Rasjonalitetens ufrivillige motspillere

Bare for å legge det på bordet med en gang, jeg utstår ikke tro i noen form, enten det er troen på en eller flere guder, konspirasjonsteorier eller troen på at vi kan behandle med å stikke nåler i magiske energibaner. Tro, når den erstatter fornuft, rasjonalitet og vitenskap, gjør verden til et verre sted å være. Men selv så mye jeg misliker tro, er det én ting som får blodtrykket mitt til å stige enda mer.

Det er når de som mener de kjemper for skepsis og rasjonalitet, uten å være klar over det, fanget av sin egen hubris, i stedet slår et slag for ufornuften.

FallaciesPosterHigherRes

13. februar stod et innlegg på Aftenposten Meninger, skrevet av Martin Norum.   Innlegget var et angrep på en kostholdskonferanse og enkeltpersoner ved denne konferansen som hadde kommet med kostholdsråd som var på tvers av myndighetene sine råd. Så vidt jeg forstår Norum gjennom det jeg har sett på nett, anser han seg som en forkjemper for det rasjonelle og innlegget hans var ment som et slag mot det alternative og uvitenskapelige.

Men det var ikke det innlegget hans var. Tvert imot var det et lysende eksempel på  antirasjonalitet og uvitenskapelighet fint pakket inn i ad hominem argumentasjonsfeil. Hans to hovedargumenter mot personene som fremmet kostholdsråd på tvers av myndighetens var 1) at myndighetene har rett på bakgrunn av at det er flere mennesker som mener dette enn eventuelle alternativer og at det tross alt er myndighetene, og 2) at man ikke kan stole på kostholdsråd som kommer fra dem med feil utdanning.

Norum skriver blant annet: «Rådene strider, med noen unntak som brus, godteri og fast food, mot det samlede kunnskapsgrunnlaget som finnes, og er rett og slett ikke riktige påstander i det hele tatt. De er stikk i strid med hva som er å anbefale, men dette er ikke noe nytt fra det alternative ernæringsmiljøet.» og videre: «Der finner man som regel på sin egen virkelighet fremfor å forholde seg til systematiske undersøkelser og den objektive virkelighet.»

Og til slutt: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter».»

Om ikke alle umiddelbart ser problemet med denne argumentasjonen, skal jeg forklare. Norum var uvitenskapelig og irrasjonell fordi han ikke kom med argumenter, men med logiske feilslutninger. Han tenkte feil. Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil som har et eget navn: argumentum ad populum (i dette tilfellet blandet med argumentum ad verecundiam). Det rett og slett helt feil. Antall mennesker som anser en ide som sann, påvirker ikke ideens sannhet.

Ironien ved at Norum fikk publisert teksten sin en kort dag etter 12. februar, Charles Darwin sin bursdag, var ikke tapt på meg. Darwin er bare en av mange vitenskapsmenn som gjennom tidene har slått gjennom med en ide de aller fleste var imot, men som ikke desto mindre var sann. Darwin fikk (selvfølgelig ikke helt alene) sin ide til å bli den rådene gjennom logikk, argumentasjon og empiri. Darwins farlige ide om at design ikke trenger noen designer gikk imot fornuften og det allment aksepterte.

Norums andre logiske tankefeil er hans påstand om at utdanningen til personen som fremmer en påstand har noe å si. Dette er også en så vanlig måte å tenke feil på at det har et eget navn: argumentum ad verecundiam, å appellere til autoritet.

Jeg synes det er både skummelt og tankevekkende hvor lavt nivå det er på argumentene til mange av dem som tror de slåss for rasjonaliteten. På jobben min ville oppgaver jeg fikk inn med slik argumentasjon ikke fått til ståkarakter i første klasse engang. Norum kunne vist til empiri og argumentert enkelt for sannsynlighet, men gjør det av en eller annen grunn ikke.

Den vanligste feilen jeg ser i slike innlegg, er gruppetenkning (group think). Man velger side og skiller mellom seg selv med de andre som slåss for det rasjonelle, og dem som står for det alternative. Men risikoen med dette er at man kjøper seg inn i ideer kun fordi de godtas av gruppen man identifiserer seg med, fremfor å kjøpe dem basert på empiri.

Økonomen og filosofen Thomas Powel uttrykker dette treffende når han skirver: «The ignorance, prejudices, and groupthink of an educated elite are still ignorance, prejudice and groupthink…»

Og videre, «Although scientists should always put new theories to the test and assess their validity, this is not always done. Ideas are often accepted more on the basis of resonance with peers than empirical verification.» Mennesker som ser på seg selv som forkjempere for fornuften må i like stor grad, eller det vil si, må faktisk i større grad enn alle andre, sloss imot vår biologiske og kulturelt innebygde evne til å tenke feil.

