Mettet

«Noen av de som sverger til ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller, lever i sin egen verden hvor de fort kan påføre seg selv sykdom gjennom irrasjonell frykt. Samtidig har de tilgang til et eget alternativt helsevesen som kan behandle dem. Alt dette bidrar til å forsterke synet på at de har rett, for de ser at de både blir syke av det de tror de blir syke av, og de blir friske av behandlingen de tror på. Det er en overbevisende effekt om man først er fanget i denne spiralen, men i virkeligheten er de ofre for et intrikat samspill som er bygget på pseudovitenskap og overtro. Noceboeffekten gir sykdom, og placeboeffekten helbreder.«

Gunnar Tjomlid

LDL is important but making recommendations for saturated fat is really not good science.”

Saturated fats are not directly artery clogging, but small LDL particles are. Saturated fat tends to make LDL particles larger, more buoyant and less likely to clog arteries

Ronald Krauss

«Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats«

Chowdhury et al 2014

«Masaier lever f.eks for en stor del av kumelk og får derfor i seg mye mettet fett. Likevel har de ikke høyt kolesterol som man skulle forvente? Forklaringen på dette er nok livsstilen, at de er meget slanke og fysisk aktive.«

Kjetil Retterstøl

Jeg tror jeg vil skrive litt om fett og kolesterol fremover. Jeg trodde vel egentlig vi var litt ferdig med dette temaet, men opplever daglig at det er vi langt ifra.

Det er visst ikke lett dette med fett og kolesterol. Det er visst ikke lett dette med ernæring i det hele tatt. Jeg så Gunnar Tjomlid dele en blogpost på facebook fra Erik Arnesen, helsefaglig rådgiver for Landsforeningen for Hjerte og lungesyke. Og det brakte straks frem minner om en gang Richard Dawkins forsøkte å si noe om kosthold, også på Facebook, og hvor responsen på innlegget vek betydelig fra hans andre innlegg.

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand og jeg er stolt av det. Jeg misliker virkelig overtro eller tro i alle former enten det skulle være troen på en gud eller magiske energipunkter i kroppen vår (mer om uheldig sammenblanding av religion og vitenskap her). Jeg mener helt oppriktig at vi har gode holdepunkter for å anta at verden ville vært et langt bedre sted om ikke mennesker trodde så mye, men forholdt seg mer til fakta og naturvitenskap. Jeg holder også naturvitenskapen høyt, noe som er grunnen til at jeg engasjerer meg så sterkt i ulike naturvitenskapelige temaer. Ekstra spennende blant de naturvitenskapelige fagene er ernæring, for det er nemlig få vitenskapelige grener som er så fullstendig skakkjørt som ernæringsvitenskapen. Dette får vi alle føle på i hverdagen, og jeg merker det spesielt på blodtrykket mitt.

Men tilbake til Gunnar Tjomlid, som jeg har stor respekt for ettersom han jobber aktivt mot overtro, pseudovitenskap og anna tull. Bloggposten han linket til handlet ganske kort om hvordan en studie viste at det offentlig anbefalte kostholdet ikke var så ille likevel (som Kostreform for bedre helse har hevdet det var litt tidligere) og at de som hevder noe annet helt tydelig tar feil. Det var ingen god post og argumentasjonen var fryktelig svak, noe Tjomlid burde sett, men som han forståelig nok ikke gjorde. Forståelig, fordi ernæringsfaget ikke er som andre biologiske fag.

Logikken i reklamen er på nivå med logikken
bak advarsler mot mettet fett

Richard Dawkins er et av mine store forbilder, både som evolusjonsbiolog, vitenskapsforfatter og religionskritiker. På sin Facebookside deler også han saker som handler vitenskap og overtro. I det overnevnte tilfellet hvor han delte en sak om kosthold, jeg må si jeg ikke lenger husker helt hva og det er ikke det som er viktig her, var vinklingen hans å latterliggjøre eller motbevise en påstand som gikk imot det allment aksepterte (han gjorde det igjen 16 april og nok en gang var det spennene å lese hvor mye faglig juling han fikk i kommentarene).

