Tarmskylling av hjernens irreganger – en studie i helrødt


“People gain weight if they take in more energy than they use and lose weight if they take in less energy than they use.”

Sitat fra rapporten til World Cancer Research Fund, en av rapportene som statens kostholdsråd hviler tungt på.

Serenity now!

Så, 5 januar i år la foreningen Kostreform for bedre helse frem sine egne kostholdsråd til nasjonen, fordi de mener myndighetenes råd er for dårlige. Jeg var med på å utforme disse rådene, men da de kom ut oppdaget jeg til min forferdelse at mange reagerte negativt på dem.

I forbindelse med Kostreform sine kostholdsråd kom dette debattinnlegget på trykk hvor usaklige, usmaklige og useriøse ytringer som «Statens kostråd gjør folk syke» ble fremmet. Heldigvis kom Thomas Olsen, Vegard Lysne og Erik Arnesen til unnsetning, og med med lynende intellekt og logikk argumenterte de debattinnlegget vår i filler og viste hvor skapet egentlig skal stå (litt til venstre for senga, bortenfor vinduene). I et desperat forsøk på å redde ansikt i en situasjon hvor logikk, rasjonalitet eller empiri ikke var på min side, skrev jeg dette svaret. Der fikk jeg også kommentert generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Lisbet Rugtvedt, sine svært flotte, kritiske og faglig sterke innvendinger mot rådene og måten de var lagt frem på. Også Erik Hexeberg svarte på deler av kritikken her. Men jeg innser selvfølgelig at jeg tok feil og står nå med hatten i hånden og håper på tilgivelse. Selvfølgelig er det ikke noe galt med myndighetens råd og jeg fnyser nå av påstander om at de har gjort oss syke. FNYS!

I etterkant av oppstyret rundt Kostreform sine råd kom en uventet serie med hendelser. Helsedirektoratet endte med å gå gjennom det vitenskapelig grunnlaget for sine råd og innså da at de faktisk var av for dårlig vitenskapelig kvalitet. De innså og innrømmet blant annet at de har gjort anbefalinger basert på svake korrelasjoner og at de har latt seg påvirke av miljøhensyn, kommersielle interesser og en rekke andre aspekter som ikke har med sunnhet å gjøre. Faktisk innrømmet de at rådene er mer politiske enn vitenskapelige. Disse innrømmelsene kom samtidig med oppdagelsen av at griser faktisk kan fly.

Råd 2: Det anbefales at man opprettholder balanse mellom energiinntak og energiforbruk.

Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer. 2011

Denne uken kom også rapporten Utviklingen i norsk kosthold. Matforsyningsstatistikk og forbruksundersøkelser 2014 ut. Og hele nasjonen gledet seg.

I følge flere medier spiser vi dessverre fortsatt feil. Vi spiser for eksempel for mye kjøtt. Mitt budskap til alle dere som er med på å dra opp snittet for kjøttinntak er derfor at dere tar dere sammen! Dere vet at det er farlig. Det står jo her i VG. Rødt kjøtt gir deg tarmkreft og mettet fett tetter blodårene dine som et tett sluk fylt med ribbefett. Dette kan da ikke være så vanskelig å forstå? Det er absolutt ingen tvil om at et vegansk kosthold er det beste både for vår helse, og også for klimaet. Kuer fiser jo så fælt.

A child of five could understand this. Fetch me a child of five.
Groucho Marx

NRK.no får vi høre at tilliten til myndighetens råd er lav. Hvorfor er over min fatteevne, men jeg er redd vi har blitt forledet av sjarlataner og taskenspillere. Rådene har jo alltid gitt de forventede resultater når de følges og studier viser entydig at dette faktisk er den sunneste måten å spise på. Faktisk er det velkjent at de sunneste menneskene i verden spiser nøyaktig slik anbefalingene er og med tanke på at vi mennesker har utviklet oss på et kosthold i hovedsak basert på fullkorn, margariner, frukt og grønt og skydd både mettet fett og rødt kjøtt som pesten, så er det også et sterkt logisk evolusjonært argument bak rådene.

Da Grok våknet sulten på den afrikanske savannen, passet han alltid på å få i seg en brødskive før han la ut på dagens jakt. Mennesket forstod tidlig viktigheten av å fylle glykogenlagrene før de skulle prestere. Grok passet også på å plukke nok gressfrø til sine barn, for tidlig kom forståelsen av at menneskebarn blir feilernært uten gressfrø i kosten.

