettet fett er ikke vitenskapelig, Den er en trist påminner om misbruk av vitenskapelige prinsipper. Teorien holdes kunstig i live mens hele metoden dør.

“Is there a chance that such observations have already been made but ignored because, if confirmed, they would be inconvenient for our theorizing?”
 Lee Smolin

Litt av hvert fra mars

Nok en måned er forbi og for en måned det har vært. 
I mars var jeg så heldig at jeg fikk prate med Eyvind Teigen Stueland, aka Steinaldermann, og praten kan lastes ned som podcast her. Husk også å sjekke ut de to første episodene med Christer Idland og Sara Lossius. Jeg synes det er et utrolig bra tiltak av Eyvind å starte Norges første paleopodcast (selv om den helt sikkert ikke bare kommer til å handle om paleo) og gleder meg til fremtidige episoder.
Undertegnede ble intervjuet av NRK om nok en sak som er skapt av folks frykt for smør og mettet fett. Denne gangen var det barnehagebarn som ikke kunne få smør til fisken sin.

Jeg synes følgende setning fra Kari Anne Johansen i Fiskesprell illustrerer godt hvor langt det har gått med den irrasjonelle frykten for mettet fett, «Det er klart det går an å skeie ut med litt smør av og til.» Jeg ville sagt: «Det er klart at man kan skeie ut med litt margarin av og til.«

En ny og stor samlestudie, som har sett på fett i kostholdet, kom også nylig ut. Den konkluderte med: «Tilgjengelige bevis støtter ikke tydelig retningslinjene for hjertesykdom som oppfordrer til høyt inntak av flerumettet fett og lavt inntak av totalt mettet fett.» Dette er ikke en ny konklusjon og flere analyser tidligere har vist at sammenhenger mellom mettet fett og sykdom i beste fall er svake.

Det interessante er at i debatter vil man ofte kunne høre de som advarer mot mettet fett si at de vil endre synspunkt når det foreligger vitenskapelige data som viser at mettet fett ikke er skadelig. Det er to store problemer med denne uttalelsen. Det ene er at den er basert på at mettet fett er skyldig inntil det motsatte er bevist. Det andre er at det vitenskapelige grunnlaget som faktisk finnes, tyder på at mettet fett ikke er skadelig, så uttalelsen betyr enten at de ikke følger med og ikke vet hva de snakker om, eller at de bevisst forsøker å villede og har en annen agenda enn å spre fakta. Hva er verst?

En gutt klarte nesten å ta livet sitt med energidrikker. Jeg skulle ønske energidrikker ikke eksisterte og håper det kommer en tid der det er like mye tabu å drikke en energidrikk som det er å røyke.

En ny artikkel, med flere norske forskere, understreker at det verken finnes klare vitenskapelig data som tyder på en sammenheng mellom rødt kjøtt, eller gode mekanistiske forklaringer på hvordan det skulle være farlig. Altså, anbefalinger om å unngå rødt kjøtt fordi det kan gi kreft er basert på at det finnes noen få studier som har vist en svak sammenheng mellom kjøttinntak og kreft og det er alt. Studiene som ikke finner noen sammenheng bryr man seg mindre om, og det at ingen kan forklare hvordan rødt kjøtt skulle kunne gi kreft blir også feid under teppet. Men så er jo ikke kostholdsanbefalinger utelukkende vitenskapelig, de er også i stor grad politiske. 

Tidlig i mars rapporterte flere store nettsteder, blant annet Huffington Post om en studie som visst nok viste at for mye protein vil gi deg en tidlig død. Det var som å høre T. Colin Campbell, forfatteren av The China Study igjen (om du er interessert i temaet bør du lese Denise Mingers berømte omtale av Kinastudien her)

Proteiner er ikke farlige, heller ikke de fra dyr, det vil si, i hvert fall ikke de fra dyr (det er mange planteproteiner som er ute etter å ta deg) og heldigvis for meg, trenger jeg ikke si hva som var feil med medias tolkning av den nye studien. Det har andre tatt seg av. Du kan for eksempel lese Paul Jaminet sin vurdering her.

Science Daily rapportete tidlig i mars om hvordan nok proteiner i kostholdet henger sammen med bedre både fysisk og mental funksjonalitet hos eldre.

Stadig nye data gir oss enda mer innsikt i hva tidligere mennesker spiste og hvordan det påvirket helsen deres. Medicalnewstoday skriver om nye funn av 3000 år gamle skjeletter fra stillehavsøyer og om hvordan disse menneskene spiste et variert kosthold i hovedsak bestående av en mengde ulike dyr.

Å ta tilskudd av ketonlegemer ved sykdommer som epilepsi og demens blir foreslått som et spennende medisinsk alternativ. Man kan også spise et kosthold med lite karbohydrater, men flere forskere mener dette er for vanskelig og tungvint. Budskapet er uansett at ketonlegemer kan være riktig så nyttige for vår hjerne. 

Det var bare noe av alt det spennende som har sjedd i mars. April kommer også til å bli en spennende måned. 26. april arrangerer for eksempel Kostreform for bedre helse, årets fagdag i Oslo, og i år handler det om naturlig mat, økologisk mat, giftstoffer og jordbruk. Husk å melde deg på her. Vi sees der!

Gode og dårlige argumenter i kostholdsdebatten

Kostholdsdebatten i Norge, spesielt i media, reduseres ofte til; ”lavfett mot lavkarbo – hva er best?” Dette skyldes nok i stor grad manglende evne til å takle diskusjoner på begge sider av saken. En nylig vist debatt, send på NRK, gikk omtrent slik; lavkarbo, lite fett, Birger Svihus, lavkarbo, lite fett, lavkarbo, lite fett, Birger Svihus osv.

