Kosthold – Pål Jåbekk

Edsvorne menn

All-jurors — Fra filmen 12 edsvorne menn

Tenk deg en rettsak hvor den anklagede skal ha begått en alvorlig forbrytelse. En jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Men forbrytelsen i denne saken er innviklet og spørsmålet om skyld avhenger av avansert kunnskap og kjennskap til spesifikke fagfelt som juryen ikke har. Derfor henter begge sider av saken inn ekspertvitner. Aktoratet, som representerer myndighetene, har inne et ekspertvitne som juryen kjenner fra offentligheten. Han har jobbet med myndighetene i slike saker lenge og ingen ser noen grunn til å tvile på hans ekspertise. De anklagede derimot baserer saken sin på at aktoratets ekspertvitne i denne saken tar feil. De vet at den anklagede er uskyldig og har innkalt et eget ekspertvitne som vil vise uten tvil at aktoratets ekspert i denne saken tar feil. Problemet er at ekspertene argumenterer med sitt fagspråk. De snakker om avanserte fysiologiske prosesser, om målemetoder som har feilkilder og avanserte statistiske modeller. Faktisk er begge ekspertene blant de beste i sitt felt og det er ingen i rettsalen som har noen som helst kompetanse til å avgjøre hvem av de som har rett i sine motstridene syn. I denne saken tar aktoratets kjente og kjære ekspert feil. Mens forsvarets mer ukjente, men likefult kompetente ekspert, har rett og har argumentert for sin sak helt rett. Den anklagedes liv hviler så i hendene til en gruppe mennesker uten kompetanse til å avgjøre hvilken ekspert som har rett og de har valget mellom et kjent og trygt fjes som har gjort en god jobb i lang tid og et ukjent fjes som står der og sier at den folkekjære eksperten tar feil om grunnleggende ting i sitt eget felt. Juryens avgjørelse er lett å forutse.

I mai 2017 presenterte Erik Arnesen, som representant for Nasjonalt råd for ernæring, en oppdatert rapport om vitenskapen knyttet til fett og spesielt mettet fett og en anbefaling om videre rådgivning om mettet fett. Arbeidsgruppen bak den nye gjennomgangen av kostrådene knyttet til fett, bestod av Erik Arnesen, Jøran Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl. Presentasjonen var bestilt av Helsedirektoratet og bakgrunnen for bestillingen var de siste årenes store mengder medieoppslag og forskningsartikler som har stilt spørsmål ved om mettet fett er skyld i hjerte- og karsykdom. Mange av artiklene stiller ikke engang spørsmål ved advarsler mot mettet fett, men sier i stedet rett ut at mettet fett er blitt uskyldig dømt. Kritikken mot kostrådene som sier vi må spise lite mettet fett, ser faktisk bare ut til å øke i styrke. Nasjonalt råd for ernæring konkluderte med at det var mindre tvil enn noen gang om mettet fett sin rolle i hjerte- og karsykdom og at de eksisterende rådene kom styrket ut av deres prosess.

I min jobb underviser jeg innimellom i et enkelt ernæringsfag. På pensum står blant annet myndighetenes kostholdsråd og begrunnelsen for disse. I tillegg står en grunnbok i ernæring fra 2015 skrevet av en rekke eksperter i sitt felt og redaktøren av boka den internasjonalt høyt anerkjent forskeren fra Danmark, Arne Astrup. Astrup har blant annet skrevet kapitlet i boka om sammenhenger mellom kosthold og hjerte- og karsykdom.

Når vi i undervisningen kommer til temaet mettet fett, vet studentene godt at det er noe man skal holde seg unna, det er en del av den kollektive bevisstheten. Som Leonard Cohen så treffende sa det: «everybody knows». Dessuten står det uttrykkelig i myndighetenes kostholdsråd. Problemet er bare at det står noe ganske annet i ernæringsboka de også har på pensum. Der står det blant annet om en av de største metaanalysene på feltet som viste at det «[…] ikke fantes en signifikant association mellem intaget af mættet fedt og udviklingen av åreforrkalkning.» og videre at dette «…bryder med den hitidige opfattelse baseret på observationelle undersøgelser, at intaget av mættede fedtsyrer fremmer udviklingen av åreforkalkning.» Astrup går gjennom mulige svakheter og potensielle feilkilder i forskningen og refererer også til andre analyser som når han skriver: «I 2013 og 2014 er metaanalyser av alle de randomiserede studier nået frem til at der ikke opnås en nedsat forekomst af IHS (Iskemisk Hjerte Sykdom) ved at skifte mættet fedt med polyumøættet fedt.» Totalt sett, er budskapet at det ikke finnes særlig vitenskapelig grunnlag til å advare mot mettet fett og at det å bytte ut mette med umettet fett, ikke gir mindre hjerte- og karsykdom.

Studentene mine reagerer på at de får servert to motstridende syn, og jeg forsøker å vri det hele til noe positivt. «Dette har de bare godt av, for nå får de se hvordan vitenskap er i praksis», tenker jeg. Jeg forklarer at vi som fremtidige fagpersoner må tåle å være i et fagmiljø som ikke alltid er preget av konsensus. Faktisk blir det sagt at det ikke finnes noen større trussel mot utvikling av ny kunnskap enn konsensus. Kanskje er det lærerikt å se i praksis at sannheter sjelden er skrevet i stein og om noen skulle spørre dem om råd i fremtiden, så må de lære å være nyanserte i sine svar. Personlig synes jeg det er utrolig interessant med slike saker, og det gir meg lyst til å finne ut av hvem som har rett og gir meg en unnskyldning til å tilbringe gode timer i medisinske databaser. Men jeg er redd studentene sjelden deler min entusiasme, de vil helst ha det endelige og uforanderlige svaret servert på et fat. Skolesystemet i Norge har ikke forberedt dem på dette.

Den lille diskrepansen mellom en enkel fagbok og myndighetenes råd, er et lite gløtt inn i et vitenskapelig miljø preget av et intellektuelt kjempeslagsmål som bare varer og varer. Konflikten omhandler skyldspørsmålet til mettet fett. Skal det dømmes for å gi oss hjertesykdom, eller er det en uskyldig bivåner som var på feil sted til feil tid? Ekspertene sier imot hverandre, men kostholdsrådene som regelmessig gis oss fra myndighetene er å regne som juryens dom. Når Helsedirektoratet nå har fått sin rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, har de som jury, forståelig nok, valgt å stole på det kjente og kjære ekspertvitnet.

Grunnen til at saken om mettet fett om mulig er verre enn eksemplet jeg innledet med, er at dommen som fant mettet fett skyldig, ikke har ført til at mettet fett blir låst inne, men det har ført til at hele samfunnet rundt oss, i fra vareutvalg i butikker til hva som står i skolebøker, er formet av dommen og dommen påvirker helsen til oss alle, hvilke sykdommer vi får og hvor lenge vi lever. Vi kan ikke ta feil i dette skyldspørsmålet.

I løpet av de siste 10 årene har det kommet ut en rekke bøker som alle omhandler historien om, og vitenskapen bak advarsler mot mettet fett. De er både fornøyelig og skuffende lesning. Skuffende fordi de forteller en historie hvor de vitenskapelige idealene ikke har vært holdt høyt i hevd. Felles for bøkene er ikke at de sier at mettet fett er helt uskyldig, men de sier at det ikke finnes bevis nok for å dømme og at man derfor ikke kan advare mot det, ettersom det kan føre til at den egentlige synderen går fri. Hjerte- og karsykdom er utbredt og noe vi både ønsker og kan forebygge, men vi må vite hvem den skyldige er. Et stort og stadig voksende internasjonalt fagmiljø, mener vi må la tvilen komme den tiltalte til gode og rette oppmerksomheten mot andre potensielle skyldige som utvilsomt var på åstedet.

Jeg drar rettsaksanalogien langt her, fordi jeg liker prinsippet om at tvilen må komme den tiltalte til gode, og i tilfellet med mettet fett ser det ut som at det stikk motsatte er gjort. Det finnes ingen sterke bevis hevder mange. Dette er ikke som røyking og lungekreft hvor bevisene er overveldende og sterke. Mettet fett ser ut til å ha blitt dømt på grunnlag av en lang rekke usikre indisier som alle kan og blir kritisert, og alle tvilsspørsmål ser ut til å ha blitt brukt til å styrke dommen.

