Bare for å legge det på bordet med en gang, jeg utstår ikke tro i noen form, enten det er troen på en eller flere guder, konspirasjonsteorier eller troen på at vi kan behandle med å stikke nåler i magiske energibaner. Tro, når den erstatter fornuft, rasjonalitet og vitenskap, gjør verden til et verre sted å være. Men selv så mye jeg misliker tro, er det én ting som får blodtrykket mitt til å stige enda mer.
Det er når de som mener de kjemper for skepsis og rasjonalitet, uten å være klar over det, fanget av sin egen hubris, i stedet slår et slag for ufornuften.
13. februar stod et innlegg på Aftenposten Meninger, skrevet av Martin Norum. Innlegget var et angrep på en kostholdskonferanse og enkeltpersoner ved denne konferansen som hadde kommet med kostholdsråd som var på tvers av myndighetene sine råd. Så vidt jeg forstår Norum gjennom det jeg har sett på nett, anser han seg som en forkjemper for det rasjonelle og innlegget hans var ment som et slag mot det alternative og uvitenskapelige.
Men det var ikke det innlegget hans var. Tvert imot var det et lysende eksempel på antirasjonalitet og uvitenskapelighet fint pakket inn i ad hominem argumentasjonsfeil. Hans to hovedargumenter mot personene som fremmet kostholdsråd på tvers av myndighetens var 1) at myndighetene har rett på bakgrunn av at det er flere mennesker som mener dette enn eventuelle alternativer og at det tross alt er myndighetene, og 2) at man ikke kan stole på kostholdsråd som kommer fra dem med feil utdanning.
Norum skriver blant annet: «Rådene strider, med noen unntak som brus, godteri og fast food, mot det samlede kunnskapsgrunnlaget som finnes, og er rett og slett ikke riktige påstander i det hele tatt. De er stikk i strid med hva som er å anbefale, men dette er ikke noe nytt fra det alternative ernæringsmiljøet.» og videre: «Der finner man som regel på sin egen virkelighet fremfor å forholde seg til systematiske undersøkelser og den objektive virkelighet.»
Og til slutt: «Min og andre ernæringsfagliges business er å hjelpe folk. Å spre sunne faktabaserte kostholdsråd. Å si imot og være en motvekt til alt ernæringsfjaset som finnes der ute, deriblant fra «ernæringsterapeuter».»
Om ikke alle umiddelbart ser problemet med denne argumentasjonen, skal jeg forklare. Norum var uvitenskapelig og irrasjonell fordi han ikke kom med argumenter, men med logiske feilslutninger. Han tenkte feil. Å si at noe er riktig fordi flertallet sier det er sånn er en vanlig logisk tankefeil som har et eget navn: argumentum ad populum (i dette tilfellet blandet med argumentum ad verecundiam). Det rett og slett helt feil. Antall mennesker som anser en ide som sann, påvirker ikke ideens sannhet.
Ironien ved at Norum fikk publisert teksten sin en kort dag etter 12. februar, Charles Darwin sin bursdag, var ikke tapt på meg. Darwin er bare en av mange vitenskapsmenn som gjennom tidene har slått gjennom med en ide de aller fleste var imot, men som ikke desto mindre var sann. Darwin fikk (selvfølgelig ikke helt alene) sin ide til å bli den rådene gjennom logikk, argumentasjon og empiri. Darwins farlige ide om at design ikke trenger noen designer gikk imot fornuften og det allment aksepterte.
Norums andre logiske tankefeil er hans påstand om at utdanningen til personen som fremmer en påstand har noe å si. Dette er også en så vanlig måte å tenke feil på at det har et eget navn: argumentum ad verecundiam, å appellere til autoritet.
Jeg synes det er både skummelt og tankevekkende hvor lavt nivå det er på argumentene til mange av dem som tror de slåss for rasjonaliteten. På jobben min ville oppgaver jeg fikk inn med slik argumentasjon ikke fått til ståkarakter i første klasse engang. Norum kunne vist til empiri og argumentert enkelt for sannsynlighet, men gjør det av en eller annen grunn ikke.
Den vanligste feilen jeg ser i slike innlegg, er gruppetenkning (group think). Man velger side og skiller mellom seg selv med de andre som slåss for det rasjonelle, og dem som står for det alternative. Men risikoen med dette er at man kjøper seg inn i ideer kun fordi de godtas av gruppen man identifiserer seg med, fremfor å kjøpe dem basert på empiri.
Økonomen og filosofen Thomas Powel uttrykker dette treffende når han skirver: «The ignorance, prejudices, and groupthink of an educated elite are still ignorance, prejudice and groupthink…»
Og videre, «Although scientists should always put new theories to the test and assess their validity, this is not always done. Ideas are often accepted more on the basis of resonance with peers than empirical verification.» Mennesker som ser på seg selv som forkjempere for fornuften må i like stor grad, eller det vil si, må faktisk i større grad enn alle andre, sloss imot vår biologiske og kulturelt innebygde evne til å tenke feil.
Vitenskapsfolk er akkurat som alle andre og som Sowell skriver det: «If they are simply people who are like-minded in general, then the consensus of the group about a particular new idea depends on what that group already believes in general- and says nothing about the empirical validity of that idea in the external world.»
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de dårlige og irrasjonelle holdningene mange av dem som anser seg selv som skeptikere viser. Jeg har vist et eksempel her tidligere på hvordan for eksempel overskeptiker Gunnar Tjomlid i en kommentar viste at han mente jeg ikke kunne tas seriøst med det argumentet at jeg fremmet noe som gikk imot det mer anerkjente. Altså ingen faglige motargumenter, men kun nok en logisk feilslutning. Ingeborg Senneset gjorde en tilsvarende feil da hun skrev om ufornuften rundt frykt for gluten. Innlegget hennes så utelukkende ut til å være basert på en tro om at gluten ikke kunne være farlig fordi 1) myndighetene sier det ikke er farlig, og 2) flere som er uenige i myndighetene, og som lett stemples som alternative, sier det er farlig og ideen blir derfor skyldig ved assosiasjon. Ingen empiri trengs.
Det disse menneskene, som ufrivillig spiller på motstanderes side og fremmer ufornuft fremfor rasjonell tanke, ikke ser ut til å være klar over, er den innsatsen som kreves for å navigere i polariserte debatter. Som George Santayana formulerte det, prisen på kunnskap er evig overvåkenhet. Det er ikke lett å være rasjonell, man kan ikke bare velge side. Man må faktisk jobbe for å unngå å velge side. Man kan ikke forkaste ideen om eloverfølsomhet fordi den kommer fra en mann med en hatt av aluminiumsfolie. Man kan forkaste den fordi den mangler empiri.
Bongotrommespiller Richard Feynman, både sa og skrev, at det første prinsippet er at en ikke må bli lurt – og at en selv er den enkleste å lure.
Det er ikke vanskelig å slå opp i media og finne slike eksempler, og det er det som gjør meg så redd. Hva om det er en trend? For litt siden skrev vitenskapsskribent Marit Simonsen en kritikk av et innslag som hadde vært sendt på NRK.
Marit Simonsen gjør i denne kritikken akkurat det samme som de overnevnte og spiller de irrasjonelle og antivitenskapeliges rolle uten være klar over det.
TV-innslaget Marit Simonsen kritiserer viste en person som laget mat, blant annet kraft, og som sier at rett mat gir god tarmhelse, noe som kan være viktigere enn influensavaksinen. Marit Simonsen liker dårlig hele vinklingen og sier at NRK gjør en grov bom og lister opp det hun mener er feil.
Først kritiserer hun NRK for å kalle Margit Vea (som kommer med uttalelsen om kraft) en kostholdsekspert siden hun kun hadde en mastergrad i helsefag rettet mot ernæring. Men dette er ikke et argument. Det er bare tull. Det har som sagt ingenting å si hvem som kommer med en påstand, spørsmålet er om den støttes av empiri. Gjør den ikke det, er det bare å vise til enten mangelen på empiri eller til empirien som usannsynliggjør påstanden. Veas påstand kunne vært avkreftet med et enkelt søk på pubmed. Det er det som ville vært det rasjonelle og vitenskapelige svaret av Simonsen. I stedet gjør hun som Norum og så alt for mange andre og bruker argumentum ad verecundiam eller versjoner av denne tankefeilen. For vi må faktisk være åpne for at personen med hatt av aluminiumsfolie også kan ha rett, enten vi vil eller ikke, og det er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, hvem har rett? Det skriver Simonsen faktisk ingenting om. Hele poenget med hvorvidt påstanden kan støttes vitenskapelig forsvinner i stedet i et barnslig personangrep.
Simonsen har en utdanning i biologi. Hun kunne lett satt seg inn i mekanismene bak influensavirus, hvilke deler av immunforsvaret som blir aktivert, hvordan det virker, hvilken rolle evt tarmfunksjon og faktorer knyttet til fordøyelse kan spille i immunforsvaret osv. Og på grunnlag av dette kunne hun kommet med et svar på nøyaktig hvor sannsynlig det er at man kan forebygge influensa med å passe på hva man spiser. Å ikke gjøre dette fremstår som latskap og hubris.
Det får meg til å tenke på Linus Pauling, den dobbelte nobelprisvinneren som gjorde et akademisk selvmord ved å hevde at høyde doser C-vitamin kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Om Pauling hadde stått frem i dag med en påstand om at C-vitamin kunne kurere forkjølelse, og det ikke var gjort nok forskning på dette, så ville jeg synes det hadde vært en trolig spennende idé å teste ut. Men mange skeptikere ville slått i hjel ideen uten å vise til empiri.
Det er nok ikke tilfeldig at alle disse sakene beskrevet her handler om ernæring. For som jeg har argumentert mange ganger tidligere, ernæringsfeltet er et fagfelt i særstilling og om man tror man kan forstå det lett gjennom å troppe opp med en dose sunn fornuft, tar man feil. Det krever så mye mer.
For eksempel: jeg nevnte Darwin. Når man skal sette sammen et optimalt kosthold for et hvilket som helst dyr, må man selvfølgelig ta utgangspunkt i det evolusjonært tilpassede kostholdet til denne arten. Det gjelder også mennesket. Skulle man foreslå et kosthold som viker fra det evolusjonært tilpassede, så vil med logisk nødvendighet bevisbyrden ligge på det kostholdet som viker fra det evolusjonært tilpassede. Det vil si, de som fremmer et kosthold, som for eksempel det myndighetene anbefaler eller et hvilket som helst annet, må vise at det er bedre enn det evolusjonært tilpassede. I vitenskapelige studier har dette ikke vært gjort, faktisk har et kosthold satt sammen etter evolusjonære retningslinjer utkonkurrert for eksempel et middelhavskosthold. Det betyr at ernæring er et fagfelt som, unikt i de medisinske og biologiske fagene, ikke tar hensyn til evolusjonsbiologien, noe som i seg selv viser hvor svakt faglig det er.
Jeg er bekymret for at den kampen jeg kjemper for, kampen for fornuft, rasjonalitet og logikk vil tape, ikke på grunn av motstanderes motstand, men på grunn av selvmål fra mine medspillere. Veien til evig fortapelse kan, fra der jeg står, se ut til å være brolagt med gode intensjoner. I podcasten Lars og Pål har vi tatt diskusjoner om skepsis og hva ekte skepsis er i både denne og denne episoden og vi tar opp flere vanlige fallgruver. Lytt om du ønsker en utvidet argumentasjon.
«Men bestemor, du har slik en forferdelig stor munn!»
«…the upper tusks are so long and have their points so much curled inwards, sometimes even touching the forehead, that they are utterly useless as weapons of attack. They more nearly resemble horns than teeth, and are so manifestly useless as teeth that the animal was formerly supposed to rest his head by hooking them on to a branch.»
Charles Darwin om tennene til hjortesvin.
«Surveys representing data from several countries report prevalence rates of periodontal disease that range from 60% to 80% of dogs and cats examined» (1)
Her om dagen hadde jeg en merkelig og kanskje en smule sosialt ubehagelig opplevelse. Jeg var hos min lokale veterinær med min halvannet år gamle Shiba (ja, jeg vet at det er hipsterhunden over alle hipsterhunder, men bær med meg videre likevel).
