Gjestepost: Ett års helsereise

Dette er den første gjesteposten her på bloggen og jeg håper det kan bli flere med tiden. I 2014 ble jeg kjent med Halvor, som nå har vært gjennom en ganske spennende helsereise. Her om dagen sendte han meg sine ord om dette. Jeg spurte om han ikke ville dele noen tanker om sine opplevelser, for det er mye man kan lære av å høre andres erfaringer. Dette er kun Halvors tekst uten min påvirkning. Den er verdt å lese både en og to ganger og det skal nevnes at han har gjort en kjempeinnsats til tross for perioder med motgang.

Et års helsereise

Av Halvor Rulnes

For ett år siden skrev jeg et brev til Pål Jåbekk. Han hadde et bokprosjekt og trengte en person som kunne representere en typisk norsk småbarnsfar. En som har lagt på seg gjennom årene etter videregående og sakte men sikkert, fått dårligere helse. En som ganske stilltiende har samlet på småplager og lagt de inn i sin portefølje. Huket av nye trofaste følgesvenner, passasjerer til graven. Det er da ikke plager det er verdt å snakke om. Alle har dem. Pål var på utkikk etter en som levde i et typisk hektisk småbarnsfamilieliv, og som var travelt opptatt med å fokusere på andre ting enn kosten. I hvert fall en som synes det er vanskelig å gjøre varige endringer, og å spise slik som det er ideelt å spise. Som jeg pleier å si: Hvis det skal være skikkelig jojo-slanking, må jeg gå opp innimellom også.

Tilstandsrapport januar 2014:
Mann, 37 år. 103 kilo. BMI: Feit.

Jeg er allergisk for like mye som jeg tåler, medisinerer meg selv for en helt grusom halsbrann med en reseptbelagt medisin som heter Lanzoprazol. Hvis jeg reiser på hyttetur uten medisiner kan jeg like gjerne legge meg ned for å dø, bedre det enn å gjennomgå den halsbrannen som jeg vet vil komme. Og det er uten cognac eller kaffe.

Jeg sliter også med noe rare og ekle greier som begynte for en tre/fire år siden; En slags seig gummislimguffe, som ligger bak i svelget. Som jeg hverken klarer å hoste opp eller svelge ned. Det er som når du prøver å få tak i en ball under sofaen, men som du akkurat ikke når frem til, slik at fingertuppene bare dytter ballen lenger under. Jeg skyller med den underlige innretningen, «nesehorn» man får kjøpt på apoteket, den som du heller saltvann inn i det ene neseboret med, for så å la snørrvannet renne ut av det andre boret, mens noen dråper finner veien nedi svelget eller lungene. Men du skal skylle et par tjern i gjennom hjernen før det begynner å tære på den gummien, altså.

Hvis du er sart, så hopp over dette avsnittet, for nå skal jeg snakke om fordøyelsen og tarmen min. Har alltid hatt problemer med magen. Og over tid, har jeg nesten umerkelig blitt verre og verre. De siste årene har det blitt ille. Jeg kan våkne om natten med så vondt i magen at jeg må krabbe til do. Der sitter jeg til «kometen» har kommet. Hard overflate og løs hale. En hale som kommer i puljer og som brenner hardere enn en desiliter dijonsennep i ringen til en hannkatt. De siste to-tre årene har jeg vært konstant elendig i magen. Måtte på do opp i mot 30 ganger om dagen. Det går i perioder, men periodene blir hyppigere og de varer lengre av gangen. Nå er det sjelden det ikke er veldig plagsomt. Hva det gjør med utgangsdøra? Jeg skal ikke bli for detaljert, men det blør og klør. Du kjenner at hele systemet er sliten og «kjørt». Vondt i magen. Denne plagen forringer faktisk livskvaliteten markant.

Blodprøven viste at jeg var positiv for cøliaki. Jeg hadde glutenallergi. Skulle bare ta den diagnosestillende undersøkelsen, gastroskopi. (Jeg har for øvrig så gode brekningsreflekser at jeg fikk bloduttredelser i ansiktet i en uke etterpå) Undersøkelsen var kun en formalitet. Positiv blodprøve, da er det «done deal». Men, nei da. Gastroskopien kunne ikke avdekke noen betennelse, og legen kunne fast bestemt si; «Du har ikke Cøliaki!»

Nei vel.

Og ikke en betennelsessykdom, som Chrons sykdom eller Ulcerøs Kolitt. Nei vel.