Da Nasjonalt råd for ernæring gikk gjennom vitenskapelige artikler publisert fra 2010 til 2016 viste deres konklusjoner at mettet fett fortsatt var å regne som skyldig i forbrytelsen hjerte- og karsykdom. Mettet fett burde i stor grad skiftes ut med flerumettet fett hevdet rådet. Dette er det samme som Helsedirektoratet har sagt i lang tid og det samme som står i Nordic Nutrition Recommendations, som våre kostholdsråd kommer fra.

Men samme måned som rådet konkluderte, på en måte som på ingen måte rokket ved deres tidligere arbeid eller konklusjoner, publiserte tidsskriftet Nutrition Journal en ny metaanalyse som konkluderte på følgende måte: «Available evidence from adequately controlled randomised controlled trials suggest replacing SFA (Saturatet Fatty Acids) with mostly n-6 PUFA (Poly Unsaturated Fatty Acids) is unlikely to reduce CHD (Coronary Heart Disease) events, CHD mortality or total mortality. The suggestion of benefits reported in earlier meta-analyses is due to the inclusion of inadequately controlled trials. These findings have implications for current dietary recommendations.» Artikkelen sier altså at det å bytte ut mettet fett med flerumettet plantefett ikke vil gi noen fordeler når det gjelder hjerte- og karsykdom og dødelighet, og årsaken til at tidligere analyser har kommet med denne konklusjonen er at de har inkludert studier som ikke er gode nok.

Konklusjonen til denne artikkelen er derfor stikk i strid med den til Arnesen, Retterstøl og Hjelmesæth. Ekspertene strides, men juryen må dømme. Enten tar begge sider feil, eller så har én rett og den andre tar feil. Det er de eneste alternativene når to gjensidig utelukkende og motstridende konklusjoner møtes. Tvilen kommer i hvert fall ikke den tiltalte til gode. Det bør dog påpekes dette prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ikke egner seg særlig godt i folkehelsearbeid, i hvert fall ikke som et absolutt prinsipp. Om enhver liten tvil eller et hvert vitenskapelig resultat som ikke passet inn var nok til å forkaste en teori, så ville vi ikke kunne gitt noen anbefalinger i det hele tatt. Så vi må ofte overse tvil og forsøke å komme frem til det mest sannsynlige svaret. Det er bare det at i saken mot mettet fett, diskuteres egentlig ikke om det er litt tvil, men om mettet fett i det hele tatt noen gang var på åstedet.

27. april i år dukker det opp en artikkel på forskning.no med overskriften «– Mettet fett tetter ikke blodårene». Artikkelen handler om den massive motstanden mot å advare mot inntak av mettet fett og det siste tilskuddet i kritikken, en artikkel kalt «Saturated fat does not clog the arteries: coronary heart disease is a chronic inflammatory condition, the risk of which can be effectively reduced from healthy lifestyle interventions» publisert i British Journal of Sports Medicine.

Bare en drøy uke seinere dukker en ny artikkel opp på forskning.no, denne gang med overskriften: «– Fortsatt solid støtte for råd om mettet fett». Artikkelen innledes av en bilde av Erik Arnesen og også medlem i Nasjonalt råd for ernæring, Liv Elin Torheim, som sammen holder deres rapport til Helsedirektoratet. Forskning.no skriver: «En reduksjon av mettet fett i kosten vil kunne redde mange mennesker fra hjertesykdom i framtida, skriver Arnesen, Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl i rapporten, hvor de gjør grundig rede for forskningen de har lagt til grunn for konklusjonene sine.»

Kanskje er det en egentlig en rettsak vi trenger. En vitenskapelig rettsak hvor hver side av mettet-fett-debatten får fremlegge sine bevis og juryen består av eksperter på vitenskapelig metode, statistikk og fysiologi. Det er vanskelig å se hvordan vi ellers skal få løst konflikten uten at det går alt for lang tid med usikkerhet. Slike saker som dette finnes ikke, men noe liknende har skjedd.

Den svenske legen Annika Dahlqvist fikk sin helse drastisk forbedret da hun endret sitt kosthold til et karbohydratredusert kosthold med mye fett (ofte kalt Low Carb High Fat, LCHF). Siden har hun brukt mye av sin tid på å jobbe med et slikt kosthold for å forbedre menneskers helse. Men i 2005 rapporterte 2 ernæringsfysiologer henne til Socialstyrelsen, det som tilsvarer Statens helsetilsyn i Sverige. Hun ble rapportert fordi de to ernæringsfysiologene mente hun satte pasienters liv i fare når hun behandlet overvekt og diabetes type 2 med LCHF. Dahlqvist ble også tvunget til å si opp sin jobb som allmennlege i 2006 da hun ble bedt av sin sjef ved Njurunda vårdcentral om å slutte å anbefale karbohydratredusert kost. Etter to år med saksgang, som tvang Socialstyrelsen til å gå gjennom det vitenskapelige grunnlaget, ble Dahlqvist frikjent. I rapporteringen av saken i den svenske Läkartidningen skriver de: «Att behandla överviktiga och diabetes typ 2-patienter med kolhydratfattig och fettrik kost överensstämmer med vetenskap och beprövad erfarenhet.»

Nå viser ikke denne saken mot Dahlqvist at mettet fett er ufarlig, men vi må huske at de som meldte henne for brudd på legeeden hadde, som de aller fleste, lært at lite karbohydrater og mye fett var skadelig, spesielt for de som var overvektige og hadde type 2 diabetes. Det var den allmenne oppfatning, det som ble undervist på høgskoler og universiteter (og som ennå undervises i Norge) og det var bare få som hardnakket hevdet at det ikke var skadelig. Alle visste jo det. Men når bevisene ble krevd gjennomgått, viste det seg at det majoriteten hevdet, var feil.

Mye av denne konflikten har nok også sin gode grobunn i det ernæringsvitenskapelige fagmiljøet som sliter med et frynsete rykte. I 2015 skrev den amerikanske journalisten Nina Teicholz en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet BMJ kalt: «The scientific report guiding the US dietary guidelines: is it scientific?» Teicholz gav i 2014 ut boka, «The Big Fat Surprise: Why Butter, Meat and Cheese Belong in a Healthy Diet», en grundig gjennomgang av historien bak anbefalinger om å redusere fettinnhold og innhold av mettet fett hvor hun legger frem en historie preget av økonomiske interesser, personlig vinning, feilslått politikk og dårlig vitenskap. Konklusjonen er at det ikke er grunnlag, og aldri fantes grunnlag, for å advare mot verken mye fett eller mye mettet fett i kosten. I artikkelen i BMJ kritiserte hun den amerikanske Dietary Guidelines Committee, som utformer kostholdsanbefalingene, blant annet for å ikke følge god vitenskapelig standard og for å være forutinntatte.

Artikkelen skapte en enorm reaksjon rettet mot BMJ og over 180 fagpersoner verden over tok kontakt med tidsskriftet med sin bekymring og krevde artikkelen trukket. Brevet deres kan leses her. Blant dem som underskrev på kravet om å trekke artikkelen var Kåre Norum, tidligere leder ved klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo og lang forkjemper for fettreduksjon i Norge. Kåre Norum illustrerte ofte holdningsproblemene som er utbredt i ernæringsvitenskapen, blant annet da han med sin professortittel i 2004 gikk ut i VG og kalte indremedisiner Fedon Lindberg en kommersiell amatør. Bakgrunnen var at Kjell Magne Bondevik fulgte Lindberg sine råd om å spise litt mindre raffinerte karbohydrater og litt mer fett.

Også Jan I. Pedersen som også er å finne ved avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO skrev under på brevet som i starten skriver: «Because the “investigation” as a whole is so riddled with errors, we urge the BMJ to retract it, not only to inform your readers, but also to protect the BMJ’s credibility.» Og brevet avslutter like polemisk med: «In summary, the Teicholz/BMJ “investigation” is based on non-facts. Such a paper has no place in the pages of a prominent scientific journal and should be retracted.» Dette er sterkere ord enn det som er vanlig i slike saker. Det er et språk man kunne forventet om Andrew Wakefield sin forskning som fabrikkerte data om skadeeffekter av vaksiner, men ikke om en artikkel som denne. Reaksjonen sier mye om det ernæringsfaglige miljøet.