Hos dyrlegen fikk vi spørsmål om vi pusset tennene på hunden vår. Rent instinktivt stilte jeg spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å pusse tennene til en hund. Veterinæren ble tydeligvis så overrasket over å møte motstand ved et så grunnleggende aspekt ved hundestell, at det fulgte en lengre lekse om hvordan tannkjøttproblemer i verste fall kunne lede til hjerte- og nyresykdom. Det ble klart at veterinæren følte at dette var en litt ubehagelig situasjon når vi så forsøkte å presse temaet litt til, så vi fikk raskt temaet over på noe annet. Vi latet som om vi kom til å følge rådet om å pusse tennene til vår lille hund gikk derfra med en følelse av å ha blitt oppfattet som alternative antivaksere som vi stilte spørsmål ved noe så grunnleggende som tannpuss.
Nå vet jeg godt at medisinske fagpersoner sjelden liker at lekfolk stiller spørsmål ved deres anbefalinger og er slik sett ikke overrasket over reaksjonen. Leger og veterinærer møter i sin hverdag konsekvensene av at deres pasienter eller eierne til pasientene i veterinærenes tilfelle, har googlet på forhånd og kommer med forhåndslagrede oppfatninger om både diagnose og kur.
Jeg hadde verken googlet eller i det hele tatt tenkt på dette med å pusse tennene til hunden vår. Min instinktive motstand til konseptet var i stedet basert på min kunnskap om menneskers helse og tannhelse samt min store interesse for evolusjonsbiologi.
For det høres for meg unektelig rart ut at hunder, som tross alt er å regne som ulver, trenge å pusse tennene sine? At hunder skulle trenge dette tilsier også at ulver trenger det og evt andre tilsvarende kjøttetere. Selv om jeg tilbringer lite tid i skogen, er jeg ganske sikker på at ulver ikke pusser tennene sine og jeg er ganske sikker på at verken ulver eller andre kjøttetere får sin levealder kortet ned fordi munnen råtner og tennene faller ut. Ingen dyr har utviklet seg til å trenge mer tannpuss enn det de klarer selv med sin egen tunge eller evt klør. Ikke engang mennesker har utviklet et slikt behov og evolusjonært sett må vi derfor si at mennesker heller ikke trenger å pusse sine tenner. Jeg er klar over at dette høres rart ut og skal selvfølgelig forklare, men husk bare først at tannpuss hos mennesker er en moderne tradisjon kun noen får år gammel, mens vi som art har eksistert i hundre tusener av år. Menneskers eksistens her på jorden har med andre ord i godt over 99% av tiden vært uten tannpuss. Og overraskende, for noen, har vi mesteparten av denne tiden blitt gamle med tennene i behold.
Men la oss ta hundene først. Alle våre hunderaser stammer fra ulver, og legg merke til flertallsformen her, for de ser ut til å stamme fra ulike typer ulver rundt omkring i verden (selv om jeg innimellom kan bli villig til å tro at min Shiba har både jerv og rev i sin stamtavle). Mennesker ser ut til å ha domestisert ulver på flere tidspunkt i vår samevolusjon, men vi har levd sammen med tamhunder i minst 15 000 år. I en 12 000 år grav fra Israel fant man for eksempel en 50 år gammel dame sammen med skjelettet til en liten valp. Domestiseringen av ulver og andre liknende rovdyr går ganske fort også. Bare noen få generasjoner hvor man plukker ut individene som er mest menneskevennlige og minst sky, og lar dem pare seg, gjør ulven raskt til en hund. Og med dyrking av disse sosiale egenskapene endres utrolig nok også utseende til hunden, den får hengeører, flekker i pelsen, krøllhaler, et mer barnlig utseende og flere andre morfologiske endringer som følger et unaturlig utvalg basert på atferd (2). Også evnen til å pare seg når som helst i løpet av året ser ut til å kunne være en ren konsekvens av domestisering.
Hvite merker på hodet og hengeører går igjen hos mange domestiserte arter og er en konsekvens av avl basert på blant annet sosial atferd. Bilde fra (2).
Men selv om dagens hunder kan se svært annerledes ut enn ulven, er de fortsatt så nært beslektet at hund og ulv kan pare seg og få fertilt avkom. Ulv og hund er faktisk taksonomisk sett samme art. Både hund og ulv tilhører familien canidiae og arten Lupus. Ulver er Canis Lupus lupus og hunden er Canis Lupus familiaris. Familiaris er en merkelapp på underart. Så hunder og ulver er fortsatt samme art og akkurat som vi mennesker har utviklet oss minimalt fysiologisk sett siden vi levde som jegere og sankere i tiden før vi startet med jordbruk rundt 10 000 år siden, har hunden også endret seg minimal fysiologisk siden den var en ulv. Mye er forskjellig, men det er utenpå.
Denne informasjonen forteller oss noe viktig. For alle dyr er tilpasset en type livsstil med medfølgende justerte behov for ulike livsstilsfaktorer som søvn, kosthold, fysisk aktivitet og sosiale behov, og hunden vår er fortsatt først og fremst tilpasset ulvens livsstil. Når en dyrehage går til anskaffelse av ulver, så vet de at for at ulvene skal få best mulig helse og trivsel så må man i størst mulig grad tilpasse deres liv i dyrehagen til det de ville fått i det fri. Ulver trenger for eksempel et stort areal, for de trenger mye bevegelse. Det gjør hunder også (med unntak av noen av de mer groteske moderne hunderaser som er avlet på en måte som gir dem muskel- skjelettlidelser, pusteproblemer eller ellers hindrer dem fra å drive med naturlige mengder aktivitet). Ulver trenger selvfølgelig også ulvemat akkurat slik koalaen trenger koalamat og ekorn trenger ekornmat. Ulvemat er andre dyr med hud og hår. I Kristiansand dyrepark har de flere ulver og der vet de at ulver i naturen spiser hele dyr hvor mye av de viktige næringsstoffene sitter i innvoller og bein. Siden ulvene der ofte får rent kjøtt (noe av det minst næringsrike på en dyreskrott) gir de ulvene et rovdyrpulver i tillegg som gir dem mikronæringsstoffene de trenger som de ikke får fra kosten. Dette er til en viss grad en konsekvens av at ulvene også er i et avlsprogram og at dyrehagen som skal ta vare på ulvene også må ta hensyn til gjestene som kommer for å se på dyrene. Det er gjestene som gir inntekter til å ta vare på dyrene videre. Gjestene hadde nok ikke kommet i samme antall om de ble vitne til ulver som ble foret med innvoller, hoder og kanskje aller helst levende dyr. Vi tåler å se ulvene få et hestebein fra en gammel traver eller et elglår (spesielt om vi blir fortalt at det kommer fra en elg som måtte bøte med livet i møtet med et tog eller liknende), men der går nok også grensen for hvor mye natur vi orker på en søndagstur på vei til Kardemomme by.
Vår lille shiba som iherdig tygger på en tørket grisesnute
Ulvens kosthold danner, på grunn av deres nære slektskap med hunder, retningslinjene for hva slags kosthold hunder får best helse av. Får ikke hunden hele dyr å spise, så trenger den tilskudd. De fleste dyrefôr inneholder en eller annen vitamin- og mineralmiks nettopp fordi maten i utgangspunktet ikke er god nok. Men utgangspunktet er at hunder er rene kjøttetere og lever best på ren animalsk mat. Dette passer svært dårlig med det vi ser på innholdsfortegnelsen på det meste av hundefôr. En rask titt på et fôr fra Royal Canin i min lokale dyrebutikk, som jeg sikkert ville kjøpt til min hund om jeg ikke hadde visst bedre, viser at hovedingrediensen er mais. I tillegg inneholder den maismel, maisgluten, hvete og soyaolje. Dette er ingredienser en ulv aldri ville fått i seg, som den er dårlig tilpasset og som inneholder flere potensielt skadelige proteiner (og feil type fettsyrer som i teorien kan bidra til økt inflammasjon) som vil kunne skade hundens tarmsystem og dermed gi opphav til en rekke sykdommer knyttet til inflammasjon og autoimmunitet som allergier, gikt og andre vanlige hundesykdommer. Og fôret kan også påvirke hundens tenner negativt, i motsetning til det dyreskrotter gjør.
Her er vi mennesker overraskende like hunder. Moderne mat, gir oss moderne sykdommer. Og dårlige tenner er en moderne sykdom.
La meg gi deg et tankeeksperiment. Tenk deg at du er et vesen fra en annen planet og jobber i denne planetens dyrehage. I dyrehagen er det dyr fra hele universet, også et par fine eksemplarer av arten Homo sapiens (oss). Det er ditt ansvar å mate dyrene og det er ditt ansvar at dyrene skal fremstå som friske, sterke og sunne. Og du vet, slik dyrehageansatte selvfølgelig vet, at for at dyrene skal være friske må man forsøke å gjenskape deres naturlige habitat og levesett. Ulvene trenger store områder å løpe på, mulighet til å skjule seg og hele dyreskrotter å spise. For dovendyret holder det med et par trær å henge i og dens sedvanlige diett av planteføde. Men hvilken mat ville du gitt menneskene? Hvordan ville du utformet deres innhegning for at de skulle trives best mulig og bli sunne og sterke? Og ville du gitt dem tannbørster og tannkrem?
Det høres kanskje ut som et flåsete tankeeksperiment, men sannheten er at det er nettopp slike tankeeksperiment som danner grunnlaget for hvordan man bør og må tenke evolusjonsbiologisk når man jobber med dyrs (inkludert menneskers) helse.
Inntil de første mennesker begynte å dyrke jorda for ca. 10 000 år siden, levde vi som jegere og sankere. Vi spiste den maten naturen hadde å by på, og ikke de matvarene som i dag utgjør den største delen av det moderne kostholdet, som korn, belgfrukter, melk, sukker og raffinerte planteoljer. Kostholdet vi har hatt i løpet av de siste millioner år, har formet oss til det vi er i dag, og er fortsatt den maten som passer best for våre kropper. Genene våre har nemlig ikke endret seg særlig i løpet av de siste 10 000 årene, selv om kostholdet vårt har endret seg drastisk.
Konsekvensen er at vi i dag lever på et kosthold som i hovedsak består av matvarer vi er dårlig tilpasset, og dette er sannsynligvis en viktig årsak til at vi er så syke som vi er (3, 4). Flere dyktige forskere og medisinere har viet livet til å studere evolusjonær helse. Både S. Boyd Eaton og Loren Cordain [11−13] har for eksempel jobbet lenge med både antropologiske og arkeologiske data av menneskers kosthold og helse. Den mest omfattende analysen til nå av kostholdet til jegere og sankere ble forfattet av Loren Cordain og medarbeidere, og ble gitt ut i 2000 (5). Denne analysen viser med stor sannsynlighet hvordan vi mennesker ville levd om vi ikke hadde gått over til å dyrke jorden. De undersøkte befolkningene levde på vidt ulike steder, og de hadde svært ulike kosthold, men de hadde mye felles, og det er det som var felles, som virkelig er interessant. For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig», hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer, og de fikk 45–65 % av energien sin fra dyr. Hver femte av disse befolkningene levde nesten utelukkende på jakt og fiske.
Legen Albert Schweitzer, som vant nobels fredsprs i 1952 er bare en av mange som beskrev hvordan moderne sykdommer som kreft økte i forekomst i Afrika etter hvert som innfødte gikk over til moderne mat.
Men de viktigste forskjellene mellom menneskers naturlige kost og vår moderne kost finner vi i typen matvarer. For matvarer som utgjør en stor andel av vårt daglige energiinntak, blant annet alt laget av korn, sukker, planteoljer og melk, var så godt som fraværende hos de undersøkte befolkninger av jegere og sankere. Jegere og sankere spiser annerledes enn oss, og felles for disse befolkningene som lever på naturlig mat, er at de stort sett er friske og sunne, og lever lenge (3, 6, 7). En analyse fra 2007 (7) viser at menneskers naturlige gjennomsnittlige levealder er 68 til 78 år, uten tilgang til moderne medisin. Når du hører noen si at vi i steinalderen døde når vi var 30, hører du noen som ikke hva de snakker om. Og sist men ikke minst, jegere og sankere er kjent for sin gode tannhelse.
