Skeptisk til skeptiker

 

«The default scientific position is skepticism.»

«A man has no reason to be ashamed of having an ape for his grandfather. If there was an ancestor whom I should feel shame in recalling it would rather be a man a man of restless and versatile intellect who not content with an equivocal success in his own sphere of activity, plunges into scientific questions with which he has no real acquaintance, only to obscure them with aimless rhetoric, and distract the attention of his hearers from the real point at issue by eloquent digressions and skilled appeals to religious prejudice.» 

Thomas Henry Huxley

 

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand, noe jeg føler meg delvis presset til å påpeke gang på gang. Presset kommer av at jeg, som de fleste har fått med seg, uttaler meg negativt til en rekke tradisjonelle kostholdsråd og rådende paradigmer innen ernæringsvitenskapen, og dette oppfattes av mange som noe helt annet enn en sunn skepsis.

En av de (mange) som ikke oppfatter meg slik, er Gunnar Tjomlid, som skriver Saksynt bloggen og som i stadig større grad er blitt Norges kanskje første kjendisskeptiker. I kommentarfeltet under posten hans kalt «Prosjekt vinterkroppen 2016» blir jeg diskutert i følgende ordelag:

Gjest 567:

«Fra en konferanse på Ås 3. juni, blant annet innom fettlever:

Viktig seminar med fokus på sukker, stivelse og fett

«Sistemann til å prate på Ås var Professor ved NTNU Bård Kulseng, som snakket om ikke-alkoholisk fettlever (Obesity and non-alcoholic fatty liver: risk factors and potential dietary treatment options).

Fettlever er faktisk en ganske vanlig sykdom for tiden og ser ut til å komme fra høyt inntak av sukker og karbohydrater som øker de novo lipogense og til slutt ødelegger leveren.

Kulseng fokuserte på sukker og alkohol og forskjellen på høyt sukkerinntak med god og dårlig insulinfølsomhet. Ikke alkoholisk fettlever (NAFLD) er en manifestasjon av insulinresistens og viser dermed linken mellom insulinmetabolisme og diabetes og hjerte- og karsykdom.»

Du skriver at fettlever ikke er farlig i seg selv, men Kulseng uttaler jo at leveren til slutt kan bli ødelagt, noe som høres ganske farlig ut.»

Gunnar R Tjomlid:

«Både legen som undersøkte meg og den informasjon jeg finner på nett sier at det ikke er farlig i seg selv. I noen sjeldne tilfeller kan man få en leverbetennelse, men det er unntakene.

Du siterer for øvrig et referat av Pål Jåbekk, og dette er altså hans personlige tolking av foredraget. Jåbekk er ikke akkurat kjent for å være en nøytral/objektiv fyr hva gjelder kosthold, fett og sukker, så jeg tar det med stor ro at han har en mening på det området i strid med hva den medisinske faglitteraur og leger sier :-)»

gjest567:

«Her avslører du dårlig karakter ved å påstå at en person «ikke akkurat er objektiv» og hans mening er «i strid med hva den medisinske faglitteratur og leger sier».

Hvordan mener du at noen skal forsvare seg mot sånne slike generelle, usubstansierte påstander?

I tillegg sår du tvil om videreformidlingen til personen er sann, helt uten å sjekke dette først. Å være skeptiker virker sågar å være en enkel jobb.

NAFLD er kanskje ikke så farlig i seg selv, slik som NASH, en senere og mer alvorlig fase. Men NAFLD er sterkt assosiert med metabolsk syndrom, hjerte- og karsykdommer og kreft, så det er tydeligvis på tide at du tar ansvar for egen helse, og det skal du ha kudos for at du gjør.»

Gunnar R Tjomlid:

«Jeg regnet med du kanskje kjente til Jåbekk og hans syn på dette. Han er blant annet lavkarbo-fantast, et syn det er lite vitenskapelig hold for å tviholde på, og mener mennesker ikke skal spise bl.a. korn. Du kan vel få et lite innblikk her:

http://paljabekk.blogspot.no/2015/04/mettet.html

http://www.friskogfunksjonell.no/ulikt-kosthold-samme-mal/

Her hyller han folk som Berit Nordstrand som går imot vtienskapelig kunnskap på feltet om sukker/fett, og slakter den svært så etterettlige og evidensbaserte Erik Arnesen, såvel som Ben Goldacre. Han slakter også myndighetenes ernæringsråd. Ergo står han altså på siden at hva den medisinske faglittertur viser om fett, sukker og ernæring generelt sett. Han er en outsider, og ikke en jeg har spesielt mye til overs for når det kommer til ernæring, dessverre. Jeg stoler mer på folk som Erik Arnesen og myndighetenes offisielle ernæringsråd, som er i tråd med den beste vitenskap på området.

Mer innblikk i hvorfor jeg ikke stoler på Jåbekk, kan du lese f.eks. her:

http://universitas.no/kultur/58000/vitenskapskamp-om-helsegevinst»

gjest567

«Oj, her høyner du og kommer med en meta-påstand – originalt!

Jeg kritiserer deg fordi du kommer med usubstansierte påstander om Jåbekk. Du underbygger så din påstand om nevnte person ved å komme like usubstansierte påstander om Berit Nordstrand, som visstnok Jåbekk hyller.

Du kommer med nok en ubegrunnet og oppblåst påstand når du erklærer Erik Arnesen som svært etterettelig og evidensbasert.

Av det jeg kan se er Erik Arnesen nystudert med master fra Høgskolen i Oslo og Akershus (som forøvrig sliter med omdømmet sitt). Jeg kan ikke finne at han har publisert en eneste forskningsartikkel, kun leserinnlegg.

Universitas-linken gir heller ingen innblikk i hvorfor du ikke stoler på Jåbekk…»

gjest567:

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst. Jeg forholder meg til den medisinske faglitteratur, hva leger sier, og hva den beste vitenskap har vist oss om fett og sukker.

Jeg er derimot ikke spesielt interessert i hva folk som mener at alle offisielle ernæringsråd er feil, at lavkarbo er «the shit», og at med mindre noen kan vise at han tar feil, så har han rett «by default».

Du nevnte skeptikere, og en skeptiker skal følge dataene der de leder. Det betyr som regel alltid å se på det som til enhver tid er vitenskapelig konsensus. At Jåbekk har et syn i strid med dette, betyr at det ville være en dårlig skeptisk innstilling å anta at han har dett når han taler mot den beste fagkunnskap på området.

Dette dokumenterer bl.a. Arnesen i bloggpost etter bloggpost hvor han går gjennom den nyeste forskningen på disse tema.

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst.»

Useriøs og helt unødvendig innledende setning. Dårlig folkeskikk, rett og slett.

«Det undrer meg at du finner dette så vanskelig ettersom jeg skriver det i klartekst. Jeg forholder meg til den medisinske faglitteratur, hva leger sier, og hva den beste vitenskap har vist oss om fett og sukker.»

Problemet er at du bare slenger rundt deg med store ord, uten å begrunne det med substans. «Den beste vitenskap» osv.

«Jeg er derimot ikke spesielt interessert i hva folk som mener at alle offisielle ernæringsråd er feil»

Dette er en stråmann. Pål Jåbekk mener vel ikke alle offisielle råd er feil? Det har jeg vanskelig for å tro.

«Du nevnte skeptikere, og en skeptiker skal følge dataene der de leder. Det betyr som regel alltid å se på det som til enhver tid er vitenskapelig konsensus.»

Å alltid se på hva som er vitenskapelig konsesus…å være skeptiker blir tilsynelatende bare lettere og lettere.

«Dette dokumenterer bl.a. Arnesen i bloggpost etter bloggpost hvor han går gjennom den nyeste forskningen på disse tema.»

Arnesen er ikke veldig aktiv – 10 bloggposter så langt i 2015, 4 av postene er såkalte «lesetips», som henviser til andre blogger, bøker og artikler. Din påstand fremstår dermed som overdrevet.»

Og der sluttet den fruktløse debatten.

Nå må jeg innrømme at ved å lese en diskusjon om meg selv, føler jeg meg litt som en kikker, men diskusjonen er interessant og lærerik i seg selv av flere grunner.

Tjomlid liker ikke mine syn og forkaster de, ikke på et faglig grunnlag med faglige motargumenter, men på grunnlag av at jeg er skeptisk til det etablerte. For Tjomlid er det tydeligvis så usannsynlig at jeg kan ha rett og at det etablerte kan ta feil, at det i seg selv er grunn nok til å forkaste mine syn. Og han har på en måte rett.

Ser vi bort i fra den åpenbare svake og stakkarslige argumentasjonen til Tjomlid (hovedargumentasjonen hans er følgende: Jåbekk sine syn er slik, ergo tar han feil), så må jeg likevel finne meg i at synet hans gir mening.

For man skal være skeptisk, og med utgangspunkt i at dette er et felt Tjomlid ikke kan noe om, og hvor han derfor er nødt til å stole på det som det tilsynelatende fremstår å være konsensus om, så må man spørre seg hvor sannsynlig det fremstår at jeg faktisk kan ha rett?

Hva skal en stakkars skeptiker egentlig gjøre? Jeg ville for eksempel ikke ansett det som positivt om Tjomlid blindt stolte på det jeg skrev, det ville vært et tegn på manglende skepsis, på lik linje med, hans raske forkastning av mine skriverier. Jeg håper at ingen tar det jeg sier for god fisk, men samtidig anmoder jeg også til at ingen forkaster det heller, før de har satt seg grundig inn i feltet og sjekket de kalde harde data for seg selv.

I en episode av den fantastiske Infinite Monkey Cage, pratet professor Brian Cox varmt om viktigheten av å være rasjonelle. Komiker Stephen Fry kontret med å si at han var uenig, og i et kort øyeblikk virket Cox usikker, men Fry påpekte bare at vi kan ikke sette vår lit til rasjonalitet, det er empiri vi må holde høyest. Mange dårlige ideer har gjennom tidene fremstått som rasjonelle og mye som er feil virker på et eller annet tidspunkt rasjonelt. Men for mye lit til følelser av rasjonalitet fremfor empiri kan fort bli den berømmelige veien til helvete, som er brolagt med gode intensjoner (altså det som virker rasjonelt).

Denne holdningen, den feilslåtte skepsisen som Tjomlid utviser, er kanskje en av de aller største hindrene i arbeidet med å få rettet på alt som er galt ved ernæringsvitenskapen. Det virker rett og slett så usannsynlig at de som fremstår som alternative psudovitere (meg selv med flere) kan være ekte skeptikerne i dette feltet.