Helsedirektør Guldvog uttaler til NRK: «Noen lurer kanskje på om vi driver og koker sammen disse rådene på egen hånd – slik er det ikke. Vi bruker den beste forskningen i verden.»

Ja da så. Et øyeblikk der var jeg redd for at dere lagde rådene selv. Det hadde gjort seg. Det er godt å vite at dere bare gjentar det internasjonale råd sier. Og ettersom du er 100% sikker Guldvåg, på at rådene dere serverer videre er så vitenskapelige de kan bli, at de kun er basert på hva som gir best mulig helse og ikke på noen måte har store svakheter, så stoler jeg på deg. Det ville jo vært tullete, ja nærmest delirisk av meg å tro at jeg skulle inneha kunnskap som alle disse internasjonale anerkjente og faglig dyktige vitenskapsfolkene med den aller høyeste grad av integritet, ikke innehar.

Men jeg forstår at det er lett å bli forvirret. Folk sier jo så mye rart. Men mye handler om tolkning. For eksempel:

I den vitenskapelige artikkelen Plant sterols in food: no consensus in guidelines, fremhever artikkelforfatterne at produkter som Vita Proaktiv (som blant annet Nasjonalforeningen for folkehelsen går god for) med plantesteroler, utvilsomt er sunne, at det ikke finnes noen usikkerhet knyttet til dette og at det også er fullstendig enighet i de vitenskapelig miljøene om dette. I hvert fall er det sånn jeg tolker den.

Når Hu og Bazzano i Nutrition, Metabolism and Cardiovascular Disease skriver at «In light of this evidence from randomized controlled trials, dietary guidelines should be re-visited advocating a healthy low carbohydrate dietary pattern as an alternative dietary strategy for the prevention of obesity and cardiovascular disease risk factors.» Så mener de selvsagt ikke at man også skal anbefale lavkarbo som et alternativ for dem med risiko for hjerte- og karsykdom. De mener selvfølgelig det motsatte. For om du ser nøye etter, ser du at artikkelen ble publisert 24. april, også kjent som bakvendtdagen. Å se etter bakvendtdager i studier er en av de grunnleggende ferdighetene vi lærer når vi studere naturvitenskapelige fag.

Og da en gjeng med obsternasige forskere i Annals of Internal Medicine 2014 skrev «Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats.«, så er det viktig å huske at til tross for hva slubberter som dette skulle si, er det likevel bred vitenskapelig enighet omkring alle våre kostholdsråd som sier at vi bør få bort mettet fett og få inn flerumettet plantefett.

Var det forresten noen som fikk med seg noen av de tullete artiklene som florerte for litt siden med titler som Ending the war on fat, We were wrong about saturated fats,  eller The science of saturated fat: A big fat surprise about nutrition? Vel da håper jeg DU vet bedre enn å tro på det som står i media. I stedet vil jeg sitere Professor II ved UiO og VG vektklubbs ukronede ekspert, Jøran Hjelmesæth, som fra talerstolen i Studentersamfundet for noen år siden avsluttet sitt innlegg om offentlige kostholdsanbefalinger med «Stol på staten!«. For vi må stole på staten. Hvem skulle vi ellers stole på?

Uansett, dette var en liten digresjon, poenget var selvsagt at som Guldvåg sier: «Vi bruker den beste forskningen i verden.»

I andre nyheter denne måneden er det fastslått at lavkarbo likevel er farlig. Dette kom frem i Aftenposten nylig da supermegaeksepert Lars T. Fadnes så klokt sa at «Forskning viser at de som spiser mye grove kornprodukter har rundt 20 prosent lavere risiko for å dø av hjerte- og karsykdom.«* Og videre: «De som spiser mye rødt kjøtt har ca 30 prosent høyere risiko for å dø tidlig på grunn av blant annet hjerte- og karsykdom. Risikoen for tykktarms- og endetarmskreft og diabetes type 2 øker også.» Sandnes er kanskje for folk flest kjent som mannen som nylig oppdaget at korrelasjon likevel er det samme som kausalitet.

Altså, det har skjedd mye i det siste som kan skape forvirring i et lettpåvirkelig sinn. Derfor, for å oppsummere: Grove kornprodukter er bra. Kjøtt er ikke bra. Stol på staten.

God natt!

I used to be a people-person…but people ruined that for me.

