Edsvorne menn

All-jurors
Fra filmen 12 edsvorne menn

Tenk deg en rettsak hvor den anklagede skal ha begått en alvorlig forbrytelse. En jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Men forbrytelsen i denne saken er innviklet og spørsmålet om skyld avhenger av avansert kunnskap og kjennskap til spesifikke fagfelt som juryen ikke har. Derfor henter begge sider av saken inn ekspertvitner. Aktoratet, som representerer myndighetene, har inne et ekspertvitne som juryen kjenner fra offentligheten. Han har jobbet med myndighetene i slike saker lenge og ingen ser noen grunn til å tvile på hans ekspertise. De anklagede derimot baserer saken sin på at aktoratets ekspertvitne i denne saken tar feil. De vet at den anklagede er uskyldig og har innkalt et eget ekspertvitne som vil vise uten tvil at aktoratets ekspert i denne saken tar feil. Problemet er at ekspertene argumenterer med sitt fagspråk. De snakker om avanserte fysiologiske prosesser, om målemetoder som har feilkilder og avanserte statistiske modeller. Faktisk er begge ekspertene blant de beste i sitt felt og det er ingen i rettsalen som har noen som helst kompetanse til å avgjøre hvem av de som har rett i sine motstridene syn. I denne saken tar aktoratets kjente og kjære ekspert feil. Mens forsvarets mer ukjente, men likefult kompetente ekspert, har rett og har argumentert for sin sak helt rett. Den anklagedes liv hviler så i hendene til en gruppe mennesker uten kompetanse til å avgjøre hvilken ekspert som har rett og de har valget mellom et kjent og trygt fjes som har gjort en god jobb i lang tid og et ukjent fjes som står der og sier at den folkekjære eksperten tar feil om grunnleggende ting i sitt eget felt. Juryens avgjørelse er lett å forutse.

I mai 2017 presenterte Erik Arnesen, som representant for Nasjonalt råd for ernæring, en oppdatert rapport om vitenskapen knyttet til fett og spesielt mettet fett og en anbefaling om videre rådgivning om mettet fett. Arbeidsgruppen bak den nye gjennomgangen av kostrådene knyttet til fett, bestod av Erik Arnesen, Jøran Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl. Presentasjonen var bestilt av Helsedirektoratet og bakgrunnen for bestillingen var de siste årenes store mengder medieoppslag og forskningsartikler som har stilt spørsmål ved om mettet fett er skyld i hjerte- og karsykdom. Mange av artiklene stiller ikke engang spørsmål ved advarsler mot mettet fett, men sier i stedet rett ut at mettet fett er blitt uskyldig dømt. Kritikken mot kostrådene som sier vi må spise lite mettet fett, ser faktisk bare ut til å øke i styrke. Nasjonalt råd for ernæring konkluderte med at det var mindre tvil enn noen gang om mettet fett sin rolle i hjerte- og karsykdom og at de eksisterende rådene kom styrket ut av deres prosess.

I min jobb underviser jeg innimellom i et enkelt ernæringsfag. På pensum står blant annet myndighetenes kostholdsråd og begrunnelsen for disse. I tillegg står en grunnbok i ernæring fra 2015 skrevet av en rekke eksperter i sitt felt og redaktøren av boka den internasjonalt høyt anerkjent forskeren fra Danmark, Arne Astrup. Astrup har blant annet skrevet kapitlet i boka om sammenhenger mellom kosthold og hjerte- og karsykdom.

Når vi i undervisningen kommer til temaet mettet fett, vet studentene godt at det er noe man skal holde seg unna, det er en del av den kollektive bevisstheten. Som Leonard Cohen så treffende sa det: «everybody knows». Dessuten står det uttrykkelig i myndighetenes kostholdsråd. Problemet er bare at det står noe ganske annet i ernæringsboka de også har på pensum. Der står det blant annet om en av de største metaanalysene på feltet som viste at det «[…] ikke fantes en signifikant association mellem intaget af mættet fedt og udviklingen av åreforrkalkning.» og videre at dette «…bryder med den hitidige opfattelse baseret på observationelle undersøgelser, at intaget av mættede fedtsyrer fremmer udviklingen av åreforkalkning.» Astrup går gjennom mulige svakheter og potensielle feilkilder i forskningen og refererer også til andre analyser som når han skriver: «I 2013 og 2014 er metaanalyser av alle de randomiserede studier nået frem til at der ikke opnås en nedsat forekomst af IHS (Iskemisk Hjerte Sykdom) ved at skifte mættet fedt med polyumøættet fedt.» Totalt sett, er budskapet at det ikke finnes særlig vitenskapelig grunnlag til å advare mot mettet fett og at det å bytte ut mette med umettet fett, ikke gir mindre hjerte- og karsykdom.

Studentene mine reagerer på at de får servert to motstridende syn, og jeg forsøker å vri det hele til noe positivt. «Dette har de bare godt av, for nå får de se hvordan vitenskap er i praksis», tenker jeg. Jeg forklarer at vi som fremtidige fagpersoner må tåle å være i et fagmiljø som ikke alltid er preget av konsensus. Faktisk blir det sagt at det ikke finnes noen større trussel mot utvikling av ny kunnskap enn konsensus. Kanskje er det lærerikt å se i praksis at sannheter sjelden er skrevet i stein og om noen skulle spørre dem om råd i fremtiden, så må de lære å være nyanserte i sine svar. Personlig synes jeg det er utrolig interessant med slike saker, og det gir meg lyst til å finne ut av hvem som har rett og gir meg en unnskyldning til å tilbringe gode timer i medisinske databaser. Men jeg er redd studentene sjelden deler min entusiasme, de vil helst ha det endelige og uforanderlige svaret servert på et fat. Skolesystemet i Norge har ikke forberedt dem på dette.

Den lille diskrepansen mellom en enkel fagbok og myndighetenes råd, er et lite gløtt inn i et vitenskapelig miljø preget av et intellektuelt kjempeslagsmål som bare varer og varer. Konflikten omhandler skyldspørsmålet til mettet fett. Skal det dømmes for å gi oss hjertesykdom, eller er det en uskyldig bivåner som var på feil sted til feil tid? Ekspertene sier imot hverandre, men kostholdsrådene som regelmessig gis oss fra myndighetene er å regne som juryens dom. Når Helsedirektoratet nå har fått sin rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, har de som jury, forståelig nok, valgt å stole på det kjente og kjære ekspertvitnet.

Grunnen til at saken om mettet fett om mulig er verre enn eksemplet jeg innledet med, er at dommen som fant mettet fett skyldig, ikke har ført til at mettet fett blir låst inne, men det har ført til at hele samfunnet rundt oss, i fra vareutvalg i butikker til hva som står i skolebøker, er formet av dommen og dommen påvirker helsen til oss alle, hvilke sykdommer vi får og hvor lenge vi lever. Vi kan ikke ta feil i dette skyldspørsmålet.