Responsen fra hans vanligvis enige og både oppegående og ikke minst kritiske publikum var enorm. Dawkins var på syltynn faglig grunn og han hadde begitt seg inn på noe han ikke forstå konsekvensen av. Han hadde nemlig nærmet seg temaet slik han tidligere har nærmet seg andre vitenskapelige temaer, med en selvfølgelig overbevisning om at det flertallet av forskere og fagpersoner i feltet sier faktisk stemmer, og også at hans egne erfaringer var representative og til å stole på.

Det han, og tilsynelatende Gunnar Tjomlid, ikke er klar over, er at ernæringsfaget er fullstendig gjennomsyret av ukunnskap, feiltolkninger, dårlig vitenskap, «groupthink», logiske feilslutninger, usunt overmot og andre trusler mot god vitenskapelig praksis. Lege og vitenskapsforfatter, Ben Goldacre er en annen skeptiker som har blitt lurt av dette og i sin bok Bad Science forkaster han nytteeffekten av lavkarbo og nedgradere det til en «fad diet» som mange før han har gjort. Også han åpnet døren inn til ernæringsvitenskapen, kikket inn og stolte på at det han så var en realistisk representasjon av virkeligheten. Men så enkelt er det ikke. Når han ser på for eksempel homøopati, hvor forskningen er lettere å tolke, ser han fort hvordan det vitenskapelige kartet ser ut, men når han ser på lavkarbo blir han lurt av at sannheten er begravet under en enorm haug med skit.

Ernæringsfaget er et fag hvor man kan gå inn på pubmed, databasen hvor de fleste vitenskapelige artiklene i medisinske fag ligger, lese de mest siterte og anerkjente metaanalysene og gjennomgangene og likevel bli fullstendig rundlurt, noe som selvfølgelig burde vært umulig. Og nettopp det at det burde være umulig, gjør at mange skeptikere forkaster alternative kostholdssyn, rett og slett fordi det er så usannsynlig at det stemmer. Dette er for så vidt et sunt vitenskapelig syn, men akkurat innen ernæring går ikke dette. Det er ikke så enkelt.

Ernæringsfaget er et vitenskapelig svakt fag og et av de sikreste tegnene på det er de store uenighetene om de aller mest grunnleggende delene av faget. Det ville være som om fysikere skulle være uenige om atomers eksistens eller at elektroner veier mindre enn protoner. I ernæringsfaget er man ikke enig om at man legger på seg av å spise fett eller om at mettet fett er skadelig, om man får tykktarmskreft av rødt kjøtt eller om karbohydraters påvirkning på forekomsten og behandling av diabetes type 2. Man er ikke enig om grunnlinjene i et sunt kosthold. Det er ikke enighet om de aller mest grunnleggende ting og dette er en varsellampe som signaliserer gjennomgående dårlig vitenskapelig praksis. Det er opp til oss å finne hvor det svikter.

Jeg vet at det ikke finnes noen vitenskapelige grunner til å være redd for mettet fett eller rødt kjøtt. Jeg vet at korn ikke trenger å inngå og mest sannsynlig ikke bør inngå, i et sunt kosthold. Jeg vet at fiber er oppskrytt, at salt ikke er et problem om vi spiser ordentlig mat, at den beste måten å behandle type 2 diabetes på er å spise mindre karbohydrater og mer fett, at vegetarkost mest sannsynlig ikke er bra verken for mennesker eller planeten, at man ikke legger på seg av å spise fett i seg selv og at termodynamikken ikke må blandes inne i overvektsdiskusjonen. Dette vet jeg fordi jeg har sjekket og brukt grunnleggende vitenskapelige prinsipper for rangering av kunnskap og argumenter og sett hva som er mest sannsynlig. Det er mulig å vite disse tingene.

Men det har tatt meg over 10 år med iherdig lesing å lære det. Da jeg tidlig i studiene nærmet meg faget forsiktig så jeg faktisk få tegn på at dette fagfeltet var så dårlig som det viste seg å være og hadde jeg ikke lagt inn en betydelig egeninnsats, ville jeg fint kunne gått ut med en femårig vitenskapelig utdannelse, og tatt grunnleggende feil om hva et sunt kosthold er. Med andre ord krever dette faget en svært grundig analyse før det viser sitt sanne ansikt.

