Edsvorne menn

All-jurors
Fra filmen 12 edsvorne menn

Tenk deg en rettsak hvor den anklagede skal ha begått en alvorlig forbrytelse. En jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Men forbrytelsen i denne saken er innviklet og spørsmålet om skyld avhenger av avansert kunnskap og kjennskap til spesifikke fagfelt som juryen ikke har. Derfor henter begge sider av saken inn ekspertvitner. Aktoratet, som representerer myndighetene, har inne et ekspertvitne som juryen kjenner fra offentligheten. Han har jobbet med myndighetene i slike saker lenge og ingen ser noen grunn til å tvile på hans ekspertise. De anklagede derimot baserer saken sin på at aktoratets ekspertvitne i denne saken tar feil. De vet at den anklagede er uskyldig og har innkalt et eget ekspertvitne som vil vise uten tvil at aktoratets ekspert i denne saken tar feil. Problemet er at ekspertene argumenterer med sitt fagspråk. De snakker om avanserte fysiologiske prosesser, om målemetoder som har feilkilder og avanserte statistiske modeller. Faktisk er begge ekspertene blant de beste i sitt felt og det er ingen i rettsalen som har noen som helst kompetanse til å avgjøre hvem av de som har rett i sine motstridene syn. I denne saken tar aktoratets kjente og kjære ekspert feil. Mens forsvarets mer ukjente, men likefult kompetente ekspert, har rett og har argumentert for sin sak helt rett. Den anklagedes liv hviler så i hendene til en gruppe mennesker uten kompetanse til å avgjøre hvilken ekspert som har rett og de har valget mellom et kjent og trygt fjes som har gjort en god jobb i lang tid og et ukjent fjes som står der og sier at den folkekjære eksperten tar feil om grunnleggende ting i sitt eget felt. Juryens avgjørelse er lett å forutse.

I mai 2017 presenterte Erik Arnesen, som representant for Nasjonalt råd for ernæring, en oppdatert rapport om vitenskapen knyttet til fett og spesielt mettet fett og en anbefaling om videre rådgivning om mettet fett. Arbeidsgruppen bak den nye gjennomgangen av kostrådene knyttet til fett, bestod av Erik Arnesen, Jøran Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl. Presentasjonen var bestilt av Helsedirektoratet og bakgrunnen for bestillingen var de siste årenes store mengder medieoppslag og forskningsartikler som har stilt spørsmål ved om mettet fett er skyld i hjerte- og karsykdom. Mange av artiklene stiller ikke engang spørsmål ved advarsler mot mettet fett, men sier i stedet rett ut at mettet fett er blitt uskyldig dømt. Kritikken mot kostrådene som sier vi må spise lite mettet fett, ser faktisk bare ut til å øke i styrke. Nasjonalt råd for ernæring konkluderte med at det var mindre tvil enn noen gang om mettet fett sin rolle i hjerte- og karsykdom og at de eksisterende rådene kom styrket ut av deres prosess.

I min jobb underviser jeg innimellom i et enkelt ernæringsfag. På pensum står blant annet myndighetenes kostholdsråd og begrunnelsen for disse. I tillegg står en grunnbok i ernæring fra 2015 skrevet av en rekke eksperter i sitt felt og redaktøren av boka den internasjonalt høyt anerkjent forskeren fra Danmark, Arne Astrup. Astrup har blant annet skrevet kapitlet i boka om sammenhenger mellom kosthold og hjerte- og karsykdom.

