En liten tirade om brød, sirkus og falske dikotomier

Clair Cameron Patterson var mannen som først klarte å måle, med stor nøyaktighet, hvor gammel jorda er (ca.4,5 milliarder år). Han gjorde dette blant annet basert på måling av bly i ulike stoffer. Patterson oppdaget også etter hvert at forekomsten av bly overalt i naturen økte. Han skyldte helt riktig på tetraetylbly som ble tilsatt bensin. Gjennom flere offentlige høringer måtte han presentere sin grundige forskning på det økende blynivået i naturen og gjennom hele prosessen ble han motarbeidet av en betalt (av oljebransjen) fagperson hvis eneste arbeidsoppgave var å så tvil om Pattersens forskning, en forskning man egentlig ikke kunne så særlig tvil om. Patterson ble til slutt både mannen som oppdaget jordas alder og mannen som fikk slutt på bruken av bly i bensin. 

Jeg anser meg selv som en hyperskeptiker. Det er få mennesker jeg stoler på når det gjelder fagstoff og jeg foretrekker å sjekke faktaene selv. Å være skeptisk er standard innstilling på hodet til en vitenskapsperson. Man skal med andre ord møte alle kunnskap med en skeptisk innstilling. Enkelte som har vitenskapelig utdannelse misforstår dette med skepsis og kritisk sans og oppfatter det som at man alltid skal være skeptisk i en eller annen grad til all kunnskap. De ender ofte med å si at vi aldri kan være helt sikre på noe. Det er selvfølgelig feil. Vi kan være helt sikre å noe. Det finnes sannheter og de skal ikke undergraves av en misforstått skepsis.
I vitenskapen er det konsensus rundt det å bruke ordet teori om alt, selv om det ikke finnes noen muligheter for å motbevisning. Man sier for eksempel gravitasjonsteori, men dette er bare semantikk. Gravitasjonen er et faktum. Ingen kommer til å motbevise den. Å prøve å motbevise gravitasjonen er med andre ord et dårlig karrierevalg. Det samme gjelder evolusjonsteorien og andre «teorier». Språklig sett er det teorier. I praksis er det sannheter. Vi kan ikke lenger være kritiske til dem. Språket vårt og hele vårt begrepsapparat vil miste sin mening om vi plutselig skulle hevde at sannheter ikke finnes og at vi ikke kan vite noe sikkert.

Mitt ståsted er at jeg er en hyperskeptiker, men jeg holder også sannheter.

Det går stadig mer opp for meg at mediers konstruksjon av falske dikotomier (dikotomi = enten-eller) er en viktig årsak til manglede forståelse av verden, manglende forståelse av vitenskap og til mange menneskers manglende kritiske sans. Med falske dikotomier mener jeg situasjoner hvor vi får presentert en uenighet eller to motstridende synspunkter i en debatt mellom mennesker, først og fremst fagpersoner i dette tilfellet, hvor ett av synspunktene garantert er feil, men som likevel blir presentert som kvalitativt like godt som motsatsen.

Tenk deg en for eksempel en TV-debatt hvor to fagpersoner innen ernæring diskuterer karbohydratrestriksjon og en sier at vi trenger karbohydrater i kostholdet fordi hjernen trenger glukose (dette er vanlig å høre «eksperter» si) mens den andre sier at det trenger vi strengt tatt ikke, fordi kroppen kan produsere sin egen glukose og hjernen kan fint få mesteparten av energien den trenger fra ketonlegemer. I dette tilfelle har vi en person som utvilsomt tar feil og den andre har rett (man har sjekket, hjernen klarer seg fint i lang tid, selv om vi ikke spiser mat). Dette er ganske enkelt ikke en sak som er oppe til diskusjon.

Der mulig dette var et litt søkt eksempel, men jeg håper poenget likevel kommer frem. Om du tenker deg om, vil du sikkert komme på andre bedre eksempler fra ernæringens verden.

Dessverre er det slik at uansett hvor etablert sannhet man snakker om, så vil man klare å finne noen (som ofte er «fagpersoner») som er uenige. Det er enkle forklaringer på dette; Dette er en del av menneskets natur og det er rett og slett alltid nok idioter der ute å ta av.

Vi er opptatt av ytringsfrihet i Norge, men det at alle har rett til å si det de vil, betyr ikke at vi bør gi alle en mikrofon.

Innen klimaforskningen er det mange etablerte sannheter, men man vil alltid finne noen som ville trekke disse sannhetene i tvil. Om dette skjer på en TV-debatt eller i et TV-program vil kun de som har en inngående kunnskap om emnet se at den ene siden tar feil mens den andre har rett. De som ikke er fagpersoner har ingen grunn til å stole mer på den ene enn den andre, de får ofte like mye taletid og man må være en fagperson for å forstå hvem som presenterer dårlige argumenter. Slik fremstilles også ofte temaer knyttet til kosthold i media. Lavkarbo mot lavfett for eksempel, som om det var en konkurranse og dette var de to eneste måtene å spise på. En falsk dikotomi fordi massene vil ha sirkus. Jeg vet ikke helt om massene vil ha sirkus, eller om de bare tar det de får. Sirkus er det uansett.

Når det skapes slike falske dikotomier gir medier inntrykk av at den ene siden av saken er kvalitativt like god som den andre selv om den ofte ikke er det. For det finnes ofte ingen dikotomi. Det er ikke det ene eller det andre. Det er bare det ene. Den andre bør gå å ta seg ei bolle. I vitenskapen snakker man mest om sannsynlighet og ofte er en side så mye mer sannsynlig enn en annen at det er fullstendig uhensiktsmessig å diskutere. Medier vil gjennom å fremstille to synspunkter som kvalitativt like gode, når de ikke er det, undergrave god og riktig kunnskap. Men det er sånne medier er (og politikk).

En TV-debatt har sjelden som mål å kåre en vinner eller å gi et faglig balansert presentasjon av en sak. Få saker er fra et faglig synspunkt balansert. Det kan kanskje virke som om medier forsøker å ta et etisk riktig valg ved å belyse saker fra flere sider, men det er nå engang slik at mange saker ikke skal eller bør belyses fra flere sider. De burde belyses fra den rette siden og bare den rette. Mediene oppnår dermed det motsatte, de undergraver kunnskap og skaper usikkerhet hvor det ikke burde være noen.

Man kan tro hva man vil, men det endrer ikke på hva som er sant. Det er derfor det heter tro.

Når aviser presenterer fagstoff, ofte i form av forskningsnyheter, velger de ofte å spørre fagpersoner som mener vidt forskjellig ting, om å uttale seg. «Hva betyr disse resultatene?» Nok en gang kan det være at avisene føler de gjør noe riktig ved å belyse saken fra flere sider, men ofte har ikke saken egentlig flere sider. Dette må vi som lesere være klar over. Uansett hvor riktig noe er, finner man som sagt alltid noen som er uenige og det er disse som blir spurt om å uttale seg. Taletid er et dårlig mål på hvem som fortjener tillit. De som jobber i avisen har ikke faglig kompetanse til å avgjøre hvem som har rett og de har som mål å underholde og tjene penger. Sånn er det bare. Det er derfor kunnskap best fås fra fagfellevurderte tidsskrifter, selv om disse også har sine svakheter.

Noen saker bør presenteres unyansert fordi saken ikke har flere nyanser. «Verden er ikke svart hvit», kan man få høre, men dette er en uintelligent uttalelse, ettersom noen ting utvilsomt er enten svarte eller hvite. Det finnes dikotomier og det finnes nyanser. Vitenskapsfolk har som oppgave å finne ut av hva som er hva.

En gang ble jeg oppringt av NRK som skulle ha deltakere til Debatten. De spurte meg om et tema (husker ikke hva det dreide seg om) og jeg fortalte hvor jeg stod (de spurte selvfølgelig om hva jeg mente og da får jeg alltid lyst til å si at jeg ikke mener noe som helst, men vet noe med sikkerhet og forsøker å finne ut av det jeg ikke vet). Da svarte de at de allerede hadde personer med dette synspunktet, så de trengte å finne noen som mente noe annet. Det er slik debattene skapes.

Jeg får ofte høre, kanskje spesielt fra mennesker innen alternativbransjen (eller veganere), at «ingen har rett på sannheten». Til alle dere som drar denne frasen vil jeg bare si: Visst pokker har noen rett på sannheten. De som har rett har rett på den.

Det også viktig å være klar over at det ikke alltid det er mulig å finne ut av hva som er rett. Kanskje spørsmålet man har stilt ikke har et klart svar. Andre ganger har vi ganske enkelt ikke mulighet til å finne svaret. Men som man sier på engelsk «Absence of proof, is not proof of absence». Fravær av bevis er ikke bevis på fravær.

Så hvorfor skriver jeg om dette? For det første er det et lite hjertesukk fra min side. Blogging kan være veldig terapeutisk. Jeg begynner egentlig å bli for gammel for å irritere meg over slike ting. Men det er viktig å være klar over at det er sånn ting fungerer. Når du får presentert faglige uenigheter i media, må du vite at det kan være du observerer en diskusjon som aldri burde vært diskutert, mellom en som har rett og en som tar feil. Det er ingenting du kan gjøre med dette, annet enn å sjekke fakta selv.

“The truth may be puzzling. It may take some work to grapple with. It may be counterintuitive. It may contradict deeply held prejudices. It may not be consonant with what we desperately want to be true. But our preferences do not determine what’s true.”

― Carl Sagan

6 kommentarer om “En liten tirade om brød, sirkus og falske dikotomier”

  1. Interessant, klokt og velskrevet hjertesukk. Bra å bli minnet på at det er sunt å møte etablerte sannheter og påstånder med en dose skepsis, spesielt dem som hevder å ha sannheten uten å vise kildene sine. Hvor mange artikler i aviser og ukeblader lister opp kildene sine? Svært få! Og dermed får man ikke sjans til å sjekke selv. Vitenskapens viktigste jobb er etter min mening å hele tiden være i bevegelse og ikke sementere seg i vedtatte sannheter. Man skal ikke automatisk forkaste gammel kunnskap for ny, men ha den med seg videre inntil fakta viser at det er på tide med et skifte. Eller ikke. Jorda var som kjent flat en gang i tida. Og ca 50 år tilbake i tid, visste alle at barn med Down Syndrom ikke kunne føle smerte og fikk følgelig heller ingen bedøvelse. De skrek bare fordi de hadde Down. Mitt hjertesukk før helgen er over skolen jentungen begynte på i høst. Vi fikk utdelt en bok om sunn mat til barna (har ikke lest den og kan ikke si noe om den) sammen med en liten tale om hvor viktig sunn mat er for små hoder. Samtidig tilbyr de ekstra lett laktoseredusert sjokolademelk i skolemelk ordningen. H-Melk er ikke et alternativ. (Vi sender med en flaske vann) Og har ungene med seg kaker/kjeks i matboksen sin, så er det helt greit… *sukk*

    Liker

  2. Jo, kjære deg – fortsett å irritere og engasjere deg – jeg leser med stor interesse og glede hva du har å komme med. Alltid veldig klokt og lærerikt!

    Liker

  3. Jeg kjenner jeg må anstrenge meg for å ikke bli totalt frustrert over hvor mye feil kunnskap, spesielt rundt kosthold, som er ute og går.

    Ser at blant annet Kiwi har begynt å fjerne salt i en rekke matvarer. Hva tenker du om det?

    Liker

  4. Mye enig, og litt uenig i det du skriver her Pål. Når det kommer til kosthold så er det helt klart slik at det ikke er slik at man enten spiser A eller B. Eller falsk dikotomi som du sier. Man kan spise på svært mange måter som havner et eller annet sted i mellom ytterpunktene.

    Men så skriver du: «Når det skapes slike falske dikotomier gir medier inntrykk av at den ene siden av saken er kvalitativt like god som den andre selv om den ofte ikke er det. For det finnes ofte ingen dikotomi. Det er ikke det ene eller det andre. Det er bare det ene. Den andre bør gå å ta seg ei bolle.»

    Når det gjelder kosthold så blir dette definitivt for enkelt. La oss ta lavkarbo vs lavfett. Det er enkelt og greit ikke slik at den ene av disse er «rett» mens den andre er «feil», uansett hvordan vi vrir og vender på det. Her finnes det ingen dikotomi i det hele tatt, men et bredt spekter av gråsoner og mellomting, og hele den debatten bygger derfor utvilsomt på feil premisser etter min mening. Folk kan leve fint og ha super helse over hele spekteret. Og folk kan gå ned i vekt på en ypperlig måte over hele spekteret. Osv, her er det massevis av faktorer som spiller inn.

    Med så ekstremt mange faktorer som påvirkes av en enkelt kostholdsendring (det finnes over 25 000 ulike bioaktive stoffer i maten vi spiser, hvorav minst 500 av dem er vist å påvirke helsen vår), blir det meget ambisiøst å hevde å fronte en fasit eller at det i det hele tatt finnes en fasit som gjelder for alle. Med tanke på størrelsen på de beslektede fagfeltene nutrigenetikk (hvordan genene våre påvirker responsen på det vi spiser) og nutrigenomikk (hvordan maten vi spiser påvirker genuttrykket), er det en utopi at det skal finnes en detaljert fasit på dette. Dette var mitt lille sukk oppi det hele, selv om det ble litt på siden av hovedpoenget ditt.

    Utover dette er jeg veldig enig i at det er et problem med falsk balanse i media, og det er et godt poeng at det er umulig å skille skitt fra kanel uten å selv inneha en del fagkunnskap. Og da mister media mye av sin kraft som folkeopplysningsorgan.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s