Ukjent 

*Sammenlignet med de som spiser gråstein.

En liten tirade om brød, sirkus og falske dikotomier

Clair Cameron Patterson var mannen som først klarte å måle, med stor nøyaktighet, hvor gammel jorda er (ca.4,5 milliarder år). Han gjorde dette blant annet basert på måling av bly i ulike stoffer. Patterson oppdaget også etter hvert at forekomsten av bly overalt i naturen økte. Han skyldte helt riktig på tetraetylbly som ble tilsatt bensin. Gjennom flere offentlige høringer måtte han presentere sin grundige forskning på det økende blynivået i naturen og gjennom hele prosessen ble han motarbeidet av en betalt (av oljebransjen) fagperson hvis eneste arbeidsoppgave var å så tvil om Pattersens forskning, en forskning man egentlig ikke kunne så særlig tvil om. Patterson ble til slutt både mannen som oppdaget jordas alder og mannen som fikk slutt på bruken av bly i bensin. 

Jeg anser meg selv som en hyperskeptiker. Det er få mennesker jeg stoler på når det gjelder fagstoff og jeg foretrekker å sjekke faktaene selv. Å være skeptisk er standard innstilling på hodet til en vitenskapsperson. Man skal med andre ord møte alle kunnskap med en skeptisk innstilling. Enkelte som har vitenskapelig utdannelse misforstår dette med skepsis og kritisk sans og oppfatter det som at man alltid skal være skeptisk i en eller annen grad til all kunnskap. De ender ofte med å si at vi aldri kan være helt sikre på noe. Det er selvfølgelig feil. Vi kan være helt sikre å noe. Det finnes sannheter og de skal ikke undergraves av en misforstått skepsis.
I vitenskapen er det konsensus rundt det å bruke ordet teori om alt, selv om det ikke finnes noen muligheter for å motbevisning. Man sier for eksempel gravitasjonsteori, men dette er bare semantikk. Gravitasjonen er et faktum. Ingen kommer til å motbevise den. Å prøve å motbevise gravitasjonen er med andre ord et dårlig karrierevalg. Det samme gjelder evolusjonsteorien og andre «teorier». Språklig sett er det teorier. I praksis er det sannheter. Vi kan ikke lenger være kritiske til dem. Språket vårt og hele vårt begrepsapparat vil miste sin mening om vi plutselig skulle hevde at sannheter ikke finnes og at vi ikke kan vite noe sikkert.

Mitt ståsted er at jeg er en hyperskeptiker, men jeg holder også sannheter.

Det går stadig mer opp for meg at mediers konstruksjon av falske dikotomier (dikotomi = enten-eller) er en viktig årsak til manglede forståelse av verden, manglende forståelse av vitenskap og til mange menneskers manglende kritiske sans. Med falske dikotomier mener jeg situasjoner hvor vi får presentert en uenighet eller to motstridende synspunkter i en debatt mellom mennesker, først og fremst fagpersoner i dette tilfellet, hvor ett av synspunktene garantert er feil, men som likevel blir presentert som kvalitativt like godt som motsatsen.

Tenk deg en for eksempel en TV-debatt hvor to fagpersoner innen ernæring diskuterer karbohydratrestriksjon og en sier at vi trenger karbohydrater i kostholdet fordi hjernen trenger glukose (dette er vanlig å høre «eksperter» si) mens den andre sier at det trenger vi strengt tatt ikke, fordi kroppen kan produsere sin egen glukose og hjernen kan fint få mesteparten av energien den trenger fra ketonlegemer. I dette tilfelle har vi en person som utvilsomt tar feil og den andre har rett (man har sjekket, hjernen klarer seg fint i lang tid, selv om vi ikke spiser mat). Dette er ganske enkelt ikke en sak som er oppe til diskusjon.

Der mulig dette var et litt søkt eksempel, men jeg håper poenget likevel kommer frem. Om du tenker deg om, vil du sikkert komme på andre bedre eksempler fra ernæringens verden.

Dessverre er det slik at uansett hvor etablert sannhet man snakker om, så vil man klare å finne noen (som ofte er «fagpersoner») som er uenige. Det er enkle forklaringer på dette; Dette er en del av menneskets natur og det er rett og slett alltid nok idioter der ute å ta av.

Vi er opptatt av ytringsfrihet i Norge, men det at alle har rett til å si det de vil, betyr ikke at vi bør gi alle en mikrofon.