Og det å kreve en slik artikkel trukket er ingen liten sak, og grunnlaget for å trekke en artikkel skal være alvorlige feil ved den. Men redaksjonen i BMJ fant ingen alvorlige feil og i 2016 så de seg nødt til å gi ut en pressemelding der de skrev at de de ikke fant grunnlag for å trekke artikkelen. De hadde til og med gitt artikkelen til to uavhengige forskere som gikk gjennom Teicholz sin artikkel og som konkluderte med samme bekymringer som Teicholz om måten kostholdsanbefalingene ble til. BMJ støttet Teicholz, ikke de over 180 internasjonalt anerkjente forskerne som sammen mente at dette ikke hørte hjemme i et vitenskapelig tidsskrift.

Teicholz ble ikke bare møtt med kritikk. Flere prominente forskere stod bak henne, blant dem Arne Astrup, som uttalte til nettstedet Cardiobrief: “The Dietary Guidelines Advisory committee seems to be completely dissociated from the top level scientific community, and unaware of the most updated evidence.”

I 1957 klassikeren «Tolv edsvorne menn» forsøker hovedpersonen, spilt av Henry Fonda, å overbevise de 11 andre jurymedlemmene han sitter sammen med, om å frikjenne en som er anklaget for å ha drept sin egen far. Fonda mener, som det eneste medlemmet av juryen, at de bør la tvilen komme den tiltalte til gode. De andre 11 vil dømme den anklagede og bli ferdig med jobben. Men fordi juryen må komme med en enstemmig dom, tvinger hovedpersonen de andre medlemmene til å ta diskusjonen og det vises gradvis at de har latt sin dom være preget av forutinntatthet om blant annet kriminelt belastede områder, og noen vil bare bli fortest mulig ferdig med jobben. Etter hvert som fordommene kommer til syne, begynner stadig flere i juryen å tvile på om den anklagede er skyldig, inntil de enstemmig bestemmer seg for å la tvilen komme den tiltalte til gode og dømmer enstemmig ikke-skyldig.

Mettet 2 – eksperimentet

I retorikkens og logikkens verden har man det som kalles logiske feilslutninger. For eksempel det som kalles «argumentum ad auctoritatem», eller argument fra autoritet, som betyr at vi sier noe er sant fordi en autoritet har sagt det (og det kan man jo ikke si). På engelsk opererer man også med begrepet «the fallacy fallacy» som sier at man ikke kan forkaste noens argumentasjon eller andre påstander fordi de en plass i argumentasjonen eller tidligere har begått en logisk feilslutning. Det ville vært en logisk feilslutning i seg selv. Vi kan nemlig ta feil om noe og likevel ha rett om noe annet.

Nylig skrev Kjetil Rolness et innlegg i Dagbladet om kosthold og ernæring av alle ting kalt «Den store feite forskningsskandalen». Her skriver han om hvordan ernæringsvitenskapen har en svært broket historie, som kan ha ført til både formulering av kostholdsråd som ikke er helsemessig forsvarlige og også at personer som har sagt imot gjeldene råd har blitt latterliggjort. Innlegget til Rollnes var i stor grad inspirert av en sak skrevet av forfatter og journalist Ian Leslie i the Guardian.

Leslie sin sak er et must å lese om man er interessert i helse og ernæring. Leslie argumenterer også for at vi har blitt villedet når det gjelder kosthold, blant annet på grunn av dårlige og uærlige forskere, markedskrefter og ikke minst en utstrakt bruk at et vitenskapelig verktøy som er svært dårlig egnet for feltet, nemlig epidemiologi. Som Leslie skriver:

«Epidemiological research involves the collection of data on people’s behaviour and health, and a search for patterns. Originally developed to study infection, Keys and his successors adapted it to the study of chronic diseases, which, unlike most infections, take decades to develop, and are entangled with hundreds of dietary and lifestyle factors, effectively impossible to separate.»

BEST-SELLER-cover-image Det er spennende at ernæringsfaget de siste årene har blitt preget av personer som ikke er ernæringsfaglig utdannet selv, og som påvirker gjennom å skrive om historien til faget. Gary Taubes hadde stor gjennomslagskraft med sin bok om ernæringshistorien og ernæringsfagfeltet, selv om han selv er utdannet innen fysikk. Nylig har Nina Teicholz hatt stor påvirkningskraft og skapt mange overskrifter etter hun gav ut boka «The Big Fat Surprise». I likhet med Tuabes sin Good Calories Bad Calories er The Big Fat Surprise et enormt stykke arbeid som avslører hva som ligger bak vår tro og kunnskap om kosthold og de er begge viktige bøker å lese for ernæringsfaglige.

Når man ser på historien til kostholdsanbefalingene blir man nødvendigvis trukket mot historien om Ancel Keys, hans Six og Seven Countries studier og utallige videre studier i tillegg til hans korstog mot alle som sa hans teorier imot. Etter alt man har lest om Ancel Keyes opp gjennom årene er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at han må ha vært en drittsekk uten sidestykke, selv om han kanskje for det meste hadde gode intensjoner. Hans vitenskapelige fremtoning er garantert ikke et eksempel til etterfølgelse, men det er likevel hans fremtoning som i stor grad er grunnen til at vi er der vi er i dag med tanke på hva vi tror (legg merke til ordet «tror» her) er sunt. Mye av diskusjonen i etterkant av Rolness sitt innlegg handler om data fra Keys studier.

En som ikke overraskende reagerte på Rolness sitt innlegg i Dagbladet, var Erik Arnesen. Arnesen er helsefaglig rådgiver i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og leder mettet fett gruppen i Nasjonalt råd for ernæring. Arnesen skriver om Rolness på sin blogg:

«I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et ‘diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår’ og at flere tusen dødsfall skyldes ‘statlige sunnhetsråd'».

Arnesen ser ut til å være mest opptatt av å motbevise Rolness sine påstander om at man har fokusert for lite på sukker og for mye på fett. Hadde bare Rollnes brukt ordet sukker i utvidet forstand og ment sukker, stivelsesrike og raffinerte matvarer så hadde han hatt mer rett. Man må huske at om sukker dømmes for å ha forårsaket vår uhelse, så dømmes også i stor grad stivelsesrike matvarer. Men selv om Rolnese ikke har fått alle fakta helt på bordet angående Keys og fokus på sukker og fett, så skriver han som vist at det har vært gjort et «…ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår.»

Og tilsynelatende fordi Rolness ikke har alle fakta helt på plass og muligens gjør noen logiske feilslutninger i polemikkens gode navn, avfeier Arnesen dette utsagnet med: «Å kalle kostrådene, og spesifikt kostrådene om fett, for et ‘ukontrollert eksperiment’ strider imidlertid mot både fornuft og data.» (det gis imidlertid ikke noen gode data for å støtte dette utsagnet og Arnesen forsøker seg med å si at evolusjonært sett har vi sannsynligvis ikke spist så mye mettet fett likevel).

Men om Rolness, og evt andre som hevder det samme, tar feil om andre ting, så betyr det ikke at han tar feil når han kaller det et eksperiment. Å si dette ville vært et eksempel på en feilslutning feilslutning (fallacy fallacy).

Det har blitt gjort et eksperiment, fordi det aldri har eksistert data som har gitt grunn til å tro at mettet fett stod bak livsstilssykdommene våre. Man har på bakgrunn av utvikling i livsstilssykdommer og utvikling av overvekt hatt et enormt fokus på fettreduksjon i offentlige kostråd og man har ikke ant konsekvensen av hva som skjer dersom befolkningen reduserer sitt totale fettinntak og erstatter det med stivelsesrike karbohydrater, eller hva som skjer om befolkningen erstatter animalsk fett rikt på mettet fett med planteoljer. Med et fullstendig manglende vitenskapelig grunnlag og ingen anelse om hva som kommer til å skje med oss om vi følger anbefalingene (for slik har mennesker aldri spist tidligere i noen samfunn) må vi kalle det et eksperiment.

Når Arnesen skriver at vi sannsynligvis ikke har spist så mye mettet fett evolusjonært sett, som ikke i seg selv er et argument for at mettet fett er usunt, så refererer han til en artikkel med Loren Cordain som hovedforfatter, mannen som står bak paleokostholdet og som sier om at det er en ting vi ikke burde spise, så er det kornprodukter, noe vi sannsynligvis har spist mye av i stedet for animalsk produkter siden myndighetene i det uendelige maser om hvor sunt korn er og hvor usunt animalsk fett er.