Vitenskapsfolk er akkurat som alle andre og som Sowell skriver det: «If they are simply people who are like-minded in general, then the consensus of the group about a particular new idea depends on what that group already believes in general- and says nothing about the empirical validity of that idea in the external world.»

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de dårlige og irrasjonelle holdningene mange av dem som anser seg selv som skeptikere viser. Jeg har vist et eksempel her tidligere på hvordan for eksempel overskeptiker Gunnar Tjomlid  i en kommentar viste at han mente jeg ikke kunne tas seriøst med det argumentet at jeg fremmet noe som gikk imot det mer anerkjente. Altså ingen faglige motargumenter, men kun nok en logisk feilslutning. Ingeborg Senneset gjorde en tilsvarende feil da hun skrev om ufornuften rundt frykt for gluten. Innlegget hennes så utelukkende ut til å være basert på en tro om at gluten ikke kunne være farlig fordi 1) myndighetene sier det ikke er farlig, og 2) flere som er uenige i myndighetene, og som lett stemples som alternative, sier det er farlig og ideen blir derfor skyldig ved assosiasjon. Ingen empiri trengs.

Det disse menneskene, som ufrivillig spiller på motstanderes side og fremmer ufornuft fremfor rasjonell tanke, ikke ser ut til å være klar over, er den innsatsen som kreves for å navigere i polariserte debatter. Som George Santayana formulerte det, prisen på kunnskap er evig overvåkenhet. Det er ikke lett å være rasjonell, man kan ikke bare velge side. Man må faktisk jobbe for å unngå å velge side. Man kan ikke forkaste ideen om eloverfølsomhet fordi den kommer fra en mann med en hatt av aluminiumsfolie. Man kan forkaste den fordi den mangler empiri.

Bongotrommespiller Richard Feynman, både sa og skrev, at det første prinsippet er at en ikke må bli lurt – og at en selv er den enkleste å lure.

Det er ikke vanskelig å slå opp i media og finne slike eksempler, og det er det som gjør meg så redd. Hva om det er en trend? For litt siden skrev vitenskapsskribent Marit Simonsen en kritikk av et innslag som hadde vært sendt på NRK.

Marit Simonsen gjør i denne kritikken akkurat det samme som de overnevnte og spiller de irrasjonelle og antivitenskapeliges rolle uten være klar over det.

TV-innslaget Marit Simonsen kritiserer viste en person som laget mat, blant annet kraft, og som sier at rett mat gir god tarmhelse, noe som kan være viktigere enn influensavaksinen. Marit Simonsen liker dårlig hele vinklingen og sier at NRK gjør en grov bom og lister opp det hun mener er feil.

Først kritiserer hun NRK for å kalle Margit Vea (som kommer med uttalelsen om kraft) en kostholdsekspert siden hun kun hadde en mastergrad i helsefag rettet mot ernæring. Men dette er ikke et argument. Det er bare tull. Det har som sagt ingenting å si hvem som kommer med en påstand, spørsmålet er om den støttes av empiri. Gjør den ikke det, er det bare å vise til enten mangelen på empiri eller til empirien som usannsynliggjør påstanden. Veas påstand kunne vært avkreftet med et enkelt søk på pubmed. Det er det som ville vært det rasjonelle og vitenskapelige svaret av Simonsen. I stedet gjør hun som Norum og så alt for mange andre og bruker argumentum ad verecundiam eller versjoner av denne tankefeilen. For vi må faktisk være åpne for at personen med hatt av aluminiumsfolie også kan ha rett, enten vi vil eller ikke, og det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, hvem har rett? Det skriver Simonsen faktisk ingenting om. Hele poenget med hvorvidt påstanden kan støttes vitenskapelig forsvinner i stedet i et barnslig personangrep.

Simonsen har en utdanning i biologi. Hun kunne lett satt seg inn i mekanismene bak influensavirus, hvilke deler av immunforsvaret som blir aktivert, hvordan det virker, hvilken rolle evt tarmfunksjon og faktorer knyttet til fordøyelse kan spille i immunforsvaret osv. Og på grunnlag av dette kunne hun kommet med et svar på nøyaktig hvor sannsynlig det er at man kan forebygge influensa med å passe på hva man spiser. Å ikke gjøre dette fremstår som latskap og hubris.