Nå har amerikanerne heldigvis nylig fjernet advarsler mot mye fett og advarer ikke lengre mot kolesterol. De har innrømmet at de tok feil om disse tingene, og Norge må straks følge etter. Teicholz viktige bok fikk nylig god omtale i AJCN og fagfeltet er endelig i endring etter svært mange år med stort press fra ekte skeptikere som har forholdt seg til empiri, fremfor tilsynelatende rasjonaltitet.

Jeg skal skrive mer om dette i neste post og vise hvordan vi nå står i en særstilling hvor en rekke elendige fagfolk holder på å slippe unna med å ha gitt dårlige råd på svakt vitenskapelig grunnlag i mange år, samtidig som deres handlinger (det at de nå endrer rådene de har gitt) helt tydelig viser at de ar utøvd sin rolle på en svært dårlig måte. Men mer om dette senere.

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle? – Jeg kan! sa geitekillingen. – Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er om bord. Skuta kan bare ta ti passasjerer. – Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.
Alf Prøysen

NMBU leder an

Onsdag 3. juni arrangerte Universitetet på Ås en spennende og fremadtenkende konferanse med fokus på sukker, stivelse og fett. I forkant av konferansen spurte de:

Hva er årsaken til fedme: Fett eller karbohydrater?

Spørsmålet er formulert som en dikotomi med en snert av forståelig polemikk. Svaret er nok dessverre ikke bare en av delene, men det er likevel ikke noen grunn til å anta at den ene ikke er langt viktigere enn den andre i utviklingen av fedme og dermed er det relevant å spørre hvor vi skal legge størst fokus.

Det ble holdt 5 foredrag og en paneldebatt. Henriette Øien fra Helsedirektoratet startet med en kort oppsummering av deres råd i et foredrag kaldt «The dietary recommendations on fat, protein and carbohydrate intake».

Øien sa at det er en internasjonal trend for å løsne på fettanbefalingene og tillate et stadig høyere inntak, men hun la fortsatt betydelig vekt på at mettet fett må erstattes med umettet fett i stor grad. Når det gjelder karbohydrater fokuserte hun på at de viktigste anbefalingene går på kvalitet, det vil si grove produkter og mindre sukker, fremfor absolutt mengde. Hun trakk også frem reduksjon i saltkonsum som en av de mest kostnadseffektive strategiene for sykdomsreduksjon.

Fra Øyens forerag
Øyen sa at det var et mål at befolkningen skulle innta minimum en halv kilo om dagen med frukt, bær og grønnsaker fordi dette ville reduserer blant annet metabolsk syndrom. Dette er en mildt sagt interessant strategi for en sykdom hvor 4 av 5 risikofaktorer blir forbedret av karbohydratreduksjon alene (1) og den siste som er sentral fedme blir selvfølgelig også bedret av karbohydratrestriksjon.

En av risikofaktorene som utgjør det metabolske syndromet er høye triglyserider. Høye triglyserider var et viktig fokus under konferansen. Denne markøren er en veldig god indikator på at noe er galt og henger tett sammen med karbohydratinntak. Triglyserider er etter min mening den viktigst kolesterolrelaterte faktoren å se på når man tester disse tingene. Her er en liten gjennomgang.

Øyen viste til tall om utviklingen i det norske kostholdet, men de er dessverre i stor grad basert på Norkostundersøkelsen hvor svarprosenten i den siste undersøkelsen var på rundt ca. 35 prosent og tallene er slik sett så dårlige og usikre at man ikke kan si noe sikkert.

Professor ved NMBU, Birger Svihus, holdt foredrag (De novo lipogenesis in the liver: “old” biochemistry revisited!) om de novo lipogenese, det vil si (ny)dannelsen av fett fra karbohydrater.

Svihus
Svihus sa rett ut at karbohydratreduskjon er det eneste riktige for type 2 diabetikere. Det er tross alt høyt blodsukker som gjør dem syke og reduksjon i karbohydrater gir reduksjon i blodsukker. 
De novo lipogense spiller en viktig rolle i både vår normale fysiologi og i livsstilssykdommer. Ekstra karbohydrater blir tross alt til fett og dette er en prosess som kan bli overbelastet. 
Svihus dro frem en kolibiriart som et eksempel på den evolusjonære viktigheten og effektiviteten til de novo lipogense. Den må krysse Mexicogolfen på fettreserver den har laget utelukkende av sukker i kosten.

Han dro også frem en del tidligere studier som skapte en tro på at de novo lipogense ikke var stor nok til å skape særlig fettlagring og eldre artikler som påstå at det ikke var mulig å overspise på karbohydrater fordi man ble mett av dem. Alt dette er selvfølgelig feil, noe Svihus også viste, men mye av tankegodset fra denne tiden lever igjen som kroniske bremser på fremmadtenkning.

Den anerkjente danske forskeren Arne Astrup er en av dem som tidligere nedtonet viktigheten av de novo lipogense og fremmet et kosthold med mye karbohydrater og lite fett. Astrup har siden gjort en slags helomvending i sitt syn på dette.

Svihus mener de norske kostholdsanbefalinger må endres og at det fortsatt henger igjen tanker om at karbohydrater ikke fører til fettlagring og er mettende.

En annen professor ved NMBU, Anna Haug, holdt foredrag om hvordan etablerte sannheter om fett og mettet fett I kosten er vanskelig å rokke ved (Established “truths” are hard to challenge).

Hun er gammel nok til å husker hvordan professor Nicolaysen fra Nicolaysen komitéen gjorde narr av John Yudkin som mente sukker gav hjerte- og karsykdom.

Helsedirektoratet advarer mot for lavt fettinntak, men Haug husker hvordan studentene deres, da man anbefalte et inntak under 30E% ofte lå under 25 og også 20 prosent fett når de som en del av utdanningen gjorde kostholdsregistrering. Nå (etter Fedon som hun sa) er dette sjeldnere og myndighetene påpeker også i sine råd at det ikke er sunt å spise for lite fett.

Haug påpekte at selv om gjennomsnittlig levealder i Norge er 82 år er det som kalles «healthy life expectancy» bare 71 år. Noe som betyr at vi stort sett er syke det siste tiåret vi lever.

Hun trakk også frem flere negative effekter av høyt karbohydratinntak som f.eks. danning av methylglyoxal som et product av glykolyse, som reagerer med DNA og er mutagent. Hun kom inn på hvordan høyt inntak av omega 6 kan danne mutagene aldehyder. Og hun trekker frem at mettet og enumettet fett står igjen som ikke-skadelige ikke-mutagene næringskilder.

Hjerte- og karsykdom har gått ned mye siden 70-tallet i Norge. Ofte blir det sagt at det er på grunn av redusert inntak av mettet fett, men som Haug viste er det mye mer enn inntaket av mettet fett som har endret seg siden da og inntaket av mettet fett er faktisk noe av det som har endret seg minst. Vi røyker også mindre, spiser mer frukt og grønt, det er mye mindre bly i luften på grunn av mindre bly i bensinen og vi spiser mye mindre transfett. Nedgangen i mettet fett siden midten av 70-tallet er noen og tyve prosent mens nedgangen i transfett er ca. 500 prosent.

Haug sier at det ikke er noen grunn til å være redd for mettet fett, ogg viste til en rekke studier som underbygger denne påstanden. Hun mener vi får i oss for mye omega 6 og for lite omega 3. En måte å endre på dette er å endre fettsyresammensetningen i dyrekjøtt, f.eks. på kylling med å endre på foret. Anna gav kyllinger mer rapsolje og linfrøolje til fordel for soya, og bedret dermed fettsyresammensetningen betraktelig. Videre gav hun kyllingen som mat til studenter som fikk mer positiv fettsyreprofil med kylling som hadde fått rapsolje fremfor soyaolje.

Hennes oppfordring til Helsedirektoratet var å ikke tenke så mye på mettet fett, og fokusere mer på flerumettet fett og typen flerumettet fett og å jobbe med fôrindustrien og landbruk for å få god fettsyreprofil i kjøttet og å jobbe med å reduser sukkerinntaket.

Den store stjernen på Ås var epidemiologien Dr. Imamura fra Cambridge School of Clinical Medicine. Han snakket om den mettede fettsyren palmitinsyre i foredraget «Palmitic acid – Epidemiologist’s views on its sources and effects.»

Han viste til forskning som viser sammenheng mellom mengde av denne fettsyren i blodet og sykdom, men påpekte at det er ingen sammenheng mellom mengden av denne fettsyren i mat og mengden i blod. Han sa også at mediene ofte ikke skjønner dette og skriver at mettet fett i kosten er dårlig når studier kommer ut som kun viser sammenheng mellom sykdom og nivået i blodet.

Imamura mente på grunnlag av de epidemiologiske data at man bør spise mer flerumettet fett og at vi ikke må erstatte mettet fett med karbohydrater, men heller mettet fett med flerumettet fett. Selv om han sa at det ikke er mettet fett som er problemet, siden mettet fett ikke øker mettet fett i blodet, ville han likevel ikke frikjenne det helt.

Sistemann til å prate på Ås var Professor ved NTNU Bård Kulseng, som snakket om ikke-alkoholisk fettlever (Obesity and non-alcoholic fatty liver: risk factors and potential dietary treatment options).

Fettlever er faktisk en ganske vanlig sykdom for tiden og ser ut til å komme fra høyt inntak av sukker og karbohydrater som øker de novo lipogense og til slutt ødelegger leveren.

Kulseng fokuserte på sukker og alkohol og forskjellen på høyt sukkerinntak med god og dårlig insulinfølsomhet. Ikke alkoholisk fettlever (NAFLD) er en manifestasjon av insulinresistens og viser dermed linken mellom insulinmetabolisme og diabetes og hjerte- og karsykdom.

Foredraget til Kulseng var kun en svært lett innføring i problemet, som bar preg av at han ikke hadde gravd særlig dypt i problemstillingen og sett hvor tydelige konklusjoner om man man kan tekke. Han konkluderte med at man må reduserer blodsukkernivået, men går ikke lenger enn til å anbefale å reduserer den glykemiske indeksen og sier ingenting om den selvfølgelige løsningen, som er å spise mindre karbohydrater totalt sett. I en en svært skuffende vending av Kulseng hevdet han at fett også måtte unngås ved NAFLD fordi det var så energitett.

Alt i alt var det en spennende dag på Ås og det er visst dit vi må se for ekte vitenskapelig tenkning rundt humanernæring nå til dags. Her tør man å utfordre gamle dogmer og man har et fagmiljø som tillater (noe som er uhyre viktig) at man gjør nettopp dette. 