Takk gud!

Men, hva er det da?

Tar noen allergitester. Legen sier allergitester er meget komplisert, og at man nærmest må være detektiv selv for å finne ut hvilke matvarer konkret som skaper trøbbel. Men han ser utslag på eggehviteproteiner og soyaproteiner. Jeg kutter ut det, og blir bedre, men ikke stabil. Plutselig er det like jævlig fest i underetasjen. Uten nabovarsel. Jeg blir gal.

Også er det energien. Energien er i beste fall ustabil. Men på det verste er jeg trøtt hele tiden, og noen ganger så føler jeg det som om energien er sugd ut av meg. Putt en dyne i en søplesekk, og dytt støvsugeren nedi. Lufta suges ut, og alt krymper til en brøkdel av normal størrelse. Det er en genial måte å lagre dyner på. De tar svært lite plass på den måten. Men la oss si at den lufta som var sugd ut, er min energi. Det er sånn jeg føler meg. Da spiser jeg sjokolade. Skulle tro at det gir mer energi. Men jeg blir bare slappere. Og feitere. Og sultnere.

Jeg nevnte over at jeg er allergisk. Det har jeg vært siden jeg var liten gutt. Bjørkepollenallergi hadde hegemoniet i mange år. Nå er or- og hasselspredningen like ille. Det er rart, men jeg kan lukte den første dagen det er pollenspredning. Kan ikke beskrive lukten, men fra den dagen vet jeg at det er et par-tre måneder med tett nese, astma, rennende øyne, kraftige nys, trøtthet. Og jeg blir spektakulært distré. Denne pollenallergien bærer med seg mange kryssallergier; nøtter, mandler, kirsebær, moreller, pærer, bananer, epler, kiwi, plommer, meloner, litt jordbær og appelsin. Rå gulrøtter, rå poteter. Listen er lang. Og, som nevnt har jeg fått egg og soya på listen. Det er kjipt. Å være allergisk for egg.

Jeg har et par andre plager også, men vi lar det bli med det.

Endringer
La oss gå tilbake til mitt møte med Pål Jåbekk. Han leste brevet og ville, til min store glede, treffe meg. Tenk å kunne bli fulgt opp spesielt. For en luksus! Vi hadde en lang prat om min helse, og Pål lagde et opplegg som var tilpasset min livssituasjon. Han lagde et treningsopplegg, med hovedfokus på styrke, og anbefalte kosthold som på mange måter sammenfalt med anbefalingene som foreningen, «Kostreform for bedre helse» står for.

Pål ville fokusere på kosthold og styrketrening. Han var skråsikker på at de endringene kostholdet som han anbefalte ville bedre helsen min dramatisk. Både når det gjaldt vekt og energi. Men han snakket også om at andre plager også kanskje kunne bli bedre eller forsvinne. Jeg er som sagt skeptiker, men det var lov å håpe.

Hvem er jeg?
Jeg er på mange måter en skeptiker. Ikke religiøs. Jeg ler av folk som tror på konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke på spøkelser eller homeopati, og jeg tror akupunktur i best fall har begrenset virkning. Jeg fatter ikke at det går an å være vaksinemotstander. Og jeg blir litt lei meg når så mange på denne kloden enten er klimaskeptikere eller ikke bryr seg om vi opplever menneskeskapt oppvarming av kloden vår for tiden. Jeg kommer fra samfunnsvitenskapelige fag på vgs., men har gjennom karrieren som lærer i matematikk og naturfag, tilegnet meg det naturvitenskaplige perspektivet verden i tillegg.

Hvorfor bruker jeg et avsnitt på dette? Jo, for å gi mine subjektive opplevelser av endring mer tyngde. For de er ganske heftige synes jeg. Jeg er fullstendig klar over at det i en kostholdsdebatt må bygges argumenter rundt empiri og forskning. Jeg forstår at det er objektive observasjoner og analyse av sentrale tendenser i store data som kan reise problemstillinger. Dette er kun min subjektive opplevelse. Men at jeg subjektivt opplever en dramatisk bedre helse, er jo det eneste som virkelig gjør en forskjell for meg. Det er bare en stemme til Pål i hans viktige arbeid som leder av fagrådet i foreningen Kostreform.

Jeg sa altså at jeg var en skeptiker, så hvordan i all verden kunne jeg gå med på spise mettet fett og rødt kjøtt uten hemninger, når statens kostholdsråd peker så til de grader i en annen retning?

