Kategori: Loren Cordain

Kinastudien ad nauseam

For de som jobber med eller er interessert i ernæring, er Kinastudien i det minste en studie man har hørt om, og for mange er det en studie som i stor grad påvirker ens konklusjoner og argumenter, dessverre.

Kinastudien (The China Study) er et enormt vitenskapelig prosjekt skapt og gjennomført av T.Colin Campbell sammen med hans sønn og først og fremst publisert i bokform. Campbell er forkjemper av plantebasert kost og ikke spesielt glad animalsk mat, som han mener er en viktig årsak til vår uhelse.

Jeg vil ikke skrive en lang post om Kinastudien for den er tross alt ikke så relevant. Jeg vil i stedet komme med noen bemerkninger om den vitenskapelige diskusjonen rundt den. Denne posten handler egentlig om noe mye større og viktigere enn Kinastudien. Den handler om integritet, og makten man har som fagperson, om forholdet vi har til kunnskap, om hvor godtroende vi kan være og om misbruk av vitenskapelige data.

Siden jeg anbefaler det kostholdet jeg gjør, blir jeg ofte møtt med det argumentet som tilsynelatende trumfer alt jeg sier: «Men hva med Kinastudien?» Jeg synes det er vanskelig å svare høflig på dette, for jo oftere jeg får spørsmålet, jo nærmere er jeg å svare at den kan man kan stappe et sted der solen ikke skinner. Heldigvis har jeg fortsatt litt selvkontroll igjen. Vi får se hvor lenge den varer. Her forteller Chris Kresser om sin lignende erfaring.

Jeg tror Kinastudien må være den studien av alle studier noen gang publisert, som vekker mest følelser hos folk. Noen går fullstendig av skaftet og når den kritiseres, antakeligvis fordi kritikken rokker ved overbevisninger som hos noen kan grense til det religiøse. Det opprinnelige blogginnlegget til Denise Minger (se under) har for eksempel godt over 1000 kommentarer.

Jeg har blitt forferdet over å oppdage at norske studenter innen ernæringsfag får presentert Kinastudien som om det var et godt stykke vitenskapelig arbeid, uten at de blir vist all kritikken studien har fått. For studien, og ikke minst slutningene T. Colin Campbell har trukket fra den, har fått massiv kritikk og blitt møtt med enorme mengder gode argumenter og data som slår i hjel mange av Campbells konklusjoner.

Å henvise til Kinastudien for å støtte argumentene Campbell la frem, er rett og slett skammelig ufaglig. For om man vil bruke Campbells argumenter og Campbells konklusjoner i sin argumentasjon, må man først svare på all kritikken og motbevise den. Gjør man ikke det er det kritikken og motargumentene som må ansees som riktige. Kun om du kan motbevise kritikken, kan du bruke Campbells konklusjoner. Det er rett og slett sånn en vitenskapelig diskusjon må utspille seg. Det er det siste innlegget eller de sist ubesvarte påstandene som står og som er gjeldene til enhver tid. I hvert fall når kritikken har vært så enorm og grundig som den mot Kinastudien.

Om du har lest Kinastudien eller lært om den og brukt den for å støtte dine argumenter, så må du derfor lese all kritikken under og eventuell annen god kritikk andre steder. Det er ikke et valg, det er ditt ansvar om du vil bruke studien i argumentasjon.

Linkene det vises til under (inkludert linkene de viser til med evt oppdaterte svar og tilsvar) er et minimum av det man må lese om man vil bruke Kinastudien til å støtte argumenter om skadeeffekten av animalsk mat, proteiner eller flere av de andre påstandene til Campbell.

Kort oppsummert om mye av kritikken hos Chris Kresser

Chris Masterjohns korte kritikk.

Denise Mingers opprinnelige kritikk med linker til svar og oppdatert informasjon

Ned Kock sine poster om statistikken. Start med denne.

Debatten mellom Loren Cordain og Colin Campbell hvor Campbell tilsynelatende nekter å bruke referanser for å støtte argumentene sine.

God lesning!

Autoimmune sykdommer og livsstil

Aller først, jeg har ikke referert så grundig i denne posten. Det var ikke en sånn blogpost jeg ville skrive denne gangen. Jeg har likevel referert til litt kjernelitteratur rundt enkelte temaer og disse artiklene gir en grundig innsikt i temaet for dem som skulle ønske. Kaprittel 4.15 i Staffan Lindebergs bok «Food and Western Diseases» gir en god innføring og en mengde referanser til temaet kosthold og autoimmun sykdom.

«Not surprisingly, increased intestinal permeability has been associated with autoimmune diseases, such as type 1 diabetes, rheumatoid arthritis, multiple sclerosis, but also with diseases related to chronic inflammation like inflammatory bowel disease, asthma, chronic fatigue syndrome and depression.» (1)

Helt siden vi første gang begynte å snakke om livsstilssykdommer eller «western diseases», har antall sykdommer som inkluderes i denne kategorien økt. Med en stadig økende forståelse for hvordan gener og miljø påvirker hverandre, hva som er medfødt og hva som er påvirkelig, ser vi nå at det aller meste av sykdommene og plagene som rammer oss, i større eller mindre grad påvirkes av vår livsstil.

Livsstil er så mangt, men hovedfaktorene, de faktorene som ser ut til å ha mest å si, er kosthold, fysisk aktivitet, stress og søvn. Også andre faktorer, som for eksempel miljøgifter ser ut til å påvirke oss, men sammenlignet med de overnevnte faktorer ser de ut til å spille en liten rolle i vestlige samfunn som vårt.

sliced-bread1
Brød er en dårlig idé ved autoimmun sykdom

En av sykdommene eller sykdomsgruppene som inngår i kategorien livsstilsykdom, er autoimmune sykdommer. For mange vil dette høres rart ut, fordi vi har en tendens til å se på autoimmun sykdom som en tilstand der kroppen uten grunn går til angrep på seg selv og at årsaken utelukkende er å finne i genene våre. Men autoimmune sykdommer styres i svært stor grad av våre livsstilsvalg og det ser ut som om de fleste kunne vært unngått med rett fokus på de overnevnte livsstilsfaktorer.