Ian Leslie, Gary Taubes, Nina Teicholz og andre som har vist at ernæringsfaget er skammelig uvitenskapelig og vist at de siste ca. 50 årene ikke kan kalles noe særlig annet et eksperimentelle, hva angår kostholdsanbefalingers påvirkning på helse, støttes av store mengder data.

For å ta et par korte eksempler (det finnes mye mer). I 1966 til 1973 ble The Sydney Diet Heart Study gjennomført. Studien har blitt brukt som grunnlag for å si og anbefale at vi må bytte ut mettet fett med flerumettet fett.

I studien var en intervensjonsgruppe som økte inntaket av flerumettet fett (først og fremst omega 6) og reduserte sitt inntak av mettet fett. I tillegg hadde man en kontrollgruppe som ikke fikk noen spesielle råd. En ny gjennomgang av data fra denne studien publisert i BMJ i 2013 (1) viste at intervensjonsgruppen hadde 70% økt kardiovaskulær dødelighet sammenlignet med kontrollgruppen. Tilsynelatende ikke en smart kostholdsendring.

Her om dagen kom en ny artikkel ut, skrevet av Christoffer Ramsden og kolleger. Det var Ramsden som stod bak artikkelen om Sydney Diet Heart Study også. Denne gangen hadde han sett på tidligere upubliserte (woops!) data fra Minnesota Coronary Experiment (1968-73) (2). Studien hadde en gruppe som byttet ut mettet fett med plantefett og margarin og en gruppe som spiste mer mettet fett.

Dataene viste at de som spiste mindre mettet og mer umettet plantefett reduserte kolesterolnivået mye og jo mer de reduserte kolesterolnivået jo mer økte risikoen deres for å dø. Man så ingen fordeler av denne kostholdsendringen med tanke på hjerte- og karsykdom. For å virkelig spikre igjen kista til rådet om å bytte mettet fett med margarin og planteoljer, inkluderte Ramsden og kolleger 5 andre studier (til sammen over 10 000 deltakere) og gjorde en metaanalyse som viste at man verken forebygger hjerte- og karsykdom eller total dødelighet ved å bytte mettet med umettet.

Deres konklusjon lød som følger:

«Available evidence from randomized controlled trials shows that replacement of saturated fat in the diet with linoleic acid effectively lowers serum cholesterol but does not support the hypothesis that this translates to a lower risk of death from coronary heart disease or all causes. Findings from the Minnesota Coronary Experiment add to growing evidence that incomplete publication has contributed to overestimation of the benefits of replacing saturated fat with vegetable oils rich in linoleic acid.»

Gary Taubes intervjuet Ivan Franz, som stod bak Minnesotastudien. Dette var en enorm og godt gjennomført studie, men den ble aldri spesielt populær fordi resultatene fra den ikke støttet den gjeldende hypotesen. Franz, som da jobbet sammen med Ancel Keys, ventet faktisk 16år med å publisere sine data til etter han hadde pensjonert seg og da i lite populære og innflytelsesrike journaler. Som forklaring på dette sa Franz ganske enkelt: «We were just disappointed in the way it came out.»

Vitenskapelige data støtter med andre ord ikke anbefalingene vi blir gitt, og mye tyder på at noen av anbefalingene gjør mer vondt enn godt. Å gi denne anbefalingen om å bytte mettet med umettet, har vært et eksperiment tidligere og det er et eksperiment nå. Heldigvis kan mange av oss velge om vi vil være med på eksperimentet og jeg er garantert ikke med på det. Jeg nyter mitt kosthold rikt på mettet fett fra planter og dyr og holder meg langt unna margariner og planteoljer rike på omega 6.

PS. Få også med deg Turid Sylte sitt innlegg i Verdens Gang kalt «Bacon er sunnere enn sukker» her.

Ramsden CE, Zamora D, Leelarthaepin B, Majchrzak-Hong SF, Faurot KR, Suchindran CM, et al. Use of dietary linoleic acid for secondary prevention of coronary heart disease and death: evaluation of recovered data from the Sydney Diet Heart Study and updated meta-analysis. BMJ (Clinical research ed). 2013;346:e8707.
Ramsden CE, Zamora D, Majchrzak-Hong S, Faurot KR, Broste SK, Frantz RP, et al. Re-evaluation of the traditional diet-heart hypothesis: analysis of recovered data from Minnesota Coronary Experiment (1968-73). BMJ (Clinical research ed). 2016;353:i1246.

En liten tirade om brød, sirkus og falske dikotomier

Clair Cameron Patterson var mannen som først klarte å måle, med stor nøyaktighet, hvor gammel jorda er (ca.4,5 milliarder år). Han gjorde dette blant annet basert på måling av bly i ulike stoffer. Patterson oppdaget også etter hvert at forekomsten av bly overalt i naturen økte. Han skyldte helt riktig på tetraetylbly som ble tilsatt bensin. Gjennom flere offentlige høringer måtte han presentere sin grundige forskning på det økende blynivået i naturen og gjennom hele prosessen ble han motarbeidet av en betalt (av oljebransjen) fagperson hvis eneste arbeidsoppgave var å så tvil om Pattersens forskning, en forskning man egentlig ikke kunne så særlig tvil om. Patterson ble til slutt både mannen som oppdaget jordas alder og mannen som fikk slutt på bruken av bly i bensin.

Jeg anser meg selv som en hyperskeptiker. Det er få mennesker jeg stoler på når det gjelder fagstoff og jeg foretrekker å sjekke faktaene selv. Å være skeptisk er standard innstilling på hodet til en vitenskapsperson. Man skal med andre ord møte alle kunnskap med en skeptisk innstilling. Enkelte som har vitenskapelig utdannelse misforstår dette med skepsis og kritisk sans og oppfatter det som at man alltid skal være skeptisk i en eller annen grad til all kunnskap. De ender ofte med å si at vi aldri kan være helt sikre på noe. Det er selvfølgelig feil. Vi kan være helt sikre å noe. Det finnes sannheter og de skal ikke undergraves av en misforstått skepsis.

I vitenskapen er det konsensus rundt det å bruke ordet teori om alt, selv om det ikke finnes noen muligheter for å motbevisning. Man sier for eksempel gravitasjonsteori, men dette er bare semantikk. Gravitasjonen er et faktum. Ingen kommer til å motbevise den. Å prøve å motbevise gravitasjonen er med andre ord et dårlig karrierevalg. Det samme gjelder evolusjonsteorien og andre «teorier». Språklig sett er det teorier. I praksis er det sannheter. Vi kan ikke lenger være kritiske til dem. Språket vårt og hele vårt begrepsapparat vil miste sin mening om vi plutselig skulle hevde at sannheter ikke finnes og at vi ikke kan vite noe sikkert.

Mitt ståsted er at jeg er en hyperskeptiker, men jeg holder også sannheter.

Det går stadig mer opp for meg at mediers konstruksjon av falske dikotomier (dikotomi = enten-eller) er en viktig årsak til manglede forståelse av verden, manglende forståelse av vitenskap og til mange menneskers manglende kritiske sans. Med falske dikotomier mener jeg situasjoner hvor vi får presentert en uenighet eller to motstridende synspunkter i en debatt mellom mennesker, først og fremst fagpersoner i dette tilfellet, hvor ett av synspunktene garantert er feil, men som likevel blir presentert som kvalitativt like godt som motsatsen.

Tenk deg en for eksempel en TV-debatt hvor to fagpersoner innen ernæring diskuterer karbohydratrestriksjon og en sier at vi trenger karbohydrater i kostholdet fordi hjernen trenger glukose (dette er vanlig å høre «eksperter» si) mens den andre sier at det trenger vi strengt tatt ikke, fordi kroppen kan produsere sin egen glukose og hjernen kan fint få mesteparten av energien den trenger fra ketonlegemer. I dette tilfelle har vi en person som utvilsomt tar feil og den andre har rett (man har sjekket, hjernen klarer seg fint i lang tid, selv om vi ikke spiser mat). Dette er ganske enkelt ikke en sak som er oppe til diskusjon.

Der mulig dette var et litt søkt eksempel, men jeg håper poenget likevel kommer frem. Om du tenker deg om, vil du sikkert komme på andre bedre eksempler fra ernæringens verden.