I løpet av de siste 10 årene har det kommet ut en rekke bøker som alle omhandler historien om, og vitenskapen bak advarsler mot mettet fett. De er både fornøyelig og skuffende lesning. Skuffende fordi de forteller en historie hvor de vitenskapelige idealene ikke har vært holdt høyt i hevd. Felles for bøkene er ikke at de sier at mettet fett er helt uskyldig, men de sier at det ikke finnes bevis nok for å dømme og at man derfor ikke kan advare mot det, ettersom det kan føre til at den egentlige synderen går fri. Hjerte- og karsykdom er utbredt og noe vi både ønsker og kan forebygge, men vi må vite hvem den skyldige er. Et stort og stadig voksende internasjonalt fagmiljø, mener vi må la tvilen komme den tiltalte til gode og rette oppmerksomheten mot andre potensielle skyldige som utvilsomt var på åstedet.

Jeg drar rettsaksanalogien langt her, fordi jeg liker prinsippet om at tvilen må komme den tiltalte til gode, og i tilfellet med mettet fett ser det ut som at det stikk motsatte er gjort. Det finnes ingen sterke bevis hevder mange. Dette er ikke som røyking og lungekreft hvor bevisene er overveldende og sterke. Mettet fett ser ut til å ha blitt dømt på grunnlag av en lang rekke usikre indisier som alle kan og blir kritisert, og alle tvilsspørsmål ser ut til å ha blitt brukt til å styrke dommen.

Da Nasjonalt råd for ernæring gikk gjennom vitenskapelige artikler publisert fra 2010 til 2016 viste deres konklusjoner at mettet fett fortsatt var å regne som skyldig i forbrytelsen hjerte- og karsykdom. Mettet fett burde i stor grad skiftes ut med flerumettet fett hevdet rådet. Dette er det samme som Helsedirektoratet har sagt i lang tid og det samme som står i Nordic Nutrition Recommendations, som våre kostholdsråd kommer fra.

Men samme måned som rådet konkluderte, på en måte som på ingen måte rokket ved deres tidligere arbeid eller konklusjoner, publiserte tidsskriftet Nutrition Journal en ny metaanalyse som konkluderte på følgende måte: «Available evidence from adequately controlled randomised controlled trials suggest replacing SFA (Saturatet Fatty Acids) with mostly n-6 PUFA (Poly Unsaturated Fatty Acids) is unlikely to reduce CHD (Coronary Heart Disease) events, CHD mortality or total mortality. The suggestion of benefits reported in earlier meta-analyses is due to the inclusion of inadequately controlled trials. These findings have implications for current dietary recommendations.» Artikkelen sier altså at det å bytte ut mettet fett med flerumettet plantefett ikke vil gi noen fordeler når det gjelder hjerte- og karsykdom og dødelighet, og årsaken til at tidligere analyser har kommet med denne konklusjonen er at de har inkludert studier som ikke er gode nok.

Konklusjonen til denne artikkelen er derfor stikk i strid med den til Arnesen, Retterstøl og Hjelmesæth. Ekspertene strides, men juryen må dømme. Enten tar begge sider feil, eller så har én rett og den andre tar feil. Det er de eneste alternativene når to gjensidig utelukkende og motstridende konklusjoner møtes. Tvilen kommer i hvert fall ikke den tiltalte til gode. Det bør dog påpekes dette prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ikke egner seg særlig godt i folkehelsearbeid, i hvert fall ikke som et absolutt prinsipp. Om enhver liten tvil eller et hvert vitenskapelig resultat som ikke passet inn var nok til å forkaste en teori, så ville vi ikke kunne gitt noen anbefalinger i det hele tatt. Så vi må ofte overse tvil og forsøke å komme frem til det mest sannsynlige svaret. Det er bare det at i saken mot mettet fett, diskuteres egentlig ikke om det er litt tvil, men om mettet fett i det hele tatt noen gang var på åstedet.

27. april i år dukker det opp en artikkel på forskning.no med overskriften «– Mettet fett tetter ikke blodårene». Artikkelen handler om den massive motstanden mot å advare mot inntak av mettet fett og det siste tilskuddet i kritikken, en artikkel kalt «Saturated fat does not clog the arteries: coronary heart disease is a chronic inflammatory condition, the risk of which can be effectively reduced from healthy lifestyle interventions» publisert i British Journal of Sports Medicine.

Bare en drøy uke seinere dukker en ny artikkel opp på forskning.no, denne gang med overskriften: «– Fortsatt solid støtte for råd om mettet fett». Artikkelen innledes av en bilde av Erik Arnesen og også medlem i Nasjonalt råd for ernæring, Liv Elin Torheim, som sammen holder deres rapport til Helsedirektoratet. Forskning.no skriver: «En reduksjon av mettet fett i kosten vil kunne redde mange mennesker fra hjertesykdom i framtida, skriver Arnesen, Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl i rapporten, hvor de gjør grundig rede for forskningen de har lagt til grunn for konklusjonene sine.»

Kanskje er det en egentlig en rettsak vi trenger. En vitenskapelig rettsak hvor hver side av mettet-fett-debatten får fremlegge sine bevis og juryen består av eksperter på vitenskapelig metode, statistikk og fysiologi. Det er vanskelig å se hvordan vi ellers skal få løst konflikten uten at det går alt for lang tid med usikkerhet. Slike saker som dette finnes ikke, men noe liknende har skjedd.

Den svenske legen Annika Dahlqvist fikk sin helse drastisk forbedret da hun endret sitt kosthold til et karbohydratredusert kosthold med mye fett (ofte kalt Low Carb High Fat, LCHF). Siden har hun brukt mye av sin tid på å jobbe med et slikt kosthold for å forbedre menneskers helse. Men i 2005 rapporterte 2 ernæringsfysiologer henne til Socialstyrelsen, det som tilsvarer Statens helsetilsyn i Sverige. Hun ble rapportert fordi de to ernæringsfysiologene mente hun satte pasienters liv i fare når hun behandlet overvekt og diabetes type 2 med LCHF. Dahlqvist ble også tvunget til å si opp sin jobb som allmennlege i 2006 da hun ble bedt av sin sjef ved Njurunda vårdcentral om å slutte å anbefale karbohydratredusert kost. Etter to år med saksgang, som tvang Socialstyrelsen til å gå gjennom det vitenskapelige grunnlaget, ble Dahlqvist frikjent. I rapporteringen av saken i den svenske Läkartidningen skriver de: «Att behandla överviktiga och diabetes typ 2-patienter med kolhydratfattig och fettrik kost överensstämmer med vetenskap och beprövad erfarenhet.»