Jeg tror rett og slett på den logiske oppbyggingen av argumentasjonen. Jeg har lyst til å dele mine tanker om noen av teoriene, også skriver jeg om endringene jeg har opplevd med min helse til slutt.

La oss først se på fett.
I ca. 200 000 har vår art trasket rundt på denne kloden. Jeg vet fra naturfagen, fra Discovery Channel og BBC med David Attenborough og fra det jeg har studert om Darwins funn om naturens spill, «the survival of the fittest», at alle arter som overlever, overlever fordi de har vunnet kampen om ressursene. For hver art som finnes i denne verden finnes det et utrolig antall arter som ikke overlevde. Naturlig seleksjon er en effektiv og kynisk utvelgelsesprosess. I kampen om ressursene bruker ikke individet masse krefter på ting som ikke gir konkurransefordeler. Kroppen tilpasses omgivelsene, og hvert individ passer perfekt i sitt habitat. Svært få ting er tilfeldig. Tilfeldige egenskaper dør ut om de ikke gir konkurransefortrinn. Så hva slags mat hadde menneskene tilgang til i sitt habitat i nesten 200 000 år? Det naturen gav; Animalsk fett og kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, nøtter og bær.

Jeg synes det er ganske utrolig, at det på grunn av en studie på 50-tallet plutselig blir sunnere med kunstig fremstilt hydrolysert plantemargarin, enn det er med det fettet vi alltid har spist, og som har vært en del av vårt naturlige habitat. Et produkt som ikke finnes i naturen fra starten av.

Og hva med dogmet;

«Spiser du mer energi enn du bruker, øker vekten, og spiser du mindre, avtar vekten»?

Vel, før falt jeg veldig for dette argumentet. Det virker så reint og innlysende. Enkel matematikk. Man må jo være dum for å tro noe annet. Jåbekk, og mange med ham, er lite interessert i hvor mange kalorier det er i maten du spiser, men mer opptatt av hva slags kalorier. En av grunnene til dette er at karbohydrater stimulerer til insulinproduksjon i kroppen. Hormonet, insulin er kroppens fettlagringshormon, og når insulinet er skilt ut i kroppen forteller det kroppen at energien skal lagres. Teorien sier at siden energien blir lagret i cellene, blir vi sultne igjen snart. Vi fikk jo ikke energi til det vi trengte det til i utgangspunktet. «Man blir sulten av å legge på seg». Dette har jeg virkelig opplevd. Du vet når du virkelig har fråtset hele fredagskvelden. Med god middag, etterfulgt av Pepsi Max, potetgull og sjokolade. Du føler du sprekker, men er likevel på vei bort til kjøleskapet en time etterpå for å se om det er noe fristende som har gjemt seg. Du sulter, men er mett samtidig. Ikke alle har det sånn, men nesten alle tjukkaser, det er jeg nesten helt sikker på. Nå som jeg vet hva som skjer, er det skummelt å kjenne på det. Grunnen til at jeg er sulten nå, er ikke at jeg spist for lite, men at kroppen har lagret energien i cellene og ikke brukt det til å forbrenne energi. Svarte ass. Kjip følelse! Hvis du ikke er overbevist, men kjenner deg igjen i situasjonen, bør du spørre deg; Hvorfor er jeg sulten? Det mangler i hvert fall ikke på kaloriinntak. Og det skyldes ikke at du er en glupsk jævel.

Korn
Om korn, vet jeg ikke. Teoriene er ganske helhetlige. Jeg forstår det slik: Veldig få arter spiser korn naturlig. Et eksempel på arter som gjør det, er fugler. Men de har krås (en egen del av fordøyelsessystemet som behandler kornet blant annet med småstein) Dyr spiser ikke korn (bortsett fra i menneskeskapt dyrefôr) fordi korn bruker sitt forsvarsbudsjett på kjemikalier som gjør at dyrene som spiser det blir syke. Fra naturfagen vet jeg at alle dyr eller vekster har ulike strategier på å unngå å bli spist (hvis de ikke sprer seg gjennom avføring). Dyr kan rømme, noen kamuflerer seg, noen spiller avskrekkende, noen stikker med pigger og noen er rett og slett giftige. Planter kan ikke rømme, og må velge andre måter «forsvare seg» på. Nøtter har et tykt og hardt skall og har lagt forsvarsbudsjettet sitt i det. Korn har lagt sitt i den kjemiske sammensetningen. Av denne grunn må kyr og buskap betale med elendig helse sammenliknet med verdens frie dyr. På samme måte som oss mennesker. Vi spiser korn, og en stor del av oss tåler det ikke. Teorien går ut på at korn bryter ned tarmens naturlige evne til å være «dørvakter» for ting som passerer gjennom systemet. Når stoffer som burde vært stoppet, likevel finner veien inn i kroppen, kalles dette «lekk tarm» og kan være skyld i mange betennelsestilstander i kroppen. Les mer om dette i Pål Jåbekks bok, «Helt naturlig mat og trening».