Det får meg til å tenke på Linus Pauling, den dobbelte nobelprisvinneren som gjorde et akademisk selvmord ved å hevde at høyde doser C-vitamin kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Om Pauling hadde stått frem i dag med en påstand om at C-vitamin kunne kurere forkjølelse, og det ikke var gjort nok forskning på dette, så ville jeg synes det hadde vært en trolig spennende idé å teste ut. Men mange skeptikere ville slått i hjel ideen uten å vise til empiri.

Det er nok ikke tilfeldig at alle disse sakene beskrevet her handler om ernæring. For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.

For eksempel: jeg nevnte Darwin. Når man skal sette sammen et optimalt kosthold for et hvilket som helst dyr, må man selvfølgelig ta utgangspunkt i det evolusjonært tilpassede kostholdet til denne arten. Det gjelder også mennesket. Skulle man foreslå et kosthold som viker fra det evolusjonært tilpassede, så vil med logisk nødvendighet bevisbyrden ligge på det kostholdet som viker fra det evolusjonært tilpassede. Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede. I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold. Det betyr at ernæring er et fagfelt som, unikt i de medisinske og biologiske fagene, ikke tar hensyn til evolusjonsbiologien, noe som i seg selv viser hvor svakt faglig det er.

Jeg er bekymret for at den kampen jeg kjemper for, kampen for fornuft, rasjonalitet og logikk vil tape, ikke på grunn av motstanderes motstand, men på grunn av selvmål fra mine medspillere. Veien til evig fortapelse kan, fra der jeg står, se ut til å være brolagt med gode intensjoner. I podcasten Lars og Pål har vi tatt diskusjoner om skepsis og hva ekte skepsis er i både denne og denne episoden og vi tar opp flere vanlige fallgruver. Lytt om du ønsker en utvidet argumentasjon.

Skeptisk til skeptiker

 

«The default scientific position is skepticism.»

«A man has no reason to be ashamed of having an ape for his grandfather. If there was an ancestor whom I should feel shame in recalling it would rather be a man a man of restless and versatile intellect who not content with an equivocal success in his own sphere of activity, plunges into scientific questions with which he has no real acquaintance, only to obscure them with aimless rhetoric, and distract the attention of his hearers from the real point at issue by eloquent digressions and skilled appeals to religious prejudice.» 

Thomas Henry Huxley

 

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand, noe jeg føler meg delvis presset til å påpeke gang på gang. Presset kommer av at jeg, som de fleste har fått med seg, uttaler meg negativt til en rekke tradisjonelle kostholdsråd og rådende paradigmer innen ernæringsvitenskapen, og dette oppfattes av mange som noe helt annet enn en sunn skepsis.

En av de (mange) som ikke oppfatter meg slik, er Gunnar Tjomlid, som skriver Saksynt bloggen og som i stadig større grad er blitt Norges kanskje første kjendisskeptiker. I kommentarfeltet under posten hans kalt «Prosjekt vinterkroppen 2016» blir jeg diskutert i følgende ordelag:

Gjest 567:

«Fra en konferanse på Ås 3. juni, blant annet innom fettlever:

Viktig seminar med fokus på sukker, stivelse og fett

«Sistemann til å prate på Ås var Professor ved NTNU Bård Kulseng, som snakket om ikke-alkoholisk fettlever (Obesity and non-alcoholic fatty liver: risk factors and potential dietary treatment options).

Fettlever er faktisk en ganske vanlig sykdom for tiden og ser ut til å komme fra høyt inntak av sukker og karbohydrater som øker de novo lipogense og til slutt ødelegger leveren.

Kulseng fokuserte på sukker og alkohol og forskjellen på høyt sukkerinntak med god og dårlig insulinfølsomhet. Ikke alkoholisk fettlever (NAFLD) er en manifestasjon av insulinresistens og viser dermed linken mellom insulinmetabolisme og diabetes og hjerte- og karsykdom.»

Du skriver at fettlever ikke er farlig i seg selv, men Kulseng uttaler jo at leveren til slutt kan bli ødelagt, noe som høres ganske farlig ut.»

Gunnar R Tjomlid:

«Både legen som undersøkte meg og den informasjon jeg finner på nett sier at det ikke er farlig i seg selv. I noen sjeldne tilfeller kan man få en leverbetennelse, men det er unntakene.

Du siterer for øvrig et referat av Pål Jåbekk, og dette er altså hans personlige tolking av foredraget. Jåbekk er ikke akkurat kjent for å være en nøytral/objektiv fyr hva gjelder kosthold, fett og sukker, så jeg tar det med stor ro at han har en mening på det området i strid med hva den medisinske faglitteraur og leger sier :-)»

gjest567:

«Her avslører du dårlig karakter ved å påstå at en person «ikke akkurat er objektiv» og hans mening er «i strid med hva den medisinske faglitteratur og leger sier».