Nå viser ikke denne saken mot Dahlqvist at mettet fett er ufarlig, men vi må huske at de som meldte henne for brudd på legeeden hadde, som de aller fleste, lært at lite karbohydrater og mye fett var skadelig, spesielt for de som var overvektige og hadde type 2 diabetes. Det var den allmenne oppfatning, det som ble undervist på høgskoler og universiteter (og som ennå undervises i Norge) og det var bare få som hardnakket hevdet at det ikke var skadelig. Alle visste jo det. Men når bevisene ble krevd gjennomgått, viste det seg at det majoriteten hevdet, var feil.

Mye av denne konflikten har nok også sin gode grobunn i det ernæringsvitenskapelige fagmiljøet som sliter med et frynsete rykte. I 2015 skrev den amerikanske journalisten Nina Teicholz en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet BMJ kalt: «The scientific report guiding the US dietary guidelines: is it scientific?» Teicholz gav i 2014 ut boka, «The Big Fat Surprise: Why Butter, Meat and Cheese Belong in a Healthy Diet», en grundig gjennomgang av historien bak anbefalinger om å redusere fettinnhold og innhold av mettet fett hvor hun legger frem en historie preget av økonomiske interesser, personlig vinning, feilslått politikk og dårlig vitenskap. Konklusjonen er at det ikke er grunnlag, og aldri fantes grunnlag, for å advare mot verken mye fett eller mye mettet fett i kosten. I artikkelen i BMJ kritiserte hun den amerikanske Dietary Guidelines Committee, som utformer kostholdsanbefalingene, blant annet for å ikke følge god vitenskapelig standard og for å være forutinntatte.

Artikkelen skapte en enorm reaksjon rettet mot BMJ og over 180 fagpersoner verden over tok kontakt med tidsskriftet med sin bekymring og krevde artikkelen trukket. Brevet deres kan leses her. Blant dem som underskrev på kravet om å trekke artikkelen var Kåre Norum, tidligere leder ved klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo og lang forkjemper for fettreduksjon i Norge. Kåre Norum illustrerte ofte holdningsproblemene som er utbredt i ernæringsvitenskapen, blant annet da han med sin professortittel i 2004 gikk ut i VG og kalte indremedisiner Fedon Lindberg en kommersiell amatør. Bakgrunnen var at Kjell Magne Bondevik fulgte Lindberg sine råd om å spise litt mindre raffinerte karbohydrater og litt mer fett.

Også Jan I. Pedersen som også er å finne ved avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO skrev under på brevet som i starten skriver: «Because the “investigation” as a whole is so riddled with errors, we urge the BMJ to retract it, not only to inform your readers, but also to protect the BMJ’s credibility.» Og brevet avslutter like polemisk med: «In summary, the Teicholz/BMJ “investigation” is based on non-facts.  Such a paper has no place in the pages of a prominent scientific journal and should be retracted.» Dette er sterkere ord enn det som er vanlig i slike saker. Det er et språk man kunne forventet om Andrew Wakefield sin forskning som fabrikkerte data om skadeeffekter av vaksiner, men ikke om en artikkel som denne. Reaksjonen sier mye om det ernæringsfaglige miljøet.

Og det å kreve en slik artikkel trukket er ingen liten sak, og grunnlaget for å trekke en artikkel skal være alvorlige feil ved den. Men redaksjonen i BMJ fant ingen alvorlige feil og i 2016 så de seg nødt til å gi ut en pressemelding der de skrev at de de ikke fant grunnlag for å trekke artikkelen. De hadde til og med gitt artikkelen til to uavhengige forskere som gikk gjennom Teicholz sin artikkel og som konkluderte med samme bekymringer som Teicholz om måten kostholdsanbefalingene ble til. BMJ støttet Teicholz, ikke de over 180 internasjonalt anerkjente forskerne som sammen mente at dette ikke hørte hjemme i et vitenskapelig tidsskrift.

Teicholz ble ikke bare møtt med kritikk. Flere prominente forskere stod bak henne, blant dem Arne Astrup, som uttalte til nettstedet Cardiobrief: “The Dietary Guidelines Advisory committee seems to be completely dissociated from the top level scientific community, and unaware of the most updated evidence.

I 1957 klassikeren «Tolv edsvorne menn» forsøker hovedpersonen, spilt av Henry Fonda, å overbevise de 11 andre jurymedlemmene han sitter sammen med, om å frikjenne en som er anklaget for å ha drept sin egen far. Fonda mener, som det eneste medlemmet av juryen, at de bør la tvilen komme den tiltalte til gode. De andre 11 vil dømme den anklagede og bli ferdig med jobben. Men fordi juryen må komme med en enstemmig dom, tvinger hovedpersonen de andre medlemmene til å ta diskusjonen og det vises gradvis at de har latt sin dom være preget av forutinntatthet om blant annet kriminelt belastede områder, og noen vil bare bli fortest mulig ferdig med jobben. Etter hvert som fordommene kommer til syne, begynner stadig flere i juryen å tvile på om den anklagede er skyldig, inntil de enstemmig bestemmer seg for å la tvilen komme den tiltalte til gode og dømmer enstemmig ikke-skyldig.

Så nært, men akk så fjernt

For de som ikke har fått det med seg ennå, kom det ganske nylig ut en svært interessant artikkel publisert i prestisjetunge British Journal of Nutrition, skrevet av norske forskere ved UiO, som konkluderer med at lavkarbokosthold gir langt større bedring av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom enn det lavfettkosthold gir (og selvfølgelig også større vekttap). Det er forresten kanskje ikke så rart at du ikke har hørt om denne grundige meta-analysen ennå, for media er foreløpig merkelig stille. Jeg håper det er fordi de ikke har oppdaget den ennå og at det snart kommer noen overskrifter.

Nå er det ikke egentlig noe spesielt med en meta-analyse som konkluderer med at lavkarbo er langt bedre for hjertehelse enn lavfett, for alle tidligere studier har vist dette, og det er nettopp dette denne meta-analysen, en analyse av analyser, bekrefter.

Men det som er spesielt er det åpenbare forsøket på å tviholde på en hypotese som forskerne strengt tatt selv har motbevist. Jeg er ikke så veldig overrasket over at de norske forskerne fikk lov til å konkluderer som de gjorde, for fagfellevurderingsordningen fungerer på ingen måte optimalt og da kan til og med store feil slippe gjennom. Nettopp derfor er det at det åpnes for at andre forskere og fagpersoner kan komme med innspill til artikkelen i etterkant (derfor er det viktig å alltid lese innspill til artikler og analyser som kan advare mot feil eller mangler).