Det er interessant at en som var svært tidlig ut med å beskrive helsen vår når vi lever med et mer naturlig kosthold, var en tannlege. Weston E. Price, reiste verden rundt og samlet inn data, som han i 1939 publiserte i boken A Comparison of Primitive and Modern Diets and Their Effects. Weston jobbet som tannlege i Cleveland i USA. Han ville vite hva som var årsaken til de økende tannproblemene og helseproblemene han så på klinikken. Fremfor å begrave seg i petriskåler og prøver i laboratoriet valgte han å reise ut og undersøke hvordan folk faktisk levde. Price oppdaget tidlig at de han kalte «primitives» hadde mye finere tenner enn folk i Vesten. Faktisk har man visst svært lenge at livsstilssykdommer og dårlige tenner henger sammen, og at de sannsynligvis har en felles årsak. Siden tennene våre blir påvirket, ligger årsaken mest sannsynlig i kostholdet. Det betyr at om vi vet hva som gir dårlige tenner, så vet vi også hva som kan stå bak livsstilssykdommer. Weston Price skrev: «La oss slutte å late som om tannbørster og tannkrem er noe viktigere enn skobørster og skokrem. Det er butikkmat som har gitt oss butikktenner.»
Bilde fra A comparison of primitive and modern diets and their effects.
Price analyserte maten hos en rekke befolkninger, blant annet inuitter og indianere i Nord-Amerika, melanesiere og polynesiere, afrikanske stammer og aboriginer i Australia. Han fant blant annet at kosten deres inneholdt langt mer mineraler og vitaminer fra mat som smør, fisk, egg, skalldyr og innmat, sammenlignet med maten i USA. Menneskene Price møtte var også muskuløse, sunne og friske, og de hadde alle fine tenner. I tillegg til et lavt inntak av vitaminer og mineraler, skyldte Price på sukker og hvitt mel når han forklarte vår dårlige helse og vår dårlige tannhelse. Da Price skrev sin bok, var ideene hans uortodokse, men han holdt fast på at det er naturen vi må forholde oss til, og skrev: «Naturen må adlydes, ikke ortodoksi«.
Price kunne like gjerne studert hunder som får moderne hundemat. I likhet med ulver vil de, om de får sin naturlige mat, trenge tannbørster like mye som skobørster. Vi mennesker er faktisk langt likere en kjøtteter som hunden enn en planteeter, så moderne råd om at vi først og fremst bør spise vegetabilsk gir lite mening fra et evolusjonsbiologisk perspektiv.
Det er mange grunner til at de moderne matvarene som korn, belgfrukter og planteoljer ikke fremmer vår optimale helse. Årsaken er for komplekse for å gi inn på denne gang, men handler i stor grad om innhold av ulike typer antinæringsstoffer, blant annet lektiner som har som oppgave å skade dyret som forsøker å spise dem og som er grunnen til at vi mennesker også få problemer når vi spiser denne maten (8). Det er ikke overraskende vanlig at hunder også sliter med gluten, økt permeabilitet i tarm og immunresponser knyttet til mat.
Dessverre har vi begynt å gi hundene samme mat som oss. Vi fyller deres mat med mel og soya. Disse fyllmassene tilsettes hundefôr fordi det er billig og tilgjengelig og de har ikke noen gang inngått i en ulvs kosthold. De inneholder proteasehemmere, alpha-amylase hemmere (som kan virke positivt på blodsukker på kort sikt (9), men som sannsynligvis virker negativt på lang sikt), planteoljer som i feil mengder sannsynligvis vil kunne øke grad av inflammasjon og en rekke andre problematiske stoffer, for å ikke snakke om at det er ekstremt næringsfattig sammenlignet med hundens naturlige mat, som for eksempel lever.
I en svært grundig artikkel publisert i The British Journal of Nutrition i 2015 kalt Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition?(10) skriver forfatterne:
«Data on the wolf’s feeding ecology show that the progenitors of our modern-day dogs were adaptive, true carnivores and not omnivores. During times of feast and famine, wolves would have had to cope with a variable nutrient intake requiring an adaptable metabolism, which is still functional in our modern-day dogs. These traits may also allow wolves to make the transition from carnivory to omnivory during domestication. The nutritive characteristics of commercial foods differ in several aspects from the dog’s closest free-living progenitor in terms of dietary nutrient profile, and this may pose physiological and metabolic challenges that dogs need to cope with. The question remains to what extent the approximated nutrient profile also optimally supports health and longevity of domestic dogs with a more sedentary lifestyle and a longer lifespan in a different environment.» [min utheving]
Forfatterne er tydelige på at kommersielt hundefôr skiller seg betydelig fra det hundens nærmeste frilevende slektning spiser og at dette med all sannsynlighet spiller negativt inn på hunders helse. Selvfølgelig vil det gjøre det. Men det verste av alt er at dette ikke bare gjelder billig fôr vi finner i dagligvarebutikker, men også dyrere og tilsynelatende høykvalitetsfôr som selges og markedsførers sterkt av veterinærer. Hadde jeg ikke vært så klar over veterinærers manglede ernæringskunnskap, så ville jeg sett meg nødt til å anta at det hele er en bevisst strategi for å få flest mulig pasienter til klinikken. Friske hunder er jo dårlig business.
Nylig fikk jeg et par poser med hundesnacks fra et kjent merke som gratisprøver. Da jeg så på innholdsfortegnelsen viste det seg at de tre første ingrediensene, som det da er mest av, var soya, ren gluten og hvete. Produktene gikk rett i søpla.
To nære slektninger møtes.
Det er flere grunner til at jeg kaster slike produkter i søpla, også om vi ikke regner det enkle faktum at dette tross alt bare er søppel og ikke kan kalles mat. Viktigst er, som jeg har skrevet, at hunder er kjøttetere. Noen påstår at hunder er avlet så mye på at de i motsetning til ulver tåler et kosthold med svært mye planteføde (dette undervises visst også på veterinærstudiet). Men selv om det finnes små forskjeller mellom hunder og ulver, så må vi stoppe opp å tenke på hva denne tilpasningen egentlig har å si. Betyr det at de tåler bitte grann mer planteføde i kosten uten å bli syke, enn det ulver gjør? Eller betyr det at de kan få mat som i hovedsak er plantebasert og som dermed tvinger hunder til å være omnivore? Betyr det at de tåler litt mer karbohydrater, eller kanskje litt mer av enkelte typer karbohydrater? Betyr det at de tåler ulike antibeitestoffer bedre? Planteføde er ikke planteføde. Innholdet har alt å si og jeg ser stadig påstander om at en svært liten genetisk endring hos hunder sammenlignet med ulver er nok til å forsvare det å gi hunder store mengder planteføde. Disse påstandene er udokumenterte og mangler en grunnleggende forståelse av hva de genetiske endringene faktisk har å si i praksis.
Husk forresten at også planteetere spiser kjøtt. Er du heldig kan du møte et rådyr i skogen som står og tygger på et kadaver og selv dyr som gorillaer spiser animalsk mat som et viktig kosttilskudd. Dyr spiser andre dyr fordi dyr er mer næringsrikt enn planter. Når du skal bygge opp en dyrekropp av mat gjøres dette lettest om man spiser et dyr hvor byggesteinene kommer i rett form, enn om man spiser planter hvor mange av byggesteinene må endres før de kan brukes. Planteetere har utviklet en rekke strategier for å få mest mulig næring ut av maten. De er ofte svært avhengig av store bestander av mikroorganismer som hjelper dem med å fordøye maten. Både kyr og gorillaer lever for eksempel på et høyfettkosthold, ettersom bakteriene i magen deres gjør om karbohydrater til fett som dyret så tar opp i tarmen. Noen planteetere må gulpe opp maten sin i flere omganger for å få ut mest næring av den, noen spiser sin egen avføring, mange spiser andre dyr og innsekter som kosttilskudd og ikke minst må planteetere bruke svært mye av sin våkne tid på å spise. Slik er verken ulver eller mennesker og vi kan begge spise et stort måltid av næringsrik animalsk mat for så å gå flere dager uten å spise, uten problem. Ulver og hunder mangler selvfølgelig slike planteeterstrategier oppstått for å få mest mulig næring ut av planteføde.
Det er flere påstander som ofte dukker opp når jeg hører veterinærer eller andre snakke om hvor godt hunder tåler plantebasert mat. «De er ikke obligatorisk karnivore slik som katter.» «I naturen spiser ulver også planteføde slik som magesekker med innhold og også litt planter og bær de finner i naturen.»
For å ta det siste først. Ulver spiser, som de fleste andre rovdyr hele kropper og får slik sett i seg det de trenger (de får akkurat som mennesker alt de trenger fra animalsk mat). Troen på at ulver spiser mageinnhold ser ut til å være feil og data tyder på at det å spise litt bær kun er en valpeoppførsel. Magesekker spises uten innhold. Økologiske studier av ulver viser at de er det som på fagspråket kalles «true carnivores» ekte karnivore (10). De har ikke den samme nødvendigheten for kontinuerlig proteininntak som katter og kan lage enkelte aminosyrer selv, som ikke katter kan. Dette betyr dog ikke på noen måte at ulver eller hunder er omnivore.
Det finnes noen små forskjeller på hunderaser når det gjelder tilpasning til moderne kost. Noen raser har i større grad oppstått sammen med jegere og sankere enn agrikulturalister og ser dermed ut til å være nærmere ulven, blant annet når det gjelder gener som koder for amylase (11), et enzym som bidrar til nedbryting av karbohydrater. Men nok en gang, det enkle faktum at noen raser har økt antall gener som koder for amylase betyr ikke at de trenger eller har godt av mer stivelse i maten. Det betyr bare at de kan tåle litt karbohydrater litt bedre enn andre hunder. Men de er fortsatt i all hovedsak å anse som kjøttetende ulver.
At hunder for eksempel har høyere produksjon av amylase i bukspyttkjertel og glukokinase i lever (begge enzymer som hjelper med nedbrytning av karbohydrater) har blitt tolket til at hunder må ha tilpasset seg planteføde i større grad enn katter, men det kan også for eksempel tolkes som et tegn på at de er godt tilpasset det å spise lever som inneholder en god porsjon glykogen.
Vi mennesker begynner å bryte ned karbohydrater allerede i munnhulen. Vi har amylase i spyttet vårt som bryter ned stivelse til glukose. Det er glukosen bakterier i munnen så kan spise på. Dette er et tegn på at vi har inntatt en del karbohydrater i løpet av vår evolusjonære fortid. Vi mennesker har en planteeter som forfar bare noen millioner år tilbake i tid. Siden utviklet vi oss mer og mer til å leve på animalsk mat.
Blir det liggende rester av karbohydratrik mat i munnen får bakteriene mye å spise på, de produserer syre som kan skape hull og de kan skape tannkjøttbetennelse. Det er noe av grunnen til at tannleger vil at du skal bruke tanntråd selv om det ikke finnes gode vitenskapelige data for å støtte bruk av tanntråd hos mennesker. Likevel ser ikke dette ut til å ha vært noe problem for jegere og sankere, noe som kan tyde på at hovedproblemet er karbohydratrik moderne mat, kanskje spesielt acellulære karbohydrater (12). Hunder har ikke amylase i spyttet og dette viser deres tilpasning til et kosthold med lite karbohydrater. De har som sagt en viss produksjon i bukspyttkjertel, men med all sannsynlighet overgås denne kapasiteten til daglig hos hunder som får for mye karbohydrater. Hunder får i stadig økende grad de samme livsstilssykdommene som mennesker slik som overvekt, diabetes, artritt og andre betennelser (13, 14) og den hovedmistenkte er selvfølgelig kostholdet.
Tilpasningene som har skjedd hos hunder fysiologisk sett og som har betydning for hva de tåler av mat, er med andre ord så små at vi fortsatt er nødt til å anse dem som kjøttetere. Deres optimale livsstil finner vi med utgangspunkt i ulvens livsstil. Ingenting av dette gjenspeiles i moderne hundefôr, verken det man kjøper i butikk eller hos veterinærer.