Hvordan mener du at noen skal forsvare seg mot sånne slike generelle, usubstansierte påstander?

I tillegg sår du tvil om videreformidlingen til personen er sann, helt uten å sjekke dette først. Å være skeptiker virker sågar å være en enkel jobb.

NAFLD er kanskje ikke så farlig i seg selv, slik som NASH, en senere og mer alvorlig fase. Men NAFLD er sterkt assosiert med metabolsk syndrom, hjerte- og karsykdommer og kreft, så det er tydeligvis på tide at du tar ansvar for egen helse, og det skal du ha kudos for at du gjør.»

Gunnar R Tjomlid:

«Jeg regnet med du kanskje kjente til Jåbekk og hans syn på dette. Han er blant annet lavkarbo-fantast, et syn det er lite vitenskapelig hold for å tviholde på, og mener mennesker ikke skal spise bl.a. korn. Du kan vel få et lite innblikk her:

http://paljabekk.blogspot.no/2015/04/mettet.html

http://www.friskogfunksjonell.no/ulikt-kosthold-samme-mal/

Her hyller han folk som Berit Nordstrand som går imot vtienskapelig kunnskap på feltet om sukker/fett, og slakter den svært så etterettlige og evidensbaserte Erik Arnesen, såvel som Ben Goldacre. Han slakter også myndighetenes ernæringsråd. Ergo står han altså på siden at hva den medisinske faglittertur viser om fett, sukker og ernæring generelt sett. Han er en outsider, og ikke en jeg har spesielt mye til overs for når det kommer til ernæring, dessverre. Jeg stoler mer på folk som Erik Arnesen og myndighetenes offisielle ernæringsråd, som er i tråd med den beste vitenskap på området.

Mer innblikk i hvorfor jeg ikke stoler på Jåbekk, kan du lese f.eks. her:

http://universitas.no/kultur/58000/vitenskapskamp-om-helsegevinst»

gjest567

«Oj, her høyner du og kommer med en meta-påstand – originalt!

Jeg kritiserer deg fordi du kommer med usubstansierte påstander om Jåbekk. Du underbygger så din påstand om nevnte person ved å komme like usubstansierte påstander om Berit Nordstrand, som visstnok Jåbekk hyller.

Du kommer med nok en ubegrunnet og oppblåst påstand når du erklærer Erik Arnesen som svært etterettelig og evidensbasert.

Av det jeg kan se er Erik Arnesen nystudert med master fra Høgskolen i Oslo og Akershus (som forøvrig sliter med omdømmet sitt). Jeg kan ikke finne at han har publisert en eneste forskningsartikkel, kun leserinnlegg.

Universitas-linken gir heller ingen innblikk i hvorfor du ikke stoler på Jåbekk…»

gjest567:

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst. Jeg forholder meg til den medisinske faglitteratur, hva leger sier, og hva den beste vitenskap har vist oss om fett og sukker.

Jeg er derimot ikke spesielt interessert i hva folk som mener at alle offisielle ernæringsråd er feil, at lavkarbo er «the shit», og at med mindre noen kan vise at han tar feil, så har han rett «by default».

Du nevnte skeptikere, og en skeptiker skal følge dataene der de leder. Det betyr som regel alltid å se på det som til enhver tid er vitenskapelig konsensus. At Jåbekk har et syn i strid med dette, betyr at det ville være en dårlig skeptisk innstilling å anta at han har dett når han taler mot den beste fagkunnskap på området.

Dette dokumenterer bl.a. Arnesen i bloggpost etter bloggpost hvor han går gjennom den nyeste forskningen på disse tema.

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst.»

Useriøs og helt unødvendig innledende setning. Dårlig folkeskikk, rett og slett.

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst. Jeg forholder meg til den medisinske faglitteratur, hva leger sier, og hva den beste vitenskap har vist oss om fett og sukker.»

Problemet er at du bare slenger rundt deg med store ord, uten å begrunne det med substans. «Den beste vitenskap» osv.

«Jeg er derimot ikke spesielt interessert i hva folk som mener at alle offisielle ernæringsråd er feil»

Dette er en stråmann. Pål Jåbekk mener vel ikke alle offisielle råd er feil? Det har jeg vanskelig for å tro.

«Du nevnte skeptikere, og en skeptiker skal følge dataene der de leder. Det betyr som regel alltid å se på det som til enhver tid er vitenskapelig konsensus.»