Autoimmune sykdommer er sykdommer hvor kroppens immunforsvar får det for seg at noen av kroppens bestanddeler er fremmede og må ødelegges av immunforsvaret. Mange av disse er forferdelige i natur og kan føre til rask svekkelse og død når de først oppstår. Andre er så ubetydelige at vi knapt tenker over dem som sykdommer. Allergi er for eksempel en slags autoimmun reaksjon. Type 1 diabetes, stoffskifteproblemer (både høyt og lavt stoffskifte som Hashimotos og Graves), cøliaki, Lupus, multippel sklerose og revmatisme er eksempler på andre vanlige autoimmune sykdommer. Gunnhild Stordalen stod nylig frem med sin autoimmun sykdom, systemisk sklerose eller systemisk sklerodermi, som er en svært alvorlig sykdom.

Siden mange av disse sykdommene er så alvorlige er det ikke lett å snakke om hvordan livsstilsfaktorer som kosthold påvirker dem, fordi den underliggende konsekvensen er at det er en sannsynlighet for at sykdommen kunne vært unngått om man hadde gjort andre livsstilsvalg eller til og med spist annen mat. Likefult er det viktig å undersøke hvordan livsstilsvalg påvirker disse sykdommene og selv om en autoimmun sykdom har oppstått kan den forbedres og noen ganger kureres helt, kun gjennom å endre på livsstilsfaktorer.

Dessverre er man ikke vant med å tenke på autoimmune sykdommer som livsstilssykdommer og mange tyr til behandlingsmetoder med svært store bieffekter, som cellegift, før man forsøker et endret kosthold. Jeg vil først som sist oppfordre alle som har en autoimmun sykdom om å forsøke rådene jeg gir her. De krever lite, koster lite, og man har ingenting å tape på å forsøke i en kort periode av sitt liv. Det er ingen risiko forbundet med dem og det verste som skjer er at man blir litt sunnere i en periode, fordi man tar bedre vare på kroppen sin. Men skulle man bli friskere av å forsøke rådene her, har man plutselig en sunn, billig, enkel og effektiv måte å bli friskere på. Som sagt: ingenting å tape og alt å vinne.

sugar-03
Det er sukker også

Autoimmune sykdommer handler om en del svært avanserte fysiologiske mekanismer. Sykdommene oppstår ofte uten en åpenbar grunn og ekspertene mener at mange av disse sykdommene til og med kan oppstå som tilfeldigheter eller god gammeldags uflaks. For eksempel vil hvite blodceller som oppholder seg i en del av kroppen med mye betennelse kunne få det for seg at noen av kroppens naturlige stoffer er inntrengere som må bekjempes. Betennelse er en helt grunnleggende del av de fleste autoimmune sykdommer og derfor er betennelsesreduksjon grunnleggende i behandling og forebygging.

Men selv om dette er et tema som er avansert, og ikke minst komplekst, vil jeg ikke gå så dypt inn i fysiologien her. De som ønsker å dykke dypere får starte med referanselitteraturen og jobbe seg videre. Etter jeg har lest gjennom en bunke artikler og bladd i noen fagbøker sitter jeg igjen med en forståelse av at det er mye vi ikke vet ennå og ikke minst at det er mye vi ikke kommer til å få vite, fordi mekanismene er for komplekse til at vi vil klare å finne sikre årsakssammenhenger.

Til tross for temaets kompleksitet fremstår likevel de følgende punkter som grunnleggende å ta med videre:

  • Autoimmune reaksjoner kan gå over, mange av sykdommene kan altså kureres.
  • Har man en autoimmun reaksjon har man som regel større risiko for å ha andre (1-3), noe som tyder på felles årsaksfaktorer.
  • Betennelse spiller en nøkkelrolle.
  • Mage- og tarmsystemet spiller en nøkkelrolle (1, 4-6).
  • Skadelige peptider og proteiner fra enkelte matvarer spiller en nøkkelrolle.

Det er også viktig å huske at mange sykdommer eller tilstander har et sterkt autoimmunaspekt, selv om de ikke blir kalt autoimmune sykdommer. Det som står i denne blogposten er like viktig ved for eksempel ADHD, Schizofreni, kronisk utmattelse (CFS/ME) eller depresjon, som alle har autoimmune reaksjoner som en del av patologien (7).

Om man har en autoimmun sykdom og ønsker å forbedre den gjennom å gjøre smarte livsstilsvalg, må man fokusere på rett mat, mage- og tarmhelse, stress og søvn. Og for å være ekte helsehackere må vi bruke en «shotgun approach», altså en hagletilnærming hvor vi skyter vidt og treffer et stort område i starten og så må vi gjennom stadig prøving og feiling sirkle oss inn til vi treffer mer nøyaktig.

Næringsrik og rett mat er ren og naturlig mat. Det er kjøtt, fisk, fugl og egg, grønnsaker og bær. Frukt er ikke spesielt næringsrikt og er derfor ikke med på listen. Dessuten kan det være lurt å unngå å spise mye frukt i en periode hvor man ønsker å optimalisere magefunksjonen. Litt frukt er sjelden et problem, men ved disse sykdommene anbefaler jeg å holde inntaket lavt i en periode og heller innføre mer frukt i kostholdet etter man har spist optimalt i en periode.

Nøtter er næringsrike, det er også belgfrukter, men siden vi har som mål å optimalisere mage- og tarmfunksjon og disse matvarene inneholder relativt høye mengder antinæringsstoffer og antibeitestoffer som potensielt kan irritere og skade tarmveggen, bør man unngå disse matvarene helt i en periode hvor man skal leve optimalt. Husk at soya også er en belgfrukt og alle soyaprodukter må unngås ved autoimmunitet.