1. Accurso A, Bernstein RK, Dahlqvist A, Draznin B, Feinman RD, Fine EJ, et al. Dietary carbohydrate restriction in type 2 diabetes mellitus and metabolic syndrome: time for a critical appraisal. NutrMetab (Lond). 2008;5:9.

Mettet

«Noen av de som sverger til ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller, lever i sin egen verden hvor de fort kan påføre seg selv sykdom gjennom irrasjonell frykt. Samtidig har de tilgang til et eget alternativt helsevesen som kan behandle dem. Alt dette bidrar til å forsterke synet på at de har rett, for de ser at de både blir syke av det de tror de blir syke av, og de blir friske av behandlingen de tror på. Det er en overbevisende effekt om man først er fanget i denne spiralen, men i virkeligheten er de ofre for et intrikat samspill som er bygget på pseudovitenskap og overtro. Noceboeffekten gir sykdom, og placeboeffekten helbreder.«

Gunnar Tjomlid

LDL is important but making recommendations for saturated fat is really not good science.”

Saturated fats are not directly artery clogging, but small LDL particles are. Saturated fat tends to make LDL particles larger, more buoyant and less likely to clog arteries

Ronald Krauss

«Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats«

Chowdhury et al 2014

«Masaier lever f.eks for en stor del av kumelk og får derfor i seg mye mettet fett. Likevel har de ikke høyt kolesterol som man skulle forvente? Forklaringen på dette er nok livsstilen, at de er meget slanke og fysisk aktive.«

Kjetil Retterstøl

Jeg tror jeg vil skrive litt om fett og kolesterol fremover. Jeg trodde vel egentlig vi var litt ferdig med dette temaet, men opplever daglig at det er vi langt ifra.

Det er visst ikke lett dette med fett og kolesterol. Det er visst ikke lett dette med ernæring i det hele tatt. Jeg så Gunnar Tjomlid dele en blogpost på facebook fra Erik Arnesen, helsefaglig rådgiver for Landsforeningen for Hjerte og lungesyke. Og det brakte straks frem minner om en gang Richard Dawkins forsøkte å si noe om kosthold, også på Facebook, og hvor responsen på innlegget vek betydelig fra hans andre innlegg.

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand og jeg er stolt av det. Jeg misliker virkelig overtro eller tro i alle former enten det skulle være troen på en gud eller magiske energipunkter i kroppen vår (mer om uheldig sammenblanding av religion og vitenskap her). Jeg mener helt oppriktig at vi har gode holdepunkter for å anta at verden ville vært et langt bedre sted om ikke mennesker trodde så mye, men forholdt seg mer til fakta og naturvitenskap. Jeg holder også naturvitenskapen høyt, noe som er grunnen til at jeg engasjerer meg så sterkt i ulike naturvitenskapelige temaer. Ekstra spennende blant de naturvitenskapelige fagene er ernæring, for det er nemlig få vitenskapelige grener som er så fullstendig skakkjørt som ernæringsvitenskapen. Dette får vi alle føle på i hverdagen, og jeg merker det spesielt på blodtrykket mitt.

Men tilbake til Gunnar Tjomlid, som jeg har stor respekt for ettersom han jobber aktivt mot overtro, pseudovitenskap og anna tull. Bloggposten han linket til handlet ganske kort om hvordan en studie viste at det offentlig anbefalte kostholdet ikke var så ille likevel (som Kostreform for bedre helse har hevdet det var litt tidligere) og at de som hevder noe annet helt tydelig tar feil. Det var ingen god post og argumentasjonen var fryktelig svak, noe Tjomlid burde sett, men som han forståelig nok ikke gjorde. Forståelig, fordi ernæringsfaget ikke er som andre biologiske fag.

Logikken i reklamen er på nivå med logikken
bak advarsler mot mettet fett

Richard Dawkins er et av mine store forbilder, både som evolusjonsbiolog, vitenskapsforfatter og religionskritiker. På sin Facebookside deler også han saker som handler vitenskap og overtro. I det overnevnte tilfellet hvor han delte en sak om kosthold, jeg må si jeg ikke lenger husker helt hva og det er ikke det som er viktig her, var vinklingen hans å latterliggjøre eller motbevise en påstand som gikk imot det allment aksepterte (han gjorde det igjen 16 april og nok en gang var det spennene å lese hvor mye faglig juling han fikk i kommentarene).

Responsen fra hans vanligvis enige og både oppegående og ikke minst kritiske publikum var enorm. Dawkins var på syltynn faglig grunn og han hadde begitt seg inn på noe han ikke forstå konsekvensen av. Han hadde nemlig nærmet seg temaet slik han tidligere har nærmet seg andre vitenskapelige temaer, med en selvfølgelig overbevisning om at det flertallet av forskere og fagpersoner i feltet sier faktisk stemmer, og også at hans egne erfaringer var representative og til å stole på.

Det han, og tilsynelatende Gunnar Tjomlid, ikke er klar over, er at ernæringsfaget er fullstendig gjennomsyret av ukunnskap, feiltolkninger, dårlig vitenskap, «groupthink», logiske feilslutninger, usunt overmot og andre trusler mot god vitenskapelig praksis. Lege og vitenskapsforfatter, Ben Goldacre er en annen skeptiker som har blitt lurt av dette og i sin bok Bad Science forkaster han nytteeffekten av lavkarbo og nedgradere det til en «fad diet» som mange før han har gjort. Også han åpnet døren inn til ernæringsvitenskapen, kikket inn og stolte på at det han så var en realistisk representasjon av virkeligheten. Men så enkelt er det ikke. Når han ser på for eksempel homøopati, hvor forskningen er lettere å tolke, ser han fort hvordan det vitenskapelige kartet ser ut, men når han ser på lavkarbo blir han lurt av at sannheten er begravet under en enorm haug med skit.

Ernæringsfaget er et fag hvor man kan gå inn på pubmed, databasen hvor de fleste vitenskapelige artiklene i medisinske fag ligger, lese de mest siterte og anerkjente metaanalysene og gjennomgangene og likevel bli fullstendig rundlurt, noe som selvfølgelig burde vært umulig. Og nettopp det at det burde være umulig, gjør at mange skeptikere forkaster alternative kostholdssyn, rett og slett fordi det er så usannsynlig at det stemmer. Dette er for så vidt et sunt vitenskapelig syn, men akkurat innen ernæring går ikke dette. Det er ikke så enkelt.

Ernæringsfaget er et vitenskapelig svakt fag og et av de sikreste tegnene på det er de store uenighetene om de aller mest grunnleggende delene av faget. Det ville være som om fysikere skulle være uenige om atomers eksistens eller at elektroner veier mindre enn protoner. I ernæringsfaget er man ikke enig om at man legger på seg av å spise fett eller om at mettet fett er skadelig, om man får tykktarmskreft av rødt kjøtt eller om karbohydraters påvirkning på forekomsten og behandling av diabetes type 2. Man er ikke enig om grunnlinjene i et sunt kosthold. Det er ikke enighet om de aller mest grunnleggende ting og dette er en varsellampe som signaliserer gjennomgående dårlig vitenskapelig praksis. Det er opp til oss å finne hvor det svikter.

Jeg vet at det ikke finnes noen vitenskapelige grunner til å være redd for mettet fett eller rødt kjøtt. Jeg vet at korn ikke trenger å inngå og mest sannsynlig ikke bør inngå, i et sunt kosthold. Jeg vet at fiber er oppskrytt, at salt ikke er et problem om vi spiser ordentlig mat, at den beste måten å behandle type 2 diabetes på er å spise mindre karbohydrater og mer fett, at vegetarkost mest sannsynlig ikke er bra verken for mennesker eller planeten, at man ikke legger på seg av å spise fett i seg selv og at termodynamikken ikke må blandes inne i overvektsdiskusjonen. Dette vet jeg fordi jeg har sjekket og brukt grunnleggende vitenskapelige prinsipper for rangering av kunnskap og argumenter og sett hva som er mest sannsynlig. Det er mulig å vite disse tingene.

Men det har tatt meg over 10 år med iherdig lesing å lære det. Da jeg tidlig i studiene nærmet meg faget forsiktig så jeg faktisk få tegn på at dette fagfeltet var så dårlig som det viste seg å være og hadde jeg ikke lagt inn en betydelig egeninnsats, ville jeg fint kunne gått ut med en femårig vitenskapelig utdannelse, og tatt grunnleggende feil om hva et sunt kosthold er. Med andre ord krever dette faget en svært grundig analyse før det viser sitt sanne ansikt.

Dette er ikke ment som en kritikk av verken Dawkins, Goldacre eller Tjomlid, men som en påminner om at dette fagfeltet skiller seg fra andre biologiske fag og som man dermed ikke kan nærme seg slik man gjør andre fag. De offentlig kostholdsrådene for eksempel, er beviselig langt dårligere enn de burde være. Man burde for eksempel ikke advare mot mettet fett, til det er det ikke i nærheten av nok bevis. Bevisene er gjengitt i en rekke tidsskrifter og bøker. Men de beste argumentene mot de tradisjonelle kostholdsanbefalingene har blitt oversett, det har dermed også motstanderne som faktisk har vunnet diskusjonen og de som fremmer de dårligste argumentene forstår ikke at de har tapt diskusjonen. Det hele er en surrealistisk situasjon. Som en debatt hvor en part fremmer et argument, hvor motparten slår i hjel argumentet og beviser at det er feil, men blir fullstendig oversett av både sin opponent og sine tilhørere. Jeg skal komme med konkrete eksempler i fremtidige poster, men forstå enn så lenge at dette er det skrevet side opp og side ned om og som man kan lese om man vil. Om man vil…

Jeg trekkes alltid mellom litt mellom ulike strategier jeg bør benytte i kampen mot ukunnskapen som finnes i ernæringsfaget. Skal man være polemisk og vise hvor skapet skal stå, skal jeg rope høyt og kreve at de skyldige straffes eller skal jeg jobbe med å finne felles holdepunkter, en felles plattform, åpne for diskusjon og jobbe sammen om å bli enige om en middelvei?

Grunnen til at jeg ikke helhjertet faller ned på det siste er at vitenskap og rett kunnskap er alt for viktig til at man kan ta hensyn til andre menneskers følelser. Faktisk tror jeg at man blir en dårlig vitenskapsperson og gjør verden en grov utjeneste om man ikke gir beskjed til andre vitenskapsfolk om deres misbruk av nettopp de vitenskapelige verktøy. Man kan ikke drive med vitenskap for å få venner. Hvordan du enn vrir og vender på det så er målet med vitenskapen å ha rett. Å beskrive verden akkurat sånn den er. Å motbevise alt som kan motbevises enten det sine egne eller andres hypoteser. Å vite alt man vet med størst mulig grad av sikkerhet, koste hva det koste vil.