Optimal mat vil også gi naturlig og god tannhelse. Næringsrik mat og mat med tyggemotstand gir gode tenner. Dette gjelder både hunder og mennesker. Allerede i 1945 beskrev Weston Price det han kalte Activator X, en vitaminlignende substans som beskyttet oss mot en rekke sykdommer og lidelser fra tannråte til hjerte- og karsykdom. Dette viste seg senere å være vitamin K2, et vitamin man finner i blant annet fett fra gressetere, innmat, egg, harde oster og fermentert mat som natto. Vitamin K2 er et svært viktig vitamin, men matvarene som er rike på vitaminet blir vi enten advart mot (som egg og kjøtt) eller vi har sluttet å lage den (slik som fermentert mat). K2 bidrar til sunn kalsiummetabolisme (gjennom aktivering av osteokalsin) og sunne tenner. Det produseres av bakterier i magen hos både mennesker og hunder selv om det er uvisst hvor mye av dette vi får nyttiggjort oss av og hvor mye som bare blir inkorporert i membranen til bakterier. Det kan derfor være lurt å gi hunden din noen eggeplommer i nye og ne, og spis for all del noen selv også. Du har godt av det.
Poenget er at dyr får best helse og tannhelse av å spise maten de er best tilpasset. Ulver er kjøttetere og trenger hele dyr. Mennesker kan fylle på med litt grønnsaker, frukt og bær. Ingen dyr har et evolusjonært behov for tannpuss, verken mennesker eller hunder. Trenger vi det, spiser vi feil mat.
Mange veterinærer vil sannsynligvis argumentere med at det er gjort studier som viser fordeler av tannpuss og tannpleie hos hund. Slike studier er gjort (15) og i kjent vitenskapelig analfabetisk stil konkluderer man med at det er effektivt for å forebygge tannkjøttbetennelse. Tannpuss forebygger tannkjøttbetennelse, men dette er hos hunder som spiser moderne tørrfor og tannpuss for hunder framstår derfor som en nødvendighet tvunget frem av at vi gir dem dårlig mat. I «Dietary influences on periodontal health in dogs and cats» (1) skriver for eksempel Ellen Logan, «Proper nutrition and effective oral hygiene are necessary components of oral health and should be jointly promoted in the management of oral disease in dogs and cats.» Utsagnet er basert på studer som viser positiv effekt av blant annet tannpuss hos hunder som spiser moderne prosessert hundemat. Det hadde med all sannsynlighet holdt med godt kosthold så hadde vi sluppet tannpussen (og selvfølgelig mat med tyggemotstand). Dette gjelder for hunder, ulver og mennesker. Flere studier har funnet at tørrfor gjør det bedre sammenlignet med alternative fôrregimer. Og det er helt tydelig at tyggemotstand er viktig for tannhelse, også hos ulver (16). Råhud kommer ofte frem som effektivt for god tannhelse i studier. Alt dette gir mening med tanke på at hunden vår tross alt skal spise et helt bytte, med skinn, små bein og det hele.
Den store tragedien er at ingen har gjort studier som sammenligner hunder som får ulvemat med hunder som får hundemat.
Skriver Ellen Logan: (1)
«Early literature reported that the natural diet of wild canids and felids had plaque-retardant effects and that those wild canids and felids were not afflicted with the generalized form of periodontal disease seen in domesticated pets.»
Men videre skriver Logan at dette er det ikke gjort noen studier på og basert på de enkle fakta at tannsykdom hos hunder er svært vanlig og at tannpuss ser ut til å hjelpe (alt selvfølgelig på moderne hundefôr) ser hun ingen annen utvei enn å anbefale et strengt regime av regelmessig tannpuss i hjemmet og regelmessig veterinærbesøk for profesjonell tannpleie.
Skriver Bosch og medarbiedere (10):
«The concept of ‘natural’ foods that may better match the physiological and metabolic make-up of dogs is comparable to the paradigm that the Palaeolithic hunter-gatherer diet would better fit modern man than our current nutrition. The discordance hypothesis originally described by Eaton & Konner states that the human genome evolved to adapt to conditions that no longer exist, the change from Palaeolithic to current nutrition occurred too rapidly for adequate genetic adaptation and the resulting mismatch helps to cause some common ‘diseases of civilisation’ such as diabetes mellitus, obesity and dental disease» [min utheving]
Med evolusjonsbiologien som grunnlag er det viktigste spørsmålet vi kan stille oss når vi snakker om hunders tannhelse følgende: har ulver samme problemer med tannhelsen? Hvis ikke er hundenes problemer garanter knyttet til livsstilsfaktorer vi mennesker er skyld i og den mest sannsynlige livsstilsfaktoren er maten. Og ja, jeg vet at domestiserte hunder kan leve lengre enn ville ulver, men hundene får tannkjøttproblemer allerede i ung alder så det argumentet er ugyldig. Spørsmålet om ulver har samme problemer med tannstein og andre tannproblemer som hunder er også ganske enkelt å svare på. Fra Kristiansand dyrepark får jeg høre at ulvene der, som fores med stykker av kjøtt med bein og hud (mest fra hest), har så godt som ingen tannproblemer og de ser nesten ingen tannstein i det hele tatt.
Jeg ville trodd at om det er en yrkesgruppe som burde være enda mer opptatt av evolusjonsbiologi enn meg, så er det veterinærer (rent bortsett fra evolusjonsbiologer selvsagt). De jobber til daglig med arter som gjennom avl utvikler seg og endrer seg foran våre øyne. Darwins On the origin of the Species burde være enhver dyrleges grunnbok. Men etter mitt siste besøk hos veterinæren, undersøkelser av hva slags fôr som ofte bli solgt hos dem og anbefalinger om å pusse tennene til rovdyr fremfor å gi dem rett mat, begynner jeg å lure på om yrkesgruppen har mistet sitt evolusjonsbiologiske grunnlag. Hva skal vi egentlig tro når våre dyrleger er sponset av og selger plantebasert dyrefor som skaper usunne hunder? Har de glemt hvor hundene våre kommer ifra?
Litteratur
Logan EI. Dietary influences on periodontal health in dogs and cats. The Veterinary clinics of North America Small animal practice. 2006;36(6):1385-401, ix.
Trut L, Oskina I, Kharlamova A. Animal evolution during domestication: the domesticated fox as a model. BioEssays : news and reviews in molecular, cellular and developmental biology. 2009;31(3):349-60.
Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective: Chichester: Wiley-Blackwell; 2010.
Jåbekk P. Helt naturlig mat og trening : god helse, mer energi, sterk kropp, vektnedgang, bedre mage. Oslo: Renessanse forl.; 2013.
Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. The American journal of clinical nutrition. 2000;71(3):682-92.
Cordain L, Eaton SB, Sebastian A, Mann N, Lindeberg S, Watkins BA, et al. Origins and evolution of the Western diet: health implications for the 21st century. The American journal of clinical nutrition. 2005;81(2):341-54.
Gurven M, Kaplan H. Longevity Among Hunter- Gatherers: A Cross-Cultural Examination. Population and Development Review. 2007;33(2):321-65.
Cordain L. Cereal grains: humanity’s double-edged sword. World review of nutrition and dietetics. 1999;84:19-73.
Koike D, Yamadera K, DiMagno EP. Effect of a wheat amylase inhibitor on canine carbohydrate digestion, gastrointestinal function, and pancreatic growth. Gastroenterology. 1995;108(4):1221-9.
Bosch G, Hagen-Plantinga EA, Hendriks WH. Dietary nutrient profiles of wild wolves: insights for optimal dog nutrition? Br J Nutr. 2015;113 Suppl:S40-54.
Reiter T, Jagoda E, Capellini TD. Dietary Variation and Evolution of Gene Copy Number among Dog Breeds. PloS one. 2016;11(2):e0148899.
Spreadbury I. Comparison with ancestral diets suggests dense acellular carbohydrates promote an inflammatory microbiota, and may be the primary dietary cause of leptin resistance and obesity. Diabetes, metabolic syndrome and obesity : targets and therapy. 2012;5:175-89.
Freeman LM, Abood SK, Fascetti AJ, Fleeman LM, Michel KE, Laflamme DP, et al. Disease prevalence among dogs and cats in the United States and Australia and proportions of dogs and cats that receive therapeutic diets or dietary supplements. Journal of the American Veterinary Medical Association. 2006;229(4):531-4.
DG ON, Church DB, McGreevy PD, Thomson PC, Brodbelt DC. Prevalence of disorders recorded in dogs attending primary-care veterinary practices in England. PloS one. 2014;9(3):e90501.
Harvey C, Serfilippi L, Barnvos D. Effect of Frequency of Brushing Teeth on Plaque and Calculus Accumulation, and Gingivitis in Dogs. Journal of veterinary dentistry. 2015;32(1):16-21.
Vosburgh KM, Barbiers RB, Sikarskie JG, Ullrey DE. A Soft versus Hard Diet and Oral Health in Captive Timber Wolves (Canis lupus). The Journal of Zoo Animal Medicine. 1982;13(3):104-7.
For de som jobber med eller er interessert i ernæring, er Kinastudien i det minste en studie man har hørt om, og for mange er det en studie som i stor grad påvirker ens konklusjoner og argumenter, dessverre.
Kinastudien (The China Study) er et enormt vitenskapelig prosjekt skapt og gjennomført av T.Colin Campbell sammen med hans sønn og først og fremst publisert i bokform. Campbell er forkjemper av plantebasert kost og ikke spesielt glad animalsk mat, som han mener er en viktig årsak til vår uhelse.
Jeg vil ikke skrive en lang post om Kinastudien for den er tross alt ikke så relevant. Jeg vil i stedet komme med noen bemerkninger om den vitenskapelige diskusjonen rundt den. Denne posten handler egentlig om noe mye større og viktigere enn Kinastudien. Den handler om integritet, og makten man har som fagperson, om forholdet vi har til kunnskap, om hvor godtroende vi kan være og om misbruk av vitenskapelige data.
Siden jeg anbefaler det kostholdet jeg gjør, blir jeg ofte møtt med det argumentet som tilsynelatende trumfer alt jeg sier: «Men hva med Kinastudien?» Jeg synes det er vanskelig å svare høflig på dette, for jo oftere jeg får spørsmålet, jo nærmere er jeg å svare at den kan man kan stappe et sted der solen ikke skinner. Heldigvis har jeg fortsatt litt selvkontroll igjen. Vi får se hvor lenge den varer. Her forteller Chris Kresser om sin lignende erfaring.
Jeg tror Kinastudien må være den studien av alle studier noen gang publisert, som vekker mest følelser hos folk. Noen går fullstendig av skaftet og når den kritiseres, antakeligvis fordi kritikken rokker ved overbevisninger som hos noen kan grense til det religiøse. Det opprinnelige blogginnlegget til Denise Minger (se under) har for eksempel godt over 1000 kommentarer.
Jeg har blitt forferdet over å oppdage at norske studenter innen ernæringsfag får presentert Kinastudien som om det var et godt stykke vitenskapelig arbeid, uten at de blir vist all kritikken studien har fått. For studien, og ikke minst slutningene T. Colin Campbell har trukket fra den, har fått massiv kritikk og blitt møtt med enorme mengder gode argumenter og data som slår i hjel mange av Campbells konklusjoner.
Å henvise til Kinastudien for å støtte argumentene Campbell la frem, er rett og slett skammelig ufaglig. For om man vil bruke Campbells argumenter og Campbells konklusjoner i sin argumentasjon, må man først svare på all kritikken og motbevise den. Gjør man ikke det er det kritikken og motargumentene som må ansees som riktige. Kun om du kan motbevise kritikken, kan du bruke Campbells konklusjoner. Det er rett og slett sånn en vitenskapelig diskusjon må utspille seg. Det er det siste innlegget eller de sist ubesvarte påstandene som står og som er gjeldene til enhver tid. I hvert fall når kritikken har vært så enorm og grundig som den mot Kinastudien.
Om du har lest Kinastudien eller lært om den og brukt den for å støtte dine argumenter, så må du derfor lese all kritikken under og eventuell annen god kritikk andre steder. Det er ikke et valg, det er ditt ansvar om du vil bruke studien i argumentasjon.
Linkene det vises til under (inkludert linkene de viser til med evt oppdaterte svar og tilsvar) er et minimum av det man må lese om man vil bruke Kinastudien til å støtte argumenter om skadeeffekten av animalsk mat, proteiner eller flere av de andre påstandene til Campbell.
«If I haven’t seen further than others it’s because giants were standing on my shoulders»
Richard Feinman som siterer Hal Abelson som siterer sin romkamerat.