Ok – dette er teori. Ikke min teori, men hva synes jeg etter at jeg kuttet ut korn, i trekvart år, spiste korn et par uker igjen, og har nå kuttet det igjen? Jeg tror det stemmer. Hvorfor? Les dette:

To uker etter jeg har kuttet korn: Halsbrannen er borte. Jeg kan til og med drikke cognac uten sure oppstøt, og UTEN MEDISINER. (Jeg er vanligvis svært restriktiv med Caps lock)

Husker du gummislimet bak i svelget. Det er borte. Det får umiddelbart et lite tilbakefall om jeg skulle spise en lompe f.eks.

Magen? Jeg gikk på do 30 ganger om dagen, og ble anbefalt av legen å kjøpe våtservietter å tørke meg med for å skåne slimhinnen i rumpa. Magen er blitt tilnærmet bra. Er det mulig? Jeg kan bare ydmykt takke for rådene.

Allergien? Da bjørkepollensesongen 2014 var på sitt verste, var jeg umedisinert. Jeg som pleide å ta kortisonsprøyter og gå på full antihistamindose. Jeg som brukte nesepray og astmaspray med kortison, øyedråper, hyppig bruk av nesehorn og kald, våt klut over øynene hvert eneste år for å overleve sesongen. Jeg kunne arbeide ute med bilen. En kompis av meg, som er like ille plaget, sa; «I år er det ille, Halvor». «Jeg kjenner ingen ting, jeg», sa jeg.

Det er nesten så jeg føler at jeg juger. Men det gjør jeg ikke.

I dag
Så nå er det snart februar 2015. Pål fulgte meg opp i mange måneder. Han kom til Svelvik fra Holmestrand hver uke. Helt uten betaling eller noen form for gjenytelse. Det skulle egentlig bli et bokprosjekt, men den planen falt i fisk av andre grunner. Pål Jåbekk fortsatte prosjektet likevel, med uforminsket styrke. Helt uselvisk hjalp han meg, en fremmed person. Ofret mange timer. Jeg gikk ned i vekt (11-12 kg) og fikk meget bedre helse. Da sommeren kom, reiste vi (familien) til Thailand. Det ble fryktelig vanskelig å holde et godt kosthold, og ting skled ut. Jeg sank til og med så lavt at jeg spiste Snickers, med høyglukose maissirup, transfett og belgfrukter (peanøtter). La meg si det til deg: Det er dritt for kroppen, og sukker er avhengighetsskapende. Da jeg kom tilbake til Norge, forsøkte jeg å ta meg sammen. Jeg klarte meg sånn halvveis. Vekta var noenlunde stabil, men da vi gikk inn adventstid, skled kostholdet ut med søtsaker og den salgs. I julen spiste jeg brød i ren selvforakt. Det tok bare et par dager før plagene mine var tilbake. Når det nye året nå har begynt, har jeg fått en medsammensvoren, nemlig kona mi. Det virker utrolig mye lettere nå, å ha en dele dette med, for produktene i butikkene er ikke akkurat på din side om du vil spise naturlig karbohydratfattig mat. Når man er to om det, er det lettere å lage gode middager og være kreativ. Vi skriver snart februar, og plagene mine er forsvunnet igjen. I år er jeg meget spent på hvordan det blir med pollen. Er det virkelig mulig at dette er svaret på den plagen? Det er fortsatt vanskelig å tro.

4 kommentarer om “Gjestepost: Ett års helsereise”

  1. Min søster har spist lavkarbo i 8 – 10 år. Hun var før veldig plaget med allergi /høysnue. Måtte bruke medisiner fra februar og ut hele sommerhalvåret. Måtte «blåse» seg med astmaspray før sykkel og skiturer, og gjerne underveis også. Hun har ikke brukt allergimedisiner på mange år, det er helt borte. Så at det har en sammenheng er det nok ingen tvil om.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s