Det kommer et punkt hvor det ikke lenger er mulig med dialog, vi kan enn så lenge, og helt tilfeldig, kalle dette punktet Retterstølpunktet. Og hva gjør vi når i når dette punktet?

«Det er viktig at vi ikke mister troen på at sannhet er mulig å finne. Alle synspunkter vil bli kritisert av noen, uansett hvor riktige de er, men benektelse gjør ikke informasjon mindre riktig. Hvis for eksempel type 2-diabetikere som tar insulin, går fra å spise mye karbohydrater til å spise lite, vil disse personene etter hvert kunne slutte å ta insulin. De vil gå ned i vekt og i stor grad bli kvitt diabetesdiagnosen. Dette er det ingen tvil om. Diabetikeren får for høyt blodsukker, og blodsukkeret blir høyt fordi han eller hun spiser karbohydrater. Tar man vekk karbohydratene, tar man vekk problemet. Likevel er den offentlige anbefalte kosten for en type 2-diabetiker et kosthold med mye karbohydrater. De som anbefaler dette, klarer ikke å forstå hvorfor noen mener noe annet, og det er dette som er grunnen til at anbefalingene er som de er. Dette viser også at det er fullt mulig at det som er riktig og etablert kunnskap, ikke blir godtatt som riktig av majoriteten.«

Helt naturlig mat og trening

Dessverre har alternative kosthold i Norge i stor grad blitt tatt til seg av det alternative miljøet og motstandere av alternativ medisin reiser fjæra ekstra mye i møtet med kostholdsråd som viker fra det normale. Men det er ingenting alternativt med kritikken av moderne kostholdsråd. Kritikken er faglig, vitenskapelig og god nok til at flere av rådene burde vært endret.

Når Kjetil Retterstøl og andre likesinnede, gang på gang sier at vi må holde oss unna mettet fett, så er dette svært alternative uttalenser som ikke har noe med vitenskap å gjøre. Det er nesten ikke pseudovitenskap en gang. Det er bare tull. Retterstøl burde bli behandlet av skeptikere nøyaktig slik vaksinemotstanderne blir. NRK burde skamme seg, for det å spørre Ketil Retterstøl om mettet fett er som å spørre Wakefield om vaksiner. Det gjør man ganske enkelt ikke. Det at det er ytringsfrihet her i landet betyr ikke at man bør gi enhver tulling en mikrofon. Dette handler om folks helse, og vår helse er alt for viktig til at man skal lage show av Retterstøl sine ekstreme syn. 

Berit Nordstrand er en av dem som møter Retterstøl sine vrangforestillinger med vitenskap. Jeg er skuffet over resten av fagfeltet. Leger, forskere, ernæringsfysiologer og andre fagfolk burde ristet med høygaflene og ropt etter lynsjing, men jeg er redd for at alt for få fagfolk forstår hvor alternative og ekstreme mange vanlig uttaleser fra anerkjente fagfolk egentlig er.

Vi må nok belage oss på flere år til med tøys og fanteri fra opinionslederne innen ernæringsfaget. Men mange av rådene vi har fått tidligere og mange av rådene vi ennå får, kommer til å endres snart, for de er bevist dårlige og det eneste som holder dem på plass er faglig uærlighet eller kunnskapsløshet.

Gjestepost: Ett års helsereise

Dette er den første gjesteposten her på bloggen og jeg håper det kan bli flere med tiden. I 2014 ble jeg kjent med Halvor, som nå har vært gjennom en ganske spennende helsereise. Her om dagen sendte han meg sine ord om dette. Jeg spurte om han ikke ville dele noen tanker om sine opplevelser, for det er mye man kan lære av å høre andres erfaringer. Dette er kun Halvors tekst uten min påvirkning. Den er verdt å lese både en og to ganger og det skal nevnes at han har gjort en kjempeinnsats til tross for perioder med motgang.

Et års helsereise

Av Halvor Rulnes

For ett år siden skrev jeg et brev til Pål Jåbekk. Han hadde et bokprosjekt og trengte en person som kunne representere en typisk norsk småbarnsfar. En som har lagt på seg gjennom årene etter videregående og sakte men sikkert, fått dårligere helse. En som ganske stilltiende har samlet på småplager og lagt de inn i sin portefølje. Huket av nye trofaste følgesvenner, passasjerer til graven. Det er da ikke plager det er verdt å snakke om. Alle har dem. Pål var på utkikk etter en som levde i et typisk hektisk småbarnsfamilieliv, og som var travelt opptatt med å fokusere på andre ting enn kosten. I hvert fall en som synes det er vanskelig å gjøre varige endringer, og å spise slik som det er ideelt å spise. Som jeg pleier å si: Hvis det skal være skikkelig jojo-slanking, må jeg gå opp innimellom også.

Tilstandsrapport januar 2014:
Mann, 37 år. 103 kilo. BMI: Feit.

Jeg er allergisk for like mye som jeg tåler, medisinerer meg selv for en helt grusom halsbrann med en reseptbelagt medisin som heter Lanzoprazol. Hvis jeg reiser på hyttetur uten medisiner kan jeg like gjerne legge meg ned for å dø, bedre det enn å gjennomgå den halsbrannen som jeg vet vil komme. Og det er uten cognac eller kaffe.

Jeg sliter også med noe rare og ekle greier som begynte for en tre/fire år siden; En slags seig gummislimguffe, som ligger bak i svelget. Som jeg hverken klarer å hoste opp eller svelge ned. Det er som når du prøver å få tak i en ball under sofaen, men som du akkurat ikke når frem til, slik at fingertuppene bare dytter ballen lenger under. Jeg skyller med den underlige innretningen, «nesehorn» man får kjøpt på apoteket, den som du heller saltvann inn i det ene neseboret med, for så å la snørrvannet renne ut av det andre boret, mens noen dråper finner veien nedi svelget eller lungene. Men du skal skylle et par tjern i gjennom hjernen før det begynner å tære på den gummien, altså.

Hvis du er sart, så hopp over dette avsnittet, for nå skal jeg snakke om fordøyelsen og tarmen min. Har alltid hatt problemer med magen. Og over tid, har jeg nesten umerkelig blitt verre og verre. De siste årene har det blitt ille. Jeg kan våkne om natten med så vondt i magen at jeg må krabbe til do. Der sitter jeg til «kometen» har kommet. Hard overflate og løs hale. En hale som kommer i puljer og som brenner hardere enn en desiliter dijonsennep i ringen til en hannkatt. De siste to-tre årene har jeg vært konstant elendig i magen. Måtte på do opp i mot 30 ganger om dagen. Det går i perioder, men periodene blir hyppigere og de varer lengre av gangen. Nå er det sjelden det ikke er veldig plagsomt. Hva det gjør med utgangsdøra? Jeg skal ikke bli for detaljert, men det blør og klør. Du kjenner at hele systemet er sliten og «kjørt». Vondt i magen. Denne plagen forringer faktisk livskvaliteten markant.

Blodprøven viste at jeg var positiv for cøliaki. Jeg hadde glutenallergi. Skulle bare ta den diagnosestillende undersøkelsen, gastroskopi. (Jeg har for øvrig så gode brekningsreflekser at jeg fikk bloduttredelser i ansiktet i en uke etterpå) Undersøkelsen var kun en formalitet. Positiv blodprøve, da er det «done deal». Men, nei da. Gastroskopien kunne ikke avdekke noen betennelse, og legen kunne fast bestemt si; «Du har ikke Cøliaki!»

Nei vel.

Og ikke en betennelsessykdom, som Chrons sykdom eller Ulcerøs Kolitt. Nei vel.

Takk gud!

Men, hva er det da?

Tar noen allergitester. Legen sier allergitester er meget komplisert, og at man nærmest må være detektiv selv for å finne ut hvilke matvarer konkret som skaper trøbbel. Men han ser utslag på eggehviteproteiner og soyaproteiner. Jeg kutter ut det, og blir bedre, men ikke stabil. Plutselig er det like jævlig fest i underetasjen. Uten nabovarsel. Jeg blir gal.

Også er det energien. Energien er i beste fall ustabil. Men på det verste er jeg trøtt hele tiden, og noen ganger så føler jeg det som om energien er sugd ut av meg. Putt en dyne i en søplesekk, og dytt støvsugeren nedi. Lufta suges ut, og alt krymper til en brøkdel av normal størrelse. Det er en genial måte å lagre dyner på. De tar svært lite plass på den måten. Men la oss si at den lufta som var sugd ut, er min energi. Det er sånn jeg føler meg. Da spiser jeg sjokolade. Skulle tro at det gir mer energi. Men jeg blir bare slappere. Og feitere. Og sultnere.

Jeg nevnte over at jeg er allergisk. Det har jeg vært siden jeg var liten gutt. Bjørkepollenallergi hadde hegemoniet i mange år. Nå er or- og hasselspredningen like ille. Det er rart, men jeg kan lukte den første dagen det er pollenspredning. Kan ikke beskrive lukten, men fra den dagen vet jeg at det er et par-tre måneder med tett nese, astma, rennende øyne, kraftige nys, trøtthet. Og jeg blir spektakulært distré. Denne pollenallergien bærer med seg mange kryssallergier; nøtter, mandler, kirsebær, moreller, pærer, bananer, epler, kiwi, plommer, meloner, litt jordbær og appelsin. Rå gulrøtter, rå poteter. Listen er lang. Og, som nevnt har jeg fått egg og soya på listen. Det er kjipt. Å være allergisk for egg.

Jeg har et par andre plager også, men vi lar det bli med det.

Endringer
La oss gå tilbake til mitt møte med Pål Jåbekk. Han leste brevet og ville, til min store glede, treffe meg. Tenk å kunne bli fulgt opp spesielt. For en luksus! Vi hadde en lang prat om min helse, og Pål lagde et opplegg som var tilpasset min livssituasjon. Han lagde et treningsopplegg, med hovedfokus på styrke, og anbefalte kosthold som på mange måter sammenfalt med anbefalingene som foreningen, «Kostreform for bedre helse» står for.

Pål ville fokusere på kosthold og styrketrening. Han var skråsikker på at de endringene kostholdet som han anbefalte ville bedre helsen min dramatisk. Både når det gjaldt vekt og energi. Men han snakket også om at andre plager også kanskje kunne bli bedre eller forsvinne. Jeg er som sagt skeptiker, men det var lov å håpe.