Å alltid se på hva som er vitenskapelig konsesus…å være skeptiker blir tilsynelatende bare lettere og lettere.

«Dette dokumenterer bl.a. Arnesen i bloggpost etter bloggpost hvor han går gjennom den nyeste forskningen på disse tema.»

Arnesen er ikke veldig aktiv – 10 bloggposter så langt i 2015, 4 av postene er såkalte «lesetips», som henviser til andre blogger, bøker og artikler. Din påstand fremstår dermed som overdrevet.»

Og der sluttet den fruktløse debatten.

Nå må jeg innrømme at ved å lese en diskusjon om meg selv, føler jeg meg litt som en kikker, men diskusjonen er interessant og lærerik i seg selv av flere grunner.

Tjomlid liker ikke mine syn og forkaster de, ikke på et faglig grunnlag med faglige motargumenter, men på grunnlag av at jeg er skeptisk til det etablerte. For Tjomlid er det tydeligvis så usannsynlig at jeg kan ha rett og at det etablerte kan ta feil, at det i seg selv er grunn nok til å forkaste mine syn. Og han har på en måte rett.

Ser vi bort i fra den åpenbare svake og stakkarslige argumentasjonen til Tjomlid (hovedargumentasjonen hans er følgende: Jåbekk sine syn er slik, ergo tar han feil), så må jeg likevel finne meg i at synet hans gir mening.

For man skal være skeptisk, og med utgangspunkt i at dette er et felt Tjomlid ikke kan noe om, og hvor han derfor er nødt til å stole på det som det tilsynelatende fremstår å være konsensus om, så må man spørre seg hvor sannsynlig det fremstår at jeg faktisk kan ha rett?

Hva skal en stakkars skeptiker egentlig gjøre? Jeg ville for eksempel ikke ansett det som positivt om Tjomlid blindt stolte på det jeg skrev, det ville vært et tegn på manglende skepsis, på lik linje med, hans raske forkastning av mine skriverier. Jeg håper at ingen tar det jeg sier for god fisk, men samtidig anmoder jeg også til at ingen forkaster det heller, før de har satt seg grundig inn i feltet og sjekket de kalde harde data for seg selv.

I en episode av den fantastiske Infinite Monkey Cage, pratet professor Brian Cox varmt om viktigheten av å være rasjonelle. Komiker Stephen Fry kontret med å si at han var uenig, og i et kort øyeblikk virket Cox usikker, men Fry påpekte bare at vi kan ikke sette vår lit til rasjonalitet, det er empiri vi må holde høyest. Mange dårlige ideer har gjennom tidene fremstått som rasjonelle og mye som er feil virker på et eller annet tidspunkt rasjonelt. Men for mye lit til følelser av rasjonalitet fremfor empiri kan fort bli den berømmelige veien til helvete, som er brolagt med gode intensjoner (altså det som virker rasjonelt).

Denne holdningen, den feilslåtte skepsisen som Tjomlid utviser, er kanskje en av de aller største hindrene i arbeidet med å få rettet på alt som er galt ved ernæringsvitenskapen. Det virker rett og slett så usannsynlig at de som fremstår som alternative psudovitere (meg selv med flere) kan være ekte skeptikerne i dette feltet.

Nå har amerikanerne heldigvis nylig fjernet advarsler mot mye fett og advarer ikke lengre mot kolesterol. De har innrømmet at de tok feil om disse tingene, og Norge må straks følge etter. Teicholz viktige bok fikk nylig god omtale i AJCN og fagfeltet er endelig i endring etter svært mange år med stort press fra ekte skeptikere som har forholdt seg til empiri, fremfor tilsynelatende rasjonaltitet.

Jeg skal skrive mer om dette i neste post og vise hvordan vi nå står i en særstilling hvor en rekke elendige fagfolk holder på å slippe unna med å ha gitt dårlige råd på svakt vitenskapelig grunnlag i mange år, samtidig som deres handlinger (det at de nå endrer rådene de har gitt) helt tydelig viser at de ar utøvd sin rolle på en svært dårlig måte. Men mer om dette senere.