Og innspill har det kommet. Tre andre forskere publiserte nylig en kritikk i et brev til redaktøren i samme tidsskrift. En av disse er Thomas Wood som også tilhører UiO sammen med Robert Hansen i USA og to fagpersoner fra Island.

Men til meta-analysen. Konklusjonen til de norske forskerne lyder:

«This meta-analysis demonstrates opposite change in two important cardiovascular risk factors on LC diets – greater weight loss and increased LDL-cholesterol. Our findings suggest that the beneficial changes of LC diets must be weighed against the possible detrimental effects of increased LDL-cholesterol.«

Altså sier de at selv om vekttapet er større, og andre forbedringer i risikofaktorer er bedre med lavkarbo, vil den lille økningen de ser i LDL-nivå kunne overveie disse forbedringene.

Og det er den siste setningen i konklusjonen som strengt tatt kvalifiserer til et vitenskapelig rødt kort. For som alle med et minste minimum av kunnskap om aterogene lipidprofiler og ulike lipoproteiners rolle i aterosklerose vet, så kjennetegnes en aterogen lipidprofil enkelt forklart av høye triglyserider, lavt HDL-nivå og fortrinnsvis små tette LDL-molekyler og dette mønsteret henger konsekvent sammen med insulinresistens. Og vi vet at med mindre man vet størrelsen på LDL molekylene (pattern A eller patten B) så kan man ikke regne en svak økning i LDL som problematisk på noen som helst måte.

Dette vet også selvfølgelig forskerne ved UiO og de kommenterer kort om LDL partikkelstørrelse i artikkelen. Nadia Mansoor, som er førsteforfatter, skrev sin masteroppgave med Retterstøl som veileder om nettopp lavkarbos effekt på risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og metaanalysen ser ut til i stor grad å være basert på hennes masteroppgave. Også i masteroppgaven kommenteres dette kort.

Men Mansoor og kolleger feiltolker de vitenskapelige data når de er redd for en økning i LDL. Uansett, konsekvensen av eventuelt å ikke ta med den siste setningen i konklusjonen ville vært at blant annet Kjetil Retterstøl innrømmer å ha tatt feil i alle disse årene og at man ikke burde kutte på fettet for å forebygge hjerte- og karsykdom, man burde kutte på karbohydratene. Nå kan det være at det var tidsskriftet som ville at de skulle ha med denne setningen, for dette skjer også, men konsekvensen av setningen er likefult den samme.

Kun gjennom å påstå, uten særlig vitenskapelig grunnlag (det vil si uten referanser som underbygger påstanden, slik det kommer frem i kritikken til Wood og medsammensvorne) at en svak økning i LDL er et problem, kan de tviholde på sin hypotese om at mettet fett er hjerteskadelig fordi det øker LDL. Hadde de ikke tatt med den siste setningen, men i stedet konkludert slik de burde gjort (om de skulle fulgt god vitenskapelig kutyme), og sagt at alle risikofaktorer for hjerte- og karsykdom som betyr noe blir bedre med lavkarbo enn lavfett og at en liten økning i LDL ikke representerer noe negativt, men kan til og med være positivt, så hadde de strengt tatt samtidig innrømmet at de, med flere, fram til nå har tatt feil.

Det virker bare så inderlig tydelig at forskerne måtte få med den siste setningen i konklusjonen i et siste desperat forsøk på å tviholde på en stadig falmende hypotese og det hele er egentlig et trist syn for oss om er opptatt av rasjonalitet og god vitenskap.

Og dette er ikke et spørsmål om tolkning eller meninger. I brevet til redaktøren som i en rekke andre artikler vises det over all tvil at LDL ikke kan brukes som en risikofaktor i seg selv slik Mansoor og gjengen påstår. Det har faktisk aldri eksistert grunnlag for å advare mot mettet fett fordi det skal øke LDL og dermed gi mer hjertesykdom. Da de første kostholdsanbefalingene om dette kom fantes det ikke grunnlag og det finnes fortsatt ikke.

Og her er vi med overskriften. De var så nærme med å si rett ut det vi så mange vet, men som enda ikke er politisk korrekt å si. Det er slike konklusjoner, der forskerne går fra å presentere sine data til en subjektiv tolkning av hva dette betyr, at det ofte går galt. Og folk som kaller seg rasjonalister og skeptikere, som kun leser meta-analysen og ikke er klar over at til og med når en meta-analyse publiseres i British Journal of Nutrition kan det stå noe som er grunnleggende feil allerede i abstraktet, vil bidra til å spre forvirring fremfor kunnskap.

I brevet til redaktøren av Wood og sammensvorne, kommer det en god kritikk at konklusjonen til Mansoor og kolleger. Vi vet jo at den aterogene lipidprofilen beskrevet over opptrer ganske konsekvent sammen med små tette LDL molekyler og at mettet fett reduserer aterogeniteten til LDL ved å skape fortrinnsvis store molekyler (large fluffy/bouant). Dette kommer også frem i kritikken sammen med flere andre gode poeng. Og kritikken avsluttes ganske enkelt med å si at de norske forskerne konkluderer feil ut ifra egne data og Wood et al skriver:

«Despite the authors’ conclusions to the contrary, we believe that the current meta-analysis supports this premise.«

Og i en hærlig humoristisk tone i «Awknowledgements» seksjonen, hvor man i en artikkel vanligvis takker bidragsytere skrives det:

«The authors would like to apologise to steak and butter, and welcome them back to the dinner table.«

La meg også med det samme minne om de to (1,2) store nye metaanalysene som begge konkluderer med at mettet fett ikke bidrar med hjerte- og karsykdom. La oss bare si det i kor alle sammen: «METTET FETT BLE USKYLDIG DØMT OG HAR ALDRI GITT OSS HJERTE- OG KARSYKDOM!» Der, det var godt.

Nå venter jeg bare på at alle selvutnevnte rasjonalister og skeptikere tar saken og starter en kritikk av offentlige kostholdsråd som er langt fra vitenskapelige på dette temaet. Og mon tro om vi får se noen gode medieoppslag om hvordan «Norske forskere viser at lakarbo er best for hjertet, men blir kritisert for å påstå at mettet fett gir hjerte- og karsykdom» Den overskriften skulle jeg gjerne sett.

Vitenskapelig integritet – kolesterol

 

«…it was the age of foolishness…»

Dickens gjør seg nok best på engelsk, som det meste annet skrevet på engelsk. Lever vi i en æra av tåpelighet? Antakeligvis ikke. Vi er mer opplyst enn noen gang. Jeg vet at ting har blitt bedre når det gjelder veldig mye og jeg vil ikke fortvile unødig, vi har forstått mer. Stephen Pinker er en av dem som overbeviser meg om at det faktisk har blitt bedre. Men det er innimellom likevel vanskelig å ikke føle at vi lever i en æra av tåpelighet, eller i det minste at også denne æraen som all tidligere tid, er full av tåper.