Dette er ikke ment som en kritikk av verken Dawkins, Goldacre eller Tjomlid, men som en påminner om at dette fagfeltet skiller seg fra andre biologiske fag og som man dermed ikke kan nærme seg slik man gjør andre fag. De offentlig kostholdsrådene for eksempel, er beviselig langt dårligere enn de burde være. Man burde for eksempel ikke advare mot mettet fett, til det er det ikke i nærheten av nok bevis. Bevisene er gjengitt i en rekke tidsskrifter og bøker. Men de beste argumentene mot de tradisjonelle kostholdsanbefalingene har blitt oversett, det har dermed også motstanderne som faktisk har vunnet diskusjonen og de som fremmer de dårligste argumentene forstår ikke at de har tapt diskusjonen. Det hele er en surrealistisk situasjon. Som en debatt hvor en part fremmer et argument, hvor motparten slår i hjel argumentet og beviser at det er feil, men blir fullstendig oversett av både sin opponent og sine tilhørere. Jeg skal komme med konkrete eksempler i fremtidige poster, men forstå enn så lenge at dette er det skrevet side opp og side ned om og som man kan lese om man vil. Om man vil…

Jeg trekkes alltid mellom litt mellom ulike strategier jeg bør benytte i kampen mot ukunnskapen som finnes i ernæringsfaget. Skal man være polemisk og vise hvor skapet skal stå, skal jeg rope høyt og kreve at de skyldige straffes eller skal jeg jobbe med å finne felles holdepunkter, en felles plattform, åpne for diskusjon og jobbe sammen om å bli enige om en middelvei?

Grunnen til at jeg ikke helhjertet faller ned på det siste er at vitenskap og rett kunnskap er alt for viktig til at man kan ta hensyn til andre menneskers følelser. Faktisk tror jeg at man blir en dårlig vitenskapsperson og gjør verden en grov utjeneste om man ikke gir beskjed til andre vitenskapsfolk om deres misbruk av nettopp de vitenskapelige verktøy. Man kan ikke drive med vitenskap for å få venner. Hvordan du enn vrir og vender på det så er målet med vitenskapen å ha rett. Å beskrive verden akkurat sånn den er. Å motbevise alt som kan motbevises enten det sine egne eller andres hypoteser. Å vite alt man vet med størst mulig grad av sikkerhet, koste hva det koste vil.

Det kommer et punkt hvor det ikke lenger er mulig med dialog, vi kan enn så lenge, og helt tilfeldig, kalle dette punktet Retterstølpunktet. Og hva gjør vi når i når dette punktet?

«Det er viktig at vi ikke mister troen på at sannhet er mulig å finne. Alle synspunkter vil bli kritisert av noen, uansett hvor riktige de er, men benektelse gjør ikke informasjon mindre riktig. Hvis for eksempel type 2-diabetikere som tar insulin, går fra å spise mye karbohydrater til å spise lite, vil disse personene etter hvert kunne slutte å ta insulin. De vil gå ned i vekt og i stor grad bli kvitt diabetesdiagnosen. Dette er det ingen tvil om. Diabetikeren får for høyt blodsukker, og blodsukkeret blir høyt fordi han eller hun spiser karbohydrater. Tar man vekk karbohydratene, tar man vekk problemet. Likevel er den offentlige anbefalte kosten for en type 2-diabetiker et kosthold med mye karbohydrater. De som anbefaler dette, klarer ikke å forstå hvorfor noen mener noe annet, og det er dette som er grunnen til at anbefalingene er som de er. Dette viser også at det er fullt mulig at det som er riktig og etablert kunnskap, ikke blir godtatt som riktig av majoriteten.«

Helt naturlig mat og trening

Dessverre har alternative kosthold i Norge i stor grad blitt tatt til seg av det alternative miljøet og motstandere av alternativ medisin reiser fjæra ekstra mye i møtet med kostholdsråd som viker fra det normale. Men det er ingenting alternativt med kritikken av moderne kostholdsråd. Kritikken er faglig, vitenskapelig og god nok til at flere av rådene burde vært endret.

Når Kjetil Retterstøl og andre likesinnede, gang på gang sier at vi må holde oss unna mettet fett, så er dette svært alternative uttalenser som ikke har noe med vitenskap å gjøre. Det er nesten ikke pseudovitenskap en gang. Det er bare tull. Retterstøl burde bli behandlet av skeptikere nøyaktig slik vaksinemotstanderne blir. NRK burde skamme seg, for det å spørre Ketil Retterstøl om mettet fett er som å spørre Wakefield om vaksiner. Det gjør man ganske enkelt ikke. Det at det er ytringsfrihet her i landet betyr ikke at man bør gi enhver tulling en mikrofon. Dette handler om folks helse, og vår helse er alt for viktig til at man skal lage show av Retterstøl sine ekstreme syn. 