«Det er overbevisende vitenskapelig dokumentasjon for at utskifting av mettede fettsyrer med flerumettede fettsyrer kan redusere risikoen for hjerteinfarkt […]
Både mettede fettsyrer og transfettsyrer har ugunstige effekter på blodlipidene. Mettede fettsyrer og transfettsyrer bidrar med energi ellers trenger vi dem ikke.»
Helsedirektoratet 2014
«The great tragedy of science – the slaying of a beautiful hypothesis by an ugly fact.»
Thomas Huxley
«Science does not purvey absolute truth, science is a mechanism. It’s a way of trying to improve your knowledge of nature, it’s a system for testing your thoughts against the universe and seeing whether they match.»
Isaac Asimov
Debatten raser, bade i vitenskapelige tidsskrifter og i media og den har rast lenge. Gir egentlig mettet fett oss hjerte- og karsykdom? Svaret er tydeligvis ikke så enkelt som myndighetene skal ha det til. Det er ikke lang tid man skal tilbringe på nettet før man kommer over denne konflikten. Det er tydelig at det er store miljøer som har vidt forskjellige syn på saken og dette er ikke et av disse tilfellene hvor en liten gruppe mennesker med dårlige argumenter mener myndighetene er noen tullinger. Dette er et tilfelle hvor store mengder anerkjente forskere og fagpersoner sier vidt forskjellige ting. Og det er en uholdbar situasjon. En eller annen plass har vitenskap måttet gi vei for andre aspekter, fordi så store konflikter er i sin natur ikke vitenskapelige. Uenigheten er større enn vi kan tillate.
I Lee Smolins bok The trouble with physics – The Rise of String Theory, the Fall of a Science, and What Comes Next, skriver han fengende om hvordan strengeteorien i løpet av få år ble den ledende teorien innen fysikken. Plutselig fikk man ikke lenger støtte om man ikke forsket på denne teorien. Man var gammeldags og imot fremgang om man påsto at det var en dårlig teori. Og vitenskapelig sett, er strengeteorien en dårlig teori, blant annet fordi den krever en mengde ad hoc tilpasninger for å virke (for eksempel å legge til en rekke dimensjoner) og ikke minst fordi den er vanskelig å teste vitenskapelig. En god teori må kunne testes slik at vi får muligheten til å avkrefte den om den ikke stemmer.
Det er mange fellestrekk mellom hvordan strengeteorien tok over fysikken og hvordan mettet fett-teorien tok over ernæringsfeltet og det er liten tvil om at mettet fett-teorien burde ha blitt forkastet for lenge siden. Det finnes en mengde gode grunner til at den burde vært forkastet – den største er at det vitenskapelige grunnlaget for å si at mettet fett er skadelig, ikke er større eller bedre enn det vitenskapelige grunnlaget for å si at mettet fett ikke er skadelig.
Teorien om at mettet fett er skadelig opprettholdes i stor grad av at fagpersoner jobber seg baklengs gjennom vitenskapen. De starter med en antakelse om at mettet fett er skadelig og fører til hjerte- og karsykdom, og så leter de etter alle typer vitenskapelige data som kan støtte denne teorien. De finner stort sett bare data av dårlig kvalitet. Faktisk så hviler mettet fett-teorien nesten utelukkende på epidemiologiske studier og kun de studiene som viser en sammenheng. Flere viser ingen sammenheng mellom hjerte- karsykdom og mettet fett. De fysiologiske forklaringsmodellene halter. Ingen vet riktig hvorfor mettet fett i seg selv skulle være problemet.
Om ingen noen gang hadde trodd eller sagt at mettet fett var skadelig og dagens vitenskapsfolk skulle sjekke de tilgjengelige dataene for om det var grunn til å tro at det var skadelig, er jeg overbevist om at de fort ville forkastet hele ideen. Kun noen studer har vist en sammenheng mellom mettet fett og hjerte- og karsykdom og sammenhengen er alltid svak. I intervensjonsstudier hvor man kun endrer på inntaket av mettet fett eller bytter det med en annen fettkilde er resultatene tvetydige. Befolkningsdata støtter ikke hypotesen. Triglyserider i blodet ser ut til å være den viktigste risikofaktoren, men triglyserider økes langt mer av karbohydrater i kosten enn av fett. Det er ikke mer sykdom der man spiser mer mettet fett. Det ser ut som om en mengde andre faktorer er viktigere. I tillegg gir kunnskapen om biokjemiske mekanismer ingen tegn på at mettet fett er problemet. Man finner en rekke andre faktorer, som betennelse, sukker, LDL-reseptorproblemer, oksidering av lipoproteiner og glykosylering av proteiner, trombotiske faktorer osv. og ingen av disse ser ut til å bli påvirket negativt av mettet fett i kosten.
Så hvorfor er ikke teorien, om at mettet fett er skadelig, død og begravet?
«They will devise numerous articulations and ad hoc modifications of their theory in order to eliminate any apparent conflict.»
T. Kuhn
Jeg mistenker at vi i løpet av min levetid vil oppleve at teorien om at mettet fett gir hjertesykdom, vil bli ansett som en av de største feiltakelsene i den moderne medisinske historien. Men jeg er ikke helt sikker, for denne teorien er vanskeligere å ta livet av enn et bjørnedyr. Den nekter å dø, uansett hvor mye rasjonalitet og fornuft og ikke minst empiri som kastes på den.
Det faktum at man har brukt enorme ressurser og et hav av penger på å forsøke å bevise at mettet fett er problemet (husk at hele statinindustrien hviler på at kolesterolet er problemet og grunnen til at man tror mettet fett er skadelig er fordi det øker kolesterolet), uten å ha lyktes, er i seg selv grunn nok til å forkaste hele teorien for en bedre.
Det er lett å trekke paralleller mellom mettet fett-teorien og strengeteorien. Strengeteorien er et forsøk på å slå sammen ulike deler av fysikken, den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikken til en «unified theroy», en teori som forklarer alt. Den er basert på enkelthet og skjønnhet, viktige prinsipper for vitenskapelige teorier, men det som intuitivt virker logisk er ikke nødvendigvis logisk i det hele tatt.
Før Johannes Kepler, sa man at planetenes baner var sirkulære. En sirkel er vakker og så uendelig symmetrisk og det virket helt logisk at planetene beveget seg i sirkler. Og likevel, observasjoner viste at planetenes baner var elliptiske. Mettet fett-teorien er også intuitiv logisk. Mettet fett øker kolesterolet, kolesterolet skaper aterosklerose og dermed hjertesykdom. Teorien er enkel, vakker, logisk og feil.
Strengeteorien har i likhet med mettet fett teorien ingen god historie. Den startet som en enkel teori, og mange mener at en teori om alt må være enkel. Men det var fundamentale problemer med teorien helt fra starten av. For at teorien skulle virke på papiret måtte man legge til en rekke dimensjoner. De vanlige 3-4 vi er vant med var ikke i nærheten av nok. Nye og uobserverte partikler ble oppfunnet og teorien trengte å være bakgrunnavhengig for å virke, når hele poenget var at den burde være bakgrunnuavhengig. Den kom også med få spådommer og viste seg å være nærmest umulig å falsifisere i et eksperiment. En teori trenger å kunne være falsifiserbar fordi det kun er gjennom gjentatte motståtte forsøk på falsifisering at en teori kan bli kalt en sannhet.
«A nice adaptation of conditions will make almost any hypothesis agree with the phenomena. This will please the imagination, but does not advance our knowledge.»
J. Black
Likevel, strengeteorien overlevde. Den overlevde fordi det konstant ble gjort endringer på den, det ble lagt til nye elementer og gjort ad hoc modifikasjoner. Dette er faktisk en vanlig vitenskapelig prosess. Få teorier er perfekte i det øyeblikket de oppstår. Men vi må likevel stille spørsmål ved hvor mye vi kan endre på forutsetningene før hele teorien burde erstattes av en ny.
Som strengeteorien, hviler mettet fett-teorien på en rekke antakelser for å kunne overleve. Mettet fett øker kolesterolet som øker avleiring i blodårene. Dette var den opprinnelige teorien og antakelsene den er basert på. Mange bruker den i den formen ennå, men så kom ny kunnskap som krevde modifikasjoner, men få modifikasjoner er egentlig gjort, bare bortforklaringer. Mettet fett øker bare noen typer kolesterol og ikke den typen som er knyttet til sykdom. Fett i kostholdet ser ut til å beskytte mot oksidering av LDL partikler. Det viste seg å ikke være noen tydelig sammenheng mellom kolesterol i blodet og avleiring i blodårene. Mange spiser mye mettet fett uten å bli syke og mange som blir syke har ikke høyt kolesterol osv. Så kom ad hoc modifikasjonene og alt du må lese med liten skrift for at teorien tilsynelatende skal gi mening: kanskje mettet fett virker negativt gjennom å skape betennelse, eller insulinresistens eller økt blodplateaggregering, de nye modifikasjonene kommer med et enormt «kanskje».
Både strengeteorien og mettet fett-teorien har vært ledende i sine respektive felt i lang tid og er det på mange måter ennå. Andre teorier, bedre teorier, har blitt plassert i skyggen og gitt liten økonomisk støtte og få institusjoner har vært villige til å satse på forskning på disse. Mennesker som jobbet med alternative teorier ble automatisk outsidere, plassert lavt i det vitenskapelige hierarkiet og gitt mindre oppmerksomhet enn de fortjente.
”This is painful for many who have invested years and even decades of their working lives in string theory. If it is painful for me, imagine how some of my friends who have staked their whole careers on string theory must feel. Still, even if it hurts like hell, acknowledging the reduction ad absurdum seems a rational and honest response to the situation. It is a response that few people I know have chosen. But it is not one that most string theorists choose.”
Lee Smolin
Nå er ikke fysikk min sterke side, men fra der jeg står ser det fortsatt ut til å være håp for strengeteorien. Jeg kan ikke si det samme om mettet fett-terorien. Vi har testet den gang på gang på alle mulige måter. Resultatene spriker så mye at det er tydelig at vi fokuserer på feil ting.
Ofte endrer man på hele den vitenskapelige standarden for å holde disse tunge teoriene i live. Enten det er med viten og vilje eller ikke, er dette ofte slutten på vitenskapen og menneskene som opprettholder teorien er ikke lenger vitenskapsfolk i ordets rette forstand.
“The reason that mathematics invented the idea of proof and made it the criterion for belief is that human intuition has so often proved faulty”
Lee Smolin
Vitenskapelige prinsipper er like uansett fagfelt og det er grunnen til at selv en nybegynner kan se de åpenbare svakhetene med mettet fett-hypotesen. Ekspertens sinn er ofte tåkelagt av erfaring.
«…insist that we should change the rules of science just to save a theory that has failed to fulfill the expectations we originally had for it.”
Lee Smolin
Det kan være at mettet fett på en eller annen måte spiller en rolle i utviklingen av hjerte- og karsykdom, men om det gjør det så må det være en forsvinnende liten rolle, ellers hadde vi klart å se denne sammenhengen tydeligere i studer. Dette betyr at mettet fett garantert ikke er viktig.
«If any and every failure to fit were ground for theory rejection, all theories ought to be rejected at all times.»
T. Kuhn
Det er nesten helt umulig å forstå de biologiske mekanismene som fremmere av mettet fett-teorien sier skal knytte mettet fett til endotel dysfunksjon, aterosklerose og økt plateaggregering. Etter lang tid på pubmed finner jeg to typer informasjon: Studier av lav vitenskapelig kvalitet, som epidemiologiske studier (som ikke kan si noe om årsaksfaktorer), som man bruker for å argumentere for at mettet fett er farlig, eller studier på biokjemiske prosesser knyttet til alle mulige relevante faktorer fra PAI-1 til inflammasjon og disse siste sier stort sett ikke noe om kostholdsfaktorer og når de gjør det klarer de ikke å knytte mettet fett i kosten til de relevante fysiologiske dysfunksjonene. Mettet fett-teorien har et gigantisk hull, et hull hvor kunnskapen om hvordan mettet fett i kosten på et biokjemisk nivå skaper hjerte- og karsykdom. I alle andre fag ville en slik enorm mangel vært nok til at man kunne forkastet hele teorien og funnet en ny som passet bedre.