Hvem er jeg?
Jeg er på mange måter en skeptiker. Ikke religiøs. Jeg ler av folk som tror på konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke på spøkelser eller homeopati, og jeg tror akupunktur i best fall har begrenset virkning. Jeg fatter ikke at det går an å være vaksinemotstander. Og jeg blir litt lei meg når så mange på denne kloden enten er klimaskeptikere eller ikke bryr seg om vi opplever menneskeskapt oppvarming av kloden vår for tiden. Jeg kommer fra samfunnsvitenskapelige fag på vgs., men har gjennom karrieren som lærer i matematikk og naturfag, tilegnet meg det naturvitenskaplige perspektivet verden i tillegg.

Hvorfor bruker jeg et avsnitt på dette? Jo, for å gi mine subjektive opplevelser av endring mer tyngde. For de er ganske heftige synes jeg. Jeg er fullstendig klar over at det i en kostholdsdebatt må bygges argumenter rundt empiri og forskning. Jeg forstår at det er objektive observasjoner og analyse av sentrale tendenser i store data som kan reise problemstillinger. Dette er kun min subjektive opplevelse. Men at jeg subjektivt opplever en dramatisk bedre helse, er jo det eneste som virkelig gjør en forskjell for meg. Det er bare en stemme til Pål i hans viktige arbeid som leder av fagrådet i foreningen Kostreform.

Jeg sa altså at jeg var en skeptiker, så hvordan i all verden kunne jeg gå med på spise mettet fett og rødt kjøtt uten hemninger, når statens kostholdsråd peker så til de grader i en annen retning?

Jeg tror rett og slett på den logiske oppbyggingen av argumentasjonen. Jeg har lyst til å dele mine tanker om noen av teoriene, også skriver jeg om endringene jeg har opplevd med min helse til slutt.

La oss først se på fett.
I ca. 200 000 har vår art trasket rundt på denne kloden. Jeg vet fra naturfagen, fra Discovery Channel og BBC med David Attenborough og fra det jeg har studert om Darwins funn om naturens spill, «the survival of the fittest», at alle arter som overlever, overlever fordi de har vunnet kampen om ressursene. For hver art som finnes i denne verden finnes det et utrolig antall arter som ikke overlevde. Naturlig seleksjon er en effektiv og kynisk utvelgelsesprosess. I kampen om ressursene bruker ikke individet masse krefter på ting som ikke gir konkurransefordeler. Kroppen tilpasses omgivelsene, og hvert individ passer perfekt i sitt habitat. Svært få ting er tilfeldig. Tilfeldige egenskaper dør ut om de ikke gir konkurransefortrinn. Så hva slags mat hadde menneskene tilgang til i sitt habitat i nesten 200 000 år? Det naturen gav; Animalsk fett og kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, nøtter og bær.

Jeg synes det er ganske utrolig, at det på grunn av en studie på 50-tallet plutselig blir sunnere med kunstig fremstilt hydrolysert plantemargarin, enn det er med det fettet vi alltid har spist, og som har vært en del av vårt naturlige habitat. Et produkt som ikke finnes i naturen fra starten av.

Og hva med dogmet;

«Spiser du mer energi enn du bruker, øker vekten, og spiser du mindre, avtar vekten»?

Vel, før falt jeg veldig for dette argumentet. Det virker så reint og innlysende. Enkel matematikk. Man må jo være dum for å tro noe annet. Jåbekk, og mange med ham, er lite interessert i hvor mange kalorier det er i maten du spiser, men mer opptatt av hva slags kalorier. En av grunnene til dette er at karbohydrater stimulerer til insulinproduksjon i kroppen. Hormonet, insulin er kroppens fettlagringshormon, og når insulinet er skilt ut i kroppen forteller det kroppen at energien skal lagres. Teorien sier at siden energien blir lagret i cellene, blir vi sultne igjen snart. Vi fikk jo ikke energi til det vi trengte det til i utgangspunktet. «Man blir sulten av å legge på seg». Dette har jeg virkelig opplevd. Du vet når du virkelig har fråtset hele fredagskvelden. Med god middag, etterfulgt av Pepsi Max, potetgull og sjokolade. Du føler du sprekker, men er likevel på vei bort til kjøleskapet en time etterpå for å se om det er noe fristende som har gjemt seg. Du sulter, men er mett samtidig. Ikke alle har det sånn, men nesten alle tjukkaser, det er jeg nesten helt sikker på. Nå som jeg vet hva som skjer, er det skummelt å kjenne på det. Grunnen til at jeg er sulten nå, er ikke at jeg spist for lite, men at kroppen har lagret energien i cellene og ikke brukt det til å forbrenne energi. Svarte ass. Kjip følelse! Hvis du ikke er overbevist, men kjenner deg igjen i situasjonen, bør du spørre deg; Hvorfor er jeg sulten? Det mangler i hvert fall ikke på kaloriinntak. Og det skyldes ikke at du er en glupsk jævel.

Korn
Om korn, vet jeg ikke. Teoriene er ganske helhetlige. Jeg forstår det slik: Veldig få arter spiser korn naturlig. Et eksempel på arter som gjør det, er fugler. Men de har krås (en egen del av fordøyelsessystemet som behandler kornet blant annet med småstein) Dyr spiser ikke korn (bortsett fra i menneskeskapt dyrefôr) fordi korn bruker sitt forsvarsbudsjett på kjemikalier som gjør at dyrene som spiser det blir syke. Fra naturfagen vet jeg at alle dyr eller vekster har ulike strategier på å unngå å bli spist (hvis de ikke sprer seg gjennom avføring). Dyr kan rømme, noen kamuflerer seg, noen spiller avskrekkende, noen stikker med pigger og noen er rett og slett giftige. Planter kan ikke rømme, og må velge andre måter «forsvare seg» på. Nøtter har et tykt og hardt skall og har lagt forsvarsbudsjettet sitt i det. Korn har lagt sitt i den kjemiske sammensetningen. Av denne grunn må kyr og buskap betale med elendig helse sammenliknet med verdens frie dyr. På samme måte som oss mennesker. Vi spiser korn, og en stor del av oss tåler det ikke. Teorien går ut på at korn bryter ned tarmens naturlige evne til å være «dørvakter» for ting som passerer gjennom systemet. Når stoffer som burde vært stoppet, likevel finner veien inn i kroppen, kalles dette «lekk tarm» og kan være skyld i mange betennelsestilstander i kroppen. Les mer om dette i Pål Jåbekks bok, «Helt naturlig mat og trening».

Ok – dette er teori. Ikke min teori, men hva synes jeg etter at jeg kuttet ut korn, i trekvart år, spiste korn et par uker igjen, og har nå kuttet det igjen? Jeg tror det stemmer. Hvorfor? Les dette:

To uker etter jeg har kuttet korn: Halsbrannen er borte. Jeg kan til og med drikke cognac uten sure oppstøt, og UTEN MEDISINER. (Jeg er vanligvis svært restriktiv med Caps lock)

Husker du gummislimet bak i svelget. Det er borte. Det får umiddelbart et lite tilbakefall om jeg skulle spise en lompe f.eks.

Magen? Jeg gikk på do 30 ganger om dagen, og ble anbefalt av legen å kjøpe våtservietter å tørke meg med for å skåne slimhinnen i rumpa. Magen er blitt tilnærmet bra. Er det mulig? Jeg kan bare ydmykt takke for rådene.

Allergien? Da bjørkepollensesongen 2014 var på sitt verste, var jeg umedisinert. Jeg som pleide å ta kortisonsprøyter og gå på full antihistamindose. Jeg som brukte nesepray og astmaspray med kortison, øyedråper, hyppig bruk av nesehorn og kald, våt klut over øynene hvert eneste år for å overleve sesongen. Jeg kunne arbeide ute med bilen. En kompis av meg, som er like ille plaget, sa; «I år er det ille, Halvor». «Jeg kjenner ingen ting, jeg», sa jeg.

Det er nesten så jeg føler at jeg juger. Men det gjør jeg ikke.

I dag
Så nå er det snart februar 2015. Pål fulgte meg opp i mange måneder. Han kom til Svelvik fra Holmestrand hver uke. Helt uten betaling eller noen form for gjenytelse. Det skulle egentlig bli et bokprosjekt, men den planen falt i fisk av andre grunner. Pål Jåbekk fortsatte prosjektet likevel, med uforminsket styrke. Helt uselvisk hjalp han meg, en fremmed person. Ofret mange timer. Jeg gikk ned i vekt (11-12 kg) og fikk meget bedre helse. Da sommeren kom, reiste vi (familien) til Thailand. Det ble fryktelig vanskelig å holde et godt kosthold, og ting skled ut. Jeg sank til og med så lavt at jeg spiste Snickers, med høyglukose maissirup, transfett og belgfrukter (peanøtter). La meg si det til deg: Det er dritt for kroppen, og sukker er avhengighetsskapende. Da jeg kom tilbake til Norge, forsøkte jeg å ta meg sammen. Jeg klarte meg sånn halvveis. Vekta var noenlunde stabil, men da vi gikk inn adventstid, skled kostholdet ut med søtsaker og den salgs. I julen spiste jeg brød i ren selvforakt. Det tok bare et par dager før plagene mine var tilbake. Når det nye året nå har begynt, har jeg fått en medsammensvoren, nemlig kona mi. Det virker utrolig mye lettere nå, å ha en dele dette med, for produktene i butikkene er ikke akkurat på din side om du vil spise naturlig karbohydratfattig mat. Når man er to om det, er det lettere å lage gode middager og være kreativ. Vi skriver snart februar, og plagene mine er forsvunnet igjen. I år er jeg meget spent på hvordan det blir med pollen. Er det virkelig mulig at dette er svaret på den plagen? Det er fortsatt vanskelig å tro.

Søvn og den store søvnutfordringen

Denne posten er litt lang, men det er for at du skal kunne forstå hvorfor jeg og andre maser om at du må sove mer. Mye mer kunne, og kanskje burde vært sagt om søvn, men det får bli til en annen gang. Er du ikke så interessert i bakgrunn og begrunnelse, hopper du bare ned til bunnen av teksten og ser på de konkrete rådene. Husk også å høre podcasten jeg hadde med Steinaldermann om dette temaet, hvor vi går gjennom vår sleep challenge. Steinaldermann (han heter egentlig Eyvind) har også snakket med Bergljot Rosvoll fra HelseatferdHun forteller deg hvordan du kan jobbe med å endre atferd, som det å sove bedre her. Les også blogginnlegget hennes om dette her.

