Hordearii – menn som spiser bygg

I 2008 summet nettet med nyheten om at de kjente romerske gladiatorene faktisk var vegetarianere. En stor grav med mengder av skjeletter i Ephesus (dagens Tyrkia) gav spennende ny kunnskap om hvordan de levde, kjempet og døde (1). Skjelettene viste at gladiatorene spiste mye karbohydrater og til og med tok kalsiumtilskudd. Fordi kostholdet deres var preget av kornsorten bygg, som av andre romere ble ansett som en mindreverdig kornsort, ble gladiatorene kalt hordearii (fra Hordeum vulgare, Bygg) som ganske enkelt betyr «menn som spiser bygg».

Det var blant annet isotopanalyser av beinrester fra gladiatorer som viste at de må ha spist mye mindre kjøtt enn andre mennesker som levde på samme tid og sted. I stedet for kjøtt spiste de bygg, bønner, havregryn, grønnsaker og tørket frukt. Og grunnen var verken mangel på kjøtt eller dyrevelferd, men heller at de ønsket å legge på seg. I hvert fall er dette teorien til paleo-antropologen Karl Grossschmidt. Som han sier: «Gladiatorer trengte underhudsfett. En fettpute beskytter deg fra kuttskader og beskytter nerver og blodårer i en kamp. Hvis jeg blir skadet, men bare i fettet, så kan jeg fortsette å kjempe. Det gjør ikke så vondt, og det ser flott ut for tilskuerne.«

Logikken er enkel og ikke vanskelig å være enig med; når folk slår etter deg med skarpe gjenstander i en kamp til døden, vil ekstra fett gi viktig beskyttelse. En slank gladiator ville stilt til kamp med et stort handikap. Og la oss bare innrømme det, gladiatorene var der for underholdningens skyld og de som løp rundt blødende fra kjøttsår må ha vært mye morsommere å se på enn menn som ble hardt skadet tidligere i kampen. Det skal i følge Grossscmidt vært vanlig at gladiatorene spiste noe mer kjøtt i perioder de ikke kjempet og at de la om til et vegetarkosthold i perioden før kamper for å legge på seg fett. Slik sett gjorde de det motsatte av dagens kroppsbyggere som gjerne har en «bulkeperiode» der de legger på seg både fett og muskler, som etterfølges av en slankekur rett før konkurranse for å få vekk fettet. I motsetning til dagens kroppsbyggere som stiller til konkurranse med definerte muskler, stilte gladiatorene til kamp med mest mulig masse.

Romerne følte også at gladiatorenes vegetarkosthold ikke var næringsrikt nok, så de drakk også drikker basert på brent tre eller aske av bein, blant annet for å få i seg kalsium. Gladiatorene skjeletter var sterke, noe som tyder på hard trening og også nok næringsstoffer fra kostholdet.

Vårt moderne bilde av gladiatorer som muskuløse og slanke stemmer ikke helt med historiske og arkeologiske data. Sannsynligvis var de mer som kulestøtere eller vektløftere (de var også ganske lave etter vår standard) noe som gjorde at de kunne legge enda mer vekt bak angrepene sine og noe som i mitt hode gjør tanken på dem enda skumlere.

Også noen moderne atleter bruker kostholdet bevisst for å legge på seg fett. Sumobrytere inntar enorme mengder mat for å komme opp i rett vekt (bryternes måltid kalles chanko-ryoni). Dette gjør de gjennom å spise et høykarbokosthold basert på ris. Unge brytere, som skal legge på seg mye, spiser langt mer karbohydrater enn veteraner og en dagsporsjon kan fint inneholde I000 g karbohydrat, 50 g fett og 165g protein (til sammen 5.122 kcal)(2).

Det er ikke nødvendigvis lett å legge på seg fett om man ønsker det. Men om man skal lyktes ser det ut til at man må ha et høyt innhold av stivelse eller enkle karbohydrater i kostholdet. Også i ritualer som det Kamerunske «Guru walla-ritualet«, der målet er å spise mest mulig i 60 dager benytter man seg av et kosthold med 70% karbohydrater.

For en tid tilbake gjorde jeg et eksperiment på meg selv der jeg bevisst forsøkte å overspise mest mulig i en periode for å se hvor mye jeg kunne legge på meg. Jeg fant fort ut at det var lettest å overspise om jeg spiste mat med mye karbohydrater, men som også inneholdt en del fett som for eksempel ris med smør, sjokolade og fløteis. Jeg måtte raskt gi opp eksperimentet, som ikke varte lenger enn litt over en uke, der jeg ikke gikk nevneverdig opp i vekt. Grunnen var et jeg sov så dårlig og følte meg så dårlig. Jeg ville nok blitt en dårlig gladiator.

Referanser

(1) Curry, A. The Gladiator Diet. Archelogy 2008; 61(6).

(2) Hoshi A, Inaba Y. [Risk factors for mortality and mortality rate of sumo wrestlers]. Nihon Eiseigaku Zasshi 1995; 50(3):730-736.