Edsvorne menn

All-jurors
Fra filmen 12 edsvorne menn

Tenk deg en rettsak hvor den anklagede skal ha begått en alvorlig forbrytelse. En jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Men forbrytelsen i denne saken er innviklet og spørsmålet om skyld avhenger av avansert kunnskap og kjennskap til spesifikke fagfelt som juryen ikke har. Derfor henter begge sider av saken inn ekspertvitner. Aktoratet, som representerer myndighetene, har inne et ekspertvitne som juryen kjenner fra offentligheten. Han har jobbet med myndighetene i slike saker lenge og ingen ser noen grunn til å tvile på hans ekspertise. De anklagede derimot baserer saken sin på at aktoratets ekspertvitne i denne saken tar feil. De vet at den anklagede er uskyldig og har innkalt et eget ekspertvitne som vil vise uten tvil at aktoratets ekspert i denne saken tar feil. Problemet er at ekspertene argumenterer med sitt fagspråk. De snakker om avanserte fysiologiske prosesser, om målemetoder som har feilkilder og avanserte statistiske modeller. Faktisk er begge ekspertene blant de beste i sitt felt og det er ingen i rettsalen som har noen som helst kompetanse til å avgjøre hvem av de som har rett i sine motstridene syn. I denne saken tar aktoratets kjente og kjære ekspert feil. Mens forsvarets mer ukjente, men likefult kompetente ekspert, har rett og har argumentert for sin sak helt rett. Den anklagedes liv hviler så i hendene til en gruppe mennesker uten kompetanse til å avgjøre hvilken ekspert som har rett og de har valget mellom et kjent og trygt fjes som har gjort en god jobb i lang tid og et ukjent fjes som står der og sier at den folkekjære eksperten tar feil om grunnleggende ting i sitt eget felt. Juryens avgjørelse er lett å forutse.

I mai 2017 presenterte Erik Arnesen, som representant for Nasjonalt råd for ernæring, en oppdatert rapport om vitenskapen knyttet til fett og spesielt mettet fett og en anbefaling om videre rådgivning om mettet fett. Arbeidsgruppen bak den nye gjennomgangen av kostrådene knyttet til fett, bestod av Erik Arnesen, Jøran Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl. Presentasjonen var bestilt av Helsedirektoratet og bakgrunnen for bestillingen var de siste årenes store mengder medieoppslag og forskningsartikler som har stilt spørsmål ved om mettet fett er skyld i hjerte- og karsykdom. Mange av artiklene stiller ikke engang spørsmål ved advarsler mot mettet fett, men sier i stedet rett ut at mettet fett er blitt uskyldig dømt. Kritikken mot kostrådene som sier vi må spise lite mettet fett, ser faktisk bare ut til å øke i styrke. Nasjonalt råd for ernæring konkluderte med at det var mindre tvil enn noen gang om mettet fett sin rolle i hjerte- og karsykdom og at de eksisterende rådene kom styrket ut av deres prosess.

I min jobb underviser jeg innimellom i et enkelt ernæringsfag. På pensum står blant annet myndighetenes kostholdsråd og begrunnelsen for disse. I tillegg står en grunnbok i ernæring fra 2015 skrevet av en rekke eksperter i sitt felt og redaktøren av boka den internasjonalt høyt anerkjent forskeren fra Danmark, Arne Astrup. Astrup har blant annet skrevet kapitlet i boka om sammenhenger mellom kosthold og hjerte- og karsykdom.

Når vi i undervisningen kommer til temaet mettet fett, vet studentene godt at det er noe man skal holde seg unna, det er en del av den kollektive bevisstheten. Som Leonard Cohen så treffende sa det: «everybody knows». Dessuten står det uttrykkelig i myndighetenes kostholdsråd. Problemet er bare at det står noe ganske annet i ernæringsboka de også har på pensum. Der står det blant annet om en av de største metaanalysene på feltet som viste at det «[…] ikke fantes en signifikant association mellem intaget af mættet fedt og udviklingen av åreforrkalkning.» og videre at dette «…bryder med den hitidige opfattelse baseret på observationelle undersøgelser, at intaget av mættede fedtsyrer fremmer udviklingen av åreforkalkning.» Astrup går gjennom mulige svakheter og potensielle feilkilder i forskningen og refererer også til andre analyser som når han skriver: «I 2013 og 2014 er metaanalyser av alle de randomiserede studier nået frem til at der ikke opnås en nedsat forekomst af IHS (Iskemisk Hjerte Sykdom) ved at skifte mættet fedt med polyumøættet fedt.» Totalt sett, er budskapet at det ikke finnes særlig vitenskapelig grunnlag til å advare mot mettet fett og at det å bytte ut mette med umettet fett, ikke gir mindre hjerte- og karsykdom.

Studentene mine reagerer på at de får servert to motstridende syn, og jeg forsøker å vri det hele til noe positivt. «Dette har de bare godt av, for nå får de se hvordan vitenskap er i praksis», tenker jeg. Jeg forklarer at vi som fremtidige fagpersoner må tåle å være i et fagmiljø som ikke alltid er preget av konsensus. Faktisk blir det sagt at det ikke finnes noen større trussel mot utvikling av ny kunnskap enn konsensus. Kanskje er det lærerikt å se i praksis at sannheter sjelden er skrevet i stein og om noen skulle spørre dem om råd i fremtiden, så må de lære å være nyanserte i sine svar. Personlig synes jeg det er utrolig interessant med slike saker, og det gir meg lyst til å finne ut av hvem som har rett og gir meg en unnskyldning til å tilbringe gode timer i medisinske databaser. Men jeg er redd studentene sjelden deler min entusiasme, de vil helst ha det endelige og uforanderlige svaret servert på et fat. Skolesystemet i Norge har ikke forberedt dem på dette.

Den lille diskrepansen mellom en enkel fagbok og myndighetenes råd, er et lite gløtt inn i et vitenskapelig miljø preget av et intellektuelt kjempeslagsmål som bare varer og varer. Konflikten omhandler skyldspørsmålet til mettet fett. Skal det dømmes for å gi oss hjertesykdom, eller er det en uskyldig bivåner som var på feil sted til feil tid? Ekspertene sier imot hverandre, men kostholdsrådene som regelmessig gis oss fra myndighetene er å regne som juryens dom. Når Helsedirektoratet nå har fått sin rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, har de som jury, forståelig nok, valgt å stole på det kjente og kjære ekspertvitnet.

Grunnen til at saken om mettet fett om mulig er verre enn eksemplet jeg innledet med, er at dommen som fant mettet fett skyldig, ikke har ført til at mettet fett blir låst inne, men det har ført til at hele samfunnet rundt oss, i fra vareutvalg i butikker til hva som står i skolebøker, er formet av dommen og dommen påvirker helsen til oss alle, hvilke sykdommer vi får og hvor lenge vi lever. Vi kan ikke ta feil i dette skyldspørsmålet.

I løpet av de siste 10 årene har det kommet ut en rekke bøker som alle omhandler historien om, og vitenskapen bak advarsler mot mettet fett. De er både fornøyelig og skuffende lesning. Skuffende fordi de forteller en historie hvor de vitenskapelige idealene ikke har vært holdt høyt i hevd. Felles for bøkene er ikke at de sier at mettet fett er helt uskyldig, men de sier at det ikke finnes bevis nok for å dømme og at man derfor ikke kan advare mot det, ettersom det kan føre til at den egentlige synderen går fri. Hjerte- og karsykdom er utbredt og noe vi både ønsker og kan forebygge, men vi må vite hvem den skyldige er. Et stort og stadig voksende internasjonalt fagmiljø, mener vi må la tvilen komme den tiltalte til gode og rette oppmerksomheten mot andre potensielle skyldige som utvilsomt var på åstedet.

Jeg drar rettsaksanalogien langt her, fordi jeg liker prinsippet om at tvilen må komme den tiltalte til gode, og i tilfellet med mettet fett ser det ut som at det stikk motsatte er gjort. Det finnes ingen sterke bevis hevder mange. Dette er ikke som røyking og lungekreft hvor bevisene er overveldende og sterke. Mettet fett ser ut til å ha blitt dømt på grunnlag av en lang rekke usikre indisier som alle kan og blir kritisert, og alle tvilsspørsmål ser ut til å ha blitt brukt til å styrke dommen.

Da Nasjonalt råd for ernæring gikk gjennom vitenskapelige artikler publisert fra 2010 til 2016 viste deres konklusjoner at mettet fett fortsatt var å regne som skyldig i forbrytelsen hjerte- og karsykdom. Mettet fett burde i stor grad skiftes ut med flerumettet fett hevdet rådet. Dette er det samme som Helsedirektoratet har sagt i lang tid og det samme som står i Nordic Nutrition Recommendations, som våre kostholdsråd kommer fra.

Men samme måned som rådet konkluderte, på en måte som på ingen måte rokket ved deres tidligere arbeid eller konklusjoner, publiserte tidsskriftet Nutrition Journal en ny metaanalyse som konkluderte på følgende måte: «Available evidence from adequately controlled randomised controlled trials suggest replacing SFA (Saturatet Fatty Acids) with mostly n-6 PUFA (Poly Unsaturated Fatty Acids) is unlikely to reduce CHD (Coronary Heart Disease) events, CHD mortality or total mortality. The suggestion of benefits reported in earlier meta-analyses is due to the inclusion of inadequately controlled trials. These findings have implications for current dietary recommendations.» Artikkelen sier altså at det å bytte ut mettet fett med flerumettet plantefett ikke vil gi noen fordeler når det gjelder hjerte- og karsykdom og dødelighet, og årsaken til at tidligere analyser har kommet med denne konklusjonen er at de har inkludert studier som ikke er gode nok.

Konklusjonen til denne artikkelen er derfor stikk i strid med den til Arnesen, Retterstøl og Hjelmesæth. Ekspertene strides, men juryen må dømme. Enten tar begge sider feil, eller så har én rett og den andre tar feil. Det er de eneste alternativene når to gjensidig utelukkende og motstridende konklusjoner møtes. Tvilen kommer i hvert fall ikke den tiltalte til gode. Det bør dog påpekes dette prinsippet om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ikke egner seg særlig godt i folkehelsearbeid, i hvert fall ikke som et absolutt prinsipp. Om enhver liten tvil eller et hvert vitenskapelig resultat som ikke passet inn var nok til å forkaste en teori, så ville vi ikke kunne gitt noen anbefalinger i det hele tatt. Så vi må ofte overse tvil og forsøke å komme frem til det mest sannsynlige svaret. Det er bare det at i saken mot mettet fett, diskuteres egentlig ikke om det er litt tvil, men om mettet fett i det hele tatt noen gang var på åstedet.