Jeg har erfart at deler av ernæringsfaget har blitt et irrasjonalitetens høyborg, et sted hvor rasjonaliteten går for å dø, et fag så langt fra vitenskapens idealer at det kan ta motet fra selv den optimistiske av oss.

Ordet kolesterol ser ut til å være en trigger for irrasjonalitet. Vi burde aldri blitt advart mot kolesterol. Det finnes nemlig ingen grunn til å gjøre det. Dette er det ingen tvil om. I dette tilfellet vet vi hva som er sant, men en haug med mennesker har valgt å gjøre det motsatte – å advare mot kolesterol uten å ha vitenskapelig belegg for det. Når slike ting skjer betyr det slutten på et vitenskapelig felt, det vil si, det er ikke lenger vitenskap på noen som helst måte. I stedet blir det en vederstyggelig vanskapning av et fag som tilsynelatende en gang var basert på rasjonalitet og logikk, men som nå består av irrasjonalitet, meninger, synsing og personlig vinning..

Noen av de som skaper og nærer disse vanskapningene er blant dem som gir oss kostholdsråd.

«Dr. Krauss’s talk began by covering the counterintuitive finding that dietary cholesterol has a very small and variable effect on blood cholesterol, citing one study that found no correlation between egg consumption of up to 10 eggs per week and cardiovascular risk. This is likely due to the fact that your liver has the ability to detect dietary cholesterol and adjust its cholesterol production accordingly. This has very important implications for dietary policy, since this fact first appeared in the literature as far back as 1955 yet we are still told to limit our cholesterol intake to less than 300mg per day.» [min utheving].

Kilde

«We live in a society exquisitely dependent on science and technology, in which hardly anyone knows anything about science and technology.»

Carl Sagan

Det fantes aldri og finnes ennå ikke grunnlag for å advare mot kolesterol i kosten. Likevel har det skjedd og skjer ennå. Hvis du går til legen og får påvist høyt kolesterol er det en sjanse for at legen din går inn på Norsk elektronisk legehåndbok og printer ut kostholdsrådene som står der. De inneholder gullkorn som: «Bruk mer planteoljer. Bruk mer brød og kornblandinger. Bruk mer potet, Bruk mer skummet melk. Bruk mindre smør. Bruk mindre kjøtt. Bruk mindre egg: Eggeplommen er svært kolesterolrik og du bør ikke spise mer enn 1 egg om dagen. Eggehviten kan derimot brukes fritt, fordi den er helt uten fett eller kolesterol. Andre kolesterolrike matvarer du bør unngå er lever fra fisk og landdyr, og rogn.» [Min utheving]

Legen stakkars (vel det er egentlig ikke synd på legen, det er grenser for hvor uopplyst man får være) forstår ikke at han eller hun ved å dele ut dette har tatt et langt skritt vekk fra sin legeed om å ikke gjøre noen skade. Og vitenskap? Dette har ingenting med vitenskap å gjøre.

Ancel Keys, mannen som i stor grad får æren for å ha skapt vår store frykt for kolesterol og mettet fett (selv om også han fulgte andres fettfobiske fotspor) sa selv “There’s no connection whatsoever between the cholesterol in food and cholesterol in the blood. And we’ve known that all along. Cholesterol in the diet doesn’t matter at all unless you happen to be a chicken or a rabbit.

Så vi har nå visst i over et halvt århundre at kolesterol i maten ikke øker kolesterol i blodet (selv om det ikke hadde gjort noe) og at kolesterol i mat ikke er noe vi trenger å bry oss med for vi blir ikke syke av det.

Spiser du 6-8 eggeplommer om dagen klarer du sånn ca. å dekke kroppens behov for kolesterol. Siden de fleste ikke gjør dette hver dag hjelper leveren din deg med å produsere resten av det du trenger. Tanken på at kolesterol i maten skulle være skadelig i seg selv gir like mye mening som at fett i maten skulle være skadelig i seg selv, det vil si, ingen mening. Det er ikke sånn at en liten økning i kolesterolinntak får alle kroppens systemer til gå amok, får årene dine til å tette seg og blodcellene til å klumpe seg sammen. Det er ikke sånn, ikke litt engang.

I USA jobber man nå, etter mange år med høyt press fra fagpersoner som har integriteten mer i behold enn de som har advart oss mot kolesterol, med å fjerne advarslene. Det er selvfølgelig positivt at man gradvis luker ut ugresset i kostholdsrådene, men det er vitterlig alt for seint.

«Previously, the Dietary Guidelines for Americans recommended that cholesterol intake be limited to no more than 300 mg/day. The 2015 DGAC will not bring forward this recommendation because available evidence shows no appreciable relationship between consumption of dietary cholesterol and serum cholesterol, consistent with the conclusions of the AHA/ACC report. Cholesterol is not a nutrient of concern for overconsumption.»

Scientific report of the 2015 Dietary Guidelines Advisory Committee.

Var det noen som sa manglende integritet? Henriette Øyen i Helsedirektoratet uttalte nylig i en artikkel som omtalte USA sine planer om å fjerne advarsler mot kolesterol i kosten, at, «Norske helsemyndigheter har, til forskjell fra de amerikanske, ikke gitt råd om at man bør begrense inntaket av kolesterol.» Har ikke Helsedirektoratet advart mot kolesterol? Enten lyver de, eller så vet de ikke hva de snakker om. Ingen av delene er akseptabelt. I Helsedirektorates kostholdsråd nummer 8 står det: «Begrens bruken av meierismør og smørblandet margarin fordi de har et høyt innhold av mettede fettsyrer og et lavt innhold av flerumettede fettsyrer. Meierismør og animalsk fett inneholder dessuten transfettsyrer og kolesterol [min uthevning].»

Det er ikke mulig å tolke dette på noen annen måte enn en advarsel mot kolesterol. Hvorfor skulle man ellers nevne det? I «Kosthåndboken – Veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten» (2012) (utgitt av Helsedirektoratet) står det blant annet: «Velg heller oster med < 20 % fett, kjøttpålegg og kjøtt til middag med < 10 % fett, rømme- og fløteprodukter med < 10 % fett, myke plantemargariner rike på umettet fett, flytende margarin, oljer, i stedet for fetere oster, fete kjøttprodukter, fete rømme- og fløteprodukter, smør, harde margariner, matvarer med høyt innhold av mettet fett og kolesterol [min uhevning].

Nok en gang, hvorfor skrive om kolesterol på denne måten med mindre man forsøker å advare mot det? Dette er kynisme og uærlighet på det verste, og det kommer fra dem som skal gi oss råd om kosthold og helse. Jeg godtar det ikke.