Dessverre er det slik at uansett hvor etablert sannhet man snakker om, så vil man klare å finne noen (som ofte er «fagpersoner») som er uenige. Det er enkle forklaringer på dette; Dette er en del av menneskets natur og det er rett og slett alltid nok idioter der ute å ta av.

Vi er opptatt av ytringsfrihet i Norge, men det at alle har rett til å si det de vil, betyr ikke at vi bør gi alle en mikrofon.

Innen klimaforskningen er det mange etablerte sannheter, men man vil alltid finne noen som ville trekke disse sannhetene i tvil. Om dette skjer på en TV-debatt eller i et TV-program vil kun de som har en inngående kunnskap om emnet se at den ene siden tar feil mens den andre har rett. De som ikke er fagpersoner har ingen grunn til å stole mer på den ene enn den andre, de får ofte like mye taletid og man må være en fagperson for å forstå hvem som presenterer dårlige argumenter. Slik fremstilles også ofte temaer knyttet til kosthold i media. Lavkarbo mot lavfett for eksempel, som om det var en konkurranse og dette var de to eneste måtene å spise på. En falsk dikotomi fordi massene vil ha sirkus. Jeg vet ikke helt om massene vil ha sirkus, eller om de bare tar det de får. Sirkus er det uansett.

Når det skapes slike falske dikotomier gir medier inntrykk av at den ene siden av saken er kvalitativt like god som den andre selv om den ofte ikke er det. For det finnes ofte ingen dikotomi. Det er ikke det ene eller det andre. Det er bare det ene. Den andre bør gå å ta seg ei bolle. I vitenskapen snakker man mest om sannsynlighet og ofte er en side så mye mer sannsynlig enn en annen at det er fullstendig uhensiktsmessig å diskutere. Medier vil gjennom å fremstille to synspunkter som kvalitativt like gode, når de ikke er det, undergrave god og riktig kunnskap. Men det er sånne medier er (og politikk).

En TV-debatt har sjelden som mål å kåre en vinner eller å gi et faglig balansert presentasjon av en sak. Få saker er fra et faglig synspunkt balansert. Det kan kanskje virke som om medier forsøker å ta et etisk riktig valg ved å belyse saker fra flere sider, men det er nå engang slik at mange saker ikke skal eller bør belyses fra flere sider. De burde belyses fra den rette siden og bare den rette. Mediene oppnår dermed det motsatte, de undergraver kunnskap og skaper usikkerhet hvor det ikke burde være noen.

Man kan tro hva man vil, men det endrer ikke på hva som er sant. Det er derfor det heter tro.

Når aviser presenterer fagstoff, ofte i form av forskningsnyheter, velger de ofte å spørre fagpersoner som mener vidt forskjellig ting, om å uttale seg. «Hva betyr disse resultatene?» Nok en gang kan det være at avisene føler de gjør noe riktig ved å belyse saken fra flere sider, men ofte har ikke saken egentlig flere sider. Dette må vi som lesere være klar over. Uansett hvor riktig noe er, finner man som sagt alltid noen som er uenige og det er disse som blir spurt om å uttale seg. Taletid er et dårlig mål på hvem som fortjener tillit. De som jobber i avisen har ikke faglig kompetanse til å avgjøre hvem som har rett og de har som mål å underholde og tjene penger. Sånn er det bare. Det er derfor kunnskap best fås fra fagfellevurderte tidsskrifter, selv om disse også har sine svakheter.

Noen saker bør presenteres unyansert fordi saken ikke har flere nyanser. «Verden er ikke svart hvit», kan man få høre, men dette er en uintelligent uttalelse, ettersom noen ting utvilsomt er enten svarte eller hvite. Det finnes dikotomier og det finnes nyanser. Vitenskapsfolk har som oppgave å finne ut av hva som er hva.

En gang ble jeg oppringt av NRK som skulle ha deltakere til Debatten. De spurte meg om et tema (husker ikke hva det dreide seg om) og jeg fortalte hvor jeg stod (de spurte selvfølgelig om hva jeg mente og da får jeg alltid lyst til å si at jeg ikke mener noe som helst, men vet noe med sikkerhet og forsøker å finne ut av det jeg ikke vet). Da svarte de at de allerede hadde personer med dette synspunktet, så de trengte å finne noen som mente noe annet. Det er slik debattene skapes.

Jeg får ofte høre, kanskje spesielt fra mennesker innen alternativbransjen (eller veganere), at «ingen har rett på sannheten». Til alle dere som drar denne frasen vil jeg bare si: Visst pokker har noen rett på sannheten. De som har rett har rett på den.

Det også viktig å være klar over at det ikke alltid det er mulig å finne ut av hva som er rett. Kanskje spørsmålet man har stilt ikke har et klart svar. Andre ganger har vi ganske enkelt ikke mulighet til å finne svaret. Men som man sier på engelsk «Absence of proof, is not proof of absence». Fravær av bevis er ikke bevis på fravær.

Så hvorfor skriver jeg om dette? For det første er det et lite hjertesukk fra min side. Blogging kan være veldig terapeutisk. Jeg begynner egentlig å bli for gammel for å irritere meg over slike ting. Men det er viktig å være klar over at det er sånn ting fungerer. Når du får presentert faglige uenigheter i media, må du vite at det kan være du observerer en diskusjon som aldri burde vært diskutert, mellom en som har rett og en som tar feil. Det er ingenting du kan gjøre med dette, annet enn å sjekke fakta selv.

“The truth may be puzzling. It may take some work to grapple with. It may be counterintuitive. It may contradict deeply held prejudices. It may not be consonant with what we desperately want to be true. But our preferences do not determine what’s true.”

― Carl Sagan

Kosthold og akne – kontekst er alt

«Acne is emerging as much more that a skin disease; it is, rather, a multi-system disease.»(1)

I 2002 ble det gitt ut en artikkel skrevet av blant annet Loren Cordain og Staffan Lindeberg som argumenterte for at kviser, eller akne som det heter på fagspråket, er et resultat av moderne livsstil og ikke noe man bare er nødt til å leve med (2).

I artikkelen kalt «Acne vulgaris: A disease of western civilization.» legges frem dokumentasjon på forekomsten av akne hos to folkeslag som lever som jegere og sankere og med et naturlig menneskekosthold, Kitavafolket på Papua Ny Guinea og Aché folket fra Paraguay. I studien, som undersøkte 1215 personer, hvorav 315 var mellom 15 og 25 år, fant ikke forskerne akne. Sammenlignet med et hvilket som helst vestlig samfunn ville man forventet å finne langt mer enn ingenting. Hva var så grunnen til dette overraskende funnet?

Som beskrevet her på bloggen tidligere har befolkningen på Kitava et kosthold som kjennetegnes av fravær av moderne matvarer. Aché indianerne, da de ble undersøkt, hadde noe mer vestlig og moderne mat i kostholdet, men kun små innslag av mel og sukker. Med to forskjellige kosthold på to veldig forskjellige steder i verden, og med ulik genetikk, var det to folkeslag som ikke hadde acne, og de var også fri fra andre moderne vestlige sykdommer.

I en artikkel fra 1971 kalt «When the Eskimo comes to town» skriver Schaefer om hvordan Eskimoer, eller inuitter, som gradvis gikk fra deres tradisjonelle kosthold til å spise mer vestlig mat, utviklet en hel rekke moderne sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdom, galleblæresykdom og også akne. En rekke anekdoter tyder på at heller ikke inuittene hadde akne før overgang til vestlig kosthold.

Men denne informasjonen stemmer dårlig med det vi blir fortalt til daglig, nemlig at akne er lite påvirket av kosthold og livsstil og at det er noe vi bare må leve med og eventuelt kan behandle med sterke medisiner.

Tilfellet akne er kanskje et av de beste eksemplene på hvor galt det kan gå eller hvor feil man kan ta, om man ikke har et evolusjonært perspektiv innen biologiske fag. For om du spør helsepersonell om akne vil svært mange si at kosthold ikke er viktig. Akne er en naturlig prosess som kommer med hormonelle endringer i puberteten. Noen drister seg til å si at kanskje sjokolade eller sukker bør unngås, men der stopper som regel også all sammenheng mellom kosthold og forekomst av akne. Men sannheten er at akne i svært stor grad kan unngås. Og kosthold har alt å si.