27. april i år dukker det opp en artikkel på forskning.no med overskriften «– Mettet fett tetter ikke blodårene». Artikkelen handler om den massive motstanden mot å advare mot inntak av mettet fett og det siste tilskuddet i kritikken, en artikkel kalt «Saturated fat does not clog the arteries: coronary heart disease is a chronic inflammatory condition, the risk of which can be effectively reduced from healthy lifestyle interventions» publisert i British Journal of Sports Medicine.

Bare en drøy uke seinere dukker en ny artikkel opp på forskning.no, denne gang med overskriften: «– Fortsatt solid støtte for råd om mettet fett». Artikkelen innledes av en bilde av Erik Arnesen og også medlem i Nasjonalt råd for ernæring, Liv Elin Torheim, som sammen holder deres rapport til Helsedirektoratet. Forskning.no skriver: «En reduksjon av mettet fett i kosten vil kunne redde mange mennesker fra hjertesykdom i framtida, skriver Arnesen, Hjelmesæth og Kjetil Retterstøl i rapporten, hvor de gjør grundig rede for forskningen de har lagt til grunn for konklusjonene sine.»

Kanskje er det en egentlig en rettsak vi trenger. En vitenskapelig rettsak hvor hver side av mettet-fett-debatten får fremlegge sine bevis og juryen består av eksperter på vitenskapelig metode, statistikk og fysiologi. Det er vanskelig å se hvordan vi ellers skal få løst konflikten uten at det går alt for lang tid med usikkerhet. Slike saker som dette finnes ikke, men noe liknende har skjedd.

Den svenske legen Annika Dahlqvist fikk sin helse drastisk forbedret da hun endret sitt kosthold til et karbohydratredusert kosthold med mye fett (ofte kalt Low Carb High Fat, LCHF). Siden har hun brukt mye av sin tid på å jobbe med et slikt kosthold for å forbedre menneskers helse. Men i 2005 rapporterte 2 ernæringsfysiologer henne til Socialstyrelsen, det som tilsvarer Statens helsetilsyn i Sverige. Hun ble rapportert fordi de to ernæringsfysiologene mente hun satte pasienters liv i fare når hun behandlet overvekt og diabetes type 2 med LCHF. Dahlqvist ble også tvunget til å si opp sin jobb som allmennlege i 2006 da hun ble bedt av sin sjef ved Njurunda vårdcentral om å slutte å anbefale karbohydratredusert kost. Etter to år med saksgang, som tvang Socialstyrelsen til å gå gjennom det vitenskapelige grunnlaget, ble Dahlqvist frikjent. I rapporteringen av saken i den svenske Läkartidningen skriver de: «Att behandla överviktiga och diabetes typ 2-patienter med kolhydratfattig och fettrik kost överensstämmer med vetenskap och beprövad erfarenhet.»

Nå viser ikke denne saken mot Dahlqvist at mettet fett er ufarlig, men vi må huske at de som meldte henne for brudd på legeeden hadde, som de aller fleste, lært at lite karbohydrater og mye fett var skadelig, spesielt for de som var overvektige og hadde type 2 diabetes. Det var den allmenne oppfatning, det som ble undervist på høgskoler og universiteter (og som ennå undervises i Norge) og det var bare få som hardnakket hevdet at det ikke var skadelig. Alle visste jo det. Men når bevisene ble krevd gjennomgått, viste det seg at det majoriteten hevdet, var feil.

Mye av denne konflikten har nok også sin gode grobunn i det ernæringsvitenskapelige fagmiljøet som sliter med et frynsete rykte. I 2015 skrev den amerikanske journalisten Nina Teicholz en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet BMJ kalt: «The scientific report guiding the US dietary guidelines: is it scientific?» Teicholz gav i 2014 ut boka, «The Big Fat Surprise: Why Butter, Meat and Cheese Belong in a Healthy Diet», en grundig gjennomgang av historien bak anbefalinger om å redusere fettinnhold og innhold av mettet fett hvor hun legger frem en historie preget av økonomiske interesser, personlig vinning, feilslått politikk og dårlig vitenskap. Konklusjonen er at det ikke er grunnlag, og aldri fantes grunnlag, for å advare mot verken mye fett eller mye mettet fett i kosten. I artikkelen i BMJ kritiserte hun den amerikanske Dietary Guidelines Committee, som utformer kostholdsanbefalingene, blant annet for å ikke følge god vitenskapelig standard og for å være forutinntatte.

Artikkelen skapte en enorm reaksjon rettet mot BMJ og over 180 fagpersoner verden over tok kontakt med tidsskriftet med sin bekymring og krevde artikkelen trukket. Brevet deres kan leses her. Blant dem som underskrev på kravet om å trekke artikkelen var Kåre Norum, tidligere leder ved klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo og lang forkjemper for fettreduksjon i Norge. Kåre Norum illustrerte ofte holdningsproblemene som er utbredt i ernæringsvitenskapen, blant annet da han med sin professortittel i 2004 gikk ut i VG og kalte indremedisiner Fedon Lindberg en kommersiell amatør. Bakgrunnen var at Kjell Magne Bondevik fulgte Lindberg sine råd om å spise litt mindre raffinerte karbohydrater og litt mer fett.

Også Jan I. Pedersen som også er å finne ved avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO skrev under på brevet som i starten skriver: «Because the “investigation” as a whole is so riddled with errors, we urge the BMJ to retract it, not only to inform your readers, but also to protect the BMJ’s credibility.» Og brevet avslutter like polemisk med: «In summary, the Teicholz/BMJ “investigation” is based on non-facts.  Such a paper has no place in the pages of a prominent scientific journal and should be retracted.» Dette er sterkere ord enn det som er vanlig i slike saker. Det er et språk man kunne forventet om Andrew Wakefield sin forskning som fabrikkerte data om skadeeffekter av vaksiner, men ikke om en artikkel som denne. Reaksjonen sier mye om det ernæringsfaglige miljøet.

Og det å kreve en slik artikkel trukket er ingen liten sak, og grunnlaget for å trekke en artikkel skal være alvorlige feil ved den. Men redaksjonen i BMJ fant ingen alvorlige feil og i 2016 så de seg nødt til å gi ut en pressemelding der de skrev at de de ikke fant grunnlag for å trekke artikkelen. De hadde til og med gitt artikkelen til to uavhengige forskere som gikk gjennom Teicholz sin artikkel og som konkluderte med samme bekymringer som Teicholz om måten kostholdsanbefalingene ble til. BMJ støttet Teicholz, ikke de over 180 internasjonalt anerkjente forskerne som sammen mente at dette ikke hørte hjemme i et vitenskapelig tidsskrift.

Teicholz ble ikke bare møtt med kritikk. Flere prominente forskere stod bak henne, blant dem Arne Astrup, som uttalte til nettstedet Cardiobrief: “The Dietary Guidelines Advisory committee seems to be completely dissociated from the top level scientific community, and unaware of the most updated evidence.

I 1957 klassikeren «Tolv edsvorne menn» forsøker hovedpersonen, spilt av Henry Fonda, å overbevise de 11 andre jurymedlemmene han sitter sammen med, om å frikjenne en som er anklaget for å ha drept sin egen far. Fonda mener, som det eneste medlemmet av juryen, at de bør la tvilen komme den tiltalte til gode. De andre 11 vil dømme den anklagede og bli ferdig med jobben. Men fordi juryen må komme med en enstemmig dom, tvinger hovedpersonen de andre medlemmene til å ta diskusjonen og det vises gradvis at de har latt sin dom være preget av forutinntatthet om blant annet kriminelt belastede områder, og noen vil bare bli fortest mulig ferdig med jobben. Etter hvert som fordommene kommer til syne, begynner stadig flere i juryen å tvile på om den anklagede er skyldig, inntil de enstemmig bestemmer seg for å la tvilen komme den tiltalte til gode og dømmer enstemmig ikke-skyldig.

Mettet 2 – eksperimentet

I retorikkens og logikkens verden har man det som kalles logiske feilslutninger. For eksempel det som kalles «argumentum ad auctoritatem», eller argument fra autoritet, som betyr at vi sier noe er sant fordi en autoritet har sagt det (og det kan man jo ikke si). På engelsk opererer man også med begrepet «the fallacy fallacy» som sier at man ikke kan forkaste noens argumentasjon eller andre påstander fordi de en plass i argumentasjonen eller tidligere har begått en logisk feilslutning. Det ville vært en logisk feilslutning i seg selv. Vi kan nemlig ta feil om noe og likevel ha rett om noe annet.

Nylig skrev Kjetil Rolness et innlegg i Dagbladet om kosthold og ernæring av alle ting kalt «Den store feite forskningsskandalen». Her skriver han om hvordan ernæringsvitenskapen har en svært broket historie, som kan ha ført til både formulering av kostholdsråd som ikke er helsemessig forsvarlige og også at personer som har sagt imot gjeldene råd har blitt latterliggjort. Innlegget til Rollnes var i stor grad inspirert av en sak skrevet av forfatter og journalist Ian Leslie i the Guardian.

Leslie sin sak er et must å lese om man er interessert i helse og ernæring. Leslie argumenterer også for at vi har blitt villedet når det gjelder kosthold, blant annet på grunn av dårlige og uærlige forskere, markedskrefter og ikke minst en utstrakt bruk at et vitenskapelig verktøy som er svært dårlig egnet for feltet, nemlig epidemiologi. Som Leslie skriver:

«Epidemiological research involves the collection of data on people’s behaviour and health, and a search for patterns. Originally developed to study infection, Keys and his successors adapted it to the study of chronic diseases, which, unlike most infections, take decades to develop, and are entangled with hundreds of dietary and lifestyle factors, effectively impossible to separate.»