Når vi i undervisningen kommer til temaet mettet fett, vet studentene godt at det er noe man skal holde seg unna, det er en del av den kollektive bevisstheten. Som Leonard Cohen så treffende sa det: «everybody knows». Dessuten står det uttrykkelig i myndighetenes kostholdsråd. Problemet er bare at det står noe ganske annet i ernæringsboka de også har på pensum. Der står det blant annet om en av de største metaanalysene på feltet som viste at det «[…] ikke fantes en signifikant association mellem intaget af mættet fedt og udviklingen av åreforrkalkning.» og videre at dette «…bryder med den hitidige opfattelse baseret på observationelle undersøgelser, at intaget av mættede fedtsyrer fremmer udviklingen av åreforkalkning.» Astrup går gjennom mulige svakheter og potensielle feilkilder i forskningen og refererer også til andre analyser som når han skriver: «I 2013 og 2014 er metaanalyser av alle de randomiserede studier nået frem til at der ikke opnås en nedsat forekomst af IHS (Iskemisk Hjerte Sykdom) ved at skifte mættet fedt med polyumøættet fedt.» Totalt sett, er budskapet at det ikke finnes særlig vitenskapelig grunnlag til å advare mot mettet fett og at det å bytte ut mette med umettet fett, ikke gir mindre hjerte- og karsykdom.

Studentene mine reagerer på at de får servert to motstridende syn, og jeg forsøker å vri det hele til noe positivt. «Dette har de bare godt av, for nå får de se hvordan vitenskap er i praksis», tenker jeg. Jeg forklarer at vi som fremtidige fagpersoner må tåle å være i et fagmiljø som ikke alltid er preget av konsensus. Faktisk blir det sagt at det ikke finnes noen større trussel mot utvikling av ny kunnskap enn konsensus. Kanskje er det lærerikt å se i praksis at sannheter sjelden er skrevet i stein og om noen skulle spørre dem om råd i fremtiden, så må de lære å være nyanserte i sine svar. Personlig synes jeg det er utrolig interessant med slike saker, og det gir meg lyst til å finne ut av hvem som har rett og gir meg en unnskyldning til å tilbringe gode timer i medisinske databaser. Men jeg er redd studentene sjelden deler min entusiasme, de vil helst ha det endelige og uforanderlige svaret servert på et fat. Skolesystemet i Norge har ikke forberedt dem på dette.

Den lille diskrepansen mellom en enkel fagbok og myndighetenes råd, er et lite gløtt inn i et vitenskapelig miljø preget av et intellektuelt kjempeslagsmål som bare varer og varer. Konflikten omhandler skyldspørsmålet til mettet fett. Skal det dømmes for å gi oss hjertesykdom, eller er det en uskyldig bivåner som var på feil sted til feil tid? Ekspertene sier imot hverandre, men kostholdsrådene som regelmessig gis oss fra myndighetene er å regne som juryens dom. Når Helsedirektoratet nå har fått sin rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, har de som jury, forståelig nok, valgt å stole på det kjente og kjære ekspertvitnet.

Grunnen til at saken om mettet fett om mulig er verre enn eksemplet jeg innledet med, er at dommen som fant mettet fett skyldig, ikke har ført til at mettet fett blir låst inne, men det har ført til at hele samfunnet rundt oss, i fra vareutvalg i butikker til hva som står i skolebøker, er formet av dommen og dommen påvirker helsen til oss alle, hvilke sykdommer vi får og hvor lenge vi lever. Vi kan ikke ta feil i dette skyldspørsmålet.

I løpet av de siste 10 årene har det kommet ut en rekke bøker som alle omhandler historien om, og vitenskapen bak advarsler mot mettet fett. De er både fornøyelig og skuffende lesning. Skuffende fordi de forteller en historie hvor de vitenskapelige idealene ikke har vært holdt høyt i hevd. Felles for bøkene er ikke at de sier at mettet fett er helt uskyldig, men de sier at det ikke finnes bevis nok for å dømme og at man derfor ikke kan advare mot det, ettersom det kan føre til at den egentlige synderen går fri. Hjerte- og karsykdom er utbredt og noe vi både ønsker og kan forebygge, men vi må vite hvem den skyldige er. Et stort og stadig voksende internasjonalt fagmiljø, mener vi må la tvilen komme den tiltalte til gode og rette oppmerksomheten mot andre potensielle skyldige som utvilsomt var på åstedet.