Melkeprodukter bør man faktisk også unngå i en periode hvor man ønsker å ha et optimalt kosthold som gir optimal tarmfunksjon og minimal betennelse. Det er i hovedsak to grunner til dette: for mange er melkesukker med på å gi magetrøbbel og eller forer opp feil type bakterier. I tillegg ser det ut til at enkelte proteiner i melkeprodukter, kan være problematiske når man har en svekket tarmfunksjon. Det er dette som er hagletilnærmingen; vi forsøker å dekke alle eventualiteter i første omgang, så kan man gjeninnføre mat gradvis mens man overvåker symptomer nøye. Gjeninnføring av slike matvarer bør ikke skje før etter det har gått minst en måned og helst mer.

Korn i alle former må ut av kostholdet, og mest sannsynlig for alltid om man har en autoimmun sykdom. Kornprodukter er næringsfattige og gir et høyt inntak av potensielt skadelige proteiner (og for så vidt også et høyt inntak av karbohydrater hvorav noen typer ikke er gunstige med tanke på optimal tarmfunksjon eller inflammasjon) og er knyttet til så mange forskjellige autoimmune sykdommer, både epidemiologisk og med sannsynlige årsaksmekanismer at de er det aller viktigste å ta ut av kosten ved autoimmunitet (1, 8).

Et problem som ofte oppstår ved mer alvorlige autoimmune sykdommer er at mange i sin fortvilelse oppsøker alternative råd og miljøer og i den samme slengen forsøker seg på veganisme eller vegetarisme. Dessverre er dette ofte noe av det absolutt verste man kan gjøre fordi det fører med seg et økt inntak av næringsfattig mat (animalsk mat er generelt sett mer næringsrikt enn vegetabilsk mat) sammen med et høyt inntak av potensielt skadelige matvarer (ofte matvarer som kan ha forårsaket sykdommen i første omgang) som korn, belgfrukter og soya. Om det er noen som absolutt ikke må bli veganere eller vegetarianere, så er det de som har en autoimmun sykdom.

En grunn til at det er vanskelig å finne korrelasjoner mellom inntak av disse potensielle skadelige matvarene og autoimmun sykdom, er at vi alle generelt spiser så mye av dem at litt fra eller til sannsynligvis ikke betyr særlig når en autoimmun reaksjon først har oppstått. For en med cøliaki holder det ikke å kutte litt ned på inntaket av gluten, det må tas helt bort. Sånn ser det ut til å være med andre autoimmune sykdommer også. Men vi vet at befolkninger som ikke spiser skadelige moderne matvarer ikke ser ut til å ha i nærheten av vår forekomst av autoimmunitet (9). Samtidig har vi en rekke sannsynlige årsaksmekanismer knyttet til blant annet molekylær etterligning, inflammasjon, endotoksiner, lekk tarm og så videre, at vi til tross for manglende korrelasjoner bør forsøke å ta bort disse matvarene.

Å ta bort matvarer som er potensielt skadelige for tarmene er ikke nødvendigvis nok for å få optimal mage- tarmfunksjon. Ved siden bør man spise rikelig med varierte og gjerne uvaska grønnsaker, ikke være overdrevent renslig og spise fermentert mat. Bakteriesammensetningen i tarmene er også svært viktig ved autoimmunitet og sammensetningen påvirkes både av maten vi spiser og bakteriene vi får i oss.

Autoimmune sykdommer er prakteksempler på hvordan vi bruker vitenskapen feil i møte med et medisinsk problem vi ikke forstår. Med feil, mener jeg at vi har en overdreven tillit til studiene som er gjort og en manglende tillit til muligheten for å gjøre velkalkulerte antakelser basert på all den kunnskapen som ikke er direkte knyttet til behandlingsstudier.

Siden temaet er så komplekst, kan vi ikke sitte og vente på å finne årsaksfaktorer vi mest sannsynlig ikke vil finne. I stedet må vi samle den kunnskapen vi har å te oss som ekte vitenskapsfolk; med nysgjerrighet.

Dette er mine helt konkrete råd til alle som har autoimmune reaksjoner:

  • Sett av minst en måned av livet der du fokuserer utelukkende på å følge disse rådene til punkt og prikke. Observer symptomer, ta gjerne blodprøver eller vevsprøver før og etter.
  • Spis et paleolittisk kosthold i hovedsak basert på kjøtt, fisk, fugl, egg og mye og varierte grønnsaker. Forsøk å spise innmat og lær deg å lage ekte og god kraft.
  • Ikke spis kornprodukter eller belgfrukter i noen form.
  • Unngå melkeprodukter. Spis evt klarnet smør.
  • Gjeninnfør fete melkeprodukter, og evt egg om du har utelukket det, etter hvert (etter en måned) og se hvordan det går.
  • Ikke være redd for fett, gode kilder er ekstra virgin kokosfett og olivenolje.
  • Unngå tilsatt sukker i alle former og ikke drikk juice.
  • Fokuser på stressmestring og unngå alle former for stress så godt du kan.
  • Hvil mye.
  • Sov mye. Ikke bruke skjermer (mobiler eller pc) de siste timene før du legger deg, ikke spis mat de siste to timene før du skal sove. Sov i et helt mørkt rom og forsøk å få 8 timer hver natt.
  • Beveg deg så mye du orker, du trenger ikke trene hardt, men det kan være lurere å trene hardt innimellom enn å trene rolig ofte.
  • Ta tilskudd av vitamin D, spesielt om vinteren (10), og omega 3.
  • Om punktene over virker, så fortsett resten av livet.

Andre mennesker har allerede forsøkt å endre livsstilen og kostholdet slik beskrevet her og fått gode effekter. Her kan du lese historien til Terry Wahls som har fått nytt liv med nytt kosthold og ny livsstil. Hun har (hadde) multippel sklerose.

Her er historien til ei med systemisk sklerodermi og om hvordan hun endret livsstil.

Googler du «autoimmune disease paleo» finner du en mengde historier fra mennesker som har blitt friskere med et nytt kosthold og finner samtidig mange gode mattips.

Om du har blitt friskere fra din autoimmune sykdom med omlegging av livsstil, oppfordrer jeg til å skrive en kort versjon av din historie å legge ut i kommentarfeltet slik at andre kan lese den og lære av den.