BEST-SELLER-cover-imageDet er spennende at ernæringsfaget de siste årene har blitt preget av personer som ikke er ernæringsfaglig utdannet selv, og som påvirker gjennom å skrive om historien til faget. Gary Taubes hadde stor gjennomslagskraft med sin bok om ernæringshistorien og ernæringsfagfeltet, selv om han selv er utdannet innen fysikk. Nylig har Nina Teicholz hatt stor påvirkningskraft og skapt mange overskrifter etter hun gav ut boka «The Big Fat Surprise». I likhet med Tuabes sin Good Calories Bad Calories er The Big Fat Surprise et enormt stykke arbeid som avslører hva som ligger bak vår tro og kunnskap om kosthold og de er begge viktige bøker  å lese for ernæringsfaglige.

Når man ser på historien til kostholdsanbefalingene blir man nødvendigvis trukket mot historien om Ancel Keys, hans Six og Seven Countries studier og utallige videre studier i tillegg til hans korstog mot alle som sa hans teorier imot. Etter alt man har lest om Ancel Keyes opp gjennom årene er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at han må ha vært en drittsekk uten sidestykke, selv om han kanskje for det meste hadde gode intensjoner. Hans vitenskapelige fremtoning er garantert ikke et eksempel til etterfølgelse, men det er likevel hans fremtoning som i stor grad er grunnen til at vi er der vi er i dag med tanke på hva vi tror (legg merke til ordet «tror» her) er sunt. Mye av diskusjonen i etterkant av Rolness sitt innlegg handler om data fra Keys studier.

mg_9698
Erik Arnesen

En som ikke overraskende reagerte på Rolness sitt innlegg i Dagbladet, var Erik Arnesen. Arnesen er helsefaglig rådgiver i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og leder mettet fett gruppen i Nasjonalt råd for ernæring. Arnesen skriver om Rolness på sin blogg:

«I tillegg serverer han saftige utsagn som at vi har et ‘diettpoliti som har gjort et ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår’ og at flere tusen dødsfall skyldes ‘statlige sunnhetsråd'».

Arnesen ser ut til å være mest opptatt av å motbevise Rolness sine påstander om at man har fokusert for lite på sukker og for mye på fett. Hadde bare Rollnes brukt ordet sukker i utvidet forstand og ment sukker, stivelsesrike og raffinerte matvarer så hadde han hatt mer rett. Man må huske at om sukker dømmes for å ha forårsaket vår uhelse, så dømmes også i stor grad stivelsesrike matvarer. Men selv om Rolnese ikke har fått alle fakta helt på bordet angående Keys og fokus på sukker og fett, så skriver han som vist at det har vært gjort et «…ukontrollert eksperiment på hele befolkningen over flere tiår.»

Og tilsynelatende fordi Rolness ikke har alle fakta helt på plass og muligens gjør noen logiske feilslutninger i polemikkens gode navn, avfeier Arnesen dette utsagnet med:  «Å kalle kostrådene, og spesifikt kostrådene om fett, for et ‘ukontrollert eksperiment’ strider imidlertid mot både fornuft og data.» (det gis imidlertid ikke noen gode data for å støtte dette utsagnet og Arnesen forsøker seg med å si at evolusjonært sett har vi sannsynligvis ikke spist så mye mettet fett likevel).

Men om Rolness, og evt andre som hevder det samme, tar feil om andre ting, så betyr det ikke at han tar feil når han kaller det et eksperiment. Å si dette ville vært et eksempel på en feilslutning feilslutning (fallacy fallacy).

Det har blitt gjort et eksperiment, fordi det aldri har eksistert data som har gitt grunn til å tro at mettet fett stod bak livsstilssykdommene våre. Man har på bakgrunn av utvikling i livsstilssykdommer og utvikling av overvekt hatt et enormt fokus på fettreduksjon i offentlige kostråd og man har ikke ant konsekvensen av hva som skjer dersom befolkningen reduserer sitt totale fettinntak og erstatter det med stivelsesrike karbohydrater, eller hva som skjer om befolkningen erstatter animalsk fett rikt på mettet fett med planteoljer. Med et fullstendig manglende vitenskapelig grunnlag og ingen anelse om hva som kommer til å skje med oss om vi følger anbefalingene (for slik har mennesker aldri spist tidligere i noen samfunn) må vi kalle det et eksperiment.

Når Arnesen skriver at vi sannsynligvis ikke har spist så mye mettet fett evolusjonært sett, som ikke i seg selv er et argument for at mettet fett er usunt, så refererer han til en artikkel med Loren Cordain som hovedforfatter, mannen som står bak paleokostholdet og som sier om at det er en ting vi ikke burde spise, så er det kornprodukter, noe vi sannsynligvis har spist mye av i stedet for animalsk produkter siden myndighetene i det uendelige maser om hvor sunt korn er og hvor usunt animalsk fett er.

Ian Leslie, Gary Taubes, Nina Teicholz og andre som har vist at ernæringsfaget er skammelig uvitenskapelig og vist at de siste ca. 50 årene ikke kan kalles noe særlig annet et eksperimentelle, hva angår kostholdsanbefalingers påvirkning på helse, støttes av store mengder data.

For å ta et par korte eksempler (det finnes mye mer). I 1966 til 1973 ble The Sydney Diet Heart Study gjennomført. Studien har blitt brukt som grunnlag for å si og anbefale at vi må bytte ut mettet fett med flerumettet fett.

I studien var en intervensjonsgruppe som økte inntaket av flerumettet fett (først og fremst omega 6) og reduserte sitt inntak av mettet fett. I tillegg hadde man en kontrollgruppe som ikke fikk noen spesielle råd. En ny gjennomgang av data fra denne studien publisert i BMJ i 2013 (1) viste at intervensjonsgruppen hadde 70% økt kardiovaskulær dødelighet sammenlignet med kontrollgruppen. Tilsynelatende ikke en smart kostholdsendring.

Ramsden-LMBB
Christoffer Ramsden

Her om dagen kom en ny artikkel ut, skrevet av Christoffer Ramsden og kolleger. Det var Ramsden som stod bak artikkelen om Sydney Diet Heart Study også. Denne gangen hadde han sett på tidligere upubliserte (woops!) data fra Minnesota Coronary Experiment (1968-73) (2). Studien hadde en gruppe som byttet ut mettet fett med plantefett og margarin og en gruppe som spiste mer mettet fett.

Dataene viste at de som spiste mindre mettet og mer umettet plantefett reduserte kolesterolnivået mye og jo mer de reduserte kolesterolnivået jo mer økte risikoen deres for å dø. Man så ingen fordeler av denne kostholdsendringen med tanke på hjerte- og karsykdom. For å virkelig spikre igjen kista til rådet om å bytte mettet fett med margarin og planteoljer, inkluderte Ramsden og kolleger 5 andre studier (til sammen over 10 000 deltakere) og gjorde en metaanalyse som viste at man verken forebygger hjerte- og karsykdom eller total dødelighet ved å bytte mettet med umettet.

Deres konklusjon lød som følger:

«Available evidence from randomized controlled trials shows that replacement of saturated fat in the diet with linoleic acid effectively lowers serum cholesterol but does not support the hypothesis that this translates to a lower risk of death from coronary heart disease or all causes. Findings from the Minnesota Coronary Experiment add to growing evidence that incomplete publication has contributed to overestimation of the benefits of replacing saturated fat with vegetable oils rich in linoleic acid.»

Gary Taubes intervjuet Ivan Franz, som stod bak Minnesotastudien. Dette var en enorm og godt gjennomført studie, men den ble aldri spesielt populær fordi resultatene fra den ikke støttet den gjeldende hypotesen. Franz, som da jobbet sammen med Ancel Keys, ventet faktisk 16år med å publisere sine data til etter han hadde pensjonert seg og da i lite populære og innflytelsesrike journaler. Som forklaring på dette sa Franz ganske enkelt: «We were just disappointed in the way it came out.»

Vitenskapelige data støtter med andre ord ikke anbefalingene vi blir gitt, og mye tyder på at noen av anbefalingene gjør mer vondt enn godt. Å gi denne anbefalingen om å bytte mettet med umettet, har vært et eksperiment tidligere og det er et eksperiment nå. Heldigvis kan mange av oss velge om vi vil være med på eksperimentet og jeg er garantert ikke med på det. Jeg nyter mitt kosthold rikt på mettet fett fra planter og dyr og holder meg langt unna margariner og planteoljer rike på omega 6.

PS. Få også med deg Turid Sylte sitt innlegg i Verdens Gang kalt «Bacon er sunnere enn sukker» her.

  1. Ramsden CE, Zamora D, Leelarthaepin B, Majchrzak-Hong SF, Faurot KR, Suchindran CM, et al. Use of dietary linoleic acid for secondary prevention of coronary heart disease and death: evaluation of recovered data from the Sydney Diet Heart Study and updated meta-analysis. BMJ (Clinical research ed). 2013;346:e8707.
  2. Ramsden CE, Zamora D, Majchrzak-Hong S, Faurot KR, Broste SK, Frantz RP, et al. Re-evaluation of the traditional diet-heart hypothesis: analysis of recovered data from Minnesota Coronary Experiment (1968-73). BMJ (Clinical research ed). 2016;353:i1246.

 

Ny forskning – mettet fett

Som mange sikkert har fått med seg, har det kommet ut nok en analyse som ser ut til å si at mettet fett er uskyldig (Den tredje på kort tid som ikke støtter en advarsel mot mettet fett. De to andre er denne og denne). Skjønt uskyldig er feil ord. For faktum er at det aldri eksisterte et grunnlag for å advare mot mettet fett i første omgang, noe kritikerne av advarslene har sagt helt siden de første gang kom. Og det er dette som har gjort at det alltid har vært stor motstand mot advarslene mot inntak av mettet fett. Grunnlaget for dem var rett og slett så svakt at det kunne kritiseres av alle, nesten helt uavhengig av forkunnskaper.



Vil du vite mer om hvordan advarslene mot mettet fett kom til verden og ble opprettholdt så lenge, til tross for manglende vitenskapelig grunnlag, så anbefaler jeg Nina Teicholz sin bok: The Big Fat Surprise, en bok som ser ut til å ha vært en siste dråpe i glasset av kritikk mot gammel og dårlig ernæringsvitenskap og som har satt i gang store prosesser verden over.

Les også omtalen av boka hennes i American Journal og Clinical Nutrition her.