Jeg drar rettsaksanalogien langt her, fordi jeg liker prinsippet om at tvilen må komme den tiltalte til gode, og i tilfellet med mettet fett ser det ut som at det stikk motsatte er gjort. Det finnes ingen sterke bevis hevder mange. Dette er ikke som røyking og lungekreft hvor bevisene er overveldende og sterke. Mettet fett ser ut til å ha blitt dømt på grunnlag av en lang rekke usikre indisier som alle kan og blir kritisert, og alle tvilsspørsmål ser ut til å ha blitt brukt til å styrke dommen.

Da Nasjonalt råd for ernæring gikk gjennom vitenskapelige artikler publisert fra 2010 til 2016 viste deres konklusjoner at mettet fett fortsatt var å regne som skyldig i forbrytelsen hjerte- og karsykdom. Mettet fett burde i stor grad skiftes ut med flerumettet fett hevdet rådet. Dette er det samme som Helsedirektoratet har sagt i lang tid og det samme som står i Nordic Nutrition Recommendations, som våre kostholdsråd kommer fra.

Men samme måned som rådet konkluderte, på en måte som på ingen måte rokket ved deres tidligere arbeid eller konklusjoner, publiserte tidsskriftet Nutrition Journal en ny metaanalyse som konkluderte på følgende måte: «Available evidence from adequately controlled randomised controlled trials suggest replacing SFA (Saturatet Fatty Acids) with mostly n-6 PUFA (Poly Unsaturated Fatty Acids) is unlikely to reduce CHD (Coronary Heart Disease) events, CHD mortality or total mortality. The suggestion of benefits reported in earlier meta-analyses is due to the inclusion of inadequately controlled trials. These findings have implications for current dietary recommendations.» Artikkelen sier altså at det å bytte ut mettet fett med flerumettet plantefett ikke vil gi noen fordeler når det gjelder hjerte- og karsykdom og dødelighet, og årsaken til at tidligere analyser har kommet med denne konklusjonen er at de har inkludert studier som ikke er gode nok.

Konklusjonen til denne artikkelen er derfor stikk i strid med den til Arnesen, Retterstøl og Hjelmesæth. Ekspertene strides, men juryen må dømme. Enten tar begge sider feil, eller så har én rett og den andre tar feil. Det er de eneste alternativene når to gjensidig utelukkende og motstridende konklusjoner møtes. Tvilen kommer i hvert fall ikke den tiltalte til gode. Det bør dog påpekes dette prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ikke egner seg særlig godt i folkehelsearbeid, i hvert fall ikke som et absolutt prinsipp. Om enhver liten tvil eller et hvert vitenskapelig resultat som ikke passet inn var nok til å forkaste en teori, så ville vi ikke kunne gitt noen anbefalinger i det hele tatt. Så vi må ofte overse tvil og forsøke å komme frem til det mest sannsynlige svaret. Det er bare det at i saken mot mettet fett, diskuteres egentlig ikke om det er litt tvil, men om mettet fett i det hele tatt noen gang var på åstedet.

27. april i år dukker det opp en artikkel på forskning.no med overskriften «– Mettet fett tetter ikke blodårene». Artikkelen handler om den massive motstanden mot å advare mot inntak av mettet fett og det siste tilskuddet i kritikken, en artikkel kalt «Saturated fat does not clog the arteries: coronary heart disease is a chronic inflammatory condition, the risk of which can be effectively reduced from healthy lifestyle interventions» publisert i British Journal of Sports Medicine.