Berit Nordstrand er en av dem som møter Retterstøl sine vrangforestillinger med vitenskap. Jeg er skuffet over resten av fagfeltet. Leger, forskere, ernæringsfysiologer og andre fagfolk burde ristet med høygaflene og ropt etter lynsjing, men jeg er redd for at alt for få fagfolk forstår hvor alternative og ekstreme mange vanlig uttaleser fra anerkjente fagfolk egentlig er.

Vi må nok belage oss på flere år til med tøys og fanteri fra opinionslederne innen ernæringsfaget. Men mange av rådene vi har fått tidligere og mange av rådene vi ennå får, kommer til å endres snart, for de er bevist dårlige og det eneste som holder dem på plass er faglig uærlighet eller kunnskapsløshet.

18 kommentarer om “Mettet”

  1. Har det aldri falt deg inn at du faktisk kan ha rett innen ernæringsfeltet, og ta feil innen de andre disiplinene du nevner…… Det kan være at du ikke kan nok om de andre feltene til å kunne gjennomskue feilene som ligger der også, f. eks når det gjelder homøopati, vaksiner, evolusjonsbiologi og det åndelige. Din beundring for Dawkins og Tjomlid er ubegrunnet da de ikke er spesielt kunnskapsrike innen noen av feltene de driver debunking i. Men det er vel slik at du beundrer dem nettopp fordi du ikke ser lenger enn det de gjør 😉
    Jeg har likevel håp om at du skal nå lengre enn å gjennomskue bare ernæringsfeltet. Du knekker nok koden til å gjennomskue en del av de andre temaene som er nevnt også……

    Liker

  2. Jo det er jeg åpen for anonym, men jeg har satt meg inn i mye som jeg ikke skriver om her på bloggen og ikke sett noen tegn på at jeg tar feil så langt. At Dawkins ikke er dyktig på for eksempel evolusjonsbiologi eller religion stemmer ikke. Det er faktisk ikke mange i som er dyktigere. Tjomlid gjør også ofte en god jobb, det evet jeg, for jeg har sjekket. Jeg tror ikke på noe som helst og når jeg lurer på noe sjekker jeg fakta. Da er det lett å være sikker, det er faktisk bare da at man kan være sikker.

    Liker

  3. Du kan ikke være sikker på noen ting ennå, er jeg redd. 😉
    Vi mennesker er så langt fra å vite sannheten om det meste at det er nærmest bare er brøkdeler vi har kommet på veien til full kjennskap av fakta.
    De to du nevner er ikke gode representanter for vitenskapen når en ser hvor mye løgn de har slukt. Det er bare å beklage. 😦

    Liker

  4. Om du følger din egen argumentasjon så kan ikke du vite sikkert at vi ikke kan vite ting sikkert. Du har gått i en logisk felle. Men ser vi bort ifra den, hvordan kan du egentlig vite at vi er så langt fra å vite sannheten om ting? En slik uttalelse er en hån mot mitt fag og hele vitenskapen som vesen, som baserer seg på at det nettopp er mulig å vite ting. At det er mye vi ikke vet, reduserer ikke sikkerheten om at vi vet det vi vet. Det virket i din tidligere kommentar som at det var mulig å vite ting om ernæring med sikkerhet, hvorfor ikke kunne vite ting med sikkerhet om andre fag? Uansett skal du ha en en helt enorm kunnskap selv for å kunne påstå at vitenskapsfolk verden over ikke kan være sikker i sine konklusjoner. Har du så mye kunnskap?