Men tilbake til hvorfor det er feil å bruke ordet uskyldig. Mettet fett var alltid dømt på manglende grunnlag. Det er ikke det samme som å si at det er uskyldig, selv om alle bevis peker i den retningen, altså at det ble uskyldig dømt. Men der vi står nå, rent vitenskapelig, er at bevisene mot mettet fett er så få og så svake at det ikke er i nærheten av å gi oss grunnlag for å dømme det. Vi kan ikke bevise at det er uskyldig, den forskningen er nemlig for vanskelig å gjøre, men vi kan si at det foreløpig er ekstremt usannsynlig at mettet fett er skadelig i seg selv, og da snakker vi om de naturlig forekommende mettede fettsyrene vi finner i vanlig mat.

Så mettet fett forblir uskyldig til det motsatte er bevist og man har forsøkt å bevise det motsatte i mange tiår nå uten å lykkes (ikke egentlig bevise, men bygge en sak mot mettet fett).

Den nye analysen som er kommet ut er en metaanalyse, d.v.s. en analyse av analyser. Her så man på inntak av mettet fett i ulike studier og risiko for død, hjerte- og karsykdom og diabetes og forfatterne fant ingen sammenhenger. Da fant imidlertid sammenhenger mellom inntak av transfett og risiko for sykdom og død.

I forfatternes egen oppsummering av analysen skriver de:

«What is already known on this topic

-Contrary to prevailing dietary advice, authors of a recent systematic review and meta-analyses claim that there is no excess cardiovascular risk associated with intake of saturated fat, and the US has recently taken policy action to remove partially hydrogenated vegetable oils from its food supply

-Population health guidelines require a careful review and assessment of the evidence of harms of these nutrients, with a focus on replacement nutrients

What this study adds

-This study reviewed prospective observational studies and assessed the certainty of the associations with GRADE methods

-There was no association between saturated fats and health outcomes in studies where saturated fat generally replaced refined carbohydrates, but there was a positive association between total trans fatty acids and health outcomes

-Dietary guidelines for saturated and trans fatty acids must carefully consider the effect of replacement nutrients»

Mettet fett er ikke noe vi bør frykte og mange av de sunneste og mest næringsrike matvarene vi har er rike på mettet fett. Gode kilder til mettet fett er blant annet fete meieriprodukter, kjøtt og noen nøttetyper som makadamianøtter og kokos. Dette er næringsrik og sunn mat og mat som bidrar med mange andre typer viktige fettsyrer – det er jo tross alt ikke mye av fettet i vanlig kjøtt som er mettet.

Så, kommer denne siste forskningen til å endre noe? På sikt ja, for myndigheter vil bli tvunget til å endre sine råd til slutt, men det vil ta tid. Det norske rådet for ernæring skal se på anbefalingene for inntak av mettet fett, men det er usannsynlig at de vil komme med råd som går imot de internasjonale og derfor må vi nok vente på at andre land vil gå foran som et godt eksempel før vi ser noen endringer her hjemme.

Enn så lenge kan vi omfavne smakfulle og sunne matvarer som kjøtt, ost, smør og fløte og slik sett påvirke markedet til å gi oss flere gode varianter av disse matvarene. Så kan vi jo også håpe at vi snart får se lettprodukter dø ut. I det minste gjør jeg det.

Se også hvordan to ledende forskere i Journal of American Medical Assosiation oppfordrer til å slutte å være redd for fett og skriver:

«It is time for the US Department of Agriculture and Department of Health and Human Services to develop the proper signage, public health messages, and other educational efforts to help people understand that limiting total fat does not produce any meaningful health benefits and that increasing healthful fats, including more than 35% of calories, has documented health benefits.«

NMBU leder an

Onsdag 3. juni arrangerte Universitetet på Ås en spennende og fremadtenkende konferanse med fokus på sukker, stivelse og fett. I forkant av konferansen spurte de:

Hva er årsaken til fedme: Fett eller karbohydrater?

Spørsmålet er formulert som en dikotomi med en snert av forståelig polemikk. Svaret er nok dessverre ikke bare en av delene, men det er likevel ikke noen grunn til å anta at den ene ikke er langt viktigere enn den andre i utviklingen av fedme og dermed er det relevant å spørre hvor vi skal legge størst fokus.

Det ble holdt 5 foredrag og en paneldebatt. Henriette Øien fra Helsedirektoratet startet med en kort oppsummering av deres råd i et foredrag kaldt «The dietary recommendations on fat, protein and carbohydrate intake».

Øien sa at det er en internasjonal trend for å løsne på fettanbefalingene og tillate et stadig høyere inntak, men hun la fortsatt betydelig vekt på at mettet fett må erstattes med umettet fett i stor grad. Når det gjelder karbohydrater fokuserte hun på at de viktigste anbefalingene går på kvalitet, det vil si grove produkter og mindre sukker, fremfor absolutt mengde. Hun trakk også frem reduksjon i saltkonsum som en av de mest kostnadseffektive strategiene for sykdomsreduksjon.

Fra Øyens forerag
Øyen sa at det var et mål at befolkningen skulle innta minimum en halv kilo om dagen med frukt, bær og grønnsaker fordi dette ville reduserer blant annet metabolsk syndrom. Dette er en mildt sagt interessant strategi for en sykdom hvor 4 av 5 risikofaktorer blir forbedret av karbohydratreduksjon alene (1) og den siste som er sentral fedme blir selvfølgelig også bedret av karbohydratrestriksjon.

En av risikofaktorene som utgjør det metabolske syndromet er høye triglyserider. Høye triglyserider var et viktig fokus under konferansen. Denne markøren er en veldig god indikator på at noe er galt og henger tett sammen med karbohydratinntak. Triglyserider er etter min mening den viktigst kolesterolrelaterte faktoren å se på når man tester disse tingene. Her er en liten gjennomgang.

Øyen viste til tall om utviklingen i det norske kostholdet, men de er dessverre i stor grad basert på Norkostundersøkelsen hvor svarprosenten i den siste undersøkelsen var på rundt ca. 35 prosent og tallene er slik sett så dårlige og usikre at man ikke kan si noe sikkert.

Professor ved NMBU, Birger Svihus, holdt foredrag (De novo lipogenesis in the liver: “old” biochemistry revisited!) om de novo lipogenese, det vil si (ny)dannelsen av fett fra karbohydrater.

Svihus
Svihus sa rett ut at karbohydratreduskjon er det eneste riktige for type 2 diabetikere. Det er tross alt høyt blodsukker som gjør dem syke og reduksjon i karbohydrater gir reduksjon i blodsukker. 
De novo lipogense spiller en viktig rolle i både vår normale fysiologi og i livsstilssykdommer. Ekstra karbohydrater blir tross alt til fett og dette er en prosess som kan bli overbelastet. 
Svihus dro frem en kolibiriart som et eksempel på den evolusjonære viktigheten og effektiviteten til de novo lipogense. Den må krysse Mexicogolfen på fettreserver den har laget utelukkende av sukker i kosten.

Han dro også frem en del tidligere studier som skapte en tro på at de novo lipogense ikke var stor nok til å skape særlig fettlagring og eldre artikler som påstå at det ikke var mulig å overspise på karbohydrater fordi man ble mett av dem. Alt dette er selvfølgelig feil, noe Svihus også viste, men mye av tankegodset fra denne tiden lever igjen som kroniske bremser på fremmadtenkning.

Den anerkjente danske forskeren Arne Astrup er en av dem som tidligere nedtonet viktigheten av de novo lipogense og fremmet et kosthold med mye karbohydrater og lite fett. Astrup har siden gjort en slags helomvending i sitt syn på dette.

Svihus mener de norske kostholdsanbefalinger må endres og at det fortsatt henger igjen tanker om at karbohydrater ikke fører til fettlagring og er mettende.

En annen professor ved NMBU, Anna Haug, holdt foredrag om hvordan etablerte sannheter om fett og mettet fett I kosten er vanskelig å rokke ved (Established “truths” are hard to challenge).

Hun er gammel nok til å husker hvordan professor Nicolaysen fra Nicolaysen komitéen gjorde narr av John Yudkin som mente sukker gav hjerte- og karsykdom.

Helsedirektoratet advarer mot for lavt fettinntak, men Haug husker hvordan studentene deres, da man anbefalte et inntak under 30E% ofte lå under 25 og også 20 prosent fett når de som en del av utdanningen gjorde kostholdsregistrering. Nå (etter Fedon som hun sa) er dette sjeldnere og myndighetene påpeker også i sine råd at det ikke er sunt å spise for lite fett.

Haug påpekte at selv om gjennomsnittlig levealder i Norge er 82 år er det som kalles «healthy life expectancy» bare 71 år. Noe som betyr at vi stort sett er syke det siste tiåret vi lever.

Hun trakk også frem flere negative effekter av høyt karbohydratinntak som f.eks. danning av methylglyoxal som et product av glykolyse, som reagerer med DNA og er mutagent. Hun kom inn på hvordan høyt inntak av omega 6 kan danne mutagene aldehyder. Og hun trekker frem at mettet og enumettet fett står igjen som ikke-skadelige ikke-mutagene næringskilder.

Hjerte- og karsykdom har gått ned mye siden 70-tallet i Norge. Ofte blir det sagt at det er på grunn av redusert inntak av mettet fett, men som Haug viste er det mye mer enn inntaket av mettet fett som har endret seg siden da og inntaket av mettet fett er faktisk noe av det som har endret seg minst. Vi røyker også mindre, spiser mer frukt og grønt, det er mye mindre bly i luften på grunn av mindre bly i bensinen og vi spiser mye mindre transfett. Nedgangen i mettet fett siden midten av 70-tallet er noen og tyve prosent mens nedgangen i transfett er ca. 500 prosent.

Haug sier at det ikke er noen grunn til å være redd for mettet fett, ogg viste til en rekke studier som underbygger denne påstanden. Hun mener vi får i oss for mye omega 6 og for lite omega 3. En måte å endre på dette er å endre fettsyresammensetningen i dyrekjøtt, f.eks. på kylling med å endre på foret. Anna gav kyllinger mer rapsolje og linfrøolje til fordel for soya, og bedret dermed fettsyresammensetningen betraktelig. Videre gav hun kyllingen som mat til studenter som fikk mer positiv fettsyreprofil med kylling som hadde fått rapsolje fremfor soyaolje.