Bare en drøy uke seinere dukker en ny artikkel opp på forskning.no, denne gang med overskriften: «– Fortsatt solid støtte for råd om mettet fett». Artikkelen innledes av en bilde av Erik Arnesen og også medlem i Nasjonalt råd for ernæring, Liv Elin Torheim, som sammen holder deres rapport til Helsedirektoratet. Forskning.no skriver: «En reduksjon av mettet fett i kosten vil kunne redde mange mennesker fra hjertesykdom i framtida, skriver Arnesen, Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl i rapporten, hvor de gjør grundig rede for forskningen de har lagt til grunn for konklusjonene sine.»

Kanskje er det en egentlig en rettsak vi trenger. En vitenskapelig rettsak hvor hver side av mettet-fett-debatten får fremlegge sine bevis og juryen består av eksperter på vitenskapelig metode, statistikk og fysiologi. Det er vanskelig å se hvordan vi ellers skal få løst konflikten uten at det går alt for lang tid med usikkerhet. Slike saker som dette finnes ikke, men noe liknende har skjedd.

Den svenske legen Annika Dahlqvist fikk sin helse drastisk forbedret da hun endret sitt kosthold til et karbohydratredusert kosthold med mye fett (ofte kalt Low Carb High Fat, LCHF). Siden har hun brukt mye av sin tid på å jobbe med et slikt kosthold for å forbedre menneskers helse. Men i 2005 rapporterte 2 ernæringsfysiologer henne til Socialstyrelsen, det som tilsvarer Statens helsetilsyn i Sverige. Hun ble rapportert fordi de to ernæringsfysiologene mente hun satte pasienters liv i fare når hun behandlet overvekt og diabetes type 2 med LCHF. Dahlqvist ble også tvunget til å si opp sin jobb som allmennlege i 2006 da hun ble bedt av sin sjef ved Njurunda vårdcentral om å slutte å anbefale karbohydratredusert kost. Etter to år med saksgang, som tvang Socialstyrelsen til å gå gjennom det vitenskapelige grunnlaget, ble Dahlqvist frikjent. I rapporteringen av saken i den svenske Läkartidningen skriver de: «Att behandla överviktiga och diabetes typ 2-patienter med kolhydratfattig och fettrik kost överensstämmer med vetenskap och beprövad erfarenhet.»

Nå viser ikke denne saken mot Dahlqvist at mettet fett er ufarlig, men vi må huske at de som meldte henne for brudd på legeeden hadde, som de aller fleste, lært at lite karbohydrater og mye fett var skadelig, spesielt for de som var overvektige og hadde type 2 diabetes. Det var den allmenne oppfatning, det som ble undervist på høgskoler og universiteter (og som ennå undervises i Norge) og det var bare få som hardnakket hevdet at det ikke var skadelig. Alle visste jo det. Men når bevisene ble krevd gjennomgått, viste det seg at det majoriteten hevdet, var feil.

Mye av denne konflikten har nok også sin gode grobunn i det ernæringsvitenskapelige fagmiljøet som sliter med et frynsete rykte. I 2015 skrev den amerikanske journalisten Nina Teicholz en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet BMJ kalt: «The scientific report guiding the US dietary guidelines: is it scientific?» Teicholz gav i 2014 ut boka, «The Big Fat Surprise: Why Butter, Meat and Cheese Belong in a Healthy Diet», en grundig gjennomgang av historien bak anbefalinger om å redusere fettinnhold og innhold av mettet fett hvor hun legger frem en historie preget av økonomiske interesser, personlig vinning, feilslått politikk og dårlig vitenskap. Konklusjonen er at det ikke er grunnlag, og aldri fantes grunnlag, for å advare mot verken mye fett eller mye mettet fett i kosten. I artikkelen i BMJ kritiserte hun den amerikanske Dietary Guidelines Committee, som utformer kostholdsanbefalingene, blant annet for å ikke følge god vitenskapelig standard og for å være forutinntatte.