I samme dokument står det forresten videre: «For mennesker med høyt kolesterolnivå, anbefales kolesterolsenkende kosthold…Kolesterol:< 300 mg»

«It was the age of foolishness…»

I det overnevnte halvvitenskapelige dokumentet «Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer. Metodologi og vitenskapelig kunnskapsgrunnlag.» gitt ut av Nasjonalt råd for ernæring i 2011, står det flere steder: «Effekt av kolesterol i kosten er basert på intermediære risikofaktorer (dvs. LDL-kolesterol). Ved utarbeidelse av kostråd er det ikke lagt vekt på denne assosiasjonen siden det ikke finnes gode studier som viser effekter på kliniske endepunkter.»

Med andre ord blir vi fortalt at det ikke finnes grunn til å tro at kolesterol i kosten gir sykdom, selv om det skulle påvirke kolesterolet i blodet, men vi blir likevel advart mot det. Det hele er en herlig oppvisning i den opphøyde kunsten av faglig kognitiv dissonans.

Kjente, men ofte ansett som radikale, personer som Uffe Ravnskov og Malkolm Kendrick har skrevet flere bøker om dette temaet, hvor de har tatt for seg argumentene for å advare mot kolesterol og plukket dem fra hverandre. I vitenskapelige artikler har man også vist at rådet har vært feil. Og det har aldri kommet gode motargumenter, så vi må i vitenskapens navn godta de siste uimotsagte argumentene og godta at det har blitt gjort en stor feil.

Men på grunn av manglende kunnskap og oversikt over feltet lures vi til å tro at det finnes gode motargumenter. Når Ketil Retterstøl trekker fram sine to vanlige studier i foredrag, hvorav en er den berømte Oslostudien, som argument for at det å redusere mengden mettet fett er viktig, så er det få som ser at han i det øyeblikket selger slangeolje. Bak fasaden av faglig integritet er bare tull og han maler i beste alternativmedisinsk måte et fullstendig unyansert bilde. Det blir som når alternativguruen selv, Colin Campbell, som stod bak Kinastudien, snakker om hvordan det å gi planteetere store mengder kolesterol kan være skadelig og derfra argumenterer for at det er skadelig for mennesker. Uærlighet kalles dette, og det er ikke greit. Slik er det også med Dean Ornish, en mann hvis faglige integritet er ikke-eksisterende. Han jobber hardt, men for seg selv, ikke for kunnskap.

Hva skal vi så gjøre med all denne galskapen? En ting jeg håper flere vil gjøre, er å si ifra og slutte å være så fordømt høflig. Det øyeblikket man lar fagfolk slippe unna med uvitenskapelighet så gjør man hele verden en bjørnetjeneste. Si ifra, bli sint! Helsevitenskap er for viktig til at vi kan tillate noe annet enn den aller høyeste form for faglig integritet.

Sannheten er at hele kolesterolhypotesen hviler på og fremmes av en av de vanligste argumentasjonsfeilene, nemlig argumentum ab auctoritate som går slik:

A er en autoritet på et spesifikt emne. A sier noe om dette emnet. A har sannsynligvis rett.

Science is a way of thinking much more than it is a body of knowledge.
Carl Sagan

Mettet

«Noen av de som sverger til ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller, lever i sin egen verden hvor de fort kan påføre seg selv sykdom gjennom irrasjonell frykt. Samtidig har de tilgang til et eget alternativt helsevesen som kan behandle dem. Alt dette bidrar til å forsterke synet på at de har rett, for de ser at de både blir syke av det de tror de blir syke av, og de blir friske av behandlingen de tror på. Det er en overbevisende effekt om man først er fanget i denne spiralen, men i virkeligheten er de ofre for et intrikat samspill som er bygget på pseudovitenskap og overtro. Noceboeffekten gir sykdom, og placeboeffekten helbreder.«

Gunnar Tjomlid

LDL is important but making recommendations for saturated fat is really not good science.”

Saturated fats are not directly artery clogging, but small LDL particles are. Saturated fat tends to make LDL particles larger, more buoyant and less likely to clog arteries

Ronald Krauss

«Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats«

Chowdhury et al 2014

«Masaier lever f.eks for en stor del av kumelk og får derfor i seg mye mettet fett. Likevel har de ikke høyt kolesterol som man skulle forvente? Forklaringen på dette er nok livsstilen, at de er meget slanke og fysisk aktive.«

Kjetil Retterstøl

Jeg tror jeg vil skrive litt om fett og kolesterol fremover. Jeg trodde vel egentlig vi var litt ferdig med dette temaet, men opplever daglig at det er vi langt ifra.

Det er visst ikke lett dette med fett og kolesterol. Det er visst ikke lett dette med ernæring i det hele tatt. Jeg så Gunnar Tjomlid dele en blogpost på facebook fra Erik Arnesen, helsefaglig rådgiver for Landsforeningen for Hjerte og lungesyke. Og det brakte straks frem minner om en gang Richard Dawkins forsøkte å si noe om kosthold, også på Facebook, og hvor responsen på innlegget vek betydelig fra hans andre innlegg.

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand og jeg er stolt av det. Jeg misliker virkelig overtro eller tro i alle former enten det skulle være troen på en gud eller magiske energipunkter i kroppen vår (mer om uheldig sammenblanding av religion og vitenskap her). Jeg mener helt oppriktig at vi har gode holdepunkter for å anta at verden ville vært et langt bedre sted om ikke mennesker trodde så mye, men forholdt seg mer til fakta og naturvitenskap. Jeg holder også naturvitenskapen høyt, noe som er grunnen til at jeg engasjerer meg så sterkt i ulike naturvitenskapelige temaer. Ekstra spennende blant de naturvitenskapelige fagene er ernæring, for det er nemlig få vitenskapelige grener som er så fullstendig skakkjørt som ernæringsvitenskapen. Dette får vi alle føle på i hverdagen, og jeg merker det spesielt på blodtrykket mitt.

Men tilbake til Gunnar Tjomlid, som jeg har stor respekt for ettersom han jobber aktivt mot overtro, pseudovitenskap og anna tull. Bloggposten han linket til handlet ganske kort om hvordan en studie viste at det offentlig anbefalte kostholdet ikke var så ille likevel (som Kostreform for bedre helse har hevdet det var litt tidligere) og at de som hevder noe annet helt tydelig tar feil. Det var ingen god post og argumentasjonen var fryktelig svak, noe Tjomlid burde sett, men som han forståelig nok ikke gjorde. Forståelig, fordi ernæringsfaget ikke er som andre biologiske fag.