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle? – Jeg kan! sa geitekillingen. – Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er om bord. Skuta kan bare ta ti passasjerer. – Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.
Alf Prøysen

Mettet

«Noen av de som sverger til ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller, lever i sin egen verden hvor de fort kan påføre seg selv sykdom gjennom irrasjonell frykt. Samtidig har de tilgang til et eget alternativt helsevesen som kan behandle dem. Alt dette bidrar til å forsterke synet på at de har rett, for de ser at de både blir syke av det de tror de blir syke av, og de blir friske av behandlingen de tror på. Det er en overbevisende effekt om man først er fanget i denne spiralen, men i virkeligheten er de ofre for et intrikat samspill som er bygget på pseudovitenskap og overtro. Noceboeffekten gir sykdom, og placeboeffekten helbreder.«

Gunnar Tjomlid

LDL is important but making recommendations for saturated fat is really not good science.”

Saturated fats are not directly artery clogging, but small LDL particles are. Saturated fat tends to make LDL particles larger, more buoyant and less likely to clog arteries

Ronald Krauss

«Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats«

Chowdhury et al 2014

«Masaier lever f.eks for en stor del av kumelk og får derfor i seg mye mettet fett. Likevel har de ikke høyt kolesterol som man skulle forvente? Forklaringen på dette er nok livsstilen, at de er meget slanke og fysisk aktive.«

Kjetil Retterstøl

Jeg tror jeg vil skrive litt om fett og kolesterol fremover. Jeg trodde vel egentlig vi var litt ferdig med dette temaet, men opplever daglig at det er vi langt ifra.

Det er visst ikke lett dette med fett og kolesterol. Det er visst ikke lett dette med ernæring i det hele tatt. Jeg så Gunnar Tjomlid dele en blogpost på facebook fra Erik Arnesen, helsefaglig rådgiver for Landsforeningen for Hjerte og lungesyke. Og det brakte straks frem minner om en gang Richard Dawkins forsøkte å si noe om kosthold, også på Facebook, og hvor responsen på innlegget vek betydelig fra hans andre innlegg.

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand og jeg er stolt av det. Jeg misliker virkelig overtro eller tro i alle former enten det skulle være troen på en gud eller magiske energipunkter i kroppen vår (mer om uheldig sammenblanding av religion og vitenskap her). Jeg mener helt oppriktig at vi har gode holdepunkter for å anta at verden ville vært et langt bedre sted om ikke mennesker trodde så mye, men forholdt seg mer til fakta og naturvitenskap. Jeg holder også naturvitenskapen høyt, noe som er grunnen til at jeg engasjerer meg så sterkt i ulike naturvitenskapelige temaer. Ekstra spennende blant de naturvitenskapelige fagene er ernæring, for det er nemlig få vitenskapelige grener som er så fullstendig skakkjørt som ernæringsvitenskapen. Dette får vi alle føle på i hverdagen, og jeg merker det spesielt på blodtrykket mitt.

Men tilbake til Gunnar Tjomlid, som jeg har stor respekt for ettersom han jobber aktivt mot overtro, pseudovitenskap og anna tull. Bloggposten han linket til handlet ganske kort om hvordan en studie viste at det offentlig anbefalte kostholdet ikke var så ille likevel (som Kostreform for bedre helse har hevdet det var litt tidligere) og at de som hevder noe annet helt tydelig tar feil. Det var ingen god post og argumentasjonen var fryktelig svak, noe Tjomlid burde sett, men som han forståelig nok ikke gjorde. Forståelig, fordi ernæringsfaget ikke er som andre biologiske fag.

Logikken i reklamen er på nivå med logikken
bak advarsler mot mettet fett

Richard Dawkins er et av mine store forbilder, både som evolusjonsbiolog, vitenskapsforfatter og religionskritiker. På sin Facebookside deler også han saker som handler vitenskap og overtro. I det overnevnte tilfellet hvor han delte en sak om kosthold, jeg må si jeg ikke lenger husker helt hva og det er ikke det som er viktig her, var vinklingen hans å latterliggjøre eller motbevise en påstand som gikk imot det allment aksepterte (han gjorde det igjen 16 april og nok en gang var det spennene å lese hvor mye faglig juling han fikk i kommentarene).

Responsen fra hans vanligvis enige og både oppegående og ikke minst kritiske publikum var enorm. Dawkins var på syltynn faglig grunn og han hadde begitt seg inn på noe han ikke forstå konsekvensen av. Han hadde nemlig nærmet seg temaet slik han tidligere har nærmet seg andre vitenskapelige temaer, med en selvfølgelig overbevisning om at det flertallet av forskere og fagpersoner i feltet sier faktisk stemmer, og også at hans egne erfaringer var representative og til å stole på.