 

 

Litteratur

1. de Punder K, Pruimboom L. The dietary intake of wheat and other cereal grains and their role in inflammation. Nutrients. 2013;5(3):771-87.

2. Hischenhuber C, Crevel R, Jarry B, Maki M, Moneret-Vautrin DA, Romano A, et al. Review article: safe amounts of gluten for patients with wheat allergy or coeliac disease. Alimentary pharmacology & therapeutics. 2006;23(5):559-75.

3. van der Pals M, Ivarsson A, Norstrom F. Prevalence of thyroid autoimmunity in children with celiac disease compared to healthy 12-year olds. 2014;2014:417356.

4. Thorburn AN, Macia L, Mackay CR. Diet, metabolites, and «western-lifestyle» inflammatory diseases. Immunity. 2014;40(6):833-42.

5. de Goffau MC, Luopajarvi K, Knip M, Ilonen J, Ruohtula T, Harkonen T, et al. Fecal microbiota composition differs between children with beta-cell autoimmunity and those without. Diabetes. 2013;62(4):1238-44.

6. Cordain L, Toohey L, Smith MJ, Hickey MS. Modulation of immune function by dietary lectins in rheumatoid arthritis. The British journal of nutrition. 2000;83(3):207-17.

7. Severance EG, Yolken RH, Eaton WW. Autoimmune diseases, gastrointestinal disorders and the microbiome in schizophrenia: more than a gut feeling. Schizophrenia research. 2014.

8. Jonsson T, Olsson S, Ahren B, Bog-Hansen TC, Dole A, Lindeberg S. Agrarian diet and diseases of affluence–do evolutionary novel dietary lectins cause leptin resistance? BMCEndocrDisord. 2005;5:10.

9. Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective. Chichester: Wiley-Blackwell; 2010. XIV, 354 p.

10. Arnson Y, Amital H, Shoenfeld Y. Vitamin D and autoimmunity: new aetiological and therapeutic considerations. Annals of the rheumatic diseases. 2007;66(9):1137-42.

Kosthold og akne – kontekst er alt

«Acne is emerging as much more that a skin disease; it is, rather, a multi-system disease.»(1)

I 2002 ble det gitt ut en artikkel skrevet av blant annet Loren Cordain og Staffan Lindeberg som argumenterte for at kviser, eller akne som det heter på fagspråket, er et resultat av moderne livsstil og ikke noe man bare er nødt til å leve med (2).

I artikkelen kalt «Acne vulgaris: A disease of western civilization.» legges frem dokumentasjon på forekomsten av akne hos to folkeslag som lever som jegere og sankere og med et naturlig menneskekosthold, Kitavafolket på Papua Ny Guinea og Aché folket fra Paraguay. I studien, som undersøkte 1215 personer, hvorav 315 var mellom 15 og 25 år, fant ikke forskerne akne. Sammenlignet med et hvilket som helst vestlig samfunn ville man forventet å finne langt mer enn ingenting. Hva var så grunnen til dette overraskende funnet?

Som beskrevet her på bloggen tidligere har befolkningen på Kitava et kosthold som kjennetegnes av fravær av moderne matvarer. Aché indianerne, da de ble undersøkt, hadde noe mer vestlig og moderne mat i kostholdet, men kun små innslag av mel og sukker. Med to forskjellige kosthold på to veldig forskjellige steder i verden, og med ulik genetikk, var det to folkeslag som ikke hadde acne, og de var også fri fra andre moderne vestlige sykdommer.

I en artikkel fra 1971 kalt «When the Eskimo comes to town» skriver Schaefer om hvordan Eskimoer, eller inuitter, som gradvis gikk fra deres tradisjonelle kosthold til å spise mer vestlig mat, utviklet en hel rekke moderne sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdom, galleblæresykdom og også akne. En rekke anekdoter tyder på at heller ikke inuittene hadde akne før overgang til vestlig kosthold.

Men denne informasjonen stemmer dårlig med det vi blir fortalt til daglig, nemlig at akne er lite påvirket av kosthold og livsstil og at det er noe vi bare må leve med og eventuelt kan behandle med sterke medisiner.

Tilfellet akne er kanskje et av de beste eksemplene på hvor galt det kan gå eller hvor feil man kan ta, om man ikke har et evolusjonært perspektiv innen biologiske fag. For om du spør helsepersonell om akne vil svært mange si at kosthold ikke er viktig. Akne er en naturlig prosess som kommer med hormonelle endringer i puberteten. Noen drister seg til å si at kanskje sjokolade eller sukker bør unngås, men der stopper som regel også all sammenheng mellom kosthold og forekomst av akne. Men sannheten er at akne i svært stor grad kan unngås. Og kosthold har alt å si.

Det har vært gjort en rekke studier og analyser hvor man har sett om det finnes kostholdsfaktorer som korrelerer med akneforekomst og man har stort sett konkludert med at det ikke er noen ting som utpeker seg spesielt. Men det er en rekke problematiske aspekter ved denne forskningen. For det første har den blitt gjort hos befolkninger i moderne samfunn hvor det inntas moderne mat og hvor akne er svært utbredt. Det blir som å forsøke å finne årsaksfaktorer bak kreft i en befolkning hvor alle har kreft. Det går ikke, man må sammenligne befolkninger hvor det er vanlig med akne mot de hvor det er uvanlig. For hvis moderne vestlig livsstil inneholder årsaken til akneforekomsten og vi bare undersøker befolkninger som lever en moderne vestlig livsstil vil forskjeller i akneforekomst i stor grad være grunnet genetiske forskjeller og eventuelle kausale kostholdsfaktorer vil kunne være vanskelig å finne, spesielt om de er vanlige.

Det å konkludere med at kosthold ikke har noe å si for akne, basert på studier gjort i moderne samfunn, er som om man skulle konkludert med at lungekreft er uunngåelig og noe vi bare må leve med om vi hadde levd i et samfunn hvor alle røykte. Kontekst er alt.