Men her er tingen: når man går ut å advarer hele befolkninger mot å innta mettet fett og anbefaler å byttet det ut med andre fettkilder så burde vitenskapen om mettet fett peke ganske entydig i retning av at dette er lurt, men det gjør den ikke. Datagrunnlaget er svakt og peker i alle retninger. Den klassiske aterosklerotiske lipidprofilen bedres for eksempel enormt om man reduserer på karbohydratinntaket, uavhengig av innholdet av mettet fett i kosten. Noen epidemiologiske studier finner sammenhenger (svake) mellom mettet fett og sykdom, andre finner det ikke. Plantesteroler som vi blir anbefalt å innta fra margarinprodusenter og myndigheter er også knyttet til sykdom og det er ikke usannsynlig at de vil kunne føre til hjerte- og karsykdom. Samtidig vet vi om en rekke andre ernæringsfaktorer som i stor grad påvirker kjente risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. Vi kan lage en kjempeliste med alle data som ikke passer med mettet fett-teorien. Advarselen mot mettet fett har ikke på noen måte et solid vitenskapelig grunnlag og hele teorien burde vært forkastet eller i det minste modifisert i stor grad. Advarselen mot mettet fett er ikke vitenskapelig, Den er en trist påminner om misbruk av vitenskapelige prinsipper. Teorien holdes kunstig i live mens hele metoden dør.
“Is there a chance that such observations have already been made but ignored because, if confirmed, they would be inconvenient for our theorizing?”
«At various times it has been claimed that vegetarianism can end world hunger; end food cravings; reverse global warming; reverse heart disease; reduce violent crime; reduce cholesterol; improve the sex drive; end sexism; cure cancer, and usher in the Age of Aquarius. Apparently soybeans grow best in bullshit.»
John Durant
I det følgende bruker jeg ordet kjøtt i en utvidet betydning og mener i tillegg til muskler alt annet du finner på et dyr du kan spise, inkludert innvoller.
28. april gjestet Gunhild Stordalen NRK nyhetene og pratet om hvordan vi alle burde spise mindre kjøtt, både fordi det ikke var bra for helsa og fordi det ødelegger miljøet. Hadde hun gjort litt research hadde hun visst at kjøttspising både er godt for helsa og sannsynligvis også for miljøet, om man bare driver kjøttproduksjon riktig. Det er skummelt når mennesker med mye pågangsmot og mye makt, men lite kunnskap, jobber hardt for å nå sine mål. Mangelen på kunnskap kan nemlig gjøre at disse målene, om de blir nådd, vil virke negativt på oss alle.
Uten å gå inn på diskusjonen rundt kjøttspising og miljø, som tross alt er en diskusjon helt fristilt den om helse og som derfor ikke bør diskuteres i samme åndedrag, vil jeg nok en gang slå et slag for å spise kjøtt.
Du vet, vi mennesker har utviklet oss på et kosthold som i stor grad består av kjøtt. Jegere og sankere får vanligvis rundt 50% av energien sin fra dyr og ofte er tallet enda høyere. Selv sjimpanser, som i stor grad baserer kosten sin på frukt, og som vi mennesker skilte lag med for ca. 6 millioner år siden, spiser ofte kjøtt. Det kan være en utrolig opplevelse å se sjimpanser jakte i flokk med en utspekulert og skummelt intelligent taktikk. Mange aper spiser også en del innsekter som et viktig tilskudd i kosten.
Til og med dyr som pandaen, som tilsynelatende kun spiser bambus, spiser innimellom kjøtt som et viktig supplement til kostholdet. Og er man heldig, kan man fint oppleve et rådyr som står og spiser på et dyrekadaver. Kjøtt er så viktig og næringsrikt at til og med mange rene planteetere spiser det innimellom for helsas skyld.
Du kan komme borti personer som påstår at mennesker ikke er laget for eller tilpasset å spise kjøtt, men det er vanskelig å si noe som er mer feil enn dette. Vi har spist kjøtt i flere millioner år, og dette er noe vi vet med sikkerhet og som derfor ikke er noe som diskuteres faglig. Når vegetarianere eller veganere sier noe annet så er det fordi de har en helt annen agenda enn å spre kunnskap og god helse. Det finnes ingen menneskegrupper som i naturen har levd som vegetarianere – det er slik sett et av de mest unaturlige kostholdene man kan ha.
Dette synet på at plantespising er sunt og kjøttspising er usunt er i stor grad et resultat av historiske tilfeldigheter, som McGovern-komiteen i USA og til og med enkeltpersoner som opp i gjennom historien har blandet religion sammen med sitt syn på kosthold. Når mettet fett ble uskyldig dømt for å forårsake hjerte- og karsykdom var det mange som brukte det som en unnskyldning for å demonisere også kjøtt, som inneholder litt mettet fett.
Enda er det mange som påstår at rødt kjøtt gir kreft, men ingen forstår hvordan. Det finnes ikke plausible årsaksforklaringer og datagrunnlaget er sørgelig mangelfullt og svakt. Du kan lese litt mer om det her.
Eplet har blitt ett symbol på sunnhet mens steika har blitt et symbol på usunnhet. Men det er bare det, symboler. Vi mennesker kommuniserer i stor grad med symboler og påvirkes veldig av dem. Eplet er ikke akkurat sunt. Det er næringsfattig, menneskeskapt og ligner lite på sin ville forfar. Det er stappfullt av sukker, mens forfaren var langt surere, inneholdt mer fiber og mindre sukker. Det er urfrukt vi er laget for å spise, ikke den moderne sukkerfyllte.
Steika, om den kommer fra en gressfora gresseter, er lik det kjøttet vi har spist i millioner av år og som vi er laget for å spise. Det virker som det er mindre næringsforskjell mellom en moderne okse og dens ville stamfar (så lenge de begge spiser rett mat og dermed får lik fettsyreprofil i kjøttet) enn det er mellom et moderne eple og dets mindre søte stamfar. Vi må ikke la oss påvirke av symboler som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, eller av språklige etterlevninger fra en tid der eplet var et velkomment tilskudd i kosten fordi kostholdet var mangelfull og blant annet manglet vitamin C. I dag er det ikke et eple om dagen som holder doktoren unna, det er et kjøttstykke.
Det finnes studier som viser at vegetarianere er sunnere enn en kontrollgruppe med altetere. Men det finnes også studier som viser det motsatte og vegetarianere er mer utsatt for flere sykdommer enn altetere. 2 kjente studier som har vist at vegetarianere har mindre hjerte- og karsykdom enn en kontrollgruppe, ble gjort på en religiøs gruppe adventister, som har en rekke andre livsstilsfaktorer som skiller seg fra folk flest. Ser man på kjøttetende mormonere for eksempel, en annen religiøs gruppe som har mange restriksjoner på usunn livsstil, men som spiser kjøtt, så ser de også ut til å være sunnere enn kontrollgrupper. Vegetarianer sliter også ofte med helseproblemer som i studer knyttes til kostholdet, blant annet mangel på vitamin B12, lav beinmineraltetthet, høyere forekomst av mentale problemer, allergi, enkelte kreftformer og faktisk også aggressiv adferd (det er blant annet funnet en sammenheng mellom lavt kolesterol og aggressiv adferd). Det er i det hele tatt ikke noe vitenskapelig belegg for å si at det er sunnere å ikke spise kjøtt enn det er å spise kjøtt.
«On average, the women in the lowest quintile of red meat consumption reported eating an average of 1202 calories a day – so if the study was to be believed, many of the nurses were either extremely petite or starving to death.«
John Durant i The Paleo Manifesto om Nurses Health Study som brukes som argument for å unngå kjøtt.
Og hva med Kinastudien? Vel om du tror på det T. Colin Campbell presenterte så er det fordi du ikke har lest kritikken av studien hans godt nok. Konklusjonene i Kinastudien har liten faglig kredibilitet.
Vi er et pattedyr og dermed laget for å starte livet med den viktigste næringskilden av dem alle – morsmelk, en næringskilde som er alt annet enn vegetarisk. Vi trenger dyreproteiner og dyrefett. Logikken bak det å spise et dyr er fra naturens side svært enkel: Når en kropp skal bygge seg opp fra mat, gjøres dette langt enklere når maten er en annen kropp og laget av riktig byggemateriale, enn når man må spise planter som må gjøres om til animalske byggesteiner. Planteføde er næringsfattig, noe som gjør at planteetere ofte må spise mesteparten av sin våkne tid og ofte har merkelige strategier for å få mest mulig næring ut av plantene, som å ha ekstra mager, gulpe opp maten å spise den om igjen og spise sin egen avføring. Kjøttetere klarer seg med korte tarmer og å spise innimellom fordi kjøtt er langt mer næringsrikt enn planter.
Rent biokjemisk bør man være langt mer skeptisk til planter enn til dyr og det å spise et ensidig plantebasert kosthold er langt verre for helsen enn å spise et ensidig dyrebasert kosthold. Planter kan i motsetning til dyr ikke løpe unna eller sloss, så de forsvarer seg med kjemi i stedet. Det gjør ikke dyrene vi spiser. Spiser man dyr får man i seg alle næringsstoffer man trenger. Det gjør man ikke om man bare spiser planteføde. I tillegg inneholder mange planter kjemiske forbindelser som inngår som en del av plantenes kjemiske forsvar mot å bli spist. Disse stoffene gjør oss syke når vi spiser dem. Vi tåler ofte litt av mange av dem, men for mye over for lang tid, gjør oss syke, akkurat slik naturen har planlagt det.
Kjøtt er sunt og ekstremt næringsrikt. Er man opptatt av helse, bør man spise andre dyr. Dyrene bør selvfølgelig ha hatt et godt liv og fått rett mat, men det er et tema for en annen gang. Dette betyr ikke at man kun bør spise kjøtt, men det betyr at man ikke bør spise kun planter, og det betyr at om noen forsøker å få deg til å ikke spise kjøtt fordi det skal være godt for helsa, så tar de skammelig feil.
Skulle noen ønske å lese om kjøtt og miljø så har jeg skrevet om det her tidligere.
Et tema som har opptatt meg mye for tiden er fordøyelse. Spesielt siden stadig flere mennesker rundt meg blir syke og går med mageproblemer, uten å få den hjelpen de trenger fra leger.
Vi setter visst ikke nok pris på magen og tarmene våre. Vi glemmer at magen er den viktigste delen av vårt immunforsvar. Det er tarmene som skal ta opp næringsstoffene vi trenger og skille ut det som kan skade oss, og det er magen som skal ta knekken på skadelige bakterier og parasitter som kommer via munnen. Man kan ganske enkelt ikke få god helse om ikke magen fungerer ordentlig.
I tillegg til at vi glemmer viktigheten av magen vår, blir vi gjerne lurt til å tro at alt annet en mat er årsaken til problemene våre. Stress er en vanlig synder, det skyldes på gener, feil i magesyreproduksjon og en rekke andre mer eller mindre sannsynlige årsaker. Men hvis vi har problemer med magen så er det mat vi må se på. Det er maten som påvirker og former vårt mage- og tarmsystem, og mat er alltid det første vi må se på. Det er ikke stress, uansett hva legen din vil ha deg til å tro.
En av årsakene til at vi ikke skylder på mat, er selvfølgelig at vi ofte tror vi spiser sunt – fullkorn og frukt – og likevel virker ikke magen. Men premissene for å bli kvitt mageproblemer og sykdom for godt, er at vi må godta at sunn mat kanskje ikke er det vi tror det er.
En urovekkende stor del av oss har mageproblemer, men kanskje like mange har dårlig helse knyttet til fordøyelsessystemet, selv om de ikke føler at de har problemer med magen.
Da jeg skrev litt om korn tidligereher, skrev jeg om hvordan antibeitestoffer i cerealer (kornsorter) er laget for å ødelegge fordøyelsen til dyrene som spiser disse plantene. Dette gjelder også belgfrukter som bønner, linser, soya og peanøtter. Og dette med belgfrukter er et viktig poeng. For mange får høre at de bør prøve glutenfritt eller mindre karbohydrater, og mange blir også bedre av dette. Men kornvarer blir da ofte byttet ut med bønner, linser, erter og liknende som, selv om det kanskje ikke gjør fullt så mye skade som korn, heller ikke er god menneskemat og som tar fra oss muligheten til å bli skikkelig friske.