Disse elendige debattene preges ofte av manglende argumentasjon og ofte en fullstendig fraværende evne til å fatte seg i korthet. Og apropos forferdelige argumenter. Når man foreslår at et kosthold med lite karbohydrater er en smart strategi for dem som vil ha god helse eller for dem som vil ned i vekt, kommer det ofte fra opprettholderne av det tradisjonelle kostholdsparadigmet noe i disse baner; ”Karbohydratrestriksjon er vist å ha like gode effekter som fettrestriksjon over 1år, men vi vet ikke hva langtidseffekten av et slikt kosthold er.” Hvermansen, stakkar, som hører dette, blir naturligvis skeptisk. ”Kanskje lavkarbo bare er en slankekur som gir meg høyt kolesterol med påfølgende tette blodårer?

Det er mye som er galt med det overnevnte argument, og det er flere grunner til at det ikke er en særlig vettug påstand. Vi kan for eksempel nevne at i vitenskapelige studier gir karbohydratrestriksjon uten energirestriksjon langt større vekttap, så lenge karbohydratinntaket holdes lavt, enn fettreduksjon kombinert med tvungen energirestriksjon, Grunnen til like resultater etter 1år i to av studiene som brukes til å støtte det overnevnte argument, er at deltakerne i lavkarbogruppene etter hvert gikk tilbake til sitt gamle kosthold, og sluttet dermed å gå ned i vekt. Går vi inn i studiene og ser på hva som skjedde med dem holdt seg til lavkarbo ser vi en overlegen effekt. Det er med andre ord langt mer effektivt å spise så mye du vil, når du vil, så lenge maten inneholder lite karbohydrater enn å sulte seg på et kosthold med lite fett. De to strategiene er ikke like etter 1år. 
Karbohydratrestriksjon gir altså, på kort tid, bedre resultater på vekt sammenlignet med lite energi og lite fett. En annen artig observasjon er at lavkarbo gir en større forbedring av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og diabetes. I tilegg ser vi at lavkarbo forbedrer risikofaktorer for hjerte- og karsykdom selv uten vekttap. Lavfett derimot, viser lignede reduksjon i risikofaktorer kun ved vekttap.

Argumentet om potensiell fare over tid er også et dårlig argument. Vi vet om tradisjonelle befolkninger som spiser lite karbohydrater hele livet, som samtidig viser et nesten komplett fravær av livsstilssykdom. Det er aldri blitt gjort studier med lavt karbohydratinntak, som varer over flere år og dette er grunnen til at de mindre intelligente er redd for langtidseffekter. Lenge var det heller ikke gjort lengre studier av det ”tradisjonelt sunne” kostholdet. Korte studier viste ingen resultater på vekt. Dette gjorde at noen forskere satte seg som mål å vise en gang for alle at lite fett, mye frukt, grønt og fiber, faktisk funker (de var forferdelig forutinntatt) .

I 1993 startet en gruppe amerikanske forskere å ta inn deltakere til en enorm, og hittil dyreste, randomisert kontrollert studie. Studien ”The Women’s Health Initiative” satte 19,541 kvinner på et kosthold med økt inntak av frukt, grønnsaker og grove kornprodukter, med en restriksjon på totalt fett og mettet fett, og hadde 29294 kvinner som kontrollgruppe.

Etter seks år var gjennomsnittlig fettinntak i intervensjonsgruppen gått ned 8,2 prosent sammenlignet med kontrollgruppen. Etter 7,5 år var gjennomsnittlig vektendring i intervensjonsgruppen -1,9kg. Syv og et halvt år med mindre fett, mindre mat, mer frukt, grønt og korn var med andre ord omtrent like effektivt som å ikke gjøre noenting. Morsommere er det at dette klinisk insignifikante vekttapet skjedde til tross for at gjennomsnittlig selvrapportert kaloriinntak gikk ned 361,4kcal/per dag i intervensjonsgruppen. På toppen av det hele fikk intervensjonsgruppen økt midjemål. Gjennomsnittlig kroppsmasseindeks i intervensjonsgruppen var ved oppstart 29, så gruppen inneholdt mange overvektige mennesker som burde gått ned mye i vekt om strategien virket. Studien viste heller ingen bedring i risikofaktorer for hjerte- og karsykdom

Forfatterne av studien konkluderte med at

“A low-fat eating pattern does not result in weight gain in postmenopausal women.” 

Så her er vi i dag:

– Mindre karbohydrater, uten energirestriksjon er mer effektivt enn mindre fett med energirestriksjon.
– Karbohydratrestriksjon er mer effektivt enn fettrestriksjon i studier som varer 1år.

– Enkelte folkegrupper lever på lavkarbo hele livet uten tegn til vestlig sykdomsforekomst.
– Korte studier av karbohydratrestriksjon gir bedre effekter på vekt, risikofaktorer for hjerte- og karsykdom                 og bedrer alle deler av det metabolske syndrom.
– Mindre fett og mindre energi virker dårlig på kroppsvekt på kort sikt, og på lang sikt går man ikke ned i vekt, men risikirer å bli tykkere rundt midjen. 
 – Mindre fett og energi og mer frukt, grønnt og fiber bedrer ikke risikofaktorer for hjerte- og karsykdom hos postmenopausale kvinner.