Hennes oppfordring til Helsedirektoratet var å ikke tenke så mye på mettet fett, og fokusere mer på flerumettet fett og typen flerumettet fett og å jobbe med fôrindustrien og landbruk for å få god fettsyreprofil i kjøttet og å jobbe med å reduser sukkerinntaket.

Den store stjernen på Ås var epidemiologien Dr. Imamura fra Cambridge School of Clinical Medicine. Han snakket om den mettede fettsyren palmitinsyre i foredraget «Palmitic acid – Epidemiologist’s views on its sources and effects.»

Han viste til forskning som viser sammenheng mellom mengde av denne fettsyren i blodet og sykdom, men påpekte at det er ingen sammenheng mellom mengden av denne fettsyren i mat og mengden i blod. Han sa også at mediene ofte ikke skjønner dette og skriver at mettet fett i kosten er dårlig når studier kommer ut som kun viser sammenheng mellom sykdom og nivået i blodet.

Imamura mente på grunnlag av de epidemiologiske data at man bør spise mer flerumettet fett og at vi ikke må erstatte mettet fett med karbohydrater, men heller mettet fett med flerumettet fett. Selv om han sa at det ikke er mettet fett som er problemet, siden mettet fett ikke øker mettet fett i blodet, ville han likevel ikke frikjenne det helt.

Sistemann til å prate på Ås var Professor ved NTNU Bård Kulseng, som snakket om ikke-alkoholisk fettlever (Obesity and non-alcoholic fatty liver: risk factors and potential dietary treatment options).

Fettlever er faktisk en ganske vanlig sykdom for tiden og ser ut til å komme fra høyt inntak av sukker og karbohydrater som øker de novo lipogense og til slutt ødelegger leveren.

Kulseng fokuserte på sukker og alkohol og forskjellen på høyt sukkerinntak med god og dårlig insulinfølsomhet. Ikke alkoholisk fettlever (NAFLD) er en manifestasjon av insulinresistens og viser dermed linken mellom insulinmetabolisme og diabetes og hjerte- og karsykdom.

Foredraget til Kulseng var kun en svært lett innføring i problemet, som bar preg av at han ikke hadde gravd særlig dypt i problemstillingen og sett hvor tydelige konklusjoner om man man kan tekke. Han konkluderte med at man må reduserer blodsukkernivået, men går ikke lenger enn til å anbefale å reduserer den glykemiske indeksen og sier ingenting om den selvfølgelige løsningen, som er å spise mindre karbohydrater totalt sett. I en en svært skuffende vending av Kulseng hevdet han at fett også måtte unngås ved NAFLD fordi det var så energitett.

Alt i alt var det en spennende dag på Ås og det er visst dit vi må se for ekte vitenskapelig tenkning rundt humanernæring nå til dags. Her tør man å utfordre gamle dogmer og man har et fagmiljø som tillater (noe som er uhyre viktig) at man gjør nettopp dette. 

1. Accurso A, Bernstein RK, Dahlqvist A, Draznin B, Feinman RD, Fine EJ, et al. Dietary carbohydrate restriction in type 2 diabetes mellitus and metabolic syndrome: time for a critical appraisal. NutrMetab (Lond). 2008;5:9.

Vitenskapelig integritet – kolesterol

 

«…it was the age of foolishness…»

Dickens gjør seg nok best på engelsk, som det meste annet skrevet på engelsk. Lever vi i en æra av tåpelighet? Antakeligvis ikke. Vi er mer opplyst enn noen gang. Jeg vet at ting har blitt bedre når det gjelder veldig mye og jeg vil ikke fortvile unødig, vi har forstått mer. Stephen Pinker er en av dem som overbeviser meg om at det faktisk har blitt bedre. Men det er innimellom likevel vanskelig å ikke føle at vi lever i en æra av tåpelighet, eller i det minste at også denne æraen som all tidligere tid, er full av tåper.

Jeg har erfart at deler av ernæringsfaget har blitt et irrasjonalitetens høyborg, et sted hvor rasjonaliteten går for å dø, et fag så langt fra vitenskapens idealer at det kan ta motet fra selv den optimistiske av oss.

Ordet kolesterol ser ut til å være en trigger for irrasjonalitet. Vi burde aldri blitt advart mot kolesterol. Det finnes nemlig ingen grunn til å gjøre det. Dette er det ingen tvil om. I dette tilfellet vet vi hva som er sant, men en haug med mennesker har valgt å gjøre det motsatte – å advare mot kolesterol uten å ha vitenskapelig belegg for det. Når slike ting skjer betyr det slutten på et vitenskapelig felt, det vil si, det er ikke lenger vitenskap på noen som helst måte. I stedet blir det en vederstyggelig vanskapning av et fag som tilsynelatende en gang var basert på rasjonalitet og logikk, men som nå består av irrasjonalitet, meninger, synsing og personlig vinning..

Noen av de som skaper og nærer disse vanskapningene er blant dem som gir oss kostholdsråd.

«Dr. Krauss’s talk began by covering the counterintuitive finding that dietary cholesterol has a very small and variable effect on blood cholesterol, citing one study that found no correlation between egg consumption of up to 10 eggs per week and cardiovascular risk. This is likely due to the fact that your liver has the ability to detect dietary cholesterol and adjust its cholesterol production accordingly. This has very important implications for dietary policy, since this fact first appeared in the literature as far back as 1955 yet we are still told to limit our cholesterol intake to less than 300mg per day.» [min utheving].

Kilde

«We live in a society exquisitely dependent on science and technology, in which hardly anyone knows anything about science and technology.»

Carl Sagan

Det fantes aldri og finnes ennå ikke grunnlag for å advare mot kolesterol i kosten. Likevel har det skjedd og skjer ennå. Hvis du går til legen og får påvist høyt kolesterol er det en sjanse for at legen din går inn på Norsk elektronisk legehåndbok og printer ut kostholdsrådene som står der. De inneholder gullkorn som: «Bruk mer planteoljer. Bruk mer brød og kornblandinger. Bruk mer potet, Bruk mer skummet melk. Bruk mindre smør. Bruk mindre kjøtt. Bruk mindre egg: Eggeplommen er svært kolesterolrik og du bør ikke spise mer enn 1 egg om dagen. Eggehviten kan derimot brukes fritt, fordi den er helt uten fett eller kolesterol. Andre kolesterolrike matvarer du bør unngå er lever fra fisk og landdyr, og rogn.» [Min utheving]

Legen stakkars (vel det er egentlig ikke synd på legen, det er grenser for hvor uopplyst man får være) forstår ikke at han eller hun ved å dele ut dette har tatt et langt skritt vekk fra sin legeed om å ikke gjøre noen skade. Og vitenskap? Dette har ingenting med vitenskap å gjøre.

Ancel Keys, mannen som i stor grad får æren for å ha skapt vår store frykt for kolesterol og mettet fett (selv om også han fulgte andres fettfobiske fotspor) sa selv “There’s no connection whatsoever between the cholesterol in food and cholesterol in the blood. And we’ve known that all along. Cholesterol in the diet doesn’t matter at all unless you happen to be a chicken or a rabbit.

Så vi har nå visst i over et halvt århundre at kolesterol i maten ikke øker kolesterol i blodet (selv om det ikke hadde gjort noe) og at kolesterol i mat ikke er noe vi trenger å bry oss med for vi blir ikke syke av det.

Spiser du 6-8 eggeplommer om dagen klarer du sånn ca. å dekke kroppens behov for kolesterol. Siden de fleste ikke gjør dette hver dag hjelper leveren din deg med å produsere resten av det du trenger. Tanken på at kolesterol i maten skulle være skadelig i seg selv gir like mye mening som at fett i maten skulle være skadelig i seg selv, det vil si, ingen mening. Det er ikke sånn at en liten økning i kolesterolinntak får alle kroppens systemer til gå amok, får årene dine til å tette seg og blodcellene til å klumpe seg sammen. Det er ikke sånn, ikke litt engang.

I USA jobber man nå, etter mange år med høyt press fra fagpersoner som har integriteten mer i behold enn de som har advart oss mot kolesterol, med å fjerne advarslene. Det er selvfølgelig positivt at man gradvis luker ut ugresset i kostholdsrådene, men det er vitterlig alt for seint.

«Previously, the Dietary Guidelines for Americans recommended that cholesterol intake be limited to no more than 300 mg/day. The 2015 DGAC will not bring forward this recommendation because available evidence shows no appreciable relationship between consumption of dietary cholesterol and serum cholesterol, consistent with the conclusions of the AHA/ACC report. Cholesterol is not a nutrient of concern for overconsumption.»

Scientific report of the 2015 Dietary Guidelines Advisory Committee.

Var det noen som sa manglende integritet? Henriette Øyen i Helsedirektoratet uttalte nylig i en artikkel som omtalte USA sine planer om å fjerne advarsler mot kolesterol i kosten, at, «Norske helsemyndigheter har, til forskjell fra de amerikanske, ikke gitt råd om at man bør begrense inntaket av kolesterol.» Har ikke Helsedirektoratet advart mot kolesterol? Enten lyver de, eller så vet de ikke hva de snakker om. Ingen av delene er akseptabelt. I Helsedirektorates kostholdsråd nummer 8 står det: «Begrens bruken av meierismør og smørblandet margarin fordi de har et høyt innhold av mettede fettsyrer og et lavt innhold av flerumettede fettsyrer. Meierismør og animalsk fett inneholder dessuten transfettsyrer og kolesterol [min uthevning].»

Det er ikke mulig å tolke dette på noen annen måte enn en advarsel mot kolesterol. Hvorfor skulle man ellers nevne det? I «Kosthåndboken – Veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten» (2012) (utgitt av Helsedirektoratet) står det blant annet: «Velg heller oster med < 20 % fett, kjøttpålegg og kjøtt til middag med < 10 % fett, rømme- og fløteprodukter med < 10 % fett, myke plantemargariner rike på umettet fett, flytende margarin, oljer, i stedet for fetere oster, fete kjøttprodukter, fete rømme- og fløteprodukter, smør, harde margariner, matvarer med høyt innhold av mettet fett og kolesterol [min uhevning].

Nok en gang, hvorfor skrive om kolesterol på denne måten med mindre man forsøker å advare mot det? Dette er kynisme og uærlighet på det verste, og det kommer fra dem som skal gi oss råd om kosthold og helse. Jeg godtar det ikke.