Et annet problem med manglende evolusjonært perspektiv er hvordan vi klassifiserer akne. Bildet under viser det vi kaller moderat akne.

Fra Bahte 2012

Hos jegere og sankere ville dette vært ekstremt og mest sannsynlig bli sett på som et kraftig sykdomstegn. Hos oss er det bare sånn passe. Vi er så vant med å være syke at vi ikke lenger husker hvordan frisk ser ut.

Det er stadig oppslag om akne i media. I et nylig oppslag i NRK kommer det frem at ekspertene mener man bør forsøke sterke medisiner. Ofte anbefales p-piller (som har svært mange og alvorlig bivirkninger) til jenter med akneproblemer.

Men hva med å endre kostholdet?

Den tradisjonelle forklaringen på utviklingen av akne er:

1. Porene blir blokkert av hudceller
2. Talgkjertler i huden overproduserer olje.
3. Bakterier koloniserer og infiserer den oljefylte og blokkerte poren.
4. Den oljefylte og blokkerte poren og det omkringliggende området blir inflammert

Går man inn i fysiologien og undersøker hvordan faktorer i kostholdet kan påvirke disse ulike stegene i utviklingen av akne ser man at det er høyst sannsynlig av vi kan bedre tilstanden med et mer optimalt kosthold. Vi kjenner en rekke faktorer som spiller inn og for de som er interessert i detaljene anbefales det et dypdykk i litteraturlista under.

Til tross for at det ofte argumenteres for at akne er lite knyttet til kosthold, er det én faktor styrt av kostholdet som er relativt anerkjent i litteraturen og det er insulin.

Historisk sett (30 til 60-tallet) har faktisk kostholdsråd vært vanlig ved akne, fordi tidlige studier hintet om at pasientene med mye akne hadde lav glukosetoleranse og en dårlig karbohydratmetabolisme. Derfor ble man anbefalt å unngå høyt karbohydratinntak og sukker (3). To store studier som hevdet at kosthold ikke var viktig endret på dette synet og kosthold var plutselig ikke lenger viktig.

Ny litteratur derimot sier noe annet.

I en studie fra 2007 så man at et kosthold med lav glykemisk indeks (45% av energien fra karbohydrater) reduserte akne mer enn et kontrollkosthold med høyere glykemisk indeks og mer karbohydrater (4).

En koreansk studie fra 2012 bekreftet dette funnet og viste god forbedring av akne med reduksjon i insulinnivåer med et kosthold med lav glykemisk indeks (5).

Diabetesmedisinen Metformin har også vist seg effektiv ved akne og metformin virker ved å gjøre deg mer insulinfølsom og gjennom å få leveren til å produsere mindre glukose.

I 2005 kom en stor reviewanalyse ut som på sedvanlig vis konkluderte med at det ikke var noen sammenhenger mellom kosthold og akne bortsett fra noen tegn på at kanskje melk var involvert. Melk er også en kostholdsfaktor som ofte knyttes til akne. Både melk og raffinerte karbohydrater er fraværende hos befolkningene over som ikke hadde akne.

Et av kjennetegnene til befolkninger med mye akne er stor forekomst av hyperinsulinemi, eller forhøyet insulin . Høyt insulinnivå gir økt nivå av det insulinliknende stoffet IGF1 som er sterkt forbundet med akne. IGF1 er en vekstfaktor som skaper vekst i ulike vev.

En rekke moderne sykdommer er forbundet med insulinresistens, slik som diabetes, overvekt, hjerte- og karsykdom, kreft, høyt blodtrykk og også akne. Alle disse sykdommene er sjeldne eller fraværende hos folkeslag som spiser lite moderne mat. Når sykdommer og tilstander opptrer så tett sammen er det naturlig å se etter en felles synder.

Det kan se ut som om fagmiljøet gradvis begynner å anerkjenne kostholdets effekt på akne og i april i år kom blant annet en artikkel kalt «Diet and acne update: carbohydrates emerge as the main culprit.»(6) Dette kunne man, og burde man selvfølgelig sagt for lenge siden, men en overdreven tiltro til samleanalyser hos fagfolk gjorde at mange benektet enhver sammenheng mellom kostholdet og akneforekomst.

Selv om jeg her skriver mye om sammenhengen mellom akne og karbohydrater er det også andre kostholdsfaktorer som ser ut til å fremme akne. Enkelte funn tyder på at omega 3 kan bedre akne og man regner med at mekanismen ligger i at fettsyrene er antiinflammatoriske. Akne er en inflammasjonssykdom akkurat som de andre moderne livsstilssykdommene. Akne henger også sammen med både mage- tarmfunksjon og vår mikrobiom (bakteriene som lever på og i oss) (1).

Hva du kan gjøre

Akne kan forbedres mye og det er mye du kan gjøre for å bli kvitt det eller forbedre det. Det er fire punkter vi ønsker å påvirke:

  1. Skape stabilt blodsukker
  2. Stabilisere og bedre det hormonelle miljøet
  3. Reduserer inflammasjon
  4. Bedre mage- og tarmhelse

Dette kan du gjøre gjennom å endre kostholdet på følgende måte.

Sett av minst 1 måned av livet ditt, hvor du bestemmer deg for å endre kostholdet. Det vil kreve litt innsats, men det vil være verdt det. Om du etter en måned ikke merker forskjell må du vurdere andre tiltak. Om du merker forbedring, uansett hvor liten, så betyr det at du gjør noe riktig og at du bør fortsette.

I løpet av denne perioden unngår du alle typer kornprodukter. Også matvarer som inneholder stoffer fra korn må unngås f.eks. produkter med hvetestivelse. Ikke drikk melk og ha et lavt inntak av melkeprodukter (bortsett fra smør). Eventuelle melkeprodukter bør være så fettholdige som mulig og inneholde så lite karbohydrat som mulig. Unngå også tilsatt sukker i alle former og også sukkerdrikker som juice (nei fruktjuice er ikke sunt). Baser kostholdet på animalske matvarer. Spis kjøtt, fisk, fugl og egg i alle former og så mye du vil. Animalsk mat bør inngå i alle måltider, ikke bare middag. Spis grønnsaker, så mye du vil og til alle måltider. Ikke være redd for fett. Spis gjerne mye, men unngå så mye som mulig frøbaserte planteoljer. Spis gjerne også ting som sopp, bær og nøtter og noe frukt. Unngå øl, bytt det ut med andre typer alkohol om det er alkoholen som er viktig.