À qui se lève matin, Dieu aide et prête la main – Gud hjelper dem som står opp tidlig og gir dem en hånd.

Fransk ordtak

If God could be attained by getting up early, surely the roosters would have found God.

Indisk ordtak

Sleep is one of the most pervasive biological phenomena, but one whose function remains elusive (1).

Søvn er magisk. Det er på mange måter en av de siste store vitenskapelige skansene, det er så mye vi ikke vet og forstår om søvn. Likevel er søvn en grunnleggende del av våre liv. Vi sover (eller burde sove) nesten en tredel av livet. Det betyr at når du er 60, har du vært våken i bare 40 år. Mangel på søvn er helt forferdelig. Faktisk så forferdelig at det blir brukt som en torturmetode. Problemet med denne metoden er at om man går lenge uten søvn blir man fullstendig gal og delirisk og kan komme til å innrømme hva som helst. Jeg hater å være trøtt og jeg elsker å sove. Når man er trøtt blir man ineffektiv, hverdagen blir tung som om man beveger seg gjennom en seig guffe og det aller verste synes jeg, er at jeg blir ukreativ og likegjyldig. Så mangel på søvn tar fra meg noe av det kjæreste jeg har, nysgjerrighet til livet og ønsket om å lære og forstå alt som er spennende.

Mange dyr sover, eller de fleste har faktisk har en eller annen form for hjernehvile som innebærer en slags tilstandsendring og som vi må kalle søvn. Til og med insekter sover.

For noen dyr blir søvn litt problematisk. Pattedyr som lever i vann kan for eksempel ikke legge seg til å sove under vann i særlig tid, siden de må opp og puste. Noen av disse dyrene løser dette problemet med å «sove» med halve hjernen om gangen.

 

Delfin som skrur ned den ene halvparten av hjernen for å «sove». (12)

Søvn er garantert viktig for alle dyr som gjør det siden vi alle blir mer sårbare når vi sover. Søvn innebører rett og slett en del risiko. Men det er tydelig at risikoen langt på vei blir utveid av det positive søvnen gir oss. Søvn er faktisk så viktig at vi vil dø av for lite søvn langt fortere enn vi vil dø av for lite mat. Men det ser ikke ut som om det er mangelen på søvn i seg selv som tar livet av oss, men det at søvnmangelen ødelegger temperaturreguleringen vår så vi fryser i hjel.

Undre er en illustrasjon av et ganske fælt forsøk hvor rotter blir holdt våkne inntil de dør.

Hvis rottehjernen viser tegn til søvn roteres gulvet så de våkner og rottene dør til slutt av søvnmangel (12).

Det er mange foreslåtte grunner til at vi sover. En er for å bygge opp ATP-lagre i hjernen som gir energi til gjenopprettende biosyntetiske prosesser (1). Og det ser ut som om den viktigste fysiologisk grunnen til å sove er for å gjenopprette hjernens energibalanse (2), men det er også veldig mye vi ikke vet om grunner til at vi sover. Før trodde man at søvn bare var en ren og langvarig hviletilstand for hele hjernen, men det vet vi nå er feil. Det er deler av hjernen som er på sitt mest aktive nettopp når vi sover og vi har ulike søvnfaser som repeteres og som tydeligvis har ulike funksjoner. Søvn er ikke bare viktig for energimetabolismen i hjernen, men også for blant annet å sortere minner og skape hukommelse.

O sleep, O gentle sleep,
Nature’s soft nurse, how have I frightened thee,
That thou no more will weigh my eyelids down,
And steep my senses in forgetfulness?
Henrik den fjerde, William Shakespeare

Søvnmønsteret vårt styres av en indre klokke vi alle er utstyrt med. Det høres kanskje rart ut av vi skal ha en innebygd klokke, men det har vi i aller høyeste grad. Klokka vår tikker og går, men ikke alltid i takt med våre omgivelser. Vi kan kjenne på denne uoverensstemmelsen når vi får jetlag, døgner, jobber skift eller kanskje bare sover lite og dårlig i perioder. Vi som bor her i nord kan også kjenne uoverensstemmelsen når vi tror at vi kan ha samme søvnmønster om sommeren som om vinteren, noe mange av oss ikke egentlig kan. Mange av oss burde sove mer om vinteren (og være flinkere til å komme seg ut i lyset om vinteren). Men vi har garantert en biologisk klokke som styrer vår døgnrytme og forskere får stadig ny innsikt i hvordan denne styres.

I det moderne samfunnet lever vi dessverre sjeldent synkront med våre biologiske klokker og dette påvirker vår helse i stor grad. Skiftarbeid er en av de tingene som er konsekvent forbundet med uhelse og søvn- og døgnrytmeforstyrrelser får skylden. Vekkerklokker burde i grunnen vært overflødige fordi vi burde sove til vi er ferdig med å sove. Men de gjør vi stort sett ikke, i stedet våkner vi før vi er ferdig og vi våkner med en skikkelig pavlovsk stressrespons skapt av lyden fra vekkerklokka. Og tidspunktet for når vi legger oss til å sove er gjerne mer styrt av hva som går på TV enn hvor trøtte vi er.

Until I’m six feet under
I don’t need a bed
Gonna live while I’m alive
I’ll sleep when I’m dead
Till they roll me over
And lay my bones to rest
Gonna live while I’m alive
I’ll sleep when I’m dead

Til tross for at vi generelt sett er ganske like når det gjelder søvn, er det også noen forskjeller og noen av oss trenger mye søvn, noen trenger lite, noen sover best seint, andre tidlig. Det er viktig å ikke knytte noe sosialt stigma ved folks ulike søvnmønster. Man er ikke lat eller mindre produktiv om man sover lenge, og man er heller ikke mer vellykket om man klarer seg med lite søvn og står opp tidlig. Ofte tvert imot. Vi bør alle sove så mye som vi trenger å sove og vi må lære oss å sove godt og å være glad i å sove.

Grunnen til at vi alle stort sett har en lik døgnrytme (våken om dagen og sover om natta) er fordi vi i likhet med andre dyr har utviklet oss på en planet hvor døgnet har ca. 24 timer og hvor det er regelmessig lyst og mørk om hverandre. Det er lys som er den viktigste zeitgeber (tidsgiver-miljøfaktor som påvirker vår døgnrytme). Vi kan endre vår døgnrytme, og dermed når vi føler oss opplagte og trøtte, gjennom å utsette oss for lys på ulike tider av døgnet. Grunnregelen er at vi bør ha mye lys om dagen og lite om natta. Vi bør også utsettes for gradvis mindre lys ut over kvelden før vi skal legge oss. Skjermer på elektroniske duppeditter og PC-er som lyser oss i fjeset oppfattes av kroppen som dagslys og når dette kommer på feil tid, kan det ødelegge mye for oss.

Døgnrytme kalles «circadian rhythm» på engelsk og i fagartikler om kronobiologi snakker man mye om denne iboende rytmen vår. Den styres mye av lys, men en rytme på ca 24 timer er innebygd i oss også uavhengig av lys. Kroppstemperaturen vår varierer for eksmepel i sykluser på ca. 24 timer og temperaturen er vanligvis på sitt laveste midt på natta når vi sover. Tidlige forsøk i bunkerser hvor forsøkspersoner ble fratatt alle tegn på klokkeslett og styrte døgnet helt etter sin indre klokke, viste at døgnlengden kunne variere mye, men at kroppstemperaturen (forsøksperosnene måtte gå med et termometer i rektum som var koblet til veggen med en lang ledning) holdt seg til en ca. 24 timers syklus og forsøkspersonene valgte stort sett å sove når temperaturen var på det laveste.

Hong Kong is present, Taipei awakes
All talk of circadian rhythm
REM, Daysleeper

Melatonin
Melatonin er selve søvnhormonet. Stoffet lages fra en aminosyre kalt tryptofan. Melatonin lages og skilles ut av konglekjertelen i bunnen av hjernen. Produksjonen går opp om natta og ned om dagen og produksjonen styres i stor grad av lys. Det er først og fremst blått lys som reduserer melatoninproduksjon og denne bølgelengden får man mye av fra dagslys, men også i kunstig lys fra skjermer. Det finnes derfor programmer som f.lux. som reduserer det blå lyset på skjermer når det blir kveld og man kjøpe briller som blokkerer ut den blå bølgelengden slik at man får en naturlig reduksjon av blått lys ut over kvelden. Dette er gjør at melatoninproduksjonen går opp når den skal gå opp.

Melatonin er ikke bare et hormon, men også en viktig og kraftig antioksidant og ser også ut til å være en bakteriedreper (3). Du trenger melatonin om natta av flere grunner så slå ned lyset om kvelden. Det å ikke få nok dagslys kan også senke melatoninnivået om natta, ødelegge søvnrytmen din og hindre deg i å høste fordelene av riktig melatoninproduksjon.

Kunstig belysning nærme fjeset bør bort minst et par timer før man skal legge seg. Enkelte studier viser at kunstig belysning som forstyrrer melatoninproduksjonen er forbundet med økt kreftrisiko.

Å sove for lite eller for dårlig
Det er ikke lurt å sove for lite eller for dårlig. Dette er forbundet med en lang rekke negative helseeffekter. Og det er verdt å huske at om man er en av dem som har planer om å endre livsstilen, kanskje spise sunnere eller trene mer, så kan for lite søvn eller for lav søvnkvalitet være et stort hinder i denne prosessen og gjøre det langt vanskeligere å nå målene sine.

 

Når vi snakker om å ødelegge eller endre på døgnrytmen vår med påfølgende helsekonsekvenser, snakker vi ikke bare om at vi sover dårligere eller mindre. Ofte vil det å utsettes for ulike zeitgebers i hverdagen gjøre at vi får en dårligere søvnkvalitet og da hjelper det ikke om vi sover lenge nok. Sover vi 8 timer, men får lite av den dype søvnen blir vi fortsatt uopplagte, stressa, og i dårligere form. Vi kjenner det virkelig på kroppen. Søvnkvalitet er med andre ord viktig.

Forskjeller i insulin og glukosenivå etter 4 og 8 timer søvn. Fra Schmid et al.

Det å sove lenge er faktisk også forbundet med økt dødelighet, men mye tyder på at dette er et klassisk eksempel på at korrelasjon ikke er det samme som kausalitet (11). Og når vi snakker om negative helseeffekter snakker vi vanligvis om langtidseffekter. Vi tåler en natt med lite søvn. Men bare det å være våken i 18 timer sammenhengende gir for eksempel en mental prestasjonsevne tilsvarende 0.5 i promille. Altså burde man ikke kjøre bil kl. 24.00 om man har stått opp kl. 06.00. Å være våken et helt døgn gir en mental prestasjon tilsvarende 0,8-1.0 i promille. Og om man har sovet virkelig lite en natt eller kanskje ikke i det hele tatt så er ikke dagen derpå den rette dagen for å trene hardt. Tvert imot. Da er det bedre å hvile godt og trene tungt når man har fått sovet ut.