Det han, og tilsynelatende Gunnar Tjomlid, ikke er klar over, er at ernæringsfaget er fullstendig gjennomsyret av ukunnskap, feiltolkninger, dårlig vitenskap, «groupthink», logiske feilslutninger, usunt overmot og andre trusler mot god vitenskapelig praksis. Lege og vitenskapsforfatter, Ben Goldacre er en annen skeptiker som har blitt lurt av dette og i sin bok Bad Science forkaster han nytteeffekten av lavkarbo og nedgradere det til en «fad diet» som mange før han har gjort. Også han åpnet døren inn til ernæringsvitenskapen, kikket inn og stolte på at det han så var en realistisk representasjon av virkeligheten. Men så enkelt er det ikke. Når han ser på for eksempel homøopati, hvor forskningen er lettere å tolke, ser han fort hvordan det vitenskapelige kartet ser ut, men når han ser på lavkarbo blir han lurt av at sannheten er begravet under en enorm haug med skit.

Ernæringsfaget er et fag hvor man kan gå inn på pubmed, databasen hvor de fleste vitenskapelige artiklene i medisinske fag ligger, lese de mest siterte og anerkjente metaanalysene og gjennomgangene og likevel bli fullstendig rundlurt, noe som selvfølgelig burde vært umulig. Og nettopp det at det burde være umulig, gjør at mange skeptikere forkaster alternative kostholdssyn, rett og slett fordi det er så usannsynlig at det stemmer. Dette er for så vidt et sunt vitenskapelig syn, men akkurat innen ernæring går ikke dette. Det er ikke så enkelt.

Ernæringsfaget er et vitenskapelig svakt fag og et av de sikreste tegnene på det er de store uenighetene om de aller mest grunnleggende delene av faget. Det ville være som om fysikere skulle være uenige om atomers eksistens eller at elektroner veier mindre enn protoner. I ernæringsfaget er man ikke enig om at man legger på seg av å spise fett eller om at mettet fett er skadelig, om man får tykktarmskreft av rødt kjøtt eller om karbohydraters påvirkning på forekomsten og behandling av diabetes type 2. Man er ikke enig om grunnlinjene i et sunt kosthold. Det er ikke enighet om de aller mest grunnleggende ting og dette er en varsellampe som signaliserer gjennomgående dårlig vitenskapelig praksis. Det er opp til oss å finne hvor det svikter.

Jeg vet at det ikke finnes noen vitenskapelige grunner til å være redd for mettet fett eller rødt kjøtt. Jeg vet at korn ikke trenger å inngå og mest sannsynlig ikke bør inngå, i et sunt kosthold. Jeg vet at fiber er oppskrytt, at salt ikke er et problem om vi spiser ordentlig mat, at den beste måten å behandle type 2 diabetes på er å spise mindre karbohydrater og mer fett, at vegetarkost mest sannsynlig ikke er bra verken for mennesker eller planeten, at man ikke legger på seg av å spise fett i seg selv og at termodynamikken ikke må blandes inne i overvektsdiskusjonen. Dette vet jeg fordi jeg har sjekket og brukt grunnleggende vitenskapelige prinsipper for rangering av kunnskap og argumenter og sett hva som er mest sannsynlig. Det er mulig å vite disse tingene.

Men det har tatt meg over 10 år med iherdig lesing å lære det. Da jeg tidlig i studiene nærmet meg faget forsiktig så jeg faktisk få tegn på at dette fagfeltet var så dårlig som det viste seg å være og hadde jeg ikke lagt inn en betydelig egeninnsats, ville jeg fint kunne gått ut med en femårig vitenskapelig utdannelse, og tatt grunnleggende feil om hva et sunt kosthold er. Med andre ord krever dette faget en svært grundig analyse før det viser sitt sanne ansikt.

Dette er ikke ment som en kritikk av verken Dawkins, Goldacre eller Tjomlid, men som en påminner om at dette fagfeltet skiller seg fra andre biologiske fag og som man dermed ikke kan nærme seg slik man gjør andre fag. De offentlig kostholdsrådene for eksempel, er beviselig langt dårligere enn de burde være. Man burde for eksempel ikke advare mot mettet fett, til det er det ikke i nærheten av nok bevis. Bevisene er gjengitt i en rekke tidsskrifter og bøker. Men de beste argumentene mot de tradisjonelle kostholdsanbefalingene har blitt oversett, det har dermed også motstanderne som faktisk har vunnet diskusjonen og de som fremmer de dårligste argumentene forstår ikke at de har tapt diskusjonen. Det hele er en surrealistisk situasjon. Som en debatt hvor en part fremmer et argument, hvor motparten slår i hjel argumentet og beviser at det er feil, men blir fullstendig oversett av både sin opponent og sine tilhørere. Jeg skal komme med konkrete eksempler i fremtidige poster, men forstå enn så lenge at dette er det skrevet side opp og side ned om og som man kan lese om man vil. Om man vil…

Jeg trekkes alltid mellom litt mellom ulike strategier jeg bør benytte i kampen mot ukunnskapen som finnes i ernæringsfaget. Skal man være polemisk og vise hvor skapet skal stå, skal jeg rope høyt og kreve at de skyldige straffes eller skal jeg jobbe med å finne felles holdepunkter, en felles plattform, åpne for diskusjon og jobbe sammen om å bli enige om en middelvei?