I tillegg til disse grunnleggende endringene i kostholdet bør man passe på å sove nok. Å sikte på 8 timer søvn er et godt mål selv om man ikke alltid når det. Om det er store stressfaktorer i hverdagen, bør man se hvordan man kan løse dette.

Følg disse enkle rådene i én måned. Se om antall og aggressivitet på akne endrer seg. Ta et før og etter bilde av det utsatte området. Får du positive resultater så del det med verden så andre kan oppleve det samme. Én måned er ingenting i den store sammenhengen og det er garantert verdt det. Blir man mye bedre så er det eneste man trenger å vite at man bør sette seg inn i det som heter paleokosthold og starte med å legge om til et nytt og bedre kosthold.

Litteratur

1. Bowe W, Patel NB, Logan AC. Acne vulgaris, probiotics and the gut-brain-skin axis: from anecdote to translational medicine. Beneficial microbes. 2014;5(2):185-99.

2. Cordain L, Lindeberg S, Hurtado M, Hill K, Eaton SB, Brand-Miller J. Acne vulgaris: a disease of Western civilization. Archives of dermatology. 2002;138(12):1584-90.

3. Bhate K, Williams HC. Epidemiology of acne vulgaris. The British journal of dermatology. 2013;168(3):474-85.

4. Smith RN, Mann NJ, Braue A, Makelainen H, Varigos GA. A low-glycemic-load diet improves symptoms in acne vulgaris patients: a randomized controlled trial. Am J Clin Nutr. 2007;86(1):107-15.

5. Kwon HH, Yoon JY, Hong JS, Jung JY, Park MS, Suh DH. Clinical and histological effect of a low glycaemic load diet in treatment of acne vulgaris in Korean patients: a randomized, controlled trial. Acta dermato-venereologica. 2012;92(3):241-6.

6. Mahmood SN, Bowe WP. Diet and acne update: carbohydrates emerge as the main culprit. Journal of drugs in dermatology : JDD. 2014;13(4):428-35.

Ekstra:

Cordain L. Dietary implications for the development of acne: a shifting paradigm. In: U.S. Dermatology Review II 2006, (Ed.,Bedlow, J). Touch Briefings Publications, London , 2006.

Litt av hvert fra mai

Er man opptatt av sunt kosthold så kjenner man dette vårtegnet. Det begynner å bli varmt.
Det er travle dager så det blir kun en kort oppsummering av noe av alt det spennende som rørte seg innen kosthold- og helseverdenen i mai.
I mai arrangerte Den Norske Legeforeningen Solstrandkurset, hvor de i år valgte å sette fokus på kosthold og konfliktene rundt kosthold og sykdom. Tittel på kurset var «Ernæring og helse – et paradigmeskifte?» og det var en mengde spennende foredrag der. Både lavkarbo og paleo fikk mye oppmerksomhet og jeg håper at dette var starten på noe større. Jeg holdt to foredrag der. Foredragene ble ikke filmet, men presentasjonene ligger ute her sammen med resten av foredragene om noen vil se.

Mange diabetikere og personer som sliter med høyt blodsukker (som burde spise mindre karbohydrater) tar legemiddelet Metformin. En ukjent side ved Metformin er at det også er at antibiotikum som vil kunne ødelegge deler av kroppens naturlige bakterieflora og Art Ayers er redd for at dette kan bidra til autoimmune reaksjoner.

Og når vi snakker om autoimmunitet, Loren Cordain er bekymret for at belgfrukter og kanskje spesielt alfalfaspirer kan skape autoimmune reaksjoner. Belgfrukter inneholder mye antinæringsstoffer og de er generelt uspiselige om man ikke varmer dem opp, noe som ødelegger noen av de skadelige stoffene. Alfalfaspirer blir gjerne regnet som sunt, men er en type belgfrukt som spises uten varmebehandling og det er kanskje ikke så lurt.

Chris Kresser har skrevet en kort og god oppsummering om kunstige søtningsmidler. Den er verdt å lese. Jeg er ikke så redd for kunstige søtningsmidler med tanke på fysiologiske reaksjoner, men er redd for at de gjør oss vant med unaturlig søte ting.

Runners World spør om man får bedre utholdenhet av lavkarbo (høyfett). Forskning tyder på at det gjør mange, men forskningen er mangelfull og det er mye vi ikke forstår.

For en liten oppsummering av forskning bak høyfettkosthold og utholdenhet kan man lese denne posten fra min andre blogg.

Sverige har faktisk ledet forskningen på paleolittisk kosthold. Nylig ble det avholdt en konferanse der viet til paleokosthold. Filmer av foredragene finnes her.

Husk også å få med deg foredragene fra fagdagene til Kostreform for bedre helse her.

En ny stor studie konkluderte med at personer med diabetes eller prediabetes ikke bør spise lavfettkosthold, men heller ha et høyere fettinntak.

Bill gir en god oppsummering av en ny studie som så på effekten av 7 dager med ketogent kosthold på ulike styrkeparametre.

Denise Minger forteller deg hvordan kostholdet påvirker tennene dine. Hun ødela sine ved å spise et råvegansk kosthold.

Ivy Thompson fikk kraftige magesmerter rett etter hvert måltid, og la om til paleokosthold. Les historien til den norske jenta som startet paleo-blogg i Australia her.

Det er skjedd så mye mer spennende, men vi får spare noe til seinere. Ha en fin juni måned så lenge og husk å sette kokosfettet i skyggen.

Myten om det ensidige kostholdet

Myndighetene vil at jeg skal spise mer variert. For mange betyr variert kosthold ulike typer pålegg på brødskiva.  For mange er veien til god helse synonymt med «litt av alt», og uansett hvor uenige mange er omkring de store linjene når det gjelder kosthold, så er de ofte overraskende enige om at man i det minste bør spise variert.