Å være avslappa, både fysisk og mentalt når man skal sove er et viktig hjelpemiddel for å få god søvn. Det betyr blant annet at man ikke henger seg opp i stressende tanker om morgendagen, pengeproblemer eller annet når man skal sove. Tiden rett før vi skal sove er ikke rett tid for bekymringer, de må legges til side og tas opp igjen når man har sovet. Man bør også være forsiktig med å trene nærme leggetid, fordi det kan gjøre oss urolig og oppspilt. Det er selvfølgelig forskjell på en rolig yoga- eller tøyeøkt med fokus på pust og avspenning og en intensiv styrke/utholdenhetsøkt. Rolige bevegelser er sannsynligvis uproblematisk og kanskje bare positivt.

For å hjelpe oss enda mer kan man bruke avspennings og avslappingsteknikker før man legger seg for å tømme hodet og koble ut. Uansett hvor avslappende du synes det er å se på en mobil eller PC-skjerm før du legger deg, så ikke gjør det. Det er som å klø på et stikk, det gir kortvarig lindring, men det gjør det mye verre over tid.

Hvordan søvnmangel påvirker kroppens metabolisme. Fra Schmid et al.

Om ikke annet så husk dette: dårlig søvn og lite søvn har en stor negativ effekt på helsen og på livskvaliteten. Alt du ønsker å gjennomføre i livet blir vanskeligere om du ikke sover nok. Om søvnmangelen er selvforskyldt er løsningen på problemet gratis, lett tilgjengelig, og føles til og med godt. Det er få gode grunner til å ikke sove nok. Forsøk i en periode og nyt forskjellen.

For å hjelpe deg med å virkelig få kjenne på hvordan det er å sove godt har vi laget en Sleep Challenge. Den er basert på 30 dagers paleo challenge prinsippet og går rett og slett ut på at du utfordrer deg selv og andre til å gjøre ditt beste for å få best mulig søvnkvalitet i en måned slik at du kan føle på kroppen hvordan det burde være. Følg de 7 punktene under. Vi starter 15. februar. Følg med på egen facebookside til utfordringen her, på min side på facebook eller Steinaldermann sin for mer info når det nærmer seg.

  1. Sikt på 8 timer sammenhengende søvn per natt. Regn deg frem til hviklet tidspunkt dette betyr at du seines skal være i seng. Og husk at om målet er sove 8 timer fra kl. 11.00 så er det for seint å legge seg kl. 11.00. Innsovning tar tid. Spedbarn trenger rundt 16 timer søvn og tenåringer trenger også mer enn voksne, ca. 9 timer (12).
  2. Stå opp uten å slumre. Lys er viktig om morgenen. Utsett deg for mye lys om du kan. Vent gjerne med å slå på mobilen til morgenrutinene er unnagjort.
  3. Unngå kaffe og andre koffeinholdige drikker etter kl. 16.00.
  4. Unngå å trene tungt for seint på dagen. Har du sovet dårlig kan det lønne seg å la være å trene hardt dagen derpå.
  5. Ikke spis mat de siste 2 timene før du legger deg. Tilskudd av magnesium før du legger deg kan hjelpe.
  6. Skru ned kunstig lys to timer før sengetid. Legg vekk mobil og PC to timer før du legger deg. Gjerne kutt TV også, men det er noe mindre viktig.
  7. Ha det helt mørkt og kjølig på soverommet. Og også stille og rolig, men det tror jeg du forstår. Fjern alle forstyrrelser som mobil, ipad, elektriske ting som lager lyd eller har lys.

I tillegg: Fysisk aktivitet er godt for omtrent alt, også søvnkvalitet, så beveg deg om du kan. Få så mye naturlig lys om dagen du kan. Spis gjerne lunsjen ute i sola. Husk at alt dette ikke bare handler om å sove lenge, men om kvaliteten på søvnen og hvor uthvilt man føler seg etter man står opp. Målet er å optimalisere kvaliteten på søvnen og bli mer uthvilt. Mange faktorer spiller inn, men de overnevnte er de viktigste.

Se også andre kilder til info og inspirasjon om søvn:

Podcast med Chris Kresser og Dan Pardi: http://chriskresser.com/why-most-people-are-sleep-deprived-and-what-to-do-about-it

Foredrag med Kirk Parsley: «America’s biggest problem» https://www.youtube.com/watch?v=7s9C_8-OoxI

Businessinsider: 23 Incredible Benefits Of Getting More Sleep http://www.businessinsider.com/why-sleep-is-important-2014-12

Hva som skjer med deg når du sover: http://www.iflscience.com/health-and-medicine/infographic-explains-what-happens-during-sleep

Bill Lagakos hos http://caloriesproper.com/ skriver også masse herlig nerdete om døgnrytmer og søvn.

Litteratur

1. Dworak M, McCarley RW, Kim T, Kalinchuk AV, Basheer R. Sleep and Brain Energy Levels: ATP changes during sleep. The Journal of neuroscience : the official journal of the Society for Neuroscience. 2010;30(26):9007-16.

2. Chikahisa S, Séi H. The Role of ATP in Sleep Regulation. Frontiers in Neurology. 2011;2:87.

3. Tekbas OF, Ogur R, Korkmaz A, Kilic A, Reiter RJ. Melatonin as an antibiotic: new insights into the actions of this ubiquitous molecule. Journal of pineal research. 2008;44(2):222-6.

4. Schmid SM, Hallschmid M, Schultes B. The metabolic burden of sleep loss. The lancet Diabetes & endocrinology. 2015;3(1):52-62.

5. Tan E, Scott EM. Circadian rhythms, insulin action, and glucose homeostasis. Current opinion in clinical nutrition and metabolic care. 2014;17(4):343-8.

6. Nedeltcheva AV, Kilkus JM, Imperial J, Schoeller DA, Penev PD. Insufficient sleep undermines dietary efforts to reduce adiposity. Annals of internal medicine. 2010;153(7):435-41.

7. Rasch B, Born J. About sleep’s role in memory. Physiological reviews. 2013;93(2):681-766.

8. McCann UD, Penetar DM, Shaham Y, Thorne DR, Gillin JC, Sing HC, et al. Sleep deprivation and impaired cognition. Possible role of brain catecholamines. Biological psychiatry. 1992;31(11):1082-97.

9. Grandner MA, Hale L, Moore M, Patel NP. Mortality associated with short sleep duration: The evidence, the possible mechanisms, and the future. Sleep medicine reviews. 2010;14(3):191-203.

10. Womack SD, Hook JN, Reyna SH, Ramos M. Sleep loss and risk-taking behavior: a review of the literature. Behavioral sleep medicine. 2013;11(5):343-59.

11. Grandner MA, Drummond SP. Who are the long sleepers? Towards an understanding of the mortality relationship. Sleep medicine reviews. 2007;11(5):341-60.

12. Purves D. Neuroscience. 2001(2nd ed.).

Om teorier om alt og litt av hvert siden sist

The first principle is that you must not fool yourself — and you are the easiest person to fool.

Richard Feynman  

Så tilbake til noe mer faglig igjen, etter en lett sarkastisk digresjon. Sarkasme er forresten et spennende tema i seg selv. Det er absolutt ikke en type argumentasjon og faktisk ofte noe man tyr til når man er tom for argumenter, men også noen ganger bare det man bruker når man vil harselerere med andre. Som forfatter Simon Butler sa det: «Neither irony or sarcasm is argument.» Men jeg er en av de som synes de vitenskapelige debattene ofte er alt for høflige og deltakerne alt for selvhøytidelige. 

Leser man for eksempel Martin J. S. Rudwick sin historie om det som i ettertiden ble kalt The Great Devonian Controversy, debatten rundt hvordan man tidlig i geologien skulle plassere ulike steinlag, lyder overskriftene i økende grad av polemikk: Arenas of Gentlemanly Debate, Unraveling the Greywacke, The Greywacke Defended, Attacked, Reproofs and Recriminations, The Spread of Ugly Rumors, Weaver Recants His Heresy, Putting a Provincial in His Place og Murchinson Opens the Rhinland Campaign.

Vitenskap med futt i er artig. Vi får håpe ingen tok seg nær av det, det ville i så fall vært synd om det ikke skulle mer til enn det.

Uansett, jeg er glad i litt kognitiv dissonans og skal forsøke å skape litt nå. En god vitenskapelig teori er en teori om alt, det vil si, en teori som kan forklare alle funn som gjøres. I fysikken forsøker man å finne en GUT (Grand Unified Theory), en teori som kan forklare alt fra det veldig små til det veldig store. Innen ernæring må en teori eller teorier om hvordan mat påvirker helse, kunne inkorporere alle funn som vi vet med en viss grad av sikkerhet ikke er tilfeldige (altså reelle fenomener). En studie hvor deltakere blir sunne og friske av vegansk kosthold må kunne forklares av samme teori som skal forklare hvordan man får like god helse av kjøtt og fett.

Denise Minger, kanskje mest kjent for den knusende kritikken av Kinastudien og den nye boken Death By Food Pyramid, holdt et veldig spennende foredrag på Ancectral Health Symposium i 2014. Se det her for å røske litt opp i hjernecellene:

For enda mer dissonans, anbefaler jeg alle som er glad i tilskudd av vitamin D å undersøke sammenhengen mellom D-vitamin, vitamin D kjernereseptor (VDR) og infeksjoner. VDR påvirker en rekke funksjoner i kroppen, blant annet flere knyttet til immunforsvar. Flere virus og bakterier skrur ned VDR ekspressjon slik at de kan overleve inne i cellen. Dette gjør at man får høye nivåer av vitamin D3 (calsitriol) og lave nivåer av calcidiol. Faktisk ser det ut som, fra et rent biokjemisk ståsted, at økt vitamin D3 inntak kan hemme immunforsvaret og bidra til at intracellulære infeksjoner overlever. Lave nivåer av vitamin D, målt som calsidiol, kan være et tegn på at kroppen sloss mot en infeksjon og ikke nødvendigvis et tegn på at man trenger eller har godt av mer vitamin D. I verste fall åpner denne mekanismen for at man bør ha et lavt inntak av vitamin D for å unngå eller kurere kroniske infeksjoner. Juryen er fortsatt ute, men det er en mulighet (jeg tar tilskudd daglig).