I samme dokument står det forresten videre: «For mennesker med høyt kolesterolnivå, anbefales kolesterolsenkende kosthold…Kolesterol:< 300 mg»

«It was the age of foolishness…»

I det overnevnte halvvitenskapelige dokumentet «Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer. Metodologi og vitenskapelig kunnskapsgrunnlag.» gitt ut av Nasjonalt råd for ernæring i 2011, står det flere steder: «Effekt av kolesterol i kosten er basert på intermediære risikofaktorer (dvs. LDL-kolesterol). Ved utarbeidelse av kostråd er det ikke lagt vekt på denne assosiasjonen siden det ikke finnes gode studier som viser effekter på kliniske endepunkter.»

Med andre ord blir vi fortalt at det ikke finnes grunn til å tro at kolesterol i kosten gir sykdom, selv om det skulle påvirke kolesterolet i blodet, men vi blir likevel advart mot det. Det hele er en herlig oppvisning i den opphøyde kunsten av faglig kognitiv dissonans.

Kjente, men ofte ansett som radikale, personer som Uffe Ravnskov og Malkolm Kendrick har skrevet flere bøker om dette temaet, hvor de har tatt for seg argumentene for å advare mot kolesterol og plukket dem fra hverandre. I vitenskapelige artikler har man også vist at rådet har vært feil. Og det har aldri kommet gode motargumenter, så vi må i vitenskapens navn godta de siste uimotsagte argumentene og godta at det har blitt gjort en stor feil.

Men på grunn av manglende kunnskap og oversikt over feltet lures vi til å tro at det finnes gode motargumenter. Når Ketil Retterstøl trekker fram sine to vanlige studier i foredrag, hvorav en er den berømte Oslostudien, som argument for at det å redusere mengden mettet fett er viktig, så er det få som ser at han i det øyeblikket selger slangeolje. Bak fasaden av faglig integritet er bare tull og han maler i beste alternativmedisinsk måte et fullstendig unyansert bilde. Det blir som når alternativguruen selv, Colin Campbell, som stod bak Kinastudien, snakker om hvordan det å gi planteetere store mengder kolesterol kan være skadelig og derfra argumenterer for at det er skadelig for mennesker. Uærlighet kalles dette, og det er ikke greit. Slik er det også med Dean Ornish, en mann hvis faglige integritet er ikke-eksisterende. Han jobber hardt, men for seg selv, ikke for kunnskap.

Hva skal vi så gjøre med all denne galskapen? En ting jeg håper flere vil gjøre, er å si ifra og slutte å være så fordømt høflig. Det øyeblikket man lar fagfolk slippe unna med uvitenskapelighet så gjør man hele verden en bjørnetjeneste. Si ifra, bli sint! Helsevitenskap er for viktig til at vi kan tillate noe annet enn den aller høyeste form for faglig integritet.

Sannheten er at hele kolesterolhypotesen hviler på og fremmes av en av de vanligste argumentasjonsfeilene, nemlig argumentum ab auctoritate som går slik:

A er en autoritet på et spesifikt emne. A sier noe om dette emnet. A har sannsynligvis rett.

Science is a way of thinking much more than it is a body of knowledge.
Carl Sagan

Mettet

«Noen av de som sverger til ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller, lever i sin egen verden hvor de fort kan påføre seg selv sykdom gjennom irrasjonell frykt. Samtidig har de tilgang til et eget alternativt helsevesen som kan behandle dem. Alt dette bidrar til å forsterke synet på at de har rett, for de ser at de både blir syke av det de tror de blir syke av, og de blir friske av behandlingen de tror på. Det er en overbevisende effekt om man først er fanget i denne spiralen, men i virkeligheten er de ofre for et intrikat samspill som er bygget på pseudovitenskap og overtro. Noceboeffekten gir sykdom, og placeboeffekten helbreder.«

Gunnar Tjomlid

LDL is important but making recommendations for saturated fat is really not good science.”

Saturated fats are not directly artery clogging, but small LDL particles are. Saturated fat tends to make LDL particles larger, more buoyant and less likely to clog arteries

Ronald Krauss

«Current evidence does not clearly support cardiovascular guidelines that encourage high consumption of polyunsaturated fatty acids and low consumption of total saturated fats«

Chowdhury et al 2014

«Masaier lever f.eks for en stor del av kumelk og får derfor i seg mye mettet fett. Likevel har de ikke høyt kolesterol som man skulle forvente? Forklaringen på dette er nok livsstilen, at de er meget slanke og fysisk aktive.«

Kjetil Retterstøl

Jeg tror jeg vil skrive litt om fett og kolesterol fremover. Jeg trodde vel egentlig vi var litt ferdig med dette temaet, men opplever daglig at det er vi langt ifra.

Det er visst ikke lett dette med fett og kolesterol. Det er visst ikke lett dette med ernæring i det hele tatt. Jeg så Gunnar Tjomlid dele en blogpost på facebook fra Erik Arnesen, helsefaglig rådgiver for Landsforeningen for Hjerte og lungesyke. Og det brakte straks frem minner om en gang Richard Dawkins forsøkte å si noe om kosthold, også på Facebook, og hvor responsen på innlegget vek betydelig fra hans andre innlegg.

Jeg anser meg selv som en skeptiker i ordets rette forstand og jeg er stolt av det. Jeg misliker virkelig overtro eller tro i alle former enten det skulle være troen på en gud eller magiske energipunkter i kroppen vår (mer om uheldig sammenblanding av religion og vitenskap her). Jeg mener helt oppriktig at vi har gode holdepunkter for å anta at verden ville vært et langt bedre sted om ikke mennesker trodde så mye, men forholdt seg mer til fakta og naturvitenskap. Jeg holder også naturvitenskapen høyt, noe som er grunnen til at jeg engasjerer meg så sterkt i ulike naturvitenskapelige temaer. Ekstra spennende blant de naturvitenskapelige fagene er ernæring, for det er nemlig få vitenskapelige grener som er så fullstendig skakkjørt som ernæringsvitenskapen. Dette får vi alle føle på i hverdagen, og jeg merker det spesielt på blodtrykket mitt.

Men tilbake til Gunnar Tjomlid, som jeg har stor respekt for ettersom han jobber aktivt mot overtro, pseudovitenskap og anna tull. Bloggposten han linket til handlet ganske kort om hvordan en studie viste at det offentlig anbefalte kostholdet ikke var så ille likevel (som Kostreform for bedre helse har hevdet det var litt tidligere) og at de som hevder noe annet helt tydelig tar feil. Det var ingen god post og argumentasjonen var fryktelig svak, noe Tjomlid burde sett, men som han forståelig nok ikke gjorde. Forståelig, fordi ernæringsfaget ikke er som andre biologiske fag.

Logikken i reklamen er på nivå med logikken
bak advarsler mot mettet fett

Richard Dawkins er et av mine store forbilder, både som evolusjonsbiolog, vitenskapsforfatter og religionskritiker. På sin Facebookside deler også han saker som handler vitenskap og overtro. I det overnevnte tilfellet hvor han delte en sak om kosthold, jeg må si jeg ikke lenger husker helt hva og det er ikke det som er viktig her, var vinklingen hans å latterliggjøre eller motbevise en påstand som gikk imot det allment aksepterte (han gjorde det igjen 16 april og nok en gang var det spennene å lese hvor mye faglig juling han fikk i kommentarene).

Responsen fra hans vanligvis enige og både oppegående og ikke minst kritiske publikum var enorm. Dawkins var på syltynn faglig grunn og han hadde begitt seg inn på noe han ikke forstå konsekvensen av. Han hadde nemlig nærmet seg temaet slik han tidligere har nærmet seg andre vitenskapelige temaer, med en selvfølgelig overbevisning om at det flertallet av forskere og fagpersoner i feltet sier faktisk stemmer, og også at hans egne erfaringer var representative og til å stole på.

Det han, og tilsynelatende Gunnar Tjomlid, ikke er klar over, er at ernæringsfaget er fullstendig gjennomsyret av ukunnskap, feiltolkninger, dårlig vitenskap, «groupthink», logiske feilslutninger, usunt overmot og andre trusler mot god vitenskapelig praksis. Lege og vitenskapsforfatter, Ben Goldacre er en annen skeptiker som har blitt lurt av dette og i sin bok Bad Science forkaster han nytteeffekten av lavkarbo og nedgradere det til en «fad diet» som mange før han har gjort. Også han åpnet døren inn til ernæringsvitenskapen, kikket inn og stolte på at det han så var en realistisk representasjon av virkeligheten. Men så enkelt er det ikke. Når han ser på for eksempel homøopati, hvor forskningen er lettere å tolke, ser han fort hvordan det vitenskapelige kartet ser ut, men når han ser på lavkarbo blir han lurt av at sannheten er begravet under en enorm haug med skit.

Ernæringsfaget er et fag hvor man kan gå inn på pubmed, databasen hvor de fleste vitenskapelige artiklene i medisinske fag ligger, lese de mest siterte og anerkjente metaanalysene og gjennomgangene og likevel bli fullstendig rundlurt, noe som selvfølgelig burde vært umulig. Og nettopp det at det burde være umulig, gjør at mange skeptikere forkaster alternative kostholdssyn, rett og slett fordi det er så usannsynlig at det stemmer. Dette er for så vidt et sunt vitenskapelig syn, men akkurat innen ernæring går ikke dette. Det er ikke så enkelt.

Ernæringsfaget er et vitenskapelig svakt fag og et av de sikreste tegnene på det er de store uenighetene om de aller mest grunnleggende delene av faget. Det ville være som om fysikere skulle være uenige om atomers eksistens eller at elektroner veier mindre enn protoner. I ernæringsfaget er man ikke enig om at man legger på seg av å spise fett eller om at mettet fett er skadelig, om man får tykktarmskreft av rødt kjøtt eller om karbohydraters påvirkning på forekomsten og behandling av diabetes type 2. Man er ikke enig om grunnlinjene i et sunt kosthold. Det er ikke enighet om de aller mest grunnleggende ting og dette er en varsellampe som signaliserer gjennomgående dårlig vitenskapelig praksis. Det er opp til oss å finne hvor det svikter.