Beregninger tyder på at vi har rundt 10 ganger så mange bakterier i magen som vi har celler i kroppen. Uten disse bakteriene ville vi ikke kunne leve. Mennesker og andre dyr lever derfor i symbiose med disse bakteriene. Det er også viktig at bakteriene er der de skal være, for eksempel at bakteriene i tykktarmen ikke kommer opp i tynntarmen eller ut i blodet. Som Robb Wolf sier det, «Keep your poop where it belongs.»
Næringsstoffene i maten blir i hovedsak tatt opp gjennom små ”kanaler” i veggen på tynntarmen. Men kanalene kan skades av blant annet lektiner, slik at tarmen tar opp stoffer den ikke burde ta opp. Disse stoffene kan da komme inn i blodet og kan påvirke alle deler av kroppen og dermed forårsake en nesten uendelig mengde ugagn. På fagspråket kalles dette lekk tarm (leaky gut eller increased intestinal permeability), og det er akkurat så ille som det høres ut. Ettersom en rekke ulike stoffer kan komme gjennom tarmveggen og disse stoffene kan påvirke en rekke ulike kroppsvev er det sannsynlig at en stor mengde sykdom og uhelse kan stamme fra magen. Det er derfor også vanskelig å identifisere årsaken.
Jeg vet det høres ekstremt ut, det at den maten vi har basert våre liv på og som vi alltid har fått vite er sunn, ikke engang bør komme inn under merkelappen mat. Men husk at mye av den maten vi spiser i dag har blitt en del av kostholdet vårt uten at et vitenskapelig fagmiljø satte seg ned og kritisk vurderte all informasjon om disse matvarene. Det vil si, matvarene ble en del av kulturen vår helt uavhengig av hvor sunne eller usunne de er. Det er først de siste 50-100 årene vi virkelig har begynt å forstå hvordan mat påvirker kroppen. Når noen av oss nå tar jobben med å vurdere matvarer, lenge etter at de har blitt en vanlig del av kostholdet, kan det fort virke ekstremt om vi konkluderer med at noen av dem ikke egentlig er egnet som menneskemat. Men uansett hvor ekstremt eller alternativt det skulle virke, så må vi ta hensyn til konklusjonene. Spørsmålet er alltid om de er sannsynlige nok til at vi kan og bør basere behandling og forebygging på dem.
Og som vanlig når man hører ting som kan virke «far fetched,» er ikke spørsmålet du må stille deg om dette virkelig kan stemme, men hva du har å vinne om det stemmer og hva du har å tape på å endre kostholdet for å sjekke. Du trenger ikke stoler på meg, stol på din egen kropp.
Glutenfella Gluten har fått alt for mye skyld for mageproblemer og uhelse. Misforstå meg rett, gluten er virkelig et forferdelig sett proteiner og vi bør nok alle unngå det, uansett helse. Men det er så mange andre stoffer i maten som er ute etter å ta oss, og disse stoffene finnes i alle kornsorter, ikke bare hvete. Ved cøliaki er det for eksempel lektiner, blant annet Wheat Germ Agglutinin (WGA), som er den egentlige årsaken til sykdommen gjennom at de skader tarmene og gjør at man reagerer på gluten. WGA finnes i nesten alle kornsorter, ikke bare hvete.
Det er med andre ord mer enn gluten vi må tenke på. Bytt aldri hvete ut med andre kornsorter. Bytt ut kornsorter med kjøtt og grønnsaker.
Matvareallergier Når vi så har mage- og tarmproblemer eller dårlig helse på en eller annen måte, er det vanlig å skylde på matvareallergi, som for eksempel allergi mot egg og nøtter. Men vi må huske at selv om vi reagerer på en matvare, betyr ikke det at det er denne matvaren i seg selv som er problemet. Denne typen reduksjonistisk tenkning har skapt problemer for oss før. For eksempel når vi forsøker å senke kolesterolnivåer fremfor å gjøre noe med årsaken til at de er høye. Kasein er en gruppe proteiner i melk som enkelte ser ut til å tåle dårlig, spesielt som man har cøliaki. Men også når det gjelder kasein, må vi spørre oss om det er sannsynlig at kasein er et problem i seg selv eller om det er noe som gjør at kasein blir et problem.
Hvis man har en lekk tam kan man reagere på nesten hva som helst og bli «allergisk» mot nesten hva som helst. Men det er årsaken til den ødelagte tarmen som er problemet, og det er matvarene som ødelegger tarmen vi må ta bort. Dette kan gjøre at «allergiene» forsvinner.
Næringsstoffmangler Hvis du har mageproblemer, har du nesten helt garantert næringsstoffmangler. Du har sikkert for lavt D-vitamin-nivå og du har kanskje høyt kolesterol. Kolesterolet går opp når kroppen slåss mot infeksjoner og når man har dårlig tarmhelse får man infeksjoner oftere enn andre. Næringsstoffmangler vil igjen kunne bidra til enda dårligere immunforsvar og økt uhelse.
Tegn på at man har dårlig tarmhelse
Hvis du sliter med stadige betennelser, for eksempel øre, nese eller halsbetennelser så spiser du noe du ikke burde spise. Det er ikke genetisk og det er ikke nødvendig å ha slike problemer. Kroppen din forteller deg at du gjør noe galt, lytt til den. I tillegg til vanlige betennelser er også artroser, svak motstandsdyktighet mot infeksjoner, astma/allergi, Chron´s og IBS, muskel og leddsmerter (fibromyalgi), lavt stoffskifte (hypotyreose), hudproblemer som psoriasis og kviser, sure oppstøt, blindtarmbetennelse, oppblåsthet, demens, autisme, ADHD, cøliaki, og andre autoimmunsykdommer sannsynligvis sterkt knyttet til en dårlig mage- og tarmhelse.
Fiber er et mye misforstått tema. Ved forstoppelse er for eksempel problemet ofte mangel på bakterier i avføringen, fordi det er bakterier som gjør avføringen flytende. Om vi har en redusert bakterieflora i tykktarmen, vil avføringen kunne bli hard og kompakt. Det er derfor antibiotika, som dreper bakterier, kan gi oss forstoppelse. Fordøyelig fiber er mat for bakteriene i tykktarmen og blir gjort om til korte mettede fettsyrer som er hovedenergikilden til cellene som dekker tykktarmen. Denne fibertypen får man fra blant annet fra grønnsaker. Fiber bør komme fra grønnsaker, og fiber kan hjelpe til å bygge opp en sunn bakterieflora, men å innta fiber fra korn for å få bedre mage- og tarmfunksjon kan være som å forsøke å slukke en brann med bensin. Unngå derfor fullkorn.
Hvis man virkelig vil teste om maten er årsaken til sykdom, bør man sette av en tid (helst minst en hel måned) der man tar ut korn, belgfrukter, melk og også frukt (forsøk å gjeninnføre frukt når magen har bedret seg). Spis alle typer kjøtt, fisk, egg, skalldyr, eventuelt også fete melkeprodukter og alle typer grønnsaker, sopp og bær. Spis mettet fett fra fete melkeprodukter, spis smør, kokosfett eller olivenolje. Dette fettet kan bidra til å bedre magefunksjonen. Kutt ut alle frøbaserte planteoljer. Kutt ned på sukkerinntaket, og les innholdsfortegnelser nøye og luk ut alt med produkter fra korn og belgfrukter (spesielt soya). Spis litt yoghurt eller drikk litt biola innimellom. Ikke spis sukkerfrie produkter, da disse inneholder flere typer karbohydrater og sukkeralkoholer som magen vår ikke tåler. Da er det oftest bedre med rent sukker. Unngå pastillmage.
Ta et multivitamintilskudd. Ta ekstra D-vitamin og ta omega-3. Suppler gjerne med magnesium.
Om man forsøker dette og blir friskere, så har man i det minste et reelt valg: fortsette med naturlig mat og ha god helse, eller gå tilbake til det unaturlige og ønske helseplagene velkommen tilbake.
I tillegg til å optimalisere kostholdet er det alltid lurt å unngå stress, sove nok og trene innimellom, men ikke for mye.
Hvordan matpyramiden egentlig bør se ut.
Det er mange vitenskapelige funn som har gjort at jeg konkluderer som jeg gjør og selv om det ikke er plass til å nevne alt her kan jeg vise til noen få av dem:
Magen vår er bosted for mange forskjellige typer bakterier. Celleveggen til en type magebakterier inneholder et stoff kalt lipopolysakkarid (LPS). LPS er et skadelig stoff som blant annet skaper betennelser. LPS skader både tarmveggen og en rekke organer og vev i kroppen når det kommer ut i blodet. LPS kommer fra det som kalles Gram-negativ bakterier. Salmonella, legionella og helicobakter er kjente typer Gram-negativ bakterier. Det er det spesielle laget i celleveggen med LPS som gjør at disse bakteriene er vanskeligere å ta knekken på og blant annet gjør at de er immune mot penicillin. Gram-negative bakterier holder til i tykktarmen der de lever av ufordøyde karbohydrater. De fleste karbohydratene vi spiser skal tas opp av kroppen før de kommer til tykktarmen. Men om vi har en dårlig fordøyelse eller inntar svært mye karbohydrater vil mer ufordøyde karbohydrater bli mat for Gram-negative bakterier og dermed får vi økte nivåer av LPS [1]. Bakteriene kan da også spre seg til tynntarmen.
Når Gram-negativ bakterier spiser karbohydrater i tykktarmen, produserer de hydrogen. Hvis vi måler mengden hydrogen i utåndingsluften kan vi se om man har en oppblomstring av disse bakteriene i magen. Mennesker med mageproblemer har mer hydrogen i ånden og blir friske når man tar vekk karbohydratene som skaper problemene [2]. Alle som har problemer med magen bør absolutt fjerne korn fra kosten. Men det er også viktig å holde seg unna sukkerfrie produkter som inneholder andre typer karbohydrater og sukkeralkoholer, for disse kan føre til samme type problemer.
Lipoproteiner («kolesterol») har som oppgave å binde seg til LPS og uskadeliggjøre dem [3]. Derfor er forhøyede kolesterolverdier ofte et tegn på inflammasjon og infeksjon. Barn som blir født med manglende kolesterolproduksjon dør tidlig av infeksjoner. Kolesterol er ikke skadelig og man bør unngå å senke kolesterolnivåer med kolesterolsenkende medisiner. Rotter som får injisert LPS i blodet kan for eksempel reddes av at man sprøyter inn LDL-kolesterol fra mennesker [4]. LDL-kolesterol er det som kalles det dårlige kolesterolet, men om det høyt, er det en grunn til det og det er grunnen vi må behandle, ikke LDL-kolesterolet i seg selv.
Man mistenker også at LPS kan forårsake insulinresistens og dermed overvekt. I dyreforsøk skaper LPS faktisk både insulinresistens, overvekt og inflammasjon [5]. Melkekyr som får korn blir også syke når LPS tar seg gjennom tarmene, som har blitt ødelagt av kornet, og over i blodet [6]. LPS-nivået i blod har vist seg å henge sammen med både energiinntak og insulinresistens [7]. Tilskudd av probiotika (bakterier i mat, som for eksempel yoghurt) ser ut til å kunne bedre en rekke sykdommer og også virke positivt ved overvekt [7] og insulinresistens [8]. Fiber er mat for magebakterier og fiberinntak kan gjøre at vi får mer av de gode magebakteriene og dermed bedre tarmhelse. Hos forsøksdyr kan fiber bedre tarmfunksjon og redusere LPS-nivå [5]. Både fiber og inntak av melkesyrebakterier bidrar til å redusere skadeeffektene av gram negativ bakterier [9]. Mennesker med alvorlig depresjon har økte nivåer av LPS i blodet og har lekk tarm [10]. Normalisering av lekk tarm kan også bedre kronisk utmattelsessyndrom (ME) [11]. Det er sannsynlig at ME er sterkt knyttet til dårlig mage- og tarmfunksjon og at ME-pasienter bør spise steinalderkost.