Artikkelen skapte en enorm reaksjon rettet mot BMJ og over 180 fagpersoner verden over tok kontakt med tidsskriftet med sin bekymring og krevde artikkelen trukket. Brevet deres kan leses her. Blant dem som underskrev på kravet om å trekke artikkelen var Kåre Norum, tidligere leder ved klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo og lang forkjemper for fettreduksjon i Norge. Kåre Norum illustrerte ofte holdningsproblemene som er utbredt i ernæringsvitenskapen, blant annet da han med sin professortittel i 2004 gikk ut i VG og kalte indremedisiner Fedon Lindberg en kommersiell amatør. Bakgrunnen var at Kjell Magne Bondevik fulgte Lindberg sine råd om å spise litt mindre raffinerte karbohydrater og litt mer fett.

Også Jan I. Pedersen som også er å finne ved avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO skrev under på brevet som i starten skriver: «Because the “investigation” as a whole is so riddled with errors, we urge the BMJ to retract it, not only to inform your readers, but also to protect the BMJ’s credibility.» Og brevet avslutter like polemisk med: «In summary, the Teicholz/BMJ “investigation” is based on non-facts.  Such a paper has no place in the pages of a prominent scientific journal and should be retracted.» Dette er sterkere ord enn det som er vanlig i slike saker. Det er et språk man kunne forventet om Andrew Wakefield sin forskning som fabrikkerte data om skadeeffekter av vaksiner, men ikke om en artikkel som denne. Reaksjonen sier mye om det ernæringsfaglige miljøet.

Og det å kreve en slik artikkel trukket er ingen liten sak, og grunnlaget for å trekke en artikkel skal være alvorlige feil ved den. Men redaksjonen i BMJ fant ingen alvorlige feil og i 2016 så de seg nødt til å gi ut en pressemelding der de skrev at de de ikke fant grunnlag for å trekke artikkelen. De hadde til og med gitt artikkelen til to uavhengige forskere som gikk gjennom Teicholz sin artikkel og som konkluderte med samme bekymringer som Teicholz om måten kostholdsanbefalingene ble til. BMJ støttet Teicholz, ikke de over 180 internasjonalt anerkjente forskerne som sammen mente at dette ikke hørte hjemme i et vitenskapelig tidsskrift.

Teicholz ble ikke bare møtt med kritikk. Flere prominente forskere stod bak henne, blant dem Arne Astrup, som uttalte til nettstedet Cardiobrief: “The Dietary Guidelines Advisory committee seems to be completely dissociated from the top level scientific community, and unaware of the most updated evidence.

I 1957 klassikeren «Tolv edsvorne menn» forsøker hovedpersonen, spilt av Henry Fonda, å overbevise de 11 andre jurymedlemmene han sitter sammen med, om å frikjenne en som er anklaget for å ha drept sin egen far. Fonda mener, som det eneste medlemmet av juryen, at de bør la tvilen komme den tiltalte til gode. De andre 11 vil dømme den anklagede og bli ferdig med jobben. Men fordi juryen må komme med en enstemmig dom, tvinger hovedpersonen de andre medlemmene til å ta diskusjonen og det vises gradvis at de har latt sin dom være preget av forutinntatthet om blant annet kriminelt belastede områder, og noen vil bare bli fortest mulig ferdig med jobben. Etter hvert som fordommene kommer til syne, begynner stadig flere i juryen å tvile på om den anklagede er skyldig, inntil de enstemmig bestemmer seg for å la tvilen komme den tiltalte til gode og dømmer enstemmig ikke-skyldig.

Same shit, same wrapping

I arbeidet med å hjelpe befolkningen med å ta gode helsevalg, står Helsedirektoratets kostråd sentralt. Rådene er for folk flest (friske mennesker, hvem nå det er) og utformet på en folkelig måte. De er matvarebasert fremfor næringsstoffbasert, og de er generelt sett positiv formulert. De sier ting som «La magre meieriprodukter være en del av det daglige kostholdet.» Fremfor å si «Unngå fete meieriprodukter«. De eneste rådet som er formulert negativt er det om sukker, som sier, «Unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags.»