Jeg vet at det ikke finnes noen vitenskapelige grunner til å være redd for mettet fett eller rødt kjøtt. Jeg vet at korn ikke trenger å inngå og mest sannsynlig ikke bør inngå, i et sunt kosthold. Jeg vet at fiber er oppskrytt, at salt ikke er et problem om vi spiser ordentlig mat, at den beste måten å behandle type 2 diabetes på er å spise mindre karbohydrater og mer fett, at vegetarkost mest sannsynlig ikke er bra verken for mennesker eller planeten, at man ikke legger på seg av å spise fett i seg selv og at termodynamikken ikke må blandes inne i overvektsdiskusjonen. Dette vet jeg fordi jeg har sjekket og brukt grunnleggende vitenskapelige prinsipper for rangering av kunnskap og argumenter og sett hva som er mest sannsynlig. Det er mulig å vite disse tingene.

Men det har tatt meg over 10 år med iherdig lesing å lære det. Da jeg tidlig i studiene nærmet meg faget forsiktig så jeg faktisk få tegn på at dette fagfeltet var så dårlig som det viste seg å være og hadde jeg ikke lagt inn en betydelig egeninnsats, ville jeg fint kunne gått ut med en femårig vitenskapelig utdannelse, og tatt grunnleggende feil om hva et sunt kosthold er. Med andre ord krever dette faget en svært grundig analyse før det viser sitt sanne ansikt.

Dette er ikke ment som en kritikk av verken Dawkins, Goldacre eller Tjomlid, men som en påminner om at dette fagfeltet skiller seg fra andre biologiske fag og som man dermed ikke kan nærme seg slik man gjør andre fag. De offentlig kostholdsrådene for eksempel, er beviselig langt dårligere enn de burde være. Man burde for eksempel ikke advare mot mettet fett, til det er det ikke i nærheten av nok bevis. Bevisene er gjengitt i en rekke tidsskrifter og bøker. Men de beste argumentene mot de tradisjonelle kostholdsanbefalingene har blitt oversett, det har dermed også motstanderne som faktisk har vunnet diskusjonen og de som fremmer de dårligste argumentene forstår ikke at de har tapt diskusjonen. Det hele er en surrealistisk situasjon. Som en debatt hvor en part fremmer et argument, hvor motparten slår i hjel argumentet og beviser at det er feil, men blir fullstendig oversett av både sin opponent og sine tilhørere. Jeg skal komme med konkrete eksempler i fremtidige poster, men forstå enn så lenge at dette er det skrevet side opp og side ned om og som man kan lese om man vil. Om man vil…

Jeg trekkes alltid mellom litt mellom ulike strategier jeg bør benytte i kampen mot ukunnskapen som finnes i ernæringsfaget. Skal man være polemisk og vise hvor skapet skal stå, skal jeg rope høyt og kreve at de skyldige straffes eller skal jeg jobbe med å finne felles holdepunkter, en felles plattform, åpne for diskusjon og jobbe sammen om å bli enige om en middelvei?

Grunnen til at jeg ikke helhjertet faller ned på det siste er at vitenskap og rett kunnskap er alt for viktig til at man kan ta hensyn til andre menneskers følelser. Faktisk tror jeg at man blir en dårlig vitenskapsperson og gjør verden en grov utjeneste om man ikke gir beskjed til andre vitenskapsfolk om deres misbruk av nettopp de vitenskapelige verktøy. Man kan ikke drive med vitenskap for å få venner. Hvordan du enn vrir og vender på det så er målet med vitenskapen å ha rett. Å beskrive verden akkurat sånn den er. Å motbevise alt som kan motbevises enten det sine egne eller andres hypoteser. Å vite alt man vet med størst mulig grad av sikkerhet, koste hva det koste vil.

Det kommer et punkt hvor det ikke lenger er mulig med dialog, vi kan enn så lenge, og helt tilfeldig, kalle dette punktet Retterstølpunktet. Og hva gjør vi når i når dette punktet?

«Det er viktig at vi ikke mister troen på at sannhet er mulig å finne. Alle synspunkter vil bli kritisert av noen, uansett hvor riktige de er, men benektelse gjør ikke informasjon mindre riktig. Hvis for eksempel type 2-diabetikere som tar insulin, går fra å spise mye karbohydrater til å spise lite, vil disse personene etter hvert kunne slutte å ta insulin. De vil gå ned i vekt og i stor grad bli kvitt diabetesdiagnosen. Dette er det ingen tvil om. Diabetikeren får for høyt blodsukker, og blodsukkeret blir høyt fordi han eller hun spiser karbohydrater. Tar man vekk karbohydratene, tar man vekk problemet. Likevel er den offentlige anbefalte kosten for en type 2-diabetiker et kosthold med mye karbohydrater. De som anbefaler dette, klarer ikke å forstå hvorfor noen mener noe annet, og det er dette som er grunnen til at anbefalingene er som de er. Dette viser også at det er fullt mulig at det som er riktig og etablert kunnskap, ikke blir godtatt som riktig av majoriteten.«

Helt naturlig mat og trening

Dessverre har alternative kosthold i Norge i stor grad blitt tatt til seg av det alternative miljøet og motstandere av alternativ medisin reiser fjæra ekstra mye i møtet med kostholdsråd som viker fra det normale. Men det er ingenting alternativt med kritikken av moderne kostholdsråd. Kritikken er faglig, vitenskapelig og god nok til at flere av rådene burde vært endret.

Når Kjetil Retterstøl og andre likesinnede, gang på gang sier at vi må holde oss unna mettet fett, så er dette svært alternative uttalenser som ikke har noe med vitenskap å gjøre. Det er nesten ikke pseudovitenskap en gang. Det er bare tull. Retterstøl burde bli behandlet av skeptikere nøyaktig slik vaksinemotstanderne blir. NRK burde skamme seg, for det å spørre Ketil Retterstøl om mettet fett er som å spørre Wakefield om vaksiner. Det gjør man ganske enkelt ikke. Det at det er ytringsfrihet her i landet betyr ikke at man bør gi enhver tulling en mikrofon. Dette handler om folks helse, og vår helse er alt for viktig til at man skal lage show av Retterstøl sine ekstreme syn. 

Berit Nordstrand er en av dem som møter Retterstøl sine vrangforestillinger med vitenskap. Jeg er skuffet over resten av fagfeltet. Leger, forskere, ernæringsfysiologer og andre fagfolk burde ristet med høygaflene og ropt etter lynsjing, men jeg er redd for at alt for få fagfolk forstår hvor alternative og ekstreme mange vanlig uttaleser fra anerkjente fagfolk egentlig er.

Vi må nok belage oss på flere år til med tøys og fanteri fra opinionslederne innen ernæringsfaget. Men mange av rådene vi har fått tidligere og mange av rådene vi ennå får, kommer til å endres snart, for de er bevist dårlige og det eneste som holder dem på plass er faglig uærlighet eller kunnskapsløshet.

En teoris død

 

«If I haven’t seen further than others it’s because giants were standing on my shoulders»

Richard Feinman som siterer Hal Abelson som siterer sin romkamerat.

«Det er overbevisende vitenskapelig dokumentasjon for at utskifting av mettede fettsyrer med flerumettede fettsyrer kan redusere risikoen for hjerteinfarkt […]
Både mettede fettsyrer og transfettsyrer har ugunstige effekter på blodlipidene. Mettede fettsyrer og transfettsyrer bidrar med energi ellers trenger vi dem ikke.»
Helsedirektoratet 2014
«The great tragedy of science – the slaying of a beautiful hypothesis by an ugly fact.»

Thomas Huxley

«Science does not purvey absolute truth, science is a mechanism. It’s a way of trying to improve your knowledge of nature, it’s a system for testing your thoughts against the universe and seeing whether they match.»

Isaac Asimov

Debatten raser, bade i vitenskapelige tidsskrifter og i media og den har rast lenge. Gir egentlig mettet fett oss hjerte- og karsykdom? Svaret er tydeligvis ikke så enkelt som myndighetene skal ha det til. Det er ikke lang tid man skal tilbringe på nettet før man kommer over denne konflikten. Det er tydelig at det er store miljøer som har vidt forskjellige syn på saken og dette er ikke et av disse tilfellene hvor en liten gruppe mennesker med dårlige argumenter mener myndighetene er noen tullinger. Dette er et tilfelle hvor store mengder anerkjente forskere og fagpersoner sier vidt forskjellige ting. Og det er en uholdbar situasjon. En eller annen plass har vitenskap måttet gi vei for andre aspekter, fordi så store konflikter er i sin natur ikke vitenskapelige. Uenigheten er større enn vi kan tillate.

I Lee Smolins bok The trouble with physics – The Rise of String Theory, the Fall of a Science, and What Comes Next, skriver han fengende om hvordan strengeteorien i løpet av få år ble den ledende teorien innen fysikken. Plutselig fikk man ikke lenger støtte om man ikke forsket på denne teorien. Man var gammeldags og imot fremgang om man påsto at det var en dårlig teori. Og vitenskapelig sett, er strengeteorien en dårlig teori, blant annet fordi den krever en mengde ad hoc tilpasninger for å virke (for eksempel å legge til en rekke dimensjoner) og ikke minst fordi den er vanskelig å teste vitenskapelig. En god teori må kunne testes slik at vi får muligheten til å avkrefte den om den ikke stemmer.

Det er mange fellestrekk mellom hvordan strengeteorien tok over fysikken og hvordan mettet fett-teorien tok over ernæringsfeltet og det er liten tvil om at mettet fett-teorien burde ha blitt forkastet for lenge siden. Det finnes en mengde gode grunner til at den burde vært forkastet – den største er at det vitenskapelige grunnlaget for å si at mettet fett er skadelig, ikke er større eller bedre enn det vitenskapelige grunnlaget for å si at mettet fett ikke er skadelig.

Teorien om at mettet fett er skadelig opprettholdes i stor grad av at fagpersoner jobber seg baklengs gjennom vitenskapen. De starter med en antakelse om at mettet fett er skadelig og fører til hjerte- og karsykdom, og så leter de etter alle typer vitenskapelige data som kan støtte denne teorien. De finner stort sett bare data av dårlig kvalitet. Faktisk så hviler mettet fett-teorien nesten utelukkende på epidemiologiske studier og kun de studiene som viser en sammenheng. Flere viser ingen sammenheng mellom hjerte- karsykdom og mettet fett. De fysiologiske forklaringsmodellene halter. Ingen vet riktig hvorfor mettet fett i seg selv skulle være problemet.