    Liker

  5. Nei, det er ingen logisk felle, det er nok å se på utviklingen vi har vært igjennom. Noen ting har vi fått bekreftet langt på vei, mens andre ting er vi fortsatt bare på begynnerstadiet.
    Et hån mot ditt fag? Ikke ta deg selv eller ditt fag så høytidlig 😉 Husk du er bare en liten del i et stort hele. Der fins andre som er mye flinkere på ditt felt enn det du er.
    Jeg sier bare at du har best kjennskap til ernæringsfeltet, og at du dermed er nærmere sannheten der enn på andre felt.
    Husk at du har viet svært mye lenger tid til ernæringsfaget enn til de andre disiplinene. Dermed er det ennå mye i de andre disiplinene som fortsatt må oppdages og erkjennes. Du har tiden for deg, lær langsomt 🙂
    Jeg er såpass gammel at jeg har luktet på veldig mye rart. Jeg har sett at allting henger sammen og at mye av det vi har blitt fortalt er lureri. Så blir det å finne ut hva som blir igjen som er til å stole på.
    Blue pill or red pill 😉

    Liker

  6. Og der var den igjen ja. Et par hakk til nå så har du fullt medlemsskap i HEF/Skepsis 😦
    Min respekt for deg forsvant som dugg for sol :-/

    Liker

  7. Hvis det å være en humanist, være opptatt av at flest mulig mennesker skal ha det best mulig og at den beste måten å oppnå dette på er gjennom kunnskap fremfor tro, gjør meg fortjent til din manglende respekt, så tar jeg din manglende respekt som et stort kompliment.

    Liker

  8. Hei Pål,
    Takk for briljant post. Jeg får en mye bedre dag ved å bli minnet om at jeg ikke er alene ved å takke ja til smør og biff, og nei til brød med plantemargarin.
    Stå på, takk for at du gjør det du gjør:)
    Stavanger

    Liker

  9. Hei! Mulig du har skrevet om dette før, men har ikke følgt så lenge med på bloggen din. Lurer derfor på hvilke tanker du har om karbohydrat, fett og utholdenhetstrening. Trenger man så mye som 6-10 gram per kilo kroppsvekt for å prestere? Og kan et kosthold der så mye som 40-45 % av energien kommer fra fett fungere for en utholdenhetsutøver?

    Liker

  10. Pål, dette er et av de beste innleggene du har skrevet. Verden mangler mennesker som kjenner til den vitenskapelige metode generelt og denne mangelen er gedigen i ernæringsfaget spesielt. Dette er tilfeldigvis to fagområder som spiller liten, om noen rolle, på nasjonale og internasjonale medisinstudier og man kan spekulere i om leger som bidrar til å opprettholde status quo ikke hadde gjort dette om de i større grad var eksponert for litt mer enn grunnleggende metode og ernæring (for de som faktisk har ernæring som en modul, for det er ikke alle).

    Jeg har møtt førsteforfattere som såvidt kan forklare statistisk signifikans og nærmest har falt baklengs inn i rollen som forsker i kraft av sin akademiske kapital. Det hjelper imidlertid ikke å være kompetent i den vitenskapelige metode om den ikke benyttes – og det tar, som du vet bedre enn de fleste, tid.

    Oppdatert kunnskap er urovekkende enkel å få tak i. Vi har den bokstavelig talt ved fingertuppene våre nesten 24 timer i døgnet. Vi lever i en tid der det ikke finnes unnskyldninger for å fortsatt ri på en epidemiologisk korrelasjonsbølge med feilaktige konklusjoner som, bokstavelig talt, tar livet av folk.

    Type 2 diabetes er et veldig godt eksempel. Vi vet dette. Du vet det. Og forskning bekrefter det.

    «The benefits of carbohydrate restriction in diabetes are immediate and well documented. Concerns about the efficacy and safety are long term and conjectural rather than data driven. Dietary carbohydrate restriction reliably reduces high blood glucose, does not require weight loss (although is still best for weight loss), and leads to the reduction or elimination of medication. It has never shown side effects comparable with those seen in many drugs.»

    http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/25287761

    Innlegget ditt lot vente på seg, men det var det verdt. Gleder meg til neste gang.

    Liker

  11. Hei Anon

    Jeg har skrevet litt om dette tidligere og har holdt litt foredrag om det. Du trenger ikke 6-10 gram per kilo kroppsvekt i hvert fall. Mange utholdenhetsutøvere klarer seg godt på kosthold med langt over 45% av energien fra fett. Jeg har også skrevet om dette i boka mi. Sjekk ut dette enn så lenge: http://paljabekk.blogspot.no/2013/08/trening-ketose-og-karbohydrater.html http://ramblingsofacarnivore.blogspot.no/2010/09/high-fat-diets-and-endurance-exercise.html

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s