Logikken i reklamen er på nivå med logikken
bak advarsler mot mettet fett

Richard Dawkins er et av mine store forbilder, både som evolusjonsbiolog, vitenskapsforfatter og religionskritiker. På sin Facebookside deler også han saker som handler vitenskap og overtro. I det overnevnte tilfellet hvor han delte en sak om kosthold, jeg må si jeg ikke lenger husker helt hva og det er ikke det som er viktig her, var vinklingen hans å latterliggjøre eller motbevise en påstand som gikk imot det allment aksepterte (han gjorde det igjen 16 april og nok en gang var det spennene å lese hvor mye faglig juling han fikk i kommentarene).

Responsen fra hans vanligvis enige og både oppegående og ikke minst kritiske publikum var enorm. Dawkins var på syltynn faglig grunn og han hadde begitt seg inn på noe han ikke forstå konsekvensen av. Han hadde nemlig nærmet seg temaet slik han tidligere har nærmet seg andre vitenskapelige temaer, med en selvfølgelig overbevisning om at det flertallet av forskere og fagpersoner i feltet sier faktisk stemmer, og også at hans egne erfaringer var representative og til å stole på.

Det han, og tilsynelatende Gunnar Tjomlid, ikke er klar over, er at ernæringsfaget er fullstendig gjennomsyret av ukunnskap, feiltolkninger, dårlig vitenskap, «groupthink», logiske feilslutninger, usunt overmot og andre trusler mot god vitenskapelig praksis. Lege og vitenskapsforfatter, Ben Goldacre er en annen skeptiker som har blitt lurt av dette og i sin bok Bad Science forkaster han nytteeffekten av lavkarbo og nedgradere det til en «fad diet» som mange før han har gjort. Også han åpnet døren inn til ernæringsvitenskapen, kikket inn og stolte på at det han så var en realistisk representasjon av virkeligheten. Men så enkelt er det ikke. Når han ser på for eksempel homøopati, hvor forskningen er lettere å tolke, ser han fort hvordan det vitenskapelige kartet ser ut, men når han ser på lavkarbo blir han lurt av at sannheten er begravet under en enorm haug med skit.

Ernæringsfaget er et fag hvor man kan gå inn på pubmed, databasen hvor de fleste vitenskapelige artiklene i medisinske fag ligger, lese de mest siterte og anerkjente metaanalysene og gjennomgangene og likevel bli fullstendig rundlurt, noe som selvfølgelig burde vært umulig. Og nettopp det at det burde være umulig, gjør at mange skeptikere forkaster alternative kostholdssyn, rett og slett fordi det er så usannsynlig at det stemmer. Dette er for så vidt et sunt vitenskapelig syn, men akkurat innen ernæring går ikke dette. Det er ikke så enkelt.

Ernæringsfaget er et vitenskapelig svakt fag og et av de sikreste tegnene på det er de store uenighetene om de aller mest grunnleggende delene av faget. Det ville være som om fysikere skulle være uenige om atomers eksistens eller at elektroner veier mindre enn protoner. I ernæringsfaget er man ikke enig om at man legger på seg av å spise fett eller om at mettet fett er skadelig, om man får tykktarmskreft av rødt kjøtt eller om karbohydraters påvirkning på forekomsten og behandling av diabetes type 2. Man er ikke enig om grunnlinjene i et sunt kosthold. Det er ikke enighet om de aller mest grunnleggende ting og dette er en varsellampe som signaliserer gjennomgående dårlig vitenskapelig praksis. Det er opp til oss å finne hvor det svikter.

Jeg vet at det ikke finnes noen vitenskapelige grunner til å være redd for mettet fett eller rødt kjøtt. Jeg vet at korn ikke trenger å inngå og mest sannsynlig ikke bør inngå, i et sunt kosthold. Jeg vet at fiber er oppskrytt, at salt ikke er et problem om vi spiser ordentlig mat, at den beste måten å behandle type 2 diabetes på er å spise mindre karbohydrater og mer fett, at vegetarkost mest sannsynlig ikke er bra verken for mennesker eller planeten, at man ikke legger på seg av å spise fett i seg selv og at termodynamikken ikke må blandes inne i overvektsdiskusjonen. Dette vet jeg fordi jeg har sjekket og brukt grunnleggende vitenskapelige prinsipper for rangering av kunnskap og argumenter og sett hva som er mest sannsynlig. Det er mulig å vite disse tingene.

Men det har tatt meg over 10 år med iherdig lesing å lære det. Da jeg tidlig i studiene nærmet meg faget forsiktig så jeg faktisk få tegn på at dette fagfeltet var så dårlig som det viste seg å være og hadde jeg ikke lagt inn en betydelig egeninnsats, ville jeg fint kunne gått ut med en femårig vitenskapelig utdannelse, og tatt grunnleggende feil om hva et sunt kosthold er. Med andre ord krever dette faget en svært grundig analyse før det viser sitt sanne ansikt.

Dette er ikke ment som en kritikk av verken Dawkins, Goldacre eller Tjomlid, men som en påminner om at dette fagfeltet skiller seg fra andre biologiske fag og som man dermed ikke kan nærme seg slik man gjør andre fag. De offentlig kostholdsrådene for eksempel, er beviselig langt dårligere enn de burde være. Man burde for eksempel ikke advare mot mettet fett, til det er det ikke i nærheten av nok bevis. Bevisene er gjengitt i en rekke tidsskrifter og bøker. Men de beste argumentene mot de tradisjonelle kostholdsanbefalingene har blitt oversett, det har dermed også motstanderne som faktisk har vunnet diskusjonen og de som fremmer de dårligste argumentene forstår ikke at de har tapt diskusjonen. Det hele er en surrealistisk situasjon. Som en debatt hvor en part fremmer et argument, hvor motparten slår i hjel argumentet og beviser at det er feil, men blir fullstendig oversett av både sin opponent og sine tilhørere. Jeg skal komme med konkrete eksempler i fremtidige poster, men forstå enn så lenge at dette er det skrevet side opp og side ned om og som man kan lese om man vil. Om man vil…

Jeg trekkes alltid mellom litt mellom ulike strategier jeg bør benytte i kampen mot ukunnskapen som finnes i ernæringsfaget. Skal man være polemisk og vise hvor skapet skal stå, skal jeg rope høyt og kreve at de skyldige straffes eller skal jeg jobbe med å finne felles holdepunkter, en felles plattform, åpne for diskusjon og jobbe sammen om å bli enige om en middelvei?

Grunnen til at jeg ikke helhjertet faller ned på det siste er at vitenskap og rett kunnskap er alt for viktig til at man kan ta hensyn til andre menneskers følelser. Faktisk tror jeg at man blir en dårlig vitenskapsperson og gjør verden en grov utjeneste om man ikke gir beskjed til andre vitenskapsfolk om deres misbruk av nettopp de vitenskapelige verktøy. Man kan ikke drive med vitenskap for å få venner. Hvordan du enn vrir og vender på det så er målet med vitenskapen å ha rett. Å beskrive verden akkurat sånn den er. Å motbevise alt som kan motbevises enten det sine egne eller andres hypoteser. Å vite alt man vet med størst mulig grad av sikkerhet, koste hva det koste vil.