Stephan Guyenet minner oss om at en kalori ikke er en kalori og viser her til nye studier som viser ulik effekt på metabolismen med ulike kosthold, men med likt energiinntak. Verdt å lese.

I min argumentasjon om hvorfor vi bør endre kostholdet til noe som er mer likt et steinalderkosthold, snakker jeg om hvor syke vi er nå sammenlignet med hvor syke vi burde være. Ofte blir det trukket frem at vi lever lengre enn noen gang. Men det kan ikke påpekes nok at levealder ikke er et godt mål på helse. Faktisk kan vi leve så lenge nå med dårlig helse, på grunn av god medisin, at levealder bør ut av ligningen. Her er noen nye tall fra Folkehelseinstituttet som sier litt om hvor syke vi faktisk er til tross for at vi har en høy forventet levealder.

Husk også at det skjer mye spennende fremover.

Kostreform Vestfold arrangerer 4. februar åpent møte med Bergliot Rosvoll med tittelen «Jeg vil, jeg vil – men jeg får det ikke til!»

Kostreform Oslo og Akershus arrangerer en kostholdskonferanse om fordøyelse 7. februar. Mer info kan du finne på Facebook om arrangementet.

28. februar er det klart for dette årets store begivenhet innen kosthold og helse, Kostholdskonferansen 2015 i Larvik. I år slås det på stortromma med navnene, Annika Dahlquist, Niels Christian Geelmuyden, Sofie Hexeberg, Kenn Hallstensen, Tone Glestad og Erik Hexeberg. Påmelding her.

Jeg har også vært hos Steinaldermann (Norges ukronede konge av helsepodcasting) igjen. Denne gangen snakket vi om søvn og vi har til og med laget en søvnutfordring (sleep challenge) som vi oppfordrer alle interesserte til å bli med på. Jeg legger snart ut en artikkel her på bloggen med mer info om søvn og utfordringen så følg med.

Tarmskylling av hjernens irreganger – en studie i helrødt


“People gain weight if they take in more energy than they use and lose weight if they take in less energy than they use.”

Sitat fra rapporten til World Cancer Research Fund, en av rapportene som statens kostholdsråd hviler tungt på.

Serenity now!

Så, 5 januar i år la foreningen Kostreform for bedre helse frem sine egne kostholdsråd til nasjonen, fordi de mener myndighetenes råd er for dårlige. Jeg var med på å utforme disse rådene, men da de kom ut oppdaget jeg til min forferdelse at mange reagerte negativt på dem.

I forbindelse med Kostreform sine kostholdsråd kom dette debattinnlegget på trykk hvor usaklige, usmaklige og useriøse ytringer som «Statens kostråd gjør folk syke» ble fremmet. Heldigvis kom Thomas Olsen, Vegard Lysne og Erik Arnesen til unnsetning, og med med lynende intellekt og logikk argumenterte de debattinnlegget vår i filler og viste hvor skapet egentlig skal stå (litt til venstre for senga, bortenfor vinduene). I et desperat forsøk på å redde ansikt i en situasjon hvor logikk, rasjonalitet eller empiri ikke var på min side, skrev jeg dette svaret. Der fikk jeg også kommentert generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Lisbet Rugtvedt, sine svært flotte, kritiske og faglig sterke innvendinger mot rådene og måten de var lagt frem på. Også Erik Hexeberg svarte på deler av kritikken her. Men jeg innser selvfølgelig at jeg tok feil og står nå med hatten i hånden og håper på tilgivelse. Selvfølgelig er det ikke noe galt med myndighetens råd og jeg fnyser nå av påstander om at de har gjort oss syke. FNYS!

I etterkant av oppstyret rundt Kostreform sine råd kom en uventet serie med hendelser. Helsedirektoratet endte med å gå gjennom det vitenskapelig grunnlaget for sine råd og innså da at de faktisk var av for dårlig vitenskapelig kvalitet. De innså og innrømmet blant annet at de har gjort anbefalinger basert på svake korrelasjoner og at de har latt seg påvirke av miljøhensyn, kommersielle interesser og en rekke andre aspekter som ikke har med sunnhet å gjøre. Faktisk innrømmet de at rådene er mer politiske enn vitenskapelige. Disse innrømmelsene kom samtidig med oppdagelsen av at griser faktisk kan fly.

Råd 2: Det anbefales at man opprettholder balanse mellom energiinntak og energiforbruk.

Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer. 2011

Denne uken kom også rapporten Utviklingen i norsk kosthold. Matforsyningsstatistikk og forbruksundersøkelser 2014 ut. Og hele nasjonen gledet seg.

I følge flere medier spiser vi dessverre fortsatt feil. Vi spiser for eksempel for mye kjøtt. Mitt budskap til alle dere som er med på å dra opp snittet for kjøttinntak er derfor at dere tar dere sammen! Dere vet at det er farlig. Det står jo her i VG. Rødt kjøtt gir deg tarmkreft og mettet fett tetter blodårene dine som et tett sluk fylt med ribbefett. Dette kan da ikke være så vanskelig å forstå? Det er absolutt ingen tvil om at et vegansk kosthold er det beste både for vår helse, og også for klimaet. Kuer fiser jo så fælt.

A child of five could understand this. Fetch me a child of five.
Groucho Marx

NRK.no får vi høre at tilliten til myndighetens råd er lav. Hvorfor er over min fatteevne, men jeg er redd vi har blitt forledet av sjarlataner og taskenspillere. Rådene har jo alltid gitt de forventede resultater når de følges og studier viser entydig at dette faktisk er den sunneste måten å spise på. Faktisk er det velkjent at de sunneste menneskene i verden spiser nøyaktig slik anbefalingene er og med tanke på at vi mennesker har utviklet oss på et kosthold i hovedsak basert på fullkorn, margariner, frukt og grønt og skydd både mettet fett og rødt kjøtt som pesten, så er det også et sterkt logisk evolusjonært argument bak rådene.

Da Grok våknet sulten på den afrikanske savannen, passet han alltid på å få i seg en brødskive før han la ut på dagens jakt. Mennesket forstod tidlig viktigheten av å fylle glykogenlagrene før de skulle prestere. Grok passet også på å plukke nok gressfrø til sine barn, for tidlig kom forståelsen av at menneskebarn blir feilernært uten gressfrø i kosten.

Helsedirektør Guldvog uttaler til NRK: «Noen lurer kanskje på om vi driver og koker sammen disse rådene på egen hånd – slik er det ikke. Vi bruker den beste forskningen i verden.»

Ja da så. Et øyeblikk der var jeg redd for at dere lagde rådene selv. Det hadde gjort seg. Det er godt å vite at dere bare gjentar det internasjonale råd sier. Og ettersom du er 100% sikker Guldvåg, på at rådene dere serverer videre er så vitenskapelige de kan bli, at de kun er basert på hva som gir best mulig helse og ikke på noen måte har store svakheter, så stoler jeg på deg. Det ville jo vært tullete, ja nærmest delirisk av meg å tro at jeg skulle inneha kunnskap som alle disse internasjonale anerkjente og faglig dyktige vitenskapsfolkene med den aller høyeste grad av integritet, ikke innehar.

Men jeg forstår at det er lett å bli forvirret. Folk sier jo så mye rart. Men mye handler om tolkning. For eksempel:

I den vitenskapelige artikkelen Plant sterols in food: no consensus in guidelines, fremhever artikkelforfatterne at produkter som Vita Proaktiv (som blant annet Nasjonalforeningen for folkehelsen går god for) med plantesteroler, utvilsomt er sunne, at det ikke finnes noen usikkerhet knyttet til dette og at det også er fullstendig enighet i de vitenskapelig miljøene om dette. I hvert fall er det sånn jeg tolker den.

Når Hu og Bazzano i Nutrition, Metabolism and Cardiovascular Disease skriver at «In light of this evidence from randomized controlled trials, dietary guidelines should be re-visited advocating a healthy low carbohydrate dietary pattern as an alternative dietary strategy for the prevention of obesity and cardiovascular disease risk factors.» Så mener de selvsagt ikke at man også skal anbefale lavkarbo som et alternativ for dem med risiko for hjerte- og karsykdom. De mener selvfølgelig det motsatte. For om du ser nøye etter, ser du at artikkelen ble publisert 24. april, også kjent som bakvendtdagen. Å se etter bakvendtdager i studier er en av de grunnleggende ferdighetene vi lærer når vi studere naturvitenskapelige fag.

Og da en gjeng med obsternasige forskere i Annals of Internal Medicine 2014 skrev «Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats.«, så er det viktig å huske at til tross for hva slubberter som dette skulle si, er det likevel bred vitenskapelig enighet omkring alle våre kostholdsråd som sier at vi bør få bort mettet fett og få inn flerumettet plantefett.

Var det forresten noen som fikk med seg noen av de tullete artiklene som florerte for litt siden med titler som Ending the war on fat, We were wrong about saturated fats,  eller The science of saturated fat: A big fat surprise about nutrition? Vel da håper jeg DU vet bedre enn å tro på det som står i media. I stedet vil jeg sitere Professor II ved UiO og VG vektklubbs ukronede ekspert, Jøran Hjelmesæth, som fra talerstolen i Studentersamfundet for noen år siden avsluttet sitt innlegg om offentlige kostholdsanbefalinger med «Stol på staten!«. For vi må stole på staten. Hvem skulle vi ellers stole på?

Uansett, dette var en liten digresjon, poenget var selvsagt at som Guldvåg sier: «Vi bruker den beste forskningen i verden.»

I andre nyheter denne måneden er det fastslått at lavkarbo likevel er farlig. Dette kom frem i Aftenposten nylig da supermegaeksepert Lars T. Fadnes så klokt sa at «Forskning viser at de som spiser mye grove kornprodukter har rundt 20 prosent lavere risiko for å dø av hjerte- og karsykdom.«* Og videre: «De som spiser mye rødt kjøtt har ca 30 prosent høyere risiko for å dø tidlig på grunn av blant annet hjerte- og karsykdom. Risikoen for tykktarms- og endetarmskreft og diabetes type 2 øker også.» Sandnes er kanskje for folk flest kjent som mannen som nylig oppdaget at korrelasjon likevel er det samme som kausalitet.

Altså, det har skjedd mye i det siste som kan skape forvirring i et lettpåvirkelig sinn. Derfor, for å oppsummere: Grove kornprodukter er bra. Kjøtt er ikke bra. Stol på staten.

God natt!

I used to be a people-person…but people ruined that for me.

Ukjent 

*Sammenlignet med de som spiser gråstein.