Om ingen noen gang hadde trodd eller sagt at mettet fett var skadelig og dagens vitenskapsfolk skulle sjekke de tilgjengelige dataene for om det var grunn til å tro at det var skadelig, er jeg overbevist om at de fort ville forkastet hele ideen. Kun noen studer har vist en sammenheng mellom mettet fett og hjerte- og karsykdom og sammenhengen er alltid svak. I intervensjonsstudier hvor man kun endrer på inntaket av mettet fett eller bytter det med en annen fettkilde er resultatene tvetydige. Befolkningsdata støtter ikke hypotesen. Triglyserider i blodet ser ut til å være den viktigste risikofaktoren, men triglyserider økes langt mer av karbohydrater i kosten enn av fett. Det er ikke mer sykdom der man spiser mer mettet fett. Det ser ut som om en mengde andre faktorer er viktigere. I tillegg gir kunnskapen om biokjemiske mekanismer ingen tegn på at mettet fett er problemet. Man finner en rekke andre faktorer, som betennelse, sukker, LDL-reseptorproblemer, oksidering av lipoproteiner og glykosylering av proteiner, trombotiske faktorer osv. og ingen av disse ser ut til å bli påvirket negativt av mettet fett i kosten.

Så hvorfor er ikke teorien, om at mettet fett er skadelig, død og begravet?

«They will devise numerous articulations and ad hoc modifications of their theory in order to eliminate any apparent conflict.»
T. Kuhn

Jeg mistenker at vi i løpet av min levetid vil oppleve at teorien om at mettet fett gir hjertesykdom, vil bli ansett som en av de største feiltakelsene i den moderne medisinske historien. Men jeg er ikke helt sikker, for denne teorien er vanskeligere å ta livet av enn et bjørnedyr. Den nekter å dø, uansett hvor mye rasjonalitet og fornuft og ikke minst empiri som kastes på den.

 

Det faktum at man har brukt enorme ressurser og et hav av penger på å forsøke å bevise at mettet fett er problemet (husk at hele statinindustrien hviler på at kolesterolet er problemet og grunnen til at man tror mettet fett er skadelig er fordi det øker kolesterolet), uten å ha lyktes, er i seg selv grunn nok til å forkaste hele teorien for en bedre.

Det er lett å trekke paralleller mellom mettet fett-teorien og strengeteorien. Strengeteorien er et forsøk på å slå sammen ulike deler av fysikken, den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikken til en «unified theroy», en teori som forklarer alt. Den er basert på enkelthet og skjønnhet, viktige prinsipper for vitenskapelige teorier, men det som intuitivt virker logisk er ikke nødvendigvis logisk i det hele tatt.

Før Johannes Kepler, sa man at planetenes baner var sirkulære. En sirkel er vakker og så uendelig symmetrisk og det virket helt logisk at planetene beveget seg i sirkler. Og likevel, observasjoner viste at planetenes baner var elliptiske. Mettet fett-teorien er også intuitiv logisk. Mettet fett øker kolesterolet, kolesterolet skaper aterosklerose og dermed hjertesykdom. Teorien er enkel, vakker, logisk og feil.

Strengeteorien har i likhet med mettet fett teorien ingen god historie. Den startet som en enkel teori, og mange mener at en teori om alt må være enkel. Men det var fundamentale problemer med teorien helt fra starten av. For at teorien skulle virke på papiret måtte man legge til en rekke dimensjoner. De vanlige 3-4 vi er vant med var ikke i nærheten av nok. Nye og uobserverte partikler ble oppfunnet og teorien trengte å være bakgrunnavhengig for å virke, når hele poenget var at den burde være bakgrunnuavhengig. Den kom også med få spådommer og viste seg å være nærmest umulig å falsifisere i et eksperiment. En teori trenger å kunne være falsifiserbar fordi det kun er gjennom gjentatte motståtte forsøk på falsifisering at en teori kan bli kalt en sannhet.

«A nice adaptation of conditions will make almost any hypothesis agree with the phenomena. This will please the imagination, but does not advance our knowledge.»

J. Black

Likevel, strengeteorien overlevde. Den overlevde fordi det konstant ble gjort endringer på den, det ble lagt til nye elementer og gjort ad hoc modifikasjoner. Dette er faktisk en vanlig vitenskapelig prosess. Få teorier er perfekte i det øyeblikket de oppstår. Men vi må likevel stille spørsmål ved hvor mye vi kan endre på forutsetningene før hele teorien burde erstattes av en ny.

Som strengeteorien, hviler mettet fett-teorien på en rekke antakelser for å kunne overleve. Mettet fett øker kolesterolet som øker avleiring i blodårene. Dette var den opprinnelige teorien og antakelsene den er basert på. Mange bruker den i den formen ennå, men så kom ny kunnskap som krevde modifikasjoner, men få modifikasjoner er egentlig gjort, bare bortforklaringer. Mettet fett øker bare noen typer kolesterol og ikke den typen som er knyttet til sykdom. Fett i kostholdet ser ut til å beskytte mot oksidering av LDL partikler. Det viste seg å ikke være noen tydelig sammenheng mellom kolesterol i blodet og avleiring i blodårene. Mange spiser mye mettet fett uten å bli syke og mange som blir syke har ikke høyt kolesterol osv. Så kom ad hoc modifikasjonene og alt du må lese med liten skrift for at teorien tilsynelatende skal gi mening: kanskje mettet fett virker negativt gjennom å skape betennelse, eller insulinresistens eller økt blodplateaggregering, de nye modifikasjonene kommer med et enormt «kanskje».

Både strengeteorien og mettet fett-teorien har vært ledende i sine respektive felt i lang tid og er det på mange måter ennå. Andre teorier, bedre teorier, har blitt plassert i skyggen og gitt liten økonomisk støtte og få institusjoner har vært villige til å satse på forskning på disse. Mennesker som jobbet med alternative teorier ble automatisk outsidere, plassert lavt i det vitenskapelige hierarkiet og gitt mindre oppmerksomhet enn de fortjente.

”This is painful for many who have invested years and even decades of their working lives in string theory. If it is painful for me, imagine how some of my friends who have staked their whole careers on string theory must feel. Still, even if it hurts like hell, acknowledging the reduction ad absurdum seems a rational and honest response to the situation. It is a response that few people I know have chosen. But it is not one that most string theorists choose.”

 Lee Smolin

Nå er ikke fysikk min sterke side, men fra der jeg står ser det fortsatt ut til å være håp for strengeteorien. Jeg kan ikke si det samme om mettet fett-terorien. Vi har testet den gang på gang på alle mulige måter. Resultatene spriker så mye at det er tydelig at vi fokuserer på feil ting.

Ofte endrer man på hele den vitenskapelige standarden for å holde disse tunge teoriene i live. Enten det er med viten og vilje eller ikke, er dette ofte slutten på vitenskapen og menneskene som opprettholder teorien er ikke lenger vitenskapsfolk i ordets rette forstand.

“The reason that mathematics invented the idea of proof and made it the criterion for belief is that human intuition has so often proved faulty”

Lee Smolin

Vitenskapelige prinsipper er like uansett fagfelt og det er grunnen til at selv en nybegynner kan se de åpenbare svakhetene med mettet fett-hypotesen. Ekspertens sinn er ofte tåkelagt av erfaring.

«…insist that we should change the rules of science just to save a theory that has failed to fulfill the expectations we originally had for it.”
Lee Smolin

Det kan være at mettet fett på en eller annen måte spiller en rolle i utviklingen av hjerte- og karsykdom, men om det gjør det så må det være en forsvinnende liten rolle, ellers hadde vi klart å se denne sammenhengen tydeligere i studer. Dette betyr at mettet fett garantert ikke er viktig.

«If any and every failure to fit were ground for theory rejection, all theories ought to be rejected at all times.»
T. Kuhn

 

Det er nesten helt umulig å forstå de biologiske mekanismene som fremmere av mettet fett-teorien sier skal knytte mettet fett til endotel dysfunksjon, aterosklerose og økt plateaggregering. Etter lang tid på pubmed finner jeg to typer informasjon: Studier av lav vitenskapelig kvalitet, som epidemiologiske studier (som ikke kan si noe om årsaksfaktorer), som man bruker for å argumentere for at mettet fett er farlig, eller studier på biokjemiske prosesser knyttet til alle mulige relevante faktorer fra PAI-1 til inflammasjon og disse siste sier stort sett ikke noe om kostholdsfaktorer og når de gjør det klarer de ikke å knytte mettet fett i kosten til de relevante fysiologiske dysfunksjonene. Mettet fett-teorien har et gigantisk hull, et hull hvor kunnskapen om hvordan mettet fett i kosten på et biokjemisk nivå skaper hjerte- og karsykdom. I alle andre fag ville en slik enorm mangel vært nok til at man kunne forkastet hele teorien og funnet en ny som passet bedre.

Men her er tingen: når man går ut å advarer hele befolkninger mot å innta mettet fett og anbefaler å byttet det ut med andre fettkilder så burde vitenskapen om mettet fett peke ganske entydig i retning av at dette er lurt, men det gjør den ikke. Datagrunnlaget er svakt og peker i alle retninger. Den klassiske aterosklerotiske lipidprofilen bedres for eksempel enormt om man reduserer på karbohydratinntaket, uavhengig av innholdet av mettet fett i kosten. Noen epidemiologiske studier finner sammenhenger (svake) mellom mettet fett og sykdom, andre finner det ikke. Plantesteroler som vi blir anbefalt å innta fra margarinprodusenter og myndigheter er også knyttet til sykdom og det er ikke usannsynlig at de vil kunne føre til hjerte- og karsykdom. Samtidig vet vi om en rekke andre ernæringsfaktorer som i stor grad påvirker kjente risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Vi kan lage en kjempeliste med alle data som ikke passer med mettet fett-teorien. Advarselen mot mettet fett har ikke på noen måte et solid vitenskapelig grunnlag og hele teorien burde vært forkastet eller i det minste modifisert i stor grad. Advarselen mot mettet fett er ikke vitenskapelig, Den er en trist påminner om misbruk av vitenskapelige prinsipper. Teorien holdes kunstig i live mens hele metoden dør.

“Is there a chance that such observations have already been made but ignored because, if confirmed, they would be inconvenient for our theorizing?”
 Lee Smolin