Men denne tanken om at variert er sunt og bedre enn ensidig ser ikke ut til å ha et sterkt logisk grunnlag. Vi har nå tilgang på et større utvalg av matvarer enn noen mennesker tidligere i historien. Vi kan spise frukter fra andre siden av jorden, grønnsaker som ikke fantes for 1000 år siden, kjøtt fra dyr som beitet i Amerika, fisk fra alle verdens hav og til og med tropiske skalldyr. Men en slik utrolig mengde valg innen matvarer har ikke eksistert lenge. Studier av mennesker som levde før og informasjon om mennesker som lever som jegere og sankere, det vil si, på et paleolittisk kosthold, viser at menneskets naturlige kosthold ofte er svært ensidig.

Likevel vet vi at god helse var normen for disse menneskene. Menneskets kosthold var før moderne tid preget av den umiddelbare tilgangen på føde. For en stamme i Afrika kunne det bety mat fra jaktede dyr sammen med noen røtter. Langs kysten nord i Europa kunne det bety i hovedsak fisk og skalldyr. For indianere i Amerika kunne det bety dyr som elg og bøffel med kun små mengder planteføde. For inuitter kan kosten i all hovedsak bestå av kjøtt, fett og innmat. I boken Nutrition and physical degeneration beskriver Weston A. Price en rekke menneskegrupper rund omkring i verden som har det til felles at de har en svært god helse. Likevel var det ingen av dem som spiste spesielt variert. Lauren Cordain skriver at mange jegere og sankere foretrakk å spise kjøtt og fett fra dyr fremfor å bruke tid på å sanke grønnsaker, selv om de var lett tilgjengelige [1].
Faktisk er det få ting som er så unaturlig som å spise et så variert kosthold som det som ofte blir anbefalt. Men dette er ikke i seg selv et argument mot et mer variert kosthold. Naturen kommer ikke alltid frem til de beste løsningene og det er all grunn til å tro at vi ved hjelp av moderne vitenskap kan komme frem til bedre løsninger enn evolusjonen kunne hoste opp. Likevel vet vi med sikkerhet at et variert kosthold ikke er nødvendig for god helse. Det som betyr noe er hvor næringsrik de matvarene man spiser er. Om man skulle basere kostholdet på kjøtt, egg, skalldyr, lever, fet, fisk og et lite knippe utvalgte grønnsaker ville man få i seg mer næring enn de fleste mennesker i verden og det ville være liten grunn til å fylle på med andre matvarer. Vi trenger ikke spise nøtter, sopp, frukt og bær for å ha god helse. Og vi trenger garantert ikke spise korn og belgfrukter. Poenget mitt er ikke at vi ikke skal spise nøtter, sopp, frukt og bær, men at et ensidig kosthold basert på svært næringsrike matvarer kan være lang bedre enn et variert kosthold med mindre næringsrike varer.

Og som jeg beskriver i Helt naturlig mat og trening, vil tanken om «litt av alt» fort kunne føre til at man får i seg mer skadelige stoffer enn om man i stedet utelukket enkelte matvarer helt. Litt sykdom er ikke bedre enn ingen sykdom, og vi skal være forsiktige med å promotere et svært variert kosthold uten gode vitenskapelige data som viser at så stor variasjon er nødvendig eller sunnere enn mindre variasjon. Ensidighet av kvalitet blir bare mer kvalitet.

1. Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD: Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. Am J Clin Nutr 2000, 71: 682-692.

Proteinlavkarbo

Å spise mer fettrike og proteinrike matvarer som er van­lig i lavkarbodietter, kan bety mindre av de nyttige næringsstoffene fra kostholdet, og i verste fall føre til mangel på noen av dem.

I forrige post skrev jeg at inflammasjon kan gjøre at man ikke får den ønskede effekten av lavkarbo. Men i likehet med andre kosthold finnes gode og dårlige løsninger. For mye proteiner og for lite fett kan også hindre oss i fra å nå våre mål.
Loren Cordain, som var hovedforfatter av analysen.
I en svært omfattende artikkel fra 2000 [1], ble kostholdet til 229 befolkninger, som lever eller levde som jegere og sankere, presentert. Denne analysen viser sannsynligvis med svært god sikkerhet hva slags kosthold vi mennesker er best tilpasset og hvordan vi ville spist om vi ikke hadde gått over til jordbruk for ca. 5000 år siden. 

For det første viste analysen at der hvor det var «økologisk mulig» hadde mennesker et høyt inntak av animalske matvarer (45–65% av energien). Faktisk levde hver femte av disse befolkningene nesten utelukkende på jakt og fiske. Dette burde sette råd om å spise mengder med frukt, grønnsaker og korn, for å unngå næringsstoffmangler, i perspektiv. Det er ikke nødvendig med et variert kosthold med mengder frukt og grønt, når de matvarene man spiser er skikkelig næringsrike, slik animalsk mat er.

Men det er to aspekter verdt å huske. For det første spiser jegere og sankere ikke bare kjøttet på dyr. Kjøttet, eller musklene, er noe av det minst næringsrike på dyret, mens innvoller, organer, marg og fett er hvor næringen virkelig er. For det andre, må vi huske at mange av de gjeldende kostholdsanbefalingene er basert på det målte næringsstoffinnholdet i matvarer. Men næringsstoffinnholdet sier ikke nødvendigvis noe om hvor mye næring kroppen tar opp fra den aktuelle matvaren, noe jeg har skrevet litt om tidligere. Når det gjelder næringsstoffinnhold, er planteføde generelt sett overvurdert. Bare 14% av de undersøkte befolkningene i analysen fikk mer enn 50% av energien fra planteføde, og ingen levde som vegetarianere.

Steinaldermatpyramide. Fra Castlegrok.com
De siste tiårene har vi blitt opplært til at energien i maten i hovedsak bør komme fra karbohydrater, mens kun en liten del bør komme fra proteiner og fett. Dagens anbefaling er at mindre enn 30% av energien bør komme fra fett, mellom 50% og 60% fra karbohydrater og proteininntaket bør utgjøre 10-20%.