Grunnen til at jeg ikke helhjertet faller ned på det siste er at vitenskap og rett kunnskap er alt for viktig til at man kan ta hensyn til andre menneskers følelser. Faktisk tror jeg at man blir en dårlig vitenskapsperson og gjør verden en grov utjeneste om man ikke gir beskjed til andre vitenskapsfolk om deres misbruk av nettopp de vitenskapelige verktøy. Man kan ikke drive med vitenskap for å få venner. Hvordan du enn vrir og vender på det så er målet med vitenskapen å ha rett. Å beskrive verden akkurat sånn den er. Å motbevise alt som kan motbevises enten det sine egne eller andres hypoteser. Å vite alt man vet med størst mulig grad av sikkerhet, koste hva det koste vil.

Det kommer et punkt hvor det ikke lenger er mulig med dialog, vi kan enn så lenge, og helt tilfeldig, kalle dette punktet Retterstølpunktet. Og hva gjør vi når i når dette punktet?

«Det er viktig at vi ikke mister troen på at sannhet er mulig å finne. Alle synspunkter vil bli kritisert av noen, uansett hvor riktige de er, men benektelse gjør ikke informasjon mindre riktig. Hvis for eksempel type 2-diabetikere som tar insulin, går fra å spise mye karbohydrater til å spise lite, vil disse personene etter hvert kunne slutte å ta insulin. De vil gå ned i vekt og i stor grad bli kvitt diabetesdiagnosen. Dette er det ingen tvil om. Diabetikeren får for høyt blodsukker, og blodsukkeret blir høyt fordi han eller hun spiser karbohydrater. Tar man vekk karbohydratene, tar man vekk problemet. Likevel er den offentlige anbefalte kosten for en type 2-diabetiker et kosthold med mye karbohydrater. De som anbefaler dette, klarer ikke å forstå hvorfor noen mener noe annet, og det er dette som er grunnen til at anbefalingene er som de er. Dette viser også at det er fullt mulig at det som er riktig og etablert kunnskap, ikke blir godtatt som riktig av majoriteten.«

Helt naturlig mat og trening

Dessverre har alternative kosthold i Norge i stor grad blitt tatt til seg av det alternative miljøet og motstandere av alternativ medisin reiser fjæra ekstra mye i møtet med kostholdsråd som viker fra det normale. Men det er ingenting alternativt med kritikken av moderne kostholdsråd. Kritikken er faglig, vitenskapelig og god nok til at flere av rådene burde vært endret.

Når Kjetil Retterstøl og andre likesinnede, gang på gang sier at vi må holde oss unna mettet fett, så er dette svært alternative uttalenser som ikke har noe med vitenskap å gjøre. Det er nesten ikke pseudovitenskap en gang. Det er bare tull. Retterstøl burde bli behandlet av skeptikere nøyaktig slik vaksinemotstanderne blir. NRK burde skamme seg, for det å spørre Ketil Retterstøl om mettet fett er som å spørre Wakefield om vaksiner. Det gjør man ganske enkelt ikke. Det at det er ytringsfrihet her i landet betyr ikke at man bør gi enhver tulling en mikrofon. Dette handler om folks helse, og vår helse er alt for viktig til at man skal lage show av Retterstøl sine ekstreme syn. 

Berit Nordstrand er en av dem som møter Retterstøl sine vrangforestillinger med vitenskap. Jeg er skuffet over resten av fagfeltet. Leger, forskere, ernæringsfysiologer og andre fagfolk burde ristet med høygaflene og ropt etter lynsjing, men jeg er redd for at alt for få fagfolk forstår hvor alternative og ekstreme mange vanlig uttaleser fra anerkjente fagfolk egentlig er.

Vi må nok belage oss på flere år til med tøys og fanteri fra opinionslederne innen ernæringsfaget. Men mange av rådene vi har fått tidligere og mange av rådene vi ennå får, kommer til å endres snart, for de er bevist dårlige og det eneste som holder dem på plass er faglig uærlighet eller kunnskapsløshet.