Jeg liker kostråd som er formulert positivt og som er matvarebaserte. Jeg liker dem aller helst enkle og minimalistiske, slik som Michael Pollan sin, «Eat food. Not to much. Mostly plants.» Nå virker det som om Pollan sitt råd om å spise mest planter er basert på en manglende kunnskap om både økologi og helseeffekter av animalsk mat, så rådet er kanskje ikke det beste, selv om det nok er godt nok for de fleste. Men formuleringen, den er fantastisk. Spis mat, ikke næringsstoffer.

«Not to much.» er et velmenende råd. Det rådet er det få som har noe imot og det er så mildt sagt. «Not to much» fremfor for eksempel, «Don’t over eat«. Eller, «Don’t get fat!»

Kanskje det er dette rådet vi skal gi til alkoholikere og andre rusmisbrukere også. «Not to much.» Bare litt. Å spise for mye, er selvsagt er valg man har, eller hva?

Det å fortelle folk at de ikke må spise for mye, og selvfølgelig også bevege seg nok, har lenge stått sentralt i råd knyttet til folkehelse. Vi som har helsefaglig utdanning lærer det på skolen hele gjengen. Er man overvektig må man spise mindre og trene mer, og når vi har lært det på skolen forkynner vi det i det ganske land, med håp om at det skal virke. Veien til et visst overlunket fantasisted (evt. til Gehenna) er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Kostråd nummer to, eller det nest øverste kostrådet i listen til Helsedirektoratet sier: «Ha en god balanse mellom hvor mye energi du får i deg gjennom mat og drikke, og hvor mye du forbruker gjennom aktivitet.»

Er det virkelig noen som tror at vi kan bekjempe overvekt med å fortelle folk at de må passe på energiinntaket? Burde vi ikke da se en effekt av at befolkningen har blitt fortalt dette i årevis? Og er det ingen som har tenkt tanken at dette rådet kanskje til og med kan gjøre vondt verre, gjennom legge skylden på individet og underforstått si at det hele handler om viljestyrke.

Men dette må jo liksom bare sies. Uten dette rådet ville vi jo ese ut hele bunten fordi vi da får et frikort til både å spise og sofaslite så mye vi vil.

Vitenskapelig sett har ikke rådet noe for seg i det hele tatt. Det hjelper ikke å si til folk at de må passe på energiinntaket. Ikke litt engang. Så hvorfor sies det da? Hvorfor trykkes det på plakater og settes sentralt i helsemyndigheters «gode» råd?

Og viktigst av alt, når skal noen tørre å si at det rådet bør tas bort? Det er ikke hensiktsmessig, det er bare tull.

«…scientific training is not well designed to produce the man who will easily discover a fresh approach.«
 
-Thomas Kuhn

Tarmskylling av hjernens irreganger – en studie i helrødt


“People gain weight if they take in more energy than they use and lose weight if they take in less energy than they use.”

Sitat fra rapporten til World Cancer Research Fund, en av rapportene som statens kostholdsråd hviler tungt på.

Serenity now!

Så, 5 januar i år la foreningen Kostreform for bedre helse frem sine egne kostholdsråd til nasjonen, fordi de mener myndighetenes råd er for dårlige. Jeg var med på å utforme disse rådene, men da de kom ut oppdaget jeg til min forferdelse at mange reagerte negativt på dem.