Innen klimaforskningen er det mange etablerte sannheter, men man vil alltid finne noen som ville trekke disse sannhetene i tvil. Om dette skjer på en TV-debatt eller i et TV-program vil kun de som har en inngående kunnskap om emnet se at den ene siden tar feil mens den andre har rett. De som ikke er fagpersoner har ingen grunn til å stole mer på den ene enn den andre, de får ofte like mye taletid og man må være en fagperson for å forstå hvem som presenterer dårlige argumenter. Slik fremstilles også ofte temaer knyttet til kosthold i media. Lavkarbo mot lavfett for eksempel, som om det var en konkurranse og dette var de to eneste måtene å spise på. En falsk dikotomi fordi massene vil ha sirkus. Jeg vet ikke helt om massene vil ha sirkus, eller om de bare tar det de får. Sirkus er det uansett.

Når det skapes slike falske dikotomier gir medier inntrykk av at den ene siden av saken er kvalitativt like god som den andre selv om den ofte ikke er det. For det finnes ofte ingen dikotomi. Det er ikke det ene eller det andre. Det er bare det ene. Den andre bør gå å ta seg ei bolle. I vitenskapen snakker man mest om sannsynlighet og ofte er en side så mye mer sannsynlig enn en annen at det er fullstendig uhensiktsmessig å diskutere. Medier vil gjennom å fremstille to synspunkter som kvalitativt like gode, når de ikke er det, undergrave god og riktig kunnskap. Men det er sånne medier er (og politikk).

En TV-debatt har sjelden som mål å kåre en vinner eller å gi et faglig balansert presentasjon av en sak. Få saker er fra et faglig synspunkt balansert. Det kan kanskje virke som om medier forsøker å ta et etisk riktig valg ved å belyse saker fra flere sider, men det er nå engang slik at mange saker ikke skal eller bør belyses fra flere sider. De burde belyses fra den rette siden og bare den rette. Mediene oppnår dermed det motsatte, de undergraver kunnskap og skaper usikkerhet hvor det ikke burde være noen.

Man kan tro hva man vil, men det endrer ikke på hva som er sant. Det er derfor det heter tro.

Når aviser presenterer fagstoff, ofte i form av forskningsnyheter, velger de ofte å spørre fagpersoner som mener vidt forskjellig ting, om å uttale seg. «Hva betyr disse resultatene?» Nok en gang kan det være at avisene føler de gjør noe riktig ved å belyse saken fra flere sider, men ofte har ikke saken egentlig flere sider. Dette må vi som lesere være klar over. Uansett hvor riktig noe er, finner man som sagt alltid noen som er uenige og det er disse som blir spurt om å uttale seg. Taletid er et dårlig mål på hvem som fortjener tillit. De som jobber i avisen har ikke faglig kompetanse til å avgjøre hvem som har rett og de har som mål å underholde og tjene penger. Sånn er det bare. Det er derfor kunnskap best fås fra fagfellevurderte tidsskrifter, selv om disse også har sine svakheter.

Noen saker bør presenteres unyansert fordi saken ikke har flere nyanser. «Verden er ikke svart hvit», kan man få høre, men dette er en uintelligent uttalelse, ettersom noen ting utvilsomt er enten svarte eller hvite. Det finnes dikotomier og det finnes nyanser. Vitenskapsfolk har som oppgave å finne ut av hva som er hva.

En gang ble jeg oppringt av NRK som skulle ha deltakere til Debatten. De spurte meg om et tema (husker ikke hva det dreide seg om) og jeg fortalte hvor jeg stod (de spurte selvfølgelig om hva jeg mente og da får jeg alltid lyst til å si at jeg ikke mener noe som helst, men vet noe med sikkerhet og forsøker å finne ut av det jeg ikke vet). Da svarte de at de allerede hadde personer med dette synspunktet, så de trengte å finne noen som mente noe annet. Det er slik debattene skapes.

Jeg får ofte høre, kanskje spesielt fra mennesker innen alternativbransjen (eller veganere), at «ingen har rett på sannheten». Til alle dere som drar denne frasen vil jeg bare si: Visst pokker har noen rett på sannheten. De som har rett har rett på den.

Det også viktig å være klar over at det ikke alltid det er mulig å finne ut av hva som er rett. Kanskje spørsmålet man har stilt ikke har et klart svar. Andre ganger har vi ganske enkelt ikke mulighet til å finne svaret. Men som man sier på engelsk «Absence of proof, is not proof of absence». Fravær av bevis er ikke bevis på fravær.

Så hvorfor skriver jeg om dette? For det første er det et lite hjertesukk fra min side. Blogging kan være veldig terapeutisk. Jeg begynner egentlig å bli for gammel for å irritere meg over slike ting. Men det er viktig å være klar over at det er sånn ting fungerer. Når du får presentert faglige uenigheter i media, må du vite at det kan være du observerer en diskusjon som aldri burde vært diskutert, mellom en som har rett og en som tar feil. Det er ingenting du kan gjøre med dette, annet enn å sjekke fakta selv.

“The truth may be puzzling. It may take some work to grapple with. It may be counterintuitive. It may contradict deeply held prejudices. It may not be consonant with what we desperately want to be true. But our preferences do not determine what’s true.”

― Carl Sagan

Mer lavkarbotull i media

En ny stor studie formidles gjennom media med budskapet om at mindre karbohydrater i kosten er hjerteskadelig. Men er det sannsynlig at mindre karbohydrater gir mer sykdom?

Stort sett er det én enkelt grunn til at vi får så ulik kostholdsinformasjon og til at så mange av oss rett og slett blir kostholdsforvirra. Årsaken er at vitenskapelige funn tolkes forskjellig.

En vitenskapelig studie har i seg selv ingen verdi før den blir tolket av noen. Men all tolkning er subjektiv. Selv om vitenskapen er vårt beste forsøk på a å lage et verktøy som kan beskrive verden akkurat slik den er, det vil si objektivt, så er måten vi bedriver vitenskap til syvende og sist veldig lite objektiv. Alle data og resultater må tolkes og med en gang noe tolkes blir det subjektivt. Det blir subjektivt fordi det tolkes ut i fra vår allerede eksisterende kunnskap. Dette er en av grunnene til at jo mer kunnskap man har jo mer objektiv kan man være.

Om man besitter et snevert og lite kunnskapsgrunnlag, vil det å få nye resultater til å passe inn i dette grunnlaget være som å forsøke å legge et puslespill der man mangler de fleste bitene, og selv om man får en ny bit vil man aldri kunne se hele bildet.

Om man besitter kunnskap som er feil (selv om man tror det er riktig) vil man forsøke å få ny kunnskap til å passe inn i denne feilkunnskapen. Man forsøker da å legge et puslespill som aldri kan bli ferdig, men man vil tilpasse alle nye brikker og vil hamre dem ned med makt slik at det i hvert fall ligner på bildet på esken, til tross for hull og mangler.

Vitenskap er pusling på høyt nivå. 

Den nye svenske studien har fått mye medieomtale fordi den i følge noen viser at et kosthold med lite karbohydrater kan være skadelig for mennesker. En hver person med et evolusjonært perspektiv på helse vil med en gang se at her er det ulver i myra.

Det moderne mennesket har utviklet seg på et kosthold som i store deler av verden, og i en stor del av de siste 200 000 år, var et kosthold med lite karbohydrater. Mennesket er et naturlig lavkarbodyr. Mange menneskegrupper rund i verden har et lavkarbokosthold som sitt naturlige kosthold, og de har vært kjent for sin gode helse, og det er først når disse gruppene går over til moderne vestlige kosthold at de får sykdommene som preger oss nå.

Graver man i litteraturen og undersøker epidemiologiske, antropologiske og arkeologiske data og også sammenligner mennesket med de andre dyrene, ser man at god helse burde være normalen. De aller fleste av oss burde vært friske og raske mesteparten av tiden. Mennesker som i hovedsak lever på naturlige kosthold (paleolittisk kost) uansett innhold av karbohydrater eller fett i kostholdet, har tilsynelatende langt bedre helse enn oss som lever på korn, belgfrukter, planteoljer, sukker og sterkt bearbeidede matvarer. 
Vi må også huske at det som kjennetegner en aterosklerotisk blodprofil (den vanlige tilstanden til blodet hos mennesker som får alvorlig åreforkalkning og som derfor er utsatt for hjerte- og karsykdom) er en profil man får når man spiser karbohydratrik mat (blant annet lavt HDL-nivå, høye triglyserider og små tette LDL molekyler). Dessuten vet vi fra kliniske studier at et kosthold med lite karbohydrater og mye fett konsekvent gir bedre resultater på risikofaktorer for hjerte- og karsykdom enn et kosthold med mye karbohydrater og lite fett
Også verdt å ha i bakhodet er kunnskapen om at kolesterolhypotesen ikke er en god hypotese. Det er en hypotese som er full av hull og som derfor sannsynligvis ikke stemmer i sin nåværende form (fettyper i maten gir økt nivå av lipoproteiner, først og fremst LDL, og dette er en direkte årsak til åreforkalkning).

Til syvende og sist er det mengden oppsamlet kunnskap som avgjør hvordan vi tolker ny kunnskap, derfor kan vi ikke tillate oss å hvile på laurbærene etter endt utdanning å tro at man innehar nok kunnskap (nok puslespillbiter) å sette ny viten inn i. Vi blir aldri ferdige, vi må lese og lære, lese og lære konstant. Alt annet er å gi opp.

Og med all vår oppsamlede kunnskap må vi stille spørsmålet: Er det sannsynlig at mindre karbohydrater i seg selv vil kunne gi mer hjertesykdom?

Den aktuelle studien er en epidemiologisk studie. Denne typen epidemiologi er ikke vitenskap av høy kvalitet. Faktisk er det omtrent så dårlig kvalitet vitenskap kan ha om vi fortsatt har lyst til å kalle det vitenskap. Epidemiologiske studier kan ikke under noen omstendigheter fortelle oss noe om hva som forårsaker hva – denne studien kan ikke si om mindre karbohydrater i kosten fører til mer sykdom – ikke i nærheten engang.

Epidemiologiske studier er først og fremst hypoteseskapende, det vil si at vi bruker dem for å lage hypoteser som vi senere tester i kliniske studier for å finne årsaksfaktorer. I denne studien kunne vi tenke oss at forskerne fikk laget en hypotese som sa at mindre karbohydrater i kosten gir mer sykdom, og det er en helt grei hypotese. Deretter ville det neste naturlige steget være å sette forskjellige mennesker på ulike kosthold for så å se hvordan kostholdene påvirker kjente risikofaktorer for sykdom. Men dette er allerede blitt gjort og vi vet at mindre karbohydrater gir mindre risiko for sykdom (økt HDL, lavere triglyserider, større LDL molekyler, lavere glukose og insulin, mindre inflammasjon osv.). Den svenske studien kommer med en hypotese som allerede er gjort usannsynlig og studien har derfor ekstremt liten vitenskapelig verdi – den kan ikke fortelle oss noe om kausalitet og spørsmålene den stiller er allerede besvart.

På mage måter går denne studien helt feil vei vitenskapelig sett, fordi vi allerede har data av langt høyere kvalitet som sier at det er usannsynlig at mindre karbohydrater gir sykdom.

Så hva var det egentlig som ble gjort i denne studien?

I 1991/1992 sendte forskerne ut 96000 spørreskjemaer til kvinner i Uppsala. Ca. 49000 svarte og av disse kunne ca. 43000 brukes i analyser.

Spørreskjemaene inneholdt spørsmål om røykevaner, alkoholvaner, høyde og vekt, treningsvaner, sykdomshistorie, og selvfølgelig matvaner. Informasjon om matvaner bestod i en liste med 80 matvarer man skulle svare på hvor ofte man hadde inntatt i løpet av de siste seks månedene før studien.

Deretter gikk forskerne inn i sykdomsregistre og undersøkte hvor mange av kvinnene i studien som hadde fått ulike hjerte- og karsykdommer.

De fant en veldig svak sammenheng mellom karbohydratmengde i kosten og risiko for sykdom. Dette betyr ikke at karbohydrater forårsaket sykdom, bare at det var en sammenheng. Akkurat som det er en sammenheng mellom det å spille basketball og høyde, men alle vet at man ikke blir høy av å spille basketball.

Dette er ikke en god studie, det er ikke god vitenskap, den fortjener ikke medienes oppmerksomhet, den kan ikke brukes til noe som helst, og det er ikke sannsynlig at mindre karbohydrater gir mer sykdom.

PS.
Studien brukte også et system for å rangere innholdet av karbohydrater og proteiner som er så meningsløst at det alene gjør studien ubrukelig. 
Vegard Lysne har også kommentert studien her:

http://fitnessbloggen.no/oker-lavkarbo-risikoen-slag/