En gruppe mennesker som bør være ekstra restriktiv med korninntak er mennesker med autisme eller ADHD/konsentrasjonsvansker. Barn med autisme sliter med å bryte ned karbohydrater i tarmen og er svært utsatt for mageproblemer [12]. De har langt mer mageproblemer enn andre barn og jo mer autistiske symptomer et barn har jo større er risikoen for at barnet har mageproblemer [13]. Mennesker med autisme har oftere lekk tarm (36,7%) enn ikke-autister (4,8%), mens autister som ikke spiser gluten og kasein har mindre lekk tarm enn dem som gjør det [14]. En studie fra 2006 der man tok ut gluten og kasein fra kosten til autistiske barn, fant ingen forbedrede resultater i tester, men foreldrene til flere av barna rapporterte om forbedringer [15]. I et annet tilfelle viste det seg at en pasient med alvorlig autisme kun hadde cøliaki med kraftig næringsstoffmangler [16]. Da pasienten ble satt på glutenfritt kosthold, mistet han autismediagnosen. Selv om det mangler store studier på dette emnet viser flere slike tilfeller at det er en nær sammenheng mellom mat og autisme [17]. Det er all grunn til å forsøke naturlig mat.
Når gluten brytes ned, dannes det opiumsstoffer. Disse opiumsstoffene ser ut til å kunne gi schizofreni og hos befolkninger med lavt inntak av korn er forekomsten av schizofreni lavt. I en metaanalyse av mer en 50 artikler kom det fram at det hos befolkninger som spiste mindre hvete, rug, og bygg var forekomsten av schizofreni lav uansett kulturelle forskjeller. Hos pasienter med cøliaki er forekomsten av schizofreni omkring 30 ganger høyere enn hos resten av befolkningen [18].
Mennesker med leversykdommen NAFLD (Non Alkoholic Fatty Liver Disease), en sykdom som inngår blant de vanlige livsstilsykdommene, har økt permeabilitet i tarmen og for stor bakterievekst i tynntarmen [19].
Magebakteriene våre produserer en rekke viktige vitaminer og næringsstoffer, blant annet vitamin B12 og vitamin-K [20]. En redusert bakteriekultur gir oss mindre næringsstoffer.
Hudsykdommen dermatitt herpetiformis er i likhet med cøliaki forårsaket av korn og korninntak er forbundet med en rekke autoimmunsykdommer [18].
Dårlig mage- og tarmfunksjon fører til økt inflammasjon eller betennelse i kroppen. Alle de store livsstilssykdommen har inflammasjons som en fellesnevner. Det påvirker oss også psykisk. Depresjon er for eksempel forbundet med inflammasjon [21] og det kan faktisk være så enkelt at man er deprimert fordi noe ved livsstilen vår skaper for mye betennelse. Visste du for eksempel at det er en sammenheng mellom allergi og selvmord? Årsaken ser ikke ut til å være at man blir deprimert av å være allergisk, men at både allergi og depresjon begge er resultater av inflammasjon [22]. Også demens ser ut til å være delvis forårsaket av inflammasjon og autisme er overraskende likt demens når det gjelder inflammasjon og celledød [21,23].
Overvekt er også en inflammasjonstilstand og tarmhelse spiller en viktig rolle [5,9,20,24]. Flere typer kreft, multippel sklerose, og allergier er knyttet til lekk tarm [25].
Referanser
1. Scheppach W, Fabian C, Ahrens F, Spengler M, Kasper H: Effect of starch malabsorption on colonic function and metabolism in humans. Gastroenterology 1988, 95: 1549-1555.
2. Goldstein R, Braverman D, Stankiewicz H: Carbohydrate malabsorption and the effect of dietary restriction on symptoms of irritable bowel syndrome and functional bowel complaints. Isr Med Assoc J 2000, 2: 583-587.
3. German JB, Gibson RA, Krauss RM, Nestel P, Lamarche B, van Staveren WA, Steijns JM, de Groot LC, Lock AL, Destaillats F: A reappraisal of the impact of dairy foods and milk fat on cardiovascular disease risk. Eur J Nutr 2009, 48: 191-203.
4. Ravnskov U, McCully KS: Review and Hypothesis: Vulnerable plaque formation from obstruction of Vasa vasorum by homocysteinylated and oxidized lipoprotein aggregates complexed with microbial remnants and LDL autoantibodies. Ann Clin Lab Sci 2009, 39: 3-16.
5. Greiner T, Backhed F: Effects of the gut microbiota on obesity and glucose homeostasis. Trends Endocrinol Metab 2011, 22: 117-123.
6. Dong G, Liu S, Wu Y, Lei C, Zhou J, Zhang S: Diet-induced bacterial immunogens in the gastrointestinal tract of dairy cows: impacts on immunity and metabolism. Acta Vet Scand 2011, 53: 48.
7. Musso G, Gambino R, Cassader M: Obesity, diabetes, and gut microbiota: the hygiene hypothesis expanded? Diabetes Care 2010, 33: 2277-2284.
8. Andreasen AS, Larsen N, Pedersen-Skovsgaard T, Berg RM, Moller K, Svendsen KD, Jakobsen M, Pedersen BK: Effects of Lactobacillus acidophilus NCFM on insulin sensitivity and the systemic inflammatory response in human subjects. Br J Nutr 2010, 104: 1831-1838.
9. Cani PD, Delzenne NM: Gut microflora as a target for energy and metabolic homeostasis. Curr Opin Clin Nutr Metab Care 2007, 10: 729-734.
10. Maes M, Kubera M, Leunis JC: The gut-brain barrier in major depression: intestinal mucosal dysfunction with an increased translocation of LPS from gram negative enterobacteria (leaky gut) plays a role in the inflammatory pathophysiology of depression. Neuro Endocrinol Lett 2008, 29: 117-124.
11. Maes M, Coucke F, Leunis JC: Normalization of the increased translocation of endotoxin from gram negative enterobacteria (leaky gut) is accompanied by a remission of chronic fatigue syndrome. Neuro Endocrinol Lett 2007, 28: 739-744.
12. Williams BL, Hornig M, Buie T, Bauman ML, Cho PM, Wick I, Bennett A, Jabado O, Hirschberg DL, Lipkin WI: Impaired carbohydrate digestion and transport and mucosal dysbiosis in the intestines of children with autism and gastrointestinal disturbances. PLoS One 2011, 6: e24585.
13. Wang LW, Tancredi DJ, Thomas DW: The prevalence of gastrointestinal problems in children across the United States with autism spectrum disorders from families with multiple affected members. J Dev Behav Pediatr 2011, 32: 351-360.
14. de Magistris L, Familiari V, Pascotto A, Sapone A, Frolli A, Iardino P, Carteni M, De Rosa M, Francavilla R, Riegler G, Militerni R, Bravaccio C: Alterations of the intestinal barrier in patients with autism spectrum disorders and in their first-degree relatives. J Pediatr Gastroenterol Nutr 2010, 51: 418-424.
15. Elder JH, Shankar M, Shuster J, Theriaque D, Burns S, Sherrill L: The gluten-free, casein-free diet in autism: results of a preliminary double blind clinical trial. J Autism Dev Disord 2006, 36: 413-420.
17. Hsu CL, Lin CY, Chen CL, Wang CM, Wong MK: The effects of a gluten and casein-free diet in children with autism: a case report. Chang Gung Med J 2009, 32: 459-465.
19. Miele L, Valenza V, La Torre G, Montalto M, Cammarota G, Ricci R, Masciana R, Forgione A, Gabrieli ML, Perotti G, Vecchio FM, Rapaccini G, Gasbarrini G, Day CP, Grieco A: Increased intestinal permeability and tight junction alterations in nonalcoholic fatty liver disease. Hepatology 2009, 49: 1877-1887.
20. Kau AL, Ahern PP, Griffin NW, Goodman AL, Gordon JI: Human nutrition, the gut microbiome and the immune system. Nature 2011, 474: 327-336.
21. Gardner A, Boles RG: Beyond the serotonin hypothesis: mitochondria, inflammation and neurodegeneration in major depression and affective spectrum disorders. Prog Neuropsychopharmacol Biol Psychiatry 2011, 35: 730-743.
22. Qin P, Mortensen PB, Waltoft BL, Postolache TT: Allergy is associated with suicide completion with a possible mediating role of mood disorder – a population-based study. Allergy 2011, 66: 658-664.
23. Becker KG, Schultz ST: Similarities in features of autism and asthma and a possible link to acetaminophen use. Med Hypotheses 2010, 74: 7-11.
24. de Kort S, Keszthelyi D, Masclee AA: Leaky gut and diabetes mellitus: what is the link? Obes Rev 2011, 12: 449-458.
25. Fasano A: Zonulin and its regulation of intestinal barrier function: the biological door to inflammation, autoimmunity, and cancer. Physiol Rev 2011, 91: 151-175.
Da jeg begynte å lære om ernæring kom jeg fort borti det som blir kalt paradokser av ulike deler av det vitenskapelige miljøet. At man for eksempel kan gå ned i vekt ved å spise mer fett, blir av noen ansett som et paradoks.
Det amerikanske paradoks beskriver situasjonen i USA, der fettinntaket har gått ned samtidig med at vekten til innbyggerne gradvis har økt. Det finnes mange slike ernæringsparadokser. Det franske paradoks beskriver observasjonen av et høyt inntak av mettet fett i Frankrike og en lav forekomst av hjerte- og karsykdom. Det sveitsiske paradoks er identisk med det franske. Paradokset på Sri-Lanka er at de har et svært lavt fettinntak kombinert med en høy forekomst av hjerte- og karsykdom. Det japanske paradokset er at japanernes kolesterolnivå har gått opp samtidig som de har fått mindre hjertesykdom. Benjamin Caballero kaller det et paradoks at underernæring og overvekt opptrer tett sammen [1]. Det finnes mange flere, men du skjønner sikkert poenget. Det er noe som ikke stemmer.
Om vi ser på definisjonen [2], er et paradoks en tilsynelatende uakseptabel konklusjon vi har kommet frem til ved hjelp av tilsynelatende akseptabel logikk fra tilsynelatende akseptable premisser. Stikkordet her er selvfølgelig ”tilsynelatende.” Et av de mest kjente paradoksene er løgnerparadokset. Det kan for eksempel være slik: «Jeg lyver!» Grunnen til at dette er et paradoks er fordi om jeg snakker sant, så lyver jeg ikke, og hvis jeg lyver så snakker jeg sant.
Dette er et ekte paradoks og slike ekte paradokser er sjeldne. De er mer å regne som språklige finurligheter og i vitenskapen finnes ikke slike paradokser. Grunnen til at ekte paradokser ikke finnes i vitenskapen er fordi et paradoks krever at to motstridende utsagn begge er riktige på samme tid. Fett kan for eksempel ikke både gjøre oss tynne og tykke. Mettet fett kan ikke både senke og øke risikoen for hjerte- og karsykdom. Det må være det ene eller det andre. Hvis hypotesen vår sier at fett gjør oss feite, men vitenskapelige data viser det motsatte, så betyr det at hypotesen vår er feil. Vi kan ikke stå og rope ”PARADOKS!” med en gang det er noe vi ikke forstår.
Møter vi på et paradoks har vi et valg. Mark Sainsbury uttrykker det slik; “… generally we have a choice: either the conclusion is not really acceptable, or else the starting point, or the reasoning, has some non-obvious flaw.”
Uansett, noe er feil og vi må fikse på det.
Ved å fornekte vitenskapelige prinsipper kan man opprettholde et hvilket som helst paradoks.
Galileo Galilei
Gjennom å kalle to motstridende observasjoner er paradoks, kan man slippe å måtte endre på hypotesen vår, selv om den ikke ser ut til å stemme. Konklusjonen har altså ikke kommet fra akseptabel logikk eller fra akseptable premisser. Konklusjonen, som sier at fett gjør deg feit, er uakseptabel.
En vitenskapelig hypotese må kunne forklare observasjonene våre på en tilfredsstillende måte. Hypotesen som sier at mettet fett gir hjerte- og karsykdom, stemmer ikke med observasjonene våre, noe som betyr at den helt garantert er feil. Enten må vi endre på hypotesen eller så må vi forkaste den helt og komme opp med noe bedre. Ideelt sett er målet for en vitenskapsmann å bevise at hans hypoteser er feil. Det fine med å støte på et paradoks er at det beviser at vi tar feil om noe. I vitenskapen er derfor paradokset en mental kalddusj og kan være riktig ubehagelig. Men det er også en god mulighet for å få klarnet hodene våre og ta et skritt nærmere sannheten.
1. Caballero B: A nutrition paradox–underweight and obesity in developing countries. N Engl J Med 2005, 352: 1514-1516.
2. Sainsbury RM: Paradoxes. Cambridge: Cambridge University Press; 1995.