Moderne jegere og sankere derimot, har et høyere proteininntak på 19-35%, et høyere fettinntak 28-58% (noen opp til 80%), og kun 22-40% fra karbohydrater. Men ikke bare er forholdet mellom makronæringsstoffer generelt sett annerledes enn det som anbefales av myndighetene, matvarene er også svært annerledes.

De karbohydratene som ble inntatt av jegere og sankere var for det meste komplekse karbohydrater i grønnsaker og rotfrukter, som også inneholdt ufordøyelige karbohydrater (fiber), noe som gir en lav glykemisk indeks og lav insulinpåvirkning. Ikke minst bestod så godt som ingenting av maten av korn, melkeprodukter, planteoljer eller sukker, mens dette utgjør stor andel av vårt energiinntak.

Mennesker som lever på naturlige kosthold er ikke plaget av det som kalles «western diseases,» fordi vestlige sykdommer kommer av vestlig livsstil. Brystkreft er for eksempel lite utbredt hos japanske kvinner, men om de emigrerer til USA, tar det bare to generasjoner før de har like mye brystkreft som amerikanske kvinner [2]. Uttrykket vestlige sykdommer (western diseases) oppstod nettopp fordi man så at overgang til vestlig livsstil helt konsekvent gav et sykdomsbilde preget av blant annet overvekt, diabetes, hjertesykdom, slag, høyt blodtrykk, demens, blindtarmbetennelse, åreknuter, gikt, gallesteiner og hemorider. Måten vi er syke på i vesten, ser med andre ord ut til å være helt unaturlig og kostholdet er sannsynligvis hovedårsaken.

All denne kunnskapen er verd å ta med seg for dem som ønsker å spise mindre karbohydrater, enten det er for å gå ned i vekt, eller for å få bedre helse. En ting er å redusere karbohydrater, en annen er hva maten da skal bestå av. Naturlig mat bør alltid være utgangspunktet. Spesielt viktig er det å ikke være redd for fett. Lavkarbo uten nok fett fører fort til svært høyt proteininntak, noe som kan gjøre oss slappe og uopplagte. Proteiner egner seg nemlig dårlig som drivstoff. Det betyr at det er fett som må være hoveddrivstoffet vårt når karbohydratinntaket er lavt. 

For mye rent kjøtt kan gi for mye proteiner. 
På lavkarbo vil vi selvfølgelig få en god del energi fra vårt eget fettvev, men vi må i tillegg få i oss fett i maten for å dekke energibehovet vårt. Tenk deg en mann som går på lavkarbo og inntar 1500kcal om dagen. Energiforbruket hans er 2500kcal. Det betyr at ca. 1000kcal kommer fra kroppsfett og han går dermed ned i vekt. Men etter hvert som han går ned i vekt kan fettvevet bidra med mindre og mindre energi – det brukes opp, og energiinntaket må økes – han må spise mer.

Det er lett å glemme hvor viktig det kan være å øke energiinntaket etter hvert som man går ned i vekt. Det høres jo unektelig rart ut, men sannheten er at det er begrenset hvor mye energi fettvevet kan bidra med, og om man ikke får nok energi fra mat, vil man fort bli trøtt, slapp og ikke minst sulten, og søtsuget kommer fort snikende.

Dette er en av farene med et høyt proteininntak, og det er sannsynligvis en av grunnene til at mange mislykkes med lavkarbo. Ingen mennesker på naturlig kosthold har et lavt inntak av både karbohydrater og fett. Proteinlavkarbo, ofte bestående av erter, bønner, linser, cottage cheese og andre melkeprodukter med lite fett, proteinbarer og liknede, er en strategi dømt til å mislyktes. Et proteininntak på 1,5 til 2,5 gram per kilo kroppsvekt per dag er en god retningslinje. Tallet bør være mindre jo mer overvektig man er. For en person på 80kg vil dette bety rundt 150 gram protein om dagen. Om man inntar 2000 – 2500kcal om dagen tilsvarer dette ca. 25-30% av daglig energiinntak. Resten av energien bør i hovedsak komme fra fett.

Fett er viktig og kommer man ikke over frykten for fett, eller ikke klarer å lære seg å innta mer fett, er det dessverre stor sjanse for at man aldri vil lyktes med lavkarbo.

Gode kilder til fett er fettet som følger med kjøtt og animalsk mat. Ideelt sett bør kjøttet vi spiser også ha spist naturlig mat. Storfe bør for eksempel spise gress fremfor kraftfôr, slik at kjøttet får en naturlig fettsyresammensetning. I tillegg er både smør og kokosfett ideelle kilder. Olivenoljer og andre fettyper med høy andel enumettet fett er også gode. Fete melkeprodukter, som fløte og rømme, egner seg godt for dem som føler de ikke sliter med melkeprodukter.

Fett bør ikke komme fra frøbaserte planteoljer.

Proteinlavkarbo er ingen god strategi, derav uttrykket LCHF (Low Carb, High Fat). Lavkarbo bør bestå av naturlig mat og mesteparten av energien bør komme fra fett.

In his 1996 trek to the summit of Everest after riding his bicycle there from Sweden, the adventurer Jøran Kropp made three attempts to reach the summit before finally doing so. Up through the second attempt, he had been eating a vegetarian low fat diet. When he descended after his second attempt failed, he was so exhausted and depleted that he broke from his vegetarian diet and ate a large can of pure butter that he pan-handled off the film crew that was documenting his climb. With enough fat back on his diet on his third attempt he went on to reach the 30,030 foot summit without using supplemental oxygen.  

Jeff Volek & Stephen D. Phinney 2011 

1. Cordain L, Miller JB, Eaton SB, Mann N, Holt SH, Speth JD: Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. Am J Clin Nutr 2000, 71: 682-692.

2. Taubes G: Why we get fat: and what to do about it. New York: Alfred A. Knopf; 2011.