I forbindelse med Kostreform sine kostholdsråd kom dette debattinnlegget på trykk hvor usaklige, usmaklige og useriøse ytringer som «Statens kostråd gjør folk syke» ble fremmet. Heldigvis kom Thomas Olsen, Vegard Lysne og Erik Arnesen til unnsetning, og med med lynende intellekt og logikk argumenterte de debattinnlegget vår i filler og viste hvor skapet egentlig skal stå (litt til venstre for senga, bortenfor vinduene). I et desperat forsøk på å redde ansikt i en situasjon hvor logikk, rasjonalitet eller empiri ikke var på min side, skrev jeg dette svaret. Der fikk jeg også kommentert generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Lisbet Rugtvedt, sine svært flotte, kritiske og faglig sterke innvendinger mot rådene og måten de var lagt frem på. Også Erik Hexeberg svarte på deler av kritikken her. Men jeg innser selvfølgelig at jeg tok feil og står nå med hatten i hånden og håper på tilgivelse. Selvfølgelig er det ikke noe galt med myndighetens råd og jeg fnyser nå av påstander om at de har gjort oss syke. FNYS!

I etterkant av oppstyret rundt Kostreform sine råd kom en uventet serie med hendelser. Helsedirektoratet endte med å gå gjennom det vitenskapelig grunnlaget for sine råd og innså da at de faktisk var av for dårlig vitenskapelig kvalitet. De innså og innrømmet blant annet at de har gjort anbefalinger basert på svake korrelasjoner og at de har latt seg påvirke av miljøhensyn, kommersielle interesser og en rekke andre aspekter som ikke har med sunnhet å gjøre. Faktisk innrømmet de at rådene er mer politiske enn vitenskapelige. Disse innrømmelsene kom samtidig med oppdagelsen av at griser faktisk kan fly.

Råd 2: Det anbefales at man opprettholder balanse mellom energiinntak og energiforbruk.

Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer. 2011

Denne uken kom også rapporten Utviklingen i norsk kosthold. Matforsyningsstatistikk og forbruksundersøkelser 2014 ut. Og hele nasjonen gledet seg.

I følge flere medier spiser vi dessverre fortsatt feil. Vi spiser for eksempel for mye kjøtt. Mitt budskap til alle dere som er med på å dra opp snittet for kjøttinntak er derfor at dere tar dere sammen! Dere vet at det er farlig. Det står jo her i VG. Rødt kjøtt gir deg tarmkreft og mettet fett tetter blodårene dine som et tett sluk fylt med ribbefett. Dette kan da ikke være så vanskelig å forstå? Det er absolutt ingen tvil om at et vegansk kosthold er det beste både for vår helse, og også for klimaet. Kuer fiser jo så fælt.

A child of five could understand this. Fetch me a child of five.
Groucho Marx

NRK.no får vi høre at tilliten til myndighetens råd er lav. Hvorfor er over min fatteevne, men jeg er redd vi har blitt forledet av sjarlataner og taskenspillere. Rådene har jo alltid gitt de forventede resultater når de følges og studier viser entydig at dette faktisk er den sunneste måten å spise på. Faktisk er det velkjent at de sunneste menneskene i verden spiser nøyaktig slik anbefalingene er og med tanke på at vi mennesker har utviklet oss på et kosthold i hovedsak basert på fullkorn, margariner, frukt og grønt og skydd både mettet fett og rødt kjøtt som pesten, så er det også et sterkt logisk evolusjonært argument bak rådene.

Da Grok våknet sulten på den afrikanske savannen, passet han alltid på å få i seg en brødskive før han la ut på dagens jakt. Mennesket forstod tidlig viktigheten av å fylle glykogenlagrene før de skulle prestere. Grok passet også på å plukke nok gressfrø til sine barn, for tidlig kom forståelsen av at menneskebarn blir feilernært uten gressfrø i kosten.

Helsedirektør Guldvog uttaler til NRK: «Noen lurer kanskje på om vi driver og koker sammen disse rådene på egen hånd – slik er det ikke. Vi bruker den beste forskningen i verden.»

Ja da så. Et øyeblikk der var jeg redd for at dere lagde rådene selv. Det hadde gjort seg. Det er godt å vite at dere bare gjentar det internasjonale råd sier. Og ettersom du er 100% sikker Guldvåg, på at rådene dere serverer videre er så vitenskapelige de kan bli, at de kun er basert på hva som gir best mulig helse og ikke på noen måte har store svakheter, så stoler jeg på deg. Det ville jo vært tullete, ja nærmest delirisk av meg å tro at jeg skulle inneha kunnskap som alle disse internasjonale anerkjente og faglig dyktige vitenskapsfolkene med den aller høyeste grad av integritet, ikke innehar.

Men jeg forstår at det er lett å bli forvirret. Folk sier jo så mye rart. Men mye handler om tolkning. For eksempel:

I den vitenskapelige artikkelen Plant sterols in food: no consensus in guidelines, fremhever artikkelforfatterne at produkter som Vita Proaktiv (som blant annet Nasjonalforeningen for folkehelsen går god for) med plantesteroler, utvilsomt er sunne, at det ikke finnes noen usikkerhet knyttet til dette og at det også er fullstendig enighet i de vitenskapelig miljøene om dette. I hvert fall er det sånn jeg tolker den.

Når Hu og Bazzano i Nutrition, Metabolism and Cardiovascular Disease skriver at «In light of this evidence from randomized controlled trials, dietary guidelines should be re-visited advocating a healthy low carbohydrate dietary pattern as an alternative dietary strategy for the prevention of obesity and cardiovascular disease risk factors.» Så mener de selvsagt ikke at man også skal anbefale lavkarbo som et alternativ for dem med risiko for hjerte- og karsykdom. De mener selvfølgelig det motsatte. For om du ser nøye etter, ser du at artikkelen ble publisert 24. april, også kjent som bakvendtdagen. Å se etter bakvendtdager i studier er en av de grunnleggende ferdighetene vi lærer når vi studere naturvitenskapelige fag.

Og da en gjeng med obsternasige forskere i Annals of Internal Medicine 2014 skrev «Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats.«, så er det viktig å huske at til tross for hva slubberter som dette skulle si, er det likevel bred vitenskapelig enighet omkring alle våre kostholdsråd som sier at vi bør få bort mettet fett og få inn flerumettet plantefett.

Var det forresten noen som fikk med seg noen av de tullete artiklene som florerte for litt siden med titler som Ending the war on fat, We were wrong about saturated fats,  eller The science of saturated fat: A big fat surprise about nutrition? Vel da håper jeg DU vet bedre enn å tro på det som står i media. I stedet vil jeg sitere Professor II ved UiO og VG vektklubbs ukronede ekspert, Jøran Hjelmesæth, som fra talerstolen i Studentersamfundet for noen år siden avsluttet sitt innlegg om offentlige kostholdsanbefalinger med «Stol på staten!«. For vi må stole på staten. Hvem skulle vi ellers stole på?

Uansett, dette var en liten digresjon, poenget var selvsagt at som Guldvåg sier: «Vi bruker den beste forskningen i verden.»

I andre nyheter denne måneden er det fastslått at lavkarbo likevel er farlig. Dette kom frem i Aftenposten nylig da supermegaeksepert Lars T. Fadnes så klokt sa at «Forskning viser at de som spiser mye grove kornprodukter har rundt 20 prosent lavere risiko for å dø av hjerte- og karsykdom.«* Og videre: «De som spiser mye rødt kjøtt har ca 30 prosent høyere risiko for å dø tidlig på grunn av blant annet hjerte- og karsykdom. Risikoen for tykktarms- og endetarmskreft og diabetes type 2 øker også.» Sandnes er kanskje for folk flest kjent som mannen som nylig oppdaget at korrelasjon likevel er det samme som kausalitet.

Altså, det har skjedd mye i det siste som kan skape forvirring i et lettpåvirkelig sinn. Derfor, for å oppsummere: Grove kornprodukter er bra. Kjøtt er ikke bra. Stol på staten.

God natt!

I used to be a people-person…but people ruined that for me.

Ukjent 

*Sammenlignet med de som spiser gråstein.