Autoimmune sykdommer og livsstil

Aller først, jeg har ikke referert så grundig i denne posten. Det var ikke en sånn blogpost jeg ville skrive denne gangen. Jeg har likevel referert til litt kjernelitteratur rundt enkelte temaer og disse artiklene gir en grundig innsikt i temaet for dem som skulle ønske. Kaprittel 4.15 i Staffan Lindebergs bok «Food and Western Diseases» gir en god innføring og en mengde referanser til temaet kosthold og autoimmun sykdom.

«Not surprisingly, increased intestinal permeability has been associated with autoimmune diseases, such as type 1 diabetes, rheumatoid arthritis, multiple sclerosis, but also with diseases related to chronic inflammation like inflammatory bowel disease, asthma, chronic fatigue syndrome and depression.» (1)

Helt siden vi første gang begynte å snakke om livsstilssykdommer eller «western diseases», har antall sykdommer som inkluderes i denne kategorien økt. Med en stadig økende forståelse for hvordan gener og miljø påvirker hverandre, hva som er medfødt og hva som er påvirkelig, ser vi nå at det aller meste av sykdommene og plagene som rammer oss, i større eller mindre grad påvirkes av vår livsstil.

Livsstil er så mangt, men hovedfaktorene, de faktorene som ser ut til å ha mest å si, er kosthold, fysisk aktivitet, stress og søvn. Også andre faktorer, som for eksempel miljøgifter ser ut til å påvirke oss, men sammenlignet med de overnevnte faktorer ser de ut til å spille en liten rolle i vestlige samfunn som vårt.

sliced-bread1
Brød er en dårlig idé ved autoimmun sykdom

En av sykdommene eller sykdomsgruppene som inngår i kategorien livsstilsykdom, er autoimmune sykdommer. For mange vil dette høres rart ut, fordi vi har en tendens til å se på autoimmun sykdom som en tilstand der kroppen uten grunn går til angrep på seg selv og at årsaken utelukkende er å finne i genene våre. Men autoimmune sykdommer styres i svært stor grad av våre livsstilsvalg og det ser ut som om de fleste kunne vært unngått med rett fokus på de overnevnte livsstilsfaktorer.

Autoimmune sykdommer er sykdommer hvor kroppens immunforsvar får det for seg at noen av kroppens bestanddeler er fremmede og må ødelegges av immunforsvaret. Mange av disse er forferdelige i natur og kan føre til rask svekkelse og død når de først oppstår. Andre er så ubetydelige at vi knapt tenker over dem som sykdommer. Allergi er for eksempel en slags autoimmun reaksjon. Type 1 diabetes, stoffskifteproblemer (både høyt og lavt stoffskifte som Hashimotos og Graves), cøliaki, Lupus, multippel sklerose og revmatisme er eksempler på andre vanlige autoimmune sykdommer. Gunnhild Stordalen stod nylig frem med sin autoimmun sykdom, systemisk sklerose eller systemisk sklerodermi, som er en svært alvorlig sykdom.

Siden mange av disse sykdommene er så alvorlige er det ikke lett å snakke om hvordan livsstilsfaktorer som kosthold påvirker dem, fordi den underliggende konsekvensen er at det er en sannsynlighet for at sykdommen kunne vært unngått om man hadde gjort andre livsstilsvalg eller til og med spist annen mat. Likefult er det viktig å undersøke hvordan livsstilsvalg påvirker disse sykdommene og selv om en autoimmun sykdom har oppstått kan den forbedres og noen ganger kureres helt, kun gjennom å endre på livsstilsfaktorer.

Dessverre er man ikke vant med å tenke på autoimmune sykdommer som livsstilssykdommer og mange tyr til behandlingsmetoder med svært store bieffekter, som cellegift, før man forsøker et endret kosthold. Jeg vil først som sist oppfordre alle som har en autoimmun sykdom om å forsøke rådene jeg gir her. De krever lite, koster lite, og man har ingenting å tape på å forsøke i en kort periode av sitt liv. Det er ingen risiko forbundet med dem og det verste som skjer er at man blir litt sunnere i en periode, fordi man tar bedre vare på kroppen sin. Men skulle man bli friskere av å forsøke rådene her, har man plutselig en sunn, billig, enkel og effektiv måte å bli friskere på. Som sagt: ingenting å tape og alt å vinne.

sugar-03
Det er sukker også

Autoimmune sykdommer handler om en del svært avanserte fysiologiske mekanismer. Sykdommene oppstår ofte uten en åpenbar grunn og ekspertene mener at mange av disse sykdommene til og med kan oppstå som tilfeldigheter eller god gammeldags uflaks. For eksempel vil hvite blodceller som oppholder seg i en del av kroppen med mye betennelse kunne få det for seg at noen av kroppens naturlige stoffer er inntrengere som må bekjempes. Betennelse er en helt grunnleggende del av de fleste autoimmune sykdommer og derfor er betennelsesreduksjon grunnleggende i behandling og forebygging.

Men selv om dette er et tema som er avansert, og ikke minst komplekst, vil jeg ikke gå så dypt inn i fysiologien her. De som ønsker å dykke dypere får starte med referanselitteraturen og jobbe seg videre. Etter jeg har lest gjennom en bunke artikler og bladd i noen fagbøker sitter jeg igjen med en forståelse av at det er mye vi ikke vet ennå og ikke minst at det er mye vi ikke kommer til å få vite, fordi mekanismene er for komplekse til at vi vil klare å finne sikre årsakssammenhenger.

Til tross for temaets kompleksitet fremstår likevel de følgende punkter som grunnleggende å ta med videre:

  • Autoimmune reaksjoner kan gå over, mange av sykdommene kan altså kureres.
  • Har man en autoimmun reaksjon har man som regel større risiko for å ha andre (1-3), noe som tyder på felles årsaksfaktorer.
  • Betennelse spiller en nøkkelrolle.
  • Mage- og tarmsystemet spiller en nøkkelrolle (1, 4-6).
  • Skadelige peptider og proteiner fra enkelte matvarer spiller en nøkkelrolle.

Det er også viktig å huske at mange sykdommer eller tilstander har et sterkt autoimmunaspekt, selv om de ikke blir kalt autoimmune sykdommer. Det som står i denne blogposten er like viktig ved for eksempel ADHD, Schizofreni, kronisk utmattelse (CFS/ME) eller depresjon, som alle har autoimmune reaksjoner som en del av patologien (7).

Om man har en autoimmun sykdom og ønsker å forbedre den gjennom å gjøre smarte livsstilsvalg, må man fokusere på rett mat, mage- og tarmhelse, stress og søvn. Og for å være ekte helsehackere må vi bruke en «shotgun approach», altså en hagletilnærming hvor vi skyter vidt og treffer et stort område i starten og så må vi gjennom stadig prøving og feiling sirkle oss inn til vi treffer mer nøyaktig.

Næringsrik og rett mat er ren og naturlig mat. Det er kjøtt, fisk, fugl og egg, grønnsaker og bær. Frukt er ikke spesielt næringsrikt og er derfor ikke med på listen. Dessuten kan det være lurt å unngå å spise mye frukt i en periode hvor man ønsker å optimalisere magefunksjonen. Litt frukt er sjelden et problem, men ved disse sykdommene anbefaler jeg å holde inntaket lavt i en periode og heller innføre mer frukt i kostholdet etter man har spist optimalt i en periode.

Nøtter er næringsrike, det er også belgfrukter, men siden vi har som mål å optimalisere mage- og tarmfunksjon og disse matvarene inneholder relativt høye mengder antinæringsstoffer og antibeitestoffer som potensielt kan irritere og skade tarmveggen, bør man unngå disse matvarene helt i en periode hvor man skal leve optimalt. Husk at soya også er en belgfrukt og alle soyaprodukter må unngås ved autoimmunitet.

Melkeprodukter bør man faktisk også unngå i en periode hvor man ønsker å ha et optimalt kosthold som gir optimal tarmfunksjon og minimal betennelse. Det er i hovedsak to grunner til dette: for mange er melkesukker med på å gi magetrøbbel og eller forer opp feil type bakterier. I tillegg ser det ut til at enkelte proteiner i melkeprodukter, kan være problematiske når man har en svekket tarmfunksjon. Det er dette som er hagletilnærmingen; vi forsøker å dekke alle eventualiteter i første omgang, så kan man gjeninnføre mat gradvis mens man overvåker symptomer nøye. Gjeninnføring av slike matvarer bør ikke skje før etter det har gått minst en måned og helst mer.

Korn i alle former må ut av kostholdet, og mest sannsynlig for alltid om man har en autoimmun sykdom. Kornprodukter er næringsfattige og gir et høyt inntak av potensielt skadelige proteiner (og for så vidt også et høyt inntak av karbohydrater hvorav noen typer ikke er gunstige med tanke på optimal tarmfunksjon eller inflammasjon) og er knyttet til så mange forskjellige autoimmune sykdommer, både epidemiologisk og med sannsynlige årsaksmekanismer at de er det aller viktigste å ta ut av kosten ved autoimmunitet (1, 8).

Et problem som ofte oppstår ved mer alvorlige autoimmune sykdommer er at mange i sin fortvilelse oppsøker alternative råd og miljøer og i den samme slengen forsøker seg på veganisme eller vegetarisme. Dessverre er dette ofte noe av det absolutt verste man kan gjøre fordi det fører med seg et økt inntak av næringsfattig mat (animalsk mat er generelt sett mer næringsrikt enn vegetabilsk mat) sammen med et høyt inntak av potensielt skadelige matvarer (ofte matvarer som kan ha forårsaket sykdommen i første omgang) som korn, belgfrukter og soya. Om det er noen som absolutt ikke må bli veganere eller vegetarianere, så er det de som har en autoimmun sykdom.

En grunn til at det er vanskelig å finne korrelasjoner mellom inntak av disse potensielle skadelige matvarene og autoimmun sykdom, er at vi alle generelt spiser så mye av dem at litt fra eller til sannsynligvis ikke betyr særlig når en autoimmun reaksjon først har oppstått. For en med cøliaki holder det ikke å kutte litt ned på inntaket av gluten, det må tas helt bort. Sånn ser det ut til å være med andre autoimmune sykdommer også. Men vi vet at befolkninger som ikke spiser skadelige moderne matvarer ikke ser ut til å ha i nærheten av vår forekomst av autoimmunitet (9). Samtidig har vi en rekke sannsynlige årsaksmekanismer knyttet til blant annet molekylær etterligning, inflammasjon, endotoksiner, lekk tarm og så videre, at vi til tross for manglende korrelasjoner bør forsøke å ta bort disse matvarene.

Å ta bort matvarer som er potensielt skadelige for tarmene er ikke nødvendigvis nok for å få optimal mage- tarmfunksjon. Ved siden bør man spise rikelig med varierte og gjerne uvaska grønnsaker, ikke være overdrevent renslig og spise fermentert mat. Bakteriesammensetningen i tarmene er også svært viktig ved autoimmunitet og sammensetningen påvirkes både av maten vi spiser og bakteriene vi får i oss.

Autoimmune sykdommer er prakteksempler på hvordan vi bruker vitenskapen feil i møte med et medisinsk problem vi ikke forstår. Med feil, mener jeg at vi har en overdreven tillit til studiene som er gjort og en manglende tillit til muligheten for å gjøre velkalkulerte antakelser basert på all den kunnskapen som ikke er direkte knyttet til behandlingsstudier.

Siden temaet er så komplekst, kan vi ikke sitte og vente på å finne årsaksfaktorer vi mest sannsynlig ikke vil finne. I stedet må vi samle den kunnskapen vi har å te oss som ekte vitenskapsfolk; med nysgjerrighet.

Dette er mine helt konkrete råd til alle som har autoimmune reaksjoner:

  • Sett av minst en måned av livet der du fokuserer utelukkende på å følge disse rådene til punkt og prikke. Observer symptomer, ta gjerne blodprøver eller vevsprøver før og etter.
  • Spis et paleolittisk kosthold i hovedsak basert på kjøtt, fisk, fugl, egg og mye og varierte grønnsaker. Forsøk å spise innmat og lær deg å lage ekte og god kraft.
  • Ikke spis kornprodukter eller belgfrukter i noen form.
  • Unngå melkeprodukter. Spis evt klarnet smør.
  • Gjeninnfør fete melkeprodukter, og evt egg om du har utelukket det, etter hvert (etter en måned) og se hvordan det går.
  • Ikke være redd for fett, gode kilder er ekstra virgin kokosfett og olivenolje.
  • Unngå tilsatt sukker i alle former og ikke drikk juice.
  • Fokuser på stressmestring og unngå alle former for stress så godt du kan.
  • Hvil mye.
  • Sov mye. Ikke bruke skjermer (mobiler eller pc) de siste timene før du legger deg, ikke spis mat de siste to timene før du skal sove. Sov i et helt mørkt rom og forsøk å få 8 timer hver natt.
  • Beveg deg så mye du orker, du trenger ikke trene hardt, men det kan være lurere å trene hardt innimellom enn å trene rolig ofte.
  • Ta tilskudd av vitamin D, spesielt om vinteren (10), og omega 3.
  • Om punktene over virker, så fortsett resten av livet.

Andre mennesker har allerede forsøkt å endre livsstilen og kostholdet slik beskrevet her og fått gode effekter. Her kan du lese historien til Terry Wahls som har fått nytt liv med nytt kosthold og ny livsstil. Hun har (hadde) multippel sklerose.

Her er historien til ei med systemisk sklerodermi og om hvordan hun endret livsstil.

Googler du «autoimmune disease paleo» finner du en mengde historier fra mennesker som har blitt friskere med et nytt kosthold og finner samtidig mange gode mattips.

Om du har blitt friskere fra din autoimmune sykdom med omlegging av livsstil, oppfordrer jeg til å skrive en kort versjon av din historie å legge ut i kommentarfeltet slik at andre kan lese den og lære av den.

 

 

Litteratur

1. de Punder K, Pruimboom L. The dietary intake of wheat and other cereal grains and their role in inflammation. Nutrients. 2013;5(3):771-87.

2. Hischenhuber C, Crevel R, Jarry B, Maki M, Moneret-Vautrin DA, Romano A, et al. Review article: safe amounts of gluten for patients with wheat allergy or coeliac disease. Alimentary pharmacology & therapeutics. 2006;23(5):559-75.

3. van der Pals M, Ivarsson A, Norstrom F. Prevalence of thyroid autoimmunity in children with celiac disease compared to healthy 12-year olds. 2014;2014:417356.

4. Thorburn AN, Macia L, Mackay CR. Diet, metabolites, and «western-lifestyle» inflammatory diseases. Immunity. 2014;40(6):833-42.

5. de Goffau MC, Luopajarvi K, Knip M, Ilonen J, Ruohtula T, Harkonen T, et al. Fecal microbiota composition differs between children with beta-cell autoimmunity and those without. Diabetes. 2013;62(4):1238-44.

6. Cordain L, Toohey L, Smith MJ, Hickey MS. Modulation of immune function by dietary lectins in rheumatoid arthritis. The British journal of nutrition. 2000;83(3):207-17.

7. Severance EG, Yolken RH, Eaton WW. Autoimmune diseases, gastrointestinal disorders and the microbiome in schizophrenia: more than a gut feeling. Schizophrenia research. 2014.

8. Jonsson T, Olsson S, Ahren B, Bog-Hansen TC, Dole A, Lindeberg S. Agrarian diet and diseases of affluence–do evolutionary novel dietary lectins cause leptin resistance? BMCEndocrDisord. 2005;5:10.

9. Lindeberg S. Food and western disease: health and nutrition from an evolutionary perspective. Chichester: Wiley-Blackwell; 2010. XIV, 354 p.

10. Arnson Y, Amital H, Shoenfeld Y. Vitamin D and autoimmunity: new aetiological and therapeutic considerations. Annals of the rheumatic diseases. 2007;66(9):1137-42.

Lack of balls or lack of brains?

In my last post I hinted strongly at the occurrence of cognitive dissonance in a recent editorial. I don’t actually think there is much dissonance out there in the world of science. People aren’t really suffering emotional distress from feelings of holding conflicting ideas. Those who sense something is wrong usually acknowledge it and resolve their confusions. Most often when we find obvious contradictions in the same texts in scientific journals I think there are two main reasons; Lack of balls and lack of brains.

Lack of balls is a naturally occurring phenomenon due to the peer review system. If the editorial mentioned in my last post had concluded that carbohydrate restriction is the solution to all our problems it probably wouldn’t have been published, and we would have missed out on all the good stuff that was also in it. Somewhere along the way the writer possibly swallowed a medium sized camel and experienced the consequent testicular shrinkage.

Lack of brains is also no rare happening. Either as lack of actual thinking power or lack of brains for dinner, the two are closely related. Still, dissonance is rare. Pure stupidity, I believe, more frequent. Many, simply do not know any better.

I finally finished Lindebergs “Food and Western Disease: Health and nutrition from an evolutionary perspective.» Despite the joy of finally reading this exiting book, at closing the book after reading its last page I felt a strong sense of disappointment. Lean meat! LEAN MEAT! Come on, Staffan.

Here is a book with tons of great science, nearly two thousand references and a great and interesting study to top it off, but when the author seem to miss some of the absolute basics about fat and disease, I find it unlikely this is due to fear of not getting published. It seems his honest opinion. On top of it all, Lindeberg clearly over interprets many studies. Often, the references do not support the statement they accompany and the belittling words that should have been there with the statement, are left out.

So I’ve been thinking a lot lately. Are my standards to high? How can I get so disappointed because of a few blunders in an otherwise great book? Nobody’s perfect, I know, but I just so much want someone to get everything right, or at least all the important stuff. Reading books about diet can be tedious, as I am sure many of you agree with. We’re all looking for that one book to make all other books in it’s field superfluous.

The one thing I do know is that I can’t keep going with my standards at the currant level. It’ll only make me an angry, stressed out old man. Right now there is too much non sense out there, and I need to find a way to deal with it. 

So I’m taking a break right now.

Historien om Lindeberg og Kitava, og hva vi kan lære av den

Når en dyrepasser skal sørge for god helse hos sine dyr er det én grunnleggende regel å følge; dyrene må få den maten de ville spist i naturen og som de dermed er best tilpasset. Man kan ikke fostre opp en tiger på plantekost eller en kjempepanda på kjøtt. Man kan helle ikke fostre opp en ku eller gris på korn, selv om dette er en helt vanlig praksis. Når vi mennesker vil ha en god helse er det én grunnleggende regel vi må følge; vi må spise den maten vi ville spist i naturen og som vi er tilpasset. Mennesket er altetende, men det betyr ikke at vi kan eller bør spise alt.

Staffan Lindeberg jobber ved Lund Universitet i Sverige og Kitava er en øy tilhørende Trobriand gruppen i Papua Ny Guinea. Flere hadde studert menneskene på Trobriand øyene før, men få hadde gjort systematiske medisinske undersøkelser av innbyggerne. Dette gjorde Lindeberg. Han visste nemlig at de ca 2300 innbyggerne på Kitava var lite påvirket av vestlig livsstil. Kostholdet deres bestod i hovedsak av kokosnøtter, fisk, frukt (banan, papaya, ananas, mango, guava, vannmelon, gresskar) og rotgrønnsaker som søtpotet, yam, taro og tapioka. Innbyggerne på Kitava hadde også mye mat. Ikke sjelden lå overskuddsmat å råtnet eller ble gitt til hundene. Mindre enn 0.2% av maten deres kom fra vestlige matvarer. På grunn av et høyt inntak av kokosnøtter rike på mettet fett, var inntaket av mettet fett like høyt som i vesten.

I 1990, da Lindeberg gjennomførte sine analyser av befolkningen, var 6% av innbyggerne mellom 60 og 95 år. Til tross for et rimelig antall eldre mennesker på øya fant Lindeberg og kollegaene ingen tegn på hjerte- og karsykdom, verken anstrengelsesutløste brystsmerter eller plutselig død. Faktisk kunne ingen av innbyggerne huske at noen hadde dødd plutselig, med mindre det dreide seg om drap eller ulykker som drukning eller å falle ned fra kokostrær. Innbyggerne ble også spurt om en rekke sykdomssymptomer hos familiemedlemmer som ikke levde lenger. Ingen husket sykdomstegn som tydet på hjerte- og karsykdom. Ikke nok med det, men ingen av de eldre på øya viste tegn på demens eller dårlig hukommelse. De gamle på øya var vanligvis aktive hele livet, inntil de gikk gjennom noen dager med rask redusering av helsen med påfølgende død.

171 av øyas beboere ble undersøkt med EKG. Tallet er for lite for å si med sikkerhet at det ikke fantes hjertesykdom der, men kombinert med EKG resultatene fra to andre studier av tradisjonelle melanesiske befolkninger, tyder tallene på en ekstremt lav forekomst.

Dette er spesielt interessant fordi hele 76% av mennene og 80% av kvinnene røykte. Denne observasjonen er gjort også i andre befolkninger. Det virker som et godt kosthold også beskytter mot skadeeffektene av røyking. Ingen av innbyggerne på Kitava var overvektige, ingen hadde diabetes, ingen hadde hjerte- karsykdom og alle kjente til den ene personene som hadde tegn på kreft i munnhulen, men andre kreftformer virket ukjente.

Kitavastudien stiller spørsmålstegn med flere populære teorier. En av disse er teorien om et overvektsfremmende miljø kjennetegnet av stor tilgang på mat og lite fysisk aktivitet. Kitavas befolkning hadde mer enn nok mat, men ingen der var overvektige. De var heller ikke spesielt aktive (beregnet 1.7 ganger BMR), omtrent på nivå med daværende middels aktive i Sverige.

Denne studien kan ikke alene brukes som en mal for et optimalt kosthold for mennesker. Men den kan gi oss en god pekepinn. Det mest interessante med Kitavastudien er at en ikke er unik. Det finnes flere andre befolkninger (alt fra inuitter på Grønland, masaier i Afrika, indianere i Amerika og aboriginere i Australia) med et tradisjonelt kosthold som også tilsynelatende har svært lav forekomst av livsstilssykdommer, men som har et ganske forskjellig kosthold fra innbyggerne på Kitava. Studier av disse befolkningsgruppene, som alle er fri for livsstilssykdommer, som har stor tilgang på mat men ikke er opptatt av å bevege seg unødvendig mye, viser oss at det er mulig for de aller fleste mennesker å ha en god helse. Og vi vet med sikkerhet at kostholdet har mye å si. Sykdommene som plager vestlige samfunn med moderne matvarer, blir akkurat like utbredt når disse menneskene går fra et tradisjonelt kosthold til et vestlig.

Ettersom ulike grupper med en tradisjonell livsførsel med svært ulike kosthold alle får samme sykdomsmønsteret ved overgang til et vestlig kosthold, må vi spørre oss om hvilke kostholdsfaktorer disse tradisjonelle gruppene har felles og som ikke finnes i vårt kosthold.

Svaret er korn og raffinerte matvarer, hvorav planteoljer og sukker er de viktigste. Hvis du vil ha en god helse er dette de viktigste og første tingene du må fjerne fra kostholdet. Korn, planteoljer og sukker.

En grundig gjennomgang av Kitavastudien, lignende studier og Lindebergs tanker om sammenhengen mellom kosthold, livsstil og helse kan du lese i ”Food and Western Disease. Health and nutrition from an evolutionary perspective” og her: http://www.staffanlindeberg.com/