Det kommer et punkt hvor det ikke lenger er mulig med dialog, vi kan enn så lenge, og helt tilfeldig, kalle dette punktet Retterstølpunktet. Og hva gjør vi når i når dette punktet?

«Det er viktig at vi ikke mister troen på at sannhet er mulig å finne. Alle synspunkter vil bli kritisert av noen, uansett hvor riktige de er, men benektelse gjør ikke informasjon mindre riktig. Hvis for eksempel type 2-diabetikere som tar insulin, går fra å spise mye karbohydrater til å spise lite, vil disse personene etter hvert kunne slutte å ta insulin. De vil gå ned i vekt og i stor grad bli kvitt diabetesdiagnosen. Dette er det ingen tvil om. Diabetikeren får for høyt blodsukker, og blodsukkeret blir høyt fordi han eller hun spiser karbohydrater. Tar man vekk karbohydratene, tar man vekk problemet. Likevel er den offentlige anbefalte kosten for en type 2-diabetiker et kosthold med mye karbohydrater. De som anbefaler dette, klarer ikke å forstå hvorfor noen mener noe annet, og det er dette som er grunnen til at anbefalingene er som de er. Dette viser også at det er fullt mulig at det som er riktig og etablert kunnskap, ikke blir godtatt som riktig av majoriteten.«

Helt naturlig mat og trening

Dessverre har alternative kosthold i Norge i stor grad blitt tatt til seg av det alternative miljøet og motstandere av alternativ medisin reiser fjæra ekstra mye i møtet med kostholdsråd som viker fra det normale. Men det er ingenting alternativt med kritikken av moderne kostholdsråd. Kritikken er faglig, vitenskapelig og god nok til at flere av rådene burde vært endret.

Når Kjetil Retterstøl og andre likesinnede, gang på gang sier at vi må holde oss unna mettet fett, så er dette svært alternative uttalenser som ikke har noe med vitenskap å gjøre. Det er nesten ikke pseudovitenskap en gang. Det er bare tull. Retterstøl burde bli behandlet av skeptikere nøyaktig slik vaksinemotstanderne blir. NRK burde skamme seg, for det å spørre Ketil Retterstøl om mettet fett er som å spørre Wakefield om vaksiner. Det gjør man ganske enkelt ikke. Det at det er ytringsfrihet her i landet betyr ikke at man bør gi enhver tulling en mikrofon. Dette handler om folks helse, og vår helse er alt for viktig til at man skal lage show av Retterstøl sine ekstreme syn. 

Berit Nordstrand er en av dem som møter Retterstøl sine vrangforestillinger med vitenskap. Jeg er skuffet over resten av fagfeltet. Leger, forskere, ernæringsfysiologer og andre fagfolk burde ristet med høygaflene og ropt etter lynsjing, men jeg er redd for at alt for få fagfolk forstår hvor alternative og ekstreme mange vanlig uttaleser fra anerkjente fagfolk egentlig er.

Vi må nok belage oss på flere år til med tøys og fanteri fra opinionslederne innen ernæringsfaget. Men mange av rådene vi har fått tidligere og mange av rådene vi ennå får, kommer til å endres snart, for de er bevist dårlige og det eneste som holder dem på plass er faglig uærlighet eller kunnskapsløshet.

Intet nytt under solen

Husker du denne?

På sensommeren i fjor dukket det opp flere oppslag om lavkarbo basert på en ny stor svensk studie. Studien  ble publisert i det svært anerkjente British Medical Journal og skulle visst nok vise at lavkarbo var farlig.

Da artikkelen kom ut så jeg fort at dette ikke var noe å bry seg med og at den hadde liten om noen vitenskapelig verdi. Mediene kastet seg likevel over for alt det var verdt og klarte nok en gang å bidra med det stikk motsatte av folkeopplysning, nemlig folkeforvirring.

For lavkarbo var ikke blitt mer farlig, det var ikke skumlere enn tidligere. Studien gav oss som sagt lite nytt. Hvis man hadde fulgt med på hva som skjedde videre i BMJ, der artikkelen ble publisert, ville man sett at dette på ingen måte var en vanlig artikkel. En av tingene som gjorde den uvanlig, var at en så dårlig studie ble publisert i et så anerkjent tidsskrift. Både forskere og fagfolk reagerte unormalt kraftig:

The paper’s basing all of its 15 years worth of conclusions off of a single, solitary, and clearly inaccurate, baseline food frequency questionnaire, it didn’t control for clearly known smack-you-in-the-face dietary confounders, it found just a miniscule absolute increase in risk, and the diet it’s reporting on can’t even be fairly referred to as a low-carbohydrate diet.

Here the BMJ didn’t just publish a completely useless paper, they gave this very clear, yet completely non-evidence based advice to clincians in their accompanying editorial… 

I’ve read the article with high expectations but, after reading it, I’m very sad, because I don´t understand why the BMJ, one of the best medical journals in the world, has published an article so biased.

This paper has attracted much interest, but there are several reasons to be cautious in considering its conclusions.

The claimed association, not causation, is extremely small.

The scoring system is absurd.

The ‘researchers’ do not seem to know the nutritional composition of food.

The conclusions of the paper are not supported by the data. The evidence does not demonstrate that low carbohydrate diets increase the risk of cardiovascular disease.

In my opinion, this is another cohort study providing results anyone can interpret according to own beliefs and preferences.

Barnelege Björn Hammarskjöld, oppsummerer fint med:

This study is a total disaster.

I et brev publisert i BMJ i etterkant av studien, kalt “Why did the BMJ publish such a biased article?” kommer kirurg Álvaro Campillo-Soto, som jobber med vitenskapelig metode, med følgende:

According to Stephen Lock (ex-editor of the BMJ): “Medical journals will soon be wrapping up next week’s fish and chips.”

Vitenskap er ikke så enkelt og det er sjelden lurt å basere livsstilen sin enkeltoppslag i media.

Uansett hvor etablert og bevist riktig en teori er, så vil det alltid være noen som benekter den. Men benektelse gjør ikke en teori mindre sikker og noen ganger kan det til og med eksistere teorier som helt garantert er riktige, selv om et flertall av fagpersoner benekter den.

I dagens VG sier Kjetil Retterstøl at lavkarbo er farlig. Det har han for vane å si. Men ingenting har endret seg. Ingen ny revolusjonerende kunnskap har kommet, som viser at vi har tatt feil. Lavkarbo er det det alltid har vært, en helt naturlig måte å spise på.