Det har vært gjort en rekke studier og analyser hvor man har sett om det finnes kostholdsfaktorer som korrelerer med akneforekomst og man har stort sett konkludert med at det ikke er noen ting som utpeker seg spesielt. Men det er en rekke problematiske aspekter ved denne forskningen. For det første har den blitt gjort hos befolkninger i moderne samfunn hvor det inntas moderne mat og hvor akne er svært utbredt. Det blir som å forsøke å finne årsaksfaktorer bak kreft i en befolkning hvor alle har kreft. Det går ikke, man må sammenligne befolkninger hvor det er vanlig med akne mot de hvor det er uvanlig. For hvis moderne vestlig livsstil inneholder årsaken til akneforekomsten og vi bare undersøker befolkninger som lever en moderne vestlig livsstil vil forskjeller i akneforekomst i stor grad være grunnet genetiske forskjeller og eventuelle kausale kostholdsfaktorer vil kunne være vanskelig å finne, spesielt om de er vanlige.

Det å konkludere med at kosthold ikke har noe å si for akne, basert på studier gjort i moderne samfunn, er som om man skulle konkludert med at lungekreft er uunngåelig og noe vi bare må leve med om vi hadde levd i et samfunn hvor alle røykte. Kontekst er alt.

Et annet problem med manglende evolusjonært perspektiv er hvordan vi klassifiserer akne. Bildet under viser det vi kaller moderat akne.

Fra Bahte 2012

Hos jegere og sankere ville dette vært ekstremt og mest sannsynlig bli sett på som et kraftig sykdomstegn. Hos oss er det bare sånn passe. Vi er så vant med å være syke at vi ikke lenger husker hvordan frisk ser ut.

Det er stadig oppslag om akne i media. I et nylig oppslag i NRK kommer det frem at ekspertene mener man bør forsøke sterke medisiner. Ofte anbefales p-piller (som har svært mange og alvorlig bivirkninger) til jenter med akneproblemer.

Men hva med å endre kostholdet?

Den tradisjonelle forklaringen på utviklingen av akne er:

1. Porene blir blokkert av hudceller
2. Talgkjertler i huden overproduserer olje.
3. Bakterier koloniserer og infiserer den oljefylte og blokkerte poren.
4. Den oljefylte og blokkerte poren og det omkringliggende området blir inflammert

Går man inn i fysiologien og undersøker hvordan faktorer i kostholdet kan påvirke disse ulike stegene i utviklingen av akne ser man at det er høyst sannsynlig av vi kan bedre tilstanden med et mer optimalt kosthold. Vi kjenner en rekke faktorer som spiller inn og for de som er interessert i detaljene anbefales det et dypdykk i litteraturlista under.

Til tross for at det ofte argumenteres for at akne er lite knyttet til kosthold, er det én faktor styrt av kostholdet som er relativt anerkjent i litteraturen og det er insulin.

Historisk sett (30 til 60-tallet) har faktisk kostholdsråd vært vanlig ved akne, fordi tidlige studier hintet om at pasientene med mye akne hadde lav glukosetoleranse og en dårlig karbohydratmetabolisme. Derfor ble man anbefalt å unngå høyt karbohydratinntak og sukker (3). To store studier som hevdet at kosthold ikke var viktig endret på dette synet og kosthold var plutselig ikke lenger viktig.

Ny litteratur derimot sier noe annet.

I en studie fra 2007 så man at et kosthold med lav glykemisk indeks (45% av energien fra karbohydrater) reduserte akne mer enn et kontrollkosthold med høyere glykemisk indeks og mer karbohydrater (4).

En koreansk studie fra 2012 bekreftet dette funnet og viste god forbedring av akne med reduksjon i insulinnivåer med et kosthold med lav glykemisk indeks (5).

Diabetesmedisinen Metformin har også vist seg effektiv ved akne og metformin virker ved å gjøre deg mer insulinfølsom og gjennom å få leveren til å produsere mindre glukose.

I 2005 kom en stor reviewanalyse ut som på sedvanlig vis konkluderte med at det ikke var noen sammenhenger mellom kosthold og akne bortsett fra noen tegn på at kanskje melk var involvert. Melk er også en kostholdsfaktor som ofte knyttes til akne. Både melk og raffinerte karbohydrater er fraværende hos befolkningene over som ikke hadde akne.

Et av kjennetegnene til befolkninger med mye akne er stor forekomst av hyperinsulinemi, eller forhøyet insulin . Høyt insulinnivå gir økt nivå av det insulinliknende stoffet IGF1 som er sterkt forbundet med akne. IGF1 er en vekstfaktor som skaper vekst i ulike vev.

En rekke moderne sykdommer er forbundet med insulinresistens, slik som diabetes, overvekt, hjerte- og karsykdom, kreft, høyt blodtrykk og også akne. Alle disse sykdommene er sjeldne eller fraværende hos folkeslag som spiser lite moderne mat. Når sykdommer og tilstander opptrer så tett sammen er det naturlig å se etter en felles synder.

Det kan se ut som om fagmiljøet gradvis begynner å anerkjenne kostholdets effekt på akne og i april i år kom blant annet en artikkel kalt «Diet and acne update: carbohydrates emerge as the main culprit.»(6) Dette kunne man, og burde man selvfølgelig sagt for lenge siden, men en overdreven tiltro til samleanalyser hos fagfolk gjorde at mange benektet enhver sammenheng mellom kostholdet og akneforekomst.

Selv om jeg her skriver mye om sammenhengen mellom akne og karbohydrater er det også andre kostholdsfaktorer som ser ut til å fremme akne. Enkelte funn tyder på at omega 3 kan bedre akne og man regner med at mekanismen ligger i at fettsyrene er antiinflammatoriske. Akne er en inflammasjonssykdom akkurat som de andre moderne livsstilssykdommene. Akne henger også sammen med både mage- tarmfunksjon og vår mikrobiom (bakteriene som lever på og i oss) (1).

Hva du kan gjøre

Akne kan forbedres mye og det er mye du kan gjøre for å bli kvitt det eller forbedre det. Det er fire punkter vi ønsker å påvirke:

Skape stabilt blodsukker
Stabilisere og bedre det hormonelle miljøet
Reduserer inflammasjon
Bedre mage- og tarmhelse

Dette kan du gjøre gjennom å endre kostholdet på følgende måte.

Sett av minst 1 måned av livet ditt, hvor du bestemmer deg for å endre kostholdet. Det vil kreve litt innsats, men det vil være verdt det. Om du etter en måned ikke merker forskjell må du vurdere andre tiltak. Om du merker forbedring, uansett hvor liten, så betyr det at du gjør noe riktig og at du bør fortsette.

I løpet av denne perioden unngår du alle typer kornprodukter. Også matvarer som inneholder stoffer fra korn må unngås f.eks. produkter med hvetestivelse. Ikke drikk melk og ha et lavt inntak av melkeprodukter (bortsett fra smør). Eventuelle melkeprodukter bør være så fettholdige som mulig og inneholde så lite karbohydrat som mulig. Unngå også tilsatt sukker i alle former og også sukkerdrikker som juice (nei fruktjuice er ikke sunt). Baser kostholdet på animalske matvarer. Spis kjøtt, fisk, fugl og egg i alle former og så mye du vil. Animalsk mat bør inngå i alle måltider, ikke bare middag. Spis grønnsaker, så mye du vil og til alle måltider. Ikke være redd for fett. Spis gjerne mye, men unngå så mye som mulig frøbaserte planteoljer. Spis gjerne også ting som sopp, bær og nøtter og noe frukt. Unngå øl, bytt det ut med andre typer alkohol om det er alkoholen som er viktig.

I tillegg til disse grunnleggende endringene i kostholdet bør man passe på å sove nok. Å sikte på 8 timer søvn er et godt mål selv om man ikke alltid når det. Om det er store stressfaktorer i hverdagen, bør man se hvordan man kan løse dette.

Følg disse enkle rådene i én måned. Se om antall og aggressivitet på akne endrer seg. Ta et før og etter bilde av det utsatte området. Får du positive resultater så del det med verden så andre kan oppleve det samme. Én måned er ingenting i den store sammenhengen og det er garantert verdt det. Blir man mye bedre så er det eneste man trenger å vite at man bør sette seg inn i det som heter paleokosthold og starte med å legge om til et nytt og bedre kosthold.

Litteratur

1. Bowe W, Patel NB, Logan AC. Acne vulgaris, probiotics and the gut-brain-skin axis: from anecdote to translational medicine. Beneficial microbes. 2014;5(2):185-99.

2. Cordain L, Lindeberg S, Hurtado M, Hill K, Eaton SB, Brand-Miller J. Acne vulgaris: a disease of Western civilization. Archives of dermatology. 2002;138(12):1584-90.

3. Bhate K, Williams HC. Epidemiology of acne vulgaris. The British journal of dermatology. 2013;168(3):474-85.

4. Smith RN, Mann NJ, Braue A, Makelainen H, Varigos GA. A low-glycemic-load diet improves symptoms in acne vulgaris patients: a randomized controlled trial. Am J Clin Nutr. 2007;86(1):107-15.

5. Kwon HH, Yoon JY, Hong JS, Jung JY, Park MS, Suh DH. Clinical and histological effect of a low glycaemic load diet in treatment of acne vulgaris in Korean patients: a randomized, controlled trial. Acta dermato-venereologica. 2012;92(3):241-6.

6. Mahmood SN, Bowe WP. Diet and acne update: carbohydrates emerge as the main culprit. Journal of drugs in dermatology : JDD. 2014;13(4):428-35.

Ekstra:

Cordain L. Dietary implications for the development of acne: a shifting paradigm. In: U.S. Dermatology Review II 2006, (Ed.,Bedlow, J). Touch Briefings Publications, London , 2006.

Litt av hvert fra juni

Månedens sitat:

«A nice adaptation of conditions will make almost any hypothesis agree with the phenomena. This will please the imagination, but does not advance our knowledge.»

Karl Popper

Nok en måned er forbi og for en måned det har vært.

De som ikke har levd under jorda siste tiden fikk med seg forsiden til Time Magazine som oppfordret oss til å spise smør:

Forsiden var i stor grad et svar på forsiden Time hadde i 1984 med bildet av egg og bacon formet som et trist fjes, hvor det stod «Cholesterol – and now for the bad news…». Selv om Time ikke er et vitenskapelig tidsskrift påvirker artikler i disse store bladene også fagpersoner og har du ikke lest artikkelen anbefaler jeg at du kjøper en utgave. Det er god lesning.

Artikkelen i Time handler om hvordan vi har tatt feil om mettet fett og kolesterol. Vi har selvfølgelig tatt feil tidligere. Jeg synes det er spennende å se tilbake på øyeblikkene da vår kunnskap om ulike aspekter ved helse endret seg dramatisk. For de spesielt interesserte er en slik artikkel om diabetes fra 1913 her.

På Nationen.no kan du lese om hvordan kuer har blitt uskyldig dømt i klimahysteriet. At klimaet endrer seg på grunn av menneskeskapt aktivitet er det liten tvil om, men bildet er noe mer nyansert enn at kuer bidrar fordi de fiser eller at kjøttproduksjon i seg selv er klimafiendtlig. Viktige perspektiver som kommer frem i denne artikkelen.

Folkehelseinstituttet kom ut med den nye folkehelserapporten. Den viser at det slettest ikke står så godt til med vår helse, og sykdommer som i stor grad burde vært forebygget fortsetter å øke. Vi er blitt gode på behandling i Norge, men vi er elendige på forebygging. Ca. 200 000 av oss har type 2 diabetes, en sykdom som er relativt lett å forebygge og som ikke burde koste samfunnet eller enkeltpersoner så mye som den koster oss nå.

Du kan lese en lite kronikk jeg skrev om rapporten her.

Dette må være månedens dummeste:

Månedens video: Dr. Jeff Volek: The Many Facets of Keto-Adaptation: Health, Performance, and beyond

https://youtube.googleapis.com/v/n8BY4fyLvZc&source=uds

At det ikke står bra til med kunnskapen om diabetes her i landet er ikke så rart når vi ser hva Diabetesforbundet fokuserer på. Selv om det er karbohydrater som er problematisk ved diabetes type 2, så velger de å fokusere på fettet. For personer med diabetes mener diabetesforbundet at man må ha en fettfattig grillsesong. Men om man har diabetes er det karbohydrater man har problemer med, ikke fett. Faktisk er det beste rådet for en diabetiker spise fettrikt og lite karbohydrater.

The Atlantic foralte oss i juni at vi ikke skulle bry oss om kalorier, noe som selvfølgelig stemmer. Time sa også at det å spise mindre og trene mer ikke er løsningen. Minner nesten om noe jeg har skrevet om her før.

Det jobbes med kosthold i skoler og barnehager, men mange av rådene som ligger bak er utdaterte. Fortsatt anbefales det plantemargarin og oljer fremfor smør, og skummet melk fremfor helmelk. I mange barnehager er maten bestående av brødmåltider tre ganger om dagen. Om jeg hadde hatt barn kunne jeg aldri sendt de til en barnehage som er brødbasert. Heldigvis er det stadig flere barnehager som fokuserer på kosthold og legger vekt på å lage mat fra bunnen med gode råvarer. Dette er en god trend jeg ønsker velkommen. Men kunnskapsnivået hos mange ansatte i barnehager er farlig lavt. I en ny undersøkelse av 1000 barnehageansatte trodde 80% av de spurte at olivenolje inneholdt lite fett…

Jeg delte denne også på Facebooksiden, men synes den er verdt å dele igjen Den er et fint lite innblikk i en stadig svinnende verden som sier så mye om hvilket liv som har formet oss til det vi er idag: Den er absolutt verdt å bruke noen minutt på å lese og handler om Hadzastammen i Afrika.

Barfootløping eller løping med minimalistiske sko er sannsynligis fortsatt en god ide for de fleste selv om enkelte produsernter av sko kommer med påstander som mangler vitenskapelig støtte. Heldigvis er mer spennende forskning på dette området er på vei.

Og noen nye studier for de mer nerdete:

The Effects of a Ketogenic Diet on Exercise Metabolism and Physical Performance in Off-Road Cyclists

Gut microbiota, probiotics and diabetes

The Saturated Fat, Cholesterol, and Statin Controversy A Commentary

A Non-calorie-restricted Low-carbohydrate Diet is Effective as an Alternative Therapy for Patients with Type 2 Diabetes

Carbohydrate availability and exercise training adaptation: Too much of a good thing?

Og til slutt, noen tips:

Månedens tips: om man er opptatt av god mat og kanskje også billig mat er appen «Mattilbud» å anbefale. Jeg bruker den hele tiden. Å oppdage butikker med tilbud på smør eller fløte er litt som å vinne i lotto.

Jeg er ikke spesielt glad i døtid hvor jeg ikke får gjort noe (lært noe), for eksemel om når jeg reiser. Da hører jeg ofte på podcaster om bruker tiden til å lære enda mer. Siden jeg har en androidtelefon bruker jeg appen «Beyondpod» og er veldig fornøyd med den. Her søker du lett opp alt som er interessant ifra Infinite Monkey Cage til Steialdermann. Er du opptatt av lavkarbo og trening oppfordrere jeg til å følge med på podcasten «The ask prof Noakes podcast» hvor professor Tim Noakes svarer på ett spørsmål i hver korte episode.

God sommer!

NuSi

Det er mulig det høres rart ut, men vi har egentlig ganske få gode data (informasjon fra vitenskapelige studier kalles gjerne data) om hvordan kostholdet påvirker helsen. Dette gjelder først og fremst detaljkunnskap. For vi kan slå oss til ro med at et sunt kosthold er et paleo-inspirert kosthold med lite moderne og høyt bearbeidede matvarer. Det er utrolig lite sannsynlig at denne kunnskapen vil endres betraktelig og det blir stadig mindre sannsynlig at det vil komme kunnskap som sier at denne strategien er dårlig. Man kan jo spørre seg hva som da er vitsen med å fortsette å forske på kosthold og helse? Kan vi ikke bare slå oss til ro med det vi nå vet, slenge et kjøttstykke på grillen og slappe av?

Vel, for de som ikke er spesielt kunnskapshungrige vil jeg kanskje anbefale nettopp dette; slenge litt kjøtt på grillen og slappe av, det er i hvert fall sunt. Men for de av oss som ønsker å forstå verden så godt som mulig, og jeg regner med at du som leser dette tilhører denne gruppen, ellers ville du ikke sittet her og lest, så er det fantastiske mengder med uoppdaget kunnskap om sammenhengene mellom helse og kosthold som bare venter på å oppdages.

Men vi må være særdeles bevisst hvordan vår nye kunnskap blir til. Vi har som sagt ikke så mye virkelig gode data. Den lave kvaliteten på den informasjonen vi allerede har, har bidratt til misforståelser, problemer og uhelse, og en av grunnene er at man har overvurdert kvaliteten til de eksisterende vitenskapelige dataene. Reduksjon i karbohydratinntak vil for eksempel gjøre oss slankere og burde være standard råd hos dem med type 2 diabetes, men dette er ikke standard råd ved verken overvekt eller diabetes. Spørsmålet er hvorfor?

En av grunnene er at i en overraskede stor del av ernæringsforskningen vet man ikke egenlig hva forsøkspersonene har spist. Ofte får de som er inkluderte i vitenskapelig studier bøker, brosjyrer eller informasjon om hva de skal gjøre for så å bli overlatt til seg selv. For å vite hva forsøkspersonene har spist bruker man gjerne spørreskjemaer eller matregistrering.

Jeg har selv gjort en studie der forsøkspersonene skulle spise lite karbohydrater. I løpet av forsøket skulle de ved to anledninger notere ned alt de spiste og drakk i fire dager. Dette ble samlet inn og brukt i analyser. Men sannheten er at vi egenlig ikke har anelse om hva de spiste. Vi så det tross alt ikke og vi er prisgitt forsøkspersonenes subjektive tilbakemelinger med alle feilkilder det inkludrer. Dette er den aller vanligste metoden for registrering av matinntak i kostholdsstudier og den gir svært usikre data både når det gjelder kvalitet og kvantitet på kostholdet.

Et alternativ er å innlegge forsøkspersoner på sykehus eller klinikker der de blir overvåket døgnet rundt og får all mat ferdig målt opp, tilrettelagt og servert av studiearrangørene. Men dette er dyrt og gjør både at slike studier har få deltakere og at de varer alt for kort for at man kan si noe om langtidseffekter. Det er også ofte en unaturlig setting som gjør at resultatene ikke nødvendigvis kan overføres til hverdagssituasjoner.

Mye av forskningen som ligger til grunn for overvektsbehandling har også blitt gjort på tynne personer, ved at man f.eks. har gjort overspisingsstudier (som er basert på hypotesen om at det eneste som betyr noe er mengden kalorier) eller studier der man endrer kostholdssammensetningen og måler endringer i vekt eller fettmasse. Men det er svært sannsynlig at tynne mennesker er nettopp de som er immune mot det som skaper overvekt hos andre og å bruke data fra slike studier er ikke bare meningsløst, det kan også gjøre at vi tar fullstendig feil. Spørsmålet er hva som gjør overvektige personer overvektige, ikke hva vi kan gjøre for å gjøre tynne overvektige.

Dette er bare noen av grunnene til at mye av kunnskapen vi har om blant annet kosthold og vekt er dårlig og usikker. Og svakheter ved de vitenskapelige dataene er en av hovedgrunnene til at Peter Attia og Gary Taubes startet Nutrition Science Initiative eller NuSI.

NuSi er en frivillig organisasjon med mål om å reduserer den økonomiske og sosiale byrden av fedme og fedmerelaterte sykdommer, gjennom å øke kvaliteten på vitenskapen innen forskning på ernæring og fedme.

Dette er et utrolig spennende initiativ og jeg tror det virkelig kan ha noe å si etter hvert. Nylig var Attia og pratet på TedMed (Ted.com er stedet å være for alle som ønsker å lære mer, nesten uansett felt) og det blir spennende å se foredraget når det kommer. For de av dere som er ekstra interessert i ernæringsvitenskap anbefaler jeg å se gjennom sidene til NuSI. Så håper jeg at det blir gjort mye god forskning fremover som kan gi oss enda mer og ikke minst bedre kunnskap om sammenhengene mellom helse og kosthold.

Her en kort film fra Attia som forklarer nærmere:

30 dagers paleo-utfordring

Sommeren er her med sin sedvanlige pollenspredning. Dette minner meg på menneskets begredelige helsestatus. Vi har til og med klart å bli allergiske mot natur. Men allergi er en inflammasjonstilstand og kan blant annet påvirkes av kosthold og andre livsstilsfaktorer. Det betyr at vi ikke trenger å være så allergiske.

Det er ikke bare allergi jeg er omgitt av for tiden. Slitne og slappe unge og voksne, konsentrasjonsproblemer, autisme, ADHD, ørebetennelser, halsbetennelser, lungebetennelser og andre «-titter», hudplager, mageplager, diabetes, metabolsk syndrom, PCOS, insulinresistens, lavt stoffskifte, autoimmunsykdommer, tannråte, migrene, hodepine, depresjon og overvekt. Dette er bare noen de store mengder med sykdom eller tilstander som påvirkes av kostholdet vårt. Det betyr at vi ikke trenger å være så syke.

Ikke minst er det mange som snart skal vise seg ute med lite klær for første gang på lenge og det er ikke alltid like gøy. Også dette kan vi gjøre noe med, først og fremst gjennom å endre kostholdet.

Om ikke du er syk selv så kjenner du garantert mange som er det. Det er faktisk vanskelig å komme på sykdommer eller sykdomstilstander som ikke vil kunne forbedres av et optimalt kosthold. Tro det eller ei, det er vi som bestemmer over vår egen kropp, den kan forbedres og løsningen er ikke nødvendigvis verken vanskelig eller ubehagelig.

For å få en følelse av hvordan kroppen (og for så vidt også hodet, men det er jo en del av kroppen) kan være på sitt beste vil jeg utfordre alle til å prøve 30 dager med paleokosthold. Spiser du allerede paleo, kan du jo rekruttere noen andre som kan ta utfordringen og som kan leve etter dine vaner i en måned.

Jeg tror det var Robb Wolf som første gang oppfordret til «Thirty-day paleo challenge.» Robb har vært en stor inspirasjon for meg og står blant annet bak boken «The paleo solution», en overraskende morsom bok, som jeg oppfordrer alle med interesse for temaet å lese.

Hvorfor 30 dager? Fordi det gjerne tar flere uker før man merker endringer og fordi man trenger å føle hvordan det er å bli vant med denne livsstilen. En måned er også en konkret tidsenhet vi alle har et forhold til. Enkelte vil sannsynligvis trenge å endre livsstilen lengre enn en måned for å merke store helseforskjeller, men for majoriteten er 30 dager sannsynligvis nok.

Hvordan gjennomføre? Det beste er nok å skaffe seg en bok og sette seg godt inn i temaet før man starter. Kjøp boken Helt naturlig mat og trening, The paleo solution eller en hvilken som helst annen bok som beskriver paleokostholdet. Hvis boklesing ikke er aktuelt, så er dette et paleokosthold i korte trekk:

Spis først og fremst rene animalske matvarer som kjøtt, fisk, fugl, egg, skalldyr og innmat. Spis i tillegg alle typer grønnsaker, spesielt dem som vokser over bakken. Unngå alle typer korn og belgfrukter, frøbaserte planteoljer, margarin og sukker. Spis fett som meierismør, kokosfett og olivenolje. Ikke drikk melk og ikke spis mye poteter, søtpoteter eller ris.

Ta gjerne tilskudd av multivitaminer, omega-3 og vitamin D. For optimale resultater bør man passe på å sove så lenge som mulig, stresse minst mulig og smile mest mulig.

Det lurt å bruke nettet aktivt for å søke opp gode og fristende oppskrifter og retter.

Gå gjerne sammen i en gruppe med venner eller familie. Snakk sammen om hvordan dere skal klare å gjennomføre og gjør det fullt ut i 30 dager. Kjenn etter hvordan du har det før og etter.

Dette tar bare én måned av livet ditt og du har ingenting å tape på å prøve. Det verste som skjer er at du har brukt litt ekstra tid på å bli friskere og sunnere i en måned. Når du er ferdig med dine 30 dager kan du bestemme om du vil fortsatte som du levde før eller gjøre endringer. Og nettopp dette er hovedgrunnen til at man bør prøve utfordringen. For å ta veloverveide valg om helse trenger vi å vite hvordan vi kan ha det. Ofte vet vi ikke hvor god helse det er mulig å ha og går i stedet rundt med kronisk uoptimal helse og tror dette er så bra som det blir. Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget tidligere hvor mye kostholdet har å si for hvordan vi har det og hva som faktisk er den sunneste maten.

Så hva sier du